søndag 29. april 2012

Slik kjentes det å miste håret




Her dingler parykken min på stativet sitt. Den gjør stadig oftere det.
Snart er min parykktid over. Tiden har gått fort, tross alt.

I helgen gikk jeg på tur rundt Dæhlivann med en kvinne som er i ferd med  å miste håret. Hun behandles også for brystkreft, og skal snart ha kur nummer to. Nå kjenner hun at noe skjer i hodebunnen. Håret er i ferd med å løsne.
Vi deler erfaringer. Og ler litt av oss selv.
I bilen hennes ligger parykken klar i en eske, nøyaktig slik jeg også hadde den. Kjøpehåret var med meg den siste tiden før det store hårfallet.

Turen med henne satte meg tilbake i tid.
Det er snart tre måneder det skjedde med meg. Jeg husker hvordan jeg grudde meg skikkelig til å miste   håret. Jeg husker den hovne hodebunnen før hårene falt. Glemmer aldri  fortvilelsen og maktesløsheten da de første hårene løsnet.
Håret som la seg på flisene og i avløpet i dusjen. Klærne som hele tiden ble fulle av løse lokker.
En hel uke med hårfall holdt jeg ut, til etter cellegift-omgang to. Da gjorde jeg kort prosess. Frisøren min klippet meg piggkort dagen etter cellegiftrunde nummer to.

Slik så jeg ut da håret forsvant. Veldig tynt.



Siden  ble det tynnere.


Men jeg har hele tiden hatt noen hårstrå her og der. Det har vært godt. Håret har jo ikke bare en estetisk funksjon. Det varmer og beskytter hodebunnen også-.
Etterhvert ble jeg vant til nye meg. Vant til å møte speilbildet mitt. Men overfor andre  har jeg hele tiden skjult  hårtapet under enten parykk, skjerf , lue eller hatt.

AC i dag i farta

Men jeg har ikke blitt deppa eller lei meg på grunn av den triste hårprakten.. Vet det er midlertidig, og lever bra med parykken eller hodeplagg.
I ettermiddag hadde vi familieselskap med tre generasjoner og 14 til bords ute i hagen. Jeg lagde all maten og elsker det å ha krefter til det.




Det er ingen selvfølge lenger. Jeg sover mye for tiden.




Jeg nyter dagene mellom cellegiften, prøver å få med meg mest mulig.

Forrige gang jeg fikk cellegift, var det en godt voksen dame på samme rom  på kreftavdelingen på Bærum sykehus som hadde ishette på hodet under cellegiftbehandlingen. Det så både komisk og vondt ut. Ishetten skal sikre at pasientene ikke mister alt håret. Jeg hadde hørt om dette før, til og med blitt rådet til det av noen, men har aldri reflektert over å bruke det.
Kirurgen min sa da jeg ble operert at hun ikke anbefalte det.


Av en venninne hørte jeg forleden om en felles bekjent som har brukt slik ishette under behandlingen. Hun bor i et annet distrikt i landet hvor ishette åpenbart er mer utbredt enn her i Oslo-området. Behandlingen gjorde at hun beholdt mesteparten av håret og slapp parykk-tilværelsen. Nå som håret vokser ut igjen, føler hun at hun ser litt spesiell ut. Det nye håret kommer ut som krøll midt i det andre glatte.


Slik ser jeg ut akkurat i dag, med skjerf og spirende hår på topplokket.



Nå gror håret på hodet mitt. Hver morgen står jeg andektig foran speilet, ser på mine hårduster, oppdager nye hår og fører hånden min over hodet. Det er mykt som silke å ta på.
At noe så hverdagslig som noen hårstrå kan skape slik glede og smil.
Hurra, endelig er det ikke bare forfall.
Jeg er spent på hårfargen. Blir den mørkere, som jeg hører flere sier de blir.Eller blir jeg grå? Mange får grått hår etter cellegift. Får jeg krøller?

Jeg ser noen rødblonde hårstrå i fronten, men det er for tidlig å vite om jeg får tilbake hårfargen min og fallen min..
Svaret på hårgåten vil jeg nok ikke få før i sommer, når jeg er ferdig med all behandling. Håret man får under cellegift, er ikke slik det blir. Det er som dun. Fargeløst egentlig, men mykt som silke altså.
Datteren min stryker meg stadig over håret.
"Det er så godt å ta på," sier hun.
Nå i helgen spiste vi frokost på glassverandaen og jeg kjente solen varme på hodebunnen min. Deilig.
Tror at jeg ikke vil drøye for lenge før jeg utvider den parykkløse sfæren.
Det er bare å venne seg til det for naboer, venner og bekjente.
Det er ikke  en zoombie som er ute og går.
Det er AC på vift, som er glad for den  nye look-en, tross alt.  Og kanskje viser jeg meg slik jeg er her på bloggen snart og. Uten skjerf. Hvis jeg er modig nok. Det var tross alt mindre smertefullt å tape håret enn jeg trodde på forhånd.

6 kommentarer:

  1. Du er bare så nydelig!!!
    Det er eleganse over deg, vet du, vennen min!
    Mitt hår ble mørkere, og jeg fikk blanke krøller....
    Du behøver ikke parykk lenger,er det ikke herlig?
    Nå er det mai snart, og i juni er du ferdig!

    God klem

    SvarSlett
  2. AC. Jeg er helt enig med kommentaren over! Det er virkelig en helt spesiell eleganse over deg. Måten du skriver på og den nydelige personligheten din som skinner igjennom- både i tekst og i virkeligheten. (Selvom jeg bare har sett deg en gang, så gir jeg meg selv retten til å skrive det.) Ha en god uke, jeg er glad for at dette går fint! For det gjør det! Og det er deilig det.

    Klem klem

    M.

    SvarSlett
  3. Takk for vakre og oppmuntrende ord! Har aldri tenkt på meg selv som elegant. Mer røff!

    SvarSlett
  4. Du er både røff og elegant;O) kan kombineres, Anne Cecilie !
    Se bare på bildet over her. Så tøff og nydelig♥
    Ha en flott uke!

    God klem

    SvarSlett
  5. Alt kler den smukke! Syntes du var fin med ditt eget lange hår, men du kler også kort hår og du er fin med parykken din og sjal.
    Du er heldig med at håret er begynt å vokse før du er ferdig med kurene, da slipper du gjerne hodeplagg til sommeren. Jeg er nettopp begynt på Taxol og har ett ørlite håp om at håret begynner å vokse før jeg er ferdig med alle 12 kurene!
    Kristine

    SvarSlett
  6. Er godt å lese om andre som er i en situasjon som jeg snart skal inn i.
    Er bare 24år, å allerede blitt operert for brystkreft. Så nå venter jeg meg 8 behandlinger med cellegift. Gruer meg litt på å miste året, men jeg prøver å se positivt på det,å heldigvis har jeg mange venner og familie som støtter meg fult. Å det er enklere å se positivt på det når jeg leser ditt blogg innlegg om hårfall :D

    SvarSlett