mandag 17. desember 2012

Enda en god nyhet!




I dag var jeg på min siste kontroll på noen måneder på Radiumhospitalet.
Både mammografi og nå i dag manuelle undersøkelser viser at brystene og lymfene er kreftfrie.
Og i dag fikk jeg enda en nyhet. Om et tema som jeg ikke har fortalt om før her på bloggen eller til venner flest.
Om et tema som ville være for  sårt og personlig til å dele,-  om jeg var bærer.
Om jeg var bærer  av et gen som gir brystkreft.

Da jeg ble overført til Radiumhospitalet fra Vestre Viken helseforetak, ville legene der plutselig  genteste meg.
Mens jeg var til behandling i Vestre Viken hadde det ikke vært et tema. Der mente de at krefttilfellene i slekten min var for langt unna til å ha betydning.
Kreft kan være arvelig.
Når man får kreft, spør legene samtidig om forekomsten av kreft i familien. Og svaret jeg ga var  foreldrene mine ikke hadde hatt det, men at mors søster hadde hatt brystkreft med dødelig utfall, min kusine fikk brystkreft, og er frisk, og min mormor døde av nyrekreft.

Legen på Radium, syntes min mormors kreft var interessant. Tre kvinner i tre generasjoner med kreft.

Han mistenkte at min mormor som døde da jeg var liten hadde hatt brystkreft som spredte seg til nyrene, slik det kan gjøre. Den gang hadde de ikke samme mulighet som i dag for å finne primærkreften.

Legen stirret på arket med min families krefthistorie, løftet hodet og så på meg med alvorlige øyne. Så sa han: "Vi vil gjerne tilby deg en gentest. Det kan hende at du er bærer av et gen som fører til arvelig brystkreft."
Stein i magen. Tårer i øyene. Forsto alvoret.

Jeg fikk valget selv om jeg ville genteste meg.
Selvsagt måtte jeg. Måtte vite for mine barns skyld.
 Det var veldig fort gjort. Bare en blodprøve.
Men nå har jeg ventet et halvt år på svaret. Det tar lang tid å analysere blodet for dette. Tror prøvene sendes til USA.
Omtrent fem prosent av brystkreft er arvelig. Det er to gener som kan gi denne arvelige kreften. Ved et gen for brystkreft som kalles BRCA 1, vil mer enn 80- 90 % av kvinnene utvikle brystkreft. 
De siste månedene er jeg blitt kjent med kvinner som har denne genfeilen. Alle har fått kreft i brystene sine, men jeg har også truffet kvinner som har dettte genet og som har fjernet bryst for å unngå å få kreft.


Jeg har prøvd å fortrenge tankene på mulig genfeil,  men det har likevel kommet opp i bevisstheten iblant.  I det siste i større grad. Og den siste uken og dagene med tiltakende styrke.
Latteren min har kanskje vært enda mer støyende på julefester og julebord i det siste enn til vanlig, men de som kjenner meg har sett at jeg har vært litt sliten. Det tar på all venting og usikkerhet.
 Gleden ved å få friskmeldt brystene mine for et par uker siden, har ikke vært himmelstormende. Mer forbeholden. Jeg har ennå ikke trodd 100 prosent på at lykken har stått meg bi.


For jeg visste at jeg mandag 17. desember ville  jeg få svar.
Et svar som ikke bare ville ha konsekvenser for meg, men også for barna mine.
Var jeg bærer, hadde jeg forhøyet risiko for å få kreft igjen. Jeg ville få tilbud om å fjerne begge brystene, og jeg kunne og få tilbud om fjerne eggstokkene for å redusere østrogennivået i kroppen. Et voldsomt tiltak. Og jeg hadde ikke tenkt helt igjennom om jeg ville gjøre det. En ting er å ta brystene, det ville jeg leve helt greit med ( ville trolig fått meg nye ganske fort) , men å fjerne eggstokkene og?
Men må man, så må man jo nettopp det. Livet er kjærere enn alt annet.
Var jeg bærer, kunne også barna mine være det. Datteren min min kunne ha det og ha stor sannsynlighet for brystkreft, og sønnene mine kunne være bærere og gi det videre til sine barn en gang.

Alt dette har surret rundt i hodet mitt i økende grad.Nå i helgen har jeg nok vært litt utenfor meg selv. Emosjonell. Tatt til tårene. I  skjul. Ville ikke at folk skulle vite om disse undersøkelsene mens jeg ventet på svar.

 Bare mannen min og et fåtall andre mennesker har vist om testen.
Da mannen min og jeg kjørte til Radiumhospitalet i dag, var jeg spent. Og rørt.
På grunn av NSB-kollaps var det kaos på veiene  i morges, og jeg måtte ringe og si at vi ble forsinket. Jeg var visst ikke den eneste, heldigvis.
Da jeg ble vist inn til legen var jeg selvsagt spent, men fattet. Er blitt flink til å mobilisere krefter og mot når det gjelder.
Men den mørke vakre legen smilte. Faren er over. Jeg fikk enda en god nyhet i dag.
Legen på Radiumhospitalet sa ."Gentesten er negativ!"

Jeg er ikke bærer, jeg har ikke forhøyet risiko for å få tilbakefall. Men det aller beste er, jeg har ikke gitt barna mine et arvelig kreftgen!!!!
Når jeg ikke er bærer, kan ikke de være det heller.


Enda en bekymring mindre, enda mer ned med skuldrene.


Og enda en liten glede fikk jeg. Denne er kanskje litt overfladisk. Og ja alle brystkreftpasienter, jeg vet jeg har vært uforskammet heldig. Og for alle dere som kommer etter meg, er det kanskje greit å vite, brytkreft trenger ikke å gjøre puppene dine stygge.
Hør bare:
Legen undersøkte brystene mine, studerte dem og utbrøt. "Det synes jo ikke, alt du har vært gjennom. Kirurgen din har vært svært dyktig. Og det vil heller ikke synes at du er strålt på huden, det er bare såvidt man aner at pigmentet er bittlitt mørkere under armen, om kort tid er det og borte."
Jeg tar det til meg. Kroppen min er stort sett som før.
Heldige jeg. Overfladisk glede, men opp i alt kjennes det OK at jeg fortsatt ser fin ut i bare nettoen. Hadde fikset et annet resultat, men er takknemlig likevel.

Men viktigst:

Jeg er kreftfri, jeg er ikke bærer av noe brystkreftgen.
Året 2012, mitt bratteste år noensinne, slutter så bra!
2012 året hvor livet har vært på vent.
Nå er det 2 uker igjen av annus horribilis.
Livet kan begynne!

men akkurat i dag, nå i ettermiddag har jeg en liten utladning. Etter Radium og treningstur var batteriene flate. Hadde  tenkt meg på jobb, men orket ikke. Opp i sofaen, med stearinlys og peiskos og Mac på knærne. Å skrive av meg opplevelsene gjør meg faktisk godt. Nå venter bokmanus! Og hvile. Jeg hviler mens jeg skriver!



fredag 14. desember 2012

Hva pokker gjør jeg med bloggen?

Mitt jævlige år er snart slutt.
Annus horribilis er over nå ved årsskiftet.
Neste år blir mitt annus mirabilis. Mitt vidunderlige, fantastiske år!!
Kreftbloggen slutter med året.

 Dette begynte som en bokblogg.

 Her er det første jeg skrev:

Bokblogg- en dagbok om veien frem til bok!


Jeg ønsket å dele erfaringer og tanker rundt det å debutere som forfatter. Det var så mange jeg kjente, og særlig journalistkolleger, som lurte på hvordan jeg gikk frem, hvordan jeg fikk tid til skriving opp i 3 unger, full vaktsjefjobb og travelt liv, hvordan jeg fikk ideer , hvordan jeg startet skrivingen etc.


I flere måneder delte jeg mine erfaringer og skrev om forventningene før bokdebuten.



http://paadirekten.blogspot.no/2012/05/fra-blogg-om-bokdrm-til-kreftblogg.html

http://paadirekten.blogspot.no/2011/05/noen-skriverad-fra-en-fersking.html


Så kom kreften. Og jeg brukte bloggen til å informere mange om at jeg var blitt syk.

Dette blogginnlegget kostet det mye å skrive. Veldig, veldig skummelt var det.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/11/fra-himmel-til-helvete.html



http://paadirekten.blogspot.no/2011/12/bokblogg-som-ble-en-kreftblogg.html


Gjennom å styre informasjonen via bloggen eide jeg historien om min kreft, om min helsetilstand. Slik unngikk jeg rykter om meg selv. Slik fikk alle den samme informasjonen samtidig.
 Jeg sparte meg selv for å måtte gjenta mye, SMS-e folk, svare på samme spørsmål 20-30 ganger om dagen. Jeg skjermet meg også litt for folks nysgjerrige blikk og for folks reaksjoner.

Prisen jeg betalte var kanskje at min kreft ble for offentlig. Jeg ble kanskje for utleverende opp i cellegifttåken, selv om jeg hele tiden tenkte at jeg skulle balansere.

Mange flere enn jeg tenkte var interessert i å lese bloggen min.
Jeg fikk nye lesere. Mange kreftsyke og pårørende har lest bloggen,
Samtidig som det har vært litt skremmende at ukjente har lest mine tanker, har det også gikk litt mening og motivasjon. Fordi jeg har fått så mye tilbakemeldinger på at jeg har gitt kreftsyke oppmuntring,  håp og mange har sagt at bloggen har gitt nyttig informasjon om behandlingen og det å være så syk.

Nå er jeg frisk. Jeg har ikke behov for å informere folk om ståa. Jeg er i ferd med å bli som folk flest. En travel, sunn kvinne midt i livet, med tidsklemma, unger, mann, bikkje, jobb, trening og skriving.
En helt ordinær kvinne,- med en liten ballast riktignok, med et vanlig knadd A4-liv.
Dette er ikke interessant for andre enn meg selv og mine nærmeste.

Jeg har flere ting fra kreftåret som jeg kunne skrive om. Mitt møte med NAV-monsteret, hvordan det egentlig har vært å bli behandlet på tre sykehus, skrekkhistorier fra noen legeerfaringer... jo da og mye mer.
Men egentlig er alt dette over.Og dessuten jeg vil spare kruttet til NRKs sendinger og plattformer..

Jeg kan ikke fortsette denne bloggen stort lenger. Noen grep må i såfall gjøres.

Så spørsmålet er: 

Skal jeg slutte å blogge?

Skal jeg legge ned bloggen, slette det som er her? Alt er jo likevel over for meg nå. Jeg vet ikke om jeg liker at bloggen blir liggende ute. Så jeg vurderer sterkt å slette flere av de mest personlige bloggpostene, kanskje hele bloggen.
Eller skal jeg la den stå slik den er uten å gjøre noe mer med den? Slik at andre kreftpasienter som er blitt syke etter meg kan lese og lære litt om behandlingsløpet.

Skal jeg gjøre den om til en bokblogg igjen? Jeg skriver jo tross alt på ny bok!

Eller  skal jeg fortsette med å skrive om helse og livstil?

Jeg vil gjerne ha innspill. Vil i hvertfall ikke skrive for døve ører, unnskyld blinde øyne!

Har laget en liten meningsmåling her. Mener du noe , trykk på et av alternativene og stem.
Eller legg igjen en kommentar her.

Til uken skal jeg på min siste kontroll på Radiumhospitalet i denne omgang etter kreften.
Jeg har fremdeles kort børstehår, litt vondter etter behandling, fortsatt hevelser i beina etter giften og et par kilo for mye etter behandlingen. Men alt er under bedring, snart er jeg og kroppen der jeg var for et drøyt år siden.

Snart er kreftåret 2012 over, og et nytt år er her.
Et friskt herlig år, med jobb, ferier, ski, glede, kanskje bokutgivelse til og med. Annus mirabilis. Vidunderlig, mitt vidunderlige liv!
Heldig er jeg.

Og takk for følget!

tirsdag 4. desember 2012

En frisk pupp!


 I





Jeg har grudd meg veldig til kontrollen på  Radiumhospitalet. Den siste uken har vært ille.
Har sett for meg alle scenarier. Mulige og umulige.

Jeg har vært taus, alvorlig, irritabel og sikkert ikke til å leve i hus med.

Vet at det er ganske normalt, egentlig. Alle de jeg har snakket med som har hatt kreft har hatt det på samme måten. Den første undersøkelsen etter ferdig behandling er jævlig.
Man hører jo så mange historier, om kreft som blusser opp igjen fort. Og sannsynligheten for å få kreft igjen er størst de to  første årene etter endt behandling.
Derfor har jeg mentalt rustet meg til at jeg kunne få en forferdelig beskjed. Slik er jeg. Det er bedre å være forberedt på det verste, og så heller blir glad og lettet , enn å være uforberedt på verdens største sjokk.
Hva gjør jeg om jeg har fått tilbakefall, har jeg tenkt. Orker jeg en ny runde med behandling?
Egentlig ikke.
Men selvsagt ville jeg gjøre det, hvis det var den eneste løsningen.
Likevel; Tanken på mer cellegift gjør meg  ubeskrivelig kvalm.

Da jeg igår troppet opp på Radiumhosiptalet var jeg ganske persilleblad. I tåka hadde jeg glemt lommebok, og nesten meg selv. Hadde ikke kort eller penger til å betale for meg på Radiumhospitalets parkering.
Møtte mannen min der i adgangsområde, (med lommebok) ved kiosken og cafeen i første etasje på kreftsykehuset.  Der hvor alle de syke sitter og drikker kaffe med pårørende, mange skallet, andre med grått cellegift-hår, noen med skaut, og ja, alle ser så syke ut.  Her har jeg hastet forbi så mange ganger på vei til behandling, også da syntes jeg alle andre så mer syke ut enn meg selv. Det gjorde de sikkert ikke.
Nå følte jeg meg både fremmed og kjent her. Utenfor meg selv, men samtidig veldig tilstede.

Både stedet og de ventende undersøkelsene skapte dårlige minner.
Vi tok heisen ned til kjeller 2, hvor mammografien lå.
Fylte ut nok et skjema, med samme informasjon som sykehuset har på meg fra før... Jeg sier det igjen: sykehus-Norge er full av unødvendig dobbeltarbeid. Hvorfor finnes ikke et datasystem hvor all denne informasjonen ligger? Hvorfor skulle det være nødvendig for meg å skrive nå hvor kulen i brystet mitt var, om noen i slekten min har hatt brystkreft og når jeg tok mammografi sist? Alt dette har de jo i journalen min?!!

 Og der på venterommet satt flere andre kvinner. Ingen av dem hadde med følge. Kanskje de ville gå alene. Det kunne ikke jeg. Måtte ha noen jeg kunne klype i hånden på venteværelset, en skulder å lene hodet mot.  Slik sett er jeg heldig, som har en mann som blir med meg. Flere venninner har tilbudt seg det og, hvis det hadde vært krise.
Men derfra,   inn til undersøkelser og  mammografien gikk jeg alene. Det skal mannen min slippe å være med på.
Mammografi er ikke morsomme saker. Etter at man har vært gjennom alt det jeg har, er det ennå mindre festlig. Og veldig vondt i operasjonssåret gjør det når radiologen presset sammen puppen min. AU!



Jeg fokuserte på å puste med magen og stenge smerten ute.  Slik som jeg er blitt flink til etter all isbading.  Dessuten bort med alle vonde tanker, stenge minnene ute om forrige gang da de fant kreften min, og ikke tenke på alle de smertefulle prøvene som så fulgte. Må jeg så må jeg. 
Fem Bilder, fem posisjoner. Vondt, vondtere, vondest. Men likefullt helt håndterlig. 


 Jeg pekte på strekene på mammografibildet og spurte. "Det er ikke kalk da ( det kan være tegn på begynnende kreft, har jeg lært) , det  der er ikke en svulst da." Radiologen smilte og svarte høftlig. Legene skulle se på bildene. Jeg ville få svar. 




Så var det ut å vente. Jeg var forberedt på å måtte ta flere prøver. Jeg har tett brystvev, og kreft kan derfor være vanskelig å oppdage. Mens vi ventet, spurte en pleier en av de andre kvinnene hvem hun var. Hun sa navnet sitt. 
"Men det er ikke registrert at du er kommet. Du må gå opp og registrere deg," sa den sykehus-ansatte.
"Men dere ser jo at jeg er her," sa pasienten. 
Den andre ristet på hodet. " Nei, vi ser det ikke i systemet, du må opp i skranken for å gjøre det."
 Jeg så at den andre pasienten var sliten og på gråten. "Må jeg virkelig opp, vesken min er så tung å bære," sa hun.
 Da bøyde jeg meg frem. Irritert på et lite pasientvennlig system.
 "Vi kan passe vesken din, eller mannen min kan ihvertfall gjøre det," sa jeg til den andre pasienten.
Så gjorde vi.

Jeg sier bare, det er mye tungvint administrasjon i sykehus-Norge. Dette er bare et lite rart eksempel på rare regler. 
Har sett så mye eksempler på det. Gleder meg til å bore i dette som journalist på jobben i NRK.

Rett etter kom radiologen ut. Sa navnet mitt, og hadde smil i øynene. "Legene har sett på bildene dine. Bildene var fine, du trenger ikke ta mer prøver eller ultralyd."
Jeg reiste meg. Hjertet dundret. "Så det betyr at det ikke er mer kreft der?"
Hun nikket. "Du kan bare gå nå."

Jeg har brukt litt tid til å fordøyde dette. Jeg skal til Radiumhospitalet senere i måneden, noen flere undersøkelser venter. Kreften min var  mer agressiv enn de trodde på forhånd og jeg har mange spørsmål til kreftlegene.
Men jeg regner med at jeg er helt kreftfri. Må jo tro det. Må tro på bildene, må tro på legene.
Kreften er borte fra brystene mine!! På bildet over ser dere en kreftoperert, men helt frisk pupp! Da er det lov til å være himmelstormende lykkelig og takknemlig. 





Jeg har stått den av. Jeg har beseiret kreften. Prisen har vært høy. Fortsatt har jeg smerter. Fortsatt er jeg sliten etter ti måneder med rhotenolbehandling, som mannen min kaller det. Nå må jeg bare fortsette å trene meg opp til å tåle et hektisk liv med jobb i NRK og travel tre-barnsmorsliv uten å møte veggen.