torsdag 29. september 2011

- Her er boken min!




For første gang holder jeg et eksemplar av boken min mellom hendene. Det føles helt magisk, merkelig og uvirkelig.
Rød og grønn, tykk og god, glinsende. Mitt verk! Mine ord og setninger mellom to permer. Drømmen er blitt virkelig. "På direkten" er blitt trykket og er snart på vei ut i bokhandlerne.

Bare se, ikke dele

I går ettermiddag fikk jeg mail fra redaktøren min om at de første prøveeksemplarene var kommet fra trykkeriet. Kom og hent! sa hun.
Jeg hadde allerede reist fra jobb, og ventet derfor til i morges med å hente dem.
Ivrig kjørte jeg bilen inn til byen, en fantastisk solmorgen i kø. Som vanlig litt sen i avtrekkeren. Derfor hadde jeg ikke tid til å parkere i Ibsen-huset, slik jeg vanligis gjør når jeg besøker Aschehoug. Nå vrengte jeg bilen inn på Sehesteds plass, parkerte under et parkering-forbudt-skilt og løp inn i resepsjonen. Resepsjonsvakten fant ikke bøkene med en gang. Men jeg gjenkjente fargene ved siden av noen andre bøker.
Der ligger boken min, nesten ropte jeg, fikk dem, løp ut til bilen igjen, ingen bot, heldigvis, og rygget ut i gaten.
På rødt lys bladde jeg andektig litt i sidene, men uten å lese noe egentlig. Heller ikke senere i dag har jeg gjort noe annet enn å stryke hånden over omslaget. Har ikke hatt tid til å lese, og vet heller ikke om jeg tør. Tenk om jeg finner skrivefeil!!
Men lurer likevel på om jeg tar med med boken ut på byen i kveld, langt nd i vesken, når jeg skal treffe den også debuterende Sidsel Dalen på Lorry. Eller kanskje ikke.
Jeg får tenke meg om mens jeg gjør lekser med det mellomste barnet, kjører den yngste på svømming mens jeg stuper inn i yogatime.
Selv om det er sperrefrist til den 11. oktober, skader det vel ikke å ta boken med i vesken. Så vet jeg likssom hvor jeg har romanen. Den er ikke bare drøm lenger...
Snart kan jeg kalle meg forfatter.
Jippy!

tirsdag 27. september 2011

- For en fest!




Alle som kjenner meg, vet at jeg elsker å arrangere fester. Mamma-fester, Luciafester, Halloweenfester, burstafester,17-mai-lunsjer og middager med gode venner.
Jeg greier selvsagt ikke å la sjansen gå fra meg nå heller. Det er "once in a life-time",- jeg debuterer med bok for svingende. Akkurat som om det ikke skulle være verdt en gedigen fest.
Derfor har jeg sendt invitasjon til venner og bekjente, naboer, kolleger og gamle kolleger , samt folk fra forlaget og noen forfattere. Regner med at vi blir rundt 150- 200 gjester den kvelden 11. oktober. Allerede nå to uker før har 100 meldt seg, mange av dem på Facebook-siden til lansereringfesten for "På direkten."
Jeg ber stort sett folk som har vist interesse for prosjektet mitt, men har oppdaget at noen også har invitert folk videre. Mitt ønske er at Store Studio skal bli fylt av varme og entusiasme akkurat den kvelden boken blir lansert.
Gjestene vil få nydelig musikk, en smakebit av boken, lest av min gamle sjef, en av NRKs beste programlederstemmer, Viggo Johansen, og det blir bokbad med meg.

Noe i glasset

Men gjestene fortjener mer. De må ha mat og drikke i kroppen!
I kveld har jeg derfor hatt møte med kokken Albert. Folk må få bitte-litt i magen uten at det trengs tallerkner. Fingermat, heter det.
Og folk må få noe i glasset. Kokkens øyne gikk på kryss og tvers da han hørte omfanget av lanseringsfesten... i mellomtiden regnet han ut hva bestillingen ville koste.
Jeg svelget og lukket øynene.

Eget produksjonsnummer

Tidligere i dag gjorde jeg en ubehagelig oppdagelse. Skjenkebevilling! Jeg må ha skjenkebevilling, selv om lanseringsfesten er privat. Jeg arrangerer nemlig festen i NRKs storstue. Har vært så heldig å leie Store Studio på jobben. Men Tore på jobben som hjelper meg med det praktiske med festen, minnet meg på det i dag. Jeg må kjøpe alt drikke gjennom kantinen i NRK, til restaurantpriser....
Og jeg må leie vakter, og jeg må ha lydmann. I det hele tatt, min lille fest er blitt til et prosjekt, med eget kostnadsnummer og produksjonssted i god NRK ånd.
Sukk. Selv om alle gjestene hadde kjøpt en bok hver blir det ikke mye igjen av forskuddet fra forlaget!!!
Likevel håper jeg at kvelden blir et minne for livet.
Så får jeg heller våkne opp til en blåonsdag...

torsdag 22. september 2011

En smugtitt på personene i boken min




Etter flere oppfordringer vil jeg gi leserne av bloggen en liten titt på persongalleriet i boken.
Handlingen utspiller seg altså i tre miljøer. Politiet i Oslo, i en Tv-stasjon som blir gjenstand for en dramatisk etterforskning og Extrabladet hvor man satser bredt og tungt på å være best på TV-drapet.

"På direkten" har tre fortellerstemmer, i tillegg til morderstemmen.

Jeg begynner med hovedpersonen Christina Fiori Mørk
Hun er førstebetjent ved volds og sedelighetsavsnittet på Oslo Politihus og får i oppdrag å være etterforskningsleder for journalistdrapet. Vi blir også kjent med noen av hennes kolleger og sjef i 6. etasje på Politihuset.

Korsikanske aner
Christina Fiori Mørk. Hun har som navnet bærer preg av, litt utenlandske aner. Familien på morsiden kommer fra Korsika.
Hun er 33 år, er høyreist og med langt mørkt hår. Hun er nylig blitt singel og har et turbulent privatliv.
På grunn av en spesiell familiesituasjon bor hun nå i barndomshjemmet på Nesøya. Rett ved sjøen.
Hun har en greie med vann, og bader i sjøen hver dag året rundt.
Hun elsker og frykter fart, og kjører en gammel Porsche cabriolet.

Første møte med Christina

Slik møter leserne Christina første gang i boken:

"Vindusviskerne feide bort et florlett lag med snøkrystaller fra frontruten. Snø hadde ingen lyd og ingen lukt. Først når den smeltet, fremkalte den lukter, tenkte førstebetjent Christina Fiori Mørk.
Likevel minnet det første snøfallet henne om lukten av død og om bunnløs sorg. Disse frosne krystallene som skapte hysterisk julestemning hos andre, fikk henne til å føle seg uendelig ensom. Det var ingenting hun hatet mer enn adventstid, snø og jul.
Nysnøen lå foreløpig som en hvit kulisse i Bjørvika, men værmeldingen varslet kraftig snøfall i løpet av natten. Hun svingte inn på plassen foran det fire etasjer høye glassbygget mellom Operaen og Havnelageret. Fjorden lå mørk og ugjestmild mellom bygningene. En rød og grønn klode lyste opp glassveggen på TV-bygget.
Christina skuttet seg.
Da hun satte foten på bremsen, oppdaget hun bleke fantomansikter utenfor TV24.
”Slimålene er på plass,” sa politibetjent Olav Dynje fra passasjersetet og dunket den kraftige hånden mot dashbordet. I det hun stanset bilen, åpnet han døren og løp ut. Uniformsryggen hans forsvant inn i TV-bygget.
Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes."


Du kan bli bedre kjent med Christina fremover på Facebook-profilen hennes. 160 har allerende blitt det. Søk på Christina Fiori Mørk, så finner du henne.

tirsdag 20. september 2011

- Bokhandlernes makt.




"Det er anmeldelsene som teller," sier Trygve, en av sjefene i Aschehoug. Det er lite vits i å få forhåndsomtale, mener han.
Jeg hadde lunsj med ham og redaktøren min i dag. Siste planlegging av lanseringsfest og medieplan sto på agendaen.
"Hvis det står mye om boken din i avisene nå før den er ute, går folk i bokhandleren og spør etter den. Finner de den ikke der, kommer de ikke tilbake igjen om kjøper den når den er kommet," fortsetter forleggeren.

Tja, er det slik? Jeg konstaterer at jeg har vært heldig med omtale, men registrerer at flere av de mindre forlagene er flinke til å lage happeninger av sine ferske debutanter.

Når jeg vandrer i bokhandlere for tiden, leter jeg ikke så mye etter nye, spennende titler. Jeg ser etter hvilken skjebne mine samtidige debutanter har fått. Hvor lett er det å få øye på deres bøker?
Det er ikke akkurat oppmuntrende.
Synd, for det er i de gammeldagse bokhandlerne slaget om leseren fortsatt står.



Derimot snubler man i store stabler og reklameplakater for suksessforfattere som Jo Nesbø. Jeg titter nysgjerrig og misunnelig på megareklamer til Ragde og andre etablerte forfattere.
Folk går gjerne i bokhandelen for å kjøpe en bok de har lest om, som "Gjenferd", med seg på kjøpet napper de kanskje en bok til. Hvis den ser spennende ut.
For en forfatter er det derfor viktig å få en synlig eksponering i bokhandelen.
Det ser ut som om bokhandlerne hermer etter hverandre. Foreløpig har jeg ikke oppdaget noen storsatsning noe sted på årets debutanter.



For de siste ukene har jeg gått på aktiv leting etter debutantene. Sidsel Dalens Dødelige dråper har jeg måtte lete etter, og kjøpte det ene eksemplaret i min lokale Ark i Sandvika, og har oppdaget den hos Norli, gjemt bak mange andre. Tom Bakkelis roman "Terrorjegerne" fant jeg lett, men heller ikke den var plassert i øyenfallende her ute i Bærum. Men i Oslo sentrum på Narvesen kiosken ved Continental eier Bakkeli og Kagge forlag et helt vindu.

Demians "Urak" har fått en ekstra fin eksporing et par steder, og anbefaling, det samme hadde Olav Rokset i en av bokhandlerne jeg oppsøkte. "Juletre til Afrika" av Aschehoug- kollega Svein Tarald Framnes måtte jeg få hjelp av betjeningen for å finne.




Mer heldig er min gamle nabo fra barndommen Gunnhild Corwin. Hennes "Etter dansen" var plassert i rekker på enden av en hylle, godt synlig, sentralt i butikken.
Jeg kjenner et par bokhandlere. De har sagt at de vil gjøre noe greier på meg, ha opplesningsseanse og signering. Kanskje blir det noe av.
Skulle ønske jeg hadde flere bekjente blant landet bokhandlere. Det hadde kommet godt med.
- Det som er viktig er å få gode omtaler," sier Aschehougs Trygve. "Da oppdager bokhandlerne deg og kjøper inn flere eksemplarer. "
Ikke så mye trøst i det for ukjente debutanter.

mandag 19. september 2011

- Smakebit av boken min


Viggo Joahansen har vært min sjef i NRK, og jeg overtok jobben som økonomiredaktør etter ham. I kveld leste han fra boken min i Store Studio. Her følger det han leste.





PÅ DIREKTEN

Kapittel 2


TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell

Dette er bare halvparten som gjengis fra kapittel .
Får du lyst til å lese videre?
Håper det.

HER ER RESTEN AV SCENEN

”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.


Aschehoug har laget et hefte de kaller Krimhøst. Her har de smakebiter av seks ulike kriminalromaner som forlaget utgir i år.
Min roman "På direkten" er en av de utvalgte. Heldige jeg. Og kapittel to er altså med på denne smakebiten.
De andre som får presentert deler av romanene sine er Øistein Wiik (Slakteren) ,Sidsel Dalen(Dødelige dråper), Stein Morten Lier (Bunnen av Himmelen), Kurt Aust (Når døde hvisker) Arild Aspøy(Fredsfyrster).

søndag 18. september 2011

Om å møte en forfatterstjerne



I dag har datteren min truffet sitt store forbilde. Ikke en Idolstjerne, men en vaskeekte forfatter. Cecilia Samartin, forfatteren av Senor Peregrino deltok på Bokfestivalen på Operaen i helgen.
Den cubanske lille kvinnen har tatt nordmenn med storm. Samartin har solgt imponerende 800.000 bøker i Norge. Vi har bidratt til fire av dem.

Ingerid og jeg dro for å høre foredraget om å følge sine drømmer med henne og flere andre forfattere.
Heseblesende stormet vi rett fra tur og inn i Operaen, fikk billetter og løp opp til balkongen, for å oppdage at vi var alt for tidlig ute til å oppleve Samaratin.
Ingerid led seg gjennom flere forfattere hun ikke har noe forhold til, før det til slutt var tid for Cecilia Samartin. Fra hovedscenen fortalte hun hvorfor hun måtte komme med en oppfølger på historien om den undervakre Jamilette med det groteske fødselsmerke og den isolerte og på mange måter ødelagte Senor Perigrino.
Jeg har en datter som hoppet rett fra Aurora i blokk Z til voksenlitteratur sommeren hun var 10. Da var vi på seiltur i Kroatia og hun leste gjennom alle sine medbrakte bøker før ferien var halvveis. En av Samartins bøker var med i sekken og Ingerid slukte den.
I fjor høst hørte hun fascinert på historien "Senor Perigrino" på lydbok mens vi kjørte til diverse aktiviteter. Det ble vår greie.
"Kan vi ikke kjøre litt tidlig i dag, mamma, så får vi høre litt mer på lydboken," spurte hun. Og jeg ofret meg. Ikke at det var noe stort offer da. Det er egentlig veldig hyggelig å lytte på lydbøker med barna. Det skaper et fellesskap som er godt å hvile i, en herlig samtidig opplevelse, et nærvær. Ingerid gledet seg til hver kjøretur. Det samme gjorde jeg etterhvert.

Men i dag ble datteren min litt skuffet. For inntil nå har hun på barns vis trodd at det var forfatterens stemme vi hørte gjennom høytalerne.
Likevel gleder hun seg til å lese bok nummer to om Jamilette og insisterer på at vi først må høre oppfølgeren på lydbok sammen, før hun kan lese den. Slik kaller jeg å være hekta på den magiske stemningen en historie kan skape.


Etter foredraget gjorde vi i dag noe jeg har gjort før. Vi stilte oss i signeringskø. En haug med damer sto i kjempelang kø for å få Samartins underskrift. Ingerid var den desidert yngste.



Da Ingerid kom frem til forfatteren slo Samartin hendene sammen av begeistring for at det "lille" barnet foran henne leste bøkene hennes. (Ingerid er høy for alderen og er nesten like lang som den lille kvinnen).
Forfatteren pratet interessert med Ingerid og meg, poserte på bilder og spurte Ingerid om hva hun ville bli når hun ble stor. Ingerid fikk en hyggelig hilsen i boken og gikk med stjerner i øynene derfra.
Da vi satte oss inn i bilen, la hun boken varsomt fra seg i baksetet og snudde seg mot meg.
"Også jeg vil bli forfatter når jeg blir stor," sa hun. "Tenk å være så berømt og samtidig være så snill."

lørdag 17. september 2011

Store studio er mitt,- for en kveld!


Å holde lanseringsfest er en selvfølge. Jeg elsker å ha gjester, jeg elsker fest, liker liv og røre. Og det er bare en gang i livet jeg er så heldig å være bokdebutant.
Så ja, jeg inviterer familie, barn og mann, venner, naboer,eks-kjærester,gamle flammer, kolleger, folk fra Aschehoug, kanskje noen andre forfattere til lanseringsfest tirsdag den 11.10.11.
Etter å ha ringt og mailet diverse steder, fant jeg ut at kanskje jobben min, kanskje NRK hadde egnet lokale.
Torunn på jobb, foreslo Garasjen, hvor de store sende-bussene holder til. Røft og tøft.Flere av nyhetsavdelingens fester har vært her. Brukes til dansing på NRKs egne fagdager.
Men nå er de blitt mer restriktive medutleie av Garasjen. Ikke så rart kanskje, alle bussene og teknisk utstyr må flyttes på.
Men da tenkte jeg: Det hadde vært fantastisk med et studio! Jeg gikk til sentralbordet og spurte om de visste hvem som visste om man kunne leie et av studioene. Fikk et navn på et ark, og gjenkjente det. En av gutta som jeg hadde med å gjøre under Fagdagen i sommer. Jeg ringte. Han lyttet til mine behov, sjekket med planer og kaldendere, brukte noen dager med å komme tilbake. Jeg purret ham opp.
Og yes, oui! På SMSen som tikket inn fredag formiddag: Store studio er ditt. Du kan bruke det på lanseringsfesten for boken din.
Senere på fredag gikk jeg til Dagsrevysjefen og spurte om jeg kunne få låne en av programlederne. En bestemt en.
Jo, etter en betenkning sa hun ja. "Men jeg tror ikke han vil," føyde hun til.
En time etter fikk jeg grepet tak i TV-stemmen før overleveringsmøtet og fikk spurt ham. "Kan du? Vil du?"
Og ja, jeg fikk ja. Jeg er hoppende glad. Konturene av en lanseringsfest begynner å forme seg.
Litt musikk, litt bokbad, litt vin, og vips så er vi der....

fredag 16. september 2011

Bye-bye manus. Bok neste



I dag gikk boken "På direkten" i trykken. Fryktelig skummelt. Tenk om det er noen skrivefeil korrekturleser, redaktør og jeg ikke har oppdaget.
Om det er noen logiske brister i historien jeg har oversett. Om det er feil sidetall, om jeg har hoppet over et kapittel, om navn er blandet, om det står en liten bokstav der det skal være stor, om, om, om....

To kvelder denne uken har jeg sittet med absolutt siste korrektur. En av kveldene tilbrakte jeg i Aschehoug med to sett korrektur-ark foran meg. Med grønn penn rettet jeg opp noen skrivefeil jeg oppdaget, strøk et ord i ny og ne og tilføyde et par setninger.
Jeg satt ved et bord i kantinen, helt alene i det store bygget sent på kvelden. Litt creepy nesten. I bakgrunnen hørte jeg av og til det gikk i noen dører, folk som hentet seg kaffe i kantinen og noen som diskuterte et historisk bokprosjekt.

Etterord


Da jeg kom hjem sent på kveld, følte jeg plutselig at jeg måtte lage noen etterord.

Så gjort. Et etterord på en side. Først skriver jeg at det er en røverroman. At det er min fantasi og at en hver likhet med virkeligheten er tilfeldig. Fordi så mange spør meg om det er en nøkkelroman. Det er det altså ikke, men jeg skriver at mye i boken er inspirert av ting jeg har opplevd. Så takker jeg folk som har støttet meg, venner som har lest og gitt innspill. Noen kjente navn er blant dem som får verbale takksigelser. Jeg var litt i tvil om det og jeg SMSet faktisk og spurte om det var greit jeg skrev etternavnet deres... Jepp, det var det. Alle syntes det var gøy å få navnet sitt i boken min.

Intense dager

Det grove arbeidet med å godkjenne korrekturlesers forslag til endringer gjorde jeg i sommerferien. Trodde jeg var ferdig egentlig, men så var det et par nye ting jeg ville tilføye og da ble det ny språkvask etterpå. Den intense sluttspurten startet forrige fredag. Fredag ettermiddag etter jobb hentet jeg en stor pappeske hos Aschehoug. i den tunge pappesken lå flere runder med korrektur i sirklige bunker. Helgen brukte jeg til å kontrollere at alt var riktig. Mandag sendte jeg det fra meg og to dager etter fikk jeg hele boken min i PDF-format på mail. Da så jeg igjen flere ting jeg ville rette opp. Derfor satt jeg altså to kvelder denne uken med arkene foran meg.

Skumle saker


Denne helgen går jeg inn i uten ekstra lesearbeid.Uten en deadline. Det er nesten til å bli rastløs av.
Romanen min er begynt å leve sitt eget liv.
Neste gang jeg ser manuset til boken min er det mellom to stive, røde og grønne permer.
Det er rett og slett skummelt.

onsdag 7. september 2011

- Slik ser På direkten ut.



Slik blir omslaget på boken min seende ut. Bare så du husker det når du befinner deg i en bokhandel om noen uker.

Rødt og grønt som i logoen til TV24 i handlingen.
En bevisstløs kvinne, eller kanskje hun er død, liggende i studio. TV-kameraer og ledninger på gulvet.
Både forlaget og jeg har vært opptatt av at uttrykket skulle være enkelt og effektivt. At folk kjapt skulle skjønne hvordan bok det er. At den handler om et TV-drama. At omslaget skulle være et blikkfang både i nettbokhandlerne og i de tradisjonelle bokhandlerbutikkene.

Designer bak bokomslaget til "På direkten" er Marius Renberg.
Forfatterbildet av meg er tatt av nabo, venn, fotograf og leder i Scanpix; Tor Rickardsen.
Og min redaktør hos Aschehoug er Mia Bull Gundersen.
Forfatteren er meg, Anne Cecilie Remen. Rart igjen å skrive ordet forfatter, er jo ikke det riktig ennå.
Det er en røverroman, ingen nøkkelroman, alle sentrale personer er oppdiktede. Noen likheter med virkelige kan dog forekomme. Sier ikke mer.

Og baksiden blir slik. Med en liten smakebit fra en scene i bokens andre kapittel.



Nå slippes "På direkten" snart, om noen uker i en bokhandel nær deg. Og du kan allerede nå reservere boken hos de fleste nettbokhandlere.
Den som følger med på denne bloggen får snart noen smakebiter av selve handlingen ...

tirsdag 6. september 2011

- Høstens bøker står for tur



Det deilige med å ha skrevet ferdig en bok, er at har jeg så god samvittighet til bare å late meg. Til å ligge på sofaen en hel søndag, ja nesten da, er for rastløs til å strake ut en hel dag, men jo , jeg kan ligge timesvis med en bok når det striregner ute og dagen er min.
Når jeg slapper av slik med tente stearinlys og en kattunge på armen, oppslukt i en god roman, greier jeg nesten å fortrenge tanken på at det i dag er akkurat fem uker til boken min "På direkten" er ute på markedet.
Derfor slukte jeg meddebutant Sidsel Dalens bok i går kveld. Leste den nesten uten pauser."Dødelige dråper" er en fargerik og forrykende thriller. En pageturner. Vanskelig å legge fra seg.Jeg sier ikke det fordi vi begge debuterer på Aschehoug, men fordi jeg storkoste meg med romanen. Handlingen er lagt til Brasil, hovedpersonen er en norsk frilansjournalist som er på bunn i det meste i livet. Hun kommer over en utrolig historie i Amazonas. Norske grådige næringslivsledere, fattig gategutter, idealistisk og kunnskapsrik indianerkvinne, korrupte politikere er noen av ingrediensene.
Sidsel fikk også en helt hederlig kritikk i Aftenposten i helgen.

Årets debutant?
I samme avis fikk en annen av Aschehougs debutanter - Marco Demian Vitanza- stående ovasjoner av kommentator Vidar Kvalshaug. Årets debutant, kalte Kvalshaug kollega Vitanza. Jeg har møtt forfatteren flere ganger i høst på debutanttreff og i Aschehoug-regi, men jeg har ikke lest romanen ennå. Men tror den står først for tur. Kjøpte den ihvertfall på vei hjem fra jobb i dag, og åpner den kanskje allerede i kveld etter at lekser er gjort og barn er i seng.
Tom Bakkelis "Terrorjegerne" vil jeg også ha med med. Også han har fått fin omtale i flere medier.
Jeg skal prøve å lese flere av de andre debutantene også i løpet av høsten, og i hvertfall den fjerde hos Aschehoug; Svein Tarald Framnes "Juletre til Afrika."
Jeg tenker at vi debutanter kan lære mye av å lese hverandre. Dessuten ønsker jeg å være solidarisk med debutantene. En hver solgt bok, en hver leser, teller!
Men selvfølgelig ingen bokhøst uten de gode, gamle traverne. Noen av de etablerte forfatterne må jeg jo få med meg.

Ragde selvsagt
Først vil jeg lese Anne Ragdes nye roman,"Jeg skal gjøre deg lykkelig," og deretter gjerne ex-kollega fra Dagens Næringslivs-tiden; Cecilie Engers bok om dronning Mauds kammerpike. Cecilie har et nydelig språk, har blikk for detaljer og menneskesinnets bevegelser.
Dessuten må jeg få med meg politietterforskerens og forfatter Jørn Lier Horsts nye kriminalroman som har høstet godord.
Deretter Torkel Damhaugs nye krimroman, han er en kløpper i å beskrive psykolgiske drama. Jeg digger det.
Kjærlighet til barn er tema i kritikerroste Gaute Heivolls roman nummer to, Kongens barn. den må jeg få med meg,selv om jeg er litt myk når det gjelder triste ting som angår barn...
Thomas Enger bok nummer to vil jeg også gjerne lese, likeså Øystein Wiiks nye "Slakteren". Den forrige var en slager i bilen i sommer. Sammen med barna hørte vi på "Dødelig applaus". Lydbøker er noe jeg bruker mye i bilen, sammen med barna. Og min 11 år gamle, den gang ti år gamle, datter lyttet intenst på i fjor høst "Senor Peregrina". Vi hørte på lydboken mens vi kjørte til synging, svømming, teater eller bandøvelser. Noen ganger ble vi sittende i bilen utenfor huset for å høre ut et kapittel. Slik skaper lese og skriveglede også hos små piker...
Nå er oppfølgeren kommet. La Peregrina. Datteren min spurte: "Kommer den i lydbok? Den må det!"
Det er garantert flere titler jeg kommer til å lese uten barn over skulderen i høst. Jeg simpelthen elsker å shoppe bøker i bokhandlene.
I mitt neste liv blir jeg kanskje bokhandler. Da kan jeg lese romaner i arbeidstiden..
Men heldigvis er høstkveldene lange og mørke.