tirsdag 31. januar 2012

Takk herlige NRK-kolleger!



Jeg har så mange flotte kolleger.
Det finnes til og med kreative design- og sy-piker blant mine journalistvenner i Dagsrevyen!



Omsider tok jeg mot til meg og dro til NRK.
Det var på tide, likssom.

De siste dagen har jeg vært mye sosial,- samtidig som jeg passer på helsen min.

Men i går kveld fulgte jeg ikke mine sunnhetsregler. Jeg var på boklanseringen til Hans Olav Lahlum. Et stjernespekket show med hovedpersonen selv i fokus,dandert med Øystein Wiiks vakre tenorsang og tale, Nils Nordbergs flotte radiostemme til opplesing av boken samt strålende kritikk av Tom Egeland i opptak med mer...
Det ble sent før jeg var hjemme.
Men det var så herlig å være ute blant nye folk, treffe forfatterkolleger, prate, tulle, le og rett og slett være litt usunn og grådig pizzaspiser bare for en kveld.


Sunn frokost i morges og god tur med bikkja kompenserte litt for det, håper jeg, før jeg altså tok fatt på dagens viktigste møte: kolleger på Marienlyst.


Har ikke vært på NRK de siste to-tre ukene, siden jeg fikk cellegift.

Grudde meg litt til å vise meg for kolleger.
Jeg ser jo annerledes ut. Selv om jeg vel ikke ser direkte syk ut.
Ansiktet mitt ,og særlig rundt øynene, er litt oppblåst av cellegift og kvalmetabletter.(Gleder meg til å endre medisin ved neste cellegift til uken, slik at den reaksjonen forsvinner.)
Håret kort.
Selvsagt detaljer og uviktig i den store sammenhengen, men likevel betyr slike ytre ting litt.

Men det var ikke noe å grue seg til.
Jeg dro på jobb for å oppdatere jobb- PCen, tømme posthyllen og kanskje ta en kaffe med kolleger.
Men dagen bød på så mye mer.

I dag møtte jeg en bølge av varme og omsorg fra fantastiske folk på jobb.
Det startet allerede på parkeringsplassen og varte hele dagen til jeg forlot det hvite hus på Marienlyst i ettermiddag. Folk stoppet på vei ut av huset, på vei inn i TV eller radiostudio eller redigeringsrom, på frontdesken, kolleger og sjefer tok seg tid til meg i en super-travel hverdag.

Det ble det noen timer med kos og klem.
Bjørnekoser og kyss på kinnet!
Kanskje ikke tilrådelig med så mye fysisk nærkontakt med så mange for en kreftpasient! Men om det er en liten risikosport ( med hensyn til å bli smittet av andre), så var det balsam for sjelen.
Herlig!
Jeg føler meg så heldig som har så mange varme kolleger. Rause på tid, oppmerksomhet og komplimenter.

Vakre og dyktige kollega Gunnhild Viken i Dagsrevyen syr kjole til meg. Tenk, hun har tegnet og klippet stoff til en kjole jeg skal bruke nå mens jeg er under kreftbehandling.
"En kjole du kan krype opp i sofaen med, en skikkelig kose-kjole," fortalte Gunnhild mens hun dro ut stoffet fra en pose.
Vi lo høyt og støyende mens jeg prøvde stoffbitene på jente-toalettet rett ved redigeringsburene og Dagsrevy-desken.
Vi fikk etterhvert selskap av flere.


Og hun hadde klippet rett størrelse til meg, bare ved å klippe ut fra husk og øyemål, og kjolen satt som støpt over skuldre og bryst. Hun ville måle før hun syr sammen stoff-bitene, og fant ut at hun ville sy den inn i livet og gjøre den kortere.
Da ville den sitte som et skudd.
Trollkvinne! Takk,søte snille Gunnhild!
Tenk å bruke slik av sin tid på meg.
Jeg blir så uendelig rørt av slik.

Dagen bød på masse flere klemmer, små,fine og nære samtaler med så mange.

Så en tur i kantinen med min gode kollega og kloke venninne siden Blindern, Lisbeth Skei. En fin samtale, som alltid.



(Bildet er noen uker gammelt, før jeg klippet håret, fra en boksignering i NRK noen få dager før julen)

Lisbeth og jeg ble stående ved trappen til kantinen og prate med Jarle Roheim Håkonsen.


Noe av den fantastiske effekten med det å være åpen om kreften,er at andre åpner seg for meg. Øser av sin livserfaring. Gir meg kraft og mot.
Jarle har mye å by på.



Dagsrevyens programleder har jobbet med kreftrammede barn som ung. Vært nær tragiske skjebner. Men i tillegg har han levd tett på kreften i nær familie en periode.
Håkons kjæreste og kone hadde også brystkreft da han var Brussel-korrespondent. Hun var hardere rammet enn meg, men er kommet seg gjennom det. Frisk og kreftfri. Stolt viste han bilder av sin vakre kvinne på mobilen. Vakker som hårløs.
Slikt gir meg mot og styrke.
Takk,Jarle!

Mens Jarle, Lisbeth og jeg pratet, skjedde noe magisk.
Virkelig magisk. Et øyeblikk jeg for alltid vil huske.
Men det uglemmelige sparer jeg til et annet blogginnlegg. Det som hendte der i den travle nyhetsredaksjonen fortjener en helt egen historie.

Før jeg logger av i dag skal dere bare vite:
TV-folk og journalister trenger ikke være slik jeg beskriver i kriminaboken min På direkten.
Ok, det er mye spisse albuer og ambisjoner i min bransje, slik må det også være dersom man vil noe som journalist. Hvis man vil være først og best. Avkle maktmisbruk og sette dagsorden.
Men helstøpt journalist blir man først når man også parrer ambisjonene med innlevelse,empati og engasjement. Slike finnes også i boken min, blant alle de andre kyniske, i figurene som journalistene Petter Rollheim og Runa Jæger.
Jeg har mange slike helstøpte kolleger.
På min arbeidsplass er det varme armkroker og myke kinn.
Verdens beste!
Jeg savner dere kollegene mine, savner jobbinnholdet,journalistikken, tenningen på en god sak, lede andre, spille andre journalister gode, savner ¨å være med på å sette dagsorden og ikke minst: jeg savner det sosiale livet.
Men jeg er snart tilbake.
Og jeg vet akkurat hvor jeg skal begynne å grave.

Og PS, Både Jarle,Lisbeth og Gunnhild er spurt før jeg la ut bilder og info om dem her.
Og PS2
Jeg vet bildene jeg stort sett bruker her, ikke er av topp kvalitet. iPhone-bilder. Mulig telefonen min har fått for mye harde møter med gulv og asfalt....

lørdag 28. januar 2012

- Nytt opplag, ny AC-look, og så var det den vanskelige oppfølgeren




Forleden hentet jeg en kasse med med "På direkten" på posten. En kasse med glansende nye bøker.
Andre opplag!
Det kjentes herlig.
Nesten, bare nesten, som da jeg i oktober for første gang holdt boken min mellom hendene.
En stolt og litt ærbødig følelse.

Omslaget er nytt, har skrytetekster fra noen anmeldelser, både foran og bak.

"Knallgod krimdebut. Terningskast 5. En pageturner av dimensjoner..." står det blant annet på det nye bokomslaget.
Håper det får flere til å kjøpe boken min da!






Hver dag, jeg overdriver ikke med det, får jeg meldinger eller mailer fra lesere som har lest om Christina Fiori Mørk og som liker boken og vil ha mer.
Det kjennes veldig godt.
Etter portrettintervjuet med meg i Budstikka har jeg også fått meldinger fra folk som er blitt nysgjerrige og vil kjøpe På direkten.
Slikt varmer...




Jeg har ihvertfall vært så heldig å få bokinspirator Liv Gade med på min side. Hun er anerkjent i bokbransjen for sin smak og teft for bøker, Og På direkten og jeg er med i hennes bokforedrag som hun drar land og strand rundt med. Forlaget mener det er kjempeviktig for boken min. Og jeg er selvsagt glad og takknemlig for det.



Og så var det arbeid med bok nummer to. Må dessverre innrømme at jeg akkurat nå står litt i stampe. Jeg fokuserer på å være aktiv og ikke sitte så mye stille. Gå på turer,trene, svømme og være med barna og venner.
Men oppfølgeren ligger og murrer i bakhodet. Christina Fiori er med meg nesten hele tiden .Og jeg kommer til å utsette henne for store prøvelser i oppfølgeren. Jeg har skrevet starten og litt til, har plottet klart, også persongalleriet og mange sidespor.
Men forrige dagen fikk jeg en helt ny idee til hvordan åpningen skulle være.


Kreftbehandlingen? Jeg får fortsatt så mye sms og mailer. Det er kjempekos og en stor oppmuntring at så mange tenker på meg. Sorry hvis jeg er treg å svare. Det er fint å ha denne bloggen, vet mange av dere følger med her.
I dag er siste dag av fire døgn hvor jeg har hatt null motstandskraft. Har egentlig vært i god form disse dagene. Hadde kanskje en liten dupp i går.
Det er hodepinen som er verst. En effekt av cellegiften. Men den er der heldigvis ikke hver dag nå lenger.

I kveld skal vi på bursta-fest til en god venn. For tredje gang skal jeg bruke På direkten-kjolen, som jeg hadde på meg på lanseringsfesten. Kjolen gir meg gode vibber,energi og oppdrift.
Fordi jeg akkurat nå er redd for å bli smittet (hvis jeg blir syk, risikerer jeg sykehusopphold og at cellegiftkuren blir utsatt.), har jeg bedt verstskapet om å ikke få en småbarnspappa til bords... Så da blir det enten en jypling eller en gammel onkel kanskje.
Samme kan det være, jeg vil kose meg uansett.
Nå smaker både vin og mat.

Og håret? Jo, det sitter bom fast.Ikke noe tegn på at det snart faller av. Det er over en uke siden jeg klippet meg, og jeg synes faktisk det er vokst bittelitt. Eller så er bare jeg som er blitt vant til denne midlertidige frisyren.

Håravfallet skulle ha startet. Vanligvis skjer det på dag 10, er jeg blitt fortalt. Jeg er på dag 13 etter cellegiften.
Noen har ment at kanskje cellegiften ikke virker på meg.
Men det vet jeg at den gjør!
Nå kan jeg si det.Den første uken etter kuren var pyton. Likevel var det ikke krise,det var som forventet.
Men nå er formen bra og stigende.
Nå har jeg ni hele dager jeg kan nyte, være ute i livet og styrke meg til neste kur.
Da har jeg bare fire helveteskurer igjen. Kurer som sikrer meg mot kreft i fremtiden.
Nærmere målet.

onsdag 25. januar 2012

- Puppemakt!




Plutselig endte jeg på topp i nyhetene.
En Dagblad-journalist ringte meg i går kveld da jeg sto på farten ut.
Ville ha min reaksjon på stengingen av puppesiden på Facebook til brystkraftaksjonen.
På denne siden har 10 brystopererte kvinner hvor det ene eller begge brystene er fjernet, lagt ut bilder av sine opererte kropper. Dette er ikke vakre modell-bilder, men avslørende foto av hvordan kvinnekroppen kan se ut etter en brystkreftoperasjon.

Det er harry av Facebook-ledelsen å ikke se forskjell på opererte kvinner og på pornografi, sa jeg blant annet til Dagblad-journalisten.
Som journalist selv visste jeg det satt.
Likevel skvatt jeg da jeg fikk en SMS fra en venninne om at jeg lå på topp på SOL.no og på Dagbladet.no
Her sto det blant annet.

" - Det er harry og lite nyansert av Facebook å stenge siden. Dette er jo opererte kvinner og ikke pornografi. Dette er veldig synd, og jeg er lei meg på aksjonens vegne at gruppa er stengt, sier NRK-journalist Anne Cecilie Remen til Dagbladet."


Avisen hadde selvsagt valgt de styggeste bildene de hadde av meg. Med slitent ansiktsuttrykk i kaldt vinterlys. Slitenhet sto jo bra til tema, og jeg tåler det. Jeg registrerer det og tenker påny hvor utrolig sunt det er for oss journalister å være på den andre siden av bordet...Hvor mye makt media og den enkelte journalist egentlig besitter.



Men det som ikke kom frem av artikkelen er at jeg er full av beundring for disse kvinnene som tør stå frem med sine sår og nakne, bare brystkasse.
Hvilket mot!
Selv har jeg sagt at det blir hit, men ikke lenger for meg. Jeg viser ikke frem mitt operasjonssår og nakne bryster. Jeg har heller ikke lyst til å vise mitt nakne hode, når håret faller av etterhvert.
Det er min private sfære. Det blir for sårbart og nakent for meg.
Selv om jeg deler mange tanker om det å ha kreft, er de fleste av disse tankene og bekymringene universelle og til å kjenne seg igjen i for andre kreftpasienter.
Min kropp er helt og fullt bare min.
Mitt arr synes nesten heller ikke. Det er ikke et brystkreftarr å skryte av. Jeg blir omtrent som før. Kan fortsatt gå med utringede kjoler og bikini på stranden til sommeren
Men for mange tusen brystopererte er kreften en større katastrofe enn måneder i sjokk, smerte og fortvilelse under cellegiftbehandlingen.


Derfor beundrer jeg Lise Askvik og andre i aksjonsgruppen som virkelig tør blottstille seg slik. Vise seg frem fra sin mest sårbare side for å få oppmerksomhet rundt kampen om å få brystene sine tilbake.
Få kroppen tilbake.
Kvinner må vente i mange år på å få nye bryst. Det er opp til syv års ventetid, noen steder ti år, for å få rekonstruert bryster.
Det er uholdbart.
Facebook stengte aksjonsiden i går. Her lå det godt stoff for tabloide journalister. Amerikansk storselskap overkjører svake norske kvinner, attpåtil med "skamferte" kropper. Brystkreft er jo stigmatisert, sa den mannlige reporteren til meg
Ja, mange menn er nok skremt av kvinner med brystkreft. Som om vi mister vår kvinnelighet.
Og det er nok det som er tungt for alle disse kvinnene. Uten to hele bryst føler mange at de mister sin kvinnelighet.

Slik har jeg vært heldig. Kroppen min ser utvendig ut omtrent som før. Det er bare inni meg jeg er forandret.

Kanskje jeg en dag er klar til å vise frem brystet, for å vise andre kvinner at en brystkreftoperasjon ikke nødvendigvis er et stort og synlig inngrep. For å avmystifisere brystkreft. Man kan ha "pene pupper " etter en operasjon.Men jeg er ikke der nå.
jeg er ikke like modig som disse kvinnene i aksjonsgruppen.

Det må være en fantastisk følelse av seier for kvinnene bak aksjonen når Faceook gjør retrett og åpner siden igjen. `Dette er girl-power!!! Puppemakt.
I mellomtiden har hele Norge fått øynene opp for deres kampsak.
Kanskje regjeringen også finner penger i budsjettet slik at tiden i puppe-kø blir kortere?

tirsdag 24. januar 2012

- Slik er jeg akkurat nå




En uke og en dag etter cellegiftstart.

Status er ganske bra. Ikke mer kvalm. Føler meg nesten som meg selv.

Minus tre kilo og 20-25 centimeter hår kortere eller mer.
Slik ser jeg ut med min nye frisyre. Flere har mast om at jeg skulle legge ut bilder med nytt hår.
Jeg har drøyet. Synes ikke det er noe stas.



Så mye av min identitet ligger i å ha langt hår. Langt rufsete som jeg varierer i forskjellige frisyrer.

Nå er det én eneste look.


Frisøren min klippet det kort overalt. Slik oppleves det kommende håravfallet minst mulig dramatisk.
Forrige fredag flettet frisør Camilla håret mitt først, siden klippet hun fletten rett av.
Så klippet hun det i en frisyre.
Jeg fikk overtalt henne til å beholde mest mulig lugg.

Uansett er frisyren en mellomstasjon. Snart er håret borte.
Og uansett er håret en detalj. Det er kampen mot kreften som gjelder.
Kampen for å få livet mitt tilbake.

Det er ikke akkurat skjønnshetskur jeg går gjennom. Det synes godt på ansiktet at jeg er gjennom en voldsom kur. Det er kortison i en av de kvalmetablettene som trolig gjør det.
Samme pille som gir meg hodepine.
Sykehuset har lovet meg ny type tabletter til neste kur.

Jeg sover masse. Minst 12 timer hver dag. Det er mye for en som til vanlig bare trenger 5-6 timer.

Spiser nesten bare frukt og grønnsaker, musli og surmelk. Og masse nøtter.

Til frokost flere boller med dette:




Så drikker jeg bøttevis med vann.




Verken kaffe eller vin smaker akkurat nå.
Unntaket er hvitvin som ikke er for tørr ( vanligvis liker jeg tørre best).

I forrige uke greide jeg ikke lukten av stekt mat. Når barna stekte vafler eller lagde seg ostesmørbrød etter skolen, vrengte det seg i magen min.
Nå tåler jeg det. Men jeg har fortsatt ikke så veldig lyst på varm mat.
Det er cellegiften som får all mat til å smake rart. Surt.

Faktisk anbefaler legene at du holder deg unna favorittmaten akkurat nå. Fordi kreftpasienter ofte ikke orker smaken eller lukten av yndlingsmat og drikke etter cellegiftkuren.
Men jeg tror neppe at jeg noensinne mister lyst på frukt og grønt.

Jeg holder meg unna sukker og godteri, som jeg vanligvis spiser hver dag. Likeså potetgull og annen usunn mat. Tenker at jeg skal gjøre alt for at kroppen skal bli sterkest mulig.


Jeg har spist sushi til middag flere dager. Men da jeg snakket med sykehuset i går, sa de at det er en av rettene de fraråder. Sushi og rakfisk. På grunn av fare for bakterier i maten.


Nå er jeg på vei inn i perioden med hvor mye er skummelt. Mitt immunforsvar er på vei ned i null. Fra den 9- 12.dagen er du som kreftpasient veldig utsatt for smitte.
Fra og med i morgen til lørdag må jeg være spesielt bevisst.

Jrg må holde meg unna folk som kan være syke, eller har syke barn hjemme, store forsamlinger etc.
Hvis jeg får 38 i feber, må jeg rett inn på sykehus.

Men fra helgen går det bare oppover igjen. En flott uke håper jeg at det blir før neste cellegiftkur.

Foreløpig er det ikke noe tegn til at håret faller av. Prøver å la være å tenke på det. Men det er rart å vaske det korte håret. Det går i en fei å vaske og tørke det.
Uvant.
Praktisk.





Dagene brukes til turer med bikkja, litt trening, lesing, litt skriving selv, og så hjelper jeg barna mine med lekser. Matte, fransk, samfunnsfag og norsk. Fint å være til hjelp.
Og så er det kos.

Jeg nyter at jeg kan være der med barna, for dem i større grad enn det var mulig i forrige uke.
I dag satt jeg og hørte på datteren min synge i bandet D5. Trakk inn hver strofe. Tok bilder. Jeg vet at det er ingen selvfølge lenger å få følge med på barnas liv.

Bare 14 uker igjen før siste cellegift, og jeg kan få forhåpentlig få livet mitt tilbake.

Og ps:skjønner at jeg er blitt kjent som brystkreft-pasient når Dagbladet i kveld ringer og vil ha min kommentar på stengingen av Facebooksiden for puppeaksjonen.Stakkars alle de brystkreftrammede som har det så mye verre enn meg. Som i tillegg til alt føler de har en halv kvinnekropp. Men tror journalisten ble litt mindre interessert i min mening når han skjønnte at jeg fortsatt har begge bryst i behold, og bare et bittelite og pent arr... Jeg er tross alt veldig heldig.

lørdag 21. januar 2012

Om å by på meg selv




Denne bloggen har fått uventet mange lesere.
De doblet seg med kreften
Kreft fenger åpenbart mer enn et bokprosjekt.


Først var altså bloggen paadirekten.blogspot.com noen skriblerier om veien frem til kriminalromanen "På direkten". Usikkerhet og tanker før boken kom ut. Så ble "På direkten" lansert. I noen korte høstuker fremsto det som en gladblogg.
En sprudlende, kanskje overfladisk lykkeblogg. En naiv og forventningsfull bokdebutant.



Jeg legger ved dette bildet igjen fordi det fanger alt jeg følte den kvelden boken min ble lansert i Store Studio: Kriblende glede,sprudlende overskudd, ingen sorger, bare en gedigen fantastisk opptur.
Det var umulig å se den kvelden at jeg var syk.
Men jeg var dessverre kjempesyk. Over venstre bryst vokste en kreftsvulst.
Så snikende skummel er denne sykdommen.






Alt endret seg.
Den 31. oktober kjente jeg kulen selv.
Den 3. november fikk jeg kreftbeskjeden.
Etter noen uker bestemte jeg meg for å bruke bokbloggen til å fortelle verden om min sykdom.
Innlegget "Fra himmel til helvete" ble postet her.
Datoen var 20 november 2011.
Min sykdom var ute i det offentlige rom.
Den 1.desember ble jeg operert.

Siden har det blitt litt om min første bok "På direkten", men aller mest kreft her på Paadirekten.blogspot.com.

Jeg har venner over hele verden som leser bloggen, folk på jobben holder seg orientert på denne måten, og nabovenner, barnas lærere og selvsagt egne venner.
Det er for disse jeg først og fremst skriver. For folk som bryr seg om meg. Det gjør livet enklere for meg. Jeg eier informasjonen om meg selv og jeg slipper å snakke sykdom når jeg møter venner og naboer.
Jeg kan rett og slett bare være meg selv. Her og nå. Av og til sprudlende, av og til mer tenksom.
Men denne bloggen har etterhvert fått nye lesere. Folk som er kreftrammet selv eller folk som har dumpet tilfeldigvis over den.jeg får meldinger, mailer og telefoner fra folk jeg ikke kjenner, men som bryr seg.
Nå har jeg også lesere fra hele verden, ser jeg på statistikken. Hver dag er sånn cirka 700 lesere innom bloggen.
Jeg kan ikke se hvem som leser bloggen min, men jeg kan se hvilket land de er i,om trafikken kommer fra andre blogger, fra andre nettsteder fra Faceook eller fra Tweeter,hvilken nettleser de bruker etc.

Selv om jeg har fått nye følgere, har jeg likevel ikke lagt om stilen. Jeg skriver denne bloggen først og fremst til folk som bryr seg, som kjenner meg.
Tror jeg fortsetter slik.

Foreløpig har det at jeg har vært åpen om kreften bare vært positivt,- for meg. Tilbake har jeg fått en bølge av varme og omsorg.
Det er overveldende faktisk.

Samtidig prøver jeg å verne om meg selv, min egen integritet og stolthet.Ikke fortelle ting jeg vil angre på siden, ikke være for privat, ikke vise for utleverende bilder, ikke utlevere andre.
Men det er en vanskelig balansegang. Jeg er litt redd for å bli blind i min egen åpenhet.


Nå som jeg er midt i den verste kreftbehandlingen er det lett å bli sugd inn i det. Miste fotfestet. Rett og slett gå seg vill i krefttåken. Derfor vil jeg heretter kanskje ikke skrive like ofte "på direkten". Heller ha et par dager pause til å tenke meg om.

I dag føler jeg meg helt pigg. Kjempesterk faktisk. Klar for det meste. Jeg har huset helt for meg selv (alle de andre er på svømmestevne i Trondheim) og har en åpen dag jeg kan fylle med alt jeg orker. Akkurat nå kjenner jeg at dagen kan bli innholdsrik. Skitur, isbading, kanskje SPA, ja,hvis noen hadde bedt meg på middag i Paris hadde jeg sagt ja til det. Jeg føler at jeg sprudler av overskudd. Hvor det er deilig etter dager med mye søvn, kvalme og hodepine.

Og hurra!, jeg er kommet helskinnet gjennom første runde med cellegift. I går kveld var jeg på hyggelig sushikveld hos verdens beste nabovenner.For første gang på fem dager smakte mat!

I dag er jeg brettet ut over hele 3 sider i Budstikka. Siste siden ser dere her,de to første i toppen av bloggen.



Her forteller jeg om boken, jobben, kreften, min vann-greie og om ting jeg ikke har fortalt offentlig før, som har vært dramatisk før meg.(Ja,for jeg er jo blitt intervjuet med jevne mellomrom de siste 20 år, mer nå de siste månedene riktignok).
Mye AC, men ikke for grensesprengende privat,håper jeg. Jeg er jo journalist og vet både hvor grensene går og hvordan ting kan brukes mot meg senere.
Likevel forteller jeg noe her fra barndommen, om det å flytte fra trygge og kreative skolemiljø på Uranienborg i Oslo til konforme og snobbete Bærum, og hva det gjorde med meg å føle meg annerledes. Dette gjør jeg helt bevisst. Vet at jeg sikkert tråkker folk på tærne .
Men jeg sier til mine egne barn, og til andres, også når jeg har vært på skolebesøk med boken min: Hvis lærern din sier at du har for mye fantasi, ikke hør på ham eller henne. Bruk i stedet fantasien og dine kreative krefter, tør være annerledes og finn din vei.

Siden jeg våget å fortelle verden at jeg har kreft,har jeg fått så mye åpenhet tilbake. Så mange mennesker har delt sine tanker om liv og død med meg, så mange tøffe karer har fortalt om sine ulike møter med kreften.
Jeg får også mange positive tilbakemeldinger fra andre kreftrammede kvinner, som heier på meg fordi jeg tør å være åpen om sykdommen i det offentlige rom. Det varmer ekstra.

Alt dette gjør at jeg kjenner at min åpenhet har en funksjon. Andre åpner seg også!
Og nå opplevde jeg noe vidunderlig. Jeg var på vei inn i dusjen da det ringte på. Utenfor sto et eldre nabopar. Under armen bar de en stor pakke. De hadde lest Budstikka og ville gi meg et maleri. Hun er kunstner,han er professor, de er hagemennesker som meg, og hver vår skryter jeg av det utrolig vakre magnoliatreet de har.
Nå fikk jeg maleriet av treet som gave slik at jeg skulle ha noe pent å se på hver dag.
Jeg blir rørt av slik. Dette hadde jeg ikke opplevd hvis jeg holdt sykdommen hemmelig.



Min åpenhet har ført til to sider i Dagbladet og en halvtime radiointervju på NRKs program Ekko samt tre sider i dagens Budstikka. Det kjennes litt rart. At åpenhet omkring kreft fremdeles vekker oppsikt. Jeg snakker om det i Budstikka,undrer meg over denne skammen og tabuene i forbindelse med kreften. Hallo, jeg har jo bare vært uheldig, en dag var det en celle som delte seg feil. legene har forsikret meg om at den krefttypen jeg har fått ikke er livsstilsbetinget.
Journalisten lurte på om jeg synes det er urettferdig. Jeg orker ikke tenke slik. Da blir jeg sprø. Jeg er rammet av livets Lotto rett og slett. Noen blir påkjørt i fotgjengerfeltet. Jeg fikk kreft. Det er noe dritt, men slik er livet.


Og ja, så har jeg klippet av meg håret. Jeg er Meg Ryan-kort Litt kortere, men det var en som kalte det så. Mer om det en annen dag.
Og ja, folk synes jeg er fin. "Typete" "Kul", "Fresh" og mange andre vakre ord har jeg fått om min nye sveis.Kanskje sier folk det for å være snille, ikke vet jeg.Det er uansett ikke så farlig. Frisyren er en mellomstasjon.Håret skal av og jeg skal bli helt dugg-frisk!
Dette er en parantes i mitt liv.

torsdag 19. januar 2012

I morgen forsvinner håret




Fjerde dag.


Status er bra! Overraskende bra.
Ok, jeg har følt meg groggy, kvalm, som om jeg er med på en svimlende evig karuselltur. Det verste har vært hodepinen. Dunk, dunk.

Men jeg har sovet det bort.
For jeg har sovet og sovet. Rekorden var 18 timer sammenhengende mellom dag 2 og 3.
Og så har jeg gått på tur hver dag. Gradvis lengre.
I dag var det nydelig vær og jeg gikk en lang tur med bikkja og mannen min.
Skal ut på en tur i kveld også. Målet er å gå to timer hver dag.

I morgen er jeg sterk nok til skitur.

Og i morgen har jeg tenkt å klippe av meg håret. Vil ta regi selv. Slippe å vente på at det lange håret faller av.

På dette bildet som mannen min tok i dag,ser håret mitt mer rødlig enn det er i den lave vintersolen. Det ser ganske levende ut fremdeles. Men jeg kjenner at det er mindre"fluffy" enn det det pleier.
Det er på tide at det går nå. Det kjennes riktig. Orker ikke å se at det sakte blir glansløst og livløst.




Ja,jeg tar ikke alt, beholder litt, men likevel ikke mer enn at det oppleves mindre smertefullt og mindre dramatisk når det først faller.
Jeg orker ikke finne lange lokker på hodeputen om morgenen.

Datteren min dro meg i håret i dag tidlig.

"Er det løst,mamma?"
"Nei," smilte jeg, "Det er ikke det ennå."

Da fikk jeg en ide. Kanskje frisøren kan lage løsflette av håret mitt? Som jeg kan bruke når det vokser ut til sommeren?





Forleden sa datteren min:"Mamma, jeg lurer på om jeg også skal klippe meg kort?"
Da ristet jeg på hodet og sa:"Det er pent av deg å tenke slik, men du er så vakker med det flotte håret,så det vil jeg ikke at du skal gjøre."

Jeg vil heller ikke at hun, brødrene eller mannen min skal barbere hodebunnen min, hvis det blir nødvendig.
Det skal jeg fikse selv, eller kjøpe meg hjelp.

For håret faller av,det er sikkert. Men kan hende går det flere uker til. Legen med fløyelsøyne antydet 3-4 uker.
Men jeg vil ikke gå i åndeløs spenning. Bedre å gjøre kort prosess.
Ok, halvkort da.


Det er fjerde dag, og jeg er i prinsippet giftfri i kroppen.
Det er som om jeg kjenner at tåken letter.
Men fremdeles må jeg spise piller.
Jeg hater piller. Tror jeg får vondt i hodet av disse kvalmedempende som jeg må dytte ned i hopetall.
Ringte sykehuset i dag for å høre om jeg kunne slippe å ta flere. Er jo ikke kvalm lenger. Men nei, det er langtidseffekten.Fikk beskjed om å spise to paracet sammen med de herskens pillene for å ta bort hodepinen. Sykehuset bekreftet at noen får vondt i hodet av de kvalmedempende pillene.
Jeg skal få ny type medisin neste gang, lovet de.

Så er jeg er på rensern. Drikker vann og te i bøttevis.



Jeg spiser nesten bare frukt og grønt.Masse smoothie som barna lager til meg. Gomler appelsiner i lange baner. Til frokost,lunsj, middag og kvelds.
Det er som de gangene jeg var gravid. Spiste appelsiner i kassevis. Da fleipet mannen min med at vi måtte skrelle babyene når de kom ut.

Varm middag har jeg ikke orket.Lukten av varm,stekt mat byr meg foreløpig i mot. I kveld var jeg invitert ut på restaurant i byen. Men etter en liten betenkning takket jeg nei.
Barna har bestilt taco til middag i dag. Det frister mer. Jeg får heller hoppe over kjøttet.

Og ja, jeg skriver også litt på oppfølgeren til På direkten. Ikke mye. Men litt hver dag. Jeg får hver eneste dag positive mailer eller smser fra fornøyde lesere av På direkten. Det er så deilig opp i alt det vonde!

På lørdag er jeg ferdig med pillene i denne omgang. På lørdag skal jeg også på fest. Gleder meg til å være litt ute i verden igjen. Ja, jeg er vel ikke natterangler denne helgen da! Og så har jeg to hele uker til å bygge meg opp til neste karuselltur.
Slik går dagene..

tirsdag 17. januar 2012

- For en karuselltur!



Første cellegiftrunde er unnagjort.
Skal ikke plage dere med for mange smertedetaljer.
Men så mye kan jeg si:Jeg merket at noe giftig ble pumpet inn i kroppen.
Vanskelig å si om det var verre eller bedre enn jeg hadde trodd.
Egentlig tror jeg det har gått bra, over all forventning.


I går: Jeg gikk til sykehuset, slik jeg har lovet meg selv å gjøre hver gang, for tenker at kroppen min trenger all den bevegelse den kan få. Hadde spist god frokost og var full av energi. Funderte på om jeg ville fryse eller bli varm under cellegiften, og tok med meg for sikkerhets skyld et sjal til å surre meg inn i.
Mannen min kom etter i bil. Jeg ville ikke møte cellegiften alene.
Igjen ble jeg overrasket over at jeg ble avkrevd 307 kroner i betaling på sykehuset, denne gang for cellegiftbehandlingen.

Vi ble vist inn i et lyst rom for oss selv i 8. etasje. Stativet og maskinen som skulle gi meg cellegift sto klar.
Hjertet dundret som besatt på ribbeina.
Jeg krøp om opp i en blå stol.
Hjertet banket i turbofart.
Jeg fikk piller mot kvalme og for å slappe av.
På bildet her, føler jeg meg ganske liten og redd. Det er før cellegiften. Tror ikke jeg er klar til å vise frem mer.



Først ble armen min varmet opp slik at de skulle finne blodåren som den intravenøse cellegiften skulle inn i. De stakk to ganger, før de fikk det til 3 gang. Det var smertefullt.

Jeg fikk masse info om hva som ventet meg etterpå, og underveis. Noterte ned på iPhone.
Visste dere at det fantes hele 50 forskjellige cellegifter? Mens årene mine ble varmet opp, mikset sykehusapoteket cellegiften for meg. Dette er ferskvare! Den cellegiften jeg får er spesiallaget nettopp for meg. Cellegiften består av tre væsker, en rød, den er mest giftig, og to gjennomsiktige. I tillegg fikk jeg saltvann som skylte gjennom blodårene mellom de ulike væskene.
Det kilte kaldt.
Jeg hadde med meg bok for å lese under behandlingen. Men jeg hadde ikke ro eller fokus til det.
Cellegiftbehandlingen gikk fort, unnagjort på to timer. Likevel jeg ble sulten underveis! Fikk to brødskiver. Heldigvis for det var nok det siste jeg spiste den dagen.
Etterpå følte meg svimmel,dizzy, som om jeg hadde vært med på en fest på danskebåten. Gikk likevel til apoteket og kjøpte alt det som jeg hadde fått på resept, og utstyr som jeg trenger fremover
Hjemme dusjet jeg i varmt-varmt vann, fant jeg frem yndlingspysjen og krøp til sengs.
Våknet etter hvert. Mer svimmel og mer kvalm. Meddundrende, dunkende hodepine.
Tok mer piller, som legen hadde foreskrevet.
”Det er middag”,ropte mannen min og tittet inn .”Vil du ha?”
Karusellen gikk fortere og fortere. Kvalm. Jeg orket ikke tanken på mat.
Bare vann,te og frukt.

Drakk smoothie som barna lagde. Guttene mine kom og koste meg, spurte:"Er det fælt?"
"Litt så,men det går over."
Det kunne vært mye verre.
På kvelden fikk jeg besøk av datteren min i sengen.
Hun sa trøstende: "Mamma du ser kanskje litt sliten ut, men du er veldig pen for det."
Vet ikke hvorfor hun sa det , men jeg fortalte henne at nå er det viktigst å være sterk.
Da dro hun frem en bok hun fant på mitt rikholdige nattbord. En av disse bøkene jeg har kjøpt men aldri lest.
Hun begynte å lese høyt for meg fra boken.Slik jeg alltid har gjort for henne og brødrene hennes.
Jeg la meg ned på puten og lyttet til den vakre stemmen hennes.




Heldige meg, tenkte jeg. Som har omsorgsfulle barn rundt meg. Som har masse venner som tilbyr meg å hjelpe. Som har familie som er der for meg. Hørte akkurat om en studievenninne som har fått kreft med dødelig utgang. Hun er helt alene i livet. Det må være uliderlig beinhardt å stå i kreften helt alene. Ingen å dele frykt og tårer med.
Jeg er privilegert. Og dessuten blir jeg helt frisk. Er kreftfri. Dette legene gjør med kroppen min er en forsikring slik at jeg ikke får kreft senere i livet.
Basta! Selv om det blir tøffe tak, er dette håndterlig.
I dag føler jeg meg pigg.
Har gjort yoga i ro og mak.
Sen frokost med masse frukt,tran,te og til slutt sterk kaffe.
Nå skal jeg ut på tur med bikkja i et forrykende solskinnsvær.
Til lunsj blir det sushi.
Og så skal jeg lese portrettintervjuet som vil stå på lørdag med meg. Slik at det ikke er noen misforståelser.Journalisten forsikrer at bildet som ble tatt av meg svømmende i isvannet er flott.
Og nå er jeg inspirert til å fortsette på bok 2. Oppfølgeren til På direkten. Skrivingen har stått i stampe den siste tiden. Jeg er i gang, men er ikke drevet slikinn i det som jeg ønsker. Men der igår fikk rett og slett en god ide der under cellegiftbehandlingen. Noe forløsende skjedde.
Om 15 uker er jeg ferdig. Gleder meg til mai!

.

søndag 15. januar 2012

- AC går inn i gifttåken



>Mandag skal jeg få min første dose gift.
Jeg gruer meg. Vet ikke hvordan jeg vil reagere.
Det er skremmende.
Uvirkelig.
For første gang i mitt liv mister jeg kontrollen.
Klokken 13 får jeg cellegiften intravenøst inn i mine blodårer.

"Kommer du til å være syk med en gang?"spør barna.
"Jeg vet ikke," svarer jeg litt trist.


Jeg aner ikke hvordan jeg reagerer på cellegiften. Aner ikke hvordan livet mitt blir de neste 3-4 månedene.Om jeg er i stand til å være mamma som jeg pleier.
Livet blir på vent.

Men før jeg kryper inn i cellegift-tåken vil jeg takke dere alle:

Mine fantastiske venner,gode naboer og varme kolleger for all støtte og oppmuntring jeg har fått. For venninneprat, for sene middager,for turer, isbading, for smil og vennlige ord fra menn som vet jeg er syk, for klemmer, for dans, for alle de som har sagt de liker boken På direkten og for alle de vakre ordene og historiene jeg har fått etter at jeg fortalte om kreften.

Dere har fått meg til å føle meg frisk, bra, unik.
Hurra for dere,venner, naboer og kolleger!

Takk også til alle ukjente som på et eller annet vis har havnet på bloggen min, og som har sendt meg varme, oppmuntrende ord. Takk alle ukjente lesere av boken min, som har gitt meg hyggelige meldinger.Og takk alle de bokhandlerne som har satset på den ukjente forforfatteren og krimboken min. Stolt over å si at opplag nummer to er på vei ut til bokhandlerne.


Og takk til alle dere som sier at jeg ser bra ut, tross alt.
Men nå kan dere stoppe. Jeg tror ikke på komplimentene deres lenger. To måneder med lite søvn setter sine spor, selv hos et turbomenneske som meg! Ringene under øynene taler sitt tydelige språk.Barna mine er ærlige og forteller meg det.





Disse tre siste månedene har inneholdt både himmel og helvete for meg.

Pur himmelstormende glede og den dypeste fortvilelse.
Bokutgivelse og kreftsykdom i løpet av en måned.
Som en dårlig roman.

Men opp i alt har jeg følt meg så levende.

Og det har bare vært bonus for meg å være åpen om kreftsykdommen.

Nå lakker siste helg før cellegiften mot slutten.
Og det ble ingen rolig helg.
"Du er hyper. Du må roe deg ned." Alle sier det.
Så snart tror jeg på det.
Jeg har sikkert gjort for mye.
Samtidig har jeg gjort akkurat det jeg liker mest.
Vært sosial med venner og familie og vært ute, dratt inn lys,sol og overskudd!

Fredag:huset fullt med 50-60 venner,naboer og kolleger. En glad-i-livet-fest.







Ren og skjær egoisme. Jeg fylte huset med folk som har gjort ACs liv litt lysere disse ukene.












Folk kom fra helt Italia, Frankrike, Nesodden og Skien,og selvsagt fra nabolaget.


Hvis jeg ikke hadde hatt fest hadde jeg ikke rukket å treffe alle disse vakre menneskene i mitt liv. Stor fest!(og jeg har allerede lovet ny fest siste dag i august, når jeg er frisk!)



Lørdag; skitur,venninneprat, kino med barna, og hjemmekveld med familien. En roligere dag.




Søndag; Ny hyperdag.

Isbading med badeenglene. Denne gang til og med med en presse-fotograf på slep som håpet å ta et blinkskudd av tøffe AC i det kalde vannet.
Men i dag kjente jeg at de 20 svømmetakene i isvannet kostet. (Ok,ikke is,men en grad kaldt)I dag kjente jeg på frykten for det som venter. Men likevel:svømmingen er et adrenalinkick.Det gir meg et løft som varer hele dagen. (Nesten den samme følelsen jeg fikk etter å ha hoppet i fallskjerm...Rus,lykkefølelse, mestring.)
Du er gærn,sier mannen min. Du overdriver
Ja,jeg er grådig, vil ha med meg det meste livet byr på.

Derfor bød søndagen på skitur, gåtur, og til slutt familieselskap til ære for husets eldste barn. Min førstefødte.
I kveld skal jeg legge meg tidlig. Forberede meg på det uhyrlige som venter.
Den uhyrlige,skremmende cellegiften som skal sørge for at kreften holder seg borte fra kroppen min. For alltid.



Ja,jeg gjør det. Vet det. Overdriver. Har alltid vært slik.Full av energi. Intens.
Men nå blir jeg nok mer gjerrig, både på tid,smil og klemmer. Og kanskje aller mest på ord i det halvoffentlige rom.

Derfor gjentar jeg de samme ordene jeg gjorde for noen uker siden.


Nå når folk vet om kreften min, er det så lettere å bevege meg ute i verden. Lettere å leve nesten som normalt. Folk vil forstå hvorfor jeg virker sliten, hvorfor jeg etterhvert vil se dårlig ut.

Dessuten ønsker jeg gjennom åpenhet å ha kontroll over informasjonen. Så lenge jeg er nøkternt åpen, slipper jeg spekulasjoner om helsen min.
Selv om jeg er åpen om sykdommen min, er det ikke alt jeg kommer til å fortelle her selvsagt. Dere vil IKKE få se bilder av kroppen min, av operasjonssår og arr, eller høre historier om kvalmetokter i forbindelse med cellegiften, eller få referater av samtaler med mine barn eller mann om livet vårt og fremtiden min. Er også usikker på om jeg vil dele bilder av ansiktet mitt som kreftherjet, av bar hodebunn, av øyne uten øyevipper. Jeg vil dele mye, men ikke alt. Hit, men ikke lenger.
Kan hende vil det være lange perioder hvor jeg vil være så sliten at jeg ikke orker å dele, ikke orker å skrive på tastaturet. Foreløpig har det bare vært bonus for meg å være åpen. Jeg slipper å fortelle alle den samme historien. Dere vet hvordan jeg har det,- sånn i grove trekk ihvertfall.
Og takk alle venner, naboer og kolleger for så mye vakre, rause ord som jeg har fått siden jeg fortalte om sykdommen. Dere har fått meg til å føle meg verdsatt og unik. Alle godordene har fått meg til å tenke at vi bør bli flinkere til å gi hverandre komplimenter mens vi er sunne og friske, ikke vente til vi blir redd for å miste.
Men jeg har ikke tenkt å slippe tak. Åpenhet gir meg styrke til den tøffe kampen jeg nå skal gjennom.
Skjønner dere?

Vi snakkes etter den første cellegiften en gang.
Men PS venner og naboer:ikke slutt med å komme på uanmeldt besøk! Jeg digger å bli overrasket.>Men hver 3.mandag og tirsdag fremover,er jeg nok mindre sosial

lørdag 14. januar 2012

Helse-Norge på jordet!



Husk penger når du skal på sykehuset!
Ja, du leser riktig.
Skal du få bekreftet om du faktisk har kreft eller ei, må du betale for deg også i det offentlige helse-Norge.

Første gang jeg opplevde å måtte betale for kreftundersøkelse, ble jeg forbannet og oppgitt.
Det var en vakker novemberdag. Snøen hadde kommet.
Med nervene opp ned,dro jeg til sykehuset. Hadde to uker før fått vite av legen på Volvat at jeg hadde en ondartet svulst. At ting så alvorlig ut. Jeg betalte rundt 2000 kroner for å få en rask diagnose. Orket ikke stå uker i den offentlige helsekøen.
Da jeg endelig ble innkalt til sykehuset,tok jeg det for gitt at alt var gratis.
Jeg var ør i hodet, redd og usikker. Visste ikke hvor alvorlig kreften var. Skulle inn til mammografi,ultralyd, biopsy og celleprøver.
307 kroner takk! Sa kvinnen bak skranken.
Ok, det er ikke mye penger.

Men inntil da hadde jeg trodd at kreftbehandlingen var gratis. Tenk hvis jeg hadde vært så distre, og det kunne godt ha skjedd,at jeg hadde glemt igjen lommeboken hjemme?
Det hadde vært ukult.


Når jeg nå skal inn i periodeen med cellegift, opplever jeg på ny å bli avkrevd penger. Nye 307 kroner for hvert besøk på sykehuset. For hver gang jeg skal ta en blodprøve,for hver gang jeg skal den forbannede cellegiften, blir jeg avkrevd penger først.

På samme vis må jeg selv betale for medisiner som skal hjelp mot kvalme og annet ubehag.
Jeg har råd til dette selvsagt.
Men for andre kan dette bli utgifter som er tøffe å bære.

Det er høl i hodet at kreftpasienter skal betale for legebesøk og undersøkelser.

Som kreftpasient når jeg jo veldig fort frikortnivået. Etter rundt seks legebesøk er nivået passert.
Hvert år får rundt 25-27.000 nordmenn kreft. Alle kreftpasienter opplever det samme.
Tenk hvor mange årsverk NAV hadde spart dersom behandlingen var gratis i utgangspunktet. Så mye papirarbeid og refusjon av utgifter som både sykehusene og NAV hadde sluppet!
Ressurser som kunne blitt brukt til å spare liv i stedet for.
Måtte bare si det.
Ha en fin lørdag!

onsdag 11. januar 2012

Møte med parykker og legen med fløyelsøyne



Disse siste to dagene har vært utfordrende
Alvoret synker inn. Nå vet jeg litt mer hvordan de neste månedene blir.
>Men midt opp i alt,er jeg faktisk også glad!

I går tok jeg ut parykk.
I dag traff jeg onkologen min.
Ja, du leser riktig, onkolog er legen jeg nå skal forholde meg til fremover.
Han virker både dyktig og smart, dessuten har han fløyelsøyne.
Det hjelper!

Men først:Parykken.
Jeg er heldig som har en fantastisk frisør.Sammen dro vi igår til en parykk-butikk i Oslo.
Ante ikke en gang at slike butikker fantes.

Det var tøffere enn jeg hadde trodd å tre på seg parykk.
Alt som skal skje med meg fremover disse ukene blir så reelt. Så konkret.




På med hette over håret, så det ble så flatt som mulig.
Dro på meg den første parykken.
Så ikke ut.
Tårene sto i øynene mine.
Kreft,kreft,kreft gjallet det i hodet.
Gruer,gruer,gruer.




Jeg prøvde mange.
Noen for store, noen for trange. Noen for glatte. Mange alt for blonde.
Så blonde at de var kalde og grønne mot huden min.
Mange korte. Og tro meg, jeg kler ikke kort hår!!




Frisøren min, vakre Camilla, sier:
"Du må ha langt hår Det rufsete håret er likssom deg. Det er ditt varemerke!"

Etterhvert steg humøret.
Mitt ordentlige hår tok for mye plass under parykkene,selv under den form for hetten som mitt halvlange hår ble presset inn under. Parykkene endte på skrå, ned i pannen,bak på hodet.
Jeg fniste.
Camilla knakk sammen i latter.
Det smittet. Jeg fleipet og lo.

Det vanskelige var å finne riktig hårfarge.Jeg er ikke standard-blond,ikke helt lys,ikke mellomblond, mer rødblond.





Det finnes ikke i den type farge. Så jeg blir en mørkere variant.
Spørsmålet hvor mørk jeg skal gå.

Hva med denne:


Eller denne?



Eller denne?






Eller denne:




Det finnes heller ikke mange parykker med krøller eller fall som min.





Jeg har nesten alltid hatt langt hår.
Nå skal jeg leve med en form for hårhette på hodet.
Jeg er ikke klar for å gå uten hår, med bar isse.
Mannen min foreslo det. Mener jeg er pen nok uten hår.. Takk, takk....
"Eller du kan gå med en cap eller lue,"sa han.
På ski og i marka,ja, men jeg vil ikke se ut som en kreftpasient til daglig.

I går; forfengelighetens marked.

I dag : medisinske fakta.
Januardagen kunne ikke vært vakrere.




I strålende solskinn spaserte jeg til sykehuset.
Nå må jeg forholde meg til enda et sykehus. Heldigvis er det i nabolaget og jeg kommer til å bruke bena hver gang,
For dette er helse-Norge; ble operert på Drammen sykehus, skal få cellegift på Bærum sykehus og stråling til våren på Radiumhospitalet.
Tre sykehus. Masse leger, mange sykepleiere,mange prøver og mye skjemaer og forholde seg til.
Først blodprøver.



Så tok jeg heisen opp til åttende etasje på Kreftavdelingen. Møte med onkologen min. Kreftlegen med rufsete hår og fløyelsøyne undersøkte meg, var fornøyd med det han sa og kjente.
Jeg er operert og er faktisk helt kreftfri, mener han. Men de vil ikke ta sjansen. Må drepe kreftceller som kan gjemme seg et sted i kroppen.
Kreftfri gjallet det i hodet. Jeg smilte bredt.

Han fortalte meg i detalj hva som venter meg av cellegiftbehandling, smerter,ubehag.
"Du er ung(!) og sterk,"sa han."Det kan godt tenkes at du vil tåle kuren bra, det er umulig å si på forhånd."
Jeg skal gjennom en cellegift som heter FEC 60.Seks kurer fordelt over 15 uker. Så en pause før strålingen. ( Men Ps.. nå ett år senere vet jeg at behandlingen ble forlenget med tre hele månder. En ny gift til måtte de bruke for å få has på kreften, Taxol)
Mandag klokken 13 skal jeg møte på sykehuset og få den første giften i en kanyle inn i armen.
Om tre til fire uker mente han at håret faller av.
men hva gjør det vel. Jeg er kreftfri nå!
Jeg er forberedt.Tar regi og klipper håret guttekort før giften styrer håravfall..
Parykken ligger klar i en boks... Hvilken? Vent å se...

mandag 9. januar 2012

Den 9. januar i mitt liv.




Den 9. januar er en festdag hos oss. Da ble eldstesønn født.
Jeg ble mamma for første gang.
På burstaene til alle barna mine blir jeg nostalgisk og lever meg gjennom fødselen.
Men i dag, den 9. januar ble jeg dratt inn i dagen i dag, inn i tiden som kommer.
De ringte fra sykehuset.
Jeg fikk tidspunkt for min første cellegift.
De neste 15 ukene kan planlegges etter denne spesielle turnus. Mandag inn for cellegift, så dårlig noen dager, svak, og deretter sterkere for hver dag som går inntil neste cellegift. ( 9. jan 2013. Er glad for at jeg ikke visste fra starten hvor omfattende behandlingen ble. Legene plusset jo på flere måneder med cellegift og lidelser for meg 9

Fremdeles lever jeg her og nå. Søker egentlig, og ganske naturstridig for meg, minst mulig informasjon gjennom andre, les skrekkhistorier, om hva som venter meg.
Jeg vil ta det som kommer, en dag ad gangen.
Slik jeg egentlig gjorde første gang jeg fikk barn.

Den gang da eldstemann Eirik ble født spurte jeg lettere anklagende mine venninner som hadde fått barn før, hvorfor de ikke hadde fortalt meg om de boblende, fantastiske følelsene.
Da himlet de med øyene og så oppgitt på meg
"Du var ikke klar for det."
Nei, jeg var ikke klar.
Ingenting var planlagt. Ok, jeg var gravid, men kjørte livet på full rulle for det. Kjørte slalom, klatret, jobbet masse, masse. Grenseløs.
Jeg hadde ikke babyplagg, ikke en vogn, ikke en bleie ingenting.
Det var full rulle i redaksjonen i Dagens Næringsliv frem til fødselen. Ja, riene begynte på vei hjem fra jobb.
Jeg hadde ikke gått på svangerskapskurs, jeg hadde ikke lest en baby-bok.
jeg tenkte at dette fikser jeg på naturmetoden, slik kvinner har gjort i tusenvis av år.
jeg stolte på min intuisjon.

Jeg gjorde rett i det. Fødte som en dronning verdens vakreste skapning. Syntes jeg da!




Noen år senere kom det en gutt til, og enda etter noen år en liten jente. Hver fødsel like vakker og vond, hvert resultat like himmelstormende fantastisk. Januar, februar og mars-barn. Hvert år blir jeg like silkemyk innvendig på deres bursta.





I dag den 9 . januar, ladet på masse energi etter en uke i Provence får jeg endelig datoen for min første cellegift-kur. Kuren starter halvannen måned etter operasjonen. Operasjonssår er grodd, jeg er sterk og nesten glad, men kommer ikke unna alvoret.
Mandag 16. januar skal jeg inn og få min første dose. Siden følger 5 kurer til. 15 uker totalt. Mandager og tirsdager, kanskje onsdager og hver tredje uke kan jeg dermed bare glemme.
Jeg kan fastsette dato for når håret faller av, men har tenkt å komme dævelskapen i forveien ved å ta håret selv. Mer om det en annen gang, kanskje.

På samme måte som da jeg ble mamma første gang, har jeg ikke søkt masse informasjon om ukene og månedene fremover. Jeg orker ikke gå inn i alle skjebnehistoriene som ligger på nettet, høre andres mareritthistorier om behandling, spredning, senskader etc.
Jeg orker ikke ta alt inn over meg. Jeg forholder meg til det neste skritt på veien til å bli helt kreftfri.
Jeg har rett og slett lagt min skjebne i legenes hender. Må stole på ekspertisen og den info jeg får derfra. Ta en dag ad gangen. Ta ting som det kommer.

Noen lurer på om jeg flykter fra kreften. Hvorfor jeg er så aktiv, og ikke bare lader batteriene. Men for meg tror jeg at jeg best lader batteriene ved å være aktiv.

Jeg gjør det beste ut av situasjonen. Gleder meg over barna, gleder meg over På direkten, over nye setninger og nytt plott som jeg jobber med til ny bok, over naturopplevelser, over en god vin, en samtale, en historie.

Denne januardagen som aldri kan bli som andre januardager er likevel brukt til å feire eldstesønn Eirik, både på sengekanten i morges med gaver, boller og sang, og på Theatercafeen i kveld.
Når barna forsvant på skolen i morges har jeg, foruten å mimre, unnet meg den megaluksusen det er å tilbringe dagen på SPA, trent vekter, svømt og fått tidenes overhaling på kropp, ansikt og føtter.
Slik møter jeg i det minste kreftlegene med silkemyk hud, så silkete den kan bli da. Dette er en luksus jeg har bestemt meg for å unne meg mellom slagene i hele vinter og våres.

Innen mai måned kommer er jeg ferdig med cellegiften, hvis alt går bra. Mandag 30. april får jeg siste cellegiftdose.
Innen 17-mai kan jeg kaste parykken, og møte sommeren med kort og raft hår.


Jeg skal gå inn sommeren kreftfri og glad, helt sikkert!
Kanskje er bok nummer to også veldig godt i gang.

fredag 6. januar 2012

Regel nå: En god nyhet blir fulgt av nedtur





Jeg nikoser meg her nede i Provence. Uken har vært fylt med bare positive opplevelser.
Provence i januar er å anbefale. Alt lyset, luktene, menneskene, maten, vinen, den gule mimoasen som blomstrer!
Je l`adore!


Samtidig holder jeg kontakten med familien hjemme på telefon, med venner på Facebook ( takk for alle hyggelige meldinger,mailer og chatter!) med jobben i NRK og med forlaget mitt,
Da jeg kom hit fikk jeg nyheten om at Aschehoug ville trykke et nytt opplag av boken. Stolt debutant!
I dag fikk jeg omslaget til opplag 2 av boken min på mail
Der ser slik ut.


På baksiden er det tilsvarende korte skryteutsagn fra avis-anmeldere.

Nå har jeg et par dager på meg på å rette opp par ting i manus, før det går i trykken til uken. Bra var det at jeg hadde med meg en bok som jeg skulle gi en norsk venninne her nede. Hun får få "På direkten" en annen gang. Boken har jeg bruk for nå.






Paradoksalt går manus i trykken igjen omtrent samtidig som jeg går inn i en nye epoke i kampen mot kreften.

Da er det godt å kjenne at jeg har levd fullt og helt noen dager.
Her og nå. Tror det blir det viktigste fremover. Leve nå, ikke bekymre meg for neste dag, for neste skritt i kampen mot det forferdelige monsteret: kreften.


Disse dagene har gjort meg godt .Jeg er høy på selve livet her nede.




Koser meg i sol, med god mat, venner og innrommer det gjerne, koser meg også små, søte komplimenter og blikk fra franskmenn. Før har jeg egentlig avskydd det, ikke få gå i fred alene uten å møte et pågående blikk som suger tak i deg.
Nå smiler jeg forsiktig tilbake, senker blikket og går fort videre...
Ok, smiler kanskje litt mer strålende tilbake til de kjekkeste før jeg ser bort og skygger banen...






Samtidig tenker jeg at kulden og vinteren gjør noe med oss nordmenn. Vi lukker verden ute, stresser og ser rett frem, rett ned i bakken fremfor oss. Redd for fremmede.
Her flørter både den eldre slakteren, den kjekke mannen på apoteket og den unge bakeren med meg, og selvsagt med de kvinnelige kundene som kommer rett etter.
Her kalles menn deg både "belle" og la "jeune mademoiselle" uten at det er påtrengende, sarkastisk eller grisete.
Det ligger ikke så mye baktanker bak flørtingen, stort sett da, det er bare en levemåten.
Det er bare slik franskmenn er. Ihvertfall de i Provence.
Flørt, smil og dagen er så mye bedre!

Overalt ser du menn som spiller boules på de åpne plassene under platantrærne, ja noen kvinner og, folk i butikken smiler til deg sier "Bonjour" og "Au revoir, bonne journée" når du går. Folk småprater med ukjente om solen, mistralen.

Folk her er rausere og gladere. Det smitter. Jeg smiler hele dagen.





I dag badet jeg igjen i Middelhavet.



Spiste lunsj med min søte franske venninne Francoise.
Vi møttes i Antibes. Jeg ville spise lunsj ved havet. Kjenne saltluften, høre dønningene, men fremfor alt bade.
Heldige jeg hadde flere lunsjtilbud fra andre venner her nede, men jeg hadde mest lyst til å møte Francoise som jeg ble kjent med da jeg bodde her nede sist.




Hun og datteren besøkte oss i Norge bare få dager før jeg forsto at jeg hadde kreft.
Vi snakket om det i dag. De hemningsløse aktive dagene hvor jeg skulle vise dem absolutt hele Oslo. En uke etter: Poff.
Livet ble plutselig fylt av frykt.

Men i dag levde jeg igjen bare nå. Her og nå.
Solen skinte, temperaturen lå på 16-17 grader og stranden var faktisk halvfull av solnytende folk, noen hadde på seg bikini. Men ingen badet. Ingen lå på stranden. de satt opp til muren, langt unna vannet.
Jeg gikk ned til sjøen. Kjente på vannet. Deilig. Som sjøen i Norge i påsken kanskje.
Jeg merket blikkene i ryggen da jeg vrengte av meg klærne og dro på meg badedrakten.



Det var som om folk forsto hva jeg skulle gjøre.
"Et alors?"

Så strente jeg ut i det azurblå havet.



Der kunne jeg blitt lenge. Vannet var friskt og deilig. Kanskje 10 grader. Ingen ting for en som er vant til å isbade i den norske vinteren.



Solen kjælte med huden da jeg kom opp av vannet. Det var slett ikke nødvendig å dra av seg den våte badedrakten og pakke seg i full fart inn med ull som vi gjør i Norge.
I stedet var det deilig å flate ut i sanden og la solen varme opp kroppen.

Etterpå spiste vi herlig lunsj i solen i gamlebyen. Også her selvfølgelig med flørtete kelnere. Jeg husket i dag på en episode i Paris i fjor. Da datteren min og jeg var på jentetur. Jeg viste henne min stamcafe, rett ved Sorbonne, hvor vi gikk hver dag da forelesningene var over.
Ved bordet ved siden av oss spiste denne dagen en gammel dame lunsj. Tre retter og vin. Vinflasken ble hentet frem, åpenbart fra dagen før. Kelneren tok seg god tid til å prate med gjesten sin. Også den lille hunden hennes fikk mat. Kelneren på rundt de 30, han flørtet med den eldre damen, fleipet og smilte, hun var åpenbart stamkunde. Den gang tenkte jeg; slik ser man aldri i Norge.
Det er deilig å være kvinne i Frankrike, på den måten ihvertfall, uansett alder.


Jeg fråtser i god mat her nede, masse friske grønnsaker og fisk.Mat som er godt for å bekjempe kreften.



I dag moules. Blåskjell, noe av det beste jeg vet. Og selvfølgelig med rosevin til.
Har tatt et glass hver dag. Ok, to kanskje noen dager. Litt vin kan ikke skade. Tror det som er sunt for sjelen også er bra for kroppen,




Da måltidet var nesten over, ringte telefonen.
Den brutale virkeligheten innhentet meg.
Sykehuset. Den tredje legen som ringte meg i dag.
Jeg mistet lysten på å bestille crème brulée, som også er noe av det beste jeg vet.
Tok i stedet bare espresso double. Kreften trives med sukker, vokser på sukker faktisk.
Legen minnet meg på at det er på tide å dra hjem.

Dato for oppstart av cellegift er satt. Som vanlig passer jo ikke det inn i mitt stramme program. Jeg har rett og slett noen utfordringer. Til uken har eldstesønn bursta, vi skal ha familieselskap, han skal ha fest, jeg skal på jobb og skrive masse reisereginger og ha møte med sjefen, jeg skal ha lunsj med toppsjefen i Aschehoug, jeg skulle på spa med venninner, og jeg skal ha før-behandlingsfest fredag den 13.
Legene vil at jeg skal starte cellegiften dagen før.
Fikser jeg da det planlagte programmet neste helg? Er jeg i stand til noe dagen etter cellegift?
Ingen kan gi meg svar. Alle reagerer forskjellig.
jeg må ta en dag ad gangen. Og det må omgivelsene mine også venne seg til.
Men jeg prøver å flytte cellegiftoppstart til mandagen etter.
hvis det er medisinsk forsvarlig.
Det får jeg svar på mandag.
I mellomtiden drar jeg inn luktene, atmosfæren, smiler til menn som plystrer, tuter, til solen og tenker at dette bør alle kreftpasienter oppleve før de går igang med cellegift.
Et opphold i Provence er et energikick.
Jeg skal tilbake snart!