lørdag 27. oktober 2012

Derfor grøsser jeg av Halloween



For et år side var jeg svimlende lykkelig. To- tre uker før hadde jeg debutert som forfatter, og hadde fått fornøyde lesere og gode anmeldelser.
Helgen før Halloween for et år siden hadde jeg bokbad  i Tvedestrand, solgte masse bøker, og  jeg kjente meg priviligert, var en gjennomlykkelig bokdebutant, trebarnsmamma og journalist.

 Hadde planer om bok 2 klar, hadde til og med begynt på de første setningene.
Datteren min var med til Tvedestrand denne helgen, vi bodde på hytta, koste oss, badet i havet og jeg hadde ingen, absolutt ingen bekymring.
Jeg hadde realisert bokdrømmen og hadde fått en spennende ny verden å forholde meg til, i tillegg til alt det andre i livet som gjorde meg lykkelig. Livet smilte til meg.
Jeg svevde på en lykke-rus.



Men brått ble livet mitt snudd på hodet.
 Jeg  fikk livet midt i fleisen.

På Hollooween-kvelden  som ifjor falt på en mandag kjente jeg kulen. Datteren min hadde hatt hele huset fullt av 25 utkledde røvere, prinsesser, hekser, skurker og hva de nå var alle sammen. Mannen min var i USA, og da alle barna vr i seng og huset hadde falt til ro, satte jeg med ned i sofaen med en bok og et glass rødvin. Så strøk jeg meg selv sånn tilfeldig over huden på brystkassen innenfor skjorten, og hånden min stivnet. Hva var det? Søkte igjen til området rett over venstre bryst. Og kjente den harde kulen. Helt annerledes enn noe annet jeg hadde kjent før. En kvinnes bryst er jo full av kjertler og vev, og rett før mensen skifter brystet ofte karakter , blir hardere. Men dette var noe annet. Dette var ikke en hoven melkekjertel. Jeg forsto at dette var rivende ruskende galt.

Her kan du lese hva jeg noen uker senere skrev da jeg fortalte om kreften. :Fra himmel til helvete

Aldri om jeg noensinne vil få det samme gode forhold til denne syke  kommersielle Halloween- kvelden.
I alle år med barna har jeg stilt opp på dette sirkuset, har hatt Halloween-party hvert år faktisk, organisert knask og knep-runder med andre foreldre og har levd meg inn i barnas frydefulle, skremmende utkledningsverden.
Jeg elsker vanligvis slike ting, lage til barneselskaper, ha huset fullt av glade barn. Gjerne kle meg ut selv. Være det barna kaller Monstermamma.
Et år er gått.
Jeg har kommet meg helskinnet gjennom året. Ventetid, frykt, operasjon 1. desember, smerter, venting på resultater, cellegift, redsel, kvalme, smerter, nye resultater, utvidet behandling, ny cellegiftkur, stråling, smerter.  Så ferdig!  Litt utladning.  Sliten. Så: håret og helsen er på vei tilbake. Jeg har til og med hatt mitt første bokarranement uten parykk denne uken  med Kurt Hanssen hvor vi ble intervjuet av Nils Nordberg.



Jeg sto kreften av.
Jeg er i ferd med  å finne meg selv igjen.

Men jeg er forandret, livet er forandret. Takknemlight, sårbarhet og skjørhet er ord som har fått nytt innhold i livet mitt.
Jeg lever livet mer intenst enn før, akkurat her og nå.



Da jeg i dag kjøpte inn gresskar og noe Halloween-ting, fikk jeg tårer i øyene.
Halloween  vekker så mye grusomme minner. Mitt mareritt.


Vet ikke om jeg noengang greier å glemme den Halloween- kvelden ifjor. Den grenseløse smerten og opprivende frykten.Angsten for å dø fra barna mine.

Tror jeg rett og slett sier det så sterkt : Jeg er ikke så begeistret for Halloween lenger.. For meg vil den alltid forbindes med ekte frykt og dødsangt.  Det er vel lov til  å si det? Ihvertfall akkurat i år, på et års dagen for funnet....




Men PS:.  Barn: det er fortsatt lov å komme på døren vår, vi har både grøssete stemningen ved inngangspartiet og godtbollen klar.
Og når det kommer til egne barn, så er jeg forhåpentlig klar for Halloween-partyer neste år. Bare ikke i år. I år kan andre mammaer og pappaer ta den støyten...

men PS2 skrevet  senere på  selveste... Holloween-kvelden... Det ble ikke helt slik. To av husets tre barn er her i kveld på Halloween-kveld med sine venner, den tredje er ute på knask eller knep med venner.  Jeg liker det jo, å være omgitt av barn og unge... og det er godt å ikke være alene hjemme med minnene om ifjor.

og det har heldigvis ramlet inn utkledde barn her i dag med lange armer, spede stemmer og tiggete blikk.. Ringeklokken har gjallet ustanselig.  Vi iler ut med godtbollen. Eldstesønn skar ut gresskar i kveld og tente masse lys ute. Velkommen unger!








onsdag 24. oktober 2012

Første bokbad i nettoen,- På direkten!





Torsdag 25 oktober, i morgen, skal jeg ut på dypt vann. Da skal jeg delta på mitt første bokbad sånn helt slik jeg er, i nettoen altså... med mitt ultrakorte hår, med småvondter og fortsatt hovent høyreben og ansikt.
Litt skummelt det hele.
Mitt første bokbad etter at jeg kastet parykken, etter at jeg ble ferdig med ni måneders kreftbehandling, skal jeg møte publikum slik jeg er, - og fortelle om kriminalromanen min,- På direkten. Boken som ble lansert på Aschehoug forlag bare 3 uker før jeg fikk kreftdiagnosen.







Jo da, jeg ser snart normal ut, men som jeg sier til snille folk som gir meg komplimenter. "Ingen ser slik ut frivillig. Ingen klipper seg i en slik frisyre."
Synes det lyser cellegift av hele meg.
Likefullt er det herlig å være ute i verden akkurat slik jeg er.

Sist gang jeg hadde bokarrangement var det  varmt under parykken!
Jo, jeg hadde noen bokarrangement under kreftbehandlingen. 4 , tror jeg det ble.

Da jeg var på øyhopping med boken på Sørlandet måtte jeg holde godt på parykken for at den ikke skulle bli tatt av vinden.
Nå sitter ihvertfall håret på plass, og det er heller ikke varmt i topplokket.

Det er mer som er spennende i morgen. Holder stemmen min? Jentetur noen dager  sist uke har gitt meg influensa, tett nese, hoste og hes stemme. Det er faktisk første gang på mange år at jeg er blitt sylta. Ikke en gang under kreftbehandlingen ble jeg syk, mens alle andre rundt meg var det. Snodig det.
Men forkjølelsen /influensaen skyldes kanskje at jeg slapper litt mer av nå, og ikke er like forsiktig med smittefare. På jentetur har jeg drukket vin, sittet ute til lunsj hver dag uansett vær, jeg har badet, solt meg og gått i korte skjørt.
Trøsten er at forkjølelsen vil gå fort over.
 For jeg er aldri lenge syk.

Mens jeg har svingt meg på jentetur har det vært omtale av meg og boken på et par blogger og i lokalavisen Asker og Bæringen.




Jeg er på oversikten over lokale forfattere fra Asker og Bærum som journalisten anbefaler. Det er jo gøy!

Jeg håper det kommer noen på bokarrangementet i morgen. Har rent glemt å fortelle venner, naboer og bekjente på Facebook om bokbadet.





 Jenteturen fikk meg til å glemme hele greia.
Men om noen leser dette, foregår bokarrangementet altså på Bekkestua bibliotek, og det begynner klokken 19.00.
Her kan publikum høre den legendariske Nils Nordberg intervjue Kurt Hanssen og meg om våre bøker, vårt forfatterskap, om krimgenren om mye mer!
 Arrangementet er en del av Akershus Litteraturfestival. Jeg vil kanskje til å fortelle bitt-litt om mitt nye bokprosjekt. En ny krim med Christina Fiori Mørk i hovedrollen.



 For jeg har skrevet litt hver dag under behandlingen. Ja, ikke den dagen jeg har fått cellegift eller dagen derpå, men ellers stort sett . Noen dager bare noen setninger, andre dager en hel scene, andre dager har jeg bare skrevet om det jeg skrev dagen før.

Planen er at bok 2 kommer neste år. Men i dag kom nyheten om at Harry Hole likevel ikke er død. Ny bok kommer i juni. Det er bare å skygge banen. Jo Nesbø vil støvsuge lesere fra markedet.
Kanskje lurt å komme  ut med to-ern lenge, lenge etter Nesbøs ti-er.
Men når bok 2 kommer, er ikke så viktig for meg. Bare jeg får det til. Det er min seier over kreften!

Her kan du lese om Christina Fiori :

Slik er hovedpersonen Christina Fiori Mørk


Her er et utdrag av anmeldelsene :

Her er anmeldelsene av På direkten

Og dette sier lesere:

Dette sier lesere om boken min




Poenget er at skrivingen har vært min måte å føle at jeg er en del av det riktige livet, selv om jeg har vært sykmeldt.
Og jeg er i ganske god skriveform nå.
Slik sett blir bokbadet i morgen en test på hvor klar jeg er på å gjøre mer. Er en til to timer på en scene utmattende for meg eller bare en lek? Når vil jeg greie 8-10 timer lange vakter på jobb i NRK hver dag hele uken....uten å være vrak om kvelden.
Mer om den prosessen en annen gang.
Nå er det bokbad i bare nettoen som gjelder!!




Her er bilder av bokbad med parykk fra tidligere i år.





mandag 15. oktober 2012

Et år som forfatter




Et år siden jeg kunne kalle meg forfatter for første gang.
Tidligere har jeg skrevet om hvordan det var å debutere som forfatter.
Innttrykkene kan dere lese her:

Slik er det å debutere!

Det var himmelstormende spennende og gøy å komme med bok.
Og her har dere faktisk mulighet til å se noen klipp fra kvelden. Litt usammenhengende klipping kanskje. Første gang jeg har gjort det på iMovie på min nye Mac. Men det kommer seg nok etterhvert.




Hvis dere mot formodning ikke greier å se videoen her, kan dere gå inn på YouTube og søke etter Anne Cecilie Remen og På direkten.


Da jeg lykkelig svevde ut av Store Studio den kvelden for et år siden  med favnen full av blomster og champagne var bare halve jobben gjort. Jeg kunne dagene og ukene etter ikke forsvinne inn i min skrivestue og begynne på ny bok uten å følge opp den første.
 Jobben min var å være fødselshjelper for På direkten på markedet.
For jeg skjønnte fort at mange bokhandlere ikke en gang hadde hørt om boken min. Selvsagt var jeg naiv. Men da jeg forsto hvordan det funker i bokhandlere, at de kjøper stort sett inn det kjedene har bestemt, ja da jeg nesten forbannet, ja, ihvertfall engasjert.

Bokhandlerne gir ikke ukjente debutanter som meg en nubbesjans. I stedet for satser de på utenlandske stornavn, kjendisforfattere og de etablerte navnene..
Det er til å grine av. Bokhandlernes makt er rå, det eneste som teller er jakten på profitt. Og ta inn 10-20 bøker fra en ukjent forfatter kan virke risikabelt.

Første uken etter at boken kom, fikk jeg nesten hetta hvis jeg kom inn i en bokhandel og oppdaget at de ikke hadde boken.Hallo, jeg hadde skrevet en roman jeg var stolt av, og  så fantes den ikke i bokhandlerne!!
Det måtte jeg selvsagt gjøre noe med.


Jeg har jobbet bevisst mot bokhandlere. Har aldri gått forbi en bokhandel uten å titte inn.  Jeg har lett etter boken min, har jeg funnet den, har jeg forlatt bokhandelen glad. Jeg har gått i de store, ikke mast på de som jobber der, men når de har spurt om de kunne hjelpe meg, har jeg smilt og spurt : "Ja, har dere boken min, den kom ut i høst."
Da er alle blitt nysgjerrige. "Hvilken da.?"
Jeg har fortalt om På direkten, de har sjekket lagerbeholdningen på PCen, og nesten uten unntak har de bestilt inn den hvis den ikke har vært i butikken.

Det jeg også har lært dette året, er at det nesten ikke er noen vits at bokhandelen tar inn 1-2 ex av boken. Slike bøker forsvinner i bokhandelen.  De må kjøpe inn 10-20-30 og legge den i en stabel midt i rommet. Bare slik den synes. Hvis en av de ansatte har lest boken og storliker den og skriver en mini-anmeldelse på et magebelte rundt boken, ja så hjelper det masse.
Det er om å gjøre å komme dit.
Viktig å havne i en bunke midt i rommet og ikke en hylle. Hvis boken din skal i en hylle, må den ihvertfall plasseres med fronten ut!

Alt for mange forfattere er beskjedne, tror jeg. Tør ikke oppsøke markedet.
Men jeg tenker at halve jobben vår er å være selgere. Både overfor lesere, bokhandlere  og bibliotekarer. Gjemmer vi oss i skrivehulen, blir ingen kjent med oss.



Allerede to dager etter lanseringen hadde jeg min første boksignering i den lokale Ark bokhandelen i Sandvika. Siden gikk det slag i slag utover hele høsten og frem til jul. Fordi jeg sto på.
Forlaget anbefalte meg egentlig ikke denne strategien. De mente at jeg lett kunne bli deppa, fordi jeg ville sitte i butikklokale alene, uten nysgjerrige lesere foran meg. Men det har jeg aldri opplevd. Har jeg fått sjansen til å presentere meg og boken min, har jeg solgt som bare det!!  Og den store fordelen ved signering er at de ansatte i bokhandelen blir kjent med deg, de leser boken og anbefaler den overfor kjøpere.

Et illustrerende eksempel er nye Norli på Sandvika storsenter. Jeg var innom der rett etter lanseringen. Da hadde jeg jo fått mye medieomtale, og jeg så at butikken bare hadde 2-3 bøker igjen. Jeg kjøpte en bok og  snakket med mannen bak disken, flaks skulle det vise seg, for han var ansvarlig for innkjøpene. En kunde spurte etter boken min, mens jeg sto der, jeg sa da at du må kjøpe inn flere av boken min. Butikkmannen fortalte at de hadde solgt mye, og at han akkurat hadde bestilt flere av  På direkten. Vi snakket litt og det ble til at han skulle høre med butikksjefen om de ville ha meg på boksignering før jul. Det ville de! Jeg signerte bøker der en av lørdagene før jul. Og i denne bokhandelen som er blant landets største var jeg de hektiske månedene før jul, er av de mest solgte bøkene. Jeg var på topp-ti-listen. Dette hadde ikke skjedd uten at flere ansatte her hadde anbefalt den!!
Alt dette hadde ikke skjedd hvis jeg ikke hadde vært tilstede i bokhandelen.

Da jeg fikk kreft, opplevdes det selvsagt som helt urettferdig og for jæv... Endelig hadde jeg realisert drømmen og så ble jeg slått overende av denne sykdommen. Men det ga meg på en måte også energi.




Jeg sto på som bare det månedene før jul. 1. desember ble jeg operert, midt i julehandeltiden.
 Som nyoperert dro jeg ut på bokturer. To dager etter operasjonen var jeg i Asker, fire dager etter på Hamar, så Sandvika, Tvedestrand, Vinstra, Ringebu, Fredrikstad, Lillehammer , masse arrangementer i Oslo  og så videre.
Jeg tror også at Aschehoug synes jeg har stått på for boken min.


Det er ikke enkelt å slå igjennom støymuren i media og i bokhandlere.

Media har forsåvidt vært greit for meg. Jeg har fått masse oppmerksomhet. Den første uken boken kom skrev både VG (dobbeltside) Dagbladet, Aftenposten. Budstikka og Bærumsavisen om boken.
Siden har over 40 oppslag fulgt. Og jeg har vært 5 ganger på radio, to av den i Krimtimen. Masse regional og lokalaviser landet rundt har gitt boken omtale. Det er bare min gamle avis Dagens Næringsliv av de store som har ignorert boken min.


Når jeg har dratt på tur utenbys, har jeg alltid kontaktet lokalavisene. På forhånd har jeg tenkt ut en fin lokal vinkling, noe som knytter meg eller boke  til området. Det hjelper selvsagt at jeg er journalist og kan tenke storyer som selger. Samspillet mellom media og bokarrangement er ihvertfall ikke noeå kimse av.
Da Gudbrandsdølen Dagningen skrev om mine røtter i Ringebu, om min første kjærlighet derfra, solgte den lokale bokhandelen rekordmye av min bok,- det gikk ut 50 bøker på bare en dag fra den lille bokhandelen i Vålebrua. På samme vis tok Gravdahl på Lillehammer og flere andre lokale bokhandlere inn boken min etter dette oppslaget, og jeg ble invitert på boksignering et par uker senere i Mjøsbyen.
Både hardcover og paperback er trykket opp i to opplag. Dette hadde neppe skjedd, tror jeg, uten at jeg hadde stått på.

Det er deprimerende å lese hvor lite en  gjennomsnittsforfatter selger. Jeg har tangert det nivået flere ganger. Men det hadde ikke skjedd uten at jeg hadde engasjert meg.


Året som forfatter har gitt meg masse opplevelser. Masse spennende møter med lesere, andre forfattere, bibliotekarer og bokhandlere Jeg har lært meg å stå på en scene og fortelle kjapt om forfatterskap og boken min, jeg har fått nye venner i mange forfattere og jeg har fått et nytt miljø i forlaget.
Selv om jeg av en annen grunn ikke vil ha dette året tilbake, har det vært et supert år her.
Og det beste er at jeg er i god gang med ny bok. Nesten hver dag under kreftbehandlingen har jeg skrevet. Og jeg ble så hoppende glad, da jeg for noen uker siden fikk en fantastisk tilbakemelding fra min redaktør som da hadde lest starten på den nye boken.
Jeg skal få det til igjen. Og neste gang blir alt så mye lettere.  Både skrivingen og alt det andre viktige.  For nå  kjenner bokhandlere meg, nå vet kulturjournalister om meg, bibliotekarene kjenner meg. Neste gang håper jeg at flere bokhandlere tar inn min bok uten at jeg må jobbe meg ihjel for det!!


mandag 8. oktober 2012

Statsministeren, statsbudsjettet og meg




Som fersk korthåret er jeg vant til at folk ikke kjenner meg igjen på gaten.
Ja, for  jeg har jo alltid hatt langt hår med fall/krøller i.
Nå er det kort og stritt, enn så lenge.
I dag dro jeg en tur til Oslo sentrum. Til min hemmelige hudpleier som jeg har unnet meg under hele kreftbehandlingen.  Hadde ikke akkurat dollet meg opp til besøket. Det handler jo om å ligge på en benk og bli herjet med. Hadde ikke planlagt å møte kjentfolk på veien fra bilen til salongen, og var derfor sminkeløs, iført jeans, gamle sko og stor genser.
Men på veien dit møtte jeg flere. Først en en gammel kollega, Elisabeth.  Det var jeg som kjente henne igjen og stoppet. Vi ble stående å prate utenfor en kaffesjappe i Akersgaten. Hun gjør som jeg har gjort for noen år siden, forfølger sine drømmer og flytter til utlandet med mann og barn. Mens jeg bare flyttet til Sør-Frankrike med barna, tar denne familien spranget helt ut og flytter også til et helt annet kontinent, til Afrika. Vi filosoferte litt om å tørre, tenke annerledes, gjøre det man har mest lyst til, ikke følge den konforme vei, da jeg plutselig så et kjent ansikt i en gruppe med mennesker på den andre siden av gaten. Det var vår statminister  på vei fra Stortinget, hvor finansministeren hadde lagt frem neste års statsbudsjett. Stoltenberg travet tilbake til SMKs midlertidige lokaler sammen med rådgivere og livvakter.
Jeg løftet hånden til hilsen og statsministeren smilte og hilste tilbake fra den andre siden av Akersgaten, som dere ser her på bildet. Regnet ikke med at han gjenkjente den kortklipte som NRK-journalist.



 Jeg sa noe om at det er herlig å bo i et land hvor politikere vandrer slik på gaten og fortsatte samtalen med Elisabeth..
Men plutselig sto han der, landets statsminister, rett ved siden av meg.




 Jens Stoltenberg hadde krysset gaten og gått noen meter tilbake for å si hei. Til meg. Statsministeren smilte bredt, var åpenbart i godt humør, tok meg i hånden og småpratet. Jo, han hadde kjent meg igjen, sa han og ville hilse. Litt forundret ble jeg jo. Og like forundret virket de to livvaktene som kom etter over gaten. De vurderte meg, kom først tett på, men flyttet seg diskret en armlengde eller to unna.
Da gjentok jeg  at det er herlig at vi har et land hvor vi kan risikerer å støte på landets statsminister, finansminister eller skoleminister slik midt i folkerike gater, uten synlig sikkerhetstiltak.
Jeg synes det er herlig befriende, særlig etter at vi som samfunn har lagt 22. juli bak oss.
Hvorfor krysset Stoltenberg gaten og kom for å si hei?
 Si det.
Tror ikke ikke at han gjenkjente meg under den korte luggen.
Tror det heller var en politiker på frierføtter overfor velgere.
Stoltenberg oppfordret Elisabeth som jeg sto sammen med til å ta bilde av oss to sammen der på gaten. Nå burde jeg hatt lipgloss på meg, tenkte jeg blå og frossen som jeg var etter å ha kjent sol noen dager.
Men forfengelighet hører ikke hjemme her.
Etter den lille fotosession  sørget jeg for å fortelle statsministeren at han bare kunne vente at jeg ville plage ham og helseministeren når jeg kommer tilbake til jobb. Med nyervet kunnskap om helse-Norge, om sykehusene, kreftbehandling og NAV er det nok å gripe fatt.

Så hvorfor krysset han gaten og stoppet for å si hei?
En politiker på jobb, selvsagt.
For meg var det uansett en fin opplevelse. Jeg har møtt mange politikere gjennom journalistjobben, noen av dem er så arrogante at det halve er utålelig.  Andre er anonyme. Mange mangler energi.  Noen har ikke utstråling.
Men Stoltenberg har noe. Det er lett å skjønne at personligheten har bidratt til å føre ham dit han er, uansett hva man tenker om politikken.  Han har engasjement, utstråling og folkelighet i møte med mennesker. Selv om det nå virker lenge siden, husker vi alle hvordan han opptrådte dagene etter 22. juli. Den gang vi alle fryktet at samfunnet ville endre seg.
I dag tenkte jeg på bloggene jeg skrev ifjor dagene etter terrorangrepet hvor jeg og mange andre fryktet at landet vårt ville bli så endret.
Her er to av bloggene.

http://paadirekten.blogspot.no/2011/07/nar-virkeligheten-overgar-vare-verste.html

Et uventet besøk av utenriksministerens sønn

Jeg håper vi i fremtiden også kan oppleve å møte våre politikere slik uten horder av bevæpnede vak,-ter slik som er vanlig i andre land.

Stoltenberg er en politiker som virker sympatisk i møte med vanlige folk.
Og i dag på gaten så annerledes, så mye mer levende enn den litt statiske pratemaskinen vi senere så på TV i diverse nyhetssendinger om statsbudsjettet.
Hent mer av deg selv i møte med media, tenker jeg, men det er ikke min rolle å gi statministeren råd.
Hvorfor kom han over? Godt humør etter Statsbudsjettet kanskje?
Fordi han ga brystkreftopererte 100 millioner ekstra til rekonstruering av tapte bryst?
Neppe.
Ikke godt å vite hvorfor en toppolitiker gidder å snakke med vanlige folk på gaten.  Om det er noe å hente på det annet enn at han gir inntrykk av at vi har et varmt og åpent samfunn.

 Er ikke sikker på om han  først husket hvem jeg var, selv om han uoppfordret sa det, og selv om jeg har intervjuet ham noen ganger som journalist, selv om jeg har slått av en prat med ham  i mer uformelle fora som i kø til Sushi-bordet  under årsmiddagen til NHO eller på desken og i korridorene i NRK.  Tror kanskje hans informasjonssjef oppfordret ham til å hilse, ja ikke vet jeg.

Men litt politikk og velgerfrieri var det nok.

To kvinner på gaten, ja det kunne være to stemmer til neste år.
Og  jeg er nok ganske sikker på at Stoltenberg visste at bidet av han og meg ville havne på Facebook i dag.
Og nå kom det også her på bloggen,-  til enda flere lesere.
Slik lar jeg meg kanskje bruke. Men skitt au. Jeg er ikke mer blasert enn at jeg syntes det var gøy.
Tror Stoltenberg har fått en aksje eller to hos mine barn og.
"Kult a mamma," sa mellomste da  han fikk se bildet.

Og det var flere som fikk foto med seg og statsministeren i dag.
For etterpå  måtte jeg ta et av av Elisabeth og ham. Og da Stoltenberg var på vei til  å gå ned mot Akershus,  kom en kvinne ut av en butikk med mobilen i utstrakte hender og som ba om å  få  bilde med seg selv og statsministeren.
Tre kvinner og en statsminister.
Det er ikke rart han blir kalt pikenes Jens.