fredag 20. april 2012

Det gjør så vondt å få cellegift,- men hurra nå vokser håret!




Det gjør så vondt å få den nye type cellegiften. Igjen var jeg gjennom et lite smertehelvete da jeg fikk den andre dosen Taxol onsdag denne uken.
Likevel. Smertene er fort glemt. Det viktigste nå er at jeg er enda et skritt nærmere slutten på behandlingen.
For nå teller jeg ned.
Snart er det 15 uker siden jeg begynte på cellegiften, nå gjenstår bare få uker før jeg er ferdig. Ferdig!
Ok da, for å være nøyaktig, ni uker , med like mange cellegifter.
Men jeg ser likevel enden av tunnelen veldig tydelig.

Og det utrolige er at håret vokser på hodet mitt.Nå!!!

Ok, det er ikke ikke noe prakthår. Det er mykt dun som på en gåsunge.
Som datteren min sier:"Det er så godt å ta på."
Enig. Det er deilig å dra hånden over hodet mitt nå.
For hver dag som går, ser jeg at nye hårstrå popper ut. At noen lyse fjon kan gi slik en glede!

Men så var det dette med det vonde. At det er så smertefult å få cellegiften er en ny opplevelse.
Som forrige gang måtte sykepleierne underveis skifte blodåre hvor de førte cellegift intravenøst. Men denne gangen var ikke det tilstrekkelig. Etter noen minutter begynte det å svi og sprenge i blodåren, armen og hånden der giften passerte.
De måtte avbryte, gi meg mer saltvann i blodårene for å "vanne" ut giften, men dette var heller ikke tilstrekkelig. Først da de ga meg saltvann parallelt med giften, hjalp det.
Mulig de må operere inn en veneport hvor cellegiften føres inn. Blodårene mine er slitne og såre av all cellegiften. .
Som legen sa etter at blodprøvene var ferdig analysert. "Det er stygge verdier du har. Nå synes det på blodprøvene at du er i en voldsom benhandling."
Det er ikke mer enn tre-fire uker siden at han sa at jeg hadde verdier som en helt normal frisk kvinne.
Men dette er egentlig litt gode nyheter, dette viser at cellegiften biter. Det synes nå godt på beinmargen min, på det meste.
Paradoksalt da at håret vokser nå, at jeg ikke har noe særlig bivirkninger.


For jeg kan ikke klage. Selv etter de forferdelige sjokktimene med smerte på sykehuset, har det gått bra. Jeg har selvsagt vært mer sliten enn ellers, men i dag føler jeg meg nesten som meg selv.




Og i skrivende stund er huset fylt av 21 barn.




Datteren min har burstaselskap. Mens jeg pyntet bord og hus med rosa lys og blomster, husket jeg plutselig at sist gang jeg hadde hele klassen hennes her på fest, var den dagen jeg oppdaget kreftsvulsten. På Halloween-kvelden, den 31. oktober, fant jeg kulen på brystkassen.




Da var jeg redd. Skitredd.
Og reddere ble jeg dagene og ukene etterpå.
Frykten har heldigvis sluppet taket.
Nå er jeg bare behandlingslei.
Kreftlegen min på sykehuset sier at jeg har vært "flink", fordi jeg har vært aktiv og ikke mistet humøret, slik de fleste kreftpasienter gjør.
Før eller siden blir jeg kanskje deppa.
I dag tidlig, da jeg akkurat hadde smurt nistepakker og fått tre unger avgårde på skolen, ringte telefonen. En journalist ville ha meg med i radiosendingen. Så derfor pratet jeg på lokalsending i Østfold i formiddag. Anledningen var at jeg på lørdag skal til Fredrikstad og snakke om boken På direkten Gleder meg til å møte lesere på Fredrikstad bibliotek.
Jeg føler meg så heldig!
Alt fokuset omkring forfatterdebuten min og skrivingen har hjulpet meg gjennom behandlingen. "På direkten" og den nye romanen fyller både tiden min og hodet mitt.
Jeg blir gira og glad.
Boken og skrivingen gir meg energi.Jeg er så glad jeg har noe meningsfullt å jobbe med mellom slagene nå som jeg er sykmeldt. Legene mener det er bare bra å skrive litt og jobbe med bokbad, dersom jeg begrenser meg og lytter til kroppens signaler.
Selv om det var fortvilet å få en kreftdiagnose bare tre uker etter boklanseringen, har jeg også på en måte vært redningen.
For alt rundt boken min har holdt meg oppe, jeg har ikke deppet og vært lei meg.Selv om jeg er gjennom en beinhard behandling, har det hele tiden skjedd noe positivt rundt meg og boken min.
Nå har jeg snart gitt opp å telle hvor mange medieoppslag jeg har hatt. Men dagens er tredje radiointervju og jeg tror jeg har fått over 40 oppslag i aviser, med smått og stort. Alt fra portrettintervjuer til mindre artikler om boksigneringen. Ikke verst for en kreftpasient.
Bare vent til jeg kommer med neste bok uten å være under behandling.
Da blir det mange bokbad da!!!

3 kommentarer:

  1. Du er min proffe forfatter, du skriver så bra.. en god ting kan ikke sies for ofte:)
    Nydelig bord du dekker :)
    Nydelig bilde av deg. Så glad håret vokser og du om ikke så mange måneder er ferdig med cg.
    -----------

    Veldig lei meg jeg ikke kan komme bort og hilse på deg idag. Må en snartur til Tønsberg og min søster.
    Lykke til idag!

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelig tilbakemelding.
    Og det var veldig hyggelig å være i Fredrikstad. Biblioteket var vakkert og det kom masse folk. De to minste barna var med, og vi kombinerte det med en harry-handel-tur.

    SvarSlett
  3. Kan godt tenke meg at det begynner å gjøre vondt i armer og blodårer etter så mange kurer. Men fint å lese at du ikke har så mange bivirkninger og at håret er begynt å vokse. Syntes du er sprek som har bursdag med 21 barn/ungdommer midt i cellegiftkurene. Men som du sier så er det greit å kunne fokusere på andre ting en sykdommen og du har jo hatt bokprosjetet ditt som du har brukt mye tid på. Syntes du er bra aktiv for å være under behandling. Lykke til med denne ukens kur og med bokprosjektet.
    Kristine

    SvarSlett