Slik er Petter i boken.

Jeg har tidligere fortalt om Christina Fiori Mørk, hovedpersonen i På direkten. Den vakre, litt ensomme og sårbare politikvinnen som får oppdraget med å etterforske journalistdrapet.

Den andre viktige personen i boken er Petter Rollheim. Han jobber som vaktsjef i TVselskapet TV24, landets største kommersielle TV-stasjon.

Petter Rollheim, er akkurat passert 40, han er rutinert vaktsjef i TVnyhetene i TV24. Han sitter midt i det i uvirkelige drama hvor programleder Maria Bergstrøm får et dødelig anfall på direktesendt TV.
Vi følger ham i kaoset som oppstår, de valgene han tar vil vise seg å bli skjebnesvangre.



Han bor i min barndoms gate; Eilert Sundts gate på Briskeby. I annen etasje i huset på bildet. Dette er faktisk mitt barndomshjem. Ikke legg noe mer symbolsk i det enn at jeg kjenner hver syrinbusk i gaten, hvert trappetrinn og kjøkkeninngang i huset.
Petter har ikke bil og sykler uansett vær.
Han er fraskilt, har to sønner og prøver å være en god far, men får det ofte ikke helt til. Han har et hemmelig kjærlighetsforhold som både kolleger og familie ville reagert på. Han gjør mange rare og lite kloke ting for å skjule dette forholdet.
Etterforskningen blir etterhvert en stor prøvelse for ham. Den tabloide vaktsjefen som ber reporterne om å være mer pågående og oppsøkende, får selv merke hvor tøft det er å bli jaktet på av pressekolleger.
Drapet, etterforskningen og pressejakten gjør at han gjennomgår en stor personlig krise.

Her møter du ham i en scene i boken:

"Det ble stille rundt ham. Kollegene hadde strømmet til jobb etter at nyheten om Marias dødsfall sprakk. Alle var nysgjerrige. Selv de som hadde mislikt Marias suksess hadde kommet på jobb. Ikke overraskende ivret flere kolleger etter å dekke dødsfallet. De vaket rundt Petter for å få oppdrag. Jo større tragedien var, desto mer ønsket journalister å ta del i den. Det var det som skilte pressefolk fra vanlige mennesker, tenkte Petter. Tragedier og store katastrofer ga oss kick. Jo verre, dess mer tente journalistene, selv når det rammet en av deres egne.
Han var likedan. Bare ikke i dag."

Å synes, det er selve drivkraften

I boken blir vi kjent med mange av hans kolleger. Sensasjonslystne kolleger, krevende sjefer, vanskelige sjefer og reportere som er mer opptatt av å synes på TV enn å grave opp nyhetene selv. Vi møter kameratene hans, blant annet den usympatiske Kringle som jobber i Dagsrevyen.
Vi får også innblikk i hans vanskelige forhold til eksen, til de to sønnene og hans litt sjalusipregete forhold til lillebroren.


Petter roter seg bort i mange situasjoner fordi han skjuler forholdet han hadde til den drepte Maria Bergstrøm.

Her tenker han tilbake på Maria.

"De kjente luktene i entreen overveldet ham. Søt krydderaktig lukt. Noen sekunder hvilte han hodet mot veggen og følte nærværet av Maria gjennom hver eneste pore.
Minnene flimret hakkende forbi som i en gammeldags super8-film. Alle de ulike smilene hennes.
Det engasjerte rykket i munnviken når hun var på sporet av en god nyhet. Det profesjonelle strålende, men litt stive i studio. Det glade når de så hverandre igjen etter flere dagers fravær.
Det ertende smilet da hun i går hadde dyttet ham overende på kjøkkengulvet. Det sensuelle da hun hadde ligget oppå ham med gnistrende øyne.
Ertende dro Maria genseren hans opp. Varme og søkende lot hun fingrene løpe over magen hans.
”Gjett hva? Lyst… Lyst på deg,” sa hun. Begjæret traff ham som et søtt dolkestøt. Han rullet rundt med henne. Hun lo høyt og støyende, pusten hennes kilte ham i ørene.
De elsket der og da på de hvitmalte furuplankene. Etterpå lå de utmattet på gulvet, mens hun hvilte på albuen, med hodet støttende i hånden, og så uutgrunnelig på ham gjennom den viltre hårmanken.
”Det er dette jeg liker aller mest med deg. Spontaniteten og pågangsmotet ditt,” sa han.
Hun smilte og lente seg over ham: ”Hm, hva mener du?” sa hun lavt.
”Du slutter aldri å overraske meg. Selv om det koster meg, au, såre knær.”
Med en grimase reiste han seg opp, ryggen verket.
”Dette var en ny arena for meg, men kanskje ikke for deg.”
Hun lo og reiste seg i en flytende bevegelse.
”Kom, la oss ta en dusj,” hvisket hun.
Maria tok trappen i to trinn ad gangen. Leende snudde hun seg mot ham øverst i trappen. ”Kommer du, eller er du pudding?”
De hadde elsket igjen før de sovnet. "

Og her litt senere, skjuler han seg for en innbruddstyv.

"Petter krøp sammen i fosterstilling. Pulsen dunket i øregangene. Svetten rant nedover pannen, ned langs neseroten til overleppen.
Døren knirket og gikk opp. Tydelige åndedrag hørtes fra døråpningen, som den andre nettopp hadde løpt.
Pusten til Petter stoppet og lungene kjentes for trange. Svettedråper rant ned på overleppen og han kjente den salte smaken i munnen. Når han hørte den andres pust, kunne sikkert den andre oppfatte hans. Han lukket munnen, pustet gjennom nesen og kjente panikken stige.
Så hørte han skritt over gulvet. Treplankene vibrerte under vekten.
En skarp lyd skar gjennom rommet, gardinene ble trukket for, hender famlet i mørket og en lampe ble tent.
Et sekund lukket Petter øynene, som for å sperre virkeligheten ute, men så åpnet han dem igjen. Han måtte følge med.
Personen romsterte og bladde i papirer. Skuffer ble åpnet og smalt igjen. Petter lukket munnen. Ville ikke tenke på hvem som kunne være i rommet. Det kunne være hvem som helst, en nabo, en i familien, en kollega, men vedkommende var neppe invitert av Maria.
Sto Marias telefon på lydløs? Hånden hans for til baklommen.
Tenk om noen ringte eller sendte en SMS, Maria abonnerte på nyhetstjenester fra NTB, TV24.no og NRK, nyhetsmeldinger som kom hele døgnet.
Han trakk mobilen forsiktig oppover i lommen, men telefonen gnisset mot stoffet. Han stoppet og lyttet. Det var musestille.
Petter lå urørlig med hånden i baklommen.
Sengeteppet skjulte delvis utsikten, men han skimtet mørke støvler og mørkgrønne bukser.
Plutselig vandret eieren av støvlene rundt i rommet, som om personen lette etter noe, eller noen. Var han avslørt?
Den andre stoppet. Vedkommende hev etter pusten. Petter lukket munnen. Livredd for at åndedrettet skulle avsløre ham.
Døren til kottet ble åpnet og hender klappet på hyllene. Noe ramlet på gulvet. Petter kjente fallet som en vibrasjon mot kinnet.
”Shit,” sa mannen.
Stemmen lød kjent. Mørk, litt hes som om han var storrøyker. Petter lukket munnen, livredd for å røpe seg. Støvet kilte i neseborene. Under sengen lå lodotter og en mørk bh.
Støvlene skiftet retning, noen sekunder sto føttene stille før de gikk mot Petter og stoppet ved ham.
Tenk om den fremmede ante hans nærvær, kjente lukten hans, hørte pusten hans. Han hadde lest at sterk frykt fikk kroppslukten til å bli sterkere. Når som helst kunne den fremmede bøye seg, titte under sengen og dra ham frem med makt. Han lukket øynene, angsten bruste gjennom ørene.
Det var stille et sekund før nattbordskuffen ble dratt ut, perler og mynter klirret, innholdet ble endevendt, en lås ble åpnet og skuffen smalt igjen. Rasling med papir.
Det knirket over hodet hans. Mannen satte seg på sengen.
Varmen, tenkte Petter og ble samtidig iskald.
Tenk hvis det fremdeles var varmt etter ham i sengen og mannen kjente det. Hvis…, han orket ikke forfølge tanken."




Petter er klønete, gjør dumme valg for å skjule sannheten. Dette gjør ham raskt til mistenkt.

Her er det av de første møtene med etterforskningsleder Christina Fiori Mørk:

"Petter snudde hodet bort og lot blikket vandre mot politikvinnen.
Hun rynket pannen og fiklet med opptakeren. Hendene var kraftige, med blodårer på håndbaken. Uniformen var byttet ut med sorte bukser og åpen, hvit skjorte. Flott ansikt, fyldig munn, klar elfenbenshvit hud, rett nese, høye kinnben, markerte øyebryn, usminket, ravnsvart langt hår med kobberøde tråder. Hun så ut som en voksen utgave av Poncahontas.
Politikvinnen beveget leppene. ”Avhør med vitnet Petter Rollheim, klokken 11.02.”
Hun startet med formalia og vurderte ham med intense, blå øyne.
Han lyttet og svarte, svettet i håndflatene, pulsen banket i tinningen og mobilen brant mot låret. Hvordan skulle han fortelle om telefonen uten å dumme seg ut? Han flyttet hendene og så at bordplaten ble flekket av svette."



Petter Rollheim liker ikke Christina Fiori Mørk og blir frustrert over at en slik vakker kvinne er en pågående politikvinne som skaper problemer for ham.
Han er svak. Hun er sterk.