I dag var jeg på min siste kontroll på noen måneder på Radiumhospitalet.
Både mammografi og nå i dag manuelle undersøkelser viser at brystene og lymfene er kreftfrie.
Og i dag fikk jeg enda en nyhet. Om et tema som jeg ikke har fortalt om før her på bloggen eller til venner flest.
Om et tema som ville være for sårt og personlig til å dele,- om jeg var bærer.
Om jeg var bærer av et gen som gir brystkreft.
Da jeg ble overført til Radiumhospitalet fra Vestre Viken helseforetak, ville legene der plutselig genteste meg.
Mens jeg var til behandling i Vestre Viken hadde det ikke vært et tema. Der mente de at krefttilfellene i slekten min var for langt unna til å ha betydning.
Kreft kan være arvelig.
Når man får kreft, spør legene samtidig om forekomsten av kreft i familien. Og svaret jeg ga var foreldrene mine ikke hadde hatt det, men at mors søster hadde hatt brystkreft med dødelig utfall, min kusine fikk brystkreft, og er frisk, og min mormor døde av nyrekreft.
Legen på Radium, syntes min mormors kreft var interessant. Tre kvinner i tre generasjoner med kreft.
Han mistenkte at min mormor som døde da jeg var liten hadde hatt brystkreft som spredte seg til nyrene, slik det kan gjøre. Den gang hadde de ikke samme mulighet som i dag for å finne primærkreften.
Legen stirret på arket med min families krefthistorie, løftet hodet og så på meg med alvorlige øyne. Så sa han: "Vi vil gjerne tilby deg en gentest. Det kan hende at du er bærer av et gen som fører til arvelig brystkreft."
Stein i magen. Tårer i øyene. Forsto alvoret.
Jeg fikk valget selv om jeg ville genteste meg.
Selvsagt måtte jeg. Måtte vite for mine barns skyld.
Det var veldig fort gjort. Bare en blodprøve.
Men nå har jeg ventet et halvt år på svaret. Det tar lang tid å analysere blodet for dette. Tror prøvene sendes til USA.
Omtrent fem prosent av brystkreft er arvelig. Det er to gener som kan gi denne arvelige kreften. Ved et gen for brystkreft som kalles BRCA 1, vil mer enn 80- 90 % av kvinnene utvikle brystkreft.
De siste månedene er jeg blitt kjent med kvinner som har denne genfeilen. Alle har fått kreft i brystene sine, men jeg har også truffet kvinner som har dettte genet og som har fjernet bryst for å unngå å få kreft.
Jeg har prøvd å fortrenge tankene på mulig genfeil, men det har likevel kommet opp i bevisstheten iblant. I det siste i større grad. Og den siste uken og dagene med tiltakende styrke.
Latteren min har kanskje vært enda mer støyende på julefester og julebord i det siste enn til vanlig, men de som kjenner meg har sett at jeg har vært litt sliten. Det tar på all venting og usikkerhet.
Gleden ved å få friskmeldt brystene mine for et par uker siden, har ikke vært himmelstormende. Mer forbeholden. Jeg har ennå ikke trodd 100 prosent på at lykken har stått meg bi.
For jeg visste at jeg mandag 17. desember ville jeg få svar.
Et svar som ikke bare ville ha konsekvenser for meg, men også for barna mine.
Var jeg bærer, hadde jeg forhøyet risiko for å få kreft igjen. Jeg ville få tilbud om å fjerne begge brystene, og jeg kunne og få tilbud om fjerne eggstokkene for å redusere østrogennivået i kroppen. Et voldsomt tiltak. Og jeg hadde ikke tenkt helt igjennom om jeg ville gjøre det. En ting er å ta brystene, det ville jeg leve helt greit med ( ville trolig fått meg nye ganske fort) , men å fjerne eggstokkene og?
Men må man, så må man jo nettopp det. Livet er kjærere enn alt annet.
Var jeg bærer, kunne også barna mine være det. Datteren min min kunne ha det og ha stor sannsynlighet for brystkreft, og sønnene mine kunne være bærere og gi det videre til sine barn en gang.
Alt dette har surret rundt i hodet mitt i økende grad.Nå i helgen har jeg nok vært litt utenfor meg selv. Emosjonell. Tatt til tårene. I skjul. Ville ikke at folk skulle vite om disse undersøkelsene mens jeg ventet på svar.
Bare mannen min og et fåtall andre mennesker har vist om testen.
Da mannen min og jeg kjørte til Radiumhospitalet i dag, var jeg spent. Og rørt.
På grunn av NSB-kollaps var det kaos på veiene i morges, og jeg måtte ringe og si at vi ble forsinket. Jeg var visst ikke den eneste, heldigvis.
Da jeg ble vist inn til legen var jeg selvsagt spent, men fattet. Er blitt flink til å mobilisere krefter og mot når det gjelder.
Men den mørke vakre legen smilte. Faren er over. Jeg fikk enda en god nyhet i dag.
Legen på Radiumhospitalet sa ."Gentesten er negativ!"
Jeg er ikke bærer, jeg har ikke forhøyet risiko for å få tilbakefall. Men det aller beste er, jeg har ikke gitt barna mine et arvelig kreftgen!!!!
Når jeg ikke er bærer, kan ikke de være det heller.
Enda en bekymring mindre, enda mer ned med skuldrene.
Og enda en liten glede fikk jeg. Denne er kanskje litt overfladisk. Og ja alle brystkreftpasienter, jeg vet jeg har vært uforskammet heldig. Og for alle dere som kommer etter meg, er det kanskje greit å vite, brytkreft trenger ikke å gjøre puppene dine stygge.
Hør bare:
Legen undersøkte brystene mine, studerte dem og utbrøt. "Det synes jo ikke, alt du har vært gjennom. Kirurgen din har vært svært dyktig. Og det vil heller ikke synes at du er strålt på huden, det er bare såvidt man aner at pigmentet er bittlitt mørkere under armen, om kort tid er det og borte."
Jeg tar det til meg. Kroppen min er stort sett som før.
Heldige jeg. Overfladisk glede, men opp i alt kjennes det OK at jeg fortsatt ser fin ut i bare nettoen. Hadde fikset et annet resultat, men er takknemlig likevel.
Men viktigst:
Året 2012, mitt bratteste år noensinne, slutter så bra!
2012 året hvor livet har vært på vent.
Nå er det 2 uker igjen av annus horribilis.
Livet kan begynne!
men akkurat i dag, nå i ettermiddag har jeg en liten utladning. Etter Radium og treningstur var batteriene flate. Hadde tenkt meg på jobb, men orket ikke. Opp i sofaen, med stearinlys og peiskos og Mac på knærne. Å skrive av meg opplevelsene gjør meg faktisk godt. Nå venter bokmanus! Og hvile. Jeg hviler mens jeg skriver!