søndag 20. november 2011

- Fra himmel til helvete




Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse. To et halvt år slit ved siden av full jobb og liv som aktiv 3-barnsmor hadde ikke vært forgjeves. Jeg hadde realisert drømmen. Boken min var ute, "På direkten" fikk gode anmeldelser.
Jeg svevde!
For første gang på lang tid kunne jeg nyte livet, jeg kunne dra på kino med ungene med god samvittighet, kunne ha jentefester uten å tenke på at jeg heller skulle ha skrevet på boken min, kunne ha gode samtaler med mannen min uten å kjenne rastløsheten rykke eller jeg kunne rett og slett bare sløve, eller nesten bare sløve, en hel søndag.
Jeg mer enn svevde, jeg surfet på en lykkefølelse.
Men kjente meg likevel litt sliten. Bare bittelitt. Skjøv den tanken bort. Selvfølgelig var jeg litt utmattet. Jeg hadde jo tross alt kommet med bok. Jeg hadde presset meg til det umenneskelige.
Akkurat 3 uker senere, på Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk. Datteren min hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Jeg var den gærne ressursmammaen som holdt fest alene, mens mannen var i USA. Ryddet huset, satte meg ned med et glass rødvin og en god bok. Og kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is.
To dager etter fikk jeg min verste forutanelse bekreftet.
Volvat, fordi det var ukelange køer til undersøkelse i det offentlige helsevesen.



På bildet over skriver jeg ned info om meg selv. Så ventet undersøkelser. Noen av dem smertefulle. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han.
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. Ikke se dem vokse opp.
Kreft!


Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min,
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen.
Tre uker er snart gått siden sjokkbeskjeden. Barna fikk vite det, foreldre, søsken. noen utvalgte venner, noen gode naboer, barnas lærere og trenere, sjefen min i NRK og forlaget. Etterpå har jeg holdt masken. Har jobbet, har trent, hatt mammafester, vært på jobbseminar med kolleger, sprudlet på bokbad. Har grått i smug når jeg har hørt en vakker melodi, grått etter at jeg har kjørt barn på trening, når jeg kysser sovende barn. Har vært enda mer distre enn ellers.
Og håpet hele tiden at legen på Volvat tok feil.



I forrige uke. Alvor. Innkalt til sykehuset. Flere prøver. Mammografi, ultralyd, celleprøver, biopsy. Fikk konkret informasjon. Ikke mulig å rømme lenger. Dette er mitt liv. Jeg er syk. Kreften har regien over livet mitt. Vil ha det i mange måneder fremover.

Onsdag i forrige uke informerte jeg resten av mine beste venner og naboer om sykdommen. Torsdag morgen sendte jeg mail på jobben i NRK, ventet en time og dro så på jobben og møtte kolleger.
Siden er jeg blitt overveldet over alle vakre, varme og støttende mailer, smser, telefoner, blomster, gaver og besøk. Nesten så det blir for mye. Jeg makter ihvertfall ikke å svare alle med samme innlevelse. Har mistet oversikten over hvem jeg har svart. Hører dere: beklager.
Når jeg nå poster dette blogginnlegget vil mange andre få vite om min skjebne. Åpenhet er min stil. Men jeg kommer ikke til å dele alt med dere. Selv om jeg er utadvendt, er dette som har skjedd meg nå en tragedie først og fremst for meg og mine nærmeste. For dere andre er det en sjokkartet nyhet, jeg forstår det, men jeg makter ikke å møte alle reaksjonene.
Samtidig vil jeg at dere skal vite at alle mailene, sms-ene, telefonene og blomstene har rørt meg stort. Kjærlighet og omsorg som gir meg styrke.
For jeg akter ikke å dø. Jeg skal blir frisk. Og på den andre enden av den mørke tunnelen, tror jeg at det helt sikkert også kommer en bok.
I mellomtiden vil jeg at dere skal huske meg slik jeg var den 11. oktober. Omtrent slik.




Eller gjerne solbrun og glad, slik jeg var i sommer mens jeg leste korrektur og bare gledet meg til bokhøsten. Den eneste bekymringen jeg da hadde var om boken min ville bli slaktet.
På direkten har ikke fått slakt, men gode anmeldelser.





Men akkurat nå er ikke det viktig.
Det er kampen mot kreften som livet vil dreie seg rundt.

Om noen uker, i desember, er kulen, svulsten operert, i januar begynner cellegiftbehandlingen, jeg vil bli hårløs, stygg og skranten, men kampklar med parykk og penn.
Håper jeg greier å skrive på oppfølgeren mens jeg er under behandling.
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det blir om død og drap. Det føles veldig galt nå. Men det blir nok med Christina Fiori Mørk i hovedrollen. Skriving er god terapi.

4 kommentarer:

  1. Denne kreftjævelen vet ikke hvem han kødder med her. Din mentale styrke, din kraft, og ikke minst din stahet skal hjelpe deg igjennom dette.
    Jeg vet at du har tøffe dager foran deg. Det vet du også. Men så lenge det er mulig å bekjempe faenskapet, har jeg avgjort tro på at du kommer til å stå igjen som vinner.
    Jeg kommer til å krysse fingre og tær for deg, og sende deg mange varme tanker.
    Du vet hvor du finner meg.
    En Dagbladtest har sagt at jeg skal bli 127,6 år. Jeg gleder meg til å drikke champagne med deg på 97-årsdagen din. Sammen med haugen av barnebarn, som også kommer til å være gamle nok til å drikke sammen med oss.
    Gunnhild

    SvarSlett
  2. Verdens beste nabo, takk for oppmuntrende ord. Livene våre krysser hverandre en gang til, nei to ganger til denne høsten!

    SvarSlett
  3. For en tøff dame du er! Stå på, dette skal gå så bra. Skriv en bok til, den blir helt sikkert en topp bok, den også :))
    lykke lykke til :))

    SvarSlett
  4. Takk, anonym!Skriver på harde livet jeg!

    SvarSlett