mandag 2. januar 2012

Legen med gullskoene ringte med dårlige nyheter.




Så fikk jeg beskjeden jeg hadde håpet jeg ikke skulle få.
Mobilen ringte. Jeg gjenkjente telefonnummeret. Det var fra sykehuset.Jeg nølte litt for lenge. iPhonen min sviktet da jeg skulle åpne telefonen. Linjen var død. Og jeg måtte ringe opp igjen.Opptatt. Og så bipet telefonen, meldingen tikket inn på svareren.
Jeg lyttet.
Det var kirurgen med gullskoene.




Kvinnen som opererte meg for kreft for en måned siden. Patologer og onkologer har siden diskutert meg som krefttilfelle, kreftsvulsten er dyrket, resultatet er klart.

Jeg hørte på stemmen på svareren at hun kom med dårlige nyheter. Ringte henne umiddelbart opp igjen.
Forrige gang vi snakket sammen var det en 50-50 prosent sjanse for at jeg slapp den jævlige cellegiftrunden, at jeg "bare" skulle få stråling og medikamenter.




Jeg har ikke som før jul tenkt det verste, da det var snakk om at jeg kanskje måtte gjennom en operasjon til. I midten av desember kjørte jeg taktikken at jeg var forberedt på det verste, på at de måtte kjøre en operasjon til.
Tenkte den gang at det var så mye enklere å forberede meg, slik at jeg ikke ble skuffet.
Strategien funket. Jeg slapp. Brystet er intakt, og jeg har bare fått et pent arr, der hvor svulsten var.

Nå i julen har jeg håpet at 2012 ikke skulle bli så ille. At jeg skulle få slippe unna med kreftbehandling "light", at jeg skulle kunne jobbe fullt snart, at jeg skulle
kunne dra på bokarrangementer, at jeg skulle kunne reise på skiferie i alpene med familien.

"Patologen og onkologen er helt tydelige. Du må gjennom cellekur," sa legen med gullskoene på telefonen.
Magen gjorde kollbøtte. Tårene spratt. Selv om jeg på et vis var forberedt, var jeg det likevel ikke.
Kreften var større, mer aggressiv.

"Det trenger ikke bli så ille. Du er dårlig noen dager etter kurene, men så har du gode uker etterpå før neste kur," sa hun trøstende. "Ja, jeg vet det er verst med utseende, det å miste håret. Du er slank og sterk, likevel er det viktig at du må fortsette å trene, så du ikke blir pløsete. Dessuten tåler du behandlingen bedre hvis du trener, blir svett og sliter deg ut fysisk," sa hun.


Jeg var glad jeg var hjemme da hun ringte. Omgitt av barn som har fortsatt fri.

"Mamma, jeg var forberedt på dette jeg," sa datteren min veslevoksent.
Jeg smilte. Tenkte at hun egentlig er for liten til å trøste meg.
Men litt trøst trenger jeg, selv om alle sier at jeg er så beintøff. Er ikke det. Er kanskje bare sterk og ganske så selvstendig.

Nå vet jeg at det venter 15 uker med cellegift, håret ramler av, kroppen svekkes.
Jeg vil ha dager hvor jeg ikke orker noe, andre dager hvor jeg er i god form. Jeg kan ikke være med familien på utenlandsferier, kroppen tåler ikke fremmed bakteriflora.
Legen sier også at det er dumt å jobbe. 99 prosent er helt sykmeldt under cellegiftperioden. Jeg risikerer "fatigue", utmattelse-syndrom etterpå hvis jeg kjører full rulle, eller halv rulle.
Hva gjør jeg da? Kan ikke tenke meg dager uten jobb.


Tiden må fylles med annet innhold enn sykdom.

Jeg har bestemt meg for at jeg skal trene masse , isbade hver uke, gå på skøyter med datteren min.


Jeg skal gå og stå på ski med gutta, flere ganger i uken skal jeg svømme, gjøre kroppen sterkere enn kreften.
Jeg skal til og med få meg personlig trener, jeg skal være med i en treningsgruppe, jeg ta opp igjen ridningen, og jeg skal melde meg på italiensk kurs. Og jeg skal lære datteren min å strikke! Det har jeg nemlig aldri tatt meg tid til. Hun mener at hun er den eneste i klassen som ikke kan strikke.
Vi skal gå masse på kino sammen, le og gråte sammen.

Men jeg skal bruke mye av tiden på meg selv også, ikke bare på barna.

Jeg skal fortsatt være forfengelig. Gå til hudpleie, kjøpe kule klær, ha ulike paraykker til humør og anledninger. Blond og vimsete den ene dagen, mørk og mystisk den andre, kanskje rød og fyrrig også.
Disse månedene skal fylles med innhold. Og så skal jeg fortsette å skrive på bok nummer 2. Mellom cellekurene, pcen og notatblokken skal fortsatt være med i bagen min.
Opp i alt skal jeg fortsatt være AC, Cille, Rampa-Remen, turbomamma litt lavere gir kanskje, fortsatt være engasjert journalist og forfatter.


Og så er jeg så glad for at jeg ganske spontant kjøpte flybilletter i helgen.I morgen reiser jeg til Sør-Frankrike, mitt annet hjemland, helt alene. Egentlig skulle en venninne vært med, men hun kunne likevel ikke reise slik på sparket.
Men jeg trenger ikke være helt alene. Jeg har venner der nede og skal nok spise noen lunsjer med både franske og norske venner.
Men ellers skal jeg bo alene på hotell, kose meg med fransk frokost, trekke inn sollys i kroppen, gå lange turer i det provencalske landskap og bade i Middelhavet. Og ta i mot komplimenter fra franske menn ( de er nok litt flinkere til det enn norske menn) mens jeg ennå kan.

Og så skal jeg pønske ut flere utfordringer for Christina Fiori Mørk, og når solen går ned skal jeg trekke meg inn på hotellet og fortette å skrive på bok 2.
Kanskje vil jeg gråte før jeg sovner. Kanskje ikke.
Disse månedene blir et parantes i livet mitt. Jeg skal sloss mot kreften og bekjempe den.

Jeg skal møte sommeren kort i luggen, da skal jeg seile i Kroatia, dra til mitt yndlingssted på Korsika og ha en lang sommer på Sørlandet. Og så skal jeg på Galhøpiggen igjen.

Til høsten er jeg "fit for fight" igjen.Sterkere, klokere og kortere på håret. Helt sikkert.

16 kommentarer:

  1. Dette var triste nyheter, Anne Cecilie, men for å snu på det: Enn om de hadde feilvurdert og du ikke hadde fått cellegift, for så å få tilbakefall? Glad de tar svulsten seriøst, og ønsker deg en fin ferie i Frankrike og masse lykke til med behandlinga utover. Det blir nok tøft, men så er du jo ei tøff dame også :)

    SvarSlett
  2. Kjip nyhet å få. Men bit tenna sammen og stå på!!!

    SvarSlett
  3. Stå på Anne Cecilie. Du er tøff som deler opp og nedturer på denne måten. Men på den måten er vi mange som krysser fingre for deg!

    SvarSlett
  4. Misforstå meg rett; ver glad for parykkane! Ikkje det at du ikkje er flott nå, men mi/vår er faring er at det sikraste er cellgift. Og som du antyder kan det følgja humør og humor med parykkane. Men eg misunner deg ikkje, det skal du også vita. Nyt turen før kuren! Geirklem

    SvarSlett
  5. Kjære vakre vennen min! Jeg vet, har vært der, jeg tenkte positivt hele veien! Det er det beste rådet jeg kan gi deg. Det hjelper!
    Jeg ønsker deg en underbar tur til Sør-Frankrike!

    "Elsk tappert, lev tappert, vær modig. Det er faktisk ingenting å tape. Det er ingen feil du ikke kan rette opp igjen." GODT NYTT ÅR!

    God trøsteklem fra navnesøsteren din <3

    SvarSlett
  6. Kjære deg.

    Først og fremst- triste nyheter. Jeg ønsker deg god bedring og sender deg mange varme tanker om at dette går fint- det skal gå fint. Håper du får noen fine dager i Frankrike, at solen gir deg energi og masse pågangsmot, som jeg vet at du trenger. Jeg har ikke mer å si, bare at jeg vil deg vel og vit at det er mange som tenker på DEG!

    Gode klemmer Mari

    SvarSlett
  7. Takk for vakre, varme og støttende ord. Akkurat i dag føler jeg meg ikke noe sterk. Men vet også at cellegift er det beste for å bli kvitt dritten. Men denne cellegiften mot brystkreft er spesiell og tøff. Gruer. Glad jeg har skriving og bok å holde på med...

    SvarSlett
  8. Det var ikke hyggelig med denne nyheten,men er posetiv.Det kommer til en god slutt sjØl om du må gjennom denne kuren. Husk hva jeg sa om min venninde Kari. Har du spurt om ispakken på hodet med 4grader? insisterer ,Kari ungikk parykker. Parmisan blir flØiet inn direkte fra Italia. Vil du ha spiseost eller raspeost? Sergio drar til produsenten for å få den beste. God tur og husk vi er mange som er glad i deg. StoresØster,Italia.

    SvarSlett
  9. Uff, det var tøffe greier, men du er ei tøff dame! - og positv. Dette greier du og vi er mange som tenker på deg. Kos deg masse i Frankrike!! Klem Elsebeth

    SvarSlett
  10. Husk at det er lov å være lei seg også... Vet med meg selv at min "taktikk" alltid er å tenke at noen har det verre, og jeg har lett for å bli sint på meg selv når jeg har det dårlig. Men av og til er det lov å sørge litt, så gjør det, hvis du føler for det, over håret for eksempel. Synes du er så flott som vil leve livet 110 prosent selv om du er sykemeldt..! Nyt så godt du kan!

    SvarSlett
  11. Det var en tøff melding å få første hverdag i 2012. Godt Christina M har en fighter å slekte på!God tur til Frankrike, lykke til med arbeidet - pass godt på deg selv nå. Kari

    SvarSlett
  12. Ja det er ikke alltid livet smiler - jeg er i samme situasjon og vil gjerne følge deg i bloggverden. Lykke til og for all del - tenke gode tanker - tenk at gifte skal hjelpe deg til å bli frisk - God tur til utlandet - Klem

    SvarSlett
  13. Christina Gahr Lundetirsdag, 03 januar, 2012

    Ønsker deg alt godt AC! Kan ikke sette meg inn i hvordan du har det nå. Men det jeg vet noe om er utmattelse. Helt pyton. Så når jeg har leser din blogg tenker jeg BALANSE. Balanse mellom hvile og aktivitet. Samt lytt til kroppen, den er så klok og gir signaler om hva vi tåler.

    beste hilsen Christina

    SvarSlett
  14. Kom på i dag at boken din skulle ut i høst. Husker du satt i København med flagrende manus og delte villig vekk ut sider.

    Googlet deg derfor og fant alle de fine anmeldelsene og ganske raskt også bloggen din med nyhetene om operasjon og nå cellekur.

    Husker at Dag Erik en gang for lenge siden sa noe av det mest oppbyggende jeg har hørt: Det var godt at det var dere som fikk Håkon, for dere kan håndtere det. Det er ikke bra at du har fått kreft, men jeg er temmelig sikker på at dere klarer det sammen!

    En mager trøst er kanskje at jeg skal kjøpe boka (må kanskje vente til neste opplag?). Så skal jeg se om jeg også finner stedet der "mørket kom flytende" og jeg forsøkte å få inn klisjeen "mørket kom sigende". Skal også helt sikkert kjøpe den neste.

    Hils Dag Erik

    SvarSlett
  15. Takk; Rune for oppmuntrende hilsen!!! Ja, livet blir i meste laget i blant. tøffe tak nå, men heldigvis har jeg boken . På direkten finnes i bokhandlerne og på nettbokhandlere, så det er bare å kjøpe!!!
    og takk alle andre for fine hilsner, og takk barnehagekollega Christina for kloke ord, Jeg er turbo, men må sikkert roe meg litt ned nå :)

    SvarSlett