onsdag 29. februar 2012

Fikk FEC, bare en igjen nå!




På vei opp til sykehuset løp jeg ikke som forrige dagen. I stedet trakk jeg inn luktene og lydene av vår. Småfuglene sang i trærne, det var som jeg kunne høre lyden og lukten av snøen som smeltet og det var lyst, selv tidlig på morgen.
Det var til å bli i godt humør av!
Likevel tenkte jeg at jeg sikkert ikke fikk cellegift i dag heller. Gikk inn på sykehuset, trakk lapp på laboratoriet og ventet på tur.
Som kreftpasient slipper jeg å vente lenge. Får trekke lapper for øyeblikkelig hjelp. Slike venterom på sykehus er jo et paradis for bakterier og smitte.
Stikk i armen og blod ble tappet. Så heisen opp til 8. etasje. Har ikke funnet en trapp, ellers hadde jeg nok gått.
Fant nytt venterom som kreftavdelingen deler med huskesenteret og demensavdelingen. Det er en historie for seg, en annen gang.
Etter en knapp halvtime kom sykepleier smilende inn på venterommet.
"Bli med meg!Du får kur idag."

Blodprøvene viste at hvite blodlegemer har steget på to dager, fra kritiske 0,3 til 0,9. Egentlig er grensen 1.0, men de tok likevel sjansen fordi verdiene har steget så fort og fordi jeg i morgen skal få en sprøyte som skal fremme veksten av hvite blodlegemer. Neulasta heter sprøyten og koster den nette sum av 11.000 kroner. Derfor må NAV ha søknad om dette. På tross av at onkologen min sier det er nødvendig.
Utrolig, men sant. Lurer på hvor mange dagsverk NAV bruker i året på å behandle søknader om livsviktig medisin.

Neulasta er nødvendig for meg. Ellers ville jeg ikke fått cellegift i dag.
Forklaringen er enkel.
FEC-kuren dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen, friske såvel som mulige kreftceller. Det går ut over benmargen. De hvite blodlegemene har kort levetid i kroppen og fornyer seg dermed raskt. Det er et godt tegn forsåvidt at verdiene på de hvite er så lave. Dette viser at cellegiften biter på meg.
Men de gir ikke cellegift når verdiene er så lave. Det kan rett og slett være fatalt.
Neulasta setter fortgang i de hvite blodlegemene.
Bivirkningen kan bli at smerter som ligner voksesmerter plager meg noen dager. Men det lever jeg med.

Mens jeg fikk kvalmestillende og saltvann intravenøst, mikset sykehusets apotek de tre gifene som FEC-kuren består av. I formiddag var det 17 pasienter som skulle få cellegift, så det tok noe lengre tid enn ellers.
Slik ser det ut når jeg får giften intravenøst inn i blodårene. På forhånd er armen varmet opp slik at blodårene er tydelige og mottagelige for cellegiften.




Jeg blir alltid litt døsig og kjenner at den fremmede giften siger inn i kroppen min. Klart det også er mentalt tøft, både det å bli stukket med sprøytespisser så ofte og så mye, men ikke minst det å sitte der rolig mens farlig gift sendes inn i kroppen. >Den røde er farligst. Den må ikke komme på vev og hud. Men i blodårene skal den. Oppdrag: drepe alle spor av den minste lille kreftcelle som kan gjemme seg et eller annet sted.
Men vips; så gikk timene på sykehuset.
Jeg var i god form etterpå. Bedre enn de forrige gangene.

En FEC-kur er over, bort med den!
Nå gjenstår bare en eneste FEC-kur, tenk det!
Vidunderlig det. Neste og siste gang er 21. mars.
Fortsatt skal jeg få behandling etter, men den blir vennligere og snillere mot kroppen min


FEC-en er tøff, ingen tvil om at den herjer, men det er masse bivirkninger jeg ikke har fått. Selvfølgelig er jeg kvalm. I skrivende stund er det som om jeg kjører karusell i bakrus. Smaken av gift siger inn i kroppen og jeg spiser bare frukt og friske grønnsaker.... og drikker surmelk og vann!
Overraskende nok er jeg ikke blitt helt hårløs.
Fortsatt har jeg "masse " hår ( litt tynt riktignok) under parykken. Øyenvipper og bryn sitter fast. Gleder meg over det. De tror ikke jeg mister vipper og bryn nå, når det ikke er skjedd til nå. Selv om det er overfladisk å tenke slik midt i en kreftdiagnose, beklager mitt jåleri dere andre kreftsyke som leser bloggen min!,men jeg er jeg glad for at ansiktet ikke er så mye berørt. Hører det av andre at det kjennes tøft når øyenvipper og bryn forsvinner. Det gir jo så mye karakter til et ansikt.
Men jeg hadde selvsagt levd med det og. Alt går jo over om noen uker!


Det er skuddårsdag. Dagen vi kvinner har lov til å fri. Det gjorde aldri jeg... Heller ikke i år :)
Men likevel er det en spesiell dag:
Min krimheltinnne Christina Fiori har bursta i dag. Og mange har faktisk lagt igjen hilsen på hennes Facebookprofil.Takk for det!
Tror hun er på vei sørpå for å løse noen mysterier... Skulle gjerne vært der selv .
.


Har hatt besøk av gode naboer i kveld, med deres ni uker gamle hund. Veldig kos! Vår hund Freia og valpen lekte og herjet. Godt å se,


Men mens jeg skriver, kjenner jeg kvalmen sige enda mer inn og lurer på om jeg gjør som legene og sykepleierne sier: Slapper litt av....
Peisen er tent og jeg har fremdeles en god del sider igjen i Kurt Hansens ferske bok Nattegjest. Og i trappen opp til 2 .etasje ligger et arsenal av nyinnkjøpte og uleste bøker. Bokhyllene nede er stappfulle.
Selvsagt kunne jeg skrive i cellegiftrus.
Men har ikke fokus til å skrive på egen bok ennå. Kanskje i morgen, kanskje ikke.

I mellomtiden snuser jeg inn gode lukter og tenner stearinlys. Også i dag fikk jeg blomster og jeg måtte ommøblere bukettene.





Huset ligner et blomsterhav.
Jeg er glad i blomster og kjøper vanligvis hver uke blomster til mannen min ( ok, litt til meg selv og da!), men siden november, siden jeg fortalte om kreften, har jeg fått så mye blomster. Med bud eller folk har stukket innom. Fortsett med det! Og altså dere trenger ikke ha med blomster for å komme på besøk. Hver dag er jeg i form til det, også nå full av FEC. jeg sprudler kanskje ikke av liv, men jeg er oppegående eller hvilende på sofaen.
Ingen må være redd for å stikke innom. Jeg sier ifra hvis det blir for mye.Helt sikkert!


Og fortsett å stikke innom også hvis dere vil gi bort boken min På direkten til venner eller bekjente som vil ha en personlig hilsen. Det kommer en kollega i morgen med et eksemplar, og i går var også en nabo innom for å få en signatur. Liker det!

I mellomtiden jobbes det i Aschehoug med design og omslag til pocketutgaven som kommer etterhvert.

FEC cellegift på en onsdag betyr at formen ikke er strålende til helgen. Vanligvis har jeg fått kuren på mandag. Da er jeg sosial og klar for korte besøk på fester og middager fra fredagen. Hvordan det blir nå, er uvisst. Fredag kveld ryker nok. Men håper jeg får med meg lørdagsplanene mine.
Og ja da: jeg skal bli flinkere til å hvile.
Neste uke er planen å reise alene på hytta på Sørlandet, til Holmesund mellom Tvedestrand og Arendal. Ytterst i havgapet. Bikkja og jeg. Eller bikkja,Christina og jeg. Christina vil nok holde meg med selskap. Det kan være ganske øde og skummelt på slike uthavner på Sørlandet om vinteren og våren...
Flott, for det setter fantasien i sving.
Og tenk: bare en FEC-kur igjen!!!!!!
Snart er det vår og sommer

mandag 27. februar 2012

Dagens nedtur: Mine hvite blodlegemer er ikke med meg

Dagen ble ikke som planlagt.
Jeg gikk, nesten løp, bakkene opp til sykehuset og følte meg så sprek, så sunn. Jeg var spent på resultater fra MR og CT, men ikke så mye på blodverdiene.



Etter blodprøver, venting før jeg møtte kreftlegen, onkologen min.

Først det positive:Jeg har ikke spredning til skjelett, lunger eller andre indre organer. Dette har jeg siden november vært bekymret for, siden kreftsvulsten min lå så nær brystbein og ribbein.
Denne bekymringen henger også sammen med at jeg i sommer var hos 8, hele åtte, ulike leger med en hoven og smertefull fot, som ingen forsto årsaken til. Men MR den gang viste at det var veskeansamling rundt leggen. Merkelig og ingen forsto årsaken.
Dessuten hadde jeg en betennelse i skulderen.
Når jeg fikk kreftdiagnosen, tenkte jeg at alt dette kunne henge sammen. Jeg vet at brystkreft kan spre seg til skjelettet og lunger. Jeg ser det daglig på en lukket Facebook-gruppe for brystkreftrammede.

Men i dag fikk jeg endelig svar. Kreften finnes ikke her!
Jeg er kjempe, kjempe-lettet.
Disse mystiske lidelsene jeg hadde før kreften, jeg ble utredet for reumatisme faktisk, var trolig kroppens måte å rope "Hei, Anne Cecilie, ro det ned.Kjenn etter,du har kreft."
Men jeg roet ikke ned. Hadde en boklansering i vente. Resten vet dere.

MR, skanning og CT-er viste at kroppen min er kreftfri.
Igjen:
Behandlingen de nå gjør er for å forhindre tilbakefall. Slik de har sagt hele tiden.
Men nå har jeg visshet. Kan senke skuldrene.Ja,jeg er krevende. Ja, jeg tar ingenting for gitt.
Jeg kommer til å ta skanning hvert år eller halvår fremover så lenge jeg lever. Selv om jeg må betale det selv. Jeg ønsker ikke å få en ubehagelig overraskelse senere i livet,som det er vanskelig å gjøre noe med.

Men så kommer jeg til dagens nedtur.

Blodprøvene mine var ikke gode nok. De har kritisk lave verdier på de hvite blodlegemene.
Disse hvite herrer som skal hjelpe meg å sloss mot all verdens usynlige kreftceller, de sviktet meg i dag.







Derfor fikk jg ikke cellegift i dag. Kroppen min ville ikke tålt det. De hvite blodlegemene er nede på et lavmål. 0,3 målte de i verdier i dag. Verdiene må være over 1.0 for at jeg får FEC- behandling.
Kroppen må være sterk før en FEC-kur. Det er ren gift som kjører kroppen ned.
Det er ikke dramatisk med utsettelse av kur. Mange opplever det. Legene liker det likevel ikke. De vil at cellegiften skal pumpes inn som planlagt, mest mulig fortest mulig.
Og for meg oppleves som et slag i trynet. Jeg som lever så sunt, trener hver dag, går på lange turer hver bidige dag,likevel tåler ikke kroppen min dette.
Men onkologen med fløylsøynene, som var litt virrende i dag, sa at det viser at cellegiften virker på kroppen min. Den dreper alle aktive,hurtigvoksende celler. Og det går også hardt ut over benmargen min. Derav de lave verdiene.

Mulig jeg må roe ned aktivitetn min enda mer fremover. Vanskelig for en rastløs og aktiv sjel.
På onsdag skal jeg inn for nye prøver. Håper at jeg kan få cellegift da. Får jeg det, vil jeg dagen etter få en sprøyte for å forhindre at de hvite blodlegene ikke faller for mye. Spørsmålet er hvorfor jeg ikke har fått sprøyten før.
Svaret er nok at denne sprøyten er veldig dyr. Jeg kan velge om jeg skal få den en gang eller hver dag frem til neste cellegift-kur. Og tror det eller ei, her er det også papirarbeid. Vi må søke Helfo om å få dekket kostnadene med denne sprøyten!!!!
Jeg foretrekker selvsagt å få den en gang.
Helfo og NAV jeg går helt i surr. Men så mye ser jeg, at her er det mye godt stoff å hente for våkne journalister. Bare vent!
Akkurat nå har jeg likevel nok med å håndtere dette.
Dagens opplevelse på sykehuset var tappende. Jeg som aldri sover på dagen, sloknet på sofaen. Da barna kom hjem fra skolen trodde de jeg var syk.
Nå i kveld har jeg fortsatt med å lese forfatterkollega Kurt Hansens bok NAttegjest. Den fikk god omtale i Dagbladet i dag, og jeg liker boken.

I morgen har jeg tenkt meg på jobb. Og kjære kolleger.Ikke klem meg, ikke ta på meg. Jeg har lavt immunforsvar og kan bli lett smittet.
Derfor gjentar jeg. Bare se, bare prat med meg, le med meg, men ikke høst på meg, og fremfor alt: ikke rør meg!

søndag 26. februar 2012

Ny cellegift i morgen og jeg gruer meg.




Jeg har ikke skrevet blogg på en uke. Mange har spurt hvorfor.
Svaret er komplekst.
Men det har vært en uke hvor jeg har vært alene, hele familien har vært på vinterferie. Jeg har kost meg, trent,vært på Spa, truffet venner,gått på turer,kino, møtt forfatterkolleger, vært en tur hos Aschehoug og mye, mye mer.
Jeg har vært travel, men jeg har kost meg alene. Ladet batteriene til ny helveteskur.

Har nemlig lært meg at det ikke er lurt å pakke for mye program inn i en dag, dersom jeg skal være sterk nok til å tåle behandlingen fremover.
Derfor har jeg den siste uken også sunket ned i yndlingsposisjonen i sofaen, i skredderstilling med PCen på fanget og katten malende inntil meg.
Er ikke så flink til å hvile. Men det er litt ro over det å skrive og tenke ut nye spennende scener for Christina Fiori Mørk.
Har som dere skjønner skrevet på ny bok, og har vært kjempefornøyd fordi jeg har fått dreis på noen ganske så creepy scener, det er en fantastisk følelse! I fire dager denne uken greide jeg meg uten mobil,for Iphonen gikk ned. Det ble litt sport i det å ikke være tilgjengelig hele tiden. Deilig å velge selv hvor mye jeg skulle omgås folk, også på de mer digitale plattformer.
Heller ikke naturlig å være så ivrig blogger .
Bedre å skrive på oppfølgeren med Christina Fiori Mørk.Bedre å planlegge også et helt nytt bokprosjekt.
Bedre å holde tankene mine for meg selv. Eller for mine aller nærmeste.
Det er selvsagt mye jeg aldri deler med dere her på bloggen.






Men skal jeg være ærlig så er det flere grunner til min daffe bloggaktivitet.

Mye overveldende skjer for tiden.
Ikke at jeg føler meg syk.
Tvertimot. Jeg er kjempesprek og føler meg som før, er ikke mye plaget av bivirkninger, - bortsett fra at håret på hodet selvfølgelig er tynt.


Men de siste dagene har jeg grudd meg mer enn vanlig til den kommende kreftbehandlingen.Jeg har grudd meg til møtet med sykehuset i morgen.

Går alt bra får jeg neste dose FEC, cellegift, intravenøst gjennom blodårene i armen min.
Forrige gang, hadde jeg for lave verdier på hvite blodlegemer og måtte vente et døgn på nye prøver.
Skrekken er at jeg blir sendt hjem fra sykehuset og behandlingen blir utsatt.
Jeg forstår nå mer og mer alvoret. FEC bryter ned kroppen, ned immunforsvaret mitt.
Derfor må jeg holde meg frisk og sterk nok til at de kan behandle meg. Trening, frisk luft og sunt kosthold er min garanti for det. Og nok søvn og hvile.
Søvnen er ikke så dyp og god som vanlig. Mange tanker sloss om plassen.
Det har vært en uke for sakte tanker,hvor jeg har prøvd å ta inn over meg alt det jeg nå går igjennom.
Det kan bli ganske mektig.
Og jeg er så innmari takknemlig for at jeg har beholdt humøret og ikke blitt deppa som så mange kreftpasienter blir.
Jeg er omringet av så mange mennesker som følger meg opp, gode naboer, gamle venner, fin familie og kolleger. Så mye rørende og varmt jeg opplever kunne fylt flere blogger.
Dessuten tenker jeg at jeg er glad jeg har hatt boken og skrivingen de siste månedene. Uten boken og alt rundt det, hadde jeg gått i frø, hadde jeg kanskje blitt mer lei meg over min skjebne.
Likevel innrømmer jeg det glatt: Jeg gruer meg til i mandag.
Gruer meg til en ny runde med karuselltur og helvetesdager.
Men denne gangen er det også mer å grue seg til.
Jeg gruer meg til å få svar på undersøkelser som jeg de siste par ukene har vært gjennom. Undersøkelser som ikke er standard, men som jeg har insistert på fordi jeg vil være 100 prosent sikker på at jeg ikke har spredning til andre deler av kroppen min.

Det er slått fast at jeg ikke har spredning til brystet eller til lymfekjertler i området, men fordi kreften min satt så høyt på brystkassen har jeg ikke slått meg til ro med dette. Derfor har jeg vært gjennom lite hyggelige undersøkelser helt frivillig de siste par ukene. Skanning av skjelettet og CT av lunger og mageregionen blant annet.
Følte meg alt annet enn tøff under disse undersøkelsene. Da det viste seg at skanning-maskinen ikke hadde virket og jeg måtte gjennom hele den nervepirrende undersøkelsen en gang til,var jeg alt annet enn en jernkvinne.
Hører mange kaller meg tøff:Jeg er det ikke. Persilleblad er vel snarere merkelappen jeg ville satt på meg selv, i det jeg ble ført inn i diverse tromler, fikk kontrastvæsker i årene mine, kjente det brenne i armene av væsken, kjente klaustrofibien true, men presset den bort.
Jeg er ikke tøff. Nå føler jeg meg som en liten pyse. Akkurat nå er jeg møkk lei av at det stikkes sprøyter inn i kroppen min.
Flere vonde sprøytestikk i morgen.

Svarene på skanningen og på CT med mer får jeg også forhåpentlig i morgen,

Ved nå å skrive om det her, ufarliggjør jeg det og så tenker jeg at ved å dele det, så er det helt sikkert ikke mer. Holder jeg kjeft derimot.....

Dessuten håper jeg omsider å få gode svar på hvorfor de endrer behandlingen av meg underveis. Jeg slipper unna med denne FEC-kuren og den neste om tre uker,og skal i stedet over på en kur som heter Taxol, som er mer målrettet mot aggressiv kreft som de har funnet ut at jeg har. Hva det egentlig innebærer for meg, vet jeg ennå ikke.
Det er en glede selvsagt å slippe 6 nye uker med FEC-helvete, men jeg er ikke tilfreds med svarene jeg har fått av mitt behandlende sykehus. Ja, jeg er nok en krevende pasient, men jeg er ikke fornøyd.
Egentlig er jeg litt sinna.
Hvorfor oppdaget de ikke før at det var flere typer creftceller i svulsten min? Hvorfor var ikke dette klart allerede i januar da behandlingsopplegget mitt ble spikrt? Er det flere overraskelser i vente?
Jeg er for første gang siden jeg ble operert urolig. Ingen kul følelse. Et helvete, rett og slett.
Hadde jeg vært meg selv, ville jeg vært lyn-forbannet på den dårlige kommunikasjonen og oppfølgingen jeg de siste par ukene har fått.
Men jeg er ikke meg selv. Jeg er prisgitt legene. Prisgitt at behandlingen er riktig. At de tar knekken på den minste kreftcelle som eventuelt gjemmer seg etter eller annet sted.
Jeg gruer meg. Gruer meg.
Som jeg misunner dere som kan klage over en liten influensa eller omgangssyke. Det hadde vært noe det.
Kryss fingrene for meg da!

søndag 19. februar 2012

Bare se, men ikke røre!





Hallo, hører dere. Håret såvel som magen er meg. Ja, nettopp meg!
Det er privat.
Intimsonen går der. Akkurat der.
Hit, men ikke lengre.

De tre gangene jeg har vært gravid med mine barn har jeg opplevd at helt ukjente har strukket ut hendene og berørt den struttende magen min, ofte med en liten kommentar.
Det var alltid pent ment. Bare vakre ord.
Likevel kunne det være rimelig påtrengende.
Det hendte både privat, i selskapsliv, i butikken eller på treningsstudio, og i jobb-sammenheng da jeg var ute som reporter i Dagens Næringsliv og senere i Dagsrevyen. folk berørte magen min, kommenterte størrelsen og formen. At jeg kledde å være gravid etc..
Jeg trakk på skuldrene.Trakk meg unna.
Det var irriterende.
Ikke deres business.
Akkurat som om graviditetene var noe offentlige.

Det samme opplever jeg nå med håret mitt. Eller altså med parykken min. Fordi jeg har vært så åpen om kreften, på denne bloggen, snakket om det på radio, vært intervjuet i flere aviser om kreft, har vært på barnas skoler og fortalt om det, så vet nesten alle om at jeg er under behandling.
Folk vet jeg går på cellegift. Folk vet at jeg mister håret.
Min kreftsvulst og nå min kreftbehandling kom ut i det offentlige rom.
Jeg var bevisst dette. Ville eie informasjonen om meg selv. Ønsket å ufarliggjøre kreft.

Men det betyr ikke at jeg eller kjøpehåret mitt er noe offentlig som alle trenger å ta på.
Fremmede folk, mennesker jeg knapt vet hvem er, i butikken, på fest, på gaten, spør om jeg har parykk. Skjønner dem jo. For håret er ikke meg. Jeg hadde mer gyllent, mer bølgete og lengre hår enn det jeg bærer nå.




Nå etter at jeg er blitt syk, eller jeg er jo ikke syk lenger, er bare under kreftbehandling,får jeg oftere enn før klemmer av venner og kolleger, og i blant hvis klemmen er for hardendt, må jeg holde på parykken. I blant kommer den nesten på snei. Da ler jeg av det. Og de fleste ler med meg.
Ja, jeg fleiper og ler om parykken, og er ikke redd for å snakke om kreft eller kunstig hår til fremmede.

Det er noe annet enn når folk jeg knapt kjenner absolutt må ta på meg. Snike seg innenfor intimsonen.

Mulig folk også tror at jeg er grenseløs siden jeg har vært så åpen.
Og det er selvfølgelig hyggelig at folk er interessert, ikke er redde for å spørre meg om hvordan det egentlig går der under parykken.

Men jeg vil ikke at folk jeg ikke kjenner, eller knapt kjenner, skal ta på mine kunstige lokker. De er tross alt akkurat en del av kroppen min akkurat nå.
Det er som om de hadde strøket meg over kinnet.
Det gjør man jo ikke med hvem som helst.

Selv om håret er kunstig, er det likefullt meg, en del av meg.
Jeg forstår at folk er nysgjerrig.At folk vil meg vel.
Det kan bare bli litt mye.

Jeg har inntil nå¨smilt høflig matt tilbake.
Men stopp en halv. Tar dere på friske mennesker slik? Berører dere håret til folk som har klippet håret,som har farget håret?
Nei, jeg tenkte det. Dere gjør det ikke.
Jeg er jeg, uansett kjøpehår.
Dessuten ødelegger dere parykken min ved å pelle på det. En parykk har bare noen måneders levetid.
Så derfor: Spør meg før dere tar på topplokket mitt!

Skal jeg fortelle hvordan det kjennes?
Det er mykt og glatt. Det er kunstig hår. Det er ikke hår fra fattige kvinner i Russland eler Asia. Det er nylonhår. Parykken med utstyr kostet 8000 kroner. 5300 får jeg refundert av det offentlige.
Men fordi jeg fortsatt har mye hår under, er det ikke alltid så behagelig å gå med parykk. Hjemme bruker jeg skjerf i diverse farger som jeg surrer rundt hodet, i noe turbanaktig.

Hver helg møter jeg badeenglene. Til isbading.






Og der overfor denne gjengen med damer i formiddag,i strålende sol blottet jeg mitt superkorte hår under parykken. Parykken slengte jeg i bagen. Det er ikke behagelig å bruke den i mange timer.

Disse jentene var de første utenom familien og noen få nære venner som har sett meg uten parykk den siste uken. Siden mye av håret forsvant.




Det kjentes nakent, avslørende.
Jeg er ikke blitt skallet som jeg trodde jeg ville bli. Som alle sier jeg vil bli.
Det korte håret faller ikke av.Jo, det er selvsagt blitt mye tynnere, men jeg har hår overalt på hodet. Pussige saker, Men det virker dødt, matt og ser ut som tørket høy.
Badeenglene mente jeg kom til å se bra ut med kort hår til sommeren.
"Du må bare ha kort hår en stund, du blir kjempeflott sa de mens de studerte høyet. "Du har jo så fin hodefasong."
Ikke et hverdagslig kompliment. Hodefasong likssom!
Vi får se. Har på følelsen at jeg kommer til å kaste parykken, straks friskt hår vokser ut.
Men da også gjelder det:Bare se, men ikke røre!


































































































































































































Så tenker jeg at dette er kanskje prisen jeg må betale for at jeg har vært så åpen om kreften. Folk jeg knapt vet hvem er,kjenner meg igjen på Rimi, på foreldremøter, fester og kommer bort til meg. Spør: er det virklig parykk?
Og altså ikke fordi det lyser parykk av det kunstige
Jeg har ingen problemer med det. Selvdagtkanfoølk få spørre om det. Verreer det når folk, tar på kjøpehåret mitt.

torsdag 16. februar 2012

Lesere om På direkten




Her kan du kjøpe boken min: http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP

Jeg har vært heldig. I løpet av det siste året har jeg realisert bokdrømmen, I høst kom kriminalromanen min "På direkten" ut på Aschehoug forlag.
Det er en krim fra TV-bransjen, en populær programleder blir drept på direktesendt TV.
Hovedpersonen er politietterforsker Christina Fiori Mørk. Hun er halvt korsikansk, vakker, tøff og sårbar. Hun snuser, isbader og kjører en gammel rød Porsche. Hun har et utfordrende privatliv med syk mor, en splittet familie og et til tider utfordrende kjærlighetsliv.
Christina vil bli med meg i flere bøker.


På direkten har fått masse omtale og gode og varierte kritikker i media, det har blitt over 35 oppslag med stort og smått i riksmedia, lokalaviser og i radio. Portrettintervjuer til og med.
Jeg blir ikke rik på boken, men den er trykket i nytt opplag nå i vinter.
Den kommer også snart i pocket. Forlaget Aschehoug ønsker å holde liv i boken min.


Boken er fortsatt godt synlig i mange bokhandlere,som her på Nye Norli på Sandvika storsenter.



"Ny start," det er noe jeg liker akkurat nå.

Boksalget er blitt hjulpet av den kjente bokinspiratoren Liv Gade. Hun nytter stor tillit blant bokhandlere og bokormer landet rundt. Gade har hatt PÅ direkten med i sine foredrag landet rundt og anbefaler boken min.

Gade sier om boken min."En strålende leseopplevelse.
Gled deg! Les sakte.En intens, velskrevet og spennende bok"

Gull verdt for meg!



Men det som varmer mest er alle de ufattelige flotte tilbakemeldinger jeg har fått fra lesere. Vanlige folk. Det er jo de som vi skriver for!Masse ukjente folk,kolleger, naboer og bekjente har sendt meg mailer eller meldinger på Facebook.
Også når jeg har vært ute på boksigneringer har jeg fått masse masse hyggelige hilsner.









Hvis du synes dette blir litt vel mye skryt, slutt å lese, for her presenterer jeg bare hyggelige tilbakemeldinger.
Mange har postet meldinger på min Facebook-vegg, men enda flere har sendt personlige meldinger. Jeg kunne selvsagt ha navngitt dem som har gitt meg godord i det halvoffentlige rom, men som den journalist jeg er,tenker jeg at jeg burde spørre folk om å bruke deres ord i en annen ramme,som her på bloggen. Derfor har jeg anonymisert alle. Har rett og slett ikke orket å ta runden med å spørre folk om tillatelse til å viderebringe ting i et annet forum, i et annet medium.


Fra en NRK-kollega:

"Må bare si gratulere og takk for at du har skrevet en underholdende page-turner av en bok.
Spennende fra a til å, drivende delkonflikter og gode personkarakteristikker. Likte også kortfattede beskrivelser av lukt, hud og sanser generelt. Og at du viser at vi mennesker er sammensatte. Jeg følte et savn etter hovedpersonene etter at jeg ble ferdig med boken."


Fra en av sjefene i NRK:

"Ferdig!Takk for en flott leseropplevelse.Du har laget en veldig spennende og underholdende bok,Anne Cecilie. Mer!"

Fra en gammel skolevenn:
"Nettopp lest ut boka, Anne Cecilie. Nesten mer thriller enn krim - veldig spennende!! Dette må du fortsette med."

Fra en bankdirektør
"Har lest boken din. En røverroman, som du selv skriver. De stedsspesifikke scenene gjør at man nesten føler man leser et film-manus. Bra grep! Absolutt spennende og samtidig bra beskrivelse av det å være uskyldig, men mistenkt. En pageturner leste den nesten i ett. Og det var bra på grunn av det rike persongalleriet. Mange morsomme gjenkjennelser. Noen riktig gode formuleringer la jeg også merke til. Lykke til med fortsettelsen!"


Fra en TV-kjendis.

"Jeg har anskaffet meg din bok og sluttførte den i natt. Det er lenge siden jeg har slukt en bok som din.
Jeg er imponert. Du skriver godt og levende, med et spennende driv gjennom hele boken. Jeg ser for meg flere av dine inspirasjonssteder og gjetter meg til noen av karaktertypenes inspirasjon...
Så - vel blåst. Du har levert en fabelaktig krimbok!"


Fra en tv-personlighet:
"Her er action og dampende sex,og flere vil kjenne seg igjen. Jeg ser frem til oppfølgere!"

Fra en NRK-kollega

"Takk for nesten 500 sider med underholdning. Nå ser jeg frem til oppfølgeren din. Du er kjempeflink, er kjempeimponert over den verden du har klart å skape på disse sidene. Keep it up !"


Fra en PR-dame:
"Kjempebra story! Likte godt at det var en krim med mye kjærlighet og lite vold."

Fra en lærer
"Herlig bok! Og for noen skumle og gufne scener. Tør aldri løpe mer i mørket alene etter denne boken."

Fra en venninne:
"På direkten er kjempespennende! Du beskriver alle personene så levende (eller døde...), synes jeg kjenner dem. Moro å lese!"


Fra en nabo:
"Ville bare si at nå er boken din lest for andre gang, og enda bedre er den denne gangen. Har allerede begynt å se for meg hvem som kunne passe i rollene som Christina og Petter og Elisabeth og mammaen og alle de andre når den blir filmet. Gleder meg til oppfølgeren."


Fra en eks-kjæreste:
"Leste ut boka i går.Imponerende! Skjønner antagelig ikke hvor mye arbeid som ligger bak, men godt og engasjert er det alt sammen!.... Christina villest av de alle!"

Fra en mannlig ukjent leser:
Nettopp frerdig med boken din. Den sitter godt igjen i sjela mi. Venter på oppfølger!!

Fra en forretningsadvokat
"Jeg synes boken er riktig underholdende og bra! Språk, miljø, nærmiljø, plot, karakterer,driv og det hele. Gratulerer med strålende bok. Nyt det lenge, og så lover jeg å lese neste."

Fra en nabo:
"Jeg digger boka di. Kjente redsel da Petter lå under senga og syntes det var stas at du puttet på Christina ullsokker og lue:). Du skriver sabla godt. "

Fra en ung forfatter
"Tusen takk for en FANTASTISK bok- elsket den fra side 1 til siste side! Og jeg gleder meg til din bok nummer 2. For den kommer- når tiden er rett for den. "

Fra en fysioterapeut:
"Yes! Herlig og spennende bok til det siste, elsket kjærlighetsscenene. Anbefaler den til alle som gidder å høre."

Fra en utenriksreporter:
"Akkurat ferdig med Anne Cecilie Remens bok På Direkten, og lurer på
Hva jeg skal gjøre nå. Alltid trist å lese ut underholdene bøker. Morsomt å lese krim fra egen bransje."

En politiker:
"Å ha Christina Fiori Mørk som reisefølge kan anbefales. Boken er vanskelig å legge fra seg.Gode og tette skildringer. Flere bøker med Christina!"

En boklogger.Karinleser
På direkten er en spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg..
Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk Remens debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord."

En annen bokblogger, Bokelskerinnen:
"Anne Cecilie Remen har skrevet en gjennomarbeidet og meget god kriminalroman fra journalistmiljøet i Oslo. ...Remen klarer å holde på spenningen helt til de siste sidene i boken hvor det for alvor tilspisser seg, og hun bruker korte avsnitt og vekslende synsvinkler for å drive leseren fram til slutten. Det er også et godt trekk å la leseren gradvis få innblikk i en hendelse som hendte for flere år siden, og som har betydning for bokens mordgåte. "

Fra en vaktsjef kollega:
"Har lest ferdig boken din. For en finale! Du kunne lett lagt til 200 sider. Veldig bra actionscener."

Fra en bokhandler:
"Leser boken din med stor glede. Du verden for en bok! Jeg er overveldet!"

En journalist kollega:
"På direkten er en spennende og nyskapende bok med et oppfinnsomt plot. Du skriver godt!Ingen løse tråder."

Fra en portrettjournalist i avis.
"Jeg likte boken din kjempegodt! Litt av en pageturner. Og en aldri så liten kikkerfølelse inn i tv-journalistmiljøet. "



Sakset fra nettstedet Bokelskere:
"Super spennende og intens krim!
Drept i direktesending! Den mest populære nyhetsreporteren ble drept under direktesending, kollegaene mistenkt, var på sporet av stjålne Munch-malerier og -skisser. Norsk TV-kanal, Oslo, mange fiktive personer blandet sammen med virkelig personer og hendelser. Lest i november 2011, men handling fra desember 2011!
Intens og spennende, virkelig en bok etter min smak! Anbefales til alle som tåler hjertebank og lange kvelder og netter med ei spennende og god bok!"


Fra en kjent programleder:

"Anne Cecilie - Jeg kjøpte på fredag, begynte med en gang og kan ikke stoppe. Men må! For jeg kan vel ikke avlyse avtaler for en bok?"


Forfatter:
"Boken er spennende og velskrevet fra et fascinerende miljø."

Fra en næringslivsleder:
"Tusen takk for en fantastisk spennende bok. Håper du finner inspirasjon til å skrive mer krim."

En næringslivsleder til:
"Håkon anbefalte boka ..og takk for det. Du har herved et forhåndskjøp til neste bok."

Fra en avisjournalist
"Har akkurat lest boka di og er kjempeimponert. Spennende og ikke minst et godt språk."

En bibliotekar:
#Jeg syntes det var en ganske god krim. Godt håndverk rent skrivemessig, bra plot og fint driv i utviklingen av det."

En svensk leser og slektning:
"Har nu läst färdigt din bok "På direkten."
Den var fantastiskt bra, så mycket spänning och en hel del kärlek :-)
Utan att avslöja för mycket så var det en härlig upplösning och avslöjande i slutet av boken samt ett överraskande slut!Gläder mig till en fortsättning och hoppas på att den skall bli översatt till flera språk. "

En annen:
"Boken är väldigt,väldigt spännande och bra, kärleksscenerna är också så levande. Väntar med spänning på nästa bok! "



Fra en infodame og nabo:
"Nå fikk jeg endelig satt meg ned og lest boken din. Kjempebra!! Jeg er veldig imponert over både skriveferdigheter og kreativitet og skjønner ikke helt hvordan du får det til. Håper salget går strålende, det har du fortjent,"


Fra en venninne:
"Ble ferdig med boken din på søndag -har virkelig kost meg med den! Og jeg som ikke har vært storleser av krimbøker - venter nå spent på din nr 2!!!!

Fra en journalist og kommende forfatter.
"På direkten er en spennende og nyskapende krim med oppfinnsomt plot. Du skriver godt!"


Fra en bibliotekar:
"Jeg har lest boken din og likte den godt! Du skriver bra. Ekstra artig at det forgår i kjente omgivelser og at jeg kjenner til Bonnieux også! Gleder meg veldig til oppfølgningsboken kommer! "

En nabo:
"Jeg har begravd meg i sofaen foran peisen på hytta. storkost meg med en drivende spennende bok full av de herligste detalker. Kjente steder,stemninger og miljøer. Super bok. Gratulerer!"

Puff!
Jeg har masse masse mer på lager på mail,sms og som personlige meldinger på Facebook. Men jeg stopper nå. For denne omgang ihvertfall!
For som min far sier: "Selvros skal man lytte til,for det kommer fra hjertet."
Hvis noen av dere kjenner igjen tilbakemeldingene deres og vil ha navnet deres her,gi meg beskjed, så gjør jeg det. Men orket altså ikke å ta kontakt med alle.
Til slutt:
Takk alle for at dere har lest boken min og likt den. Dere har gjort disse månedene (tross mye annet) til en gedigen opptur. Helt sant!
Digger dere!
Og vi sees snart igjen, når jeg er klar med ny bok en gang neste år.Jeg har bare en annen jobb å gjennomføre først.

tirsdag 14. februar 2012

Mine små livvakter




Forrige kveld skjedde det noe fantastisk. Noe usedvanlig.
Hendelsen rørte meg langt inn i hjerteroten.
Jeg fikk lyst til å dele denne historien.






Den handler om min lille livvakt.

Jeg er oppvokst med katter, undulat og bikkjer, levde i stallen og på hesteryggen hele barne- og ungdomstiden.
Hjemme hos oss nå har vi også dyr. En hund og to katter. Vi hadde også tre kaniner ifjor vår og sommer, men mamma mia,- det er en annen historie!


Det er sunt for barn å vokse opp med dyr.



Få plikter og ansvar, og ikke minst oppleve det vidunderlige ved at noen er hjemme når de kommer hjem fra skolen. Mye kos og gjensidig glede.


Hos oss bor labradoren Freia, katten Katja og hennes sønn Rufus, han ble sterilisert,stakkars! samme uke som jeg fikk cellegift dose 1.







Nå skjønner dyrene at jeg ikke er helt meg selv.
Særlig katten Kaja har en sjette sans.

Katja følger meg som en skygge når hun er inne. Er jeg i stuen med PCen på fanget eller med en bok, jumper hun opp i sofaen ved siden av meg eller i en stol rett ved.





De første dagene etter cellegiftkurene, hvor jeg mer eller mindre ligger som et vrak i sengen, kommer begge kattene ofte inn, titter på meg, av og til hopper de opp på et teppe i fotenden, inntil mannen min hiver dem vekk.

Jeg føler virkelig at vakre, kloke Katja passer på meg. Selv inn på badet smetter hun når jeg dusjer, hun som ellers hater vann og skyr badeværelset som pesten. Hvis hun ikke kommer seg dit, finner jeg henne ofte utenfor på trappeavsatsen, ventende på meg etter morgendusjen.
Kloke, fine dyret.

Bikkja Freia ligger ved føttene mine eller springer etter meg straks jeg tar på meg ytterklær. Hun er heldigvis B-dyr og liker rolige morgener som meg, men nå nyter hun lange turer hver dag, flere timer med meg ute, på beina og av og til på ski.





Slik holder matvraket av en hund kiloene på avstand, og jeg får frisk luft, energi og blodpumpa opp. Av og til følger Katja med på turene våre, hvis vi går tur i nærområdet. Men hun stopper alltid et eller annet sted ikke for langt hjemmefra. Rufus kan også være med en kort tur, men han er mest hjemmekjær av dyrene våre.

Men det er Katja denne historien handler om.
Nå i helgen skulle jeg på fest i nabolaget. Lengre unna enn Katjas vanlige radius. Over på den andre siden av den trafikkerte veien lenger opp. Da jeg gikk oppover bakken for å møte en venninne på veien, hørte jeg et mjau. Der var Katja. Hun løp i ring rundt meg og fortsatte slik til vi var fremme ved huset ti minutters gange unna.
Rett før vi var fremme, ved et lite skogholt, forsvant hun plutselig. Jeg ble engstelig for at hun ikke skulle finne veien hjem, og sendte en SMS til de der hjemme om at de skulle se etter henne (ja, er hønemor).
Da jeg tre timer senere forlot festen som den første, (har absolutt ikke lakenskrekk nå) hadde jeg glemt hele Katja. Men rett etter jeg sa ha det til vertinnen som fulgte meg ut, hørte jeg plutselig et mjau.
Der var Katja. Hun kom løpende, strøk seg inntil leggene mine og la seg malende ned på den snøfylte veien. Hun hadde rett og slett ventet utenfor, eller rett ved, i hele tre timer. Månen skinte på den mørke vinterhimmelen og sammen gikk vi hjem.
Med halen til værs løp hun nedover veien, over bruen og ned bakken med meg.
Rent trolsk var det.





Slike opplevelser gjør meg så uendelig rørt. Er det rart jeg er glad i dyrene mine?
Neste uke skal de tre dyrene holde meg med selskap når resten av familien reiser med venner til Italia for å stå på ski. Det er den beste familieferien jeg kan tenke meg. Skikjøring hele dagen, lunsj i bakken,god mat om kvelden før vi svimer av om kvelden. Denne turen var planlagt før kreftdiagnosen, og jeg har insistert på at de fire skal dra som planlagt uten meg. Jeg vil at min situasjon skal gå minst mulig ut over barna.


Kreftbehandlingen gjør at jeg ikke får lov til å reise utenlands. Eller jeg kan gjøre det., men det er på egen risiko. Det er frykt for fremmede bakterier,sier legene. Immunforsvaret mitt får kjørt seg av cellegiften og legene er redd for at sykdom kan utsette behandlingen.
Slik er det så lenge jeg går på den røffe FEC-kuren.

Detaljer trenger dere ikke få,men jeg kjenner de første dagene etter cellegiftinnsprøytingen at hele kroppen er forgiftet. Etter dag fem gir symptomene seg gradvis. Prøver å leve mest mulig som ellers, men jeg må begrense meg litt, spesielt den første uken etter kuren. Lørdag måtte jeg gå midt under en middag for en god, kjær venninne, fordi jeg rett og slett ble uvel av å sitte til bords i mange timer med 60 andre gjester. Slik er leit, men slik er livet den uken jeg får cellegift. Vanskelig å planlegge dagsformen.
Ellers klemte jeg minst et tyvetalls mennesker,uten at parykken skled eller ble skjev. Puh, for en lettelse!



Men om håret satt på, var jeg altså ikke i storform. Ikke en gang På direkten--kjolen ga meg energi. I bursta-selskapet til Turid var det tredje gang jeg brukte kjolen fra lanseringen av boken min.Kjolen og de røde skoene har jeg et helt spesielt forhold til.
Nå tror jeg at silkekjolen blir hengende i skapet en stund.
Som datteren min sier:" Nå har du brukt opp den kjolen, mamma!"

Jeg er over halvveis i den brutale FEC-kuren. Siste kur får jeg, slik det nå ser ut, den 19.eller 20 mars.
Etter det skal jeg over på en mildere kur, som jeg vil få ukentlig en periode. Er jeg heldig begynner håret å gro sakte,men sikkert allerede da.

Etter FEC-kuren får jeg igjen lov til å reise, hvis almentilstanden min er god. Satser på at den er det.

I mellomtiden får Katja,Rufus og Freia holde fortet sammen med meg. I hele ti dager har vi huset for oss selv. En helt ny opplevelse, og i en vanlig situasjon luksus.

Formen er stigende for hver dag, men jeg merker selvsagt at jeg har mindre energi enn normalt. Håret har stoppet å falle,og jeg synes faktisk at det som ble klippet har vokst litt.
Jeg går korthåret hjemme, av og til med et skjerf surret rundt hodet, men bruker kjøpehåret når jeg er ute blant folk eller når vi får besøk.
Senere denne uken har jeg tenkt å kjøpe en ny parykk.For variasjonens skyld.

De siste dagene har vært fylt med flere undersøkelser. Hater det.

Hater å ikke være herre over egen tid. Hater å leve i usikkerhet. Ikke kunne planlegge uker og måneder fremover fritt.
Nyt friheten alle dere som er 100 prosent friske!
Dere aner virkelig ikke hvor heldige dere er, gjør dere?

lørdag 11. februar 2012

- Hva om jeg mister parykken?

Fredag var min første utedag med parykk. Før i uken har jeg bare vært blant familie og nære venner, vært hjemme og gått på tur med lue.




Men fredag var jeg på sykehuset for noen undersøkelser, iført parykk!
Og på lunsj på cafe etterpå.
På cafeen tenkte jeg at det lyste parykk av hele meg.

Sitter parykken skjevt? Er den for høy?
Ja, slike trivielle tanker kan fare gjennom hodet mitt, hvis jeg nå merker at folk ser på meg.
Parykk. Parykk.
Men det er tross alt bedre enn å gå uten, når jeg snart mister alt håret.
Parykken er tynnere enn mitt eget hår var, og rettere. Den kjennes fremmed.
Må pent venne meg til den annerledes-følelsen noen måneder.



Fortsatt har jeg masse, ja, relativt masse, kortkort hår under. Det faller vel av i løpet av en ukes tid.

Hjemme går jeg uten, med min piggkorte sveis og glemmer hvordan jeg ser ut, før jeg skvetter hvis jeg oppdager meg selv i speilet.
Det er ikke meg.

Som mannen min sier:
"Nå må du spille på andre verdier enn utseende, men du er jo fortsatt deg selv da."
Joda.


I går var jeg på jentefest med parykken.
Kunne fortsatt gått uten kanskje, men vekker mindre oppsikt med det glatte hårerstatningen.
Mange tror det er mitt eget.



Vin smaker fortsatt ikke, og jeg gikk tidlig hjem i nydelig måneskinn. Trenger mer søvn enn ellers.


I dag skal jeg på stor burstafest til en venninne. Det blir stinn brakke. Mange kjente og ukjente.
På med fin kjole og høyhælte sko. Parykken til slutt.
Noen nye tanker har jeg fått.
Tenk hvis noen klemmer meg så hardt at jeg mister parykken? Tenk hvis jeg danser og den glir ned fra hodet? Tenk hvis jeg glemmer meg og klør meg på "håret"og parykken sklir av?


Hvordan fikser jeg det? Eller kanskje mer spennende hvordan takler andre det?
Det er blant livets spennende utfordringer. Jeg prøver likevel å la være å bekymre meg for mye. Hvis det skjer en liten katastrofe, blir det sikkert litt komisk det hele. Lett å le og fleipe bort, håper jeg.

Det er lørdag. Handledag. Turdag. Og mellomste svømmer landsdelsstevne. Dit må jeg og heie fra bassengkanten.
Cellegiften slipper gradvis tak. Denne kuren virket mindre brutal, faktisk enn forrige. Jeg er blitt bittelitte grann flinkere til å hvile.
Jeg er halvveis i den brutale FEC-kuren. Behandlingene som følger etterpå er rene søndagsturen i forhold, sier ekspertene.

onsdag 8. februar 2012

Mitt nye liv, nesten skallet!




I dag har jeg vært alt fra Kojak, til Julie Andrews til Kjetil Rekdal, - på håret.

Det begynte nesten før jeg sto opp.
"Du ser snart ut som Kojak," sa mannnen min da jeg kom ned til frokost i morges
Håret hadde falt i store fjoner i løpet av natten, det var tørt, livløst,som på en dødssyk 90-åring.
Jeg lo tilbake, hadde nesten glemt hvordan jeg så ut og jeg greier å se det komiske i alvoret. Det komiske i gravalvoret.

Det er løshår overalt, på PC-en,på kåpen ,på hodeputen og på badet.
For hver dag føler jeg at jeg blir blassere.

"Men du har mer sminke på øyene,fortsatte han "For mye kanskje?"
Nei, har ikke det, bare et lag med maskara,helt som normalt, men øynene synes bedre når håret blir tynnere. Og jeg kommer til å fortsette å sminke meg litt, selv om jeg føler meg aldri så gusten,stygg og grå.
Kanskje til og med sminke meg mer, hvis jeg føler for det. Har aldri vært heftig med sminke før,så hvorfor ikke nå?
Det er som om hårfargen min er blitt blassere, mer kommunefarget. Kanskje de blondeste hårstråene har falt av først. Cellegiften gjør at alt håret blir dødt og livløst.




På bildet over,fra bilen på vei hjem fra jobb forrige dagen,falt noen av de første hårstråene. Mer om det magiske som skjedde da snart.

I morges mente eldstesønn at jeg lignet Kjetil Rekldal på håret.
Tilbaketrukket. Tynt og blast, med andre ord.
Ikke et kompliment, selv fra en fotballspillende sønn.
Det har gått fort nedover.
For noen dager siden var sønnene mine enige om at håret minnet om noe annet.
"Du er pen med håret slik tilbakestrøket, kult som Madonna liksom," sa mellomste.
Vel,det var i overmåte pent sagt.
Siden er det blitt tynnere.
Nå i morges forsto jeg at det totale hårfallet var på tide.
Hårtapet ble mye verre det siste døgnet, etter cellegiftkur i går.
Selve kuren har jeg taklet bra. Jeg er mindre utslått enn forrige gang. Er mindre kvalm og har mindre vondt i hodet. Vet det kan endre seg. Det kan bli verre igjen allerede i morgen. Men håper ikke det, selvfølgelig.

"Stakkars deg," sa datteren min og strøk meg over kinnet før hun gikk til skolen.
Alt håp var ute for håret mitt. Fordi håret har sittet så lenge etter første kur har mange sagt at det ikke er sikkert jeg mister håret.
Men det gjør jeg av denne hestekuren. Det finnes i alt 50 ulike cellegiftkurer. Den jeg får, er noe av det sterkeste som finnes.
Alle som får FEC cellegift mister håret.
Noen har foreslått sånn kuldehette man har på hodet når man får cellegift. Det skal hindre håravfall. Noen sykehus bruker det. Men nei, jeg orker ikke lide mer enn nødvendig. Ha en pose med kuldegrader på hodet når jeg får cellegift, liksom. Nei, ikke aktuelt her.


Noen mister øyenbryn og øyevipper også. Men der er det foreløpig ikke noe tegn på og ikke sikkert at jeg gjør.Nå skal jeg jo bare ha to FEC kurer til! Før jeg begynner på en ny type kur, tror ikke den er like røff.

Det første hårfallet merket jeg for en uke siden. Jeg var på jobb, kvelden før hadde jeg vært på boklansering hos Hans Olav Lahlum. Var i slaget, med unntak av hevelsen i ansiktet følte jeg meg nesten som før. Og det beste var at håret satt bom-bom fast. Flere tullet med å dra i lokkene mine, men ikke et hårstrå falt.
Men da jeg neste dag sto og pratet med kollega Jarle Roheim Håkonsen på jobb, skjedde det noe.
Først småpratet vi, jeg fikk en klem og han fortalte om kona som var rammet av kreft for noen år siden. Mye hardere rammet enn meg. Hun er helt frisk nå.

Han fortalte også at han hadde lang erfaring med kreftpasienter. Hadde som ung i lengre tid jobbet som reiseleder for små kreftrammede barn. Unge som sto i sluttfasen av livet.
"Jeg har kjent 60 som er borte," sa han stille. " Men med deg går det bra! Se bare på kona mi."
Han ga meg en klem til og kommenterte den da nye hårlooken. Kortere enn vanlig. Syntes frisyren kledde meg,og trodde det var parykk.
"Nei, det er mitt," sa jeg. Det sitter bomfast bare prøv."
Så dro han i håret mitt, og fikk et litt flaut uttrykk i ansiktet. I hendene hans lå en stor floke av mitt hår.

Tror verken Jarle eller jeg noensinne vil glemme det øyeblikket. >Så magisk for meg, nært og nakent, midt i de travle redaksjonslokalene i NRK.
Da jeg kjørte hjem fra jobb den ettermiddagen falt en dust med hår på kåpeermet.
JA,da jeg har en uvane med å fikle meg i håret.

Dagene gikk. Håret satt fast. Men da helgen kom, økte hårfalleti i styrke. Men alle vennene mine og familien sa likevel at jeg var kul med den korte nye frisyren.

Nå skal det bort. Bort.
Og jeg er så heldig av at jeg er omgitt av vakre, snille mennesker. En av dem er Camilla hos Petite frisørene i Sandvika, Da jeg ringte til frisøren min i dag og lurte på om hun hadde en time for å kutte det bort, i dag eller i morgen, sa hun.
"Du vil vel ikke komme hit?"
"Jo,det går bra."
"Jeg kommer heller hjem til deg i ettermiddag. Må bare skaffe barnevakt."
"Ta dem med hit,sa jeg. "Huset er likevel fullt av unger, bikkjer og katter. Noen lekekamerater finner de sikkert."
Mens jeg ventet på det store hårfallet,gikk jeg ut i vintersolen med bikkja, og etterpå satte jeg meg ned ved PCen i sofaen. Skrev litt mer på boken om Christina Fiori Mørk. Hvis det ikke var for at Kjell Ola Dahl hadde tatt tittelen hadde jeg kalt den "Isbaderen". Christina bader i sjøen året rundt, hver morgen, både for sportens skyld,men også for å holde en skrekk på armlengdes avstand. Dette morgenritualet fører henne likevel ut i farlige situasjoner i løpet av kriminalromanen På direkten.
I neste bok får hun mer enn vannskrekk, vanskelige drap og en håpløs forelskelse å bakste med. Hun roter seg inn i noe skikkelig trøbbel, både i kjærlighetsliv og jobb. Flere drap skjer og. Jeg greier omsider å beskrive at folk dør.


Camilla klippet av meg de triste hårlokkene. Vemodig. Det blir mange måneder til jeg kan gre mitt eget hår.
Hun klippet meg en-to centimeter kort. Er advart mot å barbere hodet. Det kan bli betennelser i hårsekkene når alt håret faller av.For det gjør det.
Da Camilla var ferdig utbrøt hun: " Du ligner jo Julie Andrews i Sound of Music!"
Og ja, jeg så at det ikke var for ille.Er likevel ikke klar for å vise meg frem her. Det får holde overfor familie og nære venner.
Men kort hår så mindre ille ut enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt kort hår siden jeg var 11 år .Men det er en annen historie.
Kanskje jeg vil trives likevel med det første korte håret som vokser ut.
Men det ble bedre da jeg trakk på meg parykken.
Vi justerte og lo litt før den satt på plass. Skillet er på omvendt side enn der jeg pleier å ha det oppdaget jeg nå.



Kanskje blir et svett og ubehagelig. For tidlig å vite.
Vil sikkert bruke cap,skjerf i ulike varianter, med kule stråhatter til våren og sommeren.
Foreløpig har jeg kjøpt en eneste parykk. En blond en som dere ser, tynnere, rettere og kortere enn jeg var. Det er vanskelig å finne gode parykker med fall og krøll i. De blir fort stygge, sier ekspertene.




Men jeg har sagt jeg skal ha flere parykker. Muligens vil jeg også få meg en lengre til fest, kanskje prøve en mørk en og. En sjanse i livet til å ha mørkt hår.
Jeg vet ikke hvordan det vil bli å løpe eller gå på ski med parykk. Kanskje det vil føles i veien. Kanskje jeg bare vil tre en lue over mitt bare hodet.
Når jeg svømmer, er det jo praktisk med bart hode. Men når og hvis jeg isbader igjen, må jeg nok gjøre det med en tykk, tykk lue.

Men jeg tviler på at jeg vil bevege meg skallet rundt omkring ute blant folk. Kanskje hiver jeg parykken til sommeren når det første håret vokser ut. Hvis jeg liker det.
Dette er en ny verden. Men også en detalj og parantes i livet.

tirsdag 7. februar 2012

En god nyhet og en ganske dårlig en



Da jeg gikk avgårde til sykehuset i dag, hadde jeg innstilt meg på at det ikke ble cellegiftkur på meg
Nye prøver måtte tas, siden immunforsvaret mitt var på bunn i går. Verdiene på de hvite blodlegemene var for lave til at de kunne pumpe inn giften.
Jeg dro en svart lue over mitt pistrete hår, følte meg så lite fin, og lurte på om jeg skulle ta frem saksen når jeg kom hjem, eller gå til frisøren .
For nå slipper håret. Den 22. dagen etter første kur. Disse livløse fjonene er ikke mye å spare på. Er nå heller klar for en snerten og blank parykk. Selv om det nok blir rart og kanskje vondt å kjenne på den bare issen.
Tror som sagt jeg ikke vil vise meg hårløs her eller i verden. Det måtte i så fall være hvis jeg trives med min egen bar skalle...Innbiller meg at forfengeligheten bremser. Synes jeg ikke akkurat kler slike trange kreftluer som jeg har på bildet her.

Etter de dårlige nyhetene i går, grublet jeg over sykehusets budskap.
"Det er fantastisk at du trener og holder deg i aktivitet, men du må hvile før hver aktivitet. Ellers bygger ikke immunforsvaret seg opp, sa kreftsykepleieren som ringte.
Hvile har jeg ikke gjort. Etter den første uken i cellegiftkoma har jeg gjort alt som normalt, høyt tempo, mange kveldsplaner, venninner, fester i helgene, kjøring av unger,trening, alt unntatt jobbet da. Veldig lett å få dagen til å rase avgårde slik.

Men om det kom naturlig eller om det var en reaksjon på sykebesøk,prøver,samtaler med andre mer kreftsyke, så var jeg pumpa i går! Jeg kjente i går kveld at batteriene var utladet, tenkte på telefonen fra sykehuset, la meg på sofaen ved peisen for en gangs skyld, flatet ut med en bok,sushi og et glassvin.Bestemte meg for å droppe familiefeiringen av datters bursta. Vi hadde om morgenen hatt tradisjonsrik oppvekking, sang, gaver og kos på sengene hennes.
Barn lever i nået,men jeg prøvde å forklare at behandlingstiden min ville bli lengre,jrg kunne komme på sykehus. Hun slo seg til ro med det. Derfor dro de andre på TGIF,Thanks god its friday. De minstes zpisested favoritt. Ikke mitt :)




Mens jeg ladet batteriene til cellegifthelvete hjemme..Fikk besøk av en skjønn nabo som hadde med blomster og som tilbø seg å følge meg opp og sjekke at jeg ikke fikk feber utover kvelden.



Barnas flotte lærer fra 1.klasse kom også innom med en gave til Ingerid. En bok hvor hun kunne skrive ned tankene sine,en dagbok. Slik jeg alltid har gjort.. Jeg blir rørt av slik!

Og På Aker brygge koste familien seg uten meg. Det er bra! Jeg hadde litt dårlig samvittighet,men i går kveld var jeg redd for at verdiene raste ned, at jeg ble syk og måtte på isolat.At jeg tapte tid i kreftbehandlingen.
Sårt er det å miste tid med barna,
Men jeg skal ta igjen det tapte med Ingerid og gutta..
En gang til helgen skal jeg bli med på en ekstra feiring, og så skal vi fødselsselskap for storfamilien på søndag.

I morges var alle glade.
Bare jeg gruet meg for dagen.

Opp de bratte bakkene til sykehuset igjen.







Jeg satt i godstolen med den vakre kose-kjolen som kollega Gunnhild har laget til meg i forbindelse med kreften. Myk og god,og fin fasong. Men kjolen ble full av lyse hårstrå.
Nå synes jeg det nesten ikke er hår igjen på hodet.
Mitt gyldne "løvehår" er det bare blasse fjoner igjen av.
Et forfall som viser cellegiftens herjinger.
Den blå posen på bildet er oppvarmingspise til armen min, slik at blodårene skal poppe frem og bli tydelige til sprøytespissen. Jeg er sliten og matt. Gruer meg mer. FEC-kuren består av tre ulike giftstoffer,som kommer i hver sin pose. Mellom hver gift og før kuren starter får jeg saltvann inn i armen. Blodårene blir kalde.

Jeg fikk mye av de kvalmereduserende pillene intravenøst i dag. Tror de virker bedre enn gi pilleform for meg. Får kanskje ikke så vondt i hodet eller blir så oppblåst i ansiktet. Akkurat nå, er det ikke som om jeg har kjørt berg- og dalbane nettopp, samtidig som jeg hadde drukket meg full på champagne og raver rundt på en dårlig ferge mellom Korsika og Sardinia i full storm.
Ikveld er jeg mer slapp og uggen, som om jeg kommer hjem fra fylletur i Barcelona..





På slutten av kuren idag, kom legen med fløyelsblikket inn på rommet. Han lurte på hvordan jeg hadde det.
Ikke mye å svare til det. Hadde vel følt meg mer pigg.
Forsto at han bragte med seg dårlige nyheter. Ekspertene på Radiumshospitalet mener kreften i svulsten er mer aggressiv enn analysene fra Drammen sykehus viste.
En helt nye type undersøkelse gjør at de finner faktorer ved kreft man ikke fant bare for få måneder siden.
I klartekst innebærer det endring av behandlingsopplegget mitt.
Det betyr at jeg ikke skal fullføre den forferdelige FEC-kuren lenger enn til omgang 4, hvor jeg da skal over til en ny gift: Taxol. Denne hjelper bedre mot hurtigvoksende kreftceller, men skal samtidig ikke være så tøff og nådeløs. Du blir ikke på samme måte slått ut av Taxol.
Ingen har sagt jeg har spredning. Jeg skal i utgangpunktet være kreftfri.
Dette er min livsforsikring.Skal gardere meg mot ny kreft i fremtiden.
Behandlingen blir litt lengre, men samtidig kan jeg få med meg mere av livet i vår og sommer.Jeg kan være opplagt når sønnen, Bror konfirmerer seg til sommeren,strålingen kommer ikke i veien for at jeg kan dra på Litteraturfestivalen på Lillehammer i slutten av mai.
Jeg rekker en tur til Frankrike på vårparten, en tur til Roma og flere på hytta på Sørlandet.

Håret er et katastrofeområdet.Familien synes jeg skal beholde det så lenge jeg har det.
Bror kom hjem fra trening i kveld, ga meg en kos og sa "Mamma du ser pen ut med håret dratt bakover slik og så ser det kut ut!
Jeg tar til meg komplimentene jeg får med et stort glis.
Koser meg også med at den mørke naboen ned i lia i går sa "You will be bold and beauty!"
Kan leve på det og nesten tro det, mens jeg jobber meg gjennom cellegiftens herjinger. Lar det være en motivasjon for å bli frisk og penere igjen.
Den sure smaken er på vei tilbake i kroppen min. Men foreløpig virker det som om jeg tar dette lettere enn sist gang. Krysser fingrene for det! Kanskje jeg kan skrive bok imorgen.

mandag 6. februar 2012

En overraskende nedtur




I morgen skal jeg til pers igjen, har jeg regnet med.
Cellegiftrunde nummer to.
Jeg har vært forberedt og ganske fysisk sterk, har jeg trodd ihvertfall.
I dag fikk jeg en vekker.

I min iver etter å gjenfinne min styrke, har jeg kanskje overdrevet aktivitetsnivået de siste ukene.
Har gått lange turer, svømt, gått ski, spist sunn mat, trent, til og med isbadet, vært med barna og venner, vært på jobb to ganger, vært på flere bokarrangement, sitter i festkomitee etc. etc, vært på jentekvelder,fester,og nå arrangert hyttetur for 20 venner.
Vært med i livet,nesten som normalt.

Har vel ikke sittet ned på sofaen overhodet. Unntaket var de første dagene etter første kuren. Da slappet jeg mye av.



Mulig jeg rett og slett har vært for aktiv til å være på cellegift.
Ikke latt kroppen hvile.

Nå får jeg kanskje lide fordi jeg har vært så så hyper.
De ringte nemlig fra sykehuset i ettermiddag. Forsto med en gang at noe var galt.

Hadde vært der i formiddag, hos legen med fløyelsøynene. Tok prøver. Snakket om behandlingen fremover.Jeg hadde tusen spørsmål. Og fikk noen svar.

Nå er svarene på blodprøvene kommet.
Verdiene på de hvite blodlegemene mine er veldig lave. På grensen. Sykehuset vil ta nye prøver i morgen. De hvite blodlegemene beskytter meg mot sykdommer. Mitt immunforsvar er lavt.
Hvis verdiene er lavere i morgen, kan jeg ikke behandles.
Da blir cellegiftkuren utsatt.

Dette er min første nedtur som kreftpasient.
Og dette kom fullstendig overraskende på meg.
Trodde jeg var sterk som en okse. Det sier jo alle ellers at jeg er.
Men jeg er ikke som jeg er. Jeg går på heftige saker.
Cellegift.
Jeg må kanskje legge om stilen.

Har undervurdert kraften i cellegiften.
Giften som dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen min.

Jeg har trodd at ved å leve sunt og aktiv ville jeg bli sterk. Jeg har trent og vært aktiv hver eneste dag. Men har glemt å hvile.

"Vi vil gjerne at pasientene skal komme seg opp av sofaen og ut. Du gjør mye riktig. Men du er nok i overkant aktiv. Kroppen trenger hvile," sa stemmen i telefonen fra sykehuset.

I forrige uke, etter portrettintervjuet med meg i Budstikka med en isbadende AC, sa den samme stemmen fra sykehuset:" Vi har aldri sett slik før, en kreftpasient som isbader."

Nå får jeg smake effekten over eget overmot.

Merker nå hvor ivrig jeg er etter å få dette overstått. 12 uker igjen, har jeg tenkt. Det må ikke bli lenger. Jeg har planlagt livet mitt, ukene,våren og sommeren etter denne cellegiftturnusen. 1 mai skal jeg være ferdig.

Tips til kjapp oppbygging av immunforsvar mottas med takk!
Håper en lang natt søvn hjelper...

søndag 5. februar 2012

Håret faller....





Nå er jeg i gang med den store fysiske endringen.
Håret er begynt å falle.
Fra det satt bomfast for få dager siden, har det rast av de siste dagene.
Jeg røyter. Skikkelig.

Mitt før "fløffige" hår er blitt pistrete i løpet av helgen. Jeg har fremdeles masse hår, men det begynner godt å synes at noe skjer med meg.





Kanskje fjellluften satte fortgang i det.

Vi var til fjells med masse venner og barn. Fine dager.






God mat, vin, mye latter og samtaler utover natten, aking og skiturer. Barn i alle aldre, fra 6 til 18 år, akte og spilte kort og spill sammen.
Peiskos, knitrende snø, blått kveldslys.




Fjellet er vakkert nå. Masse, masse nysnø. Stillhet. Ro.
Søndagens naturopplevelse var fire tiur som landet på toppen av bjørketrærne utenfor stuevinduet. Har aldri sett noe lignende.

Skiføret var perfekt.
Gikk på ski i minus 14-15 grader. Det kjentes riktig og godt.
Ble varm og svett i kulden.




Var bare bitt-litt redd for å bli syk, forkjølet eller så. Hvis jeg er syk, må de utsette cellegiften


Skal til legen for kontroll og prøver i morgen. Få vite hvordan kroppen min har taklet cellegiften, om det er noe som ikke er riktig.
Tror alt er på skinner.
Føler meg ganske pigg.

Gjorde mer enn å gå på ski og være sosial i helgen.
Måtte jobbe litt med bok nummer to på kammerset.
Og litt med debutboken min også.
For var innom den lokale butikken på Venabygdsfjellet, Lundes Turisthandel. Der selger de boken min På direkten. Jeg signerte bøker i butikken. Bunken med kriminalromanen min ligger godt synlig i lokalet, med en plakat med "lokal forfatter" på.






Greide i hele helgen å la være å tenke på uken som venter.

Men i bilen ned til storbyen sank virkeligheten inn i meg igjen.
Gruer meg til uken, men vet det ikke er noen vei utenom

Det på`n igjen på tirsdag.

Mindre skremmende enn første gang. Samtidig vet jeg hvor jævlig det blir noen dager etterpå. Vet hvor tøft mentalt det er å sitte rolig mens cellegiften pumpes intravenøst inn i blodårene.
Prøver å tenke at cellegiften er min venn...
Det er en real tøff tankeøvelse.


Det er spennende å se om jeg tirsdag går til cellegiftrunde nummer to med håret i behold, ja, en god del da, eller om det øker på i morgen og jeg gjør kort prosess.
Hvis håret blir veldig tynt og livløst, raker jeg det av.

Har mest lyst til å vente, hvis det ikke er for ille.
Mannen min tror fortsatt at jeg ikke mister hele håret.
Men jeg gjør nok det.
Datteren min har bursta i morgen, og jeg tror både hun og gutta synes det er mest stas med en AC med ekte hår når vi går ut på restaurant...
Dessuten vil jeg ikke at Ingerids dag skal forbindes med en så fundamental endring av mitt utseende. Denne dagen skal fokuset være på henne og ikke på min kreftbehandling.
Men cellegiften er nådeløs :Jeg lever på overtid med "the real thing."
Samtidig som jeg gruer meg, ser jeg fremover. Teller ned. Det er bare 12 uker igjen til jeg er ferdig med cellegiftkuren. Da vokser håret fort ut igjen!

torsdag 2. februar 2012

Med parykken til fjells



Siste helg før ny cellegiftrunde. Tirsdag er det i gang igjen.
Egentlig er mandager min giftdag, men neste uke har jeg fått utsatt det med en dag.
Datteren min har bursta mandag den 6. februar. Det ville ikke blitt stor feiring med cellegift innabords.

Men nå fredag reiser jeg til fjells med familien og med venner.
Jeg pakker bager og sekker. Bikkja legger seg i hallen. Venter. Er redd for avskjed og kennel, slik hun må når vi reiser utenlands.

Men nei,Freia, du skal bli med. Selvsagt. Vi skal løpe på ski sammen som du elsker!





Vi blir 25 med smått og stort. Barn i alle aldre. Samt to hunder.
En tradisjon. Jønnhalt-turen gjør vi hvert år. Opp på mitt Venabygdsfjellet i Ringebu.
Der jeg har mine farsrøtter og fjellhytte.
Ungene elsker turen, det gjør vi voksne og.




De som har lest boken min, På direkten,vet at Christina Fioris nærmeste kollega og beundrer er Olaf Dynje. Han er politietterforsker, kommer fra en fjellgård i Ringebu, men elsker det urbane livet i hovedstaden. Drømmen hans er å bli skuespiller. Det gir ham visse utfordringer som ansatt i politiet. Han er oppkalt etter Dynjefjell som vi ser fra stuevinduene på hytta.
Når jeg først skrev en roman,måtte jo Ringebu være litt med i storyen.På samme vis som Briskeby i Oslo er det, som Frankrike og Korsika er det og Bærumsområdet er det...

Som Jan Kjærstad sa på et seminar jeg var på i går. En forfatter bruker 1/3 av ting som er selvopplevd, 1/3 del har han eller hun hørt eller observert med andre, og den siste 1/3 er fri fantasi.
Hva som er selvopplevd og hva som er fri fantasi, se det, jo det forblir en forfatters hemmelighet.


Dette tenker jeg på mens jeg pakker sakene mine, forfølger den siste ideen litt lengre ut og åpner esken med parykken. Har ikke sett på mitt fremtidige kunstige hår siden jeg hentet det. Hvordan blir det egentlig å være nesten hårløs?
Vil jeg føle at det lyser kreft av hele meg?


Dette med kreften har fått venner til å lure på om jeg dropper fjellturen,

Blir Jønnhalt-turen noe av nå, har de spurt.


Selvsagt.
Er opptatt av at barna skal leve et mest mulig vanlig liv, til tross for alt.
De skal ikke oppleve at ting vi bruker å gjøre blir endret.
Tradisjoner er viktig i en slik tid.








Da jeg sendte ut invitasjonen til den årvisse turen i november, fortalte jeg om kreften til disse fem vennefamiliene som blir med. Og jeg skrev at ett var sikkert, jeg kom til å være hårløs og bruke parykk på turen.

Men håret sitter fortsatt. Et lite under. Da jeg snakket med sykehuset i går var de overrasket over at jeg ikke hadde mistet håret.
Venner fleiper med at det er isbadingens skyld. Det kalde vannet får porer og hårsekker til å lukke seg.
Men det er nok like rundt hjørnet.



Så derfor pakkes esken med parykken ned i bagen sammen med nye skistøvler, anorakk, koseklær og raggsokker.

Ikke ideelt å miste håret i helgen, hvor alt skal være moro og hygge.
Men skjer det, så skjer det. Lite jeg kan gjøre.
Jeg kan heller ikke gjemme meg for verden.

Jeg takknemlig for hver jeg har fått lov til å beholde hårlokkene mine. De skulle etter normen ha falt av for 8-9 dager siden, på den tiende dagen av kuren.
Det er to uker siden jeg kuttet det av.
At håret mitt sitter fast får meg til å føle meg som alle andre.
Glemmer nesten at jeg er under kreftbehandling. Lever intenst her og nå.
Jeg velger å tenke positivt.
Lyspunktet er jo også at det snart bare er 12 uker igjen av kuren.Det er ikke lenger 15 lange uker. De tre har jo rast av gårde.
Og nå er jeg i god form igjen. Det har vært merkbart stigende utover uken. Turene blir lengre og hardere. Apetitten er tilbake. Sulten som en villhest.
Hevelsen i ansiktet er gått ned de siste par dagene, sier folk.

Nå er det fire dager igjen å lade opp batteriene til neste runde. Det fantastiske er også at skriveformen er tilbake. Jeg fikk et lite kreativt gjennombrudd denne uken. Noen inspirerte meg rett og slett. Sa noe og gjorde noe som fikk meg til å tenke. Der jeg sto bomfast før, er det nå lekende lett. Vel,om ikke lett, så leker fantasien med meg. Og et slikt gjennombrudd fører med seg så mye mer. Så mange nye historier og situasjoner som da dukker opp i hodet mitt. Jeg skyndter meg å notere det ned.
Heldig er jeg.