tirsdag 29. november 2011

- Mamma, du er så pen, og kul!

Lille jenta mi stryker meg over kinnet og sier. "Mamma, du er så pen."



Jeg smiler.
"Jeg mener det altså," sier hun bestemt.
"Mm... takk, snill du er," sier jeg og gjenkjenner kjærtegnet hun gir meg over kinnet. Samme håndbevegelse jeg alltid gjør for å trøste henne. Og tenker at jeg kanskje en gang for mye har sagt at jeg snart blir stygg.
At jeg mister håret, blir skrukkete og tynn. At jeg ikke vil orke alt jeg gjør nå i samme forrykende fart.

I dag tirsdag er siste dag på lenge, kanskje et år, jeg ikke er pasient.
I dag er siste dagen i mitt normale liv på en stund.
Denne grå tirsdagen skal jeg rekke over det meste. Jobb, barn, adventskalendergaver,telefoner og mailer.
I morgen blir jeg skrevet inn på sykehuset, skal ta
prøver, MR og finne ut om kreften har spredt seg til flere steder i brystet, til lymfekjertler under armen.

Etter undersøkelsene onsdag før operasjonen dagen etter har jeg bedt om å få permisjon noen timer for å dra på Litteraturhuset hvor høstens debutanter skal presenteres. Den anerkjente forfatteren Kjell Ola Dahl skal presentere meg, og jeg skal lese høyt fra boken min, hvis jeg orker.
Hvis jeg onsdag får vite at det er spredning og at jeg MÅ fjerne hele brystet, er det ikke sikkert at jeg makter å være suveren på en scene bare timer før.

Svulsten vokser høyt oppe der det bare er hud og bein. Over badedraktskanten, med andre ord. Foreløpig sier legene at de kan bedrive såkalt brystbevarende kirurgi, men flere undersøkelser i morgen avgjør altså det.

-Jeg gjør et pent snitt, men det blir jo et søkk uansett der kulen har vært," fortalte kirurgen forleden.
Slutt på utfordrende utringninger, med andre ord? Eller kanskje arr er helt greit. Vi får se.
- Du er uansett ferdigsjekket," sier mannen min med et skjevt smil. Jeg dunker bort i ham. Deilig med humør og fleip sammen med snørr og tårer.
På barns vis spurte datteren min forrige morgenen da vi begge kledde på oss på badet. "Mamma hvis du må fjerne puppen, vokser den ut igjen da?"
Jeg smilte og røsket henne i håret.
Et godt spørsmål fra en barnemunn. Tenner felles, nye tenner vokser frem. Brystkreftopererte kvinner sloss for å få ny pupp, uten å stå i årevis kø. Jeg er ingen tålmodig køståer, men orker ikke bekymre meg for det, akkurat nå.

Torsdag morgen skal jeg møte fastende på sykehuset. Selve operasjonen tar trolig halvannen til to timer. Jeg går på autopilot. Vet jeg må gjennom det.
Kan ikke annet gjøre enn å stupe ut i det med åpne øyne.
Men jeg vil ikke bare være pasient. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg vil fortsatt være kjæreste, om litt redusert, og jeg vil fortsatt være journalist og forfatter.

Sønnene mine vil ikke snakke så mye om kreften nå, men foreslår at jeg skal bruke cap, synes det er kleint med parykk.
"Mamma, sier den ene sønnen min. "Du er uansett hår, den kuleste mamma`n i klassen."
Det kan jeg leve lenge på.



J

søndag 27. november 2011

- Du må opereres nå.




Jeg skal ikke trette dere med avsløringer over hvor nervepirrende og jævlig disse ukene med uvisshet om kreftens omfang og aggressivitet har vært. Eller om hvor mange bøker jeg har solgt. Eller hvor mange sider jeg har skrevet på den nye boken min. Hvor mye jeg har jobbet i NRK eller hvor ofte jeg har isbadet den siste tiden.

Innrømmer det glatt. Det har vært et helvete. De verste ukene noengang. Livet mitt er like klisjéfylt som i en dårlig roman. Total lykke den ene dagen, og katastrofe den neste.
Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt roman på Aschehoug, fremtiden så strålende ut på alle områder, lykke i heimen og på jobb, ny bok på gang, og så PANG!- Jeg har kreft. Hvor syk er jeg egentlig? Kreften har tatt mye av tankekraften. Fokuset. Konsentrasjonen.
Men jeg har jobbet, hatt boksigneringer og levd i spagaten som trebarnsmor med alt for mye å gjøre.

Stadig nye utsettelse av undersøkelser har vært mer enn plagsomt. Jeg har virret 360 grader rundt. Fra jeg dør før knoppene springer på bjørken, på den ene siden, til at jeg greier å jobbe mens jeg blir behandlet for kreft, som det andre ytterpunktet.


For barna toppet katastrofen seg med at vår vakre kattunge forsvant i mørke natten. Rufus var borte i 4 dager. Jeg kjente på det jeg og. At hele verden raste.



Vi lette og gråt, og det lå så mye mer enn savnet etter den myke pelsen i letingen, i ropingen. At hans forsvinning var et forvarsel.


"Han er sikkert tatt av en rev, eller en større katt,” sa barna. Vi tenkte på lidelsene katten måtte gjennom.
En kveld ropte mannen min at det var et rådyr i hagen. Vi stormet til vinduene, til glassverandaen, men i stedet for å glede oss over synet, trodde vi at den hadde spist katten.
Men under skjer.
Torsdag kveld dukket Rufus opp like hel.
Han hadde blitt reddet fra en sint hund av en mann lenger opp i lia. Han tok dyret inn til seg og fant først etter noen dager lappen vi hadde hengt opp på Rimi. Familielykken var tilbake. Nesten. For jeg gikk rundt meg selv og grudde meg til neste dag. Fredag skulle jeg få dommen. Da var det klart for møte med kirurgen på sykehuset.
Jeg ville ikke dra. Ba mannen min om å reise alene, uten meg. Han kunne høre ordene først. Men selvfølgelig kunne han ikke det. Jeg pustet dypt, tok meg sammen, og vi dro til sykehuset. Solen skinte, men jeg enset bare min egen frykt. Så på mailen på iPhonen at sjefen lurte på hvordan det gikk, og om jeg visste mer om sykdommen, og svarte ham at nå visste jeg det snart.
På sykehuset ble vi ført inn til legen. En blond, vakker og myndig kvinne reiste seg og håndhilste.
Det første hun sa var: "Forstår du er nervøs."
Jeg nikket, holdt tårene tilbake, satte meg ned på en stol.
”Nei, sett deg her, jeg vil ha deg helt nær meg.”
Hjertet slo mot ribbena. Flyttet meg.
La merke til at legen hadde gullforgylte tresko på seg.
"Men det du skal vite er at dette er den verste tiden. I dag kan jeg fortelle deg at vi snakker ikke om livsforlengende, her er det snakk om helbredende behandling."
Hjertet banket saktere. Men jeg var fortsatt ikke beroliget.
"Men fortell. Hvor syk er jeg?"
"Du har fått en helt vanlig, kjedelig kreft. Det er i stadiet 2. Kreften har ligget og murret en stund, men så har svulsten vokst det siste året, og da den ble stor kjente du den."
Hun undersøkte meg mer. Fortsatte utlegningene. Svulsten var 2,6 centimeter stor. Forrige gang jeg var på sykehuset snakket de om 2 centimeter, men nye undersøkelser var mer presise. Hodet mitt surret, og jeg noterte etter beste evne. Foreløpig ingen tegn til spredning. Ikke aggressiv. Men først etter operasjonen med påfølgende prøver kan vi være helt, 100 prosent sikre. Kanskje de finner ut av svulsten er større da, kanskje har den fått utleggere som de ikke har sett på bildene.
Det sank inn i meg. Jeg skal ikke dø nå. Jeg vil oppleve våren og sommeren. Jeg vil fortsatt være mamma, jeg kan skrive flere bøker, jeg kan jobbe, jeg kan bade i sjøen, gå på ski, løpe.
"Du har fått tid for operasjon på torsdag," sa kirurgen.
Jeg svelget. Hadde innstilt meg på å vente lenger. For nå som jeg ikke skal dø, kan vel operasjonen vente. "Torsdag allerede... ehm, det passer litt dårlig. Da skal jeg på bokdager i Tvedestrand, og så er det debutanttreff og så er det signering på lørdag, og så..."
Jeg fant frem iPhone. "Vi kan ikke ta det..." Jeg bladde meg gjennom dagene... "Hva med mandag den 12?"
Legen stirret inn i PC-en, så gjennom kalendere. Ristet på hodet. "Nei, ingen operasjonssal er ledig. Men du kan få torsdag den 8."
"Det passer heller ikke så bra," sa jeg. Flere signeringer den uken. Mye på jobb før jul. Skal lage ny turnus for featurereporterne.Flere vanskelige reportasjer er ikke ferdige. Men jeg ville utsette det aller mest fordi jeg gruer meg. Hater tanken på narkose, at legene skal åpne og skjære i meg. At de skal finne mer kreft. Har hørt om folk som dør under kreftoperasjoner.
Jeg la frem meg iPhonen. Følte meg feig.
Da så hun på meg.
Jeg forsto. "Jeg er litt dum nå? Er jeg ikke..?"
"Ja, kreften vokser ikke på en uke, og det er medisinsk forsvarlig, men.. Det passer jo aldri å få kreft. Er det ikke best å bli kvitt svulsten så fort som mulig?"
Nikket. Selvfølgelig. Jeg må møte det som kommer. Jobb og bok kan vente. Barna får klare seg uten meg på det svømmestevne.
Tok sats. ”Ja, du har rett.”
Så derfor blir jeg operert torsdag denne uken.
Og går dermed glipp av flere bokarrangementer. Og lurer på om jeg kanskje må undertegne noen bøker før operasjonen i tilfelle de må fjerne lymfekjertler og det går ut over armen min. Lurer på om jeg rekker å lage ferdig den turnusen og hva som skjer med alle de uferdige featureprosjektene som jeg leder. Men lurer først og fremst på hvordan jeg skal håndtere denne travle førjulstiden som mamma. Juleavslutningene, adventskalenderen, oppfølging til tentamen og prøver, pepperkakehuset, teater..
”Jeg sykmelder deg selvfølgelig fra nå.”
”Men jeg kan ikke.”
Frem til nå har jeg levd i turbofart som vanlig. Sovet enda mindre enn før. Har ikke tatt de innsovingspillene fastlegen ga meg da kreftdiagnosen kom.

"Kan jeg ikke jobbe fremover,” spør jeg.
"De fleste er sykmeldte allerede nå, og blir det under hele behandlingen,” sier hun.
Jeg snufser. Behandlingen kan vare et år.
Hører at hun sier at jeg ikke kan jobbe etter operasjonen og noen uker fremover uansett. Kroppen skal hente seg inn før den tøffe cellegift og strålebehandlingen. Hun kan ikke si hvordan jeg vil reagere på behandlingen. Men hun er streng. Jeg er alvorlig syk, må ta hensyn til det. Blir et tøft år.
”Men du kan vel skrive en ny bok," sa hun. "Sånn i ro og mak."
Hva med alle boksigneringer?
Hun nikker. Hvis det betyr at jeg bare skal sitte rolig og skrive i noen bøker, så går det. Men vet ennå ikke om venstrearmen min fungerer helt etter operasjonen. Vet ikke før onsdag ettermiddag hvor stort inngrepet blir. Hvor mye jeg må fjerne.

To tanker i hodet. Tre tanker. Fire tanker. Jobb, barn, bok og sykdom.
Følte meg litt gal da jeg kommuniserte med reportere og sjef på mail i bilen til og fra sykehuset. Og vi dro rett fra kirurgen og hentet den nye Rollupen jeg hadde bestilt. Så rett på jobb, og kvalitetssikre helgens levering av featurereportasjer.



Roll-upen kom i bruk allerede neste dag. For lørdag denne helgen hadde jeg boksignering på Bærums Verk. Og ja. Jeg solgte ikke verst. Dyttet vekk tankene på kreften, og ga jernet som det heter.



Stablene ble betraktelig mindre underveis, og rundt 20 bøker forsvant. For første gang på nesten en måned kjente jeg meg glad ute blant folk, smilte og fleipet, noen stoppet og snakket med meg også uten å kjøpe boken. Den siste boksigneringen før operasjonen.



Det er snart desember. Vanligvis elsker jeg advent og førjulstemning med kos og hygge. Nå blir det sykdom, operasjon og smerter.
Jeg blir lagt inn onsdag, men kan få permisjon om kvelden, hvis jeg er i form til det, til å være med på debutantdager på Litteraturhuset. Litt absurd situasjon, men jeg må gjøre det beste og meste ut av situasjonen.


Begynner å venne meg til tanken: Jeg har kreft, ja og skal gjennom operasjon og en helvetes til kur etterpå. Seks cellegiftkurer og 25 strålinger. Mister håret en gang i januar/februar når sommeren kommer er kroppen min sliten av alle behandlinger. Det blir tøffere for hver behandling. Blir stygg, skranten og sliten. Men om et år kan jeg forhåpentlig se på disse månedene som en vond parantes i livet mitt.
Disse månedene hvor jeg skulle være synlig og markedsføre boken min, vil jeg i stedet bli tvunget i seng, kanskje ikke ønske å se noen.

Jeg tenker, dess flere bøker jeg selger nå¨disse ukene før jul og før cellegiften, dess finere parykk kan jeg få. Ikke slik med kunstig hår som vi får dekket av det offentlig, men slik med ekte hår, som ser naturlig ut.
Så nå øver jeg meg på å bli høyrehendt.

onsdag 23. november 2011

- Tre uker siden jeg fikk kreftdommen, men lever i turbofart likevel



I dag er det 3 uker siden jeg fikk diagnosen kreft. Jeg lever på tå hev. Mye får meg på gråten. En svart katt som løper rett foran bilen, lekre julekjoler i butikkene og andre folks sommerferieplaner, vår vakre kattunge som er forsvunnet i mørke natten, et vennlig ord, en klem, en mail.
Men jeg biter tennene sammen.
Tenker hele tiden to dager fremover. I mellomtiden jobber jeg, trener, kjører barna til trening, spilling og teater, leter etter den forsvunne kattungen, tenker ny bok, noterer tanker, men er også intens, sikkert manisk, på å få solgt flest mulig bøker før jeg må legge inn årene. For jeg vet at når behandlingen setter inn, vil det tappe meg for krefter. Som jeg sier til barna: Det er nå jeg er syk, selv om jeg ser frisk ut. Senere når jeg er friskere og får behandling, det er da jeg vil se syk ut.
Denne uken er MR-skanning utsatt hele tre ganger fordi maskinen er ødelagt, og jeg kjenner frykten og uroen murre. Nå må jeg vente en hel uke til. Ventingen og utsettelsene er en belastning og står i kontrast til regjeringens glansbilde-fremstilling av kreftbehandlingen. Jeg tenker at det er rart at ikke flere kreftpasienter sier ifra, men det er trolig fordi folk er så slitne og har nok med sitt. Dette jeg nå opplever, kan det bli bok eller noe annet ut av, tenker jeg. På en eller annen måte. Derfor bruker jeg både penn, kamera og video nå. Og hvis det ikke er brukandes til noe, er det i det minste nyttig for meg, for min egen terapi.



Mens jeg venter på dommen fra sykehuset, kjører jeg eller løper innom bokhandlere for å se om de har boken min. Blant oss debutanter er det ulik stil og ulik holdning. Men jeg tror på synlighet. Hvis en bokhandel ikke har hørt om boken min, er det jobben min i hvert fall å la ham eller hun å få vite om meg. Og de siste dagene, ukene, har jeg oppdaget en ny side ved meg selv. Jeg er kremmer. Har alltid tenkt at jeg er for beskjeden til det. Når jeg tropper opp med et smil og forsiktig pågåenhet, ja, da funker det ofte.
Vi debutanter drukner i bokhandlene.
Men jeg er heldig, fordi jeg hele tiden har hatt noen bokhandlere som har satset på meg. Mye av dette handler om lokal tilhørighet. I mitt liv er det en akse på 3 steder. Oslo Vest/Bærum, Sørlandet og Gudbrandsdalen. I Sandvika, Tvedestrand og Ringebu har jeg hatt bokhandlere som har trodd på meg som forfatter, heiet meg frem og som har kjøpt inn mine bøker, hatt bokbad og boksigneringer.
I dag snakket jeg med en bokhandler. Han jobber i en av landets største bokhandlere. Jeg møtte ham i høst da jeg var innom bokhandelen hvor han jobbet. Der så jeg at de bare hadde en bok igjen. Hadde hørt et sted at det hadde vært en stor bunke. Jeg gikk bort til disken og sa. ”Det er bare en bok igjen av min bok, skal dere ikke kjøpe inn flere. ” han tittet opp, smilte og ble nysgjerrig.


Siden har denne bokhandleren kjøpt inn kasser med mine bøker, bunker i butikken er det blitt, først lå jeg på et bord langt inne i butikken, nå ligger boken min i stabler i front akkurat i det du kommer inn i bokhandelen, ved siden av Jo Nesbø.
”Hvis man ikke kjøper inn bunker av en bok, så selger den ikke, sier min blide bokhandler. Ikke rart jeg måtte skrive om mine lokale ambassadører i min faste gjestespalte i Budstikka denne uken.


Her er Ukestartartikkelem fra Budstikka:

"Heia lokalentusiasmen

Noen av Budstikkas lesere har kanskje fått med seg at denne gjesteskribenten nylig har debutert som forfatter. Først når boken er ute på markedet, forstår en debutant hvilken jungel hun har begitt seg ut i.
Vi er rundt 40 skjønnlitterære debutanter denne høsten. I alt kommer det ut flere hundre nye boktitler fra august til oktober/november. Det er lett for en fersk debutant å drukne i dette mylderet med Lindell, Nesbø, Ragde og Knausgård-bonanza.
Vi nordmenn er storlesere, og folk i distriktet her er blant de største bokelskerne. Bibliotekene i Asker og Bærum melder om rekordstore utlån og bokhandlerne bogner over av bøker, av salgsplakater på bestselgerne og bunker med fjorårets besteselgere på tilbud.
Få debutanter blir vanligvis satset på. Bokhandlerne tør ikke kjøpe inn bunker med bøker fra en ukjent forfatter. Selv leter jeg etter titlene fra mine ferske forfatterkolleger og finner kanskje et eller to eksemplarer bortgjemt i en krok.
I det siste har jeg tenkt at kanskje hadde jeg følt meg som en usynlig forfatter, dersom jeg var fra Oslo. Men jeg bor i Bærum og her dyrker naboer, Budstikka og butikkene sine folk.
Her finnes lokalpatriotisme i bøtter og spann. Og jeg tror faktisk at avisen du holder i hånden nå, har stor ære for nettopp dette. ”Asker og Bærums Budstikke er glad å dyrke våre lokale helter,” har nyhetsredaktør Erik Vigander ofte forklart undertegnede.
Min teori er at lokalavisen nettopp skaper en god gammeldags lagånd i våre to såkalte bygder. Avisen omtaler med entusiasme små og store sportshelter innen slalåm, langrenn, turn og friidrett, innbyggere med suksess innen næringsliv og det offentlige liv, fotballaget Stabæk dyrkes , og enhver seier og nederlag dekkes behørig, vi heier alle på svømmeren Alexander Dale Oens bragder i inn og utland. Lokale arrangementer får fyldig omtale og blir større enn seg selv. Det lokale initiativet Hjertefred er blitt godt kjent gjennom Budstikka og er etter hvert blitt en nasjonal begivenhet på Alle Helgens dag. På samme vis er rekker med lokale forfattere som Vigdis Hjorth, Unni Lindell, Kurt Hanssen og Cecilie Enger løftet frem i Budstikka.
Her i Asker og Bærum heier vi på våre egne.
Denne bølgen av lokalpatriotisme har jeg som fersk forfatter nytt godt av. Budstikka var først ute med intervju om kriminalromanen i sommer, lenge før hovedstadspressen oppdaget meg. Budstikka og Asker og Bærumsavisen har siden omtalt boken da den kom ut i oktober.
Takket være lokalt fokus og entusiastiske bokhandlere her i Asker og Bærum, og særlig i Sandvika føler jeg meg nesten som en etablert forfatter. Min lokale bokhandel Ark i gågaten i Sandvika åpnet dørene for at forfatter Gøril Wiker hadde bokbad med meg bare to dager etter lanseringen, de har i flere uker ryddet et vindu til boken min og har satset tungt på meg inne i butikklokalet. Denne entusiasmen har gitt resultater. I oktober var jeg den mestselgende forfatteren der. Naboer, barnas lærere, gamle kjente og andre nysgjerrige kjøpere har strømmet til den koselige bokhandelen midt i gågaten. Satsingen har vært såpass vellykket at bokhandleren vil ha meg igjen under julemarkedet. Takk til Ragnhild og til Åse for viljen til å satse på en ukjent og fersk forfatter som meg. Dere får meg til å føle meg synlig og verdsatt som forfatter!
Bokhandlere på Storsenteret og i Asker har vist samme mot.
En annen lokal debutant, Ellen Vahr surfer også på bølge av lokal entusiasme. Sammen har vi tatt runder til lokale bokhandlere. En av disse utfluktene endte på Bærums Verk hvor Mette i bokhandleren var interessert i oss begge ,nettopp fordi vi er fra distriktet og noe av handlingen er fra lokalmiljøet. Sporenstreks bestilte hun 30 av mine bøker og ditto av Vahr, og ville ha oss til å signere bøker når julegranen tennes i den idylliske handlegaten. Slik varmer.
Jeg er heldig som kan kalle meg bæring. Vet at flere debutanter i hovedstaden misunner meg akkurat dette. Heia lokalpatriotismen!”

Dermed var artikkelen i Budstikka skrevet, trykket og lest. Jeg måtte bare si det. Takke mine lokale ambassadører. I løpet av noen uker nå før jul skal jeg opereres for kreften, jeg har lovet meg bort til diverse bokbad og signeringer, jeg skal jobbe, være mamma, men fremfor alt skal jeg bli frisk.

søndag 20. november 2011

- Fra himmel til helvete




Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse. To et halvt år slit ved siden av full jobb og liv som aktiv 3-barnsmor hadde ikke vært forgjeves. Jeg hadde realisert drømmen. Boken min var ute, "På direkten" fikk gode anmeldelser.
Jeg svevde!
For første gang på lang tid kunne jeg nyte livet, jeg kunne dra på kino med ungene med god samvittighet, kunne ha jentefester uten å tenke på at jeg heller skulle ha skrevet på boken min, kunne ha gode samtaler med mannen min uten å kjenne rastløsheten rykke eller jeg kunne rett og slett bare sløve, eller nesten bare sløve, en hel søndag.
Jeg mer enn svevde, jeg surfet på en lykkefølelse.
Men kjente meg likevel litt sliten. Bare bittelitt. Skjøv den tanken bort. Selvfølgelig var jeg litt utmattet. Jeg hadde jo tross alt kommet med bok. Jeg hadde presset meg til det umenneskelige.
Akkurat 3 uker senere, på Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk. Datteren min hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Jeg var den gærne ressursmammaen som holdt fest alene, mens mannen var i USA. Ryddet huset, satte meg ned med et glass rødvin og en god bok. Og kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is.
To dager etter fikk jeg min verste forutanelse bekreftet.
Volvat, fordi det var ukelange køer til undersøkelse i det offentlige helsevesen.



På bildet over skriver jeg ned info om meg selv. Så ventet undersøkelser. Noen av dem smertefulle. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han.
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. Ikke se dem vokse opp.
Kreft!


Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min,
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen.
Tre uker er snart gått siden sjokkbeskjeden. Barna fikk vite det, foreldre, søsken. noen utvalgte venner, noen gode naboer, barnas lærere og trenere, sjefen min i NRK og forlaget. Etterpå har jeg holdt masken. Har jobbet, har trent, hatt mammafester, vært på jobbseminar med kolleger, sprudlet på bokbad. Har grått i smug når jeg har hørt en vakker melodi, grått etter at jeg har kjørt barn på trening, når jeg kysser sovende barn. Har vært enda mer distre enn ellers.
Og håpet hele tiden at legen på Volvat tok feil.



I forrige uke. Alvor. Innkalt til sykehuset. Flere prøver. Mammografi, ultralyd, celleprøver, biopsy. Fikk konkret informasjon. Ikke mulig å rømme lenger. Dette er mitt liv. Jeg er syk. Kreften har regien over livet mitt. Vil ha det i mange måneder fremover.

Onsdag i forrige uke informerte jeg resten av mine beste venner og naboer om sykdommen. Torsdag morgen sendte jeg mail på jobben i NRK, ventet en time og dro så på jobben og møtte kolleger.
Siden er jeg blitt overveldet over alle vakre, varme og støttende mailer, smser, telefoner, blomster, gaver og besøk. Nesten så det blir for mye. Jeg makter ihvertfall ikke å svare alle med samme innlevelse. Har mistet oversikten over hvem jeg har svart. Hører dere: beklager.
Når jeg nå poster dette blogginnlegget vil mange andre få vite om min skjebne. Åpenhet er min stil. Men jeg kommer ikke til å dele alt med dere. Selv om jeg er utadvendt, er dette som har skjedd meg nå en tragedie først og fremst for meg og mine nærmeste. For dere andre er det en sjokkartet nyhet, jeg forstår det, men jeg makter ikke å møte alle reaksjonene.
Samtidig vil jeg at dere skal vite at alle mailene, sms-ene, telefonene og blomstene har rørt meg stort. Kjærlighet og omsorg som gir meg styrke.
For jeg akter ikke å dø. Jeg skal blir frisk. Og på den andre enden av den mørke tunnelen, tror jeg at det helt sikkert også kommer en bok.
I mellomtiden vil jeg at dere skal huske meg slik jeg var den 11. oktober. Omtrent slik.




Eller gjerne solbrun og glad, slik jeg var i sommer mens jeg leste korrektur og bare gledet meg til bokhøsten. Den eneste bekymringen jeg da hadde var om boken min ville bli slaktet.
På direkten har ikke fått slakt, men gode anmeldelser.





Men akkurat nå er ikke det viktig.
Det er kampen mot kreften som livet vil dreie seg rundt.

Om noen uker, i desember, er kulen, svulsten operert, i januar begynner cellegiftbehandlingen, jeg vil bli hårløs, stygg og skranten, men kampklar med parykk og penn.
Håper jeg greier å skrive på oppfølgeren mens jeg er under behandling.
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det blir om død og drap. Det føles veldig galt nå. Men det blir nok med Christina Fiori Mørk i hovedrollen. Skriving er god terapi.

søndag 13. november 2011

- Min heltinne isbader, av og til på livet løs


Et stort Ps: Denne skrev jeg etter at jeg hadde fått kreftdiagnosen. Jeg gråt da jeg badet, men lo da jeg kom opp av vannet. Og karer, dette er ikke et bilde...for dere.




I morges badet jeg i sjøen med fem andre jenter. Det er fjerde søndag jeg gjør det i høst. Planen er å fortsette med det hele vinteren.





 Jeg i gang med ny bok om Christina Fiori Mørk og vil lage flere creepy scener med vann og is.
Fantasien får god drahjelp av egne opplevelser. Jeg har badet i påsken og jeg har tatt en dukkert i kalde fjellvann i høstfjellet, men jeg har aldri svømt i så kaldt vann som i dag. Fem blanke grader.
Men jeg har lyst til å gå enda mer inn i Christina Fiori Mørks verden. Slik sett har romanskrivingen påvirket meg til å gå nye veier, også personlig. Ved å leve meg inn i hennes følelser, tør jeg utfordre meg selv.

Galskap å bade mens gradestokken kryper nedover? Kanskje litt. Men herlig oppfriskende, et energikick av de sjeldne.
I dag var det ikke vanskelig å bade. Solen skinte, fjorden blinket vennlig og seks svaner svømte i sjøen mellom Kadettangen og Kalvøya. Høsten var på sitt vakreste nå ved inngangen til vinteren. Det er like før en ishinne legger seg på fjorden.

For meg handler denne badingen om glede, smerte og vilje. Om å sette meg mål og forfølge dem.





Akkurat det samme som det innebærer å skrive bok. For meg har det vært ren og skjær vilje å lande bok nummer 1.
I På direkten har jeg noen heftige isbadescener.

Her gir jeg dere en liten smakebit. I denne scenen møter leseren Christina første gang som isbader.





Kapittel 6

"En skingrende lyd brøt gjennom søvnen. Christina bråvåknet, lettet over å bli dratt ut av den vonde drømmen. Hun famlet med hendene og fant telefonen under hodeputen. Gned seg i øynene og kjente på de stive øyenvippene at hun hadde glemt å fjerne maskaraen kvelden før. Stemmen i telefonen tilhørte sjefen. Rasmussen snakket på ut- og innpust. Han hadde ombestemt seg.
Drømmen om endeløs leting slapp taket, hun plasserte fotbladene på det kalde gulvet, krøllet tærne og tenkte at det var like greit å hoppe ut i dagen. Sjefen ville etterforske dødsfallet likevel. Han ville at hun skulle lede arbeidet og ba henne om å kjappe seg på jobb. Hun kastet telefonen på sengen, strakte armene over hodet og gjespet. Hun så bort på den tomme hodeputen ved siden av seg og kjente et stikk av dårlig samvittighet.
Fort ristet hun av seg følelsen, forlot sengen, rev ned den røde badedrakten fra knaggen, trakk den på seg og dro den tykke morgenkåpen om kroppen, stakk føttene ned i ullsokkene og trakk ulluen over håret. Så gikk hun ned trappen i det gamle tømmerhuset, inn på kjøkkenet og satte på vannkoker, fant tørkede mynteblader i et norgesglass, dyttet dem ned i en termokopp og helte det varme vannet over. Frisk myntelukt bredte seg på kjøkkenet.
Det kriblet i magen. Etterforskningsleder.
Hun tok med seg den varme koppen, åpnet stuedøren og trædde på seg selstøvlene.
Den mørke vintermorgenen omfavnet henne. Et sekund ble hun stående på dørstokken. Heldigvis hadde det sluttet å snø, men det var blitt kaldere.
Lyset fra månen lå som penslet sølv på den hvite snøen. Vintermorgenen var stille, i det fjerne ante hun sus fra E18. Hun lukket døren bak seg, gikk ned trappen og ut i hagen. Støvlene sank ned i dypsnøen og hun kjente våt snø treffe de nakne leggene. De høye bjørkene kastet skygger over snøen og et sekund kjente hun på redselen som lurte i underbevisstheten. Men hun ristet av seg følelsen og tvang føttene fremover.
Nede ved bryggen børstet hun vekk snø fra steinbordet og satte fra seg koppen. Hun kastet morgenkåpen over trebenken og sparket av seg støvlene. Hutrende sto hun på den isete og snødekkede bryggen i badedrakt, raggsokker og lue. Hun tenkte at folk ville trodd hun var gal eller at hun var i ferd med å ta sitt eget liv, hvis de hadde fått øye på henne nå.
Men ingen kunne se hvordan hun utførte sitt morgenritual.
Isen hadde ennå ikke lagt seg ytterst i viken og hun slapp å bruke øksen.
Noen lys blinket på den andre siden av sundet, men folk flest hadde ennå ikke stått opp. Et sekunds nøling og så sank hun ut i sjøen. Det iskalde vannet omsluttet kroppen, det var som huden trakk seg sammen, kulden iset helt inn i skjelettet, hun gispet og kjente at hjertet slo raskere.
Fire svømmetak ut, aldri lenger, og seks inn. Hun fikk vann i munnen, spyttet det fort ut. Aldri hodet under om vinteren. Dukkerten fikk adrenalinet til å pumpe gjennom blodårene. Hjertet oppførte seg som om hun hadde løpt 200 meter hekkeløp.
Oppe av vannet ble den brennende kulden til en ildkule som spredte seg fra navlen, utover i kroppen og inn i skjelettet. Det prikket vondt overalt på huden, men snart kom varmen. Bena var fortsatt kalde. De skalv. Hun dro av seg de våte raggsokkene og dyttet tærne ned i støvlene, flerret av seg badedrakten og knyttet den tykke morgenkåpen om livet, grep koppen og vendte seg mot sjøen igjen. Føttene var verst. All kulden satte seg i bena. Hun grep koppen og varmet hendene. Med de nakne stivfrosne føttene mot pelsfôret ble hun stående å betrakte sjøen. Den var mørk og ugjestfri. Det måtte en lengre kuldeperiode til før isen kom. Saltvann frøs på minus to grader, vannet i sjøen holdt fire-fem grader. Hun blåste ned i urteteen, tok noen slurker og kjente hvordan varmen spredde seg nedover spiserøret og magen.
Med et dypt sukk snudde hun ryggen til vinterfjorden, trakk luen ned over det våte håret og ruslet opp til huset.
I dusjen prikket huden. Først kaldt vann, litt etter litt skrudde hun opp varmen. Mens det varme vannet strømmet over kroppen hennes, husket hun en ting om Maria Bergstrøm.
Hun skrudde av dusjen og frotterte det nyvaskede håret. Hvis hun dro nå, kom hun før køen og kunne suse inn på 20 minutter.
Hun fant frosne kaffebønner i fryseren, malte dem, satte på espressomaskinen og melkesteameren og hentet så avisene, syltetøyet og rundstykket. Pressedekningen var verre enn hun hadde fryktet. Media hadde gått ballistisk. Hun sank ned ved kjøkkenbordet og bannet. Dyppet brødet i den varme kaffen og smurte på syltetøy, mens hun undret seg over hvem tipseren var. Illojalitet var verre enn nysnø."

Is og vann går igjen i flere sentral scener i På direkten. Selv om Christina blir forfulgt og overfalt, fortsetter hun å gå ut i den mørke kalde vintermorgenen for å bade.
Christina bader alene. Det viser seg senere i boken å sette henne i livsfarlige situasjoner.
Christina vil nok fortsette med dette morgenritualet i neste bok. Litt dumt at boktittelen Isbaderen nå er tatt. For det heter Kjell Ola Dahls siste roman som kom ut nå i høst.

Jeg kunne ikke finne på å bade alene om vinteren. Jentefellesskapet gir meg mot. Jeg vet at andre like lekne jenter venter der nede på svabergene mot Kalvøya. Sammen med dem blir isbadingen en opplevelse. Mulig vi ikke kan kalle det isbading ennå, snøen er ikke kommet, isen har ikke lagt seg. Men det er like før.

Forleden fikk jeg influensevaksine hos bedriftslegen i NRK. Da jeg fortalte ham om min isbading, så han bekymret på meg og utbrøt.
"Du må ikke finne på å hopppe rett ut i. Det kan være farlig for hjertet. Du må gradvis venne kroppen til det kalde vannet."
Ja, litt seigpining må til. Til glede for forbipasserende over broen til Kalvøya.
Heldigvis har jeg funnet en glad jentegjeng som vil utforske isbading. Det er mye positiv energi der på svaberget, både før og etter badingen!
Vinteren kan bare starte.

torsdag 10. november 2011

Bort med terningene!




Jeg har lest aviser. Jeg har grublet og jeg har funnet ut at dette med terninger blir så feil. Det er en ganske lettvint vurdering av 250-350 siders arbeid.
Terningkast 1 og ingen begrunnelse.
Terningkast 2 og ditto liten begrunnelse.



OK, du kan si, terninger er en oversiktlig og enkel måte for lesere og bokkjøpere å få oversikt over høstens nye bøker, på samme måte som Se og Hør hyller og slakter kjendiskvinner kjoler, på samme måte som kinofilmer får sine terningkast.
Kjapt og effektivt i vår overfladiske verden.
OK, den boken er ikke verdt å lese.




To ganger i høst er jeg blitt lynforbannet over avisenes trilling av terningen. Første gangen var da Ulrik Høisæter fikk ternningkast 2 i VG fulgt opp med:"Norsk krim trenger flere nye stemmer, bare ikke denne." Stygg anmeldelse av en ung og ivrig debutant. Men fyren selger som bare det.
En måned senere. Igjen VG. Denne gang terningkast 1, en altså, bånn i bøtta for Stein Morten Liers "Bunnen av himmelen."

Denne ammeldelsen ble overhodet ikke begrunnet og underbygget. Det var terningkast 1 og dermed basta. Null analyse, anmelderen gadd ikke lese mer, gadd ikke skrive mer om boken i landets største avis.
Tenk hvis vi journalister skrev slik om andre ting,vi gidder ikke skrive mer om Røkke fordi vi ikke liker ham, vi gidder ikke omtale Siv Jensen fordi vi ikke liker hennes parti.

Anmeldelsen i VG står til stryk. Og har skapt mye presseoppslag. Men skytset er ikke rettet mot anmelderen eller mot avisens ledelse.
Egentlig er det oppsiktsvekkende at media ikke har gått tøffere på VG og litteraturanmeldelsene. I stedet er tema blitt: Det gis ut for mye dårlig krim.
I høst har jeg også sett at mange av anmeldelsene spriker. En forfatter kan være genial i en avis og elendig i en annen. For ukjente debutanter kan dette være fatalt hvis de ikke treffer planken og får bare en anmeldelse i en avis hvor anmelderen ikke liker boken.
Bokanmeldelsene er synsing fra en litteraturkritiker. Dette er synsing som gir seg ut for å være en objektiv dom.
Jeg har vært heldig og fått mye positiv omtale, for spenstig avslutning, creepy scener og gode actionscener, men flere av anmelderne har ment at kjærlighetsscenene er melodramatiske, enkle eller klisjeaktige. Derfor er det så pussig å oppleve at lesere, særs oppegående bokvenner og kolleger nettopp liker dette ved boken, rå, spennende tiltrekning og vanskelig kjærlighet.
Jeg opplever at anmelderne ikke er på nett med smaken til særs kritiske boklesere.

På radio, tv og i aviser får man inntrykk at alle får utgi bøker. Selv om alle vet at nåløyet er smalt. Hps Aschehoug får de rundt 2000 innsendte manus hvert år, mens de i år hadde 5 skjønnlitterære debutanter.
Og det å utgi bok er sannelig ingen lettvint greie. Selv brukte jeg år på boken min ( ved siden av full jobb) og det var flere runder med konsulentrapporter og redaktørmøter før jeg endelig ble antatt. Det er ingen lettvint vei til forfatterskapet.


Jeg er overbevist.Terningkastingen er en alt for enkel, overfladisk og brutal måte å vurdere et forfatterskap på. Bort med terningene!!

Og PS:  Jeg er ikke ute etter noen vendetta. Jeg har stort sett fått terningskast 5 i alle anmeldelsene som har slik. Flere andre viktige anmeldere uten terningkast har gitt boken min På direkten strålende anmeldelser og terningkast 5.

søndag 6. november 2011

-Sex & crime



Sex og kjærlighet passer det i en krimbok eller blir det bare utenpåklistret?
Eller simpelthen; hvordan er det med kjærlighetens kår i krimbøker?
Går de to sjangerne an å kombineres?
Jeg lurer på om vi kvinner og dere menn ser annerledes på kjærligheten i litteraturen, og kanskje spesielt i krimbøker.

Slik har jeg tenkt de siste par ukene. For det begynner å danne seg et mønster. Kvinner som leser boken min liker kjærlighetsscenene, mange simpelthen er begeistret for dem. Menn synes det blir utenpåklistret og rart, enkelt, klisjefylt og så videre.
I morges møtte jeg en av disse jentene som likte boken min. Vi badet i sjøen utenfor Sandvika. Ja, da du leser riktig. I god Christina Fiori Mørk sstil badet vi i Oslofjorden, i åtte grader kaldt, iført raggsokker og rød badedrakt.
"Jeg digger boken din, sa Margrete entusiastisk. "Og de kjærlighetsscenene er bare rå, fortsatte hun. "For det er slik som du skriver, en så enorm skuffelse å treffe den mannen, men så kysser han elendig. Ja, kan ikke en mann kline, er det bare ikke noe vits i å fortsette."
Jeg smilte. Akkurat slik ja.




Jeg ønsket å lage en krim som samtidig var en kjærlighetsroman. Som viste den vanskelige kjærligheten mellom mann og kvinne, farlig kjærlighet, hemmelig kjærlighet, som beskrev kompliserte og vakre mor og datter-forhold og som viste hvor vanskelig ting blir ved å blande jobb og sex, jobb og kjærlighet.
Samtidig er På direkten en kjærlighetserklæring til verdens mest spennende yrke, journalistikken, selv om boken inneholder pressekritikk.

Bokbadet i Tvedestrand forrige helg inspirerte bibliotekaren der til å lese boken min, og det avstedkom igjen et innlegg på Bibliotektets hjemmeside. Han liker boken min. Her er et avsnitt
"... et ganske kritisk blikk på journalistisk praksis og metode. Det er fint, når det kommer fra en journalist. Og så er det hovedhelten, politiets etterforsker Christina Fiori Mørk. – som er et hyggelig bekjentskap, med fartsbøter, sunn livsstil, store plager og nok utviklingsmuligheter til nye bøker, skulle jeg tro. Ikke kommer hun til å drikke seg i hjel heller.
Jeg synes altså rett og slett Remen har skrevet en god kriminalroman. Det er det hun også bør fortsette med. Hun bør i alle fall ikke slå seg på kjærlighetsromaner. Det som er av tilløp til den slags, er nokså pinlig og floskelbehengt."
Skryt for driv og action også her, men floskelbehengt kjærlighet altså. Jeg syntes jo selv at mange av de scenene var ganske OK, men forstår at det ikke faller i smak hos flere anmeldere.
Også VGs litteraturanmelder Sindre Hovednakk skrev noe slikt. Han mente jeg var god på actionscener og oppfordret meg til å forfatte mer krim, men skrev at når det gjaldt erotikk og forholdet mann/kvinne blir Remen tidvis enkel og melodramatisk.

I sterk kontrast altså til manges venner og bekjentes reaksjoner.
"Jeg kjenner meg så igjen... Det er så kult at det er mye om kjærlighet i boken, sier mange.
Hanne skrev på Facebook:
"For en som ikke er vant til å lese krim er det ekstrabonus med litt "love" innimellom. Christina er jo en heltinne og synes disse beskrivelsene er gode og realistiske. imponert over innlevelsesevnen her....."
Eller Mona: "Jeg likte kombinasjonen kjærlighet og krim"
Kollega Viggo Johansen sier at leserne kan se frem til "dampende sexscener"
og kollega Sidsel Wold skriver på Facebook : "Hva skal jeg gjøre nå når jeg ikke kan lese mer om Vidar, Christina, Petter og Runa? En pageturner, treffende og underholdende karakteristikker av journalistbransjen, kjente meg i gjen i Runa og tidsklemma."
Krimtimens Liv Rønneberg sa hun likte kjærligheten i boken:

og den kjente bokbloggeren Bokelskerinnen Tvitret meg i går at hun likte boken min kjempegodt, også kjærlighetsscenene. "– Jeg klarte ikke å legge fra meg boken – og kjærlighetsscenene er magiske, med en sitrende spenning som gir en blanding av ro og uro. "

Men jeg må vel ta disse signalene fra menn og fra mannlige anmeldere på alvor. For det er selvsagt forskjell på hva kritiske avisanmeldere mener og hva alminnelige og mer ukritiske leser mener om bøker.
I neste bok, bør jeg kanskje tenke som en mann for at kjærlighet og sexscenene skal fenge menn? Eller er det slik at vi kvinner liker det som menn kaller klisjeer i kjærlighet i bøker?
Eller må jeg rett og slett bli bedre til å beskrive kjærlighet på en mer likefrem eller varsom måte, at den ikke virker utenpåklistret.
Tror jeg skal lese noen gode kjærligetsbøker fremover, for å bli inspirert og lære.
Noen her som har tips?
Eller hva?

onsdag 2. november 2011

- Om terninger, slakt eller hyllest


Denne uken ble en forfatterkollega regelrett slaktet i VG.
"Finnes det overhodet ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi." skrev anmelder og forfatter Ingvar Ambjørnsen om Aschehoug-forfatter Stein Morten Liers "Bunnen av himmelen:"
En grusom henrettelse, terningkast 1 slo landets største avis fast. Heldigvis er Lier en etablert forfatter med flere suksesser bak seg.

Jeg syntes hele anmeldelsen var useriøs, fordi den ikke begrunnet kritikken. Jeg kunne ikke dy meg for å melde det og kommenterte dette på VG netts sider. Så at flere var enige med meg. Den voldsomme kritikken har etterpå bidratt til flere medieoppslag. Forfatteren har selv holdt klokelig kjeft.

Nådeløs verden

For dette er slik forfattere, skuespiller og andre kunstnere kan oppleve. Du stiller jobben din til skue, og blir sablet ned. En annen av høstens debutanter Ulrik Høisæter fikk også sitt pass påskrevet av VG: "Norsk krim trenger nye stemmer, bare ikke denne." Terningkast 2.
Men kjøperne blåser åpenbart i kritikken. Debutboken "Pokerfjes" selger som bare det, og Ulrik er i gang med ny bok.
Slik står det respekt av. Og det viser at selv om anmelderne har mye makt, kan forfattere selge bøker hvis forlaget og bokhandlerne, til tross for dårlige kritikker, satser og dytter forfatterne frem. Men dette er to viktige hvis*er.


Før min bok kom, fikk jeg ganske mange oppslag i media. Kjempeheldig var jeg med dette.
Lievel grudde jeg meg til de første anmeldelsene. Visste at forlaget også var spent. Men det har gått ganske bra. Jeg er ihvertfall fornøyd.


Navlebeskuende og personlig
Mulig denne bloggen kan oppleves som navlebeskuende.
En ny bekjent, en forfatterkollega sa forrige dagen: "Du er veldig privat i bloggen din da."
Ja, kanskje det. Mulig noen opplever meg både privat og navlebeskuende,men målet mitt har vært å dele erfaringer om det å skrive og det å debutere. Det er så mange som drømmer om det å skrive bok. Hvis jeg kan få andre i gang, blir jeg fornøyd.
Navlebeskuende?


Kanskje blir man slik når man viser verden noe man har jobbet med helt for seg selv så lenge.
Jeg er spent på lesernes reaksjoner, spent på bokanmeldernes reaksjoner.
Jeg må innstille meg på at ikke alle liker det jeg har skrevet.
VG var først ut med anmeldelsen, også hos meg.




Jeg er så glad for at jeg ikke fikk slakt. Ja, ja, jeg kan fortsatt få slakt selvsagt, men tenker at med fire bra omtaler bak meg tåler jeg det meste.
Forlat bloggen hvis dere ikke orker mer. For her følger omtalen, På direkten så langt har fått.


Her er noen stikkord fra anmeldelsene
VG: Solid krimdebut. Godt driv og sug i historien.Remen er en av ytterst få kvinnelige forfattere som skriver gode actionscener. Mer av det! Terningkast 4,
Dagbladet: Urtradisjonell krimdebut hvor det meste er riktig. Underholdende krim. Creepy, friske actionscener og en spenstig avslutning.
Krimtimen; P1: Spennende historie, en pageturner. Remen drar leseren inn i et inferno.
Tvedestrandsposten: Knalldebut. Det er godt driv fra første til siste side. Godt og sikkert språk.



Etter så mye godord, ja, selvfølgelig noen kritiske bemerkninger også da, er jeg rustet til å takle rumperisting, særlig fordi jeg har fått så mange positive tilbakemeldinger, både på Facebook, i SMS og muntlig av venner og mange kolleger. Akkurat det med kolleger,varmer meg spesielt.




Nå venter jeg på Aftenposten. Ja, det er jo ikke sikkert jeg får kritikk i Aftenposten, men er det kontinuitet i kulturdekningen deres, anmelder min gamle avis alle debutantene de skrev om i sommer. Den gangen vi alle boblet av sitrende forventing i den sterke sommersolen. Dessuten kan min andre tidligere arbeidsgiver, Dagens Næringsliv fortsatt komme med en anmeldelse, skjønt jeg tviler på det. Den rosa avisen liker å være først ute med siste nytt.
Så har vi alle regional og lokalavisene, for ikke å glemme bokbloggerne.
I fjor tok det flere måneder før avisene skrev om alle debutantene.

I det hele tatt: Jeg kan fortsatt ikke slappe av. Plutselig kjennes det lenge siden jeg sto på Operataket og boblet av sitrende forventing sammen med de 23 andre debutantene.