onsdag 27. juni 2012

Med blanke legger inn i sommeren

AC og datter på verdens beste, ihvertfall Middelhavets beste strand på Korsika, Aronestranden.


Sommer- sommer. Sommer!
Jeg er ferdig med cellegiften. Tenk det.
Fini.Ferdig!! Ferdig!!!!
16 kurer. Det normale for brystkreftpasienter er seks FEC-kurer, men jeg måtte få mer, som mange andre. De siste 12 har vært ukentlige kurer. De har vært tøffe.
Men nå er alt over. Litt nedkjørt er jeg, javel, men  fremfor alt, glad og lettet.
Tiden har tross alt gått fort.
Og det viktigste er: jeg er kreftfri. Jeg er frisk!! Jeg lever.
Og jeg er klokere. Gladere. Mer tilfreds.
Ja stort sett da. Humøret svinger jo selvsagt litt i takt med formen.
Men jeg kommer aldri, aldri til å klage over detaljer i tilværelsen. Som litt vondt i hodet.Forkjølelse. Dårlig råd.  Barnas rot. Eller at det regner.
Hva gjør vel det?

Nå kan jeg nyte sommeren. Nyte livet. For hver dag som går fremover slipper giften gradvis mer tak i kroppen min.
Hevelsene forsvinner. Vondt-ene løser seg opp i intet. Den tørre, guftne smaken i munnen er snart historie.
Jeg kan slå hjul, men kan ennå ikke gå med sko med hæler.

Jeg kommer  selvsagt ikke til å savne denne tiden.  Jeg kommer ikke til å savne fløyelsøynene til kreftlegen eller de varme smilene fra sykepleierne på kreftavdelingen, ikke dør-til-dør-service som mannen min har budt på denne tiden.

Men cellegiften har også noen fordeler som det er greit å ta med seg nå på starten av ferietid.
Jeg slipper å bekymre meg for om jeg har noen hår på ubeleilige steder på kroppen. Jeg er blankskurt både her og der .Ingen bekymringer om bikinikant eller om leggene ikke er glatte . Alt håret,absolutt alt,  på kroppen er borte!! ( Ikke det at jeg har så mye, men noe har jeg.)

Jeg husker at jeg som 25-åring lå på stranden i Monaco. Ble beilet av en smellvakker  høy mørk  kjekkas med stort selvbilde og rød Porsche. Han studerte uten bygsel den brune, og den gang trente kroppen min  der jeg lå i mini- bikini. Han smilte og blunket over brillene før han utbrøt:
"C ` est mignon. Det er søtt. Du har lyse dun på leggene dine.Det har jeg aldri sett før.  Slik har ikke franske kvinner, de er lange og mørke."
Inntil da hadde jeg aldri tenkt noe på at jeg hadde hår på leggene.
Jeg visste ikke om jeg burde ta det som et kompliment, trolig var det vel ikke det. Men etter det har jeg fjernet fjonene, ihvertfall når jeg skal gå med korte skjørt.
Men nå altså er de helt borte!!!
Også øyenbryn (som jeg jukser på med pensel og farge)og det meste av øyenvippene har cellegiften tatt. Måneansikt!!!

Ikke pent akkurat, men hva gjør vel det. Det går over, og  jeg er frisk- jeg lever. Det er hovedsaken!


Men håret på hodet gror. Mest på bakhodet og på¨siden. Ja, det ser vel ikke så flott ut. Men jeg skjuler ujevnheten med å surre skjerf rundt pannen.
Og  håret har sine praktiske fordeler. De gangene vi skal bort på fest eller lignende, ber mannen min av gammel vane meg om å gjøre meg klar i godt tid. Vanligvis bruker jeg lang tid på å vaske det tykke,lange  håret og tørke det, og ja,innrømmer det, kan hende litt på sminketid.
Nå tar oppholdet på badet null tid .Vaske håret er unnagjort på 1-2-3. Tørking av det ultrakorte håret likeså. Tar jeg på meg parykken er jo frisyren klar.  Lite vipper å sminke. Så da er det bare litt kajal rundt øynene og på bryn og lipgloss, så vips er jeg klar!
Ingen tid å vente for utålmodige sjeler.
Nå kan bare sommeren komme!

3 kommentarer:

  1. Hei igjen. En liten hilsen fra hu trøndern igjen. Gratulerer med vel overstått. Det er så godt å lese innleggene dine, men skjønner at du tar en velfortjent sommerferie. Titter innom allikevel jeg i tilfelle. ;-) Du har virkelig gitt meg mot og energi på at dette skal gå bra.Er inne i "goduka" mi nå og har startet dagen med en god og lang tur i frisk luft. Neste uke er det kur 4 med fec, så har en liten vei igjen å gå. Men kreften er borte og dette er veien å gå for å ikke få denne "dritten" tilbake. Kjøpte forresten boka di i går så gleder meg å gå i gang med den. God sommer til deg og dine. MVH Sissel

    SvarSlett
  2. Du skriver frimodig, åpent og ærlig. Det er flott, og det er fantastisk at du er så åpen og at alt nå går bra. Du skriver om at mange ytre ting av mer bagatellmessig art ikke betyr så mye lenger, at det er viktigere å leve. Jeg har et skeivt ganglag som jeg har levd med hele livet. Av og til må man ta noen hensyn til det som man ikke selv liker, som at man synes det er en prøvelse å stå rett opp og ned i en taxikø, eller mer eksotisk et stående champagne/kanape-selskap, og må forlate det fordi man blir så sliten av å stå. Men uansett, det viktigste er å leve, og lære seg å leve som den man er, uansett helse. God sommer til deg og familien!

    Beste hilsen Hans

    SvarSlett
  3. Tusen takk for hyggelig hilsen, Sissel.Ja,du har noen runder til, men det går bra! Hvis jeg skulle gjort dette en gang til.ville jeg nok vært bittelitt flinkere til å hvile. Merker at jeg er sliten nå, men jeg er likevel i god fysisk form. Håper du liker boken min.
    Og Hans, ja alle vi vet andre, vet ikke hvordan det er å bli sliten av å stå på partyer, at trapper kan være utfordrende etc. Når man er frisk tar man helse og energi for gitt. Slik sett har dette vært en dyrekjøpt erfaring. Ønsker deg en super sommer, Hans.

    SvarSlett