mandag 25. februar 2013

Blomster på døren, fra en ukjent beundrer?

Jeg elsker blomster. Ute og inne. Hagen vår er full av blomster. Ikke noen prakthage, men en Astrid Lundgren-hage som noen naboer kaller den.
Jeg tar gjerne  blomster inn i huset fra hagen, og er jeg heldig så har jeg blomster helt til frosten kommer.
Da  sent på høsten, kanskje i november, begynner jeg å kjøpe blomster. Huset har alltid en bukett eller to. På kjøkkenet, i stuen, i hallen og ofte på gjestetoalettet nede.
Det hender jeg får blomster av mannen min og. Og selvsagt kjøper jeg blomster til ham.
I blant får jeg blomster av foreldrene mine, og svigerforeldre og. Av og til av helt fremmede, beundrere eller lesere eller seere,  eller kall det hva du vil.
Da jeg fikk kreftdiagnonsen lignet huset vårt noen måneder en blomsterbutikk.
Det var overveldende!
Ofte ringte det på døren og et bud sto der med blomster.
Eller en nabo med favnen full av blomster.
Det hender ikke så ofte nå. Jeg er kreftfri, behandlingen er over og jeg er på vei til å finne meg selv igjen.

Men i dag ringte det igjen på døren og et blomsterbud sto utenfor. Nysgjerrig rev jeg av emballasjen. Var der fra mannen min? Var det jobben ? Var det en venninne , eller var det noen av de jeg traff i vinterferien? Eller var det rett og slett en hemmelig beundrer ?
Det var en lubben bukett med fargerike tulipaner.
Jeg fant ikke kortet med en gang.
Men der, der på den andre siden hang det jo. Lite og smalt, ikke lett å få øye på.
"Takk for hjelpen, "  sto det.
Kortet avslørte at buketten var fra en av mine faste blogglesere, en som har gitt meg masse hyggelige tilbakemeldinger og bedt meg om å fortsetter å skrive. Hun, jeg sier ikke navn, ligger litt etter meg i løypa og har brukt bloggen som en " bibel", har hun sagt.
Takk , takk søte deg for oppmuntring og vakker blomsterbukett! Så glad jeg ble!
Og det er nettopp alle dere ukjente lesere som etterhvert har vært motivasjonen min for å fortsette med bloggen.
Folk, kreftpasienter,  pårørende, leger eller sykepleiere følger mine skriverier. Selv om jeg ikke skriver en linje på en uke, er det hver dag flere hundre innom bloggen. Mange sier de har brukt meg for å få håp.  De har brukt meg for å forberede seg på hva som skal skje med kroppen deres, for å få tips om mat, trening, hvordan det er å bli strålt, hvor ille er cellegiften, hvilke er de verste bivirkningene. Jeg ser hva dere har søkt på, men ikke hvem dere er, med mindre dere legger igjen beskjed eller sender meg private meldinger.
 Andre sier at de har gitt barn og mann adressen til bloggen min, for at de pårørende skal være mer forberedt og bedre forstå hva som skjer med en kreftpasient.

Mange kreftbloggere er kanskje mer preget av alvor.  Andre kreftbloggere har som oftest en mer dyster prognose.
Men jeg er en kreftoverlever! Jeg har gode prognoser. Jeg skal ikke dø av kreften , ihvertfall ikke i dette tiåret og heller ikke neste, eller neste. Og jeg er så glad for at andre lærer noe eller blir gladere av min blogg!
Det gjør at det blir vanskeligere å slutte med bloggingen da...
Takk for blomstene! De pynter opp kjøkkenbordet. Og de kom til rett tid. Huset hadde bare et par visne buketter etter vinterferiens fravær. Jeg skal stelle godt med dem!

tirsdag 19. februar 2013

Kjære Kåre, takk for følget!

Kåre Valebrokk, 1940-2013. Hvil i fred. Foto:VG

I dag bisettes Kåre Valebrokk.  En fremsynt redaktør, en usedvanlig pressemann og raus sjef er gått ut av tiden.
 Jeg er svært lei meg for at jeg ikke får vært der og tatt det siste farvel med den beste redaktøren jeg noensinne har hatt.
Jeg er på en lenge planlagt vinterferie med familien, og det er uaktuelt å reise hjem til Oslo.
Jeg tenker mye på Kåre i dag, og minnes alt det han har betydd for meg, for en hel generasjon journalister og for utviklingen av kritisk undersøkende journalistikk.

Ett er sikkert.
Jeg får aldri en sjef igjen som Kåre Valebrokk.
Det finnes ikke hans like i norsk medie-verden. Han var en bauta.

 Kåre har lært meg det meste jeg kan om journalistikk. Jeg føler stor takknemlighet for at jeg var så priviligert, men tenker samtidig at jeg underveis i alle disse  seks årene i Dagens Næringsliv kanskje ikke helt forsto hvor heldig jeg var.

Kåre var flink til å bygge en kultur rundt seg. Egen førsteside av DN er et av de håndfaste minner jeg har fra årene i DN.


Kvelden før Kåre døde,  tenkte jeg mye på ham. Jeg visste at han var kritisk syk og håpet at han sto den av.
 Men det var likevel noe som fikk meg til å mimre litt ekstra om den fabelaktige redaktøren denne kvelden. Den fredagskvelden var vi på vei til fjells, til hyttetur med en vennegjeng.  På vei til fjellet passerte vi en vakker  hvit trekirke i Venabygd.
Da vi rundet svingen ved kirken husket på en av de mange historier han hadde delt med meg.  Da Kåre hørte at jeg hadde hytte der oppe ved inngangen til Rondane fortalte han meg at han alltid stoppet ved kirken når han kjørte den fjellovergangen. Han fortalte meg ting om denne kirken som jeg ikke ante, enda jeg hadde passert fjellkirken hundrevis av ganger.  Kåre fortalte at denne enkle vakre trekirken var en av landets få åttekantede kirker, og at det på denne kirkegården fantes mange svært gamle og godt bevarte gravsteder. Kirkegården rommet også mange krigsgraver. Kåre var kunnskapsrik og han var veldig interessert i historie. Å vandre på kirkegårder og lese gamle gravstøtter var en av de tingene han likte å gjøre.
Noe annet han likte var å dele kunnskapen med yngre journalister.
Den helgen da Kåre døde samlet mange av de tidligere Dagens Næringslivs-journalistene seg på en bar i Oslo for å minnes ham. Det var helt i hans ånd.
Hver fredag kveld åpnet Kåre lommeboken og spanderte øl på journalistene i Dagens Næringsliv. En fin avslutning på en hektisk jobbuke og inngang til helgen. Mens vi jobbet der, tok vi vel nesten denne invitasjonen for gitt, tenkte kanskje ikke på hvor heldige vi var som jobbet med en redaktør som ikke bare var usedvanlig kunnskapsrik, inspirerende og karismatisk. Han var raus også.
Raus med lommeboken og raus med rosen.

Da min eldste var et år, var jeg på et kurs i Brussel i en uke. Det var selvsagt tøft å være borte fra den lille så mange dager, og da det viste seg at Kåre skulle arrangere seminar i Amsterdam den påfølgende helgen, sa jeg at jeg ikke kunne være med.
Da Kåre hørte årsaken, fikk han booket fly og hotell til min lille familie. Mannen min kom ned med gutten vår og var der hele helgen.
Rause Kåre.
Slik var Eirik med på seminar og på restaurant og bar med Kåre allerede før han kunne gå.

Alle barna mine vet godt hvem Kåre er. De har møtt ham flere ganger når de har vært med meg på blant annet på kunstutstillinger . Sist gang i sommer, før Kåre visste om kreften. Og eldstemann har en bamse, fått av Kåre da han var baby.
Den heter selvfølgelig Kåre og er en bereist kar.

Bamsen Kåre har opplevd mye i sitt liv, men fortsatt henger sløyfen på.




Siden redaktøren vår døde, har jeg lest mange vakre minneord. Og jeg hadde ikke tenkt på å skrive noe om han her på bloggen . Det blir som å hoppe etter Wirkola. Men så har jeg tenkt så mye på ham disse dagene at jeg likevel ikke greier å la være. Disse linjene er mine minner om ham.

Sist gang jeg møtte Kåre var i aviskiosken på Gardemoen rett før jul. Vi skulle begge ut å fly. Vi var begge kvitt kreften. Han smilte lykkelig og ga meg en klem. Jeg var kjempeglad på hans vegne.
I tillegg til at vi i mange år hadde jobbet sammen, hadde det siste året fått et nytt felleskap. Kreften.
En gang i august mens jeg småløp innover korridorene på Radiumhospitalet for å få min daglige behandling, møtte jeg tilfeldig Kåre.
Når du møter noen langt inne i Radiumhospitalets indre, er det fordi de enten er kreftpasient eller pårørende. Jeg forsto med en gang hvordan det var fått med ham.
Med litt spakere stemme enn ellers  fortalte Kåre at han hadde fått kreft.  Diagnosen var fersk, og han var på vei inn til flere undersøkelser. Han var blekere, tynnere og mer alvorlig enn han pleier. Vi holdt rundt hverandre og jeg ga ham en lang klem.
Men selv i  denne  situasjonen hadde han galgenhumor. "Det tok 50 år som storrøyker før jeg fikk kreft," sa han og smilte.
Jeg fortalte ingen om vårt møte den dagen. Kåre var intervjuet flere ganger i media ifjor sommer uten at kreften var et tema. Derfor tenkte jeg at han ikke ville at man skulle spre nyheten.
Men møtet  med ham i Radiumhospitalets indre gjorde stort inntrykk og satt i meg i flere dager.

Jeg har mye å takke Kåre Valebrokk for.
Kåre ansatte meg som fersk journalist.  Etter statsvitenskap og Frankrikeår  hadde jeg jobbet et par år som journalist, og hadde en fin reporterstilling i  Aftenposten.
Men en dag så jeg en annonse. Dagens Næringsliv skulle ansette journalister.
Jeg og 700 andre søkte.
Et intervju. Så nytt intervju med selveste Kåre Valebrokk.
Jeg glemmer aldri den telefonen jeg fikk tidlig en  4. juledag da jeg var på Hemsedalferie.  Kåre Valebrokk var i den andre enden av telefonen.
"Jobben er din,  hvis du vil ha den, " sa han.
Jeg ble selvfølgelig svimlende glad.
 Likevel sa jeg. "Men vi har ikke snakket lønn."
"Jo, det har vi, " sa han. " Du får det samme som du har i Aftenposten, pluss 10.000. "
Jeg hadde lest at det var ved jobbskifter man hadde sjansen til å gå opp i lønn.
"Nei," sa jeg, "vi har ikke diskutert lønn."
"Stiller du hardt mot hardt," sa han.
Klump i magen. Sommerfugler.
Jeg hadde akkurat kjøpt meg ny leilighet på Briskeby. Litt for dyr.
"Jeg vil jo gjerne begynne i Dagens Næringsliv, men jeg vil også gjerne tjene mer."
Kremmeren Kåre må ha likt dette. At jeg turde å være litt tøff. Resultatet var at jeg fikk 10.000 mer i lønn da jeg startet, og 40.000 til etter at prøvetiden var over.
Kåre elsket dette. Kontakten med oss journalister. Forhandlingene.
Siden ble det flere slike runder.
Hvert år måtte vi inn til Kåre, forhandle om lønnen vår. Jeg likte å sitte der i stolen med ham på den andre siden av sitt massive skrivebord, røykende på en av sine Teddyer, mens vi snakket om journalistikk, om samfunnsutviklingen, om hvordan jeg trivdes, om kunsten på veggene hans.  Men til slutt kom det jeg hatet. Å forhandle om lønn, snakke meg opp. Det var ikke helt meg.
Heldigvis var Kåre stort sett fornøyd med meg.
Han oppmuntret meg til å lese og dissikerere regnskap. Jeg ble etterhvert kalt "Brønnøysundekspressen" fordi jeg ble rå på å hente regnskap, bestille rolleutskrifter, finne skjulte hemmeligheter i sminkede årsrapporter. Slik blir det mye morsom journalistikk av. Slik blir det mange førstesider av,
De siste årene i Dagens Næringsliv jobbet jeg i featureredaksjonen som lager Lørdags-DN. Da fikk jeg jobbe i en uke eller to med større graveprosjekter og portretter. Når jeg nå ser tilbake var dette kanskje den mest utfordrende og spennende tiden jeg har hatt som journalist.
Før deadline satt jeg gjerne på jobb til klokken 04-05 om morgenen for å finpusse språket, gjøre reportasjen enda bedre. Jeg ønsket å gjøre Kåre og de andre sjefene fornøyde og ga alt. En eller to timer i seng før jeg dro på jobb igjen neste morgen.

Da jeg gikk inn til Kåre for å si opp i Dagens Næringsliv overrasket han meg igjen. Jeg grudde meg til å gi ham beskjed. Da Kåre fikk brevet i hånden,  la han det til side  på skrivebordet sitt, så på meg og spurte hva jeg tjente.
Jeg sa det. Som DN-journalist tjente jeg godt, lå midt i haugen, rundt snittet i redaksjonen.
"Du får 50.000 nå inn på konto, og 50.000 til hvis du blir."
Han fikk meg til å føle meg som en ønsket medarbeider. Han forsto ikke hvorfor jeg sluttet. Spurte Men det hjalp ikke. Jeg hadde bestemt meg for å prøve noe helt nytt.
Da siste dagen i DN var kommet holdt Kåre en gedigen fest for meg, og med meg fikk jeg godord, gaver og en attest som var så god at den fremdeles får meg til å rødme.

Siste uken jeg jobbet i DN, var jeg invitert med på seminar i Stockholm. Raus som han var, ba han meg om å holde en innledning om "hvordan kapre flere kvinnelige lesere."
Det er ingen hemmelighet at Kåre likte sene kvelder, god vin og cognac. På fester og seminarer var han senest i seng, men satt alltid fresh ved frokost-bordet neste morgen, før noen av oss andre hadde fått søvnen ut av øynene.
"Helt om natten, helt om morgenen," var en av hans motto.
Et annet han er blitt kjent for er "Alle journalister skal lukte øl etter lunsj."
Med det mente han selvsagt ikke bokstavlig. Men han ville ha oss ut av kontorene, bort fra telefonen. Nyhetene fant vi best ute i felten, ved å snakke med kilder og oppsøke miljøer.
Dette er noe jeg har sugd til mitt bryst, og selv har oppfordret nye kolleger til å gjøre.

Kåre var ingen fjern redaktør. Han likte kontakten med oss journalister. Om sommeren var han vikar da de andre sjefene var på ferie, og flere ganger opplevde jeg at han inviterte hele redaksjonen  eller noen av oss ut på lunsj i solen. Idedrodling og god mat, slik fikk han inspirerte folk rundt seg.
Jeg var ung og fryktløs da jeg begynte i DN.  Bølla-Remen var kallenavnet mitt i redaksjonen. Kåre gjorde meg til bølla. Ta makten, oppfordret han. Ikke ta noen sannheter for gitt. Aller minst de som kommer fra myndigheter og fra maktmennensker.
Jeg gjorde det.
Det hendte at han mente jeg tok litt for hardt i.
En gang dro han og jeg på tur til en profilert næringslivsleder utenbys som hadde truet meg med det ene og det andre etter noen kritiske artikler om hans finanser. Besøket var en spesiell opplevelse. Men Kåre backet meg. Og finansmannen sluttet å bråke med meg.
En gang ble avisen og Kåre saksøkt for syv millioner for en reportasjeserie jeg hadde laget. Siktelsen førte meg på førstesiden av Se og Hør og det ble omtalt i de store avisene.
Kåre spurte meg."Du er sikker på at alt du har skrevet er riktig?" Det var jeg. Siden ble det aldri noe mer spørsmål. Vi var i retten sammen i flere dager og Kåre støttet meg.
Jeg ble frikjent.

Jeg husker jeg dro på reportasjeturer landet rundt, Europa rundt. Frihet under ansvar.
Før mobilen var allemannseie, ( ja, tenk på tidlig 90-tall hadde ikke vi journalister mobiltelefon) fikk jeg med meg Kåre lille røde mobiltelefon da jeg dro på reportsjereiser. Rause Kåre.
Kåre ga oss alle muligheter. Utnyttet vi journalistene ikke de sjansene, fikk vi dem ikke igjen. Det visste vi.
Kåre var raus, han var streng. Han var krevende, han var spennende, han var karismatisk. Han hadde teft, han hadde en glitrende penn. Han gjorde oss stolte av å jobbe i Dagens Næringsliv. Han gjorde oss stolte over å jobbe for ham.
Han gjorde meg stolt av jobben jeg gjorde, han lærte meg å  være stolt over å være journalist.


Da vi reiste ned fra fjellet etter helgeturen, måtte jeg stoppe ved kirken i Venabygd. Det var faktisk den første gangen jeg har gjort det.
Dødsbudskapet hadde jeg fått lørdag formiddag. Jeg var trist og i en spesiell stemning resten av helgen.
Denne søndagskvelden følte jeg en nesten andektighet da jeg gikk ut og gjennom porten. De historiske gravstøttene var dekket med snø, men mens jeg sto der takket jeg Kåre for alt han har betydd for meg, for alt han har lært meg.
Kåre var den beste sjefen.
Takk for følge, Kåre!
I evig takknemlighet.
Hvil i fred, Kåre.


I

fredag 15. februar 2013

Har ikke lagt ned bloggen helt!!

Jo da jeg lever, trener masse, skriver slutten av bok 2 og har vært på jobb denne uken.
Har ikke lagt ned bloggen.
Men den siste uken har så mange jeg kjenner dødd av kreft, så jeg er litt satt ut.
Jeg blir minnet om den forferdelige sykdommen jeg var så uheldig å få inn i min kropp.

Veldig stort inntrykk gjorde det at Kåre Valebrokk døde. Uvirkelig at den vitale, kunnskapsrike og karismatiske Kåre ikke finnes mer.  Han var min sjef i 6 år i Dagens Næringsliv, ansatte meg,  og prøvde å holde meg tilbake da jeg ville slutte for å gå til NRK.

 Vi møttes i sommer på Radiumhospitalet. Det var et veldig sterkt møte. Noe jeg aldri kommer til å glemme. Jeg har lyst til å vie en bloggpost til Kåre, men tenker at det blir som å hoppe etter Wirkola. Det er skrevet så utrolig mye vakkert om ham den siste uken. Så jeg vet ikke om jeg tør.
Nå i morgen, eller i dag, fredag reiser vi til Italia på skiferie. Første gang i alpene siden kreften. Det er mye for første gang for tiden.
Jeg er veldig lei for at jeg ikke får gått i begravelsen hans. Den er tirsdag i neste uke. Jeg må prioritere å være sammen med barna mine på skifere, kan ikke reise hjem for å få den med meg, dessverre.



søndag 3. februar 2013

Mine råd til deg som får kreft



Å få kreft er et enormt sjokk. Du faller først ned i et dypt  mørkt hull og tror du skal dø.
Siden karrer du deg opp igjen. Noen fort, andre senere, noen få aldri.


Ingen kreftdiagnose er helt lik. Ingen krefthistorie er helt like.
Ingen kropp er lik.
Vi reagerer forskjellig på diagnosen, vi reagerer ulikt på behandlingen og vi blir friske igjen i ulikt tempo.

Noen blir aldri seg selv etter en kreftdiagnose.
Enda verre, - noen dør av kreften.

I denne bloggen fortalte jeg om  kreften min.

KREFTSYK JEG? FRA HIMMEL TIL HELVETE


Men det viktige er. De aller fleste av oss overlever kreften. To tredeler bekjemper kreften.

For brystkreft er overlevelse på 80-90 prosent.

Brystkreft er den vanligste kreftformen som rammer kvinner.

De aller fleste blir seg selv igjen. Med noen skrubbsår i sjelen, noen arr på kroppen og med nye tanker og erfaringer.

I høst akkurat ferdigbehandlet. Ut på tur hver dag!



Mandag er det verdens kreftdag.
Ikke en dag å feire eller å markere kanskje, men en unnskyldnig for meg til å dele litt av min erfaring.

For det er mange som søker info om kreft og behandling. Hver dag lander mange hundre lesere tilfeldig her på bloggen min fordi de googler kreft, cellegift, kreftblogg, miste håret, mat mot kreft. Søkeordene avslører det.

Omtrent en tredel av oss blir en eller annen gang i livet rammet av kreft. Enda flere opplever at noen som står dem nære blir kreftsyke.

Kreft,- og det å fikse en kreftdiagnose burde derfor angå de fleste av oss.





Da jeg fikk kreft trodde jeg først at jeg kom til å dø.
Da det første sjokket hadde lagt seg, søkte jeg informasjon, og fant fort ut at det ikke fantes en bok om brystkreft som ga meg alle svar, som kunne forberede meg på det jeg skulle gjennom, og som ga meg gode tips og råd.

Jeg fikk lyst til å skrive en bok for kreftpasienter som jeg selv hadde savnet.
Men det blir neppe noe av nå. Og det har sin egen historie.

Men før jeg avslutter å skrive om mitt kreftår her på bloggen, har jeg tenkt å dele av mitt overskudd,  av mine råd og tips her.

Først ut  noen overordnede råd.


OPPSØK LEGE VED DEN MINSTE MISTANKE.
ER DET KREFT ? Kjenner du en kul et sted på kroppen eller har store eller mystiske endringer et eller annet sted i kroppen. IKKE NØL! Ikke tenk at det går over. Oppsøk lege straks. Det er så viktig å oppdage kreften raskt. Overlevelseevnen er større dess tidligere kreften blir oppdaget.
Altså: ikke vær redd for å finne ut om du er syk. Ikke overse symptomer. Mas på legen eler sykehuset hvis du ikke får time fort.
Men prøv ikke å ta sorgene på forskudd.
Ventetiden er verst. Men ikke gjør den verre ved å frykte det aller verste.

Her er en av bloggene jeg skrev i ventetiden.


LEGEN MED GULLSKOENE RINGTE MED DÅRLIGE NYHETER

TILLAT DEG Å BLÅSE UT.
 Når du har fått kreftdiagnosen blir du møkk-redd.
Tillat deg å føle på frykten, å føle på hvor glad du er i livet.
Gråt, hyl, skrik, gråt. Få ut all redsel. Synk ned i kjelleren, ned i det mørkeste, kjenn på frykten.
Men etterpå puss nesen, kom deg opp av gørra, brett opp ermene, se fremover! Rust deg til kamp. Igjen, ikke tenk det verste.
Stol på legene.


SETT DEG INN I DIN KREFTDIAGNOSE.
Spør legen ut om alt du lurer på om din krefttype, Søk info hos Kreftforeningen om din krefttype. Det er lurt å sanke inn mest mulig info om kreften din. Be om utskrift av epikriser og journal. Bli trygg på hva din diagnose faktisk innebærer og hva du må forberede deg på av behandling. Men begrens googlingen din. Da er det lett å bli redd.

DETTE FIKSER DU
Ikke la redselen lamme deg. Visualiser kreften til det sted på kroppen den finnes, og si til deg selv at resten av kroppen din skal bekjempe kreftcellene. Du skal bli frisk!

IKKE SAMMENLIGNE DEG MED ANDRE.
Det finnes mange skrekkhistorier om kreft. Nettet flommer over av forferdelige sykeskjebner. Det finnes masse triste blogger som kreftsyke skriver.  Skjerm deg fra skrekkhistoriene.
Folk kan ha samme type kreft som deg, samme grad, mindre kul, men allikevel går det galt for dem. Det er lett å bli redd hvis man hele tiden sammenligner seg med andre. Hvis folk vil fortelle deg sin krefthistorie, er det lov å si, "Vær så snill jeg vil ikke høre, jeg har nok med mitt."

ÅPENHET.
Vær åpen. Fortell dine omgivelser, familie, barn, kolleger at du har fått kreft.  Men begrens detaljene. Folk trenger ikke å vite alt. Jeg sendte samle-mailer og SMS til de fleste. Etter et par uker begynte jeg å skrive om kreften på bloggen.
Åpenhet har flere fordeler. Alle vet du er syk, du slipper å forklare det hele tiden. Og det fører til at du blir løftet frem av andres omsorg og interesse.
Men selv om du er åpen, trenger du ikke snakke om kreft hele tiden. Det er helt greit å si "Jeg har ikke lyst til å snakke om sykdommen nå." Vær tydelig med hvor dine grenser for åpenhet går.

JOBB.
Jobb så lenge  du orker. Da får du annet å tenke på enn sykdom. Legen min ville sykmelde meg straks jeg fikk diagnosen. Jeg jobbet til noen dager etter operasjonen. Men jeg har hele tiden gjort små bokting, hatt boksigneringer og skrevet på ny bok.

TENK ET SKRITT AV GANGEN.
 Kreftbehandlinger er utmattende. Mye prøver, bilder, MR, CT, venting, operasjon, cellegift, stråling. Nye leger, nye sykepleiere til stadighet.
Brystkreftbehandlinger er vel blant de mest  langvarige kreftbehandlinger. Fra jeg fikk diagnosen til jeg var ferdig med siste stråling gikk det ti måneder.
 Jeg bestemte meg tidlig bare å forholde meg til den behandlingen jeg hadde akkurat nå, ellers kunne alt virke fullstendig overveldende.
Først 6 cellegiftkurer av type FEC, så 12 nye cellegiftkurer av type Taxol, så 25 strålinger, så medisinering.
I stedet tenkte jeg . Nå har jeg fått 2 FEC-kurer, nå er jeg halveis osv.... Når jeg var ferdig med det første cellegiftregime, tillot jeg meg å feire bittelitt på en god dag. Sa til meg selv at nå var en etappe over. Slik markerte jeg alle etappene..


DETTE GJØR CELLEGIFTEN MED DEG


FEST FOR LIVET
Jeg samlet alle venner før jeg begynte på cellegiftkurene mine, på samme vis samlet jeg venner, naboer og støttespillere da jeg var ferdig med behandlingen. Fest for å prise livet og for å dele øyeblikket med folk som har vært der for meg.  Tenker at slike ritualer kan være fint for flere enn meg. Det markerer at du forsvinner litt fra det vanlige liv, og når du er på vei tilbake.

MAT MOT KREFT

AKSEPTER AT DU HAR FÅTT KREFT.
Du har fått kreft, det er urettferdig, men det er livet ditt. Du får det mye bedre hvis du ikke blir bitter. Ingen av oss har noen garanti for hvor lenge vi skal leve. Det er en klisje, men det eneste sikre i livet er at vi skak dø en gang.






LEV HER OG NÅ
Ikke bekymre deg for mye for fremtiden og ikke tenk for mye på hvorfor akkurat du fikk kreft. Livet er urettferdig ja, men ikke bli bitter. Vær heller glad og takknemlig for at du bor i et land hvor du får behandling.

KLAR FOR NY CELLEGIFT


HVIL OG LÆR DEG AVSPENNINGSTEKNIKKER
Det er slitsomt å være på vakt hele tiden, og å være redd. Lær deg metoder for å slappe av. Lær deg yoga og meditasjon. Kan hende arrangerer sykehuset ditt kurs i dette også.
Og lær deg å hvile etter hver aktivitet. Gå tur, så hvile litt på sofaen, før du henter barn, før du lager middag eller lignende.

TREN!
En trent kropp tåler behandlingen bedre. Dessuten så blir du i godt humør.
Trening motvirker at musklene blir for slappe av cellegiften . Cellegiften tar muskelmasse.
Er du ikke trent fra før, er det kanskje tøft å løpe nå, men liten innsats hver dag hjelper.
Trening kan dessuten være med på p motvirke tilbakefall. Forskning viser det!
Jeg satte meg som mål at jeg ikke skulle bli i vesentlig dårligere form av behandlingen . Lyktes med det. Hvilepuls er 60 etter behandling . Det er bra !

IKKE VÆR ALENE.
Skaff deg en likesinnet. Jeg skrev blogg og delte erfaringer, men mine innerste tanker og frykt delte jeg ikke her og heller ikke til  mange i familie og venner. Jeg har vært heldig og har hatt et par-tre andre brystkreft-jenter som jeg har gått turer med , trent med, grått og ledd med. Det er mange plager, bekymringer og tanker som vi har felles og som det er godt å slippe å dele med andre venninner.
Fellesskapet har betydd mye, og har fått meg ihvertfall til å føle meg mer normal opp i galskapen.

SPAR PÅ KREFTENE.
 Under behandlingen. Spar på kreftene. Behandlingsløpet er langt. Kreftene skal holde helt til mål. Jeg overdrev i starten, kjente meg ikke så sliten før etter kur 3.. Kreftene blir gradvis dårligere. Dette er et maratonløp,- og utholdenhet er viktig. Derfor er det viktig å hvile hver dag, før batteriene blir utladet.

BE OM HJELP
Ikke vær redd for å be venner og naboer om hjelp. Folk vil gjerne hjelpe, men glemmer ofte å spørre.


HA DET GØY.
Fyll hver dag med positive opplevelser. OK, det er ikke så lett å være glad og positiv den dagen du får cellegift eller dagene etterpå, men likevel, lur deg selv, fyll dagene med gode opplevelser.  Jeg gikk på turer hver dag.  Jeg leste gode bøker. Lyttet til musikk. Jeg omga meg med vakre ting. Drakk vann i mine yndlingsglass fra Biot i Sør-Frankrike. Var sammen med mennesker som ga meg energi. Lo, levde og elsket.
Hver søndag under cellegiftperioden møtte jeg en gjeng andre glade kvinner og badet, uansett vær og vind. Isbading ga meg kick!

Slik fortalte jeg om kreftåret mitt her på bloggen for en tid tilbake.

SLIK HAR JEG OVERLEVD KREFTÅRET


SETT DEG MÅL.
Jeg bestemte meg for flere ting. Og gjennomførte målene mine. Det ble min motor i sykeperioden.
Hver dag uansett form ut på tur, lange turer. Hver dag litt trening.
Hver dag sunn mat. Hver søndag om vinteren isbading.
Jeg bestemte meg også for å skrive på ny kriminalroman mens jeg var under behandling.

Mitt mål var å komme til Afrika med barna etter kreften. Å komme meg på Galhøpiggen til sommeren, og å begynne å ri igjen.

LÆR DEG Å SI NEI.
Prioriter hva du bruker kreftene dine på. Er du sliten, trenger du ikke treffe barndomsvenninnen som er hjemme fra USA eller gå på foreldremøte. Tenk på deg selv og gi mer blaff i hva andre tenker om deg.

IKKE BLI  SKUFFET
Du vil oppleve et ras av oppmerksomhet den første tiden når du har fått kreft. Ikke bli skuffet om den ene vennen etter den andre forsvinner ut i periferien. Noen synes kreft er vanskelig. Noen tenker at du har nok med ditt, og for andre blir din kreftdiagnose normal.


BRUK TID. Kroppene våre er kjørt ned i kjelleren. Kreftens herjinger, operasjon, cellegift og stråling tapper kroppen din helt for krefter, batteriene er utladet. Bruk tid på å bygge deg opp. Tren. Ikke la deg presse for tidlig tilbake til jobb. Ikke sammenligne deg med andre. Vi reagerer alle ulikt på behsndlingen, noen trenger lenger tid enn andre på å bli restituert. Aksepter at ting tar tid.  Det er tøft å gå på en smell etter kort tid på jobb.


VÆR GLAD, ikke depp for mye. Du blir ikke friskere av det.

PYNT DEG. Vær forfengelig selv om du er syk. Jeg sminket meg hver dag, tok på meg klær jeg trivdes i og sa til meg selv Du ser ikke så verst ut til å være på cellegift. Hver måned gikk jeg til hudpleie og SPA, selv om jeg visste at cellegiften ville bryte alt ned. Det fikk meg til å føle meg bedre og gjorde meg glad.


OG drikk masse vann underveis, hele tiden.  Det sørger for at kroppen kvitter seg raskere med slaggstoffer av cellegift og medisiner.

LYKKE LYKKE TIL. Å få kreft er et aldri så lite helvete, men det er håndterbart og du fikser dette.
For på den andre siden venter livet igjen.

LIVET ER VERDT Å SLOSS FOR.

SE PÅ KREFTBEHANDLINGEN SOM EN JOBB! og SE PÅ CELLEGIFTEN SOM DIN VENN, DIN LIVBØYE. DA BLIR DET LETTERE Å AKSEPTERE BIVIRKNINGENE.