søndag 29. april 2012

Slik kjentes det å miste håret




Her dingler parykken min på stativet sitt. Den gjør stadig oftere det.
Snart er min parykktid over. Tiden har gått fort, tross alt.

I helgen gikk jeg på tur rundt Dæhlivann med en kvinne som er i ferd med  å miste håret. Hun behandles også for brystkreft, og skal snart ha kur nummer to. Nå kjenner hun at noe skjer i hodebunnen. Håret er i ferd med å løsne.
Vi deler erfaringer. Og ler litt av oss selv.
I bilen hennes ligger parykken klar i en eske, nøyaktig slik jeg også hadde den. Kjøpehåret var med meg den siste tiden før det store hårfallet.

Turen med henne satte meg tilbake i tid.
Det er snart tre måneder det skjedde med meg. Jeg husker hvordan jeg grudde meg skikkelig til å miste   håret. Jeg husker den hovne hodebunnen før hårene falt. Glemmer aldri  fortvilelsen og maktesløsheten da de første hårene løsnet.
Håret som la seg på flisene og i avløpet i dusjen. Klærne som hele tiden ble fulle av løse lokker.
En hel uke med hårfall holdt jeg ut, til etter cellegift-omgang to. Da gjorde jeg kort prosess. Frisøren min klippet meg piggkort dagen etter cellegiftrunde nummer to.

Slik så jeg ut da håret forsvant. Veldig tynt.



Siden  ble det tynnere.


Men jeg har hele tiden hatt noen hårstrå her og der. Det har vært godt. Håret har jo ikke bare en estetisk funksjon. Det varmer og beskytter hodebunnen også-.
Etterhvert ble jeg vant til nye meg. Vant til å møte speilbildet mitt. Men overfor andre  har jeg hele tiden skjult  hårtapet under enten parykk, skjerf , lue eller hatt.

AC i dag i farta

Men jeg har ikke blitt deppa eller lei meg på grunn av den triste hårprakten.. Vet det er midlertidig, og lever bra med parykken eller hodeplagg.
I ettermiddag hadde vi familieselskap med tre generasjoner og 14 til bords ute i hagen. Jeg lagde all maten og elsker det å ha krefter til det.




Det er ingen selvfølge lenger. Jeg sover mye for tiden.




Jeg nyter dagene mellom cellegiften, prøver å få med meg mest mulig.

Forrige gang jeg fikk cellegift, var det en godt voksen dame på samme rom  på kreftavdelingen på Bærum sykehus som hadde ishette på hodet under cellegiftbehandlingen. Det så både komisk og vondt ut. Ishetten skal sikre at pasientene ikke mister alt håret. Jeg hadde hørt om dette før, til og med blitt rådet til det av noen, men har aldri reflektert over å bruke det.
Kirurgen min sa da jeg ble operert at hun ikke anbefalte det.


Av en venninne hørte jeg forleden om en felles bekjent som har brukt slik ishette under behandlingen. Hun bor i et annet distrikt i landet hvor ishette åpenbart er mer utbredt enn her i Oslo-området. Behandlingen gjorde at hun beholdt mesteparten av håret og slapp parykk-tilværelsen. Nå som håret vokser ut igjen, føler hun at hun ser litt spesiell ut. Det nye håret kommer ut som krøll midt i det andre glatte.


Slik ser jeg ut akkurat i dag, med skjerf og spirende hår på topplokket.



Nå gror håret på hodet mitt. Hver morgen står jeg andektig foran speilet, ser på mine hårduster, oppdager nye hår og fører hånden min over hodet. Det er mykt som silke å ta på.
At noe så hverdagslig som noen hårstrå kan skape slik glede og smil.
Hurra, endelig er det ikke bare forfall.
Jeg er spent på hårfargen. Blir den mørkere, som jeg hører flere sier de blir.Eller blir jeg grå? Mange får grått hår etter cellegift. Får jeg krøller?

Jeg ser noen rødblonde hårstrå i fronten, men det er for tidlig å vite om jeg får tilbake hårfargen min og fallen min..
Svaret på hårgåten vil jeg nok ikke få før i sommer, når jeg er ferdig med all behandling. Håret man får under cellegift, er ikke slik det blir. Det er som dun. Fargeløst egentlig, men mykt som silke altså.
Datteren min stryker meg stadig over håret.
"Det er så godt å ta på," sier hun.
Nå i helgen spiste vi frokost på glassverandaen og jeg kjente solen varme på hodebunnen min. Deilig.
Tror at jeg ikke vil drøye for lenge før jeg utvider den parykkløse sfæren.
Det er bare å venne seg til det for naboer, venner og bekjente.
Det er ikke  en zoombie som er ute og går.
Det er AC på vift, som er glad for den  nye look-en, tross alt.  Og kanskje viser jeg meg slik jeg er her på bloggen snart og. Uten skjerf. Hvis jeg er modig nok. Det var tross alt mindre smertefullt å tape håret enn jeg trodde på forhånd.

torsdag 26. april 2012

Mat mot kreft


b



Bollekinn eller ei. Kreften har fått meg til å bli mer bevisst kostholdet.Sukker og rødt kjøtt er på fy-listen min.


Har sovet meg gjennom den siste Taxolkuren.  Ansikt og fingre er oppblåst av cellegiften. Hater det, men vet det snart forsvinner. For nå teller jeg virkelig ned! Snart bare åtte uker igjen.
I mellomtiden fører jeg min egen private kamp mot kreften ved å spise sunt.

Jeg har alltid vært kostholdsfreak.  Helt siden jeg var i tenårene.  Har alltid likt sunn mat.  Grov mat. Hjemmelaget mat.  Ren mat. I lange perioder i livet har jeg ikke spist kjøtt heller.
 Men jeg har alltid vært håpløs glad i søtsaker. Er en skikkelig godterigris. Jo søtere og mer klissent jo bedre. Er glad i lakris, karameller, sjokolade, vingummi, colaflasker.  Jeg har spist godteri hver dag, stort sett, men er spesielt sugen på søtt før den månedlige perioden.

 En annen svakhet jeg har er potetgull. Nam nam. Særlig sørlandchips.Men det har jeg begrenset til helger og til ferie.

Men disse tingene unngår jeg nå.
Kreftforskning viser at dette er fy-fy-mat. Kreftceller vokser på sukker.
Kreftceller trives med fett fra potetgull, nyter grillet mat og rødt kjøtt.

Men legene sier at jeg har gjort alt riktig i livet for å unngå kreft. Litt sjokolade eller lakris har ikke gitt meg kreft.
Dette er livets lotto med meg.

Likevel sluttet jeg med søtsaker tvert da jeg fikk konstatert kreft. Det har ikke vært et stort offer. Hadde ikke lyst på det lenger. Jeg visualiser bare at dette er mat som kreftcellene vokser på.
Jeg vil ikke ha kreft igjen, og da er det et enkelt valg.
Kostholdet er gradvis lagt om. Ikke rødt kjøtt, ikke sukker, ikke potetgull (ok synder av og til da!)



Nei-mat er altså:
All søt mat
Potetgull, peanøtter
Stekt og grillet kjøtt
Rødt kjøtt
Røkte kjøttprodukter 
All ferdig bearbeidet mat. Inneholder for mye tilsetningsstoffer, farlige E-stoffer.
Sterkt krydret mat 

Unngå:
Brus 
Brennevin.
Søt hvit vin.
Pepsi max og andre light produkter

Jeg er ikke fanatisk. Jeg spiser det jeg får når jeg er invitert bort. Vil ikke ha spesialbehandling.


Ja-mat
Spis alt du orker av 
Bær, bringebær, jordbær, blåbær,  frukt, særlig sitrusfrukter og kiwi. 
Grønnsaker: Tomater, agurk,  avocado, kål., løk, hvitløk.
Løk og kål er mat som kreften spesielt ikke liker.
Gurkemeie og kanel er krydder som skal holde kreft unna.


Fråts i grønnsaker. Kreften liker ikke grønt.


Mandler, ubearbeidede nøtter.

Biola, surmelk, bra for magen under cellegift.


Drikk masse masse vann. Renser ut cellegiften av kroppen.
Kanel, ingefær. Utrensende effekt.

Fisk i alle varianter minst 3-4 ganger i uken.

Ved akutt behov for søtt: Rosiner, tørket aprikos eller annen tørket frukt.
En liten bit mørk sjokolade daglig skal også være OK mot kreft.


Jeg får ikke lov av kreftlegen å spise kosttilskudd nå. Alle vitaminer skal komme gjennom maten. Kjemiske vitaminprodukter anbefales ikke.
Dette kan jeg begynne med når jeg er ferdig med behandlingen. Mange kreftpasienter får underskudd på vitaminer av cellegiften, særlig D-vitaminer. 
Da er det viktig å komme seg ut, uansett vær, få litt dagslys på kroppen.

Her følger noen kostholds-eksempler

Til frokost:

  • Jeg spiser blåbær, bringebær og jordbær hver dag sammen med firkorn, knuste linfrø, solsikkekjerner og 5-6 knuste mandler. Heller masse frisk natur biola over. Nam, nam! Gir energi og masse antidioksanter mot kreften. Med dette i magen har jeg overskudd til å starte dagen med en lang tur.
  • Eplejuice. Grønn te.
  • Men jeg drikker kaffe og.

Frokosten min: Bær, nøtter og korn. Med kald Biola over.



Fiber holder magen i gang, biola sørger for å smøre slimhinnene.


Til lunsj:

  • Grovbrød med hakkete tomater, litt olje, et fedd hvitløk, litt fersk hakket løk  og basilikum. Jeg lar tomatene godgjøre seg i oljen med hvitløk, løk, salt og pepper en halvtime. Kutter opp fersk basilkum på tomatblandingen. Bruchetta på norsk.
  • Grovbrød med avocada-skiver, rødløk, parmesanost og rømme. Krydre etter smak
  • Diverse salater, med tomater, ruccula, spinat, tomater, pinjekjerner, tunfisk eller kylling.
  • Krabbeskjell med rømme, sitron og grovt brød.
  • Tomatsalat med avocadobåter, løk, enten mozzarella eller parmesanost. Dryss frisk basilikum over. 
  • Stekt grønn asparges. Grill pinjekjerner i tørr panne. Serveres med flak av parmesanost.

Mellommat:

  Smoothie i alle varianter.
  Eller frukt i hånden.

Middag:

  • Fisk i alle varianter. Laks, makrell, torsk,breiflabb, sei.
  • Masse grønnsaker i stedet for poteter. Tomat, salat ,avocado er mine favoritter.
  • Krydder mot kreft: Gurkemeie, ingefær, hvitløk og kanel. Snik det inn i maten!
  • Løksuppe.  ( Løk er bra mot kreft) med grovt brød til 
  • Spinatsuppe med grovt brød til.
  • Kylling istedet for rødt kjøtt.
  • En slager her hjemme er hel stekt kylling i ovn.
 Smører kylling inn med smør, hele saltflak. dyttet hvitløkfedd under huden, rasper sitronskall og sitronsaft over. stekes i ovnen cirka en time i ildfast form. Vend kyllingen underveis slik at den blir godt stekt på alle sider.
Lag saus av sjyen: Bland det med fløte.
Serveres med grønn salat og  stekte grønnsaker.


  • Salma-fisk kan spises rå, men en annen fin variant:
Skjær salmalaks i egnete biter, hakk ingefær og hvitløk og strø over.
Lag avokadokrem av knus,t moden avocado med et par skjeer rømme og sitron, salt og pepper.
Varm opp olivenolje i en kjele. I det den koker ta den av og hell  straksoljen over salmalaksen. Fisken  blir da kokt på utsiden, med deilig rå kjerne inne i. Dryss hakket koriander oppå. Spises med avokadoblandingen og eventuelt råris.


  • Blåskjell. Stek rødløk og hvitløk gyllen. Kutt opp persille eller koriander. Hell blåskjellene over løken. Hell på en liten dert hvitvin.La det koke opp til skjellene åpner seg. Hell over  dæsj fløte eller kokosmelk og strø mer ferske krydder, persille eller koriander over..
  • Tunfisk. Kjøp fersk tunfisk. Mariner i olje og sitron, koriander, hvitløk og raspet ingefær. Rull i sesamfrø. Stek på begge sider et par minutter slik at  kjernen i fisken fortsatt er rosa.  Serveres med stekte grønnsaker og en salat. Bruk rømme eller avokadoblanding i stedet for saus.

Bon appétit!
Unn deg et glass vin med god samvittighet. Det gjør ihvertfall jeg!

Har noen gode eksempler på mat mot kreft, tar jeg gjerne imot tips!

tirsdag 24. april 2012

Måneansikt og pølsefingre

Labradoren Freia er sliten etter dagens tur rundt Dæhlivann.
En uke er gått siden siste cellegift, og nå er det på`n igjen onsdag.
Gruer meg til smertene under cellegiftbehandlingen, gruer meg til smaken av cellegift, gruer meg til uvel-følelsen. Gruer.

 Men jeg kan ikke klage. Det går jo egentlig greit. Har færre bivirkninger enn de fleste andre pasienter jeg hører om av denne cellegiften. Ok, jeg reagerer nok mer på cellegiften Taxol enn på FEC som jeg fikk i vinter. Av FEC ble jeg bare kvalm og mistet håret. Av Taxol blir jeg oppblåst i kropp og ansikt. Det er effekten av både cellegiften og de allergidempende medisinene jeg får for å dempe mulig reaksjoner av cellegiften. Ingen skjønnhetskur dette. Måneansikt, pølsefingre og hovne tær. Gifteringen min som egentlig er litt for stor, sitter bom fast. Umulig å få over de hovne fingerleddene. Hallo! Jeg som egentlig har lange, slanke fingre og tær, føler meg ikke hjemme med disse monster-delene på kroppen min. Eller som to venninner sa i dag; du har likssom litt botox-ansikt nå.
Ja, ja, takk for det likssom.

Men trøster meg med at det er forbigående. Til sommeren har jeg fått tilbake ansiktet mitt, hendene mine, tærne og litt mer hår har jeg sikkert også. Håret, eller dunet, på hodet fortsetter å vokse.

 Barna sier det er ok at jeg viser bilder av mitt nakne hode nå, men jeg er ikke klar.

 Nummenhet og prikking i fingre, håndledd og ankler er en annen bivirkning jeg kjenner godt. Jeg innbiller meg at dette blir mindre hvis jeg beveger kroppen mye, får sirkulasjonen opp. Har fylt også denne uken med masse turer i skog og mark og litt løping i bakker. Jeg føler meg priveligert når jeg er i skogen og opplever endringene våren gir fra dag til dag. Blåveis og hvitveis har blomstret en hel måned, men nå er knoppene på trærne irrgrønne, fuglene synger så vakkert.



 Bikkja mi blir sliten av alle de lange turene og snorker på puten sin etterpå mens jeg skriver litt på ny bok eller leser andres før huset blir fylt av aktive barn om ettermiddagen.


Jeg ble bokbadet i Fredrikstads vakre bibliotek av bibliotekar Hanne Utne.


I helgen var jeg på på bokbad i Fredrikstad, hvor min mor er oppvokst. Her har jeg masse gode barndomsminner fra, turer med bestefar på vollene i Gamlebyen, cafebesøk på Cewex, bading i Skjebergkilen og klatring i trærne i min bestefars hage. Fordi jeg har den lokale tilhørighet til Fredrikstad har jeg fått flere oppslag i lokalavisene der, både i høst og nå før besøket mitt. Både Fredrikstad blad og Demokraten hadde artikler på meg og boken min før besøket og jeg ble også intervjuet på lokalradioen. Derfor var arrangementet med meg i det vakre biblioteket også godt besøkt. Til og med en slektning kom som jeg ikke hadde møtt siden bestefar levde, og noen gamle kolleger fra Dagens Næringsliv , samt mange andre. Det er inspirerende å møte lesere og få lov til å fortelle om boken min og hvordan jeg tenker og jobber.

 Føler meg ganske så heldig at jeg har "På direkten". Hvis ikke jeg hadde hatt bokprosjektene mine hadde jeg nok flydd på veggen. Slik sett var det bra at jeg kom med bok rett før kreften. Det var kanskje ikke bra for boksalget, men det var megabra for min mentale helse og velvære!

fredag 20. april 2012

Det gjør så vondt å få cellegift,- men hurra nå vokser håret!




Det gjør så vondt å få den nye type cellegiften. Igjen var jeg gjennom et lite smertehelvete da jeg fikk den andre dosen Taxol onsdag denne uken.
Likevel. Smertene er fort glemt. Det viktigste nå er at jeg er enda et skritt nærmere slutten på behandlingen.
For nå teller jeg ned.
Snart er det 15 uker siden jeg begynte på cellegiften, nå gjenstår bare få uker før jeg er ferdig. Ferdig!
Ok da, for å være nøyaktig, ni uker , med like mange cellegifter.
Men jeg ser likevel enden av tunnelen veldig tydelig.

Og det utrolige er at håret vokser på hodet mitt.Nå!!!

Ok, det er ikke ikke noe prakthår. Det er mykt dun som på en gåsunge.
Som datteren min sier:"Det er så godt å ta på."
Enig. Det er deilig å dra hånden over hodet mitt nå.
For hver dag som går, ser jeg at nye hårstrå popper ut. At noen lyse fjon kan gi slik en glede!

Men så var det dette med det vonde. At det er så smertefult å få cellegiften er en ny opplevelse.
Som forrige gang måtte sykepleierne underveis skifte blodåre hvor de førte cellegift intravenøst. Men denne gangen var ikke det tilstrekkelig. Etter noen minutter begynte det å svi og sprenge i blodåren, armen og hånden der giften passerte.
De måtte avbryte, gi meg mer saltvann i blodårene for å "vanne" ut giften, men dette var heller ikke tilstrekkelig. Først da de ga meg saltvann parallelt med giften, hjalp det.
Mulig de må operere inn en veneport hvor cellegiften føres inn. Blodårene mine er slitne og såre av all cellegiften. .
Som legen sa etter at blodprøvene var ferdig analysert. "Det er stygge verdier du har. Nå synes det på blodprøvene at du er i en voldsom benhandling."
Det er ikke mer enn tre-fire uker siden at han sa at jeg hadde verdier som en helt normal frisk kvinne.
Men dette er egentlig litt gode nyheter, dette viser at cellegiften biter. Det synes nå godt på beinmargen min, på det meste.
Paradoksalt da at håret vokser nå, at jeg ikke har noe særlig bivirkninger.


For jeg kan ikke klage. Selv etter de forferdelige sjokktimene med smerte på sykehuset, har det gått bra. Jeg har selvsagt vært mer sliten enn ellers, men i dag føler jeg meg nesten som meg selv.




Og i skrivende stund er huset fylt av 21 barn.




Datteren min har burstaselskap. Mens jeg pyntet bord og hus med rosa lys og blomster, husket jeg plutselig at sist gang jeg hadde hele klassen hennes her på fest, var den dagen jeg oppdaget kreftsvulsten. På Halloween-kvelden, den 31. oktober, fant jeg kulen på brystkassen.




Da var jeg redd. Skitredd.
Og reddere ble jeg dagene og ukene etterpå.
Frykten har heldigvis sluppet taket.
Nå er jeg bare behandlingslei.
Kreftlegen min på sykehuset sier at jeg har vært "flink", fordi jeg har vært aktiv og ikke mistet humøret, slik de fleste kreftpasienter gjør.
Før eller siden blir jeg kanskje deppa.
I dag tidlig, da jeg akkurat hadde smurt nistepakker og fått tre unger avgårde på skolen, ringte telefonen. En journalist ville ha meg med i radiosendingen. Så derfor pratet jeg på lokalsending i Østfold i formiddag. Anledningen var at jeg på lørdag skal til Fredrikstad og snakke om boken På direkten Gleder meg til å møte lesere på Fredrikstad bibliotek.
Jeg føler meg så heldig!
Alt fokuset omkring forfatterdebuten min og skrivingen har hjulpet meg gjennom behandlingen. "På direkten" og den nye romanen fyller både tiden min og hodet mitt.
Jeg blir gira og glad.
Boken og skrivingen gir meg energi.Jeg er så glad jeg har noe meningsfullt å jobbe med mellom slagene nå som jeg er sykmeldt. Legene mener det er bare bra å skrive litt og jobbe med bokbad, dersom jeg begrenser meg og lytter til kroppens signaler.
Selv om det var fortvilet å få en kreftdiagnose bare tre uker etter boklanseringen, har jeg også på en måte vært redningen.
For alt rundt boken min har holdt meg oppe, jeg har ikke deppet og vært lei meg.Selv om jeg er gjennom en beinhard behandling, har det hele tiden skjedd noe positivt rundt meg og boken min.
Nå har jeg snart gitt opp å telle hvor mange medieoppslag jeg har hatt. Men dagens er tredje radiointervju og jeg tror jeg har fått over 40 oppslag i aviser, med smått og stort. Alt fra portrettintervjuer til mindre artikler om boksigneringen. Ikke verst for en kreftpasient.
Bare vent til jeg kommer med neste bok uten å være under behandling.
Da blir det mange bokbad da!!!

tirsdag 17. april 2012

Et mareritt i bakken vår




Denne uken gjennomgår mange familier marerittet på ny.
Vi har fått se Anders Behring Breivik i fri utfoldelse i sal 250 i Oslo Tingrett. Et menneskemonster med ekstreme holdninger.
Som journalist savner jeg jobben, kjenner det rykker i foten etter å jobbe. Men som mor og kvinne er jeg på mange måter glad for at jeg slipper. Jeg blir alt for lett engasjert og rørt ved hendelser som berører barn.





Jeg er nesten symptomfri etter siste cellegiftbehandling, og følger som mange andre rettssaken på nettet og TV. Oppslukt av rettsdrama glemmer jeg rent hva som skjer med min egen kropp for tiden.
Alt dette er jo uansett forbigående, ikke sant?
Min kreftdiagnose blir uvesentlig og liten i forhold til marerittet som alle de 77 familiene gjennomgår. De som mistet en datter, bror, sønn, mor eller far i denne ufattelige terrorhandlingen.




Så akkurat i disse dager føler jeg meg litt dum som har kommunisert så mye om egen diagnose og behandling. Jeg lever og har det bra, tross alt, tross den dritt-giften, tross den hersens kreften.
Det er så mange andre som har det så mye verre.


Nederst i bakken vår bor en familie som har fått livet sitt snudd opp ned. En av de 77 familier som ble hardt rammet av den grufulle terrorhandlingen.
En bestefar og bestemor er knust etter Anders Behring Breivik brutalitet.

Jeg ante ikke om deres Utøya-historie før nylig. Men jeg har stusset over at jeg aldri ser dem lenger. De er ikke ute i hagen som de ellers alltid er om våren og sommeren, luker i bed, klipper busker eller gress, de har en flott velstelt hage, jeg møter dem aldri ute på tur med hunden, men har ofte sett den lille terrieren løs i hagen deres når jeg går forbi. Jeg er jo mye på tur om dagen, men har altså ikke sett det blide og hyggelige paret på lenge.
Det var tilfeldig at jeg hørte om deres store tap. Dette er en av familiene som ikke har snakket i det åpne rom om sin sorg og tap. De er en av de usynlige ofrene for Anders Behring Breiviks galskap.
En dag nylig da jeg gikk tur forbi huset deres, stoppet jeg og ble ropt inn i hagen til naboen deres på den andre siden av veien, som akkurat hadde fått ny valp.Jeg og bikkja gikk inn i hagen og bikkja mi løp og lekte med den søte valpen. Mens vi voksne småpratet, nikket jeg mot nabohuset på den andre siden av veien og spurte om det hadde skjedd noe med det eldre paret, om en av dem var blitt syke, siden jeg aldri møtte dem lenger.
"Å, har du ikke hørt det? Hele familien er knust, de mistet det ene av to barnebarn på Utøya. De har det alle så tungt," fortalte han.


Jeg gikk trist hjem. Tenkte på de to jentene jeg i årevis hadde sett lekende i hagen til besteforeldrene, på at vi har fått avlagte leker fra det eldre paret og husket plutselig at vi i år ikke hadde fått julekort fra dem som ellers. Mens jeg gikk opp bakken hjem, lurte på om jeg burde ta kontakt med naboene. På om jeg burde gå innom med en blomsterbukett en dag. Kanskje nå. Men kanskje de vil være alene med sorgen? Kanskje de føler at et uventet besøk er påtrengende? Kanskje de ikke orker å snakke med andre om dette akkurat nå.


Men så tenker jeg at jeg er blitt glad når naboer jeg knapt kjenner har kommet innom med blomster, vin, smykker, til og med bilder etter at de fikk høre om min diagnose.

i dag gikk jeg forbi huset deres igjen. Det virket helt dødt og forlatt. Bare den lille terrieren løp bjeffende mot oss.
Da bestemte jeg meg. Til helgen når det ikke er noen sendinger fra rettsaken mot deres barnebarns morder går jeg innom dem med en blomsterbukett og et kort.

Men først må jeg i morgen gjennom neste cellegift. Nå er det over 14 uker siden jeg startet på cellegiften. Nå har jeg bare ti uker igjen. Håret på hodet gror faktisk, og jeg har ikke noe å klage over.
Jeg får livet mitt tilbake, jeg er snart ferdig med behandlingen og kan være mamma 100 prosent, begynne å jobbe igjen og fylle livet med alle hverdagslige gjøremål.

Det eldre paret i bakken vil aldri få sitt gamle liv tilbake.



Jeg legger ved lenken til bloggen jeg skrev 23. juli, dagen etter Utøya-massakren og bomben i Regjeringskvartalet.

torsdag 12. april 2012

- Et skritt nærmere cellegiftslutt





Ny erfaring. Jeg har kommet meg gjennom første runde med Taxol-kur. Cellegiften som etterfulgte FEC-kuren.
Kroppen og ansiktet er fortsatt oppblåst etter all kortisonen jeg fikk igår for å dempe mulige reaksjoner på den nye giften.
Liker det ikke, men vet det forsvinner snart.
Kvalmen er der, likeså smerter i kroppen.
Men det er håndterlig, og mindre enn forventet.
Halvannet døgn etter har jeg allerede vært på tre turer, trent litt og handlet mat. Her forbereder jeg en sunn antikreft-middag. Marinert tunfisk med sesamfrø, lime, hvitløk og korinander.


Med grønnsaker selvsagt






I går morges smilte jeg ikke. Jeg grudde meg til kuren.
Dette var nytt landskap. Nye bivirkninger, nye medisiner, men fremfor alt ny kur som jeg må ta ukentlig.
Jeg var kjørt da jeg gikk til sykehuset. Hadde de mulige bivirkningene i hodet. Taxol kan gi store ledd og muskelsmerter. Nummenhet i fingre og føtter. Taxol kan skape store allergiske problemer. Derfor knasket jeg allergimedisin jeg hadde fått av legen på forhånd hjemme og derfor fikk jeg allergimedisin intranvenøst på sykehuset før cellegiften.

Folk sier jeg er tøff, at jeg er sterk. Men jeg er ikke det, ikke alltid.
I går var jeg persilleblad da jeg fikk cellegift. Jeg har ikke grått før under cellegiftbehandlingen, jeg har vel egentlig ikke grått siden desember. Ok, det er privat å fortelle om det her kanskje, men jeg gjør det likevel.
I går kom tårene.
Usikkerhet.Smerte. Omfanget av behandlingen som fortsatt gjenstår.
For første gang gjorde det vondt å få cellegift. Blodårene mine er slitne etter FEC-kurene og det sprengte i hele hånden og armen da de første dråpene ble kjørt inn gjennom blodårene mine. Jeg bet tenna sammen, men smertene ble sterkere.
Sykepleieren så på ansiktet mitt at jeg hadde vondt, og tok affære.
Etter rundt 20 minutter skiftet de arm. Det var bedre.
Etterpå sov jeg hele dagen. Pumpa.
I dag våknet jeg opp med en blå hånd der cellegiften først ble pumpet inn.
Et vitnesbyrd om den kraftige behandlingen.
Det er overveldende alt jeg er igjennom.
Som kreftpasient er du helt alene. Selv om jeg har masse venner og familie som bryr seg, er det min kropp som plages, mine tanker som går i spinn, mine følelser i berg og dalbane.
Jeg vet at denne bloggen hjelper mange andre kreftpasienter, og det gir meg mening. Jeg får henvendelser fra kvinner i samme situasjon, fra menn som er pårørende, og mens jeg skriver disse linjene får jeg en melding fra en Facebook-venn om at bloggen min har hjulpet henne med å snakke åpent med en kreftsyk kollega som er hardt rammet av sykdommen.
Jeg blir rørt av slikt.

Jeg ser det er et marked for informasjon om hvordan takle en kreftdiagnose, hva som skjer med kroppen og psyken underveis, hvordan stille krav til helsevesen etc. Det er et behov for åpenhet om denne vederstyggelige sykdommen som faktisk rammer en tredel av oss en gang i løpet av livet. Jeg vet at denne kompetansen jeg får underveis, må jeg bruke til noe. Jeg kommer til å gyve løs på helsevesenet og NAV når jeg begynner å jobbe som journalist igjen. Og jeg tror også at jeg kommer til å¨bruke denne dyrekjøpte erfaringen til mer enn det. Vi får se.
Det jeg ihvertfall vet er at Anne Cecilie etter november 2011 nok er en annen enn AC før november startet.

tirsdag 10. april 2012

Over på ny cellegift




Påskeferien er over. Flere bøker er lest(men ikke så mange som jeg trodde), masse turer er gått, masse god mat er spist, hver dag har vært fylt med lange, gode lunsjer og middager med venner og barn.
Legene ville kanskje si; for sosiale påskedager for en som går på cellegift. Men det er hyggelig og jeg har hatt masse krefter. Tror også at jeg får energi av å leve mest mulig normalt.

Jeg har "syndet", har spist både sjokolade og rødt kjøtt. Har til og med drukket vin hver dag.
Sukker og kjøtt har jeg stort sett holdt meg unna etter at jeg fikk kreftdiagnosen.
Kreftcellene trives med sukker og kjøtt.
Vin frister heller ikke så ofte, og uansett aldri uken etter cellegift.

Men nå i påsken spiste jeg det jeg fikk. Jeg føler det er viktig å være med på tradisjoner, spise lammestek i påsken, grille pølser og gomle påskemarsipan. Fint for barna å oppleve at det ikke er spesialgreier med moren deres hele tiden.

I påsken glemte jeg nesten at jeg var under behandling for kreft. Følte meg like pigg og opplagt som andre.Fikk fregner og røde roser i kinnene.


Men nå er jeg vendt tilbake til hovedstaden, til gråvær og alvor. Til hverdagen min akkurat nå.
Null sukker, null kjøtt, korken på vinflaskene.
Fokus på det jeg skal gjennom.
Onsdag begynner jeg på en helt ny type cellegift. Taxol.
En kur som skal ta de hurtigvoksende kreftcellene som patologene fant i kreftsvulsten min.
Jeg er spent. Hvordan vil kroppen min reagerer på selve cellegiftbehandlingen.
Hvor dårlig blir jeg?

Denne kuren kan skape sterke allergiske reaksjoner. Derfor har jeg for første gang i dag spist allergimedisin som legen foreskrev meg. Det samme må jeg gjøre i morgen tidlig før jeg går til sykehuset.

Jeg som aldri spiser medisiner, jeg tok ikke i mot smertestillende en gang da jeg fødte barna mine, har en boks full av medisiner som jeg må ta.

Dagene etter jeg får cellegift, spiser jeg piller til frokost, lunsj og kvelds. Jeg liker det ikke, men jeg følger opplegget. Tør ikke annet.
Når jeg er ferdig med dette, ferdig med cellegift-behandlingen har jeg lyst til å faste, få all dritten ut av kroppen min. Håper jeg har krefter til det.

Men først altså: Ny type cellegift i morgen.
Før jeg får cellegiften må jeg gjennom prøver for å se om kroppen min tåler cellegiften nå, eller om jeg må vente noen dager. Det har skjedd før.
Men regner med at alt er i orden.
På sykehuset vil jeg få allergidempende intravenøst sammen med kvalmereduserende før cellegifen Taxol pumpes inn gjennom blodårene mine.
Jeg er ferdig med den fæle FEC-kuren. På sykehuset sier de at Taxol vil oppleves mildere.

FEC er standard cellegift for brystkreftpasienter, men jeg må få mer cellegift enn standard er. Egentlig skulle jeg få cellegift bare en gang til, men i februar fant kreftlegene at jeg hadde en mer hissig krefttype enn de først trodde. Kreften min var ikke så "kjedelig" likevel, som kirurgen med gullskoene først sa. Har jeg forstått legespråket riktig, hadde jeg to ulike krefttyper i den svulsten de fjernet fra kroppen min i desember. En kjedelig type, og en mer aggressiv, hurtigvoksende.
Taxol cellegiften skal ta den mer avanserte krefttypen. Skal sørge for å drepe alle muligheter for at en slik kreftcelle skulle gjemme seg et sted i kroppen min.

Jeg går inn i en ny fase i behandlingen.. Kanskje vil jeg føle meg mer som en pasient nå. Fordi jeg skal få cellegiften hver uke.
I mange uker fremover. Har ikke orket å fortelle her hvor mange kurer jeg skal gjennom.
Prøver å tenke positivt om det. At jeg er heldig, at legene fant det proteinet KI 67 i kreftsvulsten min nå, og ikke at jeg ble behandlet feil og at det om en tid ble oppdaget mer kreft fordi de ikke hadde tatt alt med behandlingen.

Men jeg synes det er tøft.Kan ikke unnslå det. Hele 12 nye overføringer intravenøst med cellegift skal jeg få.
Kreften min var altså ikke så kjedelig likevel, som de først trodde. Den er mer avansert.
Men likevel står det fast: Jeg har ikke spredning... Jeg har vært så utrolig heldig, jeg oppdaget kreften før den hadde spredt seg til brystet, før den hadde spredd seg til lymfekjertlene.
Jeg blir frisk,men må bare gjennom noen måneder til med behandling.
Til sommeren er jeg ferdig. Har vel aldri gledet meg slik til en sommerferie som nå.
Til at jeg kan kaste parykken, til at jeg kan leve helt og fullt som normalt.

Men under skjer allerede nå: Håret mitt vokser, jeg klippet det forrige dagen, det er tynt, men det vokser!! Øyenbrynene er blitt litt tynnere, tror jeg, men jeg har mye å ta av, og det synes bare for de som kjenner meg godt, og øyenvippene henger fortsatt på: Jeg kan ikke klage. Jeg har heller ikke lagt på meg, slik mange brystkreftpasienter gjør.
Mange sier at de ikke ser at jeg er syk.
Og jeg er jo ikke syk. Jeg er bare under behandling.
Og det beste er, at jeg stort sett er glad.Fyller dagene mine med masse fint innhold, lange turer, trening, bøker, skriving, lunsjer og mye samvær med barna.

Men i morgen er jeg ikke glad. Tungsinnet er allerede over meg. Hater virkelig dagene jeg får cellegift. Jeg er i koma, det er som om jeg beveger meg i en tåkete bomullsverden.

tirsdag 3. april 2012

Hvorfor fikk jeg kreft?




Det er en fantastisk vakker morgen ved havet. Morgensolen får sjøen til å glitre som sølv. Jeg har lyst til å bade, men venter til datteren min våkner.
I mellomtiden drikker jeg te i godstolen med utsikt over vid horisont, tenker på livet og blir litt filosofisk.
Hvorfor fikk akkurat jeg kreft??
Det spørsmålet plager mange kreftpasienter.Også meg.
Mange spør meg:"Synes du ikke at det er urettferdig,du som har levd så sunt?"

Men nei, jeg tenker ikke at det er urettferdig, og jeg vil ikke bli bitter.
Likevel tenker i blant: Hvorfor nettopp meg?

Legene sier at jeg ikke har gjort noe feil.Dette er livets tilfeldige og nådeløse lottospill.

Men det er likevel ikke fritt for at jeg undrer meg, i blant.Ingen av mine venninner har fått det, så hvorfor meg?
Har jeg gjort noe feil,noe som har bidratt til at jeg har fått kreft?

Med den kunnskapen jeg har, vet jeg at jeg ikke har vært i en risikogruppe for å utvikle brytkreft.

Jeg har fått 3 barn og jeg har ammet dem lenge, tilsammen i nesten fire år, de to siste ville ha pupp til de nesten var halvannet år, og jeg lot dem få. Dette vet man er positivt mot kreft.



Jeg har ikke røkt, annet enn til partyer da jeg var ung.
Ingen i nær familie har hatt kreft,eller brystkreft. Man vet at brystkreft kan være arvelig. Omkring 5 prosent av tilfellene skyldes arv.
Jeg har ikke vært overvektig. I mange år var jeg veldig tynn, og kjempetrent.For tynn, mente mange.
Det har jo gått litt nedover med meg de siste årene, men med en BMI på rundt 22 har jeg fortsatt vært slank. Jeg har alltid vært opptatt av å holde meg i form.






Vestlig livsstil skal være en risikofaktor. En livstil med lite aktivitet og mye kunstig tilsetningsstoffer i maten.
Kostholdet mitt har vært sunt. Lite rødt kjøtt, masse fisk og grønnsaker og frukt. Hjemmelaget brød og middag elsker jeg å lage fra grunnen av. (Derfor er det sene middager hjemme hos oss) Mikrobølgeovn har aldri funnet veien til vårt hjem. I mange år var jeg vegetarianer også.
Det eneste jeg kanskje har gjort feil med kosthold, er at jeg har vært håpløs glad i søtsaker. Kreftceller vokser på sukker.Men jeg har neppe fått kreft av søtsaker.
Jeg er glad i vin, men har alltid vært forsiktig. Man vet at overdreven alkohol-forbruk er en risikofaktor som kan bidra til kreft i blant annet brystkreft.

Jeg har heller ikke spist noen form for hormonpiller, har ikke hatt behov for det, man vet at østrogentilskudd øker sannsynligheten for brystkreft.

Når jeg tenker over min livsstil så er det kanskje en ting som har bidratt negativt.
Jeg har levd med masse stress disse årene siden jeg fikk barn. Både som reporter og som leder har jeg hatt lange dager, fylt med stadige deadlines, produksjonskrav og tidsklemma. Arbeidsdagene mine i Dagsrevyenn var nesten uten unntak ti timer lange. Da jeg var økonomiredaktør var de enda lengre, 12-13 timer på jobb var ikke uvanlig. Med små barn hjemme førte det til stort, stort press. Jeg husker at jeg siste året som økonomiredaktør prøvde å trappe ned, jobbet litt mindre, ta med meg arbeid hjem og prøvde å hente barn oftere (livet hadde til da gått rundt ved hjelp av praktikant)
Dette fikk jeg da kritikk av fra mine medarbeidere, som i flere år hadde vært vant til at jeg var på jobb alltid.Den perioden som fulgte var full av negativ stress og lite ro.
Jeg husker en av mine medarbeidere så vennlig sa den gangen. "Den jobben du har er alt for stor for en trebarns-mor."
Den replikken var så god, eller grotesk at jeg måtte låne den, og den finnes faktisk i boken min På direkten.




Idag forstår jeg ikke at jeg holdt ut de årene i øko, med alltid uro, og konstant dårlig samvittighet, både overfor barn og overfor jobb. Negativt stress som ikke var sunt og bra.





Heldigvis tok jeg konsekvensen av min livsstil etterhvert,sluttet som økonomiredaktør, tok permisjon og levde ut drømmen med å bo et år i Frankrike med barna.


Det er jeg så glad for at jeg gjorde nå. Drømmer er til for å forfølges!


Negativt stress vet man kan skape grobunn for kreft. Likeså viser forskning av turnusarbeid, at man jobbet om natten, kan føre til kreft. Hvis stress og nattarbeid automatisk førte til kreft, hadde NRK vært fullt av krefttilfeller. Vet ikke om vi som arbeidsplass er overrepresentert, det hadde vært spennende å finne ut om det er tilfelle.


Brystkreft er den vanligste kreftformen Den rammer en av ti kvinner.

Og selv om legene sier at jeg har gjort alt riktig i livet, har jeg lagt om stilen litt etter diagnosen. Jeg vil gjøre alt for å forhindre at jeg får tilbakefall siden i livet.
Den tøffe behandlingen jeg er gjennom skal jo sørge for det. Men jeg hjelper til.
Jeg har kuttet bort sukker og rødt kjøtt fra kostholdet mitt. Jeg er ikke fanatisk, spiser det jeg får når jeg er invitert bort, men mitt hverdagskosthold er fritt for dette.
Jeg spiser desto mer frukt,grønt og fisk, og leser bøker om kosthold og kreft for å lære enda mer.
Dessuten får jeg opp blodpumpa hver dag. Jeg trener hver bidige dag. Dette hjelper meg til å bygge opp kroppen slik at jeg tåler bedre den forferdelige behandlingen, men legger også grunnlaget for livet videre.

I blant tenker jeg at det er paradoksalt, jeg som alltid har vært opptatt av sunnhet og helse, får nå cellegift som sikkert bryter ned det jeg har jobbet med alle år.
Men det er ingen vei utenom cellegiften. En gang vil man trolig utvikle en mer målrettet cellegift, som bare dreper kreftcellene, ikke de sunne og normale cellene i kroppen.

Jeg skal gjøre alt jeg kan til å bidra for at kreftcellene ikke slår rot i kroppen min igjen.
Teen er drukket opp, og det er på tide å vekke datteren min og lage frokost.
På mailen popper det inn et varsel fra medieovervåkingsselskapet Retriever. På direkten er med på listen over anbefalt påskekrim i lokalavisen Tvedestrandsposten. Det er hyggelig!

Det blir en vakker dag. En dag for bare legger, for lang tur og for bading. Utenfor synger småfuglene, og jeg hører katten mjaue. Hun vil inn etter nattens utflukt.
Livet er godt, både for dyr og mennesker her ute ved havet.

søndag 1. april 2012

Hva cellegiften gjør med oss kreftpasienter



Jeg gruer meg igjen til ny cellegiftrunde denne uken.

Onsdag skal jeg til pers igjen.

Jeg får to type cellegiftkurer. Fire FEC-kurer som jeg fikk hver tredje uke. Så ble det Taxol som jeg får hver uke i 12 uker.  24 uker med cellegift totalt. Det er heftig kost.

Før jeg begynte på kurene var jeg forberedt på at det ville skje store fysiske endringer med meg, også mentale. Men bank i bordet, så langt, har jeg vært forskånet for mange av de verste bivirkningene. Hvorfor jeg har vært så heldig, vet ikke jeg.
Har heller ikke fått så gode svar av legene på det, annet enn at det er flott at kroppen min takler cellegiften så bra.
I helgen har jeg hatt masse overskudd til turer med barna, shopping med datter og et voksent sosialt liv. Lest har jeg også gjort i solen på glassverandaen. Og jeg har skrevet på bok nummer to.
Pyntet meg til fest med nyinnkjøpt skjørt har jeg også gjort. Selv om jeg går på cellegift, lever jeg et ganske så sosialt liv, bare i litt mindre doser, på litt lavere gir.






Dette har cellegiften gjort med meg.
- Cellegiften har fått meg til å ligne skalle-Per. Det er den mest dramatiske effekten av cellegiften. Det tok tid for meg å miste hår. Kreftlegen sa jeg ville miste det fra dag 10 etter første cellegiftkur. Men det var først etter uke 4 og andre cellegiftrunde at håret falt.Da klippet jeg det piggkort. Fremdeles har jeg et tynt lag hår over hele hodet. Men noe hårprakt er det ikke. Virkemiddel:parykk ute og skjerf hjemme!!
- Cellegiften gjør meg kvalm og jeg får vondt i hodet de første tre-fire dagene etter kur. Men jeg har aldri kastet opp. Virkemiddel: drikker masse vann og kommer meg ut på tur hver dag uansett form.
- Cellegiften forgifter meg og det kjennes. Jeg har sur smak i munnen og magen ihvertfall en hel uke. Gradvis slipper det tak. Virkemiddel:Spiser da bare mat og drikke som oppleves som friskt og leskende. Frukt, bær, grønnsaker,smoothie, surmelk, suppe, krabbe og sushi!!
- Cellegiften får meg til å sove mindre. Har ikke den dype søvnen som før. Resultat er ringer under øynene.Cellegiften er ingen skjønnhetskur akkurat. Skjuler trøtte linjer bak litt mer mascara på øynene og lippgloss, og prøver å gi blaffen.
- Cellegiften gjør meg lettere sliten. Plutselig er batteriene slutt, og jeg må sette meg ned  på nærmeste stol eller hvile litt på sofaen hvis jeg er hjemme.
- Cellegiften har bidratt til at jeg er glatt som en baby på kroppen. Det lille jeg fra før hadde av kroppshår er borte. Virkemiddel: Lever helt ok med det. Nyter det nesten. Og det sparer ihvertfall meg for eventuell hårfjerning på leggene når jeg etterhvert begynner med korte skjørt og bare legger..
- Cellegiften har fått huden min til å bli mer sensibel. Virkemiddel: bruker bare eteriske oljer på huden min. Resultatet er super og myk hud.
- Cellegiften gjør huden min tørr. Særlig på føttene, og under føttene, jeg går til fotpleie og prøver å være flink til å smøre på.
For den første kuren, hadde jeg kjøpt inn dyre kremer som jeg vanligvis ikke unner meg, tenkte at jeg skulle ha det beste undre kreftbehandlingen. Men de dyre kremene tålte ikke huden min.Resultatet etter første kur var at jeg ble rød og flasset i ansiktet. Så ikke ut. Nå er det borte.
Virkemiddel to: For å pleie meg selv går jeg hver tredje uke på Spa hvor jeg får total overhaling av kropp, ansikt og føtter. Luksus og velvære.
- Cellegiften irriterer blodårene på armene mine. Merker det ved at området der hvor jeg får cellegiften intravenøst er hardt. Dette er jeg ikke glad for. Sykehuset kaller det årebetennelse og trøster meg med at det er vanlig. Virkemiddel: bruke Ibux gel på huden der, trene armene og håper jeg slipper å operere inn en veneport for å få resten av cellegiften.
-Cellegiften har påvirket luktesansen min. Føler gode lukter og vonde lukter sterkere. Hater lukten av sigarettrøyk, av stekt mat og av eksos.Elsker lukten av salt sjø, av ren hud, blomster og vår i skogen.
- Cellegiften gjør meg tørst! Har alltid en flaske vann eller Farris med meg i vesken eller i hånden på tur.Leppepomade er også fast følgesvenn i disse dager!
- Cellegiften er tøff mot benmargen min. De hvite blodlegemene som sloss mot kreftceller og infeksjoner har vært nede på et lavt nivå. Og derfor:
-Cellegiften har redusert immunforsvaret mitt. Merker det ikke annet enn at det av og til kommer en bølge av tretthet/matthet over meg hvis jeg har kjørt full rulle en hel dag. Men effekten er at verdien på de hvite blodlegemene har vært faretruende lav. Virkemiddel: jeg får en sprøyte for å booste de hvite blodlegemene. Den har noen bivirkninger, som leddsmerter noen dager. Prøver også å hvile litt på sofaen hver dag, ikke alltid at jeg får det til,men hvile og måpetid er nok bra.
-Cellegiften gir meg en nummenfølelse i fingre og føtter. Det prikker og stikker.

- Cellegiften rocker kroppens naturlige temperaturbalanse. Fryser lett, og blir etterpå plutselig varm.
-I likhet med alle kvinner som får cellegift stopper menstruasjonen eller den blir uregelmessig. De fleste av oss får fæle hetetokter.

Et stort Ps. Da jeg hadde gått på cellegift i et halvt år, måtte alt av bryn og vipper gjøre tapt. Det var nesten verre enn håret. Man ser så naken ut uten ansiktshår. Jeg tegnet opp bryn og jeg la kajal rundt øynene, og brukte mye solbriller. Men trøsten er at det vokste ut etter få uker, tettere og mørkere enn før!


Og det var det. Ikke noe mer bivirkninger. De fleste dager og timer føler jeg meg helt som meg selv. Glemmer nesten at jeg er under behandling. Bortsett fra når jeg ser meg selv i speilet uten parykk. Skalle-Per! Skalle-Petrine.


Skal ikke trette dere med alle bivirkninger man kan få. Dere lesere som ikke er spesielt interessert i kreft og cellegift, bør kanskje ikke lese resten.





Dette kan cellegiften gjøre:

- Vektøkning. Cellegiften har ikke fått meg til å øke i vekt og bli pløsete som legene advarte. Denne type cellegift har visstnok den effekten, Selv tror jeg at det er min aktive livsstil, at jeg hver dag går minst 2 timers på tur som har skylden.At jeg løper på turer, at jeg svømmer og at jeg hver dag gjør litt yoga. (Men PS etter et halvt år på cellegift hdde jeg lagt på meg 8 kilo, selv om jeg aldri så mye var bevisst og trente. Cellegiften fører til væskeansmling i kroppen.)
- Cellegiften har heller ikke fått meg til å få rennende eller såre øyne. Det var jeg spent på siden jeg bruker linser.
- Cellegiften har heller ikke gjort mine slimhimmer og hals tørre.Veldig vanlig bivirkning som jeg så langt har sluppet.
- Cellegiften har ikke bidratt til at jeg har fått fordøyelsesproblemer. Mulig også det skyldes at jeg i tillegg til å bevege kroppen mye lever sunt, spiser sunt. Kuttet bort sukker tungtfordøyelig mat som rødt kjøtt, stekt og sterkt krydret mat skyr jeg også unna. Til vanlig er jeg en godtegris,men lever nå greit uten min daglige dose sjokolade og lakris. Drikker også masse vann og grønn te. Kaffe drikker jeg mindre av nå. Fråtser i frukt, bær og grønnsaker.
- Cellegiften har ikke fått meg til å bli kortpustet eller redusert kondisen min såvidt jeg vet.Tror trening betyr mye.
-Cellegiften og alt det fører med seg har ikke gitt meg angst og uro. Innsovingstabletter med mere som jeg har fått resept på, bruker jeg ikke. Tror at mitt ønske om å leve her og nå hjelper meg. Bekymrer meg ikke for fremtiden. Stoler på legene som sier jeg er kreftfri. Den tøffe behandlingen jeg er gjennom er for å redusere sannsynligheten for tilbakefall.
-Cellegiften og mitt reduserte immunforsvar har ikke fått meg til å få feber, blir forkjølet eller syk. Aner ikke hvorfor, annet enn at jeg prøver å være bevisst å ikke omgås folk som er syk eller har syke barn. tar heller ikke buss eller tog nå hvor jeg har fremmede folk tett på meg. Mulig at kosthold og trening også hjelper meg.
- Cellegiften har ikke fått meg deppa og nedstemt. Virkemiddel: Det tror jeg er åpenhet, at jeg har så mye kontakt med venner, med jobb og kolleger, og at jeg prøver å leve så normalt som mulig. Dessuten sier jeg til meg selv hver dag: dette fikser jeg, dette er en kort periode i livet mitt. Og hver dag er jeg opptatt av at jeg skal fylle med positivt innhold.
-Cellegiften har ikke gått ut over tennene mine. De tørre slimhinnene fører til at kreftpasienter oftere får dårlige tenner. Jeg har sluppet dette foreløpig. Skyller tennene md fluor hver dag og spiser fluortyggegummi og håper jeg styrer unna karius og baktus.
Cellegift kan i noen tilfelle være tøft for hjertet og gi hjertesvikt. Jeg har sterkthjerte og lavt blodtrykk, og merker ikke det.
- Cellegiften har ikke fått meg til å miste øyenbryn og vipper.Er takknemlig for det. Legene har ingen forklaring på hvorfor det ikke har skjedd, og de tror ikke det skjer nå.
- Hudforandringer. Cellegiftpasienter skal ikke ha direkte sol på huden samtidig som D-vitaminer er viktige i kampen mot tilbakefall av kreft. Sol kan gi pigmentflekker. Derfor smører jeg på meg solfaktor 30 hver morgen. Håper det hjelper. For sol og frisk luft i store doser må jeg ha,- hver dag!


Vet jeg er heldig, som har sluppet så billig unna. Om det er flaks, om det er min kropp eller om det er de bevisste valg jeg har gjort med hensyn til livsstil som er årsaken, aner jeg ikke.
Det jeg vet, er at jeg helst skulle vært erfaringen foruten, men at jeg vokser på dette. Kreften gir meg en ny helt livserfaring og ikke minst livsglede og tilstedeværelse.Heretter vil jeg leve mitt liv helt og fullt på alle arenaer.

Men ikke få dårlig samvittighet dere lesere, hvis noen av dere sliter med bivirkninger jeg ikke har fått.
Kreftsykdommen og den påfølgende behandlingen arter seg forskjellig hos oss alle.
Jeg var heldig som slapp å fjerne brystet. Men selv om jeg hadde operasjonssår der hvor kreftsvulsten var, har jeg fra jeg ble utskrevet sørget for å trene. De første ukene selvsagt forsiktig i overkroppen.
Jeg er overbevist om at vi takler kampen mot kreften bedre om vi er aktive, om vi hver dag får blodpumpa opp, om vi spiser sunt og om vi prøver å leve mest mulig midt i våre liv.

Disse siste dagene før neste kur skal jeg bruke til å lade batteriene, både mentalt og fysisk. Og mandag har min vakre,flotte og yngste sønn, Bror, bursta. Da blir det boller, gaver og sang på sengen og restaurantbesøk om kvelden med mye mer.
Mer enn noensinne er jeg takknemlig for at jeg får følge barnas oppvekst.
Skal være så glad når denne fasen av mitt liv er over.
Er så klar for å leve livet helt og fullt, ikke på sparebluss!!!