mandag 31. oktober 2011

- Bokbad er gøy! Eller hva?



-Det er ikke verdt jobben, sier de i forlaget mitt.- Det er demotiverende, de fleste forfattere sitter der alene, fortsetter forleggerne.
De snakker om bokbad og signering hos bokhandlere. Bokbad er en måte vi ukjente forfattere har en mulighet til å bli synlig på, men forlaget mener altså at det er tungt. Få potensielle bokkjøpere kommer på slike seanser.
Samme betraktninger har jeg fått av erfarne og besteselgende forfattere. Boksigneringer kan være gedigne nedturer. Dropp det, eller du må ihvertfall vite at du risikerer at nesten ingen kommer, at du selger en bok og at noen kommer drassende med en bok de allerede har kjøpt for å få signaturen din i boken.

Men jeg trosser likevel advarslene og nå i helgen tok jeg bilen og rullet ut på landeveien.
Tenkte at tryneeffekten har hjulpet meg før. Dermed dro jeg ut på mitt tredje bokbad i mitt drøye to uker lange forfatterskap, hvis jeg får lov til å kalle bokutgivelsen det.
Tidlig lørdag morgen kjørte jeg ned til sørlandsbyen.
Tvedestrand bokhandel og May kafe åpnet sine dører for meg.
Bokhandelen hadde kjøpt inn flere kasser med "På direkten."
Denne lille uavhengige bokhandleren i bokbyen tør satse på debutboken min og har rekker av boken i utstillingsvindu og i butikklokalet. Lokalavisen Tvedestrandsposten hadde noen dager for en strålende omtale av debutboken min.
Vis a vis bokhandelen ligger en koselig kafe. Om sommeren er den proppfull, om høsten og vinteren ganske glissent.
Da jeg åpnet dørene til kafeen nå lørdag ble jeg overveldet. SÅ mange hadde funnet veien til hovedgaten i Tvedestrand. Hver stol og krakk var opptatt, folk satt som sild i tønne for å høre om boken min.
Jeg ble intervjuet av kulturpersonligheten Jan Kløvstad og leste høyt fra boken min.
Folk ble, flere kom endatil frem og kjøpte boken min og ville ha en hilsen i den. Etterpå tenkte jeg at jeg leste for lenge, at jeg ikke hadde vært altfor bevisst hvor jeg skulle slutte opplesingen.
Og så tenkte jeg at det hadde vært deilig om noen, kanskje forlaget hadde drillet meg i hvordan vi forfattere skal opptre på et slikt bokbad.
Og så tenkte jeg videre st selv om ikke alle de 25-30 som var der den formiddagen kjøpte boken min, så har jeg gjort mitt beste for at de skal huske meg.



Kanskje de kjøper boken til seg selv, bestevenninnen eller tanten sin til jul.
Dessuten; Det er gøy å treffe folk, treffe bokelskere, kritiske lesere og interesserte blikk.
Det er for disse jeg har skrevet historien om Christina Fiori Mørk, Petter Rollheim, Runa Jæger og alle de andre.
Derfor fortsetter jeg å dra på bokbad, på Sørlandet, i Gudbrandsdalen, Sandvika, i Asker og andre steder hvor bokhandlere inviterer meg. Kalenderen begynner å fylles opp av arrangementer, men jeg har kapasitet til mye mer.
Hvis jeg ikke får flere invitasjoner, kan det hende at jeg finner på en anledning til å oppsøke leserne selv!
Jeg synes det er gøy og givende å møte folk som er interessert i litteratur og som er entusiastiske til boken min. Det er et lite adrenalinkick for meg.
Ti-femten solgte bøker er derfor verdt turen! Kanskje noen av de andre tilhørerne kommer tilbake til bokhandleren og kjøper en bok.
Er de heldige finner de en signert utgave med min kråkeskrift.
Dessuten tenker jeg at slike bokbad og signeriner har langtidseffekt for en forfatter. De ansatte i bokhandleren får et forhold til deg, hvis de liker deg og boken din vil de anbefale den til kunder, og kanskje hvis du er heldig får du et oppslag i media også. Det avstedkom ihvertfall helgens bokbad. Hele to reportasjer i lokalavisen fikk jeg.
Etter boksignering og bokbad dro jeg ut til stedet vårt i uthavnen Holmesund.
Og i god Christina Fiori Mørk-stil tok jeg morgenbad i havet neste morgen. Hun lever videre i og med meg til neste bok.
Det handler nå om å finne inspirasjon til nye spennende scener. Passe creepy og.

onsdag 26. oktober 2011

Møte med et kommende drapsoffer

Etter prologen som dere fikk lese i går, kommer selvsagt første kapittel. Her møter leseren Maria Bergstrøm, programleder og journalist i TV24. Det hun ikke vet er at dette er hennes siste gyldne morgenstund

KAPITTEL 1

Ullevål Hageby, natt til 1. desember.
Hun våkner og kjenner med hele kroppen at noe er fullstendig galt. Først etter noen sekunder forstår hun hvor uroen stammer fra.
Tankene plager henne døgnet rundt. Skal, skal ikke.
Uansett hva hun foretar seg, betyr det problemer. Det er som å befinne seg i en uendelig labyrint. Hun gnir seg i øynene og puster dypt ned i magen.
Hvis kollegene hadde vært mer rause, hadde hun sluppet å se seg over skulderen hele tiden. Så mye enklere livet hadde vært uten intriger og maktkamper.
Maria snur seg, famler etter en varm kropp, etter den eneste hun stoler på akkurat nå, men lakenet ved siden av henne er kaldt.
Hendene treffer i stedet en papirlapp. Skuffelsen brer seg i magen.
Han er gått uten å vekke henne.
Typisk. Hun slår hånden på dynen, ergerlig over at hun ikke fikk fortalt ham historien. Det ble ingen tid. Han kom sent, de elsket på kjøkkengulvet, dusjet, elsket igjen og sovnet tett inntil hverandre.
Hun smiler og myser mot lappen.
”Takk for herlige timer. Er så glad for at vi er sammen igjen. Snek meg ut, ville ikke vekke deg. Ringes. Din P.” Et smileansikt med en blomst ved siden av de runde bokstavene.
Hun synker ned i puten og titter opp i taket. Drømmer seg tilbake til kvelden før, blir varm og smiler. Fremdeles kjenner hun lukten av ham.
Sukker. Alt er ikke enkelt. Forholdet tynges av hemmelighold og problemer.
Nei, hun kan virkelig ikke. Det finnes ingen utgang på labyrinten. Ingen snarvei.
Hun griper etter mobilen og trykker på knottene, displayet viser 05.42.
Det betyr at hun kan sove et par timer, så en god frokost, senere kildemøter og kanskje et avgjørende intervju.
Hvis hun tør.
Hun går gjennom spørsmålene og de mulige utveiene. Men før hun finner en løsning, kommer trøttheten flytende. En behagelig muskelavslapning brer seg i kroppen, benet rykker og søvnen driver tankene av gårde.
Lyder trenger gjennom den lette, drømmeløse søvnen. Døren smeller opp med et brak, etterfulgt av raske trinn over tregulvet og en høy barnestemme.
”Mamma, mamma er du våken!?”
Aurora hopper opp i sengen. Maria kjenner vekten av datteren som en lett vibrering i madrassen. Den lille jentekroppen smyger seg under dynen og varme, små føtter gnir seg oppover leggene hennes. Datteren ler tannløst og planter et vått kyss på kinnet til Maria. Hun stryker Aurora under fotbladet. Ingenting er så mykt som små, nesten ubrukte barneføtter.
”Kom, du må stå opp,” sier Aurora og drar henne i hånden.
”Vi må åpne julekalenderen.”
Maria kysser datteren på håret og tenker at advent og jul er en eventyrlig tid. Det er så mye å se frem til, så mye glede og kos, nå i helgen skal de ut i skogen for å hogge juletre.
”Ja, snart,” sier Maria, snur hodet mot datteren og ler, ”hvis jeg får en kos til.”
Aurora legger de små armene om halsen hennes og kysser henne. Hun rusker datteren i håret. Hvis noe hadde tilstøtt Aurora, tenker hun, ville livet gått fullstendig i stå.
Selvsagt kan hun. Feighet har aldri vært hennes vei. Det må finnes en utgang.
Maria lukker øynene, drar den varme jentekroppen inntil seg og legger armen om magen til datteren. Huden lukter søtt, munnen en anelse surt.
Hun bestemmer seg. Hun må.


Og dermed er handlingen i gang. Neste kapittel er dramatisk.... Jeg drar leseren inn i et inferno sa Krimtimens Liv Rønneberg.
Morsomt og utfordrende å skrive akkurat den biten fra studio 24.

og PS; dette har Aschehoug allerede lagt ut på sine nettsider og i Krimheftet som er distribuert i høst til alle landets bokhandlere.

tirsdag 25. oktober 2011

De første vanskelige ordene




For tiden jobber jeg med de første ordene til min nye roman. De første scenene må huke tak i leseren. Åpningscenen har jeg klar. Den er skikkelig creepy.
Dnne gangen har jeg tenkt mye mer før jeg startet skrivingen. Jeg har plottet, mange scener, alle sidesporene klart.
Jeg prøver å tenke ut romanen, hele historien, før jeg skriver.
Helt omvendt av hva jeg gjorde med boken "På direkten" som nå er ute hos bokhandlerne.
Da jeg jobbet med debutboken min visste jeg også tidlig hvordan historien skulle starte. Med kaos, anfall og død på direktesendt TV. Med en scene som viste hvor mektig TV-mediet er.
Men jeg skriver likevel ikke et helt dtaljert synopsys.som mange andre forfattere gjør.
I stedet har jeg de store linjene klare, men lar meg bli inspirert underveis.
Nøkkelen er å leve seg inn i handlingen, leve seg inn i hovedpersonenes personlighet og leve seg inn i en morders sjel.

Da jeg startet med På direkten, hadde jeg tittel, start og slutt klar.
En programleder ble drept på direktesendt TV, og selvfølgelig sier slutten seg selv. TV er involvert.


Så langt har litteraturkritikerne likt starten min i På direkten.
Den skrev jeg rett ut, i full fart en vårdag for snart tre år siden. Lite er blitt endret siden det. Jeg har nok kuttet noen ord, men stort sett er det slik jeg intuitivt ville ha det.




Men før starten, ønsket jeg å ha en scene, en prolog som satte stemningen.
En barnestemme som forteller om noe dramatisk som skjer i livet til familien. den skrev jeg også rett ut, fort den våren for tre år siden. Meningen er at prologen skal sette tonen i boken.
Det er litt skummelt å forfatte de første ordene. Det er her vi forfattere skal huke tak i leseren, slik at de får lyst til å kjøpe den, til å lese videre.
Og her gir jeg dere lesere av bloggen starten på kriminalromanen min:


" Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende.
Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner. "

Får dere lyst til å bla videre til kapittel 1? Håper det.

Kapittel 1 starter med en scene hvor den kjente programlederen Maria Bergstrøm ligger i sengen grytidlig om morgenen. Hun våkner og kjenner at lakenet ved siden av henne er kaldt om tomt. Hennes elsker har gått uten å vekke henne. Hun tenker på alle utfordringene i livet, hemmelig kjærlighetsforhold, vanskelige kolleger og utfordrende saker, så dormer hun av. Hun blir vekket av en glad liten datter på seks år som jumper opp i sengen og gir henne våte kyss. Slik blir leseren kjent med Maria som siden dør.
Men hvem tilhører barnestemmen i prologen? Er det Maria? Eller er det en mann? Eller kanskje en annen kvinne? Er det gjerningsmannen eller hvem kan det være? Kanskje Petter, hovedsperson nummer to? Eller er det offeret?
Den som leser videre, får denne stemmen igjen ved inngangen til hver del av romanen. Hva betyr det?
Creepy, sier Dagbladet om boken.Jeg er en av få kvinnelige forfattere som lager spennende actionscener,sier VG. Mens andre anmeldere er begeistret for mine kjærlighetsscener...

I boknummer to er politietterforsker Christina Fiori Mørk også hovedperson. I denne boken får hun enda større problemer både med drap, jobb og ikke minst med sitt mildt sagt uoversiktelige kjærlighetsliv.
Jeg smiler, jeg grøsser og jeg tripper mens jeg skriver videre på Christina Fiori Mørks utfordrende tilværelse.

lørdag 22. oktober 2011

Nesten på direkten



På søndag skal jeg på lufta. Krimtimen på P1 vier de første 9 minuttene av sendingen sin denne helgen til meg og boken min, På direkten
Herlig!
Forrige dagen fikk jeg en mail fra kollegaen som jeg aldri før har møtt. Navnet kjenner jeg. Rønneberg er et kjent radioansikt.
Jeg jobber i TV-huset og ingen av mine kolleger visste hvor radiostudioet til Krimtimen lå. NRK Marienlyst er et kjempestort kompleks, eller flere bygg som er bundet sammen. Radiobygget og TVbygget er knyttet sammen gjemmom en bro.
Derfor tok jeg ikke sjansen på å finne frem. I stedet gikk jeg ut av TV-bygget og over plassen bort til radiohuset. I radioresepsjonen ble jeg hentet og geleidet frem gjennom dører. lange korridorer og opp trapper.
Hilste på en blid Liv Rønneberg og fikk utdelt et headsett. Stemmeprøver og justering av mikrofonene.
Så ble det røde lyset tent og jeg var på lufta. Eller nesten da. Det gikk i opptak. Det kiler alltid litt i magen når rødlyset blir tent.

"På direkten er spennende, en god historie, en pageturner," sa Rønneberg.
Jeg smilte av lettelse i hele kroppen, i stemmen. En lettelse med gode kritikker, så godt å høre.
"Dessuten er det befriende med en krim som viser noe annet enn et møkkete Oslo. Boken din er skikkelkig vestkantkrim," sa hun og smilte.
Hva kan jeg si? VG mente også at jeg avslørte meg som mer kjent på vestkanten enn østkanten i Oslo. Det er ikke første gang noen putter merkelappen vestkant på meg. Betegnelsen har fulgt meg siden jeg ble journalist.
Men Rønneberg likte vestkantstempelet på boken min. Jeg tar leseren gjennom Frogner og Briskebys gater og bakgårder, via Ullevål hagebys hager, til bakker og strender i Bærum, skumle skoger i Asker og ellevill kjøring i Asker og Bærums landeveier. Men selvsagt beveger personene seg øst for Akerselva og, i tillegg til Provence og Paris, hvor jeg ja helt riktig er lommekjent,



Mye av dette snakket vi om i radiostudioet.Alt ble tatt opp en gang og samtalen løp lekende lett og uanstrengt.For en debutant som meg er det selvsagt spennende å være på radio. Og dessto mer hyggelig er det at programleder Liv Rønneberg liker boken min.

Trykker du på denne lenken, kan du kjøpe boken min: 
http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=6259839&rom=MP
Vil dere høre mer om kriminalromanens innhold, hvordan jeg fikk ideen og hvordan jeg har jobbet med den og hva Liv Rønneberg mener er bokens styrke, skru på radioen klokken 14, P1 på NRK søndag 23 oktober. Programmet skal også ligge på NRK.no og sendes dessuten kl 23 om kvelden. Etter meg er det blant annet intervju med Knut Faldbakken.
God sending!

mandag 17. oktober 2011

- Nå starter jobben.




"Etterpå er det helt stille," sa en romandebutant jeg er blitt kjent med denne høsten. Hun snakket om dagene og ukene etter at hun hadde debutert med boken sin.
"Du får en tomhetsfølelse etter at boken er kommet," sier en mer erfaren forfatter-venn.



Jeg forstår litt hva de snakker om.

For det var et adrenalnkick uten sidestykke å debutere med bok. Det eneste sammenlignbare jeg har vært borte i, uten sammenligning forøvrig, er å føde barn. Kraftanstrengelse, fokus, himmelstormende lykke og lettelse over at alt har gått bra, tross alt.






Den kvelden i Store Studio vil jeg alltid huske. Boken "På direkten" var ute på markedet, jeg hadde fått bred omtale og god anmeldelse i landets største avis, VG , omtale i Budstikka samme dag, samme med Asker og Bærumsavisen, bloggeren Bokelskerinnen hadde også intervju med meg denne tirsdagen. Jeg registrere alt, men hadde ikke tid til å lese noe akkurat da.
Tirsdag 11. oktober var proppfull av forberedelser.
Denne kvelden var Store Studio fylt med folk som var interessert i boken min og som kjøpte den. Jeg solgte flere bøker enn noen før på en lanseringsfest i Aschehoug-regi, sa de.
Lanseringsfesten var en gedigen opptur for meg.


Neste dag da jeg kom på jobb i NRK ble jeg møtt av en vegg av entusisamse og nysgjerrighet. Kolleger ville kjøpe boken og lurte på om jeg hadde en kasse med på jobb.
Det var egentlig en god ide, men direkte salg ser jeg ikke at jeg skal gjøre. Men full av pågangsmot strenet jeg bort til NRK-butikken og lurte på om de kanskje kunne selge boken min, de selger jo NRK-produserte bøker. Jo, hvorfor ikke, sa kvinnen bak disken. Dette må jeg få aschehoug til å ta seg av.
Poenget er; skal jeg selge bøker, må jeg stå på noe innihampen selv. Det står ikke et gedigent PR-apparat bak meg. Jeg må gjøre mye av jobben selv. Bokhandlerne må bli kjent med boken min. De må ikke legge den nederst på hyllen, de må kjøpe inn flere eksemplarer. Folk må jo lese det jeg har slitt med i flere år!!

Foreløpig har ikke tomhetsfølelsen rammet meg. Men jeg har kjent på den uendelig store bokverden. Hvor lett boken min drukner.



Dagen etter etter deltok jeg i bokbad og signering på den lokale Ark-bokhandleren i Sandvika. Sammen med med nabo, forfatter Gøril Wiker. Eldstesønn støttet tiltaket, det samme gjorde foreldre, forfatterkollega Kurt Hansen og noen såkalt voksne kvinner. Litt skuffet over ikke større interesse. Men likevel ble jeg hos bokhandleren, giret og høy, med masse energi på lager. Og det lønnet seg. For det strømmet på med bokelskende mennesker utover ettermiddagen. Da bokhandleren stengte dørene denne kvelden, hadde de solgt rundt 25 av mine bøker. De var kjempefornøyde. Det var større salg på en kveld enn Cecile Samartin fikk til på et tilsvarende arrangement samme sted. Det er nesten slik at jeg ikke tør skrive det.
Dagene etter og nå i helgen har Ark solgt min bok jevnt og trutt.



Stille? Kanskje litt.
Men ikke helt. På Sørlandet vil de ha meg både på bokbad. boksignering nå og på et bokarrangement rett før jul. Det ryktes at et par bokhandlere i Gudbrandsdalen vil det samme. Jeg har vært i flere intervjuer. Men må medgi, litt rastløs er jeg. Derfor har jeg før helgen, på lørdag og i ettermiddag valfartet til bokhandlere på jakt etter boken min. Og det er en spesiell opplevelse å se romanen min ligge der blant alle de andre titlene.


Noen steder har de mange "På direkten", noen steder har de få, et sted hadde de ingen. Hos alle disse bokhandlerne har jeg gått til disken, spurt etter boken, fortalt hvem jeg er, og spurt hvor mye den har solgt.



I dag opplevde jeg at denne innsatsen ikke er forgjeves. På Sandvika storsenter snakket jeg forrige uke med en hyggelig ung mann i Norli okhandel , han fortalte at han mente han hadde solgt 10 ekemplarer av boken min på et par dager. Mens vi sto der kom Håvard, en god venn av broren min. Han hadde ikke hørt om boken min før, men kjøpte den sporenstreks og ville ha hilsen. Bokhandelmannen fleipet med at jeg burde stå der oftere.
I dag var jeg tilbake. Så at det lå bare en bok igjen. Men med et magebelte med anbefaling.


"Du må bestille flere av boken min," sa jeg.
"Det har jeg gjort. Det kommer inn 30 nye i morgen. Vi har lest boken din og anbefalte den til mange på lørdag. Vil du ha bokbad her en dag, forresten?"
Trynefaktoren virker!
Det er ingen tvil: Det er bokhandlernes hjerter jeg må vinne, først og fremst.

onsdag 12. oktober 2011

- Slik er det å debutere!




Tirsdag 11. oktober.
For en strålende kveld! Jeg suser fremdeles på en bølge av adrenalin og lykke.
Tirsdag, den 11.10.11, debuterte jeg som forfatter. Og selvfølgelig måtte jeg ha fest. Stor fest.
Jeg hadde bedt meg fri fra jobben, likevel hadde denne tirsdagen litt for få timer.
Mye som skulle fikses denne dagen.


Derfor; Litt for sent, bare en time før gjestene kom, seilte jeg inn i Store Studio. Eller rettere sagt vrengte bilen opp på fortauet utenfor inngangen. Der sto to sikkerhetsvakter, rød løper var lagt ut. I bilen hadde jeg med plakater, duker, servietter, kamera, videokamera, ekstra sko,- dersom de røde ble for vonde å gå i, blomster som jeg hentet på veien og meg selv...
Løp inn og oppdaget at strømpen hadde raknet, men begynte å jobbe.
"Gruer du deg?" spurte folk.
"Har ikke hatt tid til å tenke," svarte jeg.




Men da jeg kom inn i Store Studio, forsto jeg alvoret.



Der sto kassevis med bøker. Aschehougs folk stilte bøkene opp på rekke og rad. Min bok!


Og flere kasser sto på bakrommet. Aschehoug trodde det ikke var mulig å selge alle bøkene.




Nylonstrømpene mine raknet mer og mer, jeg kastet skoene og løp opp og ned, virret og ordnet tusen ting, mens jeg stadig sa høyt; "Må sette meg ned to minutter, hente pusten, tenke på hva jeg skal si i talen min."
Men fikk aldri tid. Alltid en detalj å fikse.



Viggo Johansen kom, musikerne kom, kokken var der, lydmannen var der, alle måtte jeg snakke to ord med.


Christina Fiori Mørk fulgte meg som en skygge, men hun hadde ikke ekstra strømpebukser å avse.
Og endelig kom en forfatterkollega med et ekstra par med sorte nylonstrømper. Jeg løp inn på dametoalettet og skiftet, satte på meg de røde skoene




og konverserte deretter om kveldens utfordringer med kokken. Jeg hadde bestilt mat til 150, men etterslengere gjorde at det nå så ut til å bli 200 gjester.

Bekymringsrynkene mine gikk loddrett i pannen.
Til slutt dro redaktøren min Mia meg nedpå to minutter for å gå gjennom kveldens kjøreplan.



Først: Jeg skulle åpne,tale og praktisk info, så hun overta, så musikk, så Viggo ( Johansen, programleder og god kollega) så musikk -, så bokbad med meg, så mer musikk med Julie og Olaf og finito... Mingling, mat og drikke og boksignering
Enkelt og greit.


Da jeg åpnet dørene til Store Studio, ble jeg overveldet.























Så mange hadde kommet for å dele boklanseringen med meg. Gamle klassevenninner, barndomsvenner, naboer fra jeg var liten, dagens naboer, bestevenner, sommervenner, forfatterkolleger, jobbvenner,



kolleger fra Dagsrevyen, fotografer, NRK-sjefer,TV2-kolleger, folk jeg har vært sjef for, Dagsrevy-venninner, veilederen min, studievenner



Dagsrevyens Lisbeth Skei var en av mange kolleger som var der. Hun er en av leserne og konsulentene jeg har brukt underveis. Den profilerte Økokrimetterforskeren Elisabeth Roscher var også der, både som venninne og nyttig kilde underveis i skrivingen. Søtrene Wiker var der, begge to har bidratt betydelig til boken og skriveprosessen.
I lokalet befant seg forlagsfolk, Aschehougssjefer, tannlegen min, gamlekjærester, ekssambo, frisøren, fysioterapeuten min, kilder, intervjuobjekter, folk med forfatterdrømmer, svigerforeldre,



egne foreldre, tremenninger, til og med en italiensk tremenning, svigerinne,ekssvigerinne, nieser, ja dere skjønner hele livet mitt var representert.





Jeg skottet bort på kokken, men fikk ikke blikkkontakt. Skjønte at det måtte være nesten 250 gjester i det verneverdige foajeen til Store Studio. Jeg tok runden og hilste på andre.
"Hvor er Christina Fiori Mørk," spurte flere som var blitt venn med henne og meg på Facebook. Mne jeg sa som sant var at jeg ikke visste hvor hun var.
Så hoppet jeg opp på et bord og holdt tale.





Og som jeg sa; de har alle inspirert på en eller annen måte. Om det er latteren, om det er de underlige treskoene, om det er den høyrøstede bergensstemmen, om det er den vakre, den smålige, han med stiv nakke, han eller hun som alltid må synes på TV, du finner universet av personligheter i boken min.
Enhver likhet med virkeligheten skyldes selvfølgelig helt og holdent tilfeldigheter.
Etter at jeg var ferdig med talen min, var det tid for produksjon Store Studio.





Vi fikk høre nydelig musikk av Julie og Olaf, både før og etter bokbad med meg og redaktøren. her pratet jeg mye og ganske ærlig om hvor tøft og smertefult det fakisk er å skrive bok.













Og før boklesing av Viggo Johansen hadde jeg bestilt "50 ways to leave your lover." fordi den har så fin symbolikk i forholdet til boken min, og kanskje av mange andre grunner.
Etter opplesingen skrøt Viggo spontant av boken, sa den var spennende, at han gledet seg til oppfølgeren og fremhevet spesielt den dampende sexen. Forsamlingen rødmet nesten.







Etter mer musikk, reiste jeg meg igjen og takket de alle.



Tenkte at nå skulle jeg endelig slappe av.


 Her er video fra lanseringen:

<iframe width="560" height="315" src="http://www.youtube.com/embed/ByEmomh_p1U" frameborder="0" allowfullscreen></iframe>


Men da sa Mia at det var boksignering.



Og folk stilte seg i kø. På rekke og rad. Kø!!




hilsner til alle, til redigere og Dagsrevy-fotografer jeg har jobbet tett med, alle fikk en personlig hilsen.


















Jeg lo og smilte, skrev hilsner på bøker i timer. Folk var elleville. Mange kjøpte 5-6-7-8 bøker. Og jeg skulle signere alle. Lykkelig over at noen ville kjøpe min bok.






Jeg skrev hilsner til svigermødre, tante, kjærester og bestemødre til krampa tok meg. Folk lo og ertet meg med av jeg forfattet avhandlinger.
I ettertid har jeg forstått at det er vanskelig å tyde noe av skribleriene.







Folk sto i endeløs kø. Det virket som om alle gjestene skulle ha seg en bok eller syv denne kvelden.
Og mens nye folk ble kjent med gamle, praten gikk gemyttelig, ble det plutselig uorden i rekkene.
Folk flyttet seg.



Det var Ole Torp som passerte køen. "Jeg har hatt sending, og vil gjerne ha en bøk før jeg går hjem," sa han med avslepen Bergens-dialekt.
Det var sølvreven. Mannen med de store brillene.
Som bestilt.
Så tittet han ertent mot meg og ropte. "Jeg vet hvem morderen er!"
Etter en liten kunstpause, fortsatte han. "Det er Tore Tollersrud som er morderen."
Folk i køen ble urolige. Morderen avslørt?
Jeg himlet med øynene, smilte til Ole og føyset ham vekk etter å ha skrevet en hilsen i boken hans.
Olea fleip har jeg hørt før. Ole forsvant med boken under arnen og løp ut til de vindrikkende ute i foajeen.
Slapp av, fikk jeg lyst til å si til de foran meg. Tore er kollega og jeg var sjefen hans i 4 år. Men han er nok ikke skrevet inn i historien, Ole bare er slik, liker å erte.
Jeg løftet pennen og skrev neste hilsen. Flere og flere kom.




Da siste bok var signert, var nesten alle gjestene gått. Og endelig fikk jeg smake litt av den nydelige maten til kokken Albert og smakt på vinen.



Mine gamle gode kolleger fra Dagens Næringslivstiden var blant de siste som forsvant med armene fulle av På direkten.



Og Aschehougs salgsansvarlige sa,"Aldri før har vi solgt så mange bøker på en lanseringsfest. " Hun senket stemmen litt. " Ikke en gang hos Jo Nesbø."

Da skjønnte jeg at jeg har gode venner, naboer, kolleger og familie som unner meg vel, som gjerne vil lese boken min og som også vil gi den bort til flere.
Med visshet om at jeg hadde tjent mine første titusner på gode venner, naboer og kolleger, pakket jeg sammen restene, sparket av meg de røde høyhelte, droppet planen om tur ut på byen, dro hjem og delte en champagne med mannen min, før jeg stupte i seng i en bomullsky og kanskje drømte om en... boksky...
Foreløpig er salgsuksess en fjern drøm, men jeg flyter fortsatt i en form for lykkerus. Tror den varer noen uker til.
Jeg er i mål!