tirsdag 8. oktober 2013

Slik ser en operert pupp ut

Eller slik kan en operert pupp se ut.

Jeg lovet meg selv. Ikke naken hud. Ikke arr på denne bloggen.
Men nå kan jeg faktisk ikke dy meg.


Registrerer at andre stiller opp i all sin prakt og viser opererte bryst, andre viser flat brystkasse der brystet var før. Andre røde, dype arr. Og det er greit. Vi takler dette på ulik måte.
Men det som akkurat i dag provoserte meg var Dagbladet.no som slo opp på topp en naken brystoperert kvinne , bare for å vise henne frem. Og avisen slo opp mer enn det.
Blant de tre bildene de viste var det også et foto bakfra, med rompeballer og rompestreken  ( unnskyld språket) brettet ut i all sin prakt. Som førstesak på fronten på Dagbladet.no.
Og jeg lurer på hva har rumpeballer med brystkreft å gjøre?
Og visste den intervjuede kvinnen at tabloidavisen skulle slå henne så stort opp, spurte de om tillatelse til å bruke rompebildet på front?
Jeg lurer.



På en dag som dette, hvor det er så mye politikk å skrive om. Hallo, den blåblå snart-regjeringen har kommet med regjeringsplattformen...

Hvis avisen var opptatt av brystkreftkvinner, hvorfor ikke grave i hvordan den blå-blå regjeringen skal finansiere den 48-timers garantien om kreftdiagnose? Hvor mange flere radiografer, sykepleiere og leger må utdannes og ansettes?
Vil ikke dette gå ut over andre ting i en hardt presset helseverden?
Og hva er mistanke om kreft? Hvem skal definere om mistanken er velbegrunnet?
Hvorfor ikke fortelle at behandlingen kan varierer fra sykehus til sykehus, at kvinner må vente og purre opp for å komme til årskontroller? Det er så mye å gripe fatt i.
Ja, oppslaget med en naken og skallet kvinne med 3/4 dels pupp provoserte meg. Hva var nyhetsverdien?
Spekulativt uten tvil. Ønske om klikk er drivende. Det var ikke en gang avisens story.
Bilder og tekst var hentet fra damebladet Tara.
Der i et glanset damamagasin hører bildene mer hjemme enn i en nyhetsavis.
Historien hennes og budskapet hennes er legitimt. Det var hvordan Dagbladet slo opp tre ganske iøyenfallende bilder som jeg stusset over,
 Hennes motiv er greie. Hun er kjent blogger og journalist, hun ønsker å provosere og å ta bort mytene og mystikk om brystkreft. Hun vil vise seg frem hvordan hun er akkurat nå. Ikke på sitt vakreste.
For kreft , operasjon og cellegift er ingen skjønnhetskur eller energiboost for noen.
VG kjørte en annen variant av brystkreft-story i dag. Filmstjernen fra Forbrytelsen har også fått brystkreft. Media elsker åpenbart å skrive om oss.



Tilbake til Dagbladet. Bloggeren  mener det er for mange som sier at kreft har vært en velsignelse, og vil den rosa positiviteten til livs. Hun irriterer seg over alle de som sier at hun må tenke positivt, at det hjelper, at det bekjemper kreften. Hun er opptatt av at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre, operert, strålet og cellegiftpreget.

Jeg er så enig .
Kreft har ikke vært noe annet enn styggedom, smerter, frykt og usikkerhet for meg.
Jeg er verken blitt et bedre eller klokere menneske.
Jeg er en tam kopi av meg selv.
Batteriene mine må lades opp hver dag. Usikkerhet om fremtid, om tilbakefall murrer i bakhodet mens jeg karrer meg tilbake til livet, til jobb, til romanskriving, til ferieturer, hytteturer.
Jeg er fortsatt ikke helt meg selv.

Likevel regner jeg med at jeg etterhvert blir mer som før.  Når et år eller mer til er passert.
Mer turbo-AC.
Kanskje.


Brystkreft forbinder mange menn, tror jeg, med tapt kvinnelighet.
Også kvinner.
Jeg husker da en ung mannlig Dagblad-journalist ringte meg og ville ha en kommentar på at Facebook stengte en norsk side  for brystkreftoperte.  Han sa "Det er jo en god del fordommer knyttet til brystkreft."
"Å, ja," sa jeg, "hvilke?"


Til stadighet får jeg spørsmål "Måtte du ta alt sammen?"
Nei, og hva så?
Spør folk en som har tarmkreft, hvor måtte du ta av tarmen? Eller en som har hatt testikkelkreft eller prostatakreft, har du fremdeles testikler intakt? Neppe!!
Folk er mer opptatt av om jeg måtte ta brystet eller begge  enn om jeg hadde spredning og er frisk.
For en underlig verden!

Jeg ser at folk stirrer dersom jeg går med utringete skjorter eller kjoler. Folk leter etter arr og merker.

Bryr meg ikke.
Jeg har fått et teoretisk forhold til mitt venstre bryst. Og  dette til tross, jeg føler meg like kvinnelig som før, med en levende og en teoretisk pupp.

Jeg har vært heldig. Man kan egentlig ikke se at brystet mitt er operert. Kirurgen med gullskoene har vært kjempeflink. Dessuten var svulsten bare 2 centimeter stor, den lå ikke langt inne i brystvevet, men nesten oppe på brystkassen. Kreften var kjempeaggressiv, og jeg hadde flaks at den lå der.ellers ville jeg oppdaget den for sent.
På grunn av tett brystvev og kulens plassering ville heller ikke en ordinær mammografi funnet kreften.
Det kunne vært noe å slått opp: Gir mammografi kvinner falsk trygghet?


Jeg har ikke fått stygt arr eller søkk i puppen, slik jeg var forberedt på.
Egentlig ville jeg at de skulle fjerne hele brystet.
"Ta det bort, " sa jeg til legen.
Men kirurgen med gullskoene ville ikke. Hun mente at jeg ville bli mer tilfreds med mitt eget bryst, så lenge det ikke var noen medisinske grunner til å fjerne det.
Derfor ser jeg lik ut på begge sider. Ikke noe forskjell i størrelse eller form.
Jeg kan fortsatt gå med utringning og bikini eller være naken i badstu uten å få mange nysgjerrige blikk.


Jeg sa tidlig at jeg ikke ville vise meg naken her, ville ikke vise frem arr, ikke naken hud.
Ikke bare er jeg reservert slik, likte aldri å sole meg toppløs på stranden den gang man gjorde slik. Jeg har også flere å tenke på. Barna hatet at jeg viste meg med bart skallet hode.
De ville blitt mega-flaue om jeg dyttet bildet av mine små nakne bryst på dere.
Derfor viser jeg bare det som synes over BH-en på bildet.

Jeg skammer meg ikke over mine bryst. De er egentlig som før,- utenpå.
.

Mitt venstre bryst er lite,- bruker BH i størrelse 75 b, som det høyre. Og det er  som nevnt ingen forskjell på brystene, annet enn et ørlite arr helt øverst, og huden på det venstre er mykt som hos en baby etter strålingen.
Jeg har et teoretisk forhold til det. Jeg lever , og det er hovedsaken.

Jeg skammer meg heller ikke over kreften og hva den har gjort med meg.
Jeg skammer meg ikke over puppene mine. Synes de egentlig er ganske fine, etter tre barn, et halvt liv og en tøff kreftbehandling.
Egentlig er jeg ganske stolt av puppene mine. De henger ikke en gang.


Og innrøm det gjerne. Dere lot dere narre av tittelen, ikke sant?





6 kommentarer:

  1. Jeg kan bare berømme deg atter en gang. Jeg er glad for at jeg ikke leser VG og Dagbladet så jeg slipper slike oppslag. (Jeg tillot meg å dele saken på Facebook)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig melding ,- fra en mann! sjelden de legger igjen kommentarer her.

      Slett
  2. Bente Unosen Sveinungsentorsdag, 10 oktober, 2013

    Takk vakre, pene, herlige Anne Cecilie. Etter at jeg helt tilfeldig fant bloggen din i går, har du på denne korte tiden sagt alt jeg selv føler og tenker. Og alt jeg nå vet hva som kommer meg i vente. For jeg fikk selv vite at jeg hadde en ond svulst i brystet. Den ble HELDIGVIS sett på mamografi. Så nå er jeg operert. Men bare to arr der ingen kan se. Har hatt to cellegiftbehandling som jeg har tålt sånn passe. Men du, vet du hva! Vi jobbet sammen i Farmand. Det var der jeg hadde navnet ditt fra. Og du er jo like vakker i dag. Kjempeklem fra Bente.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for hyggelig hilsen. Så koselig å høre fra deg, Bente. Klart jeg husker deg. Håper du takler resten av behandlingen like fint. Så bra du finner nytte i bloggen. Er det noe annet du lurer på, bare ta kontakt. Jeg er jo nesten veteran i dette! Lykke, lykke til!!!

      Slett
  3. Hei!
    Har ikke vært på bloggen din siden vi møttes, men fant disse hyggelige ord. Du har alltid vært og forblir vakker.
    Beste hilsen, Joanna

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Joanna, for flotte ord. Takk for at du så meg og tok frykten min på alvor. Det hadde vært fint å gå til kontroller hos deg!! Og takk for utrolig flott "håndarbeid" ,- det synes nesten ikke på brystet mitt, du må lete etter arret...

      Slett