lørdag 31. desember 2011

Et godt nytt år - og noen flere skriveråd.



Årets siste vinterbad er gjennomført med badeenglene.
I dag var det minus fem i luften og 4 grader i vannet. Med ullsokker på bena, noen med luer på hodet, og ymse badedrakter gikk vi forsiktig ut i det grøssende kalde vannet.
Jeg hadde pakket meg litt mer inn enn de andre. Må ikke bli syk nå, må ikke få infeksjon i operasjonssåret.
Svabergene er glatte av is.
Ishinnen har lagt seg i bukten ute ved vårt nye badested. Det er vakrere her og færre tilskuerer enn det var på Kalvøya.

Badingen gir meg energi, og er dessuten med på å¨sette meg i skrivemodus.
For foruten å isbade og trene meg opp etter operasjonen, bruker jeg tiden nå på bok 2.







På den nye historien om Christina Fiori Mørk. Lesere av På direkten vil forstå at jeg måtte skrive en ny bok om henne.
Jeg har med meg flere fra persongalleriet fra første bok, både Olav Dynje, Petter Rollheim og Runa Jæger er med, om enn på en annen måte.Men ellers er mye nytt, og en god del av handlingen vil foregå utenfor Oslo, og noe også utenfor landets grenser.

Mange spør meg, når kommer oppfølgeren? Folk som har likt å lese om den røffe, tøffe og sårbare Christina Fiori Mørk. Jeg håper oppfølgeren blir lett å skrive, og at den vil komme våren 2013.

En av badeenglene spurte i dag hvor jeg får inspirasjon fra og om jeg har hele historien klart for meg når jeg starter å skrive.
Nei, skrivingen blir til underveis, historien blir til av at fantasien får flukt mens jeg skriver.




Sannheten er at det ikke finnes noe som heter at inspirasjonen kommer flytende. Du må jobbe for det. Det må ihvertfall jeg. Bruke sanser, bruke fantasti, leve meg inn i historien.
Isbadingen hjelper meg. Der ute i det kalde vannet kjenner jeg på hvordan Christina har det hver morgen, hvordan kulden kryper inn i kroppen, inn i beina, hvordan kulden sitter i føttene og rompa langt utover dagen. Hvordan isbadingen gir energi,og hvor sterk fysisk opplevelse det er å svømme i det is-iskalde vannet.

Jeg startet såvidt på historien før debutboken På direkten var ute. Men så vet dere jo hva som skjedde.
Kreften kom, jeg ble for ukonsentrert til å skrive. I stedet har jeg gjort notater, snust inn inntrykk og følelser fra det virkelige liv.
Det å ha fått kreft, det å se døden i hvitøyet har gjort noe med meg. Jeg lever enda mer intenst og er enda mer tilstede i livet enn noen gang. Er glad, er nesten forelsket i selve livet, er redd, ser for meg livet fremover og vet ikke hvordan det blir.
Og så lurer jeg på hva kreften gjør med skrivingen? Får jeg større respekt for døden? Greier jeg å ta liv i den neste boken min?
Ja, da, men det blir kanskje mer psykologisk krim. Kanskje.
Siden jeg begynte på bok 2 før kreften kom, og hadde allerede tatt livet av en,- for at Christina skulle få et mysterium å rulle opp. Så, ja det blir en ny krim. Jeg har arbeidstitttelen klar, men den røper jeg ikke ennå.
Men det blir helt sikkert flere isbadescener i boken!





I det siste er jeg blitt godt hjulpet av kontakt med andre flittige forfattere, som jeg ser jobber struktert og bestemt med sine prosjekter. Når de jobber intenst, må jeg også gjøre det.
"Det er viktig at det ikke går for lang tid mellom hver bok," sa en forfatterkollega til meg nylig. "Ihvertfall er det viktig for oss krimforfattere at vi jevnlig kommer ut med bok;" fortsatte han.
jeg vet ikke om det blir lettere å skrive bok 2, men jeg tror det vil gå raskere. Jeg har jo lært noen knep. Jeg vil nok ikke gjøre de samme begynner-feilene. Jeg vil jobbe mer etter en plan. Vite at alt jeg skriver i en krim, egentlig har en mening for plottet.

"Hvordan kom du i gang med å skrive den første boken," spurte en NRK-kollega forleden.
"Jeg fikk en ide, og satte i gang, svarte jeg." Jeg visste hvordan boken skulle starte og hvordan den skulle slutte."



Det er slik det var. Jeg fikk en ide, basert på egne erfaringer gjennom journalistjobben.
Den nær- døden opplevelsen jeg har fått noen ganger når jeg har sittet som kommentator og ekspert i Dagsrevystudio, inspirerte meg til starten av boken. Hva hadde skjedd dersom jeg ikke fikk frem et ord, dersom jeg besvimte av skrekk under sending? tenkte jeg en dag da jeg gikk gjennom regien.
Da jeg kom opp til desken i Dagsrevyen den kvelden, hadde jeg bestemt meg. Dette må det bli bok av!


Så foredlet jeg ideen. Forstørret den og satte meg ned ved PCen.
En programleder måtte dø under sending. Hun måtte bli drept uten at sendingen ble brutt!

Jeg skrev lenge slik,etter innfallsmetoden. Lot personene og scenene leve.
Jeg vet at andre mye mer erfarne forfattere gjør det annerledes. Mange lager et nøye og detaljert synopsys før de starter. Disse forfatterne har altså hele handlingen til romanen klar før de begynner på skrivejobben.
Jeg gjorde det omvendt. Da jeg hadde skrevet historien, gikk jeg gjennom hele manus.Da lagde jeg min form for synopsys. Etterpå endret jeg rekkefølge på kapitler og stokket om.
Deretter gjorde jeg følgende.

Sceneoversikt
Jeg lagde en scene og kapitteloversikt. Her tegnet jeg opp hver enkelt scene. Nedtegnet hvor vi var, hvilke personer som var med, hvem som hadde synsvinkelen, det vesentligste som kom frem i scenene og noterte i egen kolonne hva som måtte følges opp. Så begynte jeg å flytte og stryke scener.
Dette skjema har siden blitt et viktig arbeidsvertøy for meg.
Jeg kaller det sceneoversikt.
I samme dokument noterer jeg inn nye ideer og løse tråder som dukker opp.

Notatboken min
Til uvurderlig hjelp er også den sorte moleskinboken min. Den har jeg med meg over alt. Der noterer jeg gode formuleringer, ideer, noe folk sier eller gjør som er enten dagligdags eller oppsiktsvekkende eller noe jeg leser i avisen eller på nettet. Totalt har jeg syv slike bøker. Den eldste er åtte år gammel.Så lenge har jeg tenkt på å skrive bok. De første tankene om dette skrev jeg en høstferie på stranden i Les Issambres på Côte D`Azur. Den gangen var jeg økonomiredaktør i NRK og hadde ikke et ledig sekund. Bokideen lå og murret i mange år.

Vit hvor du vil
Skulle jeg gjort ting om igjen, skulle jeg ha vært mindre utålmodig fra start. Lagt en plan før jeg begynte å skrive. Tror jeg hadde brukt mindre tid da. For jeg har strøket mye på min vei mot bokutgivelse. På den neste boken har jeg tenkt mer og planlagt litt mer av plottet og historien før jeg begynte selve skriveprosessen.
Hver dag i hele høst har jeg tenkt og jobbet med den nye boken, selv om jeg ikke har skrevet så mye.

Mine beste skriveråd er derfor:

- Skap hovedplottet først.
- Lag en plan som trekker opp hovedhandlingen.
- Tenk så ut sidesporene som er relevante for å skape fremdrift og spenning.
- Utvikle en biografi for alle viktige personer i boken. Det gjør det lettere for deg å leve deg inn i personene og gir et puff til fantasien. Det gir deg også bedre mulighet tiø å la personen gå gjennom en utvikling i løpet av handlingen.
- Bestem deg for hvem som skal ha synsvinkelen hvor. Hvem du ser historien gjennom er avgjørende. Jeg hadde først seks eller syv synsvinkler. Nå har jeg kuttet det ned til tre. Og jeg blander ikke flere synsvinkler i en scene.
- Kill your darlings. Jeg har hatt scener, avsnitt og formuleringer jeg har vært så fornøyd med. Kanskje jeg til og med har jobbet mye med akkurat dette. Men ser du selv ,eller en annen leser du bruker som konsulent, at den ikke, funker, STRYK!!!
- Legg gjerne det du stryker inn i et nytt dokument. Restbok kalte jeg mitt. Kanskje "darlingsene" kommer til nytte senere, eller i en annen bok.
-- Skaff deg en eller to gode lesere, folk du stoler på, venner som leser og som kan gi deg innspill underveis. Jeg hadde et par slike gode venninner, de var kjempenyttige.
- Skriv om det du kan best. Bruk deg selv og dine erfaringer. Driver du med kampsport, la en av personene drive med det, er du best kjent på vestkanten ( jada... er det) la minst en av personene bo der osv. Jeg bruker som dere skjønner mye av egne erfaringer i boken, isbading er en ting, men like mye medieverden, finansfolk, Frankrike og Korsika.
- Gjør god research på miljøer og ting du ikke kan. Troverdighet er viktig, Ikke vær redd for å ringe til folk du ikke kjenner, De fleste synes det er gøy å hjelpe en forfatterspire
Men gjør reserchen underveis mens du skriver, når du ser hva du trenger. Ikke start med å researche deg i hjel før du begynner å skrive.
Jeg tilbragte dager på Rettsmedisinsk institutt for å forstå en rettsmedisiners arbeid og for å kjenne de forferdelige luktene av død og forråtnelse. På samme vis tilbragte jeg tid hos Oslo Politihus, intervjuet politifolk for bedre å skildre Christinas arbeidsplass og rutiner, for å se kantinen, være på treningstudio i huset og på jentedoen.
- Ikke lever fra deg manus til forlag før du er helt fornøyd. Det er tøft å få et nei fra forlag.

Tips på veien
Forleden fant jeg en nyttig blogg for forfatterspirer. Lenke følger her:

http://www.guardian.co.uk/books/2010/feb/20/ten-rules-for-writing-fiction-part-one

Det finnes også en haug med bokblogger,med kritikker og omtale av bøker. Les dem og les omtaler av bøker i avisene. Det handler om å bli bevisst.

Lær av andre-
Vi som skal skrive bok for første gang, ønsker å finne vår egen skrivestil. Men vi trenger ikke finne opp alt kruttet selv! Det er greit å bli oppmerksom på de verste fallgruvene.
Derfor: Skal du skrive bok,kjøp deg eller lån noen håndbøker først. Jeg har hatt stor glede av flere. Her følger navnet på noen.
- Plot & structure - James Bell
- How to write a damn good novel - James Frey
- Att skriva børjar hâr - Maria Kuchen.
- Skriv på - Elisabeth George
- Skriveboka- Merete Morken Andersen
I disse bøkene får du mange gode tips om fortellerperspektiv, hvordan utvikle plot,spenning, utvikle karakterer og så videre og så videre.

Dessuten har Langeland og NRKs Brenner kommet med skrivebøker i høst, men disse har jeg ikke lest ennå.

Det finnes også skrivekurs som Norsk forfattersentrum arrangerer og flere forfattere har egne kurs. Verdt å få med seg, hvis du trenger starthjelp.

Les til øynene blir tørre, hver dag!
Men aller viktigst; les mye.




Bli bevisst hva som funker og ikke funker. og utvikle din stil.
Jeg leser hver dag. Selv om jeg har skrevet en kriminalroman, leser jeg helst mye annet. I det siste har jeg lest Siri Hustvedt siste bøker, dikt og Ernest Hemningway.
Men jeg innrømmer gjerne at jeg har pløyet meg gjennom mye kriminal tidligere. Mye bra, og noe ikke like velskrevet.
Det aller viktigste rådet er likevel; skriv hver dag, selv om det er kjedelig, selv om du er uinspirert, selv om du nesten ikke har tid.Øving gjør mester.
Den store inspirasjonen kommer ikke til deg. Du må jobbe for den!

Vær realistisk. Det tar tid å skrive bok. Sabla mye tid. Du må være villig til å ofre mye for å få det til. Men setter du deg et mål, får du det til en dag. Du må være forberedt på nedturer, og kanskje nei fra flere forlag, men gi deg ikke. Vet du at du har en god historie på PC-en, lykkes du en dag.
Kanskje du skal bruke 2012 til å skrive den boken som lurer i magen din?
Det skal jeg.
Godt nytt år, nytt skriveår!!

torsdag 29. desember 2011

Dette er den første blogginnlegget jeg skrev, - i mai

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,

Men det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Livet i Provence var alt for spennende til å tilbringes bak en PC. Dessuten var det tusen ting å ordne for å komme i stand der nede. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å skrive, men kan samtidig også være blant de største inspirasjonener til å komme i gang med skrivingen.

Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Før Frankrike begynte jeg så smått. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.




Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle våre besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert da vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.

tirsdag 27. desember 2011

- Nesten gode nyheter fra legen



Jeg er lei av å leve på vent. Lei av å ikke være herre over egen tid.
Nå i romjulen bruker jeg ventetiden til å gå turer, danse på skøyter, være sammen med familie og venner, men jeg er ikke til stede hele tiden. Selv om jeg smiler og lever intenst her og nå, preger selvfølgelig usikkerheten meg.







Usikkerheten legger sin klamme hånd over livet mitt.
Jeg vet ikke hvordan neste år blir. Hvor mye jeg kan jobbe, om jeg får lov til å reise, om jeg kan stå på ski i alpene i vinter, om jeg kan kan reise til Frankrike eller på planlagte hytteturer, om jeg kan fortsette å isbade utover vinteren, om jeg vil orke nye piruetter på isen med datteren min og om jeg er i form til min sønns konfirmasjon til sommeren.




Fremdeles vet jeg ikke hvordan behandling jeg skal gjennom. Om jeg kan glemme hele neste år, eller om det er bare et par måneder som forsvinner.



Legen med gullskoene ringte meg lille julaften.
Tror det er spesialservice å få såpass tett oppfølging.





Men så er jeg nok en ganske krevende pasient, som forlanger svar på det meste. Her og nå.
Kirurgen ville oppdatere meg på siste nytt fra prøvene etter operasjonen. Hun hadde egentlig lovet meg svar før jul. Men litt beskjemmet sa hun at det tar lengre tid.
For alle prøver og bilder av kreften min er sendt til landets fremste brystkreftekspert på Radiumhospitalet. Mitt tilfelle ligger i grenseland, mellom ulike behandlingsformer.


Det er en 50-50 sjanse for at jeg slipper unna med den verste cellegiftbehandlingen, at jeg "bare" må gjennom stråling og medisinkur.
Jeg smilte stort da jeg fikk nyheten, men rynket samtidig pannen. Ga meg ikke selv lov til å glede meg noe på forskudd.

Skal ikke trette dere med medisinske finurligheter, men det handler om at det innenfor den svulsten på 3, 2 centimeter finnes flere bittesmå kreftceller. Hvis ekspertene mener at de ligger så tett på hverandre at de må betraktes som èn svulst, må jeg gjennom cellegift-helvete, hvis avstanden er større, og de betraktes som små separate kreftceller, - får jeg kanskje, kanskje, slippe cellegiftkurene.

Jeg tør ikke håpe, og tør egentlig ikke tenke på dette. Men kjører samme strategi som jeg gjorde etter operasjonen før i desember.

Jeg forbereder meg på det verste. Den gang rett før jul, pakket jeg bagen og var klar for en ny operasjon som legene sa jeg kanskje måtte gjennom. De hadde bare fjernet svulsten, og hadde kjørt en brystbevarende operasjon, men hadde forespeilet meg at det var en stor sjanse for at jeg måtte fjerne hele brystet. Operasjonssal var til og med reservert for meg.
Men så slapp jeg ny operasjon. Og ble så glad!

Nå tenker jeg likt. Jeg forbereder meg på tøft et år, eller ihvertfall et halvår.
Men usikkerheten gnager.
Denne julen har jeg lurt på om jeg skulle dele denne muligheten til lyspunkt med andre, og hvor mange eventuelt. Noen vet derfor noe. Etter tvil har jeg kommet til at jeg også deler her på bloggen. For dagene jeg går gjennom er typisk for en kreftpasient. Hverdag: Mye usikkerhet og mye venting.
Legene mener jeg deler for mye. At jeg blogger for mye. At jeg kanskje ikke har tatt det helt inn at jeg har fått kreft. At jeg behandler meg selv og sykdommen min litt utenfra,som en journalist. At jeg er for opptatt å være flink å dele.
Men jeg vet at dette er min måte å stå i det på.Jeg blogger, jeg skriver på ny bok og jeg har vært ute på flere boksigneringer før jul.
Alt med boken og skrivingen holder meg oppe. Jeg føler at jeg lever og at jeg ikke bare er blitt redusert til en svak kreftpasient.
Likevel kanskje har legene litt rett. Også jeg har behov for hvile, for helt private tanker.
De får dere ikke her.
Jeg var på radioen rett før jul og fortalte om bloggingen, kreften og hvor grensene mine går. For de av dere som er interessert kan dere finne det som podkast Ekko på P1 fra den 16. desember.
For meg ble det sterkt å høre det i etterkant, og jeg forstår at noen kanskje mener jeg er grenseløs åpen.
Men kreft er forbundet med så mye frykt, litt skam og tanker om død.
Hvis jeg kan hjelpe andre ved å stå åpent frem med min kreft, føler jeg at alt får litt større mening.






Bok og skriving gir meg energi og kraft. Samme dag som legen ringte meg med gode, eller 50-50- gode nyheter, fikk jeg også hyggelig beskjed fra forlaget mitt. Aschehoug mener min aktive jobbing overfor bokhandlere virker. Nå gjenstår det bare 100 bøker før første-opplaget er utsolgt.
Mer positive løft fikk jeg til jul. På bitte-lillejulaften fikk jeg et supert oppslag i Gudbrandsdølen Dagningen.
Reportasjen var det 32. oppslaget jeg får i media om boken min; På direkten.


Neste morgen fikk jeg en SMS fra bokhandleren i Ringebu. Folk i den lille Gudbrandsdalsbygden hadde gått mann av huse, på en dag hadde Libris i Vålebru solgt 35 På direkten.


På julaften fikk jeg et supert oppslag i Tvedestrandsposten. På direkten toppet bokanbefalingene til lokalavisen!


Da er det lov å kjenne ekte materiell glede, selv om jeg er kreftsyk.

Jeg skvetter litt hver gang telefonen ringer. Kikker på displayet, for å se om det er legen med gullskoene. Neste gang hun ringer er det trolig med klar beskjed.
2012 blir meislet ut for meg.
I mellomtiden skriver jeg på ny bok, trener meg opp etter operasjonen, er sammen med barna og med venner.
Føler meg ganske priviligert, jeg. Tenk å ha et manus og en ferdig bok å pusle med, mens frykt og usikkerhet raser gjennom kroppen. Skrivingen gir meg lyspunkter.
Heldig er jeg.
Og i morgen tidlig skal jeg igjen isbade med badeenglene!



Og PS: Lov meg ikke å deppe, dersom jeg må gjennom cellegift. Husk det er stor sjanse for at det er nettopp den beskjeden jeg får. Og det er jeg som skal gjennom det, på linje med tusenvis av andre hvert år!!!

torsdag 22. desember 2011

- To måneder; poff!




Det er drøye to måneder siden boken min På direkten kom, og poff, så er bokhøsten over. Det var det, liksom: Høsten jeg debuterte. Nå er den over,

Nå er det jul og tiden for storsalg av bøker nærmer seg slutten.
I dag fikk jeg mail fra redaktøren min om at salget av boken min nær er utsolgt. Det er rundt 100 bøker igjen hos forlagssentralen.
Som dere vet, har denne høsten inneholdt både himmel og helvete for meg. Lykkelig boklansering den ene uken og rett etter; kreftdiagnose.
Tre uker i total uvisshet, uker hvor jeg var overbevist om at jeg hadde spredning og at jeg kom til å dø før neste vår.
Fortvilelsen var stor, men jeg jobbet hver dag i NRK og puslet med bokting. Det var en tid, da jeg tenkte at jeg gjorde alt for siste gang. Det gjør noe med deg, ihvertfall med meg. Jeg føler ihvertfall at jeg lever enda mer nå og enda mer intenst. Livet er bare her og nå-

Nå er jeg operert og mye klokere, mye roligere. Jeg vet jeg står den av. Jeg har fått kreft, men den er borte, Ja, nesten da, en kommer tilbake hvis jeg ikke behandles. Men det skal jeg selvsagt. Ok, det er en tøff tunnel jeg skal inn i. Men likefullt, og det viktigste: jeg skal overhodet ikke dø nå.
Jeg skal leve, jeg skal følge barna mine, jeg skal tilbake i full jobb og jeg skal skal skrive flere bøker. Og så skal jeg hver dag leve som om hver dag var den siste.Jeg har fått et nytt alvor, ny intensitet, ny tilstedeværelse i livet.

Jeg har levd intenst med boken min. Boka mi, som barna fleiper på nordlandsk. Jeg har sikkert tatt av,vært for overivrig. Men samtidig tror jeg det har vært redningen min. Hvis jeg ikke hadde hatt romanen min, bokdebuten å forvalte, hadde jeg gått i frø. Da hadde jeg kanskje blitt innadvendt og bare tenkt sykdom og død.
I stedet har dimensjonen med himmel og helvete gitt livet et innhold.

Oppsummert: Denne høsten: Bokbad og boksigneringer i Oslo, Tvedestrand, Sandvika hele 4 ganger. Oslo igjen, Bærums verk, Asker, Hamar, Bekkestua,Hamar,Ringebu og Vinstra.
Og Lillehammer. Torsdag signerte jeg flere nye bøker på Nye Norli på Sandvika storsenter, og det ligger fortsatt signerte ex av boken min hos Norli i Asker,Ark i gamle Sandvika Ringebu Libris og på Vinstra Libris og i Tvedestrand bokhandel.
Det var fantastisk å være på tur med boken min. Treffe lesere, flinke og dedikerte bokhandlere, møte andre dyktige og sjarmerende forfattere.
Jeg har vært heldig. I alt har jeg fått 27 oppslag i media, masse gode anmeldelser.

Men det har ikke vært gratis.
Jeg har gitt alt for boken min. Tenkt i blant at dette er den eneste og siste boken jeg rakk å skrive. Men nå vet jeg bedre. Jeg blir frisk. Jeg skal skrive flere bøker, hvis jeg vil.
Jeg kan ikke skylde på kreften om jeg ikke får det til.

onsdag 21. desember 2011

Røde sko, glitter og juleengler




Jeg innrømmer det glatt. Jeg er mer begeistret for stemningen i adventstiden og julen enn selve arbeidet. Jeg elsker alle forventningene, alle de hyggelige selskapene, nabotreffene, juleavslutningene, Lucia og julefrokoster. Spente barn og ditto stressa foreldre.
Røde sko, rød julekjole. Bunad. Lukten av pinnekjøtt og hjemmelaget marsipan.




Jeg arrangerer gjerne det meste. Senest i dag julefrokost for klassen til mellomste barn.
Bonusen er julestemning for meg selv.
Men mindre glad er jeg å sitte ned og pusle med juleting. Lage julepynt og småkaker det er ikke meg.
Derimot skriver, tegner og limer jeg hvert år hundrevis av julekort til venner og familie.
I år har jeg ikke skrevet et ord. Ikke et eneste julekort.
Jeg har ikke prioritert det. Tiden min har ikke strukket til. Boken og kreften har tatt kreftene mine.
Det er snart tre uker siden jeg ble operert for kreft. Først nå er smertene borte, såret er grodd og jeg kan gjøre flere ting på en dag uten å kjenne meg tappet for krefter.
Opp i sykdom har jeg prioritert å dra på noen boksigneringer. Boken min gir meg overskudd og er god terapi. Jeg er så glad jeg har hatt noe annet enn kreft og sykdom å tenke på disse ukene.
Det ferske forfatterskapet er livgivende, og møter med lesere er reneste vitamininnsprøyting for meg.
Tre dager til jul. Mye jeg burde ha gjort.
Men tror ikke jeg vil bruke det stigende overskuddet til å stå over grytene å lage masse julemat.
Foretrekker heller å gjøre koselige juleting med barna.
Vi har laget pepperkakehus. Det forventer barna. Ikke jul uten et pepperkakehus som aldri blir spist, men som blir knust på eldstemanns bursta i januar. I går skoldet jeg mandler. I kveld skal vi lage marsipan, fordi barna vil.


Vi skal ha mange gjester her i julen. Som alltid. Jeg har vært opptatt av at vi gjør som normalt, selv om jeg har fått kreft.
Derfor er jeg heldig som har noen hjelpere. Noen som bringer tradisjonell julekost til huset.
Familie som stiller opp. Dessuten har jeg kromkakeengelen.
Hun ringte forleden, bestyrtet fordi hun hadde lest intervjuet med meg i Dagbladet om kreften. Hun er blant de som ikke sto på noen maillister, som ikke leser blogger eller er på Facebook og osm derfor ikke har fått beskjed.
Da jeg la på telefonen husket jeg kronikken jeg skrev om henne for et par år siden i Budstikka. Om julestemning og det å gjøre noe for andre.
Jeg gjengir gjestespalten fra den gang i sin helhet her., etter avtale med Budstikka.





Engelen med kromkakene


Ingen måned rommer så store kontraster som desember. Kjøpefest og kirkebesøk. Ensomhet og familietreff. Lykke og sorg. Presanger og tom konto. Forventinger og skuffelse over julen som kom og brått forsvant.

- Hvorfor får vi egentlig sånn julestemning, spurte mellomstemann her en dag.
- Fordi vi ser på Blåfjell og leser den Magiske Julekalenderen, sa minstejenta.
- Fordi vi får kalendergaver og har stearinlys på frokostbordet, mente 14åringen.
- Julestemningen kommer jeg når vi kan spise kromkaker hele tiden! sa 11-åringen som først utfordret søsknene med fenomenet julestemning.
Kromkaker har en egen klang i huset vårt. Ikke fordi jeg er noen 7-sorters. Men fordi vi har vår egen bake-engel som sjenerøst tryller frem stappfulle kakebokser jul etter jul.
Engelen gir med hele hjertet. Den eldre Bærumskvinnen er en hverdagssliter. I mange år jobbet hun som sydame og siden som hjemmehjelp i kommunen. I dag er hun 80 år og minstepensjonist. Hun klager aldri over dårlig råd, men gir så det monner til sine omgivelser. Hver jul baker hun gammeldags’ julekaker til familien vår. Kromkaker, kokosmakroner og markpostei legger hun varsomt i røde kakebokser før hun høytidelig overleverer oss årets bakst.
Vi takker for den sjenerøse gaven. Finere julepresang finnes ikke. Vår venninne gir det som betyr aller mest; hun gir tid og omtanke. Hun gir av seg selv. Det varmer i sjelen og slik blir det skikkelig julestemning av.
.
Ofte hører vi voksne klage ” Jeg har ikke julestemning i år” eller ” Det blir ikke julestemning uten snø”. Som voksen forventer vi at julestemningen skal ramle ned i hodet, slik den gjorde da vi var barn. Som voksen må vi nok skape den selv.
Men for mange er førjulstiden ensbetydende med stress.

Vi har ikke tid til å få med oss de små nære ting som barna ser. Det som skaper gratis og ekte juleglede. Derfor er det blitt et marked for julestemning. Og etter som vi ser, er det god business. Asker og Bærum er i likhet med hovedstaden full av julestemnings-aktiviteter. Det er bare å velge og vrake, men det er verdt å sjekke lommeboken først. Utgåtte popartister tjener seg rike på kirkekonserter, bønder tilbyr urbane familier selvhogst av juletre med nogo attåt. Når Sølvguttene synger julen inn på Kulturhuset i Sandvika er ethvert sete utsolgt.
Folk valfarter til gamle Sandvika hvor gågaten lokker med gammeldags Julemarked. Gågaten myldrer av folk, lukter og blide selgere . Det er gratis å trekke inn lukten av gløgg, svele og julebakst.
Kanskje kommer ikke den ekte julestemningen av fine, dyre gaver, julekonserter eller snøkledde boder i gatene. Kanskje daler ikke den gode følelsen ned i skjul i hektiske timer på Sandvika Storsenter, CC Vest eller Trekanten på jakt etter ”noe” til gamle onkler eller kusiner.
Kanskje kommer den gode følelsen først når du stopper opp og tenker gjennom hva som er viktigst i livet. Hva som skaper det gode liv . Om det er viktigere å besøke din gamle tante eller om det er bedre å loppe seg til fant på dyre gaver til en fjern slektning eller venn. Kanskje den nyskilte vennen setter mer pris på en kveld sammen med deg enn å få stukket en julegave i hånden.
Kanskje det er viktigere å snakke med den arbeidsledige naboen om fremtidsutsiktene og livet enn å gi ham et intetsigende julekort.
Det er mange som nettopp denne adventen trenger andres tid og omtanke.
For høsten har båret bud om nye tider. Gløggtreffene med venner har fått et nytt alvor over seg. Alle snakker om finanskrisen og frykter det verste. Men de fleste snakker i generelle termer og berører ikke egne erfaringer eller usikkerhet. Det er mest ufarlig slik. Arbeidsledighet og dårlig råd er blant vår tids tabuer. Vi spør ikke folk i kriser om hvordan ting egentlig går, fordi vi frykter å såre eller fordi vi ikke vet hvordan vi skal begynne.
Kanskje kommer den gode julestemningen når vi gir av oss selv, når vi gjør andre glade. Når vi tar oss tid til å tenke gjennom hva som gjør oss lykkelige og takknemlige.

I går ringte den 80 år gamle kvinnen og lurte på om vi hadde tid til å besøke henne før jul. Hun hadde tenkt på oss, og hun hvisket blygt at hun hadde ferske kromkaker på lur.
Selvfølgelig har vi tid til magiske juleengler. Besøket hos den elskverdige damen hører til juletradisjonene våre. De vi helst ikke vil være foruten.
Om engelen har et navn? Engelen vår heter Dordi."

Dordi vil gjerne ha besøk av oss. Selvsagt! Det er en av våre juletradisjoner å besøke henne lille julaften. Vi kommer med blomster, kanskje en vin eller en god bok. Tilbake får vi fylte kakebokser. Barna og jeg drikker julebrus og kaffe og spiser av fatene, mens vi underholder om siste nytt. "Same procedyre every year." Slike tradisjoner er med på å skape god julestemning.
Når julen er over, får jeg vite hvilken behandling jeg skal få, for å kvitte meg med alle fremtidige kreftceller. Landets fremste ekspert på brystkreft på Radiumhospitalet har fått alle undersøkelser, bilder og data. Han avgjør hvor tøff behandlingen min vil bli.
Det hjelper å ha en god og avslappende jul bak seg.
.

fredag 16. desember 2011

- Her er anmeldelsene av På direkten

http://www.aschehoug.no/litteratur/krim/katalog?productId=55662754

Hvis du får lyst til å kjøpe boken, kan du klikke her:
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP









Allerede før den forelå i bokhandlerne ut, sto de første anmeldelsene på trykk. Jeg fikk dobbeltside i VG blant annet. Jeg kan se på google-søk her på siden at mange søker på anmeldelser etter boken. Siden de færreste anmeldelser i avisene også kommer på nett, er de ikke søkbare. Derfor har jeg samlet et knippe  utdrag av noen anmeldelser.

 Den 11. oktober kom På direkten ut.  På lanseringsfesten solgte jeg rekordmye bøker. I følge forlaget solgte jeg mer enn Jo Nesbø gjorde på sin lansering,- uten sammenligning forøvrig. Men storsalget som venner, naboer og kolleger sto for, ja meg en god start. 200 bøker var solgt før På Direkten var til salgs i kommet til bokhandlerne












Men først:
Slik omtaler forlaget Aschehoug kriminalromanen min; På direkten.


"Den populære nyhetsankerkvinnen i TV24, Maria Bergstrøm, blir drept under en direktesending på TV. Førstebetjent Christina Fiori Mørk får ansvaret for etterforskningen, og mistanken faller raskt på journalistkolleger. Maria Bergstrøm var en profilert TV-stjerne som mange misunte og noen fryktet.
Christina Fiori Mørk støter på uventede utfordringer, ikke minst da det viser seg at Maria Bergstrøm var på sporet av et kunstmysterium med Edvard Munch i sentrum.

"På direkten" er en krimroman fra journalistmiljøet i Oslo. Den skildrer et miljø stint av intriger, hensynsløse maktkamper og hemmelige kjærlighetsforhold. Men finnes det virkelig folk med så store ambisjoner at de er i stand til å utrette hva som helst for å sette seg selv i front - selv drap?"












Jeg har vært så heldig å få bokinspirator Liv Gade begeistret. Hun anbefaler boken min overfor bokhandlere og bokinteresserte på sine litteratur-turneer.
Gade sier om boken min."En strålende leseopplevelse.
Gled deg!Les sakte.En intens, velskrevet og spennende bok"

Gull verdt for meg!



Media har skrevet:

"Solid krimdebut fra en erfaren journalist. Godt driv og sug i historien ... Jeg håper oppriktig talt at Remen skriver flere bøker. Ikke minst fordi hun er blant de ytterst få kvinnelige krimforfattere som kan skrive gode actionscener. Mer av det!"
Sindre Hovdenakk, VG


"Remen har gjort det meste riktig i denne tradisjonelle "gjette-morderen" boka, med sterke kvinner og svake menn. Den er passe creepy. ... underholdende ... friske actionscener ... spenstig avslutning."
Cathrine Krøger, Dagbladet


"Spenningen skapes mye på grunnlag av de mellommenneskelige relasjoner og reaksjoner. I tillegg til å gi en drivende godt fortalt krimhistorie tegner også romanen et bilde av pressemonsteret, slik det er på sitt verste, jagende etter enkeltmennesker."
Guri Hjulstad, Trønder-Avisa ( Terningkast 5)

"Knallgod krimdebut ... Tempoet er høyt og det er vanskelig å legge fra seg romanen før siste side. Vi ser frem til nye romaner fra Anne Cecilie Remen."
Sven Gjeruldsen, Tvedestrandsposten (terningkast 5)


"Remen skal ha toppkarakter for både en innsiktsfull og fortettet krimhistorie og PR-grepet med å la hovedpersonen Christina Fiori Mørk leve videre på Facebook. Det bærer bud om oppfølgere med Christina Fiori Mørk."
Magne Otterdal i Oslo Business Memo. (terningkast 5)

"Remen drar leseren inn i et inferno. En pageturner, spennende som en film, vanskelig å legge fra seg boken. Kjærlighetsscenene er magiske, med en sitrende spenning som gir en blanding av ro og uro.
Jeg leser og blir jaget gjennom snøen i et morderisk tempo, blir drevet under isen, dypt ned i iskaldt vann. Ja, jeg kjenner hele atmosfæren innenfor vinduene, med snøen som gnistrer i mørket, og en blanding av ro og uro fordi jeg er på feil sted, og ingen kan finne meg.
Jeg er forført og redd, og jeg kjenner varmen, langt inne i stillheten bak skogen der ingen kan hjelpe. "
Liv Rønneberg, Krimtimen, NRK


"Anne Cecilie Remen skriver fengende og er flink til å bygge opp spenningen Alt i alt en leserverdig krim."
Torstein Buer, Telemarksavisa. (terningkast 5)



"Remen debuterer med en forrykende krim som holder deg fast til siste side. Utrolig spennende, godt oppbygd historie. ... Mange gode actionscener - som skapt for filmatisering!"
Liv Lysaker, NJF Magasinet

"Ho får leseren til å kose seg med tankar som "Jaha. Det er slik det er bak kulissene. Innhaldet har det meste av det ein forventar av ein moderne thriller, utan at det blir for maskinmessig. Underhaldande bok. Godt skriven."
Olav J. Bøthun, Hallingdølen

"Hun skriver fengende og er flink til å bygge opp spenningen. Alt i alt en leserverdig krim!"
Telemarksavisen.

Noen bokbloggere har gitt den god omtale

Bokelskerinnen.
"Direkte bra!Anne Cecilie Remen har skrevet en gjennomarbeidet og meget god kriminalroman fra journalistmiljøet.
Gåten er gjennomarbeidet og god, og det hele virker også sannsynlig. Det er vanskelig å same tråder og geleide leseren gjennom en krimroman på nesten 500 sider, men Remen klarer denne oppgaven med glans.
På direkten er blitt en veldig god krimroman som gjør meg svært spent på hva Remen kan komme opp med neste gang...  Jeg tror at hun har stor sjanse for å skrive seg godt opp på bestselgerlistene etter hvert som hun fortsetter på dette viset. ( Ternigkast 5)

Bokblogger Karinleser:
"På direkten er spennende, rå og en bok det er umulig å legge fra seg...Under lesingen av På direkten får man inntrykket av at Remen er en dreven krimforfatter. På direkten er faktisk hennes debutroman, en veldig stødig debutroman med andre ord."
Bokblogger Karinleser.


Anette Bokboble: "Knallgod bok. Spennende og bra plot. Navn og hendelser fra den virkelige verden er med i bokwn, og det gjør person og miljøskildringene mer troverdig. Det er en overraskende og dramatisk slutt. Språket er bra.  Gode skildringer- et par av scenene er virkelig creepy."

BOKBLOGGEIR:
Anne Cecilie Remen gir oss noe helt annet i «På direkten». Vi møter faktisk en ærlig, pågående, ekte og menneskelig etterforsker i Christina Fiori Mørch. I tillegg er hun KVINNE. Det finnes mange av dem, men svært få av dem har et anslag av femininitet ved seg. Kvinnelige krimhelter har som oftest et maskulint uttrykk. De er gjerne kickboksende røffe motorsykkelkjørere med en fortid som skarpskyttere og idrettsutøvere. Tomboys … Deres eneste svakhet er deres femininitet. Christina derimot er vakker, forførende, sårbar, intelligent, oppofrende og sensuell. Hun har (som kvinner flest) evnen til å bruke to hjernehalvdeler samtidig, og hun framstår som en ekte kvinne på godt og vondt. Hennes svakhet er ikke hennes femininitet, det er hennes menneskelighet. Hangen til å tenke, gjøre og handle som et menneske.
Les hele anmeldelsen her.http://bokbloggeir.com/2013/07/26/en-ny-frisk-krimstemme/




Boverdami skriver:
"Strålende godt fortalt. Til å leve seg inn i. Nervepirranda og engasjerande.Boka er fengande heilt i fra byrjinga til siste side."






Det har vært hektiske uker med boksigneringer og med bokbad. Jeg har stått på for å selge boken min.Gøy har det vært.




Per dags dato er det blitt 25 oppslag i aviser og tre i radio.
Masse, masse hyggelig omtale og reportasjer om AC debutanten. Jeg kjenner meg ikke igjen i at vi debutanter har vært mer usynlige enn ellers. Men jeg ser at noen media har vært mindre "på" å dekke oss debutanter enn før.
Mer om det siden.




Nå håper jeg selvfølgelig at flest mulig kjøper og leser boken min. Jeg er stolt over å ha fått utgitt en bok på Aschehoug. I 2013 håper jeg ny bok om Christina Fiori Mørk foreligger.

torsdag 15. desember 2011

- Jeg har gode nyheter




Alle barna og mann var ute av huset, freden kunne senke seg. Som jeg koste meg!
Stearinlys brant på bordet, katten malte. Jeg satt med PC på fanget. Espressomaskinen putret.
Jeg var inspirert.
Da brøt telefonen inn i morgenidyllen.
Jeg så på displayet at det var fra sykehuset.
I den andre enden av telefonen. Kirurgen. Legen med gullskoen.
Jeg grep telefonen og tviholdt rundt tekoppen med den andre hånden.
Var klar for å reise på sykehuset. Bagen sto ferdigpakket i hallen.
Bet meg i leppen. Stålsatte meg.
"Jeg har gode nyheter," sa hun.
Jeg svelget.
"Du slipper operasjon."
Jeg lo. Hun var også glad i stemmen.
De hadde analysert kreftsvulsten og mener at det ikke er mer kreft igjen i kroppen min. Ikke spredning.
Jeg slipper en ny operasjon, jeg slipper narkose, slipper flere operasjonssår, mer vondt. Mer uro.
For en fantastisk lettelse! Jeg har vel nesten aldri kjent meg så oppløftet som akkurat da.
Men så våknet skepsisen igjen. Har jo lest skrekkhistorier.
"Og dere er sikre.Ikke mer kreft igjen der i brystet?" spurte jeg,
"Ja, når har patologen stått på og vi har undersøkt det så godt. Vi er sikre."
Jeg kunne ikke sitte stille. Spratt opp av godstolen. Danset over gulvet. Forsto nesten ikke at jeg kunne være så heldig.
Og så glad jeg ble over egne valg, over at kirurgen med gullskoene og jeg to uker før haddde blitt enige om en operasjon som kalles brystbevarende.

For to uker siden mente to andre leger på sykehuset at svulsten var så stor at det mest forsvarlige trolig var å fjerne hele brystet, men sikre kunne de ikke være før svulsten var undersøkt. Legene ga meg dermed muligheten til å bestemme selv. Hvis de ikke fant mer kreft ville resultatet bli like bra medisinsk hvis vi gikk for brystbevarende og stråling i tillegg. Dersom jeg valgte å fjerne hele brystet ville jeg slippe den belastende strålingen, trolig, og bare gå gjennom cellegiftbehandling. Dagen før operasjonen fikk jeg altså valget. Ta bort hele puppen eller bare svulsten. Hvis jeg valgte det siste, måtte jeg være forberedt på å ta ny operasjon etter to uker. Hvis prøvene viste at det var mer i brystet. Alt dette forklarte kirurgen med gullskoene meg dagen før operasjonen.
Hun ga meg muligheten til å bestemme. Jeg fikk permisjon for å være med på debutantdager på Litteraturhuset. I bilen dit bestemte jeg meg." Jeg fjerner hele brystet"
Jeg ville ikke ta noen sjanser.





Men så overtalte kirurgen meg neste morgen til å gå for en annen løsning.
Hun mente jeg burde prøve brystbevarende, som det heter, og ta sjansen på at det var tilstrekkelig.
"Hvis du tror du orker en ny operasjon om to uker, etter prøvene, råder jeg deg til det."
Jeg hørte på henne. Bare svulsten og en lymfekjertel ble operert ut.

Jeg er så glad for at turde ta sjansen! Lykkelig over at jeg sa at jeg ville være sterk nok til enda en operasjon, at jeg ikke er redd for det, sa ja til å skulle gå gjennom to store operasjoner i løpet av to uker. Operasjonssalen var reservert for meg denne fredagen,
Nå får en annen kvinne min plass.
Hvis jeg ikke hadde sjanset og ventet på resultatene av kreftsvulsten, ville jeg i dag vært uten bryst på venstre side, med alt det ville innebære at utfordringer fremover.
Nå ser kroppen min like hel ut som før, ok, et par arr blir det kanskje, selv om jeg i hodet er gjennom en karuselltur av følelser.
I stedet for å opereres, skal jeg fredag gjennom en kontroll og få inforamasjon om behandlingen fremover. Men enda er ikke alle resultatene klare,de er ikke 100 prosent sikre på krefttypen og dermed heller ikke helt i detalj hvordan behandling som venter.
Jeg forstår at den service jeg nå har fått ikke er standardvare.
Jeg har stått på for meg selv og får super behandling fra sykehuset.
Hurra for norsk helsevesen!

Jeg skal gjennom en helveteskur. Men det fikser jeg. Kreften har ikke tatt kontroll over meg. Denne står jeg av.

onsdag 14. desember 2011

- Klar for sykehuset



Bagen er pakket. Gode bøker, iPad, toalettsaker,notatbok, innesko- myk og behagelig BB lang herreunderbukse, hvite langermede gensere, ullsokker sminke og bilde av barna mine.

Forrige gang dro jeg på sykehuset med jobb-klær og støvletter. Håpløst å vasse rundt i sykehuskorridorer med etter operasjoen.
Nå skal jeg kuuule den ned hvis jeg blir operert på ny. Med delikate, myke klær. Hvile i bomull.

En eller gang i løpet av torsdag, det kan bli tidlig eller sent, får jeg vite om jeg skal opereres fredag.
Mannen min sier at jeg ikke må pakke bagen, at det er et dårlig tegn.
Jeg tenker omvendt. Er jeg forberedt, skjer det kanskje ikke.

Det er lov å håpe. Men jeg tør ikke. Tenker at jeg skal gjennom en ny operasjon, gjennom et nytt smertehelvete.
Men samtidig: Må de, så må de.
Finnes det fortsatt kreft i kroppen min skal det bort, fort som f.

Bagen står derfor klar til avreise nå, til fredag morgen.
Kirurgen sa at egentlig skulle jeg bli innskrevet torsdag. Men jeg ba pent om å slippe det. Så mye skjer i morgen, torsdag. Mye jeg vil ha med meg.
Blant annet skal jeg i radiohuset for å intervjues om blogging som fenomen i programmet "Ekko" på P2, det er et opptak for sendingen fredag formiddag, jeg skal treffe mine kjære "gymnasgutter", kamerater som har fulgt meg mer enn halve livet, og Aschehoug har juleselskap.
Tror jeg stopper der. Morgendagen min inneholder en god del flere avtaler, men fleiper med at jeg lider av en sjelden variant av ADHD, så jeg stopper med dette.
Ja, jeg vet jeg har mye energi : )

Ekko har fått øynene opp for meg på grunn av denne På direkten-bloggen, som nå er blitt mer enn en bokblogg. Foto nedenfor er fra intervju i Krimtimen før i høst, hvor programleder Liv Rønneberg ga På direkten en strålende anmeldelse. Den gang var jeg lykkelig uvitende om kreften som banket i brystet. En drøy uke etter oppdaget jeg den harde kulen på brystkassen.



Jeg skal diskutere blogging med en forsker. Bare jeg ikke blir filleristet fordi jeg har vært åpen om bokutgivelse og nå om kreften. Dere som har lest bloggen min vet hvorfor. Jeg hadde aldri blogget om kreften, hadde det ikke vært for bokblogging. Åpenhet er min måte å takle utfordringene, min måte å kunne eksistere på jobb, som mamma og som forfatter, som venninne, som nabo, med kreft.
Jeg prøver å balansere, prøver å ikke være privat. Samtidig ønsker jeg å ufarliggjøre det å ha kreft. Ikke gjemme meg og skjule en sykdom som rammer så mange av oss.
Intervjuet med Ekko skjer i opptak, fordi jeg kanskje opereres når programmet sendes på lufta. Redaksjonen ringte meg i dag og lurte på om jeg hadde lyst til å stille til programmet fredag. Jeg fortalte som sant er, at jeg ikke vet hvor jeg er fredag morgen. Kanskje er jeg på operasjon sbordet i full narkose.
Alternativet var derfor å ta det i opptak.



Dermed kan det absurde skje at jeg er på radioen samtidig som kirurgen skjærer i kroppen min.
Hvis jeg ikke blir operert, er bonusen at jeg for første gang på måneder kan sove lenge en ukedag. Hvis ikke barna vekker meg da.
Gleder meg til å sove lenge. Synes jeg fortjener det, etter en heftig bokhøst.
Men neste uke er det på`n igjen.
Mandag morgen skal jeg reise til Gudbrandsdalen, signering på flere bokhandlere. Intervju med lokalavisen. Jeg hadde tenkt å ta morgentoget, men oppdaget i dag at jeg faktisk er ansvarlig for julefrokost i klassen til minstemann.
Derfor måtte jeg i dag varsle bokhandlerne om det, og forskyve signeringene i butikkene med et par timer. Må ta bil istedet for tog.
Problemet er at hvis jeg opereres på fredag, kan jeg ikke kjøre bil mandag. Vet jeg høres litt gal ut. Men nei, er begeistret debutant som bare vil selge mest mulig bøker.
Anyone: Noen som kan trylle frem en privatsjåfør?

- Kirurgen med gullskoene


Nå er jeg lei av å vente. Lei av å ikke vite. Lei av å ikke være herre over egen tid.
Derfor tok jeg i dag mot til meg. Trakk pusten dypt og ringte sykehuset. Prøvene på kreftsvulsten burde være snart ferdige nå. Det er 12 dager siden jeg ble operert. En prøvelse for en utålmodig sjel.
Det ringte lenge. Så telefonsvarer. Kø. Ringing. Opptatt. Ikke svar. Så svar. En sykepleier skulle ringe meg opp igjen.
Men etter en time ringte kirurgen med gullskoene meg. Legen som opererte meg. Hun kunne ikke gi meg svar på prøvene. Men noe positivt hadde hun. Patologen mente vevet de hadde skåret av utenfor svulsten så friskt ut. Men sikre kunne de ikke være før de endelige prøvene forelå. Om det ligger begynnende kreftceller her.
"Og når vet de det," lurte jeg på.
"Nei, tidligst torsdag formiddag, kanskje ettermiddag."
Dagen før jeg eventuelt skal opereres på ny.
Mandag har jeg kontrolltime. To hele dager som jeg da må reservere til sykehus og kreft.
Frustrerende. Kunne det heller ikke plasseres på samme dag.
Legen med gullskoene forsto min frustrasjon. Hun synes jeg er en uvanlig aktiv til å være kreftsyk.
"Det er derfor jeg ringer deg selv. Det er ikke vanlig, skal du vite. Men jeg er opptatt av at du skal få god behandling."
Legen forstår jeg er en krevende pasient. Jeg liker henne. Selv om det var hun som ga meg den nedslående kreftdommen for noen uker siden. Jeg stoler på henne. Den gang da hun ga meg diagnosen og vi skulle avtale operasjon, allerede da kom hun meg i møte. For egentlig var det en annen lege som skulle operere meg, fortalte hun.
"Hvem da?" sa jeg og fortsatte. "En jeg ikke har møtt, det kommer ikke på tale. Det må bli deg.Jeg må vite hvem som skjærer i meg," sa jeg. "Det kan ikke hvem som helst gjøre."
For jeg vet såpass at kirurgen kommer inn i operasjonssalen etter at pasienten har falt i narkose, og forsvinner før man våkner opp igjen. Kirurgen, den ansvarlige, blir for pasienten en ukjent skikkelse.
Jeg var helt tydelig på at slik ville jeg ikke ha det.
Dermed endret hun vakt slik at hun kunne operere meg.
I dag ga jeg henne et kompliment. Det ser ut som om operasjonssårene blir "pene" arr. Vil nesten ikke synes, ser det ut som. Jeg kan gå med utringede kjoler og badedrakter også i fremtiden. Ikke det at det er det viktigste i livet, men det betyr tross alt bitte litt,

Mens jeg venter på dommen står jeg på hodet for å selge boken min.
Det kan bli AC på direkten i store doser.



I dag signerte jeg bøker på NRK, så hyggelig å møte varme kolleger igjen, og jeg merker hvordan jeg allerede nå savner jobben min. Hvor avhengig jeg er av jobbidentiteten.
Jeg er sykmeldt, men jobber hver dag litt med ny bok og med å selge På direkten. Legen sier det er ok.For meg gir boken min oppdrift.
I morgen skal jeg ha signering på en større arbeidsplass på Aker brygge. Da har jeg med meg en selger fra Aschehoug med bøker og betalingsterminal.
Flere skoler i nærområdet har også spurt om jeg kan fortelle om boken min før jul.Jeg har sagt ja til tre skoler, men har måtte avvise en videregående, fordi jeg ikke tør binde opp tiden min mer.
Jeg har flere planer og prosjekter på gang, men strever med at jeg faktisk ikke vet hvilken form jeg er i fremover. Hvis jeg må ned på operasjonsbordet igjen på fredag, igjen full narkose, er jeg da i stand til å dra i skogen på lørdag å finne juletre? Definitivt ikke til å hogge det, ihvertfall. Er jeg i stand til å møte storfamilien til den årvisse adventsmiddagen på søndag. Er jeg da i stand til å dra på boksignering i Gudbrandsdalen mandag og tirsdag neste uke?
Håper det. Skal mye til før jeg dropper inngåtte avtaler.
Legen med de klaprende treskoene kom meg i møte i dag. Hun flyttet kontrolltimen til fredag. Hvis jeg ikke opereres den dagen, skal jeg inn til sjekk da. Samt få fremdriftsplan over behandlingen. Som jeg gleder meg til det! Kunne begynne å planlegge litt av livet mitt igjen.
Og dermed har jeg fått ryddet mandag til På direkten og til bok nummer 2.Noen bokhandlere oppe i min Gudbrandsdal blir ihvertfall glade.


Jeg er glad jeg har boken. Den holder meg oppe. Uten den tror jeg at ventetiden hadde vært tøffere. Mulig jeg fremstår overivrig på Facebook og blogg.
Sannheten er at jeg vet at jeg har lite tid til rådighet. Når rundene med cellegift starter, er jeg enda mindre herre over min egen tid.
Kirurgen med de gulllakkerte treskoene sa hun forsto min utålmodighet. Neste gang hun ringer er det alvor. Da får jeg sannheten om det neste halvåret eller så.
Da vil jeg få et inntrykk av hvor krevende jobb nummer 1 blir. Kampen mot kreften.
I mellomtiden står jeg på hodet for boken min.

søndag 11. desember 2011

- Høy på livet!




Travel helg er over.
Og uken som kommer blir i overkant spennende, selv for en skarve krimdebutant.
Denne helgen har jeg skjøvet tanker på det ubehagelige bort. Levd i stedet her og nå.
Boksigneringer, jentekveld, julemarked, familieselskap, turer med bikkja, 9 års-bursta, og ikke minst isbading.

For nå kan vi kalle det isbading. En tynn hinne is lå på fjorden utenfor Sandvika da jeg møtte mine fantastiske badeengler i morges.
Som nyoperert kunne jeg selvsagt ikke svømme. Jeg nøyet meg med å vasse ut til lårene. Sto i det 4 grader kalde vannet noen minutter, mens de andre badenymfene svømte med toppluer.





Det er fortsatt to uker til jeg får lov av legen å svømme. Gleder meg til det. Jeg får så mye energi av badingen. Det er rene adrenalinbomben, og tro det eller ei, man venner seg til kuldesjokket! Søndagsmorgenen var så vakker. Fjorden blinket i solen. Snø, is og svaneflokk.



Jeg får energi av brede smil, støyende latter og kaffen på svabergene etterpå.
Girlpower i frostrøyken.




Signerte en bok der i kulden.



Christina Fiori Mørk isbader også. Men min krimheltinne gjør det hver morgen, helt alene, for å ha kontroll over barndomstraumer.
Vi bader for moro skyld. Bonus for meg; siden jeg samtidig gjør det for researchens skyld, til bruk i til neste bok om Christina Fiori Mørk.

Planen min er å fortsette med dette utover vinteren. Utfordringen er isen. Når fjorden fryser
til, må vi ha øks og styrke til å hogge hull på isen. Christina bader hver dag og da rekker ikke sjøen å fryse til på et døgn. Ved sprengkulde må hun likevel bruke øksen.
"Vi trenger et sterkt mannfolk her," fleipet vi med i dag. "Hvis vi skal fortsette å bade hver søndag fremover."
For vi har ikke tid til å bade hver dag selvsagt, og får finne en løsning på is og øks-problemet.
For denne isbadingen er så livgivende!


På lørdag sto intervjuet med meg i Dagbladet.





Det ble mektig å se kreftdiagnosen på trykk slik. Kjøpte avisen, men har latt være å slå opp på sidene. Må gjøre det nå. Men jeg har fått masse hyggelige tilbakemeldinger på at jeg gir brystkreft et ansikt. Kreft rammer så mange av oss, likevel synes folk at jeg er modig fordi jeg forteller om det.

Flere lurer på hvordan jeg orker å ha så høyt tempo nå som jeg er kreftsyk.
"Er det litt flukt?" spurte en i helgen.
Nei, jeg mener ikke det. Jeg ønsker å leve her og nå, intenst slik jeg bruker.Jeg prøver også å visualisere kreften til at den bare er i svulsten som er borte fra kroppen min. Tror dette bildet gir meg kraft. For jeg er ikke trist akkurat nå.
Snart får jeg vite om jeg fortsatt kan tenke og føle slik. En vanskelig balanse, være forberedt på at ting kan være verre, samtidig som jeg drar meg selv opp etter ørene og lever bare her og nå.


To boksigneringer. En på lørdag og en på søndag. På lørdag i Sandvika sentrum, hos Ark, min nærbokhandel, her hvor jeg kjøper nesten alle bøkene mine.




Der sier Åse at jeg selger kjempebra, og jeg har vært den mest solgte forfatteren der i høst.


Hit kom gamle naboer, dagens naboer, venner, folk jeg ikke har sett på over 20 år og selvsagt flere helt ukjente kjøpere. Solgte bra og det var gøy å sitte der. Utenfor var det julemarked i gågaten og yrende liv. Møtte naboer fra barndommen, og fikk en rørende historie om hvordan en kvinne som jeg passet barna for i oppveksten hadde vært så opptatt av å få lese boken min før hun døde.
Men hun rakk ikke det. Jeg ble så trist. Hun døde av kreft i høst og jeg ante ikke at hun hadde vært syk. Møtte henne stadig i Sandvika og på Sørlandet hvor hun har hytte på naboøya vår. Det var alltid hyggelig å snakke med henne. Skulle gjerne vært i begravelsen hennes.
Med et hull i hjertet dro jeg fra boksignering til burstaselskap til familiens niåring. Full rulle. Og ikke lett å fordøye alle inntrykkene.

Tanken på hva som kan skje med meg til uken, spøker stadig sterkere i bakhodet.
I går kveld fikk noen venninner narret med meg ut på byen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å synke ned i sofaen med en god bok og et lite glass vin, men ble fristet.Tenkte at det ikke er så mange helger til jeg kanskje føler meg for dårlig til å ville gå ut på byen. Og jeg angret ikke. Lattermusklene ble støle. En fabelaktig kveld som endte på morgenkvisten. Mulig legen min ville rynket pannen av slik rangling, men for en livgivende kveld! Jeg ble virkelig høy på livet.
Ny signering i ettermiddag på Nye Storli På Sandvika Storsenter. En av landets største bokhandlere. På veggen her henger bilder av meg og andre forfattere som skal signere:




Unni Lindell, Tove Nielsen, Linn Ullmann Ellen Vahr, Cecilie Enger, kollega Jarle Roheim Håkonsen, Hans Olav Lahlum, Øystein Wiik, Jan Ove Ekeberg og selvfølgelig Jo Nesbø og Knausgård.





Føler meg beæret som får signere i slikt selskap.


Også her på Nye Norli selger jeg bra. De ansatte der er søte. Mange av dem har lest boken min og anbefaler den til kunder. Eksponerer den kjempebra.





Slikt blir det salg av! Resultatet er at jeg er blant de mestselgende krimforfatterne der. Fantastisk! Mer av det. En slik signering hjelper også på salget. Som forfatter blir du løftet frem og blir mer symlig. Mange kjøpte boken min på søndag også, og mange hadde fått med seg den helsides annonsen Norli hadde hatt i Budstikka.


Her på Nye Norli kom andre type kunder enn dagen før. Dette er ikke nabolagets bokhandel. Ikke så mange kjenninger, men jeg skrev signeringer og hilsner til svigermødre, kjærester, datter og bestefar. Mange ville kjøpe boken min, enten fordi de hadde lest om den eller også liker pennen min fra gjestespalten i Budstikka. Glad signerte jeg iført mine røde "På direkten"- sko. Image. Profil.





Etter meg skulle fire sprudlende kokker selge og signere bøker. Gutta kjøpte min bok og jeg deres.


Latter og humør er beste medisin.
Tanken på det som skal skje neste uke, presser seg på. Når som helst nå ringer telefonen og det er kirurgen. Da får jeg vite om de må ta mer enn svulsten. Jeg prøver å være mentalt forberedt uten å deppe. Operasjonssal er reservert denne fredagen til meg. Tenker at det blir operasjon. Kirurgen sa det var 20 prosents sjanse for et nytt inngrep.
Kanskje får jeg ikke vite før torsdag når patologene er ferdig med å undersøke kreftsvulsten min.
Det er så mye lettere å leve med positive overraskelser enn de dårlige.





"Skjønner ikke hvordan du får tid til bloggingen," sa en av badeenglene i dag. samtidig ga hun meg ide til denne bloggen. "Du er så høy på livet," fortsatte hun.
Vi lo sammen og jeg fortalte litt om hvordan jeg skriver.
Og for å være ærlig: Bloggingen tar ikke tid. Jeg får en ide, kanskje av et bilde, noe jeg opplever eller som i dag noe andre sier. Tanker spinner rundt i hodet en time eller en halv dag, og jeg skriver fort. Fort og gæli. Høy på livet. Glad mens jeg kan.
Forberedt på det verste.

fredag 9. desember 2011

- Nå tar jeg den helt ut



Forventningene kiler i mellomgulvet,
Når som helst tar jeg det helt ut. En av landets største aviser skriver om meg og kreftsykdommen min. Da er det lett å gjemme seg. Bli hjemme og finne trøst hos dyrene, hos barna. Ikke møte folks blikk.



Jeg kjenner at jeg ikke liker det. Miste kontrollen over informasjonen om meg selv.
Dumt, selvsagt siden jeg vet alt om dette spillet. Og spesielt siden jeg med åpne øyne har gått inn i det.
Jeg ville jo gjerne ha medieoppmerksomhet i forbindelse med bokutgivelsen. Og det har jeg fått i bøtter og spann. Over 20 artikler er det blitt totalt. Masse godord. En dag for flere uker siden fortalte redaktøren min at en av de store avisene var interessert i å lage noe på meg og bruk av sosiale medier.
Det likte jeg selvsagt.
Først var avisen opptatt av hvor offensivt jeg brukte sosiale medier i forkant og etterkant av boklanseringen, Twitter, Facebook, Christina Fiori som lever sitt eget digitale liv utenfor boken. Menn som blir fascinert, forfattere som vil bruke henne som kilde, journalister som tror hun er reell.
Så snudde kreften livet mitt opp ned.
Og etterhvert med innleggene på bloggen som omhandlet kreften, var løpet kjørt. Avisen ville ha hele pakka, meg, bok og kreften, himmel og helvete som jeg selv skrev for en måned siden. Etter noe om og men, lot jeg teamet komme.
Saken var ferdig onsdag kveld, og jeg vet ikke når reportasjen kommer i avisen.
Det er jo mulig selvsagt at saken ikke kommer på trykk,- fordi vaktsjefen eller utgavesjefen likevel ikke mener det er en god historie. Og det er også mulig at jeg ikke kjenner meg igjen i reportasjen, joda, selvsagt har jeg godkjent sitatene, men saken kan være kuttet, mellomtitlene kan være misvisende, tittelen spekulativ og bildene jævlig. De ba om et bilde av meg fra sykehuset, som jeg har vist her på bloggen for å vise kontrastene i livet mitt de siste ukene. Det satt langt inne. Jeg spurte alle barna om det var OK. Tenkte meg om en gang til. Bildet var allerede publisert på blogg, avisen kunne bare ta en skjermdump og blåse det opp i avisen. Ved selv å godkjenne det, kunne jeg styre hvordan det ble brukt. Jeg satte som forutsetning at det skulle være lite, ikke bærende og ikke oppslagsbilde.





Jeg har valgt å kjøre en åpen linje, fortelle om kreften til alle. Til mange flere enn det egentlig er naturlig til,- her på bloggen. Det ble en konsekvens av bloggingen om boken min at jeg til slutt også ble åpen om det helvete jeg opplevde i november. Men dette har jeg fortalt om før.
Hvert år rammes flere tusen kvinner av brystkreft. På Facebook er det en lukket gruppe for brystkreft-rammede. Over 600 kvinner er med. Her er mange triste enkeltskjebner og de fleste har det så mye verre enn meg.
Kreft er blitt en folkesykdom. Omtrent 1/3 av oss rammes av det en gang i løpet av livet. En av ti kvinner får brystkreft. Over 80 prosent overlever kreften.
Likevel er kreft forbundet med taushet, den visse død, isolasjon og tristesse. Hvis jeg kan hjelpe andre ved å takle den nye livssituasjonen, med å vise at det går an å være ute i det offentlige rom med kreft, så tenker jeg at dette har en mening.
For jeg er tøffere enn kreften. Håper jeg.



Når jeg i dag var innom begge bokhandlerne hvor jeg skal ha signeringer i helgen, Ark i Gamle Sandvika på lørdag (Klokken 13-15) og Nye Storli søndag (15-16) på Storsenteret, tenkte jeg igjen på om det egentlig er så lurt.





Tenk hvis artikkelen står i morgen, og potensielle kjøpere kjenner meg igjen fra avisen. Tenk om de kanskje ikke vil kjøpe boken av en syk forfatter.Tenk hvis de mener jeg er spekulativ.
Jeg vil ikke bare være den kreftsyke forfatteren: Jeg vil være AC, Anne Cecilie, den dama i hjørnetannen( huset vårt kalles det av naboene), NRK-journalisten, Budstikka-spaltisten, den aktive mammaen som alltid er med på alt som gøy og slitsomt er.
Jeg vil ikke mure meg inne, selv om jeg er syk.
Da jeg var på jobb idag, ble jeg igjen overveldet av den varmen og interessen jeg får fra kolleger. Mange vil snakke, noen vil klemme,noen oppmuntrende smil. Alt dette hadde jeg aldri fått dersom jeg hadde holdt sykdommen for meg selv. Varmen og alle de vakre ordene gjør meg trygg og sterk. Selvfølgelig skal jeg være i denne verdenen,- også som behandlende.

Mange sier at jeg ikke ser syk ut.Føler meg full av energi, stort sett. Kanskje er jeg ikke syk lenger heller, kanskje har legene fått bort all kreften. Men fortsatt lever jeg på tå hev. Jeg vet ikke om jeg ligger på sykehuset neste fredag, om en ny stor operasjon venter. I så fall må julebordet i NRK passere.
Jeg tenker at alle vi kreftsyke ikke kan puttes i en bås. Jeg vet ikke mye om fremtiden. Men jeg vet en ting: Denne perioden lærer meg mye, gjør meg sterkere og den gir meg et bein til. Den kunnskapen jeg får som kreftbehandlende er unik.
Dette skal jeg bruke til noe. Både som journalist, forfatter og medmenneske.

Og PS, etter at jeg skrev dette i natt, våknet jeg i morges til nyhetsvarsel fra Retriever. Intervjuet med meg står i Dagbladet i dag. Vet ikke om jeg tør kjøpe avisen. Håper jeg ikke angrer.