fredag 29. juni 2012

Se som håret mitt vokser, men det er ikke pent...




Fire dager siden absolutt siste cellegiftkur. Etter nesten seks måneder og 16 cellegiftkurer er jeg  på topp forgiftet. Forfallet er stort. Kroppen er hoven og vond.  Bryn og vipper er minimale.  Jeg er sliten og dratt i ansiktet etter cellegiftens herjinger.  Som jeg ser frem til at jeg skal få en flik igjen av mitt gamle jeg.
Men se håret gror!!! Mest bak som dere ser her på bildet som datteren min tok i dag.



Og dette som også ble tatt i dag, forfra...


 Jeg har kanskje fått igjen 25 prosent av hårstråene. Men som dere ser, det er ikke pent. Og luggen , stakkars er helt fargeløs og tynn.
Veksten er  altså ikke jevnt fordelt. Jeg har mest bak og mest på siden.. Hårfargen er ubestemmelig, et sted mellom kommune, blondt og grått, verst er det i fronten, Cellegiften har fjernet all melanin, som bidrar til fargeproduksjon, fra håret. Giften tar bort pigment fra håret, og gjør huden tynnere. Det er derfor cellegiftpasienter skal være forsiktig med sol på huden og.
"Ta det med ro," sier de som har fått cellegift. "Snart har du hårfargen din.Når melanin-produksjonen kommer tilbake,"
Ja, jeg håper jo det!



Før cellegiften tok knekken på håret mitt var det rødblondt.Dette ble tatt seks uker før jeg oppdaget kreften.



Men det er ikke uvanlig at hårfargen blir mørkere etter cellegift, eller at håret blir me
r krøllete.

For seks uker siden var det slik: nesten ikke hår. Så det har poppet ut.


Nå reiser jeg på ferie  i morgen tidlig og håper sol og saltvann gjør underverker på veksten på topplokket. Jeg har ikke lyst til å bruke parykk mer, og ihvertfall ikke å møte høsten med den hetten på hodet.
Har gått til anskaffelse av sjampo som skal stimulere hårvekst, og nå som jeg er ferdig med cellegift øser jeg innpå med vitaminpiller og.
Mulig jeg igjen tar høvelen og barberer bort dette stygge cellegifthåret slik at det som kommer ut nå etterhvert skal få se friskt ut. Kanskje blir det nye håret solbleket, som det pleier å bli om sommeren.


Neste år har jeg kanskje hår til skuldrene, kanskje. for håret mitt vokser fort.
Men hovedsaken er at håret kommer tilbake. Om det er mørkere, gråere eller mer krøllete,det spiller ingen rolle. Men farge det eller bleke det med kjemiske midler kommer jeg nok ikke til å gjøre. Jeg vil sky alt som kan gi kreft.

onsdag 27. juni 2012

Med blanke legger inn i sommeren

AC og datter på verdens beste, ihvertfall Middelhavets beste strand på Korsika, Aronestranden.


Sommer- sommer. Sommer!
Jeg er ferdig med cellegiften. Tenk det.
Fini.Ferdig!! Ferdig!!!!
16 kurer. Det normale for brystkreftpasienter er seks FEC-kurer, men jeg måtte få mer, som mange andre. De siste 12 har vært ukentlige kurer. De har vært tøffe.
Men nå er alt over. Litt nedkjørt er jeg, javel, men  fremfor alt, glad og lettet.
Tiden har tross alt gått fort.
Og det viktigste er: jeg er kreftfri. Jeg er frisk!! Jeg lever.
Og jeg er klokere. Gladere. Mer tilfreds.
Ja stort sett da. Humøret svinger jo selvsagt litt i takt med formen.
Men jeg kommer aldri, aldri til å klage over detaljer i tilværelsen. Som litt vondt i hodet.Forkjølelse. Dårlig råd.  Barnas rot. Eller at det regner.
Hva gjør vel det?

Nå kan jeg nyte sommeren. Nyte livet. For hver dag som går fremover slipper giften gradvis mer tak i kroppen min.
Hevelsene forsvinner. Vondt-ene løser seg opp i intet. Den tørre, guftne smaken i munnen er snart historie.
Jeg kan slå hjul, men kan ennå ikke gå med sko med hæler.

Jeg kommer  selvsagt ikke til å savne denne tiden.  Jeg kommer ikke til å savne fløyelsøynene til kreftlegen eller de varme smilene fra sykepleierne på kreftavdelingen, ikke dør-til-dør-service som mannen min har budt på denne tiden.

Men cellegiften har også noen fordeler som det er greit å ta med seg nå på starten av ferietid.
Jeg slipper å bekymre meg for om jeg har noen hår på ubeleilige steder på kroppen. Jeg er blankskurt både her og der .Ingen bekymringer om bikinikant eller om leggene ikke er glatte . Alt håret,absolutt alt,  på kroppen er borte!! ( Ikke det at jeg har så mye, men noe har jeg.)

Jeg husker at jeg som 25-åring lå på stranden i Monaco. Ble beilet av en smellvakker  høy mørk  kjekkas med stort selvbilde og rød Porsche. Han studerte uten bygsel den brune, og den gang trente kroppen min  der jeg lå i mini- bikini. Han smilte og blunket over brillene før han utbrøt:
"C ` est mignon. Det er søtt. Du har lyse dun på leggene dine.Det har jeg aldri sett før.  Slik har ikke franske kvinner, de er lange og mørke."
Inntil da hadde jeg aldri tenkt noe på at jeg hadde hår på leggene.
Jeg visste ikke om jeg burde ta det som et kompliment, trolig var det vel ikke det. Men etter det har jeg fjernet fjonene, ihvertfall når jeg skal gå med korte skjørt.
Men nå altså er de helt borte!!!
Også øyenbryn (som jeg jukser på med pensel og farge)og det meste av øyenvippene har cellegiften tatt. Måneansikt!!!

Ikke pent akkurat, men hva gjør vel det. Det går over, og  jeg er frisk- jeg lever. Det er hovedsaken!


Men håret på hodet gror. Mest på bakhodet og på¨siden. Ja, det ser vel ikke så flott ut. Men jeg skjuler ujevnheten med å surre skjerf rundt pannen.
Og  håret har sine praktiske fordeler. De gangene vi skal bort på fest eller lignende, ber mannen min av gammel vane meg om å gjøre meg klar i godt tid. Vanligvis bruker jeg lang tid på å vaske det tykke,lange  håret og tørke det, og ja,innrømmer det, kan hende litt på sminketid.
Nå tar oppholdet på badet null tid .Vaske håret er unnagjort på 1-2-3. Tørking av det ultrakorte håret likeså. Tar jeg på meg parykken er jo frisyren klar.  Lite vipper å sminke. Så da er det bare litt kajal rundt øynene og på bryn og lipgloss, så vips er jeg klar!
Ingen tid å vente for utålmodige sjeler.
Nå kan bare sommeren komme!

mandag 25. juni 2012

Mitt nye kallenavn:; Michelangelo-babe

Rett fra Radium og undersøkelser. I morgen venter legen med fløyelsøyne og den aller siste cellegiften.




I dag møtte jeg legen som har bestemt hele behandlingen min.
La meg kalle ham professoren.
Det var han som i februar avgjorde at jeg skulle få en mer aggressiv og omfattende kreftbehandling enn jeg først ble fortalt ved juletider.
Dette skyldes at professoren og teamet på Radiumhospitalet etter en stunds dyrking av kreftsvulsten fant  høye verdier på et protein som heter  KI 67 i svulsten. Dette betyr at kreften min var mer aggressiv og hurtigdelende enn de først trodde. Brystkreft er omlag 70 ulike sykdommer, store variasjoner altså og mange ulike behandlinger. De blir mer og mer skreddersydd til pasienten.
Jeg hadde flaks som fikk professoren interessert i mitt tilfelle. Hadde kreftprøvene mine blitt på sykehuset som opererte meg, hadde de ikke funnet dette proteinet, fordi det visstnok ikke er standard undersøkelse. Men kirurgen med gullskoene som opererte meg,var usikker og sendte prøvene videre til den beste ekspertisen i landet.

Jeg får full rulle eller Rolls Royce-behandling om du vil, for meg kan den godt hete Porsche-behandling Først  operasjon, så cellegiften FEC, så Taxol og så stråling og til slutt medikamenter. En svært voldsom og utmattende behandling.

I dag mønstret professoren  min stakkars hovne og oppblåste kropp og ansikt som seks måneder på gift har bidratt til , han smilte og sa trøstende. "Du er snart deg selv igjen, du blir like flott igjen som du var før du ble syk.". Han nølte litt før han fortsatte, kanskje mente han at jeg ikke var fornøyd.
 "Ja, men du er  helt fin nå også da , selv om du er litt  Michelangelo-babe," sa han med glimt i øyet.
Da brøt jeg ut i boblende latter. Humor kan fortrenge mye i en slik alvorstund hvor jeg skulle bli orientert om videre behandling.Hallo! Det er jo jeg som pleier å gi leger kallenavn. men i dag fikk jeg smake egen medisin. Velfortjent kanskje. Men Michelangelo-babe, kan leve med det, enn så lenge. Fyldig som på maleriet "The origanal Sin". Særlig ille er bena og føttene, spes på høyre side.  Hevelsene er ikke bare stygge. Det er vondt, kjempevondt.




Selv om AC, Cille, turbo-dama,  Rampa-Remen, Bølla-Remen ( journalisten), monstermamma ( når jeg herjer og leker med ungene) fjellgeit og andre kallenavn er mer treffende under mer vanlige omstendigheter.
Jo da, litt oppblåst englefaktor over meg nå.  Det er som jeg er polstret med et ekstra lag. Som om  kinnene mine har løftet seg i ansiktet, som om øynene mine er omringet av et lag med fett. Griseøyne!  Det er væskeansamling i vevet som Taxol-giften forårsaker.
Mumietroll kaller jeg meg selv for tiden. Skalle-Per har mannen min kalt meg, og flodhest erter barna mine meg med.
Hevelsene oppleves verre enn å miste håret. Også fordi det er smertefullt i ledd, særlig i bena. Og sammen med hårfallet kan dere jo tenke dere at man føler seg lekker.
Det er uvant å være så stor. Det er rart å se øyne med glisne øyevipper og tynne, nesten ikke-eksisterende bryn. Men i blant skammer jeg meg over at jeg tenker slik. Jeg blir jo frisk, jeg er frisk og det er hovedsaken. Jeg har bekjempet kreften, jeg lever og kan være her for barna mine.

I dag har jeg altså vært på Radium for å forberede strålingen jeg skal få når cellegigiften er over .
Det er frivillig som all kreftbehandling, men det er ingen vei utenom.
Uten stråling har jeg 35 prosents risiko for å få kreft igjen, med stråling bare 5 prosent .
 Jeg satser på at jeg er på den riktige side av statistikken .
Fordi jeg ikke fjernet brystet, må jeg stråle området hvor svulsten lå. Fordi jeg ikke hadde spredning til lymfekjertler, slipper jeg unna med å stråle bare området rundt arret. Mens dette pågår blir jeg litt hoven og solbrent.
25 strålinger skal jeg ha i alt.
Men etter en tids heling er jeg som før igjen.
De tok blodprøver , røntgen,CT av hjertet og lungene, for å vite hvordan form jeg er i og hvor organene nøyaktig ligger i forhold til brystet som hadde kreft. Fordi jeg hadde kreft på venstre side, vil både en del av hjertet og lungene få litt stråling, dessverre. De ligger jo rett ved brystet.
Men professoren forsikret at jeg ikke vil få problemer. Jeg er i god form. Hjertet er sterkt, lungene har godt kapasitet og store.
"Uvanlig gode lunger, du har lunger som en sanger." sa radiologen som tok bildene.
Litt klokere, og litt roligere på veien videre forlot jeg sykehuset i dag. I morgen skal jeg på det lokale sykehuset og få min siste dose av cellegiften Taxol. 16 cellegiftkurer er det blitt siden 16. januar. Den 26 juni er det slutt på stevnemøtene med legen med fløyelsøyne og de hvite englene på kreftavdelingen i åttende etasje. Vemodig? Nei, det kan det umulig være. Likevel sier mange at reaksjonene kan bli sterke for kreftpasienter når vi er ferdige med behandlingen.
Utslitt og nedkjørt av måneder med cellegift, og uten den daglige eller ukentlige kontakten med leger og sykepleiere, kan nye følelser dukke opp- Overlatt til oss selv kan usikkerhet og frykt for tilbakefall komme. Men den jobben skal og må jeg fikse. Jeg skal ikke få kreft igjen. Aldri noensinne!! "Du er på bunn nå, sa professoren. Ja, nå begynner jobbem ned å trene meg opp igjen, hvile,sove og leve livet i passe doser, slik at jeg kan finne mest mulig tilbake til meg selv, AC i farta, på direkten, fortest mulig.

fredag 22. juni 2012

Ja, det har vært fra himmel til et helsikes helvete, men nå er det snart over!



Den 11. oktober 2011 var jeg svimlende høy av lykke realiserte bokdrømmen med kriminalboken På direkten. Her fra lanseringsfesten i Store Studio. Tre uker  senere oppdaget jeg kreften, og livet ble snudd opp-ned.


Dette blogginnlegget nedenfor publiserte jeg 20. november 2011.
Tre uker før hadde jeg oppdaget  en svulst i brystet. Noen grusomme uker gikk mens jeg levde i uvisse.
Etter mange dagers overveielser valgte jeg å fortelle omverden om kreften min på denne måten. Jeg visste ikke da hva fremtiden ville by meg. Om jeg ville overleve sykdommen, eller om jeg ville dø av kreften.
Det var umenneskelige og tøffe uker i uvisshet.

Men:
Både jobben min i NRK som vaktsjef og min nye rolle som forfatter gjorde at jeg vanskelig kunne gjemme meg for omverden. Og derfor ønsket jeg å formidle alle den samme og usminkede versjon av sykdommen. Jeg valgte å være åpen og ærlig om kreften og behandlingen. Gjennom åpenhet unngikk jeg samtidig rykter og halvsannheter,som særlig florerer i journalistkretser og kanskje spesielt i NRK. (sorry kolleger, det er jo sant?!)
Jeg eide sannheten om min helsesituasjon.

Det er selvfølgelig masse jeg aldri har fortalt her, følelser og mer dramatiske ting underveis. Jeg har prøvd å balansere, være personlig, uten å bli for privat. Håper jeg har lyktes sånn nogenlunde med det.

 Men jeg opplever likevel ofte at folk sier min åpenhet er uvanlig og modig.
Så myteomspunnet, så skambelagt oppleves det kanskje å få brystkreft. Det går rett inn i kvinneligheten vår, eller i andres oppfatning av kvinnelighet.
Men jeg er så frekk at jeg hevder at min kvinnelighet ikke sitter i to perfekte bryst, men mer i helheten...
(Jeg hadde fikset å miste brystet, var innstilt på å fjerne hele greia, men kirurgen ville ikke og i dag har jeg et arr som er så lite og pent at det nesten ikke synes. Takk, kirurgen med gullskoene!)

Dessuten føler mange kvinner skyld. Har jeg gjort noe galt? Jeg vet at jeg ikke har gjort det. Riktig kosthold, trening, tre barn, amming, måtehold med alhohol, slank. Ingen grunn til å føle skyld.
Kreft er genetisk betinget, viser ny forskning.  Hos meg har kreften vokst på mine naturlige kvinnelige hormoner, thats it. En dag har en celle delt seg feil, og dermed har faenskapen utviklet seg og vokst i det skjulte på at østrogennivået i min kropp har vært høyt ( av naturlige årsaker).
Nå har cellegiften drept alle kreftceller som eventuelt hadde skjult seg i kroppen et sted etter operasjonen.
Denne bloggen var ment først å være en bokblogg. Men med innlegget om kreften eksploderte klikkene og jeg opplevde et "mildt press" til å fortsette. Slik har det fortsatt. Og har jeg ikke oppdatert bloggen på noen dager får jeg bekymringstelefoner, SMS-er og mailer.Venner, kolleger, familie, naboer,hyttevenner, gamlekjærester,venner og slekt i utlandet holder seg oppdatert på denne måten. For meg har det vært tidsbevarende.
Etterhvert har helt nye lese kommet til. Andre kreftpasienter og deres pårørende. Jeg ser at mange søker informasjon om sykdommen, om behandling, om bivirkninger etc. Til og med kreftsykepleiere og noen leger, vet jeg, er innom bloggen min.



Samtidig  som det har fylt et informasjonsbehov har sikkert bloggen vært en ventil for meg. En form for utblåsing av frustrasjon, glede, slit og ubehag.
Inntil medio desember trodde jeg at kroppen min hadde spredning, men den frykten delte jeg den gang ikke med dere lesere av bloggen. Og helt til februar visste jeg ikke hvor alvorlig kreften var og hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom. 


  


Det er mye jeg ikke har delt med dere, men jeg har forsøkt å oppdatere dem som bryr seg om helsesituasjonen min slik i grove trekk, samtidig som jeg har etterstrebet å skrive ganske generelt om kreften og behandlingen, slik som de fleste andre brystkreftpasienter opplever.

Nå går cellegiftbehandlingen mot slutten. "Bare" strålingen gjenstår.
Nå ved slutten  er på mange måter et vrak, samtidig som jeg er glad og sterk i kroppen. Likevel opplever jeg at jeg er litt "utenfor" meg selv. Har ikke glede av store fester og forsamlinger nå, blir så lett sliten av det.
Var hos Aschehoug på sommerseminar i  forlagets villa på Skillebekk i går, men der hvor jeg før hadde stortrivdes, var jeg rett og slett "satt ut." Parykk, hevelser,slitenhet er ingen god kombinasjon med masse mennesker. For folk som ikke kjente meg virket jeg sikkert sky og halvdau. ( og takk dere i Aschehoug som ga meg et soverom, jeg brukte det ikke, men det var godt å vite at det fantes,

Men snart, snart er jeg der igjen!

Jeg er kreftfri og har gode prognoser. Snart kan jeg bygge opp kroppen min etter ni måneders behandling. Ingen kan nå si hvor lang tid jeg trenger til det. Men det er en annen historie.

Men altså, slik startet denne kreftbloggingen, den 20 november ifjor, klokken 23.30 om kvelden. Selv om jeg hadde tenkt og vurdert dette nøye flere dager, gjorde det vondt i kroppen da jeg trykket på publiser, men jeg har ikke angret på åpenheten. Dere venner, kolleger, familieog også nye bekjente har løftet meg frem på en bølge av heia-rop.
Heia- dere sier jeg nå!!

Altså slik ble På direkten også en kreftblogg:

" Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse. To et halvt år slit ved siden av full jobb og liv som aktiv 3-barnsmor hadde ikke vært forgjeves. Jeg hadde realisert drømmen. Boken min var ute, "På direkten" fikk gode anmeldelser.
Jeg svevde!
For første gang på lang tid kunne jeg nyte livet, jeg kunne dra på kino med ungene med god samvittighet, kunne ha jentefester uten å tenke på at jeg heller skulle ha skrevet på boken min, kunne ha gode samtaler med mannen min uten å kjenne rastløsheten rykke eller jeg kunne rett og slett bare sløve, eller nesten bare sløve, en hel søndag.
Jeg mer enn svevde, jeg surfet på en lykkefølelse.
Men kjente meg likevel litt sliten. Bare bittelitt. Skjøv den tanken bort. Selvfølgelig var jeg litt utmattet. Jeg hadde jo tross alt kommet med bok. Jeg hadde presset meg til det umenneskelige.
Akkurat 3 uker senere, på Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk. Datteren min hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Jeg var den gærne ressursmammaen som holdt fest alene, mens mannen var i USA. Ryddet huset, satte meg ned med et glass rødvin og en god bok. Og kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is.
To dager etter fikk jeg min verste forutanelse bekreftet.
Volvat, fordi det var ukelange køer til undersøkelse i det offentlige helsevesen.



På bildet over skriver jeg ned info om meg selv. Så ventet undersøkelser. Noen av dem smertefulle. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han.
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine.
Kreft!


Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min,
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen.
Tre uker er snart gått siden sjokkbeskjeden. Barna fikk vite det, foreldre, søsken. noen utvalgte venner, noen gode naboer, barnas lærere og trenere, sjefen min i NRK og forlaget. Etterpå har jeg holdt masken. Har jobbet, har trent, hatt mammafester, vært på jobbseminar med kolleger, sprudlet på bokbad. Har grått i smug når jeg har hørt en vakker melodi, grått etter at jeg har kjørt barn på trening, når jeg kysser sovende barn. Har vært enda mer distre enn ellers.
Og håpet hele tiden at legen på Volvat tok feil.



I forrige uke. Alvor. Innkalt til sykehuset. Flere prøver. Mammografi, ultralyd, celleprøver, biopsy. Fikk konkret informasjon. Ikke mulig å rømme lenger. Dette er mitt liv. Jeg er syk. Kreften har regien over livet mitt. Vil ha det i mange måneder fremover.

Onsdag i forrige uke informerte jeg resten av mine beste venner og naboer om sykdommen. Torsdag morgen sendte jeg mail på jobben i NRK, ventet en time og dro så på jobben og møtte kolleger.
Siden er jeg blitt overveldet over alle vakre, varme og støttende mailer, smser, telefoner, blomster, gaver og besøk. Nesten så det blir for mye. Jeg makter ihvertfall ikke å svare alle med samme innlevelse. Har mistet oversikten over hvem jeg har svart. Hører dere: beklager.
Når jeg nå poster dette blogginnlegget vil mange andre få vite om min skjebne. Åpenhet er min stil. Men jeg kommer ikke til å dele alt med dere. Selv om jeg er utadvendt, er dette som har skjedd meg nå en tragedie først og fremst for meg og mine nærmeste. For dere andre er det en sjokkartet nyhet, jeg forstår det, men jeg makter ikke å møte alle reaksjonene.
Samtidig vil jeg at dere skal vite at alle mailene, sms-ene, telefonene og blomstene har rørt meg stort. Kjærlighet og omsorg som gir meg styrke.
For jeg akter ikke å dø. Jeg skal blir frisk. Og på den andre enden av den mørke tunnelen, tror jeg at det helt sikkert også kommer en bok.
I mellomtiden vil jeg at dere skal huske meg slik jeg var den 11. oktober. Omtrent slik.




Eller gjerne solbrun og glad, slik jeg var i sommer mens jeg leste korrektur og bare gledet meg til bokhøsten. Den eneste bekymringen jeg da hadde var om boken min ville bli slaktet.
På direkten har ikke fått slakt, men gode anmeldelser.





Men akkurat nå er ikke det viktig.
Det er kampen mot kreften som livet vil dreie seg rundt.

Om noen uker, i desember, er kulen, svulsten operert, i januar begynner cellegiftbehandlingen, jeg vil bli hårløs, stygg og skranten, men kampklar med parykk og penn.
Håper jeg greier å skrive på oppfølgeren mens jeg er under behandling.
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det blir om død og drap. Det føles veldig galt nå. Men det blir nok med Christina Fiori Mørk i hovedrollen. Skriving er god terapi."

Når jeg etterhvert står ved veis ende av behandlingen er det naturlig å slutte å blogge. Jeg slutter ikke nå straks, men det vil bli mindre hyppig innlegg nå som cellegiften snart er over. Jeg har fortsatt ting på hjertet, blant annet flere ting som jeg har reagert på som pasient og jeg kommer til å fortelle hvordan det kjennes å bli strålet på Radiumhospitalet til sensommer/høst.
Men så er jeg ikke pasient lenger.
For meg er det viktig å gå videre, ikke bli i brystkreftverden for lenge. Og da får det jo konsekvenser for bloggen..
 Med mindre jeg gjør den om til en bokblogg igjen.
For selvfølgelig blir det flere bøker. Selvfølgelig må jeg skrive mer om Christina Fiori Mørk. Og tenk hvilken brusende lykkefølelse det vil være den dagen jeg står med bok nummer to i hånden, kreftfri, med ny hårsveis, gladere og sprekere enn noensinne.
Slik må det bli!!

onsdag 20. juni 2012

Friskmeldt!!

I dag har en røntgenlege tatt ultralyd av bena mine.  Han gikk nøye til verks.
Og fasit er : Ingen blodpropp. Bare masse ødem. Altså vann i kroppen. Dette kommer av cellegiften Taxol.  Øden en vanlig bivirkning, selv om jeg er mer oppblåst enn vanlig er for cellegiftpasienter.
Kroppen min reagerer allergisk på cellegiften og gir meg måneansikt, pølsefingre og legger som en bryter.
Det er åtte-ni kilo mer av meg enn  for tre månder siden. ( alt skyldes giften, og vil forsvinne gradvis). Som om jeg er polstret.
Ikke noe vakkert syn.

Skriver dette lille blogginnlegget fordi mange etterlyser status. Det er ikke slik at når jeg ikke skriver, så betyr det dårlig nyheter altså.
Jeg kommer nok ikke til å blogge så mye fremover.
Det er sommer, jeg er snart ferdig med behandlingen og det er mye annet som frister enn å sitte foran PC-en!
Etterhvert kommer jeg kanskje til å blogge mer om mitt nye bokprosjekt, eller kanskje prosjekter...

Men altså:
Legene har de siste dagene fryktet at jeg hadde fått blodpropp og jeg ble lagt inn for to dager siden, og har siden fått blodfortynnende sprøyte i magen.
Både kreftsykdommen og cellegiftbehandlingen øker risikoen for blodpropp og hjertesykdommer dessverre.
Men heldigvis altså ikke for meg nå.
Likevel har de ingen forklaring på hvorfor det ene beinet er mye mer hovent enn det andre og rødere..

Sitter nå på rom 522 og dingler med bena. Venter på at legen kommer for å friskmelde meg. De ler litt av meg her på sykehuset, synes jeg er vel utålmodig . Har også i dag vært ute på deilig halvannen times tur mellom slagene.
Nå venter jeg altså på legen for å bli skrevet ut og skriver dette blogginnlegget underveis.
 Og der kom han inn døren!
....
Yes! Friskmeldt.
Spa neste!
Rekker akkurat den planlagte ettermiddagen på Spa med full overhaling. Min lille luksus underveis har vært Spa hver tredje uke under behandlingen.
Nå kan jeg glede meg over at jeg om fem dager er ferdig med alt som heter cellegiftbehandling



tirsdag 19. juni 2012

Et døgn på sykehus

Det siste døgnet har jeg vært lagt inn på sykehus.  Eller jeg er det fremdeles.



Igjen opplevd positive sider , masse hyggelige sykepleiere og leger, ved norsk helsevesen, men også ting som viser ineffektivitet og lite god ressursbruk.
Gårdagens begynte bra. Var ute på over to timers tur, men fikk underveis  på turen
vondt i beinet som er mest hovent. Kneet sviktet rett og slett.

Da mannen min kom hjem fra jobb, syntes han at beinet var alt for rødt og hovent.
"Det ser ikke bra ut, du må på sykehus,"sa han.
Jeg var enig, og håpte i mitt stille at jeg skulle slippe cellegift neste dag.
Sykehuset. EKG, blodprøver og diverse undersøkelser av lunge, hjerte og min stakkars kropp. Legene fant ingenting. Verken tegn til blodpropp eller infeksjoner, som de fryktet.
Både kreftsykdommen og cellegiften kan dessverre gi oss pasienter slik styggedom.
 Men til tross for at prøvene ikke sa noenting, beinet var fortsatt hovent som på en elefant., rødt,varmt  og stygt. De var fortsatt redd for at det var blodpropp på gang.
De ville overvåke meg. Og neste dag skulle de ta ultralyd av beinet for å se om en lumsk blodpropp gjemte seg  etter eller annet sted i beinet.
Jeg ble lagt inn. Fikk enerom, blomkålsuppe, blodfortynnende  og en hyggelig mannlig sykepleier.

Sovnet som en dupp, håpet fortsatt på at de ville droppe å gi meg cellegift. Ser de ikke hvor plaget jeg er liksom?



Om morgenen gikk jeg fra femte etasje opp til kreftavdelingen i åttende, fremdeles håpet jeg å slippe  cellegiften.
Men alle blodprøver var supre. Også de hvite hadde steget. Jeg har bedre immunforsvar enn på lenge.
Ikke tale om at jeg kunne slippe de to siste kurene.
Onkologen min var knallhard. Det var ingen medisinske grunner til at jeg ikke skulle få cellegift.
Han trodde ikke at jeg hadde eller sto i fare for blodpropp. Hevelsen og rødheten er en kraftig bivirkning av cellegiften, bare, trodde han.
Giften ble mikset til meg på sykehusets apotek, mine blodårer ble varmet opp og jeg var igang igjen, min 15. cellegift kur.
For hver kur blir virkningen mer voldsom. Hevelsene i ansikt og kropp større.
Greide nesten ikke glede meg over at jeg bare har en eneste cellegiftkur igjen!

Etter cellegiften i dag måtte jeg ned til femteog mitt rom der. Skulle vente på legevisitt og på å få tatt ultralyd av beinet. Jeg sovnet. Sov meg gjennom dagen, mens ulike sykepleiere stakk innom, og jeg fikk en sprøyte med blodfortynnende i magen min to ganger.
 Men ingen lege. Og ingen innkalling til ultralyd.mer søvn.
 Hele dagen gikk. I kveld ba jeg om å få reise hjem. Jeg er for utålmodig til å ligge på et sykerom.
Nå sitter jeg hjemme i stuen med permisjon fra sykehuset og med hvitt bånd rundt armen. Rommet og sengen står klar for meg.
Må inn igjen i morgen for å vente på time til ultralyd.  De ville at jeg skulle komme klokken 08 og vente på rommet. De kan ikke si når på dagen jeg får ultralyd. Jeg vil selvsagt ha et tidspunkt. Er redd en hel dag til med venting vil passere uten at noe skjer.
Det har jeg ikke tid til. I morgen vil jeg ut i solen.Har avtalt  tur på Brønnøya, skal til akupunktør og Spa om kvelden. Det er mer helsebringende enn å sitte på et sykehus.

Jeg tenker også at det er utrolig dårlig ressursbruk av sykehuset. Et rom er reservert til meg, sykepleiere bruker tid på meg, i stedet for at jeg kunne ha fått en tid til ultralyd i dag en eller annen gang.
Jeg forstår rett og slett ikke hvordan de tenker på sykehus. Men jeg forstår at ressursene brukes fort når ingen ser helheten.
Jeg vurderer å oppsøke privat helsetjeneste i morgen. Orker ikke denne ventingen.
Men det som nå er aller aller viktigst er at jeg snart er i mål. Neste uke er jeg ferdig.
One more to go!!!













torsdag 14. juni 2012

Puff, som å stikke hull på en ballong!



I dag var jeg hos akupunktør. Var hos henne forrige uke også, etter den 13. cellegiftrunde. Da var jeg kjempeplaget av hevelser etter Taxolen. Elefantføtter, måneansikt og pølsefingre som jeg har omtalt før her på bloggen. Det er  helt sant, selv om jeg ikke har lagt de verste bildene ut her, ser dere som har fulgt med meg en stund endringene i utseende mitt. Alt dette er forbigående, og vil være borte i juli en gang.

På bildet over av hendene mine, ser dere også tydelig "putene" som er på fingrene mine. Det er vann som cellegiften holder igjen i kroppen min. Studerer dere bildet nøyere, oppdager dere til venstre en liten, tynn nål, og en annen nederst til høyre på bildet, på armen. Akupunkturnåler..

Etter forrige akupunktør besøk gikk hevelsen i ansikt, ben og føtter noe ned.
Og stikk i strid med legens spådommer ble ikke hevelsen verre etter denne ukens cellegiftrunde, den ble ikke likedan en gang, den ble faktisk mindre.
Jeg spurte legen om bruk av alternativ medisin og om bruk av akupunktør da jeg fikk cellegift igjen på tirsdag, den 14. i rekken.  Han sa det ikke kunne skade, men det skinte igjennom at troen på at det ville hjelpe, ikke var sterk.
Men jeg ble ihvertfall ikke frarådet å prøve.

I morges sa datteren min " Stakkars deg, mamma, du er så hoven i ansiktet."
Jeg så det selv  i speilet og var glad for at jeg skulle til akupunktøren igjen senere på dagen.

Fast i troen  gikk jeg på mine hovne føtter inn i klinikken, men jeg kunne selvsagt ikke vite 100 prosent  om forklaringen  på redusert hevelse skyldtes nålestikkene. Det kunne være en annen årsak, en såkalt spuriøs effekt som vi sa på statsvitenskapen, eller det kunne være tiden som hjalp.
Jeg la meg ned på benken.
Med sikker presisjon satte hun nåler i  mine hender, føtter og i pannen.
Etter tre kvarter på benken var jeg frisk rød i kinnene og hevelsen var på vei ned  rundt øynene,føttene var myke og smidige igjen.
Slik har det fortsatt med resten av dagen.
Glad blir jeg av det!  Og samme datter foreviget dette bildet av meg i dag.
Bollekinn!




Da jeg gikk på vekten nå, viser den også en liten nedadgående tendens. Det er lenge siden.
Men likevel dette er ingen mirakelkur. Fortsatt har jeg masse masse vann i kroppen etter den herskens cellegiften.
Likevel det er så deilig at noe virker! Deilig å kunne  løpe uten å få vondt i bena, i føttene, i tærne.

Det er vel unødvendig å si at jeg har bestilt flere timer hos damen med de magiske nålene.

Men nå, nå  er jeg klar for en tur på byen i kveld.
Ja, ja, ikke ordentlig da, men ut å spise. Jentekveld. På Tjuvholmen.
Vil smake på utelivet, bylivet. Ja, dere vet. Ha det gøy rett og slett. Ikke snakke om kreft, men alt annet som livet byr på. Og det er mye!
Kanskje tør jeg skifte ut de flate, praktiske skoene også med noe med mer hæl. For forfengelighetens skyld.

tirsdag 12. juni 2012

Nå er jeg leii, kjempelei



Jeg er kjempelei av behandlingen. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag, måtte jeg likevel smile. Katten Rufus satt utenfor og ventet på meg.
 Har mest lyst til å hoppe av akkurat nå. Har fått cellegift i 5 måneder. Det er lang tid.
Men nå er det bare to kurer igjen. Fikk min 14 cellegift i dag.
Kreftsykepleieren tilkalte lege før kur ble satt, fordi jeg har så store bivirkninger av Taxolen.
Oppblåst ansikt, svulne føtter og legger. Det er sjelden folk får så store bivirkninger av Taxol. Men jeg er i god form ellers og legen mener at dette må jeg tåle. "Dette er ingen skjønnhetskur. Vi tar bare medisinske hensyn," fikk jeg høre.
Den satt.
Og ny kur ble satt.
Det gjorde vondt å få kuren.
Det som har skjedd med meg er at blodårene mine er blitt så såre og slitne av all giften. Vanligvis blir vann i kroppen kanalisert gjennom blodårer og ut av kroppen.  Nå på grunn av Taxolen går dette vannet ut i vevet i kroppen min og forårsaker måneansikt, pølsefingre, hovne føtter og legger og mange kilo oppblåsthet etter cellegiften.


Etter forrige kur så jeg ikke ut, men den verste hevelsen ble gradvis bedre dagene etterpå.
Men smerter i ledd er der konstant.

Idag var jeg redd før cellegift. Redd for de kroppslige reaksjoner etterpå. Redd for hevelser og smerter. Legen sa at det neppe ble bedre de siste gangene. Vi får bare håpe at reaksjonene ikke blir verre enn forrige gang.
Foreløpig virker det ikke slik.
Jeg har fått vanndrivende middel, men det hjelper ikke mot vann som er kommet inn i vevet og kroppen min.
Jeg gleder meg til jeg er ferdig. Gleder meg til å få tilbake ansiktet og kroppen min, og selvsagt håret.
Vet det sikkert høres overfladisk ut, men jeg synes disse fysiske endringene er tøffe å bære i tillegg til alle smertene og ubehaget jeg får av dritten.
Men ja, jeg vet, cellegiften er min venn, og min forsikring mot spredning og tilbakefall. Jeg gjentar det for meg når jeg møter ansiktet mitt i speilet, når jeg kjenner de stive leddene, tørrheten i hals og lignende.
Snart er det over.
Snart kan jeg leve livet som dere andre. Snart kan jeg være ordentlig mamma igjen. Snart kan jeg være fjellgeit den ene dagen og gå på høye hæler den neste.
Ingen skal fortelle meg at dette ikke er tøffe tak. Men likevel er det håndterlig.
De fleste dagene underveis i kurene har ikke vært som denne

søndag 10. juni 2012

Syndere i sommersol!



I dag har jeg solt meg. Får vel egentlig ikke lov. Huden blir følsom og tørr av cellegift, og man bør oppholde seg minst mulig i solen.  Vanskelig for en som er veldig glad i sommeren.
Litt paradoksalt også siden D-vitaminer er viktig i kampen mot kreften.

Hver dag går jeg på lange turer, og smører først på meg solkrem faktor 50, uansett vær.  Kjemotherapien kan føre til at vi får pigmentflekker i ansiktet og på kroppen, dersom vi ikke beskytter oss mot solens stråler. Slike leverflekker/pigmentflekker  er ikke så vakkert, og bør helst unngås.
I dag følte jeg meg litt syndefull da jeg satte meg ut på terrassen her på hytta på Sørlandet, nesten i nettoen, og bare med solfaktor 20 i ansiktet og på kroppen.For en gangs skyld  hadde jeg veldig lyst til å kjenne solen herje med  kroppen min.
Da jeg helte opp et glass rosevin ( noen vil vel også si at det er galt og syndig for en kreftpasient å drikke vin, men jeg tenker at det som kjennes godt for meg hjelper meg til å bli sterkere) og fant en gammel Ernest Hemningway bok i hyllen var lykken komplett... I det fjerne tøffet en skjekte forbi, måkene svevde i luften, nabobarna løp hvinend  ned til brygga og det luktet søtt av duftsjasmin og syriner.
Av pur lykke fjernet jeg  hatten fra hodet og solte mine hårstrå og bleke nakke.

Etter tre dager med overskyet vær og regn her nede, var det balsam for sjelen å nyte sol og sommer.
Jeg er vanligvis ikke noe-sole-seg-menneske, er for rastløs til det, men i ettermiddag var det vidunderlig.
Jeg ble nok litt solbrent på knærne.Får jeg pigmentflekker får jeg se på det som livsglede-pletter.
For er det så farlig da?


Ja er det så farlig da?

Man går jo ikke fri for spor etter et halvt år på cellegift. Noen merker og nye linjer og  rynker har jeg nok fått. Og noen ekstra kilo har den siste cellegiften gitt meg. Taxolen fører til slitsom vannansamling i kroppen.
Men alt dette er uvesentlig.
 Det viktigste er tross alt å forbli krefttfri. Fortsatt synes jeg det er uvirkelig at jeg har fått sykdommen. Jeg som har gjort alt" riktig" , ammet tre barn, trent,spist sunt, kanskje også vært helsefantastisk.
Denne sykdommen rammer så vilkårlig.

Noen dager nå har jeg levd i kreftfri sone. Jeg har hatt noen skrivedager på hytta sammen med en annen som også skriver bok.  Vi har sittet i hvert vårt rom over PCen, gått turer, spist god mat, lest litt i hverandres manus og gitt hverandre tilbakemeldinger. Nyttig!
I roen her nede, ble noe nytt forløst. Jeg har stampet litt med manuset en stund, men plutselig fikk jeg en ide som fikk mye annet til å stemme og det var lett å skrive videre. Eller lett er det jo  som regel ikke. Lettere...
Før helgen fikk jeg den inspirerende nyhet om at debutboken min trykkes i nok et nytt opplag. Jippy! Det betyr at flere blir kjent med Christina Fiori Mørk, og det gjør meg om ikke lykkelig, så veldig fornøyd.
Min kollega er reist i dag og jeg og bikkja er igjen alene her ved sjøen. Nå satser jeg på inspirerende dager før jeg må hjem tirsdag for å få min 14.cellegiftkur. Da er det bare to igjen. Jeg har mest lyst til å spørre legen om å slippe de siste to, Jeg har så store bivirkninger nå. Den ene foten og leggen er så hoven av all ødemet. Ansiktet mitt også. Det er rundt og konturløst...  Men verst er at det gjør vondt å gå, men jeg trosser smertene og langer avgårde for det, Tenker at det er best for kroppen å være i bevegelse,
 Resultatet etter  denne dagen er fregner på nesen,røde roser på kinnene, solbrente knær og 700 nye ord i manus.
I alt har jeg skrevet 5000 ord her nede, og har fått laget noen ok scener.

Nå er det tid for makrellmiddag. Og etterpå skal jeg gå på tur med bikkja igjen før jeg setter meg ned med PCen igjen og prøver å skrive 700 nye ord...Akkurat nå er jeg på et spennende punkt i boken, Christina Fiori Mørk får kjørt seg.
Livet er ikke for pyser.
Og  nettopp derfor  kjennes det helt riktig å synde litt i sommersolen,

onsdag 6. juni 2012

Monstermamma og flodhest



Nå er jeg snart ferdig med den mest heavy behandlingen. Det er godt. For det er ingen spøk nå. Over fem måneder på cellegift merkes mer og mer.
Jeg har masse vann i kroppen.
Resultatet er dobbelthake, pølsefingre, mummitroll-kropp, hovne legger, ankler og føtter.
I morges et døgn  etter den 13. cellegiften var det riktig ille.
Mer  om det snart.
Føler at jeg har mistet ansiktet mitt på veien. Nå har jeg veldig lite øyenbryn. På bildet kan dere se det.. Jeg tegner opp og fyller ut mellom de hårene som fortsatt finnes.  Ikke noe vanskelig, for jeg kan fortsatt ane konturene av øyenbrynene.
Vippene henger på, men også de er blitt tynnere. De gangene jeg skal pynte meg, legger jeg på litt skygge og kajal for å kompensere.
Det finnes egne sminkekurs for cellegift-kvinner, men jeg har ikke gått på det.


Håret på hodet gror. Men det er fortsatt ikke noe å skryte av.  Veksten er ujevn og fargen er ikke min. Cellegiften gjør at vi mistet melaninproduksjonen som gir farge til håret. Straks cellegiften er historie kommer fargen heldigvis tilbake.
Jeg tør stadig mer  gå som her, med et skjerf surret rundt hodet, både på turer , på den lokale butikken og når jeg kjører gutta på fotballtrening eller når huset fylles med barnas venner.

Fikk altså min 13. runde med giften i går. Og  ja, bekymrede lesere, jeg tok det med ro etterpå. Helt med ro. Kom meg likevel ut på en halvtimes tur om kvelden. Jeg tenker at jo mer jeg beveger meg, dess bedre er det.
Med økt sirkulasjonen blir jeg kvitt slaggstoffene fra giften. Dessuten er det godt og sunt for kropp og humør å være i form.

 Likevel, en skarve tur hjelper ikke stort mot vannansamlingen i kroppen som cellegiften bidrar til. Heller ikke vanndrivende mat som selleri,jordbær, agurk  og vanmelon monner stort mot kraften fra cellegiften.
Cellegiften binder vannet til kroppen. Det er plagsomt og det er stygt.

Idag våknet jeg opp med opphovnet ansikt.  Særlig ille var det rundt øynene. Så ikke ut i morges.
Det er helt sant. Tok bilde, men har ikke lyst til å legge det her ennå.
Bilde over her er tatt nå i kveld, da hevelsen var borte. Da lyset var mildere og varmere.

Men i morges så det ganske ille ut.
"Flodhest, "sa min eldste.
"Du ser ut som en sånn Holywood-stjerne som har tatt for mye Botox," sa min yngste.
Den mellomste var avgårde på overnattingstur med klassen,ellers hadde han nok kommet med en treffende kommentar.
Kjært barn har mange navn, heter det vel.  Skalle-Per har min mann før kalt meg.
I dag sa han ingenting annet enn at jeg måtte kontakte sykehuset. Dette var ikke normalt, mente han.

Ja, det var ikke vakkert med så opphovnet ansikt, hvor øynene var små gliper i hudfoldene. I dag ble jeg nesten redd. Reaksjonen på kroppen min hadde ikke vært så stor før, selv om tendensene til vannansamling har vært der siden jeg begynte på Taxol.
Før da barna var små, elsket de at jeg lekte Monstermamma. Da løp jeg etter dem og vennene og liksom skremte dem, til begeistrede hvin og høye hyl.
I morges var jeg en skikkelig ekte monster-mamma. Helt uten å ville det.
Ingen hylte.
Nå syntes de synd på meg.
Som jeg misliker det.

Det er ikke bare stygt, det er også ubehagelig. Det presser på overalt. Har stive ankler av hevelsen.Vondt. Vondt!!






Det er sommer og herlig ute.

Jeg elsker å gå i korte sommerkjoler, med håret i hestehale og solbriller på hodet. Bruker kjoler hele  sommerhalvåret.Resultatet er brune legger tidlig.




 Men nå er jeg ikke noe syn for guder, hvis jeg gjør det nå mener jeg, med de hovne bena!!!

Lei og oppgitt ringte jeg til sykehuset i morges. Forklarte ståa. Og det handlet om mer enn forfengelighet.
Smerter og ubehag.
Legen var opptatt av om jeg var kortpustet og hadde røde flekker i ansiktet. Men nei. For hvis jeg hadde, kunne det være en sterk allergisk reakjon. Hvis noe slikt inntreffer, må jeg straks inn på sykehuset.
Men dette er nok likevel en form for allergisk reaksjon. Taxol gjør vondt å få i årene mine, og den binder åpenbart vannet til kroppen etterpå.
Avtalte derfor med legen at jeg skulle komme på sykehuset senere på dagen.
Først tur! Og etter runden rundt Dæhlivann og skogen  med Gunnhild fra jobben  ( hun ble også forskrekket over hevelsene jeg hadde) dro jeg på sykehuset. De så mine store hevelser. Så fikk jeg medisin som skulle drive ut vannet, med beskjed om å holde meg hjemme og i nærheten av et visst lite rom etterpå.

tter få timer har det allerede hjulpet.

Hevelsen i ansiktet er gått ned. Også rundt anklene. Men fortsatt har jeg pølsefingre.Umulig å bruke giftering eller andre ringer.

I morgen skal jeg til akupunktør. Se om hun kan fordrive vann og andre onde ting bort fra kroppen min
Tre kurer igjen. To uker og noen dager til. Så ferdig!!
Da er det bare å hente frem sommerkjolene mine.

mandag 4. juni 2012

Livet må gå videre



I helgen hadde vi konfirmasjon for husets fjortis. Bror valgte å konfirmere seg borgerlig. En flott seremoni i Bærum kulturhus.
Vårt eget hus sto på hodet i flere dager før selvsagt. Natten før festen ble det ikke mye søvn. Ikke tilrådelig for en på cellegift.


 Men jeg er slik satt sammen. Jobber best under deadlines. Trenger lite søvn. Tåler enda mindre søvn.

Deadline og meg er fortsatt sant. Verre er det med søvnen.

Festen ble fantastisk. Solen skinte.


 Hagen ble fylt av venner, beste naboer og familie. Lillesøster  sang før middagen, søsken holdt supre taler, alle besteforeldre likeså, venner av Bror sang .


 Jeg holdt selvfølgelig tale, det samme gjorde pappan, viste bilder og nyredigert film, vi fortalte søte historier fra den gang gutten vår var liten og lysblond.









Nå er han blitt en stor gutt, mørkblond., vokst meg over  hodet de siste månedene og snart større enn  pappan sin og.


Og vår huskokk Albert sørget for fabelaktig mat. Tre retter som Bror hadde bestemt.



Mange sa til meg før festen." Du må ta det med ro. Senk ambisjonsnivået." Eller "La andre gjøre jobben".
Men jeg er heller ikke slik satt sammen. Bror skulle få samme fest som storebror hadde og som lillesøster vil få om noen år.
Jeg innrømmer det. Er perfeksjonist. Nesten ihvertfall.

Jeg kan ihvertfall ikke la min sykdom gå ut over barna. Det er kanskje det verste. At jeg de siste månedene har gått glipp av mye med barna. Det siste halvåret har jeg ikke vært med på treninger i svømmehallen, et fuktig og varmt klima i svømmehallen er ikke tingen for en med redusert immunforsvar, jeg har ikke vært med på utenlandsturer, dager har jeg vært så gift-gåen at jeg bare har ligget som et slakt på sofaen når barna er kommet hjem fra skolen.
Det er kjipt å være syk mamma.
Derfor sto jeg på hodet for min sønns skyld før helgen. Presset meg slik jeg er vant til. Sov minimalt. Det var tusen detaljer som skulle fikses.
Og under over alle undere: alt satt. Ja , nesten da.
Etter festen kollapset jeg i bunaden på Brors rom mens vi skulle laste inn bilder på hans nye Mac. Siden stupte jeg i seng og sov i 17 sammenhengende timer.  Utslått. Kroppen  kjentes som om den var fylt med bly. Uvant
Men i dag var jeg fit igjen



 og gikk på en lang nydelig tur i marka med en kreftkollega.
I morgen er det pån igjen. Ny Taxolkur. Gjett om jeg gleder meg til dette helvete er over.
Bare tre uker igjen nå. Tiden raser avgårde!