tirsdag 29. oktober 2013

Krimgubber og kvinnelig pynt,- eller?

I helgen var jeg på krimfestival på Kongsberg.
Jeg var invitert der som forfatter, og fikk etterhvert også en annen rolle.

Landets første krimfestival viet en hel kveld til oss kvinnelige krimforfattere, og flere av oss fikk delta på scenen andre ganger i løpet av festivalen.
Menn i svart og grått. Menn med stor suksess. Og i bakgrunnen en ganske fersk forfatter som prøver seg med bok 2 .



Men en kvinnekveld, skulle det være nødvendig med slikt kvinnefokus i 2013?
Ja!!
Et annet sted i  landet, nærmere bestemt i Oslo i kveld , arrangerer Cappelen Damm krimfest.
Hvor mange kvinnelige krimforfattere står på scenen der?
En halv.
En halv? Det er ikke mulig. Jo, siden et ektepar har begått en krimbok.
En kvinnelig medforfatter. Og jammen meg står navnet hennes i liten skrift, den mannlige medforfatteren i fet.
Seriøst?

Menn, menn, menn og en liten flik av en kvinne.

Ellers bare menn. Alle dyktige, alle selger bra.
Men hvorfor gir ikke bransjen mer starthjelp til alle de kvinnelige forfatterne som kommer etter Unni Lindell, Karin Fossum og Anne Holt?
Jeg spør, slik jeg har undret og påpekt på denne bloggen før. Jeg spør, men har ikke alle svarene.

Mener dere virkelig at ingen flere kvinner er verdt å høre på, verdt å løfte frem?

Har det ikke slått  arrangører av litteraturarragementer at det kan være både berikende for miksen av programmet, for  publikum og ikke minst for forfatterne med både kvinner og menn som foredragsholdere, bokbadere, bokfortellere eller hva man skal kalle oss forfattere på scenen ?
Har det slått arrangørene at disse mannlige forfatterne i 40- og 50- og 60-årene er like, ( ok, et par er kanskje i trettiårene) de snakker likt, de tenker likt, og mange skriver likt.
Ja, jeg skriver med bred penn, men innrøm, det er en kime av sannhet i dette.
Menn, menn, menn, krimgubber eller krimgutter  hvis det har bedre valør.
Menn alt sammen.


 Og jammen ser de ganske like ut på scenen og. Grått i ulike sjatteringer, noen ikke fullt så grå, skjegg, blått, svart, jeans, jakke, skjorte, skjerf.
Men det verste er jo at de fremstår så like. De er stort sett enige. Det blir lite dynamikk av slikt.

Mannlige helter, mannlige kjeltringer, svake eller ikke alltid like svake, vakre kvinner som offer ( et hederlig unntak er Lahlum og Eystein Hannsen som har sterke kvinner som sine helter) utbroderende vold, krimhelter som drikker, som er frustrerte og skilte, jo det er mange likhetstrekk.
Men det selger jo, så jeg forstår også at bransjen satser på de sikre kortene i krimgubbene.

Og misforstå meg rett, jeg sluker også bøkene fra krimgutta. Leser  Jan Lier Horst,  Hans Olav Lahlum,  Tom Egeland, ØysteinWiik, Staalesen, Mæhlum,  Jo Nesbø og Torkel Damhaug og mange fler. Digger flere av dem veldig.  Forstår godt at dere selger, forstår godt at festivaler vil ha dere med. Og kjenner jeg dere rett, ville dere heller ikke forakte kvinnelig selskap oftere, eller hva?

Jeg har tro på blanda drops, både kvinner og menn på scenen og i sal, bak pc-en og i god stolen.



Vel. Regner med at dette kan være tema for flere bloggposter her. Verden går sakte fremover, saaakte.



Girl-power! Liv Rønneberg kjent fra Krimtimen på NRK intervjuer Alexandra Beverfjord og meg,


Men på Kongsberg tenker de bredere.
Der løftet de opp og frem oss kvinner.


Jo vi strålte på scenen, tror jeg!


At det er interesse for oss viser både dekningen i lokalavisen.
Flere av oss kvinner ble viet dobbeltsider. Jeg fikk en dobbeltside, Nytt blod-vinner et stort oppslag, Monika Yndestad, Sidsel Dalen likeså.
Og lokalavisen har også før skrevet om oss, kvinner og krim.

Primus motor bak festivalen på Kongsberg, Arve Fretheim , forteller at han ble inspirert av kritikken som noen av oss kvinnelige krimforfattere (å, som jeg hater å måtte slenge på kvinnelige)  kom med i våres mot Krimfestivalen i Oslo.
Der hadde arrangørene  i tre dager til ende viet plass til krimgubber i alle aldre, de fleste norske mannlige krimforfattere var representert, men bare 2-3 av de norske kvinnelige krimforfattere var funnet gode nok til å være med på scenen. Derimot hadde arrangørene invitert en bråte med utenlandske kvinnelige forfattere.
Jeg tvitret og skrev om dette på Facebook, og det ble oppslag om dette både på tv, radio og nett.

Her kan du lese hva jeg skrev etterpå.
KRIM, BARE FOR GUBBER


Kongsberg krim altså tok grep.  I år skal kvinnene synes på Kongsberg krimfestival.
Og vi kom.
Under tema; "Offer, purk eller skurk, men alltid like vakker " eide vi kvinner scenen. Fem kvinner på en scene en hel kveld. Alexandre Beverfjord, Marit Reiersgård, Sidsel Dalen, Monika Yndegård og meg, Anne Cecilie Remen. Arrangøren kalte oss "de mest talentfulle kvinnelige forfattere idag."
Slik ord varmer, både ferske og mer erfarne.

Action, uhygge og litt sex. Et flott oppslag om mitt forfatterskap, hvis jeg kan kalle det for det, i Kongsbergs avis, Laagendalsposten

Neste dag var det rom for flere kvinner blant menn på scenen. Trude Teige, Jorunn Thørring, Merete Junker og Monica Kristensen. Men de delte da altså fokus med krimgutta. De kom alle.
For det er veldig gøy og givende å møte interesserte lesere.
Og det funker kanskje aller best når det er både kvinnelige og mannlige forfattere på scenen samtidig.

Publikum strømmet til Kongsberg. Bøkene våre solgte. Vi strålte på scenen, leste fra bøkene våre, fortalte om handling, om skriveprosess, smilte, lo og hadde fantastiske dager.
Vi kvinner utfylte de mannlige forfatterne. Vi skapte variasjon for publikum.
Mye kunne jeg skrive om krimgubber i flokk, om oss kvinner som kommer etter Lundell og Holt, men det kan vente til en annen gang.
Jeg kunne også skrevet om krim skrevet av kvinner er annerledes, og ja, den er nok stort sett det, om hvordan er heller ikke tema her.

Jeg tenker at vi krimforfattere som er kvinner bør bli flinkere til å fremsnakke hverandre, kanskje vi burde på oss en variant av gubbevelde anført av Rivertonklubben.
For bare vent, vi kommer, hvis forlagene, bokhandlere og festivaler vil satse på oss.


Å, ja, jeg nevnte at jeg fikk en annen rolle også. Jo, en av kveldene ble det endring i programmet på grunn av sykdom eller så, og jeg ble spurt om å være bokbader.
Og jeg tok selvsagt den utfordringen.

Har fått invitasjon til neste års arrangement. Helgen i uke 43 neste år er allerede holdt av i kalenderen.




It`s a mens world!

Men unna vei, her kommer vi!






Ung bokselger!! Ung og ivrig etter å selge kvinnelig krim


tirsdag 8. oktober 2013

Slik ser en operert pupp ut

Eller slik kan en operert pupp se ut.

Jeg lovet meg selv. Ikke naken hud. Ikke arr på denne bloggen.
Men nå kan jeg faktisk ikke dy meg.


Registrerer at andre stiller opp i all sin prakt og viser opererte bryst, andre viser flat brystkasse der brystet var før. Andre røde, dype arr. Og det er greit. Vi takler dette på ulik måte.
Men det som akkurat i dag provoserte meg var Dagbladet.no som slo opp på topp en naken brystoperert kvinne , bare for å vise henne frem. Og avisen slo opp mer enn det.
Blant de tre bildene de viste var det også et foto bakfra, med rompeballer og rompestreken  ( unnskyld språket) brettet ut i all sin prakt. Som førstesak på fronten på Dagbladet.no.
Og jeg lurer på hva har rumpeballer med brystkreft å gjøre?
Og visste den intervjuede kvinnen at tabloidavisen skulle slå henne så stort opp, spurte de om tillatelse til å bruke rompebildet på front?
Jeg lurer.



På en dag som dette, hvor det er så mye politikk å skrive om. Hallo, den blåblå snart-regjeringen har kommet med regjeringsplattformen...

Hvis avisen var opptatt av brystkreftkvinner, hvorfor ikke grave i hvordan den blå-blå regjeringen skal finansiere den 48-timers garantien om kreftdiagnose? Hvor mange flere radiografer, sykepleiere og leger må utdannes og ansettes?
Vil ikke dette gå ut over andre ting i en hardt presset helseverden?
Og hva er mistanke om kreft? Hvem skal definere om mistanken er velbegrunnet?
Hvorfor ikke fortelle at behandlingen kan varierer fra sykehus til sykehus, at kvinner må vente og purre opp for å komme til årskontroller? Det er så mye å gripe fatt i.
Ja, oppslaget med en naken og skallet kvinne med 3/4 dels pupp provoserte meg. Hva var nyhetsverdien?
Spekulativt uten tvil. Ønske om klikk er drivende. Det var ikke en gang avisens story.
Bilder og tekst var hentet fra damebladet Tara.
Der i et glanset damamagasin hører bildene mer hjemme enn i en nyhetsavis.
Historien hennes og budskapet hennes er legitimt. Det var hvordan Dagbladet slo opp tre ganske iøyenfallende bilder som jeg stusset over,
 Hennes motiv er greie. Hun er kjent blogger og journalist, hun ønsker å provosere og å ta bort mytene og mystikk om brystkreft. Hun vil vise seg frem hvordan hun er akkurat nå. Ikke på sitt vakreste.
For kreft , operasjon og cellegift er ingen skjønnhetskur eller energiboost for noen.
VG kjørte en annen variant av brystkreft-story i dag. Filmstjernen fra Forbrytelsen har også fått brystkreft. Media elsker åpenbart å skrive om oss.



Tilbake til Dagbladet. Bloggeren  mener det er for mange som sier at kreft har vært en velsignelse, og vil den rosa positiviteten til livs. Hun irriterer seg over alle de som sier at hun må tenke positivt, at det hjelper, at det bekjemper kreften. Hun er opptatt av at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre, operert, strålet og cellegiftpreget.

Jeg er så enig .
Kreft har ikke vært noe annet enn styggedom, smerter, frykt og usikkerhet for meg.
Jeg er verken blitt et bedre eller klokere menneske.
Jeg er en tam kopi av meg selv.
Batteriene mine må lades opp hver dag. Usikkerhet om fremtid, om tilbakefall murrer i bakhodet mens jeg karrer meg tilbake til livet, til jobb, til romanskriving, til ferieturer, hytteturer.
Jeg er fortsatt ikke helt meg selv.

Likevel regner jeg med at jeg etterhvert blir mer som før.  Når et år eller mer til er passert.
Mer turbo-AC.
Kanskje.


Brystkreft forbinder mange menn, tror jeg, med tapt kvinnelighet.
Også kvinner.
Jeg husker da en ung mannlig Dagblad-journalist ringte meg og ville ha en kommentar på at Facebook stengte en norsk side  for brystkreftoperte.  Han sa "Det er jo en god del fordommer knyttet til brystkreft."
"Å, ja," sa jeg, "hvilke?"


Til stadighet får jeg spørsmål "Måtte du ta alt sammen?"
Nei, og hva så?
Spør folk en som har tarmkreft, hvor måtte du ta av tarmen? Eller en som har hatt testikkelkreft eller prostatakreft, har du fremdeles testikler intakt? Neppe!!
Folk er mer opptatt av om jeg måtte ta brystet eller begge  enn om jeg hadde spredning og er frisk.
For en underlig verden!

Jeg ser at folk stirrer dersom jeg går med utringete skjorter eller kjoler. Folk leter etter arr og merker.

Bryr meg ikke.
Jeg har fått et teoretisk forhold til mitt venstre bryst. Og  dette til tross, jeg føler meg like kvinnelig som før, med en levende og en teoretisk pupp.

Jeg har vært heldig. Man kan egentlig ikke se at brystet mitt er operert. Kirurgen med gullskoene har vært kjempeflink. Dessuten var svulsten bare 2 centimeter stor, den lå ikke langt inne i brystvevet, men nesten oppe på brystkassen. Kreften var kjempeaggressiv, og jeg hadde flaks at den lå der.ellers ville jeg oppdaget den for sent.
På grunn av tett brystvev og kulens plassering ville heller ikke en ordinær mammografi funnet kreften.
Det kunne vært noe å slått opp: Gir mammografi kvinner falsk trygghet?


Jeg har ikke fått stygt arr eller søkk i puppen, slik jeg var forberedt på.
Egentlig ville jeg at de skulle fjerne hele brystet.
"Ta det bort, " sa jeg til legen.
Men kirurgen med gullskoene ville ikke. Hun mente at jeg ville bli mer tilfreds med mitt eget bryst, så lenge det ikke var noen medisinske grunner til å fjerne det.
Derfor ser jeg lik ut på begge sider. Ikke noe forskjell i størrelse eller form.
Jeg kan fortsatt gå med utringning og bikini eller være naken i badstu uten å få mange nysgjerrige blikk.


Jeg sa tidlig at jeg ikke ville vise meg naken her, ville ikke vise frem arr, ikke naken hud.
Ikke bare er jeg reservert slik, likte aldri å sole meg toppløs på stranden den gang man gjorde slik. Jeg har også flere å tenke på. Barna hatet at jeg viste meg med bart skallet hode.
De ville blitt mega-flaue om jeg dyttet bildet av mine små nakne bryst på dere.
Derfor viser jeg bare det som synes over BH-en på bildet.

Jeg skammer meg ikke over mine bryst. De er egentlig som før,- utenpå.
.

Mitt venstre bryst er lite,- bruker BH i størrelse 75 b, som det høyre. Og det er  som nevnt ingen forskjell på brystene, annet enn et ørlite arr helt øverst, og huden på det venstre er mykt som hos en baby etter strålingen.
Jeg har et teoretisk forhold til det. Jeg lever , og det er hovedsaken.

Jeg skammer meg heller ikke over kreften og hva den har gjort med meg.
Jeg skammer meg ikke over puppene mine. Synes de egentlig er ganske fine, etter tre barn, et halvt liv og en tøff kreftbehandling.
Egentlig er jeg ganske stolt av puppene mine. De henger ikke en gang.


Og innrøm det gjerne. Dere lot dere narre av tittelen, ikke sant?





fredag 4. oktober 2013

- Man kan ikke gjemme seg bak en blogg

En interessant dom i den danske varianten av Pressens Faglige utvalg ( organet som skal holde oss journalister i ørene, og som dømmer oss hvis vi ikke bryter pressens etiske regler)
Vi bloggere kan ikke gjemme oss bak at vi "bare" blogger.

Samme kriterier som gjelder media, gjelder også for bloggere.

Der stryker nok mange.
Som erfaren journalist ligger dette i ryggraden, og jeg har alltid så lenge jeg har blogget, etterstrebet å holde meg innen rammene.
Blogging har eksplodert.
Vi har rosa bloggere, matbloggere, mammablogger, motebloggere, politiske bloggere, kreftbloggere og bokbloggere,- og mange flere.
Noen mediefolk  blogger, men de fleste er drevet og skrevet av folk som ikke er flasket opp med etikk og presseregler.


Hvis dere vil lese dommen, finner dere artikkelen her. http://journalisten.dk/man-kan-ikke-gemme-sig-bag-en-blog

Dommen i danske PFU sier at en blogg må vurderes etter samme kriterier som en kommentarartikkel i en avis.
Vi må veie våre ord, vi må ikke henge ut andre, vi må ikke komme med æreskrenkelser, hvis noen kritiseres, bør de få samtidig imøtegåelse, med mere.

Her kan dere lese om  i Pressens faglige utvalg. http://no.wikipedia.org/wiki/Pressens_Faglige_Utvalg

Vi journalister må bedrive reportasjevirksomhet og annen journalistikk innenfor rammene av Vær varsom-plakaten. Les om den her.
http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten
eller her
http://no.wikipedia.org/wiki/Vær_Varsom-plakaten


Bakgrunnen for dommen er

Blogginnlegget "Ministerium sætter udbetalinger til Strand Consults ph.d.-stipendiat i bero” fra april måned får kritik i to  av fire punkter: Innlegget inneholder ukorrekte oplysninger, i tillegg til at  John Strand burde ha fått forelagt kritikken før publisering, altså hatt en sjanse til samtidig imøtegåelse.
Og der er akkurat denne regelen som norske journalister og redaktører bryter oftest, og som er gjen ganger i den norske PFU. 
Lisbeth Knudsen, chefredaktør på Berlingske, har den 23. maj i en e-mail skrevet til John Strand, at bloggene ikke ligger under for samme regler som en nyhet, og at rammerne er bredere for en blogg.

Men der tok hun altså feil.
Bra jeg har anonymisert de jeg har kritisert i min omtale av kreftbehandling  med mere altså... 
Og jeg har faktisk møtt leger som har vært kritisk undrende til min blogg, og som har minnet meg om Vær varsom-plakaten.
Det er mange rare dyr i skogen...
Håper og tror jeg kan min plakat....