mandag 28. mars 2016

Den vanskelige bok nummer to




  Nesten hver dag eller i hvertfall noen ganger hver uke får jeg spørsmålet: "Kommer neste bok snart ?"  
Hva svarer jeg da? 
Jo da, jeg vet det har tatt tid.
Mer tid enn jeg trodde. 

 Men selv om jeg har vært unnvikende har jeg  faktisk skrevet ny historie med Christina Fiori Mørk i hovedrollen.
Om det er bra nok, vet jeg ikke.  Hvor mye mer jobb som gjenstår får jeg snart vite. 
Det har ikke  vært lett å svare utålmodige lesere, bokhandlere, bloggere  eller journalister de siste par årene.
Men takk likevel for interessen !  Takk for at dere venter, for at dere ser frem til ny roman , takk for at dere gidder å spørre! 

Hvorfor det ikke har vært lett å bli ferdig 
 , får du snart svaret på her, hvis du henger med til slutt 😉
Livet i spagaten
Jeg trodde aldri at det skulle bli super- lett å komme med en oppfølger av "På direkten. "
Men jeg trodde at det skulle bli lettere etter å ha fått til én krimroman. 
At det skulle bli så tøft som det har blitt , hadde jeg ikke fantasi til å forestille meg. 
 Det er vel ikke skrivingen isolert som har vært den største utfordringen. 
Det har vært å få mental ro og fysisk overskudd til å skrive og å være kreativ som har vært krevende. 

For livet mitt har de siste årene vært i største laget.
Det har ikke bare vært kreften og alt det sykdommen medførte. 
Utfordringene har stått i kø.  Det har vært som å leve i en dårlig og lite troverdig roman. En såpe-historie om en kvinne midt i livet som realiserer drømmen sin , men etterpå opplever utfordringer på alle livets områder.
Mer om det snart. 
 Debutboken min brukte jeg nesten tre år på å skrive ved siden av full jobb som frontsjef og reportasjeleder i NRK .
Jeg var full av sprudlende lykkefølelse da jeg ble antatt hos Aschehoug og enda mer sprudlende og flyvende av adrenalin da romanen ble lansert. Jeg følte meg på toppen av alt.

Og jeg var så heldig, fikk dobbeltside i VG før boken var ute, gode anmeldelser i VG og Dagbladet den første uken og i en rekke regionalviser og i bokbloggere. 
Jeg svevde .  Og jobbet aktivt med å selge boken, hadde bokbad , boksigneringer og stilte opp på intervjuer . Var pågående og aktiv overfor bokhandlere for at de skulle oppdage boken min . 
Hadde det gøy, super-gøy!



Så ble verden snudd opp ned. Dagen etter dette bildet faktisk .  Jeg fikk beskjed om at jeg hadde 
kreft. 
Verden min ramlet sammen. Jeg ble  overveldet av frykt for å dø fra barna mine. Av redsel for smerter og for det ukjente.

Men bokbad, medieomtale og anmeldelser holdt heldigvis tunge tanker på armlengdes avstand. 
Så fulgte tøff tid med operasjon og en lang og utmattende tid med i alt 18 cellegiftkurer og 25 strålinger. 10 måneder med livet på vent.
Utrolig  å tenke tilbake på denne tiden. 
Men opp i alt skrev jeg og dette holdt meg oppe i en tøff sykdomsperiode.  Jeg hadde noe å fylle tiden med. Jeg var ikke bare pasient. Jeg var fortsatt en form for AC. 

Skriving 
Heldigvis   hadde jeg idé til neste roman før kreften rammet. Jeg hadde ide til en god start og et plott.  Så jeg skrev  litt nesten hver dag . 
Da jeg var ferdig behandlet hadde jeg 100 sider tekst , et halvår  etter var førsteutkast med 300 sider tekst skrevet.  Jeg diktet, men strevde med å konsentrere meg opp i alt jeg sto i. Men likevel: Optimistisk sendte jeg manus fra meg til forlaget.
Etter noen uker kom beskjeden jeg innerst inne visste ville komme.  
Manus var selvsagt ikke bra nok. Mer arbeid krevdes for at det skulle bli en utgivelsesklar roman. 
 
Jobbretur
Samtidig: Jeg ble omsider sterk nok til å begynne på jobben i NRK  igjen. Det krevde mye. Ufattelig mye 
. "Chemo-brain" er ikke ideelt når du er vant til å være på høyden og fikse det meste. Chemobrain er cellegift-hode på norsk ,altså 😉
Konsentrasjon og utholdenhet var ikke som før.  

Å vende tilbake til jobb som journalist ble viktigere enn manus. 
Og det ble en kamp å komme i jobb igjen.  Så mye usikkerhet og utrygghet jeg sto i. 
 Det var ingen selvfølge at NRK hadde en jobb til meg. Jeg ville selv ikke tilbake til den krevende og spennende lederjobben jeg hadde før jeg ble syk. Jeg ønsket å bli reporter igjen . 
 Det var omfattende runder med sjefer og personal, inntil det ble en løsning og jeg fikk en jobb som jeg ønsket meg , - som journalist i nyhetene.
 
Uansett : 
Hvordan man finner tilbake jobbform etter en kreftsykdom og  hvordan arbeidsliv møter den langtidssyke snakkes det lite om i det  offentlige rom.  
Alt for mange kreftsyke gir opp kampen blir heller sykmeldt /ufør etter behandlingen. 

Men det er et helt annet tema . 


AC før og nå
Forskjellen fra før kreften er at jeg må ha  overskudd og ro for å skrive bok.  Før kunne jeg skrive et spennende kapittel etter jobb mellom kjøring av barn, leksehjelp og middagslesing. Jeg kunne skrive i fuktig svømmehall mens barna trente eller på benken på fotballbanen .  Jeg skrev om natten etter kveldsvakt , og sov i perioder bare 3-4 timer i døgnet, av og til mindre.  

 Etter kreften trenger jeg ro , ro ikke bare for å skrive, men ro til å kunne skrive. Og helst hele dager.  
Utmattet etter jobb hadde jeg bare overskudd til å forfatte i langhelger og ferier. Knapt nok det.

Men det hendte mer enn krevende jobboppstart. 

Utfordringer i kø
Min kjære gamle pappa ble syk  , veldig syk, jeg var hos ham hver dag i mange måneder, på sykehus, på rehabilitering og hjemme, trente og gikk turer med ham, snakket og ga ham mye av min tid. Ufattelig nok så døde svigerfar midt i pappas sykeleie, og   noen måneder etter hendte noe helt grusomt som  jeg ikke kan skrive om, men en av mine nærmeste ble utsatt for noe helt forferdelig og som krevde mye av meg og som stjal all tid og overskudd.   Et nytt utmattende halvår forsvant,   så døde pappa  og et par måneder etter ble svigermor syk og døde etter et halvår. 
I denne perioden fra pappa ble syk måtte jeg ta noen grep for ikke å miste fotfestet selv.

Skrivepause
Å skrive en roman er ensomt. Det krever ro og overskudd . Det krever disiplin og at du henter motivasjon i  deg selv.
Derfor tok jeg en beslutning.  Jeg kunne ikke plage meg med dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk tid til å skrive. Det er bare destruktivt.
Jeg hadde ingen tid. 
  Løsningen var å legge alt bort . Glemme hele Christina Fiori.
Jeg hadde skikkelig skrivepause halvannet år. Noe annet gikk ikke. 
Hodet mitt hadde ikke overskudd. 
Når du er så mentalt sliten fra før og må stille opp så mye for så mange andre finnes det ikke rom for å være kreativ, for å dikte , for å stryke og strukture manus slik  at det blir  enda bedre.
Og det fantes ikke lommer av tid i mitt liv. Jeg hjalp andre. Jeg var til for mine kjære.  
Bokhøster kom og forsvant. Jeg skulle så gjerne vært der, men det var i et annet liv. Uoppnåelig .
Litt skamfull var jeg for at jeg ikke var med. 

Jeg visste at jeg skuffet mange , lesere og bokhandlere og media har lenge etterlyst oppfølgeren.  Og jeg er lei meg for at jeg har  skuffet så mange. 
Men livet mitt og mine nærmeste var viktigere enn å realisere meg selv og  min forfatterdrøm.

Wow!
  Først i fjor sommer hentet jeg manus frem igjen. Jeg lyktes å finne inspirasjon i mitt romanunivers, gjorde  mer research , fikk innspill av gode lesere.
 390 sider tekst er forfattet .
 
Manus er sendt inn til forlaget. 
Redaktøren min har ikke lest noe jeg har skrevet på et par år.  Men jeg fikk en oppløftende konsulentuttalelse for en tid tilbake og har etter det jobbet etter de rådene.

Mulig det fortsatt ikke er bra nok. Men nå vet jeg at jeg får det til.
Jeg er tilbake . Har mer energi og fokus.
Og jeg har begynt å skrive omriss til ny roman. Til to. En krim og noe helt annet. Mer om det siden. 
Nå må jeg først bli bra i hånden etter et armbrudd .  Et brudd er ingen tragedie men litt dumt for en som trenger hånden for å skrive. Typisk for en venstrehendt å få brudd i godhånden til venstre. 

Mesteparten av dette over her  også skrevet for en tid tilbake og har ligget som kladd i mitt lukkede blogg-univers. Har ikke ønsket å fortelle omverden at manus er sendt inn til forlaget.

Men skitt au. Spørsmålene kommer hyppigere og hyppigere.
  Skylder alle  dere som spør et svar.
Jeg vet at jeg får til ny krim med Christina Fiori Mørk.
Men det er sikkert en vei igjen , jeg må sikkert endre, stryke og forenkle .
Så når boken kommer , vet jeg ennå ikke. 
Lenge hadde jeg arbeidstittel "Arven" på manus . Fant ut at det ble for tamt .  Nå heter manus noe helt annet. Noe tydeligere og bedre.
Foreløpig holder jeg det hemmelig.

Mens jeg venter på dommen fra forlaget og på at bruddet  skal gro, leser jeg andres bøker . Har lest masse bra i påsken


 Hvor langt unna jeg er ferdig manus, får jeg vel vite om ikke alt for lenge.
Da kan jeg også fortelle dere som spør når omtrent cirka ny krim med Christina Fiori Mørl kommer til en bokhandel nær deg.
Det er viktig for meg av flere grunner.. 
For jeg vet at det å lykkes med en ny roman er så mye mer enn bare forfatterskap .
For meg vil det være et symbol på at jeg har overvunnet så mange hindre etter kreften. 
Jeg har mistet uendelig mye på veien.
Men jeg er tilbake. Klar for nye eventyr.
Og etterhvert klar for nye møter med lesere.
I mellomtiden krysser jeg fingrene og forberede meg mentalt på en dom  som krever mye av meg.