torsdag 25. april 2013

Når en av oss dør av kreft


 Hver uke trener jeg yoga med en gjeng andre kvinner. Mange av oss ble kjent i høst på et kurs på Radiumhospitalet.
Vi hadde alle vært gjennom kreftbehandling, noen av oss sto fortsatt midt oppe i det, mens andre var ferdige.

Vi trente sammen, og vi gikk på kurs som skulle lære oss å håndtere livet etter kreften. "Raskere tilbake," heter det, og er et kjempeflott tilbud til kreftpasienter.

Felles hadde vi kvinner på kurset en trygghet, eller nesten-trygghet for at legene hadde fjernet kreften fra kroppene våre.  Og cellegiften og strålebehandlingen hadde tatt eventuelle kreftceller som hadde forvillet seg et annet sted i kroppen.

Vi var ikke kronisk kreftsyke. Vi skulle ikke dø av kreft nå.
Trodde vi. Håpet vi.
Vi var 12 kvinner med livet foran oss.

Likevel, vi var alle preget av den røffe behandlingen vi hadde gjennomlevd.
 Vi var skallete, noen hadde litt hår, noen gikk med parykk, noen hadde ødem, noen hadde stive ledd,  noen var blitt overvektige, noen en pupp, noen ingen pupp, noen begge puppene men med et lite arr, og noen hadde helt nye "kjøpe-pupper. Noen unge, noen voksne, noen eldre.
Vi var fra 32 til 60 år gamle.

I løpet av noen måneder  delte vi  erfaringer med hverandre.
Og vår felles skjebne gjorde at vi ble godt kjent, vi var åpne overfor hverandre om gleder, frykt, smerter og bivirkninger,  om familieforhold, om utsikter til jobb, sykmelding, arbeidsavklaringspenger, om sex og samliv, om barn og ansvar, vi lo sammen, masse galgenhumor, vi var triste og vedmodige sammen og vi kunne snakke om all verdens dumme kreftting som ikke så mange andre forstår.
I løpet av denne tiden ble vi veldig godt kjent. Og på en måte var det trygt. Vi så hverandre bare i en slik setting, og ikke ellers.


12 kvinner med samme sykdom. Men vi hadde alle ulike varianter av brystkreftsykdommen og hadde fått ulik behandling.
Noen hadde trippel negativ kreft, noen arvelig,  HER 2 negativ, noen Her 2 positiv, noen østrogenpositiv kreft, noen østrogen og progesteronpositiv kreft, noen med høy KI67, andre lav KI67.
12 kvinner preget av kreften og behandlingen. Men vi levde. Ingen av oss skulle dø!

Brystkreft er en farlig og dødelig sykdom, men til tross for at det er den vanligste dødsårsaken blant kvinner, overlever de fleste av oss  brystkreften. Prisen det har, er en annen sak...
Etter fem år  lever åtte av ti brystkreftpasienter i snitt, i følge Kreftforeningen. Lenger frem finnes ikke pålitelig statistikk, men flertallet lever i flere tiår etter en slik diagnose.  Men vi vet at mange får tilbakefall og spredning også etter dette. I følge Ullevål universitetssykehus blir 2/3 friske av sykdommen.


Tilbake til oss kvinner på kurset.
Vi var 12. Og stemmer statistikken slavisk ville cirka tre av oss få tilbakefall og spredning og ikke leve om fem år. Kalde fakta.
Men statistikken gjaldt ikke oss, var vi sikre på.
Selv om legene på kurset sa : "Trolig ser vi noen av dere her igjen."
Vi skottet på hverandre, knep hendene sammen og så ned i gulvet.
Ikke vi. Vi var kreftoverlevere!

Andre kreftsykdommer er kurerbare med spredning. Det er dessverre ikke brystkreften. Dersom brystkreften sprer seg til andre organer  blir den kronisk, inoperabel. Håpet er at forskerne en dag om ikke for lenge finner en behandling som virker mot det som kalles fjernmetastaser.

Men dessverre så innhentet statistikken oss fortere enn hva vi hadde forestilt i våre verste mareritt.
Forleden skulle vi ut på byen, vi 12 kvinnene. Noen av oss sees fortsatt på trening, men noen av oss hadde ikke sett hverandre siden jul.
Det var gøy å se hverandre igjen.  Alle er gladere og penere enn sist.
Nå har alle kastet parykken og skjerfene.Alle er vi stolte over vår nye hårprakt og over våre mer normale ansikter og mindre hovne kropper.   Latteren satt løst og vi hadde masse å snakke om, masse å oppdatere hverandre om. Vi var mange rundt bordet, men ikke fulltallige, slik er det jo ofte. Vi skulle snart få vite årsaken til at ikke alle var der.
Etter den første oppdateringen og halvveis ned i det første glasset kom den sjokkerende nyheten.
En av de andre hadde truffet en av kvinnene fra kurset på Radiumhospitalet. Hun hadde fått ny kreft, og var nyoperert. Vi ble alle så triste, og vi kjente  på frykten for at styggedommen skulle ramme oss igjen.
Og da fikk vi den andre brutale nyheten.
En av oss fantes ikke lenger.
"Astrid er død," sa en av de andre med gråtkvalt stemme.
Astrid, den yngste av oss alle. Bare 32 år gammel, med hele livet foran seg, var død.
 Uvirkelig, vondt, urettferdig.
Hvordan var det mulig? Vi ble stille og triste, mistet matlysten.

Det er ikke mer enn to-tre uker siden jeg trente ved siden av Astrid. Hun hadde åpenbart vondt i kroppen, og det var noen øvelser hun ikke gjorde. Men hun ble med på vår standard kaffe og vaffelstund etterpå. Vi pratet om livet, jobbutsikter, familie og slik man snakker med folk man kjenner. Jeg spurte ikke om hun hadde vondt, ingen av oss spurte, og hun fortalte ikke noe som fikk oss bekymret.
Så sa vi ha det, og jeg husker siste bildet av Astrid der hun småløp ned bakken hvor det fortsatt lå is i veien, vinden var bitende kald, hun var tynnkledd og hadde bare converse av tøy på føttene.
"Sees neste uke," sa hun, knep øynene sammen og vinket. Jeg så etter henne og tenkte at jeg skulle spørre om hun ville sitte på, men hun forsvant før jeg kom så langt. Og så husket jeg at hun bodde på en annen kant av byen enn meg, startet bilen og kjørte min vei.
Neste gang på trening reagerte jeg ikke på at hun ikke var der, slik hender jo med flere av oss.
Denne kvelden som skulle være en fest, jo da ble vi sittende der triste og mimre. Likevel ble det en fin og nær kveld med flotte kvinner.
Vi kjente alle at vi skulle ønske vi hadde visst, kanskje at vi hadde spurt mere hvorfor hun hadde vondt, vi skulle ønske vi hadde gått i begravelsen.
Jeg tenkte kanskje hun fikk den dødelige lungebetennelsen den dagen hun løp tynnkledd fra trening?

Vi måtte gjøre noe denne kvelden på restauranten. En av de andre, også hun tidlig i trettiårene løp ut, kjøpte et kort. Sammen skrev vi et kort til Astrids familie, fortalte om våre minner om henne.
Ingen av oss vil glemme den kvelden. Ingen av oss vil glemme Astrid.

Hvil i fred, Astrid. Du var sterk, engasjert, tydelig og flott. Det er så urettferdig at du ikke fikk leve lenger.

Disse dagene har jeg også tenkt mye på  min tidligere kollega fra Dagens Næringsliv Janina som også gikk bort i vinter på grunn av brystkreft.
Så trist, så vondt. Her er bloggen jeg skrev da Janina døde.

HVIL I FRED, JANINA


Og for oss andre som er igjen, som er heldige. Vi må kunne tillate oss å kjenne på frykten for tilbakefall, være realistiske, men vi må prøve å leve her og nå, ikke la redsel få styre livet vårt.
Noen av oss er på den riktige siden av statistikken.
Og ett er sikkert:
 Ingen har noen garanti.
Det eneste sikre i livet er at vi skal dø en gang.


















tirsdag 9. april 2013

Derfor ble jeg ikke deppa



I dag hadde jeg besøk av et ukeblad som ville lage reportasje på meg. Reporteren hadde oppdaget meg via denne bloggen og lest noen reportasjer om meg tidligere i media.
Tema i dag var hvordan mestre sykdom, hvordan holde kropp og psyke i form. De ville at jeg skulle dele noen råd med leserne.
Igjen fikk jeg spørsmål om jeg hadde blitt deprimert da kreften rammet.
Men nei, jeg ble ikke det.
Jeg gråt de første ukene, var redd for å dø, men etter at jeg ble operert, har jeg ikke deppet eller grått. Selvfølgelig har jeg noen dager vært mer redd enn andre, men jeg har håndtert frykten.

Jeg er ingen ekspert på dette. Har bare vært ordentlig syk en gang i livet.
Og jeg håper ingen mener jeg er blitt besservisser på kreft og helse.
Vet mange kreftsyke følger bloggen og jeg har fått mange heiarop fordi jeg ikke har svartmalt situasjonen, og tilbakemelding om at andre finner inspirasjon i det. Det har inspirert meg til å fortsette bloggingen, selv om informasjonsbehovet overfor venner og kolleger ikke lenger er det samme.

 Når journalister  og andre spør hvordan jeg har holdt ut denne behandlingen og sykdommen uten å bli  deprimert, svarer jeg at jeg bestemte meg for ikke å deppe, ikke bli bitter og at jeg hver dag skulle fylle livet mitt med gode opplevelser.
Jo, jeg bestemte meg for å se det positive i elendigheten. Leve inderlig her og nå!
Jeg fikk kreft, og det var for jævlig, men jeg skulle ikke dø av den nå. Jeg hadde flaks som oppdaget den tidlig. Jeg hadde ikke spredning, og det fantes god og effektiv behandling for min type kreft. Det er ingen selvfølge. Dessuten  hadde jeg flaks som hadde god helse. Jeg var omsluttet av kjærlighet fra så mange.
Jeg hadde en fin familie, tre friske og ressurssterke barn, jobb i NRK og jeg var fersk, veldig fersk forfatter.
Midt i alt det vonde var jeg priviligert.
Det var umulig å bli bitter.
Jeg bestemte meg for å akseptere min skjebne, og å gjøre det beste ut av det, gjøre det beste ut av mitt liv.
For det er nettopp det; mitt liv, mitt eneste. Da kan man jo ikke fylle dagene med depresjon!

Men da jeg startet på cellegiftbehandlingen, begynte en ny tøff periode.
Med smerter og ubehag, for syk til det meste, måtte jeg mobilisere vilje for å skremme bort bitterhet. Jeg måtte finne noe jeg kunne beherske, noe jeg kunne fylle dagene med.

Kreften og behandlingen tok fra meg helsen min, utseendet mitt, kreftene, friheten og jobbidentiteten min for en periode.
Da er det viktig, tenker jeg, å finne noe som du behersker, noe du liker å gjøre som kan fylle dagene med innhold og mening.

Og jeg har selvfølgelig grunnet over det  mange ganger. Hvorfor ble jeg ikke deprimert?
Jeg hadde akkurat lyktes med mitt livs drøm, Å bli forfatter, få utgitt krimboken jeg hadde jobbet med flere år ved siden av full jobb og unger. En krim som attpåtil fikk gode anmeldelser.
Tidenes opptur etterfulgt av et sant mareritt. Det kunne være lett å bli veldig lei seg og bli bitter.

Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle tenke at kreften var urettferdig, at jeg ikke skulle bli bitter.


Jeg bestemte meg for å mestre behandlingstiden.

Jeg tror mestringsfølelse er viktig for å beholde humøret.


Jeg bestemte meg for å se på behandlingen som en jobb. En jobb jeg skulle fikse, en jobb jeg bare måtte holde ut på de tøffeste dagene. At jeg måtte bite tennene sammen til jeg var ute av den lange og mørke tunnelen, for på den andre siden ventet livet.

For å holde ut tanken på å være satt ut av det ordentlige livet og av jobben, satte jeg meg noen mål for hvordan jeg skulle leve disse månedene.


For dere som har fulgt meg en tid vet hva målene mine var.

Hver dag skrive, hver dag gå på tur, hver dag spise bare sunn mat, fylle hver dag  med hjertegode opplevelser og samvær med folk som bryr seg om meg. Og hver søndag i vintersesongen isbade.


Og jeg bestemte meg for å tenke at det var flaks at kreften kom etter bokdebuten og ikke før. Da ville jeg ikke ha greid å fullføre.
Derfor er det mulig at På direkten ble redningen min.
 Boken og ny  skriving holdt meg oppe. Lansering av På direkten og møte med lesere, journalister og entusiastiske bokhandlere ga meg energi mellom operasjon, uvisshet, ventetid, dødsangt, cellegift og stråling. Jeg var høy på livet mens jeg ventet på resultater av kreftprøvene etter operasjonen. Mye av gleden jeg følte midt opp i alt det vonde kan helt sikkert tilskrives mestringsfølelsen som forfatterskapet ga.

De dagene jeg ikke hadde hode til å skrive, tok jeg bilder, lagde god mat til familien, gikk en ekstra lang tur, så en god film med barna eller rett og slett slanget meg på sofaen med en god bok.

Men selvfølgelig det aller viktigste for ikke å bli deprimert er å ha noen å være glad i, noen som er der for deg, noen som er glad i deg akkurat slik du er, på det mest stygge og svake øyeblikket når du sjangler deg ut fra sykehuset etter den ørtende cellegiftbehandlingen.






Og hvilket ukeblad som var hos meg i dag? Norsk Ukeblad. Reportasjen kommer en gang på forsommeren.









mandag 1. april 2013

Gi ikke slipp på drømmene dine!


I vinter har jeg tatt opp en ny aktivitet.
 Ridning!!
Som ung jente  red jeg mye. I tenårene levde jeg i stallen og på hesteryggen. Elsket nærheten til de flotte dyrene.  Å ri i gallopp en flott sommerdag i marka, ri barback ( uten sal)  eller å ri dressur innendørs om vinteren. Jeg red inn unghester, jeg jobbet  for et ridesenter på hytta og jeg loppet mine foreldre med rideleire, ridehelger og faste ukedager på hesteryggen året gjennom.

Siden har jeg ridd i blant. Etter at jeg ble mamma har jeg introdusert barna for ridning og hester. Vi har ridd hver sommer på hytta, slik jeg startet å ri som liten og ung jente.
Så fikk jeg på et tidspunkt lyst til å ta ridning ordentlig opp igjen. Men jeg hadde jo aldri tid til å dyrke fritidsinteresser. Full jobb (og mere til) i NRK og tre barn krevde sin kvinne, og det ble ikke mer fritid etter at jeg begynte å skrive bok.

Men så fant jeg ut at jeg kunne begynne å ri sammen med barna også hjemme, ikke bare i sommerferien. Datteren min og jeg snakket om at vi skulle begynne å ri sammen da hun ble større.
Så kom kreften og mange planer ble lagt på is.
Blant annet ridningen. Det var ikke tidspunktet å ta det opp igjen. Skal man håndtere et stort dyr på over fem hundre kilo, bør man være sterk, både mentalt og fysisk.

Men jeg glemte ikke ride-drømmen.
Midt i cellegiftbehandlingen satte meg noen mål.
Jeg skulle begynne å ri igjen når jeg var ferdig-behandlet.
Jeg skulle opp på Galhøpiggen.

I mellomtiden hadde jeg delmål for å holde ut dagene underveis.
Hver dag ut  på tur og hver dag skrive litt på ny bok. Hver søndag treffe badeenglene til isbading.
Fylle hver dag med gode opplevelser.
For meg var målene viktige. De holdt meg oppreist.
Tur greide jeg å gjennomføre hver dag, men iblant var hodet mindre samarbeidsvillig enn kroppen.
Behandlingen tok fokus og hjernekraft, og ofte danset bare ordene forbi meg uten at jeg greide å fange dem. En lang periode skrev jeg ikke mye, men jeg prøvde likevel hver formiddag.
 Men tur og trening har jeg gjennomført hver eneste dag under det lange og tøffe  behandlingsløpet, unntatt en eneste dag, og det var dagen etter cellegift 3. Da orket jeg ikke tur. Flere detaljer trenger dere ikke.


Opprinnelig tenkte jeg at jeg skulle begynne å ri igjen allerede i høst. men det var for tidlig for min herjede slitne chemo-kropp.

Men nå, nå i vinter ble jeg klar.  Jeg har hatt privattimer i dressur. Jeg har stelt hest, renset hover, satt på sal og bissel. Prøvd å lære meg å bli  en ordentlig hestejente.
Det fntastiske er at mye sitter i kroppen. Jeg husker hvordan jeg opptrer i båsen, hvordan jeg steller hesten, hvordan jeg saler, hvordan jeg oppfører meg når jeg skal rense hover. Det eneste jeg syntes var utfordrende var å få satt på bissel.
Traven sitter, galloppen sitter.

Og nå tar jeg den videre. Nå skal jeg begynne å ri fast, en dag i uken.

Fordi det er en gammel drøm jeg hele tiden holdt på. og fordi jeg fortjener det!
Alle dere som kommer etter meg i kreftbehandling. Ikke gi opp drømmene deres. Jobb etter noen mål.
Livet venter rundt neste sving!
Galhøpiggen neste!
Og etterhvert kanskje en krim til...









AC som femtenåring på rideleir.


AC nå