tirsdag 17. september 2013

Jeg rydder og sletter i bloggen

Som en del av det å vende tilbake til livet, har jeg bestemt meg for å rydde i denne bloggen.
Slette innlegg,  setninger og bilder som jeg nå synes er for personlig og utleverende.
Da jeg skrev bloggen under behandlingen, var det jo for å holde venner, kolleger og bekjente orientert.
Siden kom alle de andre følgerne med. Andre kreftpasienter som har funnet råd og trøst i mine skriverier.
Det er tross alt mye å hente i å søke opplysninger fra andre.

Jeg har vurdert å slette de fleste innleggene. Men samtidig så vet jeg at så mange følger bloggen fremdeles. Folk som står der jeg var for 21 måneder siden: Sjokkerte, redde og usikre på hva livet heretter vil bringe.
Hva betyr det å få kreft, hvordan er behandlingen, hvordan er det å miste håret, hva er det verste?

Jeg valgte å være åpen. Mange vil kanskje si for åpen. Men sammenfall av bokdebut og kreft ga meg ikke mye valg, tenkte jeg. Kunne ikke gjemme meg hvis jeg skulle selge bøker.


 Åpenhet har gitt meg oppdrift, kraft og styrke.







Fremdeles selv nå når den nesten har ligget brakk, søker flere hundre seg daglig til bloggen,
 Mange ender her ved å google kreftblogg.

Og det er nettopp denne googlingen som skremmer meg litt.
Hvis man googler Anne Cecilie Remen og bilder, finnes det alt for mange bilder der ute, jeg ikke vil skal være ute i det offentlige rom lenger.


Jeg vil ikke at så mange "syke" bilder av meg skal finnes på nett.
 Jeg er ikke herre over hva de brukes til av andre, selv om jeg har merket at de ikke kan brukes uten mitt samtykke.
Og jeg er ikke lenger like bekvem med at det finnes bloggposter som kan oppleves personlig  og kanskje vel sykelig i en annen sammenheng. Jeg vil ikke assosieres med kreften til evig tid.
Jeg er ex-kreftpasient.
Bilder og formuleringer som opplevdes helt naturlig underveis mens jeg var syk, fjerner jeg nå.
Det er en stor jobb, jeg må gå inn i hver bloggpost.  Fjerningen vil derfor  skje gradvis.
Og jeg er ikke helt sikker på om google-treff vil endres med det første.


Dette er et av innleggene jeg nå har redigert og slettet i .  Slik er jeg under parykken

Der skrev jeg: Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.

Jeg hadde et portrettbilde med ansiket mitt og det hårløse hodet. Jeg så vel ikke så ille ut, var heldig kanskje, men likevel bildet er voldomt for en som er uforberedt.
Og det viktigste er:
Dette er ikke meg lenger.

Og mange av bloggene fra i fjor sommer og ifjor høst har så redselsfulle bilder av en oppblåst hårløs AC, at det orker jeg ikke skal finnes noe annet sted enn på min PC. Likeså isbadende meg, trenger heller ikke finnes.


Hensikten med bloggen var at folk som brød seg om meg skulle kunne holde seg orientert om ståa og kreften. Slik fungerte  bloggen som en buffer og tidsbesparelse for meg. Jeg slapp å svare på mange spørsmål hver dag. Jeg slapp å fortelle den samme historien om igjen og om igjen. Jeg unngikk de verste spekulasjoner.
Folk visste hvordan det sto fatt med meg. Alle hadde samme versjon: Den som fantes her.

Mine venner, familie og kolleger trenger ikke å følge meg her lenger.
De møter meg på jobb, på trening, på fest eller, kjørende  i bakken, på butikken, på foreldremøter.
På alle livets arenaer.
Folk vet at jeg er kreftfri, at jeg er i livet igjen og at jeg er meg selv, stort sett.
Jeg er som dere alle andre, nesten.
Jeg vil ikke at folk som googler meg skal finne for mange utleverende bilder i fremtiden.

Derfor går jeg nå i gang og sletter. Hvor lang tid det tar før de er helt borte fra google, vet jeg ikke. Men heretter kan du ikke klikke deg inn og laste ned bildet, ihvertfall.

Jeg ønsker alle som kommer etter meg, alle de som får den sjokkartede beskjeden om at de har kreft. Hold ut! Den første tiden med uvisshet er aller verst. Siden blir behandlingen mer en jobb.
 Og langt der fremme venter livet. Litt annerledes kanskje, men likefullt ; det er ditt liv. Gjør det beste ut av det!




Takk alle som har vært innom bloggen min det siste halvannet året. Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger eller som har lagt igjen hilsner på bloggen min. Det er fint å vite at bloggen har hjulpet andre til å komme seg gjennom kreftbehandling. Det er fint at pårørende lærer noe av å lese bloggen.

Her er klipp fra noen av kommentarene.

"Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne."

"Du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. "

"Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise."

"Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! "

"Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!"

"Jeg fikk samme diagnose som deg i januar i år og har gått igjennom akkurat samme operasjon og behandling. Derfor har jeg hatt stor glede av å lese hvordan du har opplevet sykdommen og behandlingen. For meg har sykdommen blitt litt mindre skummel."

"Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er."

"Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også. "


Tilfeldig valgte kommentarer fra siste tiden. 
Takk for alle godord! De varmer.
Og takk til alle som har giddet å følge meg, og å  lese paadirekten!
Leserne har gitt bloggingen en større mening enn å bare orientere folk om min behandling og status.
Jeg har lært mye av dette.



søndag 15. september 2013

Hvil i fred, Gregers



I  strålende solskinn tok flere hundre avskjed med Gregers fredag ettermiddag og kveld.
Den sterke, livsglade mannen som levde 12 år lenger med kreft enn legene ga ham.
Bisettelsen var vakker, enkel og selvsagt uendelig trist. Haslum krematoriums store kapell var fylt med familie, venner, kolleger og blomster.  Bjerketrærne vaiet utenfor de store vindusflatene i kapellet, himmelen var mørkblå, solen sendte gyldne stråler over naturen utenfor.  En perfekt Gregersdag.
Flotte taler, Gregers yndlingsmusikk, men da vi reiste oss for å ta endelig avskjed, og kisten ble senket, fikk Gregers oss alle til å le gjennom tårene.
Han hadde regissert hver minste detalj og ut av høytalerne dundret en melodi som var en så sterk kontrast til den triste stemningen vi var i der og da.

Det var helt magisk hva Gregers greide.
Han ga oss følgende glade og humoristiske sang:
Monthy Pytons "Allways look at the bright side of life."
Alle ordene fikk en ny mening og dybde.

Gregers ville at vi skulle le, tenke på det beste livet kunne gi og ikke deppe. Gregers hadde tenkt på hvordan vi skulle ha det under hans bisettelse.
Det var mer enn sterkt og magisk. Ingen ord kan forklare den stemingen, det lyset som la seg i kapellet.

Men for meg personlig fikk denne melodien meg til å strigråte. Jeg hadde greid å holde igjen til da.
Med hans siste beskjed til oss ble han så levende igjen.
Det var som om Gregers sto der i midtgangen, levende og engasjert, lang og senesterk, lys, smilende og glad.
Han ville at vi skulle gå ut av kapellet oppløftet og lykkelige over livet, med gode minner av ham, at vi skulle sette fra oss bilen og drikke vin og chaampagne på minnesamværet etterpå.

Og, ja, vi lo eller humret gjennom tårene.

Gregers mente at de 14 årene med kreft var de beste i hans liv. Han levde mer intenst, satte mer pris på hver dag, hver gode opplevelse, fant trøst og styrke i naturopplevelser og i samvær med de nærmeste.
Alt dette har han skrevet bok om. Og det er en sterk og personlig beretning samtidig som boken er full av råd til andre med kreft og deres pårørende. "Kreftens gleder", heter boken betegnende nok.

Jeg greier ennå ikke å se med så blide øyne på kreften. For meg representerer den smerte, frykt, et liv på vent.
Men da jeg besøkte Gregers på Hospice Stabekk et par uke før han døde, sa han oppmuntrende. "Etterhvert vil du skjønne at sykdommen har endret deg og fått deg til å sette mer pris på ting, og du vil kunne se at kreften har gitt deg styrke."

Jeg skrev om Gregers her. http://paadirekten.blogspot.no/2013/08/et-mte-med-en-mann-som-vil-d.html

Den siste SMS-en jeg fikk av ham to dager før han sovnet inn. Da lurte han på hvordan en jobb-tur til Myanmar hadde vært, og han ønsket meg lykke til med reportasjene jeg skulle lage. Og han fortalte at han hadde gode dager med konstruktive tanker . Resten er privat.

Så kort er det mellom liv og død. En dag en SMS og noen tanker, neste er man borte fra denne verden.

Det var første begravelsen eller bisettelsen jeg var i siden jeg fikk kreftsykdommen for 21 måneder siden. Jeg har mistet to andre tidligere kolleger i vinter, men var begge gangene forhindret fra å delta. Den ene var for Janina og den andre var for Kåre Valebrokk.   I vinter var jeg veldig lei meg for at jeg ikke kunne delta , men nå tenker jeg at jeg i vinter kanskje ikke ville hatt nok avstand til min egen sykdom til å takle slike avskjeder.

Det er sterkt å se hva denne kreften gjør med mennesker, og det var nok ekstra sterkt for meg å delta i en slik avskjed for Gregers, nettopp på grunn av kreften. Det minner meg om hvilken alvorlig sykdom det faktisk er,- og hvor usedvanlig ( bank i bordet) stor flaks og hell og lykke jeg har hatt som er blitt frisk.

Jeg har fått et mer realistisk syn på livet og døden. Tar ingenting for gitt lenger. Vet det er tilfeldigheter som avgjør hvem som får leve og hvem som dør tidlig.
Jeg var på den heldige siden av statistikken. For hver måned som går, blir jeg tryggere på at jeg ikke får tilbakefall ( det kommer helst de første par årene etter endt behandling).
Og jeg håper at jeg med tiden kan se på sykdommen og behandlingen med mer positive øyne,- at jeg lærer noe av Gregers livsvisom.
"Allways look on the bright side of life.  Always look on the light side. "
Og her er orginalen slik den ble spilt.
http://www.youtube.com/watch?v=jHPOzQzk9Qo

Hvil i fred, Gregers. Vi glemmer deg aldri.