onsdag 22. januar 2014

Takk, Anbjørg!

Kjærlighetsgudinnen har lukket øynene og lagt ned pennen. Men hun vil leve videre i mange av oss.

Mange har skrevet og sagt  mye vakkert om Anbjørg Sætre Håtun det siste døgnet.

  Selv har jeg følt sorg og også kjent et stikk av redsel ved hennes bortgang.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Anbjørgs betydning for meg, men gjør det likevel etter at jeg i dag ble intervjuet av P2s Nyhetslunsj om Anbjørg, kreft og åpenhet.
Intervjuet fikk meg til å reflektere over hva Anbjørg har betydd for meg og for andre.

Du kan høre innslaget her: Fra Nyhetslunsj. Om Anbjørg, kreft og åpenhet

Med sin åpenhet om kreft, utmattelse og smerter har hun bidratt til å synliggjøre alvorlig sykdom.
Hun har gitt de svake og syke en stemme i det offentlige rom.
Samtidig sto hun for skjønnhet, livslyst og håp.
Som VGs kommentator skrev. Hun var mer enn en kjendis med en farlig sykdom.  Hun ble et symbol på vår tids åpenhet om det som tidligere var privat. Slik ble hun også en støtte og inspirasjon for mange andre i krevende og desperate situasjoner.


Jeg har skjønt lenge hvilken vei det gikk med flotte, fargerike og varme Anbjørg. Brystkreft med fjernspredning til andre organer har ingen lykkelig utgang.  Noen helbredende kur finnes ennå ikke. Det er bare snakk om tid.
Noen får mange år. Anbjørg fikk bare et år og to måneder etter tilbakefallet. Så urettferdig rammer kreften. Så vondt og smertefullt. Mine tanker går til hennes elskede Jon, hennes tvillingbror, søster og foreldre.  Anbjørg delte øyeblikkene med sin flotte familie på Instagram og Facebook, og mange føler nok at de kjente Anbjørg.
Jeg har krysset fingre og tær den siste tiden, da jeg forsto at slutten nærmet seg.

Selv snakket hun ikke mye om døden. Selv med sin fryktelige diagnose mistet hun aldri håpet. Hun fokuserte på livet og kjærligheten, og nøt hvert gode øyeblikk. Og fortsatte å  dele øyeblikkene i det offentlige rom.
Ikke bare de gode, men også de smertefulle øyeblikkene delte hun. Men alltid akkopagnert av kloke, vakre ord som fikk oss alle til å reflektere over våre egne liv.
 Hun løftet andre kreftsyke, ga andre håp og tro på gode dager. Med sine varme, velformulerte setninger ga hun mange aha-opplevelser. Selv når det er som mørkest finnes det liv, lys og håp.  Og det kommer alltid gode dager etter de vonde. Uansett. Hold fast på det.
Hennes budskap var; ta vare på kjærligheten, på vennskap, lev her og nå, nyt livet så lenge du har det. Hun sto for tro, håp og kjærlighet.
Eller for å bruke hennes egne ord: "Jeg lever med håp og kjærlighet så lenge jeg har livet."

Selv det å være kreftsyk ga hun et flott ord: chemo-babe kalte hun seg.
Hun brukte humor, og fortalte om service, forpleining og chemococtail når hun var innlagt for å få doser med cellegift.



Da jeg fikk kreftdiagnosen, tok jeg flere runder med meg selv og familien om hvor åpen jeg skulle være.  Jeg valgte åpenhet, inspirert  blant annet av Anbjørg.
Jeg fortalte om kreften første gang her på denne bloggen etter å ha informert mine nærmeste og jobben.
Fra Himmel til helvete
Det har jeg aldri angret på.

Jeg trådte i Anbjørgs fotspor. Med sin åpenhet om vanskelige tema som sykdom var hun en foregangskvinne. Etter henne var det enklere for oss andre å snakke om sykdom og kreft.

 Hun var med på å ufarliggjøre og synliggjøre de kreftsyke allerede  i 2004 da hun  fikk brystkreft første gang. Hun bød på seg selv. Da hun måtte slutte i NRK fordi hun hadde vært for lenge sykmeldt, skapte hun seg sin egen karriere. Hun brukte erfaringen fra å mestre sykdom til å skrive bøker, holde kurs og foredrag. Anbjørg ble om mulig  enda mer kjent etter at NRK-karrieren tok slutt. Det står det stor respekt av. Dama var ikke bare vakker og modig, hun hadde guts og tæl!

Anbjørg tok kontakt med meg da hun fikk tilbakefall av brystkreften i 2012 for å få råd og innspill. Hun kjente meg fra NRK og visste om bloggen min. Første gang hun hadde kreft fikk hun ikke cellegift, så selv om jeg var mindre erfaren som kreftpasient enn henne var hun vitebegjærlig på råd om hvordan hun skulle forberede seg på håravfall og på andre bivirkninger av cellegiften. Hun var begeistret for det jeg delte med henne av erfaringer og tanker. Sammen kunne vi fleipe om bivirkninger og ting vi gjorde for å lette livet på cellegift.
Siden hadde vi regelmessig kontakt.
Hennes varme og omtanke skinte igjennom i dialogen med meg; hun kalte meg alltid ord som  den vakre, du skjønne,  gode, du søte snille. Ord som mange er redde for å bruke om andre. Men hun var også raus med komplimenter.

Som meg likte hun ikke at folk snakket om å kjempe mot kreften. Det handler ikke om viljestyrke , om egeninnsats. Det handler om at kreften rammer vilkårlig og blindt. Kreft er ikke rettferdig. Kreft ( med få unntak) kan ikke forebygges.
Folk som meg kunne skrive om slike tanker her eller på Facebook, men Anbjørg nøyet seg ikke med det. Hun skrev kommentarartikler i Aftenposten og andre medier .
"Vi vil så gjerne at liv og helse skal være et resultat av vår egen innsats, men så er det en gang slik at mye handler om uflaks og tilfeldige hendelser vi ikke rår over, " sa hun da hun ble syk igjen .

Å vise svakhet er ikke vanlig. Men den som tør, kan bli sterkere.
For det å dele gir også den syke styrke.
Som henne opplevde jeg at det å være åpen om kreften ga meg kraft. Jeg ble løftet frem av andres heia-rop og hilsner.  Jeg brukte bloggen her for å informere mine venner, kolleger og naboer om sykdommen og behandlingsløpet. Jeg eide sannheten om meg selv og unngikk rykter og spekulasjoner. Etterhvert ga bloggingen mening, fordi så mange andre syke fant trøst og råd i mine historier.

Anbjørg var raus. Hun delte mye. Mer enn meg. Blant det sterkeste hun delte var sorgen over å aldri kunne bære frem et barn. I en av hennes kommentarartikler fortalte hun om to spontanaborter rett før hun fikk tilbakefall. Det var sterk lesning.
Hun postet også bildet av seg selv nyoperert, med et bryst. Modigere enn de fleste.

  Jeg glemmer aldri bildet hun la ut på Instagram i sommer. Med et nakent gråtende ansikt etter en nedslående beskjed fra sykehuset. Senere fikk vi vite at kreften hadde spredt seg til hjernen. Også det delte hun etterhvert. Hun fortalte om perioder hvor hun mistet språket.
I perioder delte hun nesten daglig  bilder og betraktninger som var en nytelse å lese. Etterhvert ble oppdateringene sjeldnere, ordene færre. Vi følgere ventet utålmodig på livstegn. Mange av oss ble nesten avhengig av gullkornene  og livsvisdommen hennes. Daglig sjekket vi Instagram for å få et livstegn.
Det siste hun skrev var  1. juledag. " Takk kjære liv.For at du har  skjenket meg en så nydelig familie.... (Her fortsatte mange vakre ord om familien og det fantastiske julemåltidet  de delte)Og til slutt: Dette er et måltid det til og med  vil gå gjetord om i himmelen!"
Som om hun visste at det ble det siste hun skrev.
For det kom ikke flere oppdateringer.
Og nå er det slutt.
Hvil i fred, Anbjørg. Du har betydd så mye for mange, og din livsvisdom vil leve videre i oss.






I Dagsnytt-studio med Kari Ørstavik


lørdag 18. januar 2014

Så heldig jeg er!

Skrivero!
Jeg våkner imorges, strekker meg og kjenner bare en så god god lykkefølelse. Fylt av takknemlighet for alt hva livet mitt gir meg, står jeg opp og titter ut av vinduet. Ut på åpent hav, et snødekket kystlandskap, sørlandshus. Det er ro. I det fjerne hører jeg noen som måker snø. Vinden puster og bølgene som slår mot land.
Jeg vet at en spennende dag ligger foran meg.
Og jeg tenker hvor utrolig heldig jeg er.
Her er lille jeg som foredragsholder på en krimfestival. For et par år siden virket det helt usannsynlig.
Men tenk jeg var så heldig at jeg realiserte bokdrøm. Jeg kom gjennom nåløyet i forlaget og kan kalle meg krimforfatter!!

I dag skal jeg lede an i et krimplott som jeg har laget for anledningen på en cafe inne i Tvedestrand klokken elleve. Da jeg våknet i morges, fikk jeg en ny ide til plottet og løsningen som publikum skal gjette, og jeg har rablet det ned på arkene jeg før har skrevet.
Senere i dag skal jeg fortelle om skrivingen min og avsløre litt av bokprosjektet jeg har holdt på med mens jeg har vært syk. Det skjer her på bokhotellet på Gjeving klokken 16. Tom Egeland skal fortelle om sitt forfatterskap rett før, klokken 15 og Trude Teige klokken 17, rett etter meg.
Og senere i kveld blir det krimquiz med mer.

Fylt av glede og takknemlighet tenker jeg på alt jeg er så heldig å få oppleve.
Ikke bare har jeg hatt så mange spennende og givende år som journalist hvor jeg har fått se det meste av Norge og mye av verden gjennom mine reportasjereiser,- de siste to årene , også mens jeg har vært syk, har vært fylt med opplevelser, reiser, møte med lesere og med andre forfattere og bokfolk.
Hver gang jeg er på slike bokarrangementer tenker jeg på hvor fantastisk heldig jeg er,- og blir like glad hver gang folk kommer for å høre på meg. Møte med lesere er noe av det mest givende og morsomme med å være forfatter.

Kvelden i går var super. Mange trosset snøføyken og kjørte på glatte veier for å komme hit for å høre på oss seks forfattere,- alle mer etablerte og kjente enn meg.
Mer utførlig rapport kommer!
Dette måtte bare bli en spontan lykke-blogg!

I hele dag og  kveld blir det krim, god mat og samvær med lesere og forfatterkolleger. Gleder meg til dagen!
Men først nå, litt skriving og polering av det jeg i dag skal snakke om.
God lørdag!!

Trude Teige og meg ut på tur i snøføyka til Tvedestrand


Chris Tvedt til høyre fortalte om skriving med kona og kjæresten Elisabeth Gulbrandsen

mandag 13. januar 2014

På krimfestival med etablerte forfattere

Til helgen er jeg invitert til å spise kirsebær med de store. Er det ikke det ordtaket sier? Føler meg ihvertfall slik.

Jeg er invitert til Tvedestrand for å snakke om  forfatterskapet mitt sammen med langt mer etablerte krimforfattere som Hans Olav Lahlum, Tom Egeland, Trude Teige og Chris Tvedt. Hvordan jeg har havnet i så flott selskap med min eneste ene utgitte krimbok, vet ikke jeg. Men jeg tar det som et stort kompliment! For forfatterskapet mitt er ikke stort sammenlignet med disse.
Jeg føler meg veldig heldig, priviligert rett og slett.  Det er ikke gitt at en ukjent forfatter som meg blir invitert på festivaler, men jeg har så langt hatt flaks og fått være med på flere i løpet av min korte forfatterkarriere.


Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand


Festivalen heter Hans Olav Lahlums krimfestival og har program i tre hele dager,- fra fredag kveld til søndag. Om festvalen skriver arrangørene:   Norges mest spesielle krimfestival, med kriminalfilm, enkeltforedrag, krimgåter, samtaler og kriminelle påfunn. 
Les mer på Bokbyens hjemmeside:  bokbyen-skagerrak.no/hans-olav-lahlums-krimfestival/
Jeg skal delta på flere arrangementer for å snakke om forfatterskap, lese fra den nye boken, og jeg skal ogå lede an i et ambisiøst krimplott-opplegg lørdag formiddag i Tvedestrand sentrum.

Håper mange kjente og ukjente kommer!!

Festivalen har allerede fått mange oppslag i lokale media. Her fra Agderposten: Skal løse sørlandets krimgåte

Ja , Sørlandet og Tvedestrand har en spesiell plass i hjertet mitt. Vi har sommerhus der, og jeg har feriert på Sandøya og i Holmesund de siste 20 år. Og jeg er ofte på hytta, helt alene for å skrive. For det er når jeg er alene på en hytte i havgapet eller høyt til fjells på vidda at jeg skriver best de mest skumle scenene.

Og ja, jeg kan avsløre det nå siden det har stått i flere aviser. Den neste krimboken min har handling fra blant annet Sørlandet. Inspirasjon har jeg selvsagt funnet gjennom mine mange opphold der nede. Det blir mye røft vær, sprengkulde,  mye kaldt isvann, bølger, bløde konsonanter, nabokonflikter og familiehemmeligheter i den nye boken.

Bokblogger Geir Tangen har avslørt mer i denne bloggposten Et skremmende godt år.

Mulig jeg er vel åpenhjertig, i og med at jeg ennå ikke vet når boken kommer ut. Jeg håper på utgivelse til høsten, men i denne bransjen vet man aldri.
I sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Tvedestrand.
Og jeg har deltatt selv på flere bokarrangementer i byen. Den første hadde jeg to dager før jeg oppdaget kreften.
Så det er med litt andakt jeg drar ned dit nå for å fortelle om skriveprosjekt, ny bok,- om hvordan jeg utvikler plott og hvordan jeg jobber med skriving.

Dette skriver bokblogger Geir Tangen om meg.
 Jeg kommer med en oppfølger av På direkten, og håper på at den er klar til høsten. Boka har samme hovedpersoner i politietterforskeren Christina Fiori Mørk og journalisten Runa Jæger. Begge to befinner seg på et sted langs kysten , da Christina tilfeldig finner en drept person utenfor hytta si. Både Christina og Runa blir satt på store mentale og fysiske prøver i denne boken. Det er midtvinters, det er kaldt, det er mye isvann, snø og dårlig vær i et røft kystlandskap. Bok 2 har altså ikke handling i Oslo men i et øysamfunn . Jeg hadde lyst til å skape et nytt miljø rundt mine hovedpersoner, og handlingen dreier rundt  nabokonflikter , nedarvet fiendskap gjennom generasjoner , smålighet , farlige hemmeligheter og et mysterium fra krigens dager. Bok 2 har som «På direkten» også et fokus på dynamikken mellom media og politi. Planen min er å komme med i hvertfall to bøker til med Christina, og hver gang vil jeg ha handling fra nye miljøer. Jeg har skrevet manus mens jeg har vært kreftsyk, så det ligger mye vilje og smerte og livsglede i dette for meg, kan Remen fortelle.


Ja, boken ble skrevet mens jeg var syk.  Hver dag, med unntak av dager hvor jeg var for dårlig og svak, skrev jeg om formiddagen etter at barna var dratt på skolen. Manus og førsteutkast var klar før jeg begynte i jobb. Nå bruker jeg helger og fritid til å polere, kutte og forbedre. 
Til helgen blir kunsten å fortelle litt, pirre nysgjerrighet hos fremmøtte, uten å avsløre for mye.
Greier jeg det?


HER ER PROGRAMMET.

Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet på Gjeving og i Tvedestrand, 17.-19. januar 2014 
Fredag 17. januar
Kl 1900 Bokhotellet: Hans Olav Lahlum åpner festivalen med foredraget. Hvem er de beste norske? Historiske krim og sjangere. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 2000 Bokhotellet: Middag med mord. Trude Teige, Tom Egeland, Anne Cecilie Remen og Hans Olav Lahlum leser for aller første gang fra bøker som ennå ikke er kommet ut! Kr 425,-
Kl 2200 Bokhotellet: Chris Tvedt/Elisabeth Gulbrandsen: Det skrivende ekteparet, advokat- og politikrim. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Lørdag 18. januar
Kl 0830-1000 Bokhotellet: Kriminell frokost med forfatterne

Kl 1100-1230 Hvem drepte urmageren i Tvedestrand? Lesere blir invitert til å løse historiens største krimgåte i den yndige lille Sørlandsby. Anne Cecilie Remen leder an i plottet, med introduksjon i Terna Kafé. Kr 100,- som inkluderer verdikort kr 50,- for kjøp av krimbøker i bokhandlene.
Kl 1230-1400 Vandring langs krimbokhyllene i bokbyen med Hans Olav Lahlum, Anne Cecilie Remen, Trude Teige, Chris Tvedt, Elisabeth Gulbrandsen og Tom Egeland som vegvisere. Gratis.

Kl 1500 Bokhotellet: Tom Egeland: Jo Nesbø og meg – de lange historiske spenn. Spenningsforfatter eller krimforfatter? Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1600 Bokhotellet: Anne Cecilie Remen letter på sløret. Kvinner i krim. De aller første smaksprøver på ny krim, der deler av handlinga foregår i Tvedestrand. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1700 Bokhotellet: Trude Teige: Dei sanne historiene bak bøkene. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
(for alle tre foredraga Egeland, Remen, Teige kr 200,-)

Kl 1900-2230 Bokhotellet: Kriminell helaften med et blodig måltid. Hans Olav Lahlum med kontrapunkt-krimquiz, der alle seks forfatterne er med. Filmsnutter. Flere andre innslag. Kr 495,- 




I  sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Museumshaven i Tvedestrand

Personlige hilsner er hyggelig å forfatte når jeg signerer bøker!




Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand

torsdag 9. januar 2014

Ventetid over: frisk og kreftfri!



Aldri igjen om jeg skal til kreftundersøkelser rett før jul. Det har vært lenge og vondt å vente på svar.
Men nå er svaret kommet: Undersøkelser, mammografi og blodprøver med mer viser at jeg er kreftfri.
Kreftfri.
Jeg lar ordene synke inn.
Kreftfri!
Glede. Lettelse. Ellevill lykke!  Ja, dere skjønner vel...

Jeg skrev bloggen om ventetid før jul. Kanskje litt dumt, siden mange har spurt meg den siste tiden uten at jeg har kunnet gi gode svar. Jeg har ikke visst det selv,- og har undertrykket frykt og usikkerhet.

Her forteller jeg om ventetid på radio Dagsnytt. Fra Dagsnytt,- intervju med meg

Kunsten med å ha vært kreftsyk en gang, er å slutte å ta bekymringer på forskudd. Jeg må lære meg å leve med perioder med uvisshet. Slik ble mitt liv.

Men for hver måned som går nå, dessto mindre risiko er det for at jeg får tilbakefall eller ny kreft, eller kreft med spredning.
Kreften min var liten, men den var særs aggressiv. Den mest alvorlige graden. Likevel er min prognose god,  cirka 75 prosent overlevelse, sier legene. Det må jeg holde fast på. Jeg skal ikke bli blant de 25 prosentene som får drittsykdommen tilbake og som dør.
Dessuten er dette lek med tall.
 Den største lærdommen etter å ha vært alvorlig syk og svekket er at jeg har forstått at helse er alt i livet. Uten helse faller det meste annet sammen.
Ta vare på helsa deres!
Den andre lærdommen er at jeg setter pris på hver eneste dag i livet, på hver eneste øyeblikk jeg får med barna mine og de jeg er glad i. At det å være frisk og ha noen å være glad i er det aller viktigste i livet.   At jeg aldri mer vil  klage over dårlig vær, dårlig service, en forkjølelse, køer eller andre detaljer. Jeg har nok heller ikke så stor sympati med venner eller kolleger som syter over slike uvesentligheter.
Jeg har dessuten lært meg å tenke hvor fantastisk heldig jeg har vært i livet. Tre flotte barn, fantastiske år som journalist  i Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK, spennende år i utlandet og at jeg rakk å realisere bokdrømmen før jeg ble syk.

Og ikke minst har jeg lært at jeg ikke er udødelig.  Før trodde jeg nesten det. Trodde aldri at noe kunne ramme meg,- supersterk og sunn som jeg var.

Det var mye rart som skjedde sist jeg var på Radiumhospitalet rett før jul. Det var rot i systemet, det var ikke bestilt alle undersøkelser, og det var feil tidspunkt på andre i forhold til den innkallingen jeg hadde fått ... Men jeg lar det være. Det var ergelig der og da, men det er en detalj.
Det vesentlige er at jeg har kommet meg gjennom en jul og nyttårsfeiring med venting uten å gå fra konseptene.
Hovedsaken nå er at jeg er kreftfri og at jeg lever uten smerter og vondter, bare noen detaljer av bivirkninger.

Å kunne fortelle barna og de jeg er glad i at jeg er kreftfri er en stor gave. Den største jeg kan gi og deres lettelse og glede er den største gaven jeg kan få. En lettelse som forteller noe om den smerten min sykdom har voldt andre.


Nå kan jeg senke skuldrene, og fortsette på livet.
Livet etter kreften.

2014 skal bli mitt år. Jeg bare vet det!

Og PS. Imorges mens jeg gikk i ventemodus etter burstafeiring for eldstemann på sengekanten i morges, rygget jeg rett inn i en flunk ny Audi som sto på tunet.  Forferdelig og unødvendig. En dum start på en dag som har inneholdt det meste,