mandag 4. juni 2012

Livet må gå videre



I helgen hadde vi konfirmasjon for husets fjortis. Bror valgte å konfirmere seg borgerlig. En flott seremoni i Bærum kulturhus.
Vårt eget hus sto på hodet i flere dager før selvsagt. Natten før festen ble det ikke mye søvn. Ikke tilrådelig for en på cellegift.


 Men jeg er slik satt sammen. Jobber best under deadlines. Trenger lite søvn. Tåler enda mindre søvn.

Deadline og meg er fortsatt sant. Verre er det med søvnen.

Festen ble fantastisk. Solen skinte.


 Hagen ble fylt av venner, beste naboer og familie. Lillesøster  sang før middagen, søsken holdt supre taler, alle besteforeldre likeså, venner av Bror sang .


 Jeg holdt selvfølgelig tale, det samme gjorde pappan, viste bilder og nyredigert film, vi fortalte søte historier fra den gang gutten vår var liten og lysblond.









Nå er han blitt en stor gutt, mørkblond., vokst meg over  hodet de siste månedene og snart større enn  pappan sin og.


Og vår huskokk Albert sørget for fabelaktig mat. Tre retter som Bror hadde bestemt.



Mange sa til meg før festen." Du må ta det med ro. Senk ambisjonsnivået." Eller "La andre gjøre jobben".
Men jeg er heller ikke slik satt sammen. Bror skulle få samme fest som storebror hadde og som lillesøster vil få om noen år.
Jeg innrømmer det. Er perfeksjonist. Nesten ihvertfall.

Jeg kan ihvertfall ikke la min sykdom gå ut over barna. Det er kanskje det verste. At jeg de siste månedene har gått glipp av mye med barna. Det siste halvåret har jeg ikke vært med på treninger i svømmehallen, et fuktig og varmt klima i svømmehallen er ikke tingen for en med redusert immunforsvar, jeg har ikke vært med på utenlandsturer, dager har jeg vært så gift-gåen at jeg bare har ligget som et slakt på sofaen når barna er kommet hjem fra skolen.
Det er kjipt å være syk mamma.
Derfor sto jeg på hodet for min sønns skyld før helgen. Presset meg slik jeg er vant til. Sov minimalt. Det var tusen detaljer som skulle fikses.
Og under over alle undere: alt satt. Ja , nesten da.
Etter festen kollapset jeg i bunaden på Brors rom mens vi skulle laste inn bilder på hans nye Mac. Siden stupte jeg i seng og sov i 17 sammenhengende timer.  Utslått. Kroppen  kjentes som om den var fylt med bly. Uvant
Men i dag var jeg fit igjen



 og gikk på en lang nydelig tur i marka med en kreftkollega.
I morgen er det pån igjen. Ny Taxolkur. Gjett om jeg gleder meg til dette helvete er over.
Bare tre uker igjen nå. Tiden raser avgårde!

2 kommentarer:

  1. Pust...
    Vakre du, du er en fenomenal venn, jeg 'digger' deg (kan jeg si det? ).
    Fint du deler med av bilder og tekst.
    Tenker og tror Bror er fornøyd med mamma ♥

    Hurra! Nå er det snart over. Så glad for din skyld.

    Lykke til idag.

    Klem

    SvarSlett