fredag 28. februar 2014

Å vente på dommen

Min nye skrivehule!!! Bok 3 skal bli til der. Kanskje får dere se hvordan jeg har det der etterhvert.
For noen dager siden sendte jeg mitt omfangsrike manus fra meg til redaktøren min i Aschehoug.
114 405 ord.
Trolig for omfangsrik. Jeg må helt sikkert kutte. Og jeg er egentlig igang. Det er rart med det. Når du er ferdig, ser du på manuset ditt med nye sylskarpe øyne. Snåle greier.
Det er utkast 2 på manus.
Første utkast skrev jeg mens jeg var syk, og jeg leverte det fra meg før jeg begynte å jobbe i mai ifjor.
Etter en ukes tid hadde redaktøren min og jeg manusmøte, hvor vi i flere timer gikk gjennom manus.
Jeg fikk innspill, - som å kutte ut et par personer, utnytte potensiale i noen scener og å jobbe mer med siste halvdel av manus.
I juleferien og nå i vinterferien fikk jeg endelig fart på meg, jeg har knadd, kuttet og sydd tråder sammen til et mønster. Uups er det noen løse tråder igjen?
For ja, klart det var krevende å skrive på en ny roman mens jeg var syk.
Det ligger mye smerte, usikkerhet og store følelser i dette manuset.
Eller for å snu på det,det ligger mye vilje og livskraft i manus.
Venner som har lest manus sier likevel det er litt dystrere enn På direkten.
For man skriver ikke i vakuum.
Jeg kunne kanskje vanskelig skrive en hurra-meg-rundt humoristisk krim mens jeg var så syk som jeg var.
Og jeg var også i tvil om jeg kunne skrive krim, om jeg kunne leke med liv og død, mens jeg sloss for mitt eget liv.
Men så bestemte jeg meg for at skrivingen var en egen greie, skrivingen ga livet som kreftsyk innhold, det ga meg oppdrift og ikke minst glede.
Likevel.
Når du er under kreftbehandling er du litt ukonsentrert, og jeg merker fortsatt at hodet ikke er helt som før. Cellegiften preger meg litt fortsatt.
Men altså:
Skrivingen reddet meg, tenker jeg. Så fantastisk heldig jeg var, som hadde et skriveprosjekt mens jeg var syk.
Bok 2 har selvsagt Christina Fiori Mørk som hovedperson, med journalisten Runa Jæger som en viktig bifigur. Både Christina og Runa er utenfor sine vante miljøer.
Jeg har flyttet handlingen ut av Oslo-gryta, til et røft kystlandskap på Sørlandet.  Til et landskap og mennesker som jeg kjenner ganske så godt.
Christina er der fordi hun rømmer fra byen, hun er under etterforskning av Spesialenheten på grunn av en uheldig amorøs kontakt. Runa er på vinterferie med familien. Det blir ikke mye ferie for trebarnsmoren Runa . Christina kommer igjen i medias søkelys. Hun har det med å dumpe bort i vanskelige situasjoner.
Jeg er veldig fornøyd med starten. Der tar jeg Christina helt ut.
Men så er det alt det andre.
Å skrive bok er hardt arbeid. Intenst, puslespill.
Jeg kan fortelle mer om prosessen en annen gang.
Nå skal jeg innvie min nye skrivehule.
Frem til nå har jeg levd et omflakkende forfatterliv. Jeg har skrevet hvor som helst, når som helst. På kjøkkenet, i stuen, på fly, på tog, mye i svømmehaller mens barna har trent, jeg prøvde meg i sengen, men da sa mannen min stopp.
Men nå! Endelig har jeg hatt tid og skriverommet mitt i uthuset/låven på tunet er nesten slik jeg vil ha det.  En dagseng jeg kan sitte og skrive i. Er ikke skrivebord-menneske.  Bokhyller med bøker. Vakre glass, kunst og en kaffemaskin. Det er nymalt på gulv, vegger og tak.
Rommet var i gamle dager stallguttens værelse. Alt er nesten perfekt, jeg må bare ha et vindu til. Jeg må se ut på noe annet enn gårdplassen.
Et vindu på kortsiden på rommet gir meg utsikt til Oslofjorden, ut til Drøbaksundet. Jeg fortjener å få den utsikten, synes dere ikke?

Og jeg vet hvor bok 3 skal utspille seg.
Jeg vet hvem som dør.
Men vet jeg hvem gjerningsmannen er?
Nei. Jeg må skrive meg varm på mitt nye kontor,- som min mann sier. Jeg kaller det hule.
Og vet dere hva? I dag har Christina Fiori Mørk bursta.
Eller egentlig har hun ikke det. For hun er et skuddårsbarn med fødselsdag bare hvert 4. år.
God helg. Jeg skal skrive og kanskje gå på ski. Jo, mye på ski. Men det er en annen historie.
I mellomtiden venter jeg på dommen, og gjør mitt beste for å tenke ut plott til bok nummer 3 i min nye skrivehule.
Å vente på dommen fra redaktøren, er nok en ganske fæl periode i en forfatter-spires liv.
Men etter å ha vært gjennom et lite helvete, er jeg rustet til det meste i livet.
Dette er tross alt ikke blodig alvor. Det er en lek, det er en hobby og det går ikke på livet løs. Det er greit å ha perspektivet der mens man venter.




Manus og manusoversikt som jeg kaller det...

søndag 9. februar 2014

Takk, Hans Olav Lahlum, Tom Egeland, Trude Teige, Chris Tvedt/ElisabethG og ikke minst leserne!!

Snø, frost og krim. Tom Egeland, Han Olav Lahlum, Trude Teige, Elisabeth Gundersem, Chris Tvedt, og meg,- Anne Cecilie helt ytterst på høyre flanke,- på Krimfestival i Tvedestrand.
Tiden løper.
Jeg skulle selvsagt ha skrevet om dette  mens det var ferskvare, men mye skjer i livet,- derfor en forsinket rapport!!
Jeg jobber, skriver litt i helger og ledige stunder,  lever et ganske aktivt liv med trening, barn og alt det livet byr på.
Og ja, for den som lurer,- skriving er min altoppslukende hobby!
Min store glede i livet.

Men altså: En januarhelg var jeg invitert til Hans Olav Lahlums krimfestival i Tvedestrand sammen med etablerte forfattere som Lahlum selv, Tom Egeland, Trude Teige og Chris Tvedt og Elisabeth Gundersen.
Tenk lille jeg med bare en roman på samvittigheten og et nesten ferdig manus ble invitert på festival med så etablerte og vellykkete forfattere .
Ikke rart jeg føler meg heldig, lykkelig.


Men altså, fra fredag til søndag skulle vi forfattere underholde krimlesere med våre anekdoter, foredrag, historier og quiz på bokhotellet på Gjeving ved Lyngør.

Trude Teige og jeg kjørte sammen sørøver, i snøføyke, på veier  så hvite, det var rene skiløypa vi kjørte på.
Klar , ferdig, gå!
Klart vi var spente. Vegvesen og metreologene varslet dårlig vær og oppfordret folk å bli hjemme, om å la bilen stå.

Det snødde slik at skilt og veikryss var gjensnødde. Men krimdamene kom til slutt frem.




Bortsett fra metersvis med stolpesnø var parkeringsplassen på bokhotellet var nesten tom.  Spørsmålet kom det noen?

Chris Tvedt og hans bedre og vakre halvdel Elisabeth Gundersen var allerede ankommet  men   turtelduene holdt  på rommet for å forberede sitt stereo-show.


Peis og vin-hygge i resepsjonen lokket Teige og Remen som straks fikk mannlig selskap i blant annet Jan Kløvstad.


Ikke fritt for at vi var litt spente:
Turde folk å trosse det vanvittige været når avisene ba folk om å la bilen stå og bli hjemme?

For sannerlig det kom det folk. Først  ramlet Lahlum og Egeland inn i resepsjonen som  de reneste snømenn. Deretter den ene og den andre kriminteresserte.

Show!

For en helg!!
Snøfallet skapte en egen atmosfære. Uvær, mørk sjø, is. Det var fortettet stemning inne. Ikke akkurat "Shining", men likevel spennende nok!
Og ja, den hvite  myke verden utenfor gjorde noe med oss.
 Første kveld bergtok Chris Tvedt og Elisabeth forsamlingen med fortellingen om samarbeid, samskriving og samliv i løpet av mange år og mange bøker. Men først nå står Elisabeth frem med navn på cover. Vi mer enn ante hvor viktig hun har vært for Chris forfatterskap lenge.
 Jeg måtte spørre," hvordan får dere det til, hvordan unngår dere å drepe hverandre når dere jobber så tett, hvordan   unngår dere å bli skilt?"
Respekt.  Samarbeid. Lytte.
Jeg hadde aldri fått det til.
For meg er skriving mitt rom.
Hans Olav Lahlum åpnet festivalen, hans kunnskaper er imponerende, han er virkelig som et levende leksikon. Han trakk opp de store linjene i krimlitteraturen, og evner å få forsamling til å le og more seg.
I tillegg delte han norsk krimlitteratur i ulike kategorier.

Jeg var i ilden også den kvelden,- leste og fortalte.
God mat, hyggelige mennesker, lesere og kritikere.
Og jeg gikk til sengs med smil om munnen.

Neste morgen våknet jeg tidlig, lykkelig,  skrev litt, og tittet ut på den gråsvarte sjøen. Vinden pisket opp havet, og satte meg i skrivemodus. Det er jo slikt landskap jeg skriver om  i bok 2.
Slik ble det en research-tur og,- eller kall det etterkontroll. Manus er jo for det meste klart.
Og det skulle vise seg at det ble mer etterkontroll.




I Tvedestrand var Terna cafe full av krimelskere og et stort oppbud av lokale journalister. Jeg hadde fått i oppdrag om å lage et krimplott basert på historien /sagnet om den kriminelle urmakeren fra Tvedestrand. Gøy var det. Publikum var med på å gjette løsning. Jeg improviserte, og ga kollega Tom Egeland oppgaver. Intetanende ble han da også selveste skurken, for det var selvsagt ordføreren som drepte den kriminelle for å få ro i byen, for å dekke over underslaget han og bankdirektøren hadde begått.




Så ville Agderposten og Tvedestrandsposten ha intervjuer,- og det ble flotte oppslag i dagene som fulgte.

Her kan du lese hva Agderposten skrev: Tvedestrand-er-det-perfekte-åsted
Og her noe fra Tvedestrandsposten,- avisen la bare ut litt på nett Hvem drepte urmakeren

Trude Teige imponerte meg stort med sitt en time one-woman-show hvor hun trakk linjene fra sin egen familie og hvor hun levende fortalte om historiene bak bøkene. Rett og slett knallbra!!

Den siste kvelden fortalte jeg om skriveprosessen rundt bok 2 og jeg leste også fra manus. Tror jeg skremte noen. Jeg fikk ihvertfall supre tilbakemeldinger,- takk, takk!!
Hans Olav Lahlum utfordret meg på mine tanker om kvinner og krim. Hvorfor synes ikke flere kvinnelige krimforfattere på salgstatistikken, i media og i bokhandlere,- skriver vi ikke bra nok krim??
Noe å tenke på...

Jo, jeg mener at vi kvinner har noe å hente på å bli flinkere til å selge oss selv og bøkene våre. Vi er for beskjedne... i forhold til mange menn.
Som å banne i kirken?
Mulig, men jeg ser det også i jobben som journalist. Kvinner kvier seg til å stille opp som eksperter og intervjuobjekter, kvinner må føle de behersker alt før de tør, mens menn kanskje er flinkere til å gi f,- og å kaste seg ut på dypt vann.


Men det beste er at jeg faktisk fikk et par viktige innspill fra publikum. Fantastisk å ha lesere som gir innspill. Jeg leste nemlig fra en spesiell scene hvor Christina går for å isbade en tidlig kald vintermorgen og hvor det etterhvert skjer noe som er relativt creepy.
På vei ned til sjøen har hun en guffen opplevelse. Det flyr vesener i luften foran henne. Jeg hadde skrevet at det var flaggermus.  Dumme meg, jeg hadde ikke researchet godt nok. Flaggermus er selvsagt i dvale om vinteren, de henger der opp ned.
Så bra tabben ble oppdaget før manus gikk i trykken.
Så da måtte jeg skrive scenen på nytt.


Et par- tre dobbeltsider pluss innslag i NRK Sørlandet ble det.

Lørdagskvelden bød også på krim-quiz, god mat og bar.
Søndag på kriminell gudtjeneste.
Det var et fantastisk arrangement.



Hans Olav Lahlum intervjuet meg og utfordret meg på kvinner og krim


Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å ha fått et bein til å stå på yrkesmessig. Bokverden gir meg så mye, og det er fantastisk å få mulighet til å bli kjent med så mange nye spennende mennesker.  Forfattere, bokbloggere, og lesere.

Her kan dere lese et par omtaler fra festivalen hos andre bloggere
Som her hos bokbloggeir: Varme hjerter i stolpesnø
og her fra Skrivehula: Rapport fra en krimfestival
Og her Agnes Matre sin,- hun er blogger og forfatter: Erna har rett jeg kan ikke en dritt


Agderposten

Jeg er priviligert.
Hele denne helgen tilbragte vi forfattere sammen med bokbloggere, kriminteresserte og med folk som bærer på en forfatterdrøm. Vi spiste frokost sammen, diskuterte, måket snø, spiste middag og hng i baren sammen. Vi utvekslet erfaringer, drømmer og skrivetips.
 Januarmørket, snøfallet og de høye snøfonnene skapte en egen intim atmosfære.Selv om jeg er inhabil, må jeg si at dette  var den beste krimfestivalen jeg noensinne har vært på.

Kommer gjerne igjen.  Hører du Hans Olav og arrangørene bak bokbyen!
Kanskje vi neste år  får forfattere og lese til å isbade sammen fra Gjeving brygge?
Det hadde vært noe!








.
























t

tirsdag 4. februar 2014

Nei, jeg har ikke gjort kreft til en hobby!

Skvatt litt da jeg dukket opp på topp på Bergens Tidendes nett
I dag har Bergens Tidende spandert spalteplass i papiravisen og i nettutgaven på meg og mine tanker om åpenhet om kreft og sykdom.

Det er selvsagt hyggelig å få slike spørsmål, men av og til sier jeg nei til slikt.

I dag var det til en god sak.
Likevel skvatt jeg da de kjørte meg på topp i morgentimene.  Og selvfølgelig med det mest saftige sitatet i saken.

Det er verdens kreftdag i dag.
Å ta bort fordommer og skam rundt kreft er blitt en greie for meg.
Kreft rammer så mange. En tredel av oss får denne drittsykdommen en gang i livet.
Likevel vekker det fortsatt oppsikt når man er åpen og forteller om frykt og smerte som kreftpasient.

Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli en offentlig stemme i kreftsaken.


Bloggingen min  hadde ingen edle hensikter om å hjelpe andre eller å fronte kreftsaken, som jeg skriver i Bergens Tidende.
Her kan dere lese hele kronikken signert meg:

Blogging ble egenterapi

Jeg brukte bloggen for å informere mine venner og kolleger  kjapt og effektivt om kreften.

"Jeg hadde ingen edle motiver, jeg tenkte ikke på å gi kreften et ansikt eller å hjelpe andre. Med bloggingen ville jeg dele informasjon om behandlingen og helsen til folk rundt meg.

- Jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.
FOTO: PRIVAT
Å blogge var en effektiv og oversiktlig måte å holde folk orientert på og samtidig beskytte meg selv på. Det gjorde livet enklere. Ved å fortelle om kreften og behandlingen eide jeg sannheten om helsen min. Om kreften hadde sørget for at jeg mistet kontroll over det meste i livet, styrte jeg gjennom bloggen hva andre visste om sykdommen. Dessuten var det tidsbesparende. Jeg slapp å fortelle den samme historien 20 ganger om dagen. Kreften hadde tatt fra meg kreftene, og jeg var for syk til å dra på jobben. Men hodet mitt var ikke gått i stykker, noen linjer på Mac-en min i sofaen fikset jeg.
Mestring er viktig i livet, også for syke. Å skrive og å formidle er en viktig del av livet mitt. Jeg omskapte redselen for kreften til noe som ga meg skriveglede. Gjennom bloggen fikk leserne innblikk i uvisshet og ventetid før og etter operasjon, i smertene, i kvalme og bivirkninger av cellegift, i håravfall og parykkjøp, i møter med leger, med Nav og helsevesen, frustrasjoner over helsebyråkrati, kosthold, trening, nye bivirkninger, sykehusinnleggelse, prøver, turglede og hverdagslykke. Jeg skrev og tok «selfies» av meg selv og delte på bloggen, av og til hver dag, av og til bare noen dager i uken."

Men bloggen min vokste.


"Bloggen ble en slags helsedagbok. Jeg ga mye, men prøvde å balansere, ikke være for privat. Jeg var bevisst at jeg hadde tre barn i sårbar alder. Var jeg i tvil, spurte jeg barna til råds om tekst og bilder. Jeg viste meg aldri som styggest, som tristest, jeg delte ikke foto av arr eller operasjonssår, ikke nakne pupper, og jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.
Og det var mange bivirkninger jeg ikke orket å formidle. Likevel traff jeg åpenbart noe med å fortelle om hvordan hverdagen til en kreftpasient kunne fortone seg. Bloggen min ble lest. Det mest leste blogginnlegget fikk over 20.000 klikk. Det sier seg selv at det ble flere enn venner og kolleger som søkte bloggen.
Etter hvert har jeg forstått at folk har brukt bloggen som en A-B-C i kreftbehandling. Andre kreftsyke og pårørende fant trøst i mine skriverier. Leger og sykepleiere leste den. Andre kreftpasienter tok kontakt som om jeg var ekspert, andre takket for at jeg formidlet tanker de også hadde, og mange var takknemlige for praktiske råd. Dette fylte meg med glede. Tenk, mine skriverier hjalp andre! Bloggingen utviklet seg og ga livet som pasient en ny dimensjon. Det kjentes meningsfullt å dele erfaringer."
Ja, det er meningsfullt at andre er takknemlige for mine tanker. De var ganske universelle tror jeg og har jeg forstått på alle tilbakemeldinger fra andre kreftpasienter.
Men å bli en halvoffentlig stemme i kreftsaken har også hatt sin pris.
Av og til blir jeg møtt med spørsmål om jeg har gjort kreft til en livstil. 
Nei, jeg har ikke det. Men livet blir aldri helt som før. Selv om jeg er kreftfri og har gode prognoser er livet mitt endret. Jeg har mindre energi, jeg har noen dumme bivrikninger og sist men ikke minst jeg har fått den lille frykten inne i meg som en svart liten flekk. Av og til blir den større. Når dere blir hoven på kjertlene i halsen, tenker dere at dere blir forkjølet. Jeg kjenner på usikkerhet og frykten blir litt større, det kan ikke være kreft da?
Dere som ikke har hatt kreft, vil aldri forstå denne fundamentale endringen vi får i vårt sinn.
Derfor sier dere at jeg må legge kreften bak meg.
Ja, jeg prøver etter beste evne.
Det blir bedre og bedre, men den lille svarte flekken ligger der på lur, erter meg, for så å forsvinne igjen.
Slik er det  bare.
Livskunsten nå blir å leve med slik usikkerhet, uten at den plager meg. Jeg må lære å gi blaffen samtidig som jeg er observant for kroppslige forandringer. 
Åpenhet har også ført til at noen tror jeg er grenseløs. Hva folk får seg til å spørre om.
Men nei, jeg svarer ikke på inntrengende spørsmål fra fremmede om jeg fjernet puppe, hvordan sexlivet mitt er, og hvordan barna taklet det.
Nei, det er hit men ikke lenger!!
Som jeg skrev:

" Det finnes ingen fasit for hvordan takle sykdom. Jeg vet at det eneste rette er å ha respekt for hverandres valg. Selvfølgelig er det ok å ikke være åpen. Og selv om man har valgt å være åpen er det helt greit å si. «Jeg har ikke lyst til å snakke om kreften akkurat nå.»