torsdag 20. september 2012

Skjerp dere, helsejournalister!






Igjen lyste KREFT med fete bokstaver mot meg på Rimi idag.
Jeg er så lei av at media, og særlig tabloidavisene Dagbladet og VG, men kanskje først og frem Dagbladet skriver om kreft som den største skrekken, som den dødelige farsotten.

 Slik er de skjulte symptomene på 15 ulike krefttyper, skriver de i dag. Det er greit nok. Mange av symptomene er tegn på langt fremskreden kreft.
Verre er det at avisen bringer videre alle fordommer om kreft.

Tre fordommer:
1.At vi dør av sykdommen
2.At vi som får kreft har levd usunt, hatt en dårlig livsstil, vært feite og late.
3. At man hangler før kreften.

Så enkelt, så tabloid, så fordreid. Litt det samme som jeg opplevde for noen uker siden da jeg var brettet ut som kreftsyk i VG. Kreft dør vi av, var der også budskapet.







Noen fordommer er det like greit å avlive.

1. DØD: Sannheten er at 2 av 3 overlever en kreftdiagnose . Flere får kreft ja,  men de aller fleste av oss dør ikke av den. Ja, mulig at mange dør av kreft, at eldre mennesker dør med kreft i kroppen. Men de fleste 30,40 og 50 åringer og forsåvidt 60-åringer overlever sykdommen og har mange tiår etterpå som friske og glade mennesker. På grunn av stadig mer avansert kreftbehandling, kan pasienter med uhelbredelig kreft leve et godt liv i flere tiår. 

2. LIVSSTIL. Jeg og alle de jeg nå er blitt kjent med som kreftpasienter har levd sunt. For det store flertall skyldes ikke kreften  livstilen vår! Så lenge tabloide aviser forsetter å presentere sykdommen så enkelt, fortsetter fordommene å florere blant presumtivt oppegående mennesker. "Kreft, å ja, hun er jo skyld i det da." Slutt!!

Dagbladet skriver om hva som forårsaker kreft.
Røyking, dårlig kosthold, fedme, inaktivt liv.
For egen del : Har ikke røkt, annet enn en sigarett i ny og ne til fest. Siden jeg fikk barn nesten aldri.
Spist massevis av frukt og grønt hver dag hele livet, spist ( og baker selv) grovt brød, masse fisk, og har attpåtil vært vegetarianer fra jeg var 18-32 år eller så.
Jeg har drevet med idrett, ballett, ski, sykling, aerobic, pilates, løping etc . Sittestillende liv har aldri vært min vei.
Jeg har alltid vært slank, i perioder overtrent og mager ( ikke nå da, men er ikke så verst trent nå heller)
Har vært forsiktig med alkohol.
Jeg har attpåtil fått tre barn og ammet dem alle tre til de var drøye året, de to minste faktisk enda lenga lengre.


Likevel fikk jeg brystkreft .
Inntil 1. november ifjor en helt surrealistisk tanke,

Og mange andre jeg kjenner som har vært mye sunnere enn meg har fått kreft. Jeg synes nesten det er en regel blant de jeg kjenner at de er slanke, trente og opptatt av kosthold og helse.

Men i media blir kreftpasienter presentert i sterotyper. Oppslag som er egnet til å skape skam blant kreftsyke.


Hører dere: Trente, sunne, friske, glade og aktive mennesker får kreft. 
Hvor mange førstesider på spekulative kreftsaker har Dagbladet kjørt i år? Det er mange, ihvertfall.

3 SYMTOMER: Den tredje fordommeen avisen maser om er alle symtomene. At man hangler, at man blør og  har all verdens fæle symptomer. Gufne symptomer som får folk til å grøsse og frykte.  Men man har ikke mange symptomer når kreften er på et tidlig stadium. Jeg kjenner meg ikke igjen i hele den smørbrødlisten som avisen presenterer på brystkreft.  Jeg hadde ingen av dem, ingen smerter, hudforandringer, puss eller annen ondskap. Bare den ene. En kul på 1,3 centimeter. En liten svulst under huden på brystkassen.

Men det er viktig å kjenne sin egen kropp, lytte til forandringene, til de aller minste. Gå til kontroller, og ikke være redd for å oppsøke legen.  Kreft kan ha tatt bolig i kroppen din uten at du merker det.  Da jeg kjente en liten hard kul på brystkassen, kunne det godt være et ribbein som hadde fått et slag,  tenkte jeg første gang. Men da jeg merket andre gang, etter noen uker, at den fortsatt var der og var litt hardere kanskje, forsto jeg at noe var galt og bestilte legetime med en gang. Jeg nølte ikke, jeg ville vite, selv om jeg var skitredd for å få budskapet jeg fikk.


Hvorfor slår dere helsejournalister inn gamle råtne dører av fordommmer.

Sannheten er at det brukes masse penger på kreftforskning verden over, men likevel vet man fortsatt alt for lite om årsaken.
Man vet at vi i vesten har mer kreft enn i fattige land, man vet at røyking forårsaker noen kreftsykdommer, man vet at høye mennesker ( det er jeg) har høyere risiko for kreft, man vet at feite mennesker også har høyere risiko for noen type kreft, man vet at mye rødt kjøtt kan føre til tarmkreft. Man tror at mange av de miljøgiftene vi omgir oss med kan endre vårt DNA; våre arvestoffer og føre til kreft.
Man vet at noen mennesker er genetisk disponert for kreft. Og en dag deler en celle seg feil, og dermed er celledelingen ute av kontroll.
"Du har hatt uflaks, sier legene til meg. "Du har gjort alt riktig og kan ikke klandre deg selv for kreften. Den har rammet deg tilfeldig, slik den gjør med flertallet av de som får kreft."

Jeg har lært kroppen min enda bedre å kjenne nå. Jeg er kommet fra skrekken med et lite, nesten ikke synlig arr på brystet. Jeg er blitt enda mer bevisst livsstil. Aldri en dag uten trening, aldri en dag uten å spise sunt.

Aldri en dag uten å le og elske, aldri en dag uten å fortelle at man er glad i barna sine, aldri en kveld legge seg sint på dem man er aller mest glad i. 
Livet er her og nå. Livet gir ingen garantier for morgendagen.  Jeg skal ikke bli lammet av frykt for tilbakefall av upresise oppslag i media, av andre skrekkhistorier.  Jeg er sprudlende lykkelig, for  kreften er borte, borte!! Og det skal den bare være alltid!!!! Og jeg slutter å kjøpe VG og Dagbladet når dere har enfoldige helse og kreftoppslag på front. Skjerp dere!!

tirsdag 18. september 2012

En super dag på jobben!

I dag har jeg vært på jobben i NRK. Første gang siden 1. mars faktisk.
 Siden den gang har jeg vært kjørt av behandling og prioritert å treffe kolleger på turer i stedet for lunsj i messa.





 I dag skulle jeg både møte sjefen og personal for å planlegge min retur til jobb og jeg skulle samtidig bli intervjuet av Liv Rønneberg i Krimtimen på P1. NRK er et stort hus med mange irrganger. Selv jeg går meg vill her!! Krimtimen ligger i radiohuset, langt unna nyhetsredaksjonen i TV-huset hvor jeg hører til. 
Mens jeg gikk gjennom de lange korridorene i det store huset kjente jeg på en god, god lykkefølelse. En takknemlighet. 
For så heldig jeg er. Både som får sjansen til å bli intervjuet om mitt forfatterskap, som har en jobb å komme tilbake til, og som har supre kolleger!!

Krimtimen brukte sendetid på meg og debutboken min På direkten i oktober ifjor, bare dager før jeg oppdaget kreften. Nå hadde  altså redaksjonen lyst til å intervjue meg igjen. ( De som er interessert kan skru på P1 på søndag  den 23. september klokken 14.03)  Priviligert!! For ordens skyld: Krimtimen tilhører en helt annen del av NRK, og jeg hadde aldri truffet programlederen før jeg ble intervjuet av henne ifjor.






Har siden i sommer tenkt meg på jobb, men så har det væt en tur, en trening, et besøk eller noe annet som har fristet mer.
Treffer jo mine beste kolleger uansett privat .
Men nå er jeg på vei oppover igjen. Tilbake til livet. Snart klar for jobb.
Det var første gang på jobb med mitt nye, helt ekte hår.
Etter møtet og intervjuet ble jeg i mange timer på nyhetsgulvet. TV, radio og nett er samlokalisert på et stort område hvor mange hundre jobber. Ikke alle kjente meg igjen med en gang. Jeg har jo alltid hatt langt hår.

Jeg brukte vel et par timer for å komme meg fra Dagsrevydesken opp til kantinen. Møtte så mange på veien, så mange som ville slå av en prat. Takk supre kolleger for gode samtaler, heiarop, turforslag, reiseforslag, klemmer, komplimenter og smil i dag!!!
Det var så godt å se dere alle. Jeg kjenner at jeg savner dere så, men aller mest å ha en spennende og viktig jobb, jeg gleder meg så til å komme tilbake.
Jeg signaliserte i dag at jeg aller mest  ønsker  å bli reporter igjen når jeg kommer tilbake. Akkurat nå føler jeg ikke at det er tid for å ha lederansvar. I mer enn 10 år har jeg spilt andre gode,  som redaksjonssjef, økonomiredaktør, vaktsjef og frontsjef. Nå er det på tide å bruke kreftene på meg selv, finne frem bølla-AC og bli en tøff, utegående reporter igjen.  Leder kan jeg bli igjen siden. Nå vil jeg aller helst lage de gode reportasjene selv.  Jeg har et hav av motivasjon og gode ideer etter å ha vært på innsiden av norsk helsevesen de siste ti måneder  Bare vent, NAV, helsevesen, politikere.  Løfter versus realitet, pengebruk, byråkrati, meningsløse regler.  Her er det så mye godt stoff å finne.
Det skal bli så gøy!!


PS: Jeg var nok litt overivrig og ble for lenge på jobben. Kjente det etterpå at inntrykkene var mange, og at det er en grunn til at legen fortsatt holder igjen på sykemeldingen.

mandag 17. september 2012

Sorry, men mye kjedelig på Bokfestival



I helgen har jeg vært på bokfestival i Oslo. Byen var full av bøker, forfattere og stolte forleggere i tre hele dager .

 Å,  denne deilige forventning som lyser ut av alle forfatteres øyne når de forteller om sitt nye bokprosjekt.  Jeg kommer aldri til å glemme den sitrende følelsen jeg hadde for nesten et år siden da jeg holdt min første bok i hånden.

Neste år er jeg der kanskje igjen på scenen foran publikum stolt og ivrig fortellende om min nye roman. Jeg synes det er skikkelig gøy å være med på bokarrangement, elsker å møte lesere, jeg har lært meg  faktisk å like å være på en scene. Har ikke alltid gjort det.  Men jeg har lært meg at det er viktig å være godt forberedt, ha en story, en rød tråd, samtidig som man må ha evnen til å improvisere.
Ikke sjelden endrer jeg litt etter å ha sett ut hvem som sitter i salen. Hvis det bare er veldig godt voksne damer leser jeg for eksempel ikke de mest pirrende sexscenene i boken. Hvis det er mange menn i salen  derimot... satser jeg på rå action!

Men altså Oslo Bokfestival. I helgen har jeg bare vært tilhører. Bokfestivalen er for forfattere som har en rykfersk bok, ikke for fjorårets debutanter.
Jeg skal ikke fortelle om hvordan det var å være ute i den store verden med mitt ultrakorte hår, annet enn at det var mange som ikke kjente meg igjen... uhu... Men det går jo over. Heller ikke at det er andre gang jeg var i sentrum siden påsketider, kreften min er ikke en del av denne bloggposten.

Det er morsomt å høre andre forfattere fortelle om sine bøker, og jeg hadde på forhånd plukket ut seanser som jeg tenkte var matnyttige for egen del eller som jeg bare hadde lyst til å høre på.
Men jeg må si at  mange av disse showene var kjedelige.
Det ble for mye litt av alt.
Tror både forfattere og arrangører hadde hatt mye å hente på å spisse hver seanse tydeligere.
Jeg vil ikke henge ut noen spesielle, men i helgen var jeg på flere seanser hvor tittel på bokshowet ikke sto til innholdet.
Men enda verre. Mange av bokarrangementene var direkte kjedelige. Med lite fremdrift, dårlig fokus, lite spennende fortellinger og lite energi og utstråling fra forfatteren. Det er alt for mange sjenerte og forsiktige forfattere!
Unntak finnes selvsagt. Krimforfatter Trude Teige er tydelig på scenen, hun er proff, hun er journalist og er dreven i å tenke ut en story som fenger på scenen. Hvordan hun hadde fått ide til sin siste krim var direkte spennende å høre på.  Hun ga av seg selv og fortalte hvordan hun ble inspirert til å utvikle plottet. Jeg gikk prompte og kjøpte boken hennes, Svik.
En annen jeg alltid synes det er spennende å høre på er Jan Kjærstad. Han gir av seg selv. forteller om frustrasjoner og usikkerhet, og at det ikke er en strak vei å skrive. Dessuten har en på sin måte ustråling.

Aslak Nore og Øystein Wiiks felles seanse om spioner og røvere var også lyttbar, selv om forhåndsomtalen lovet mer enn showet.  Bøkene deres," En norsk spion" og "Hvit panter" er nok veldig forskjellige, men likevel var seansen vellykket: Den hadde en form for rød tråd fordi forfatterne evnet å spille på hverandre, hverandres bøker og helter,- og bruke humor. Og Wiik, kan jo i likhet med Jo Nesbø, spille på mer en sitt forfatterskap på scenen. Wiik legger nok mer i forberedelsene enn de fleste av oss andre forfattere. Selv om få av oss forfattere kan synge, kunne nok mange av oss snappe opp litt inspirasjon fra hans bok-musikk-show.
Ikke for å kopiere. Det handler mer om at vi forfattere må jobbe med å finne hver vår stil i møte med leserne.


Jeg tenker ihvertfall at det er nyttig å se andre forfattere fortelle, og tar det med meg hjem som inspirasjon. Tenker at det er så viktig å vise energi og utstråling når man forteller om boken sin, være begeistret, holde på den sitrende forventningen. Alt for mange flinke forfattere er for beskjedne på scenen. Forlagene gjør dyktige forfatterne en bjørnetjeneste ved å ikke veilede dem i å fortelle kort, konsist og spennende om bøkene sine.
  Jeg fikk selvsagt ikke med meg alt i helgen, og det var sikkert flere strålende seanser som en kritisk  sjel om meg ikke fanget opp. Og jeg er sikkert for kresen, er bortskjemt gjennom alle årene som journalist. For de fleste publikummere  og bokelskere er det jo stas å se forfattere og kjendiser snakke, og ha mulighet for å møte dem etterpå, kjøpe en bok og få en hilsen i boken.

Jeg tenker likevel  at arrangørene kanskje må være flinkere til å finne gode intervjuere. Spørsmålene blir ofte for slappe, det er dårlig dramaturgi i rekkefølgen på spørsmålene, det er for lite tempo og energi på scenen. Det er ikke alltid at det er forfatterens skyld at showet blir kjedelig.

Om jeg fikk med meg noen triks til mitt nye bokprosjekt? Nei, forfattere flest er nok ikke så rause på å dele sine hemmeligheter.

Og PS: Nå risikerer jeg vel slakt av mine egne bokarrangement. Og bare for å si det. Jeg er ikke dreven eller noe spesielt god, jeg er ikke utlært på dette, men jeg tenker på jobben på scenen som en salgsjobb, du skal selge deg selv som forfatter og - hvor du har få minutters nådetid. Fenger du ikke fra start, er løpet kjørt, og publikum kjeder seg. Jeg får hetta hvis jeg merker at folk kjeder seg.
Kjedelig dette?

Og PS2 : Sist uke er brukt til å lade batterier på hytta. Sove, sove, sove, gå på turer, sove, skrive, bade i havet og sove.





søndag 9. september 2012

Fest for livet




Jeg er glad i å markere livets høydepunkter. Vi har ofte fest i vårt hus. Heldigvis liker både små og store  det, og vi har en stor omgangskrets. Vi er priviligerte slik.

Da jeg begynte på cellegiften rett etter nyttår hadde jeg fest for venner, gode naboer og kolleger.
Det var min egoistiske måte å samle alle de jeg hadde lyst til å se før jeg vinket ha det til denne verden... ihvertfall med hår og med god helse..
På festen lovet jeg at jeg skulle ha fest i månedsskiftet august -september, etter en god sommer med oppbygging av kroppen. Ville være i form til fest, tenkte meg,  behandlingen skulle jeg jo være ferdig med i mai.
Det jeg ikke visste da var at kreften var tøffere og mer aggressiv og behandlingen skulle vare ut august.  (jeg måtte ha tre måneder ekstra med cellegift.Hele juni, juli og august gikk med.)
 Sommeren forsvant.
Så jeg er akkurat ferdig med behandling. Har ikke akkurat fått hentet meg inn ennå.

Men fest  ble det som lovet.
Kan ikke gå fra noe jeg har sagt, selv om mann og flere mente det var galskap.
Men jeg er sta. Dessuten; Hvile kan jeg gjøre etterpå.

Denne gang  var det også av egoisme. Slik prøvde jeg å se alle og takke alle sammen. har ikke krefter til å treffe alle jeg vil ennå.
Jeg samlet et utvalg  av folk som har vært der det siste året til uformell fest i hage og hus. Heldigvis var det sol og varmt, så vi spiste ute.
 Badeengler, turkamerater, nabovenner hyttevenner gode kolleger, flørtepuser, lunsjvenninner, fransk-jenter, barndomsvenner, studievenner,nye venner, chat-venner, forfattervenner, barna og mannen min.
I løpet av kvelden var 70-80 innom. Jeg kunne ha invitert mange flere, men et sted må man sette grensen.
Et par hundre franske pølser, og jeg skal ikke  fortelle hvor mye vin og øl som forsvant.
Men jeg hadde en stor kveld som varte lenge.
Det var mye å ta igjen!

Det å få kreft, er en ensom greie. Du mister utseendet ditt, du mister helsa di, du mister jobbidentitet og du mister også kontroll på livet ditt. Kreftbehandlingen tar fra deg alt. I bytte gir den deg smerte, frykt og ubehag.
Du kjenner deg naken, du ser kjernen i deg selv.

 Jeg har valgt å være åpen om sykdommen. Men smertene har jeg holdt for meg selv. Smerten, frykten, tankene, jeg har ihvertfall ikke delt det med mange. Noen veldig få har fått en liten titt inn til mine innerste tanker, inn i sjelen min.
Det har tro meg vært tunge stunder. Kreft er en jævlig sykdom som gjør deg redd, en  jævlig behandling som volder deg smerter og ubehag.

Det er om å gjøre å ikke miste sjelen din, motet og humøret på veien.
Av og til har jeg lurt på om jeg har orket det.
Men selvsagt har jeg det. Neste time, neste dag har alt sett lysere ut.

Året har lært meg mye.
 Jeg vil bruke livet mitt på det som betyr mest for meg. Ikke vits å gå på akkord med seg selv. Kjærlighet til barna er større enn alt annet.
Jeg har sett hvem som er venner og hvem som bare er bekjente. Men livet byr på herlige overraskelser. Bekjente er blitt venner, og jeg har til og med fått helt nye venner!
Men viktigst: Jeg har bekjempet dritten, jeg har fikset behandlingen, jeg døde ikke av den agressive behandlingen, jeg beholdt vettet og motet med god hjelp av hundrevis av gode støttespillere, familie, venner, naboer, ekser, kolleger.
Så mange gode folk har fulgt meg opp på alle mulige måter. Mailer, telefonsamtaler, chat, turer, gode middager, lunsjer, uventede besøk, isbading, hytteturer, blomster på døren, spa, smågaver, massasje, latter, ærlige samtaler. Gode folk som har vært der for meg hele tiden, ikke bare i starten da kreften hadde nyhetens interesse.
Så mye å feire, så mye å markere.
Denne kvelden kastet jeg parykken for godt, tok på meg  rød kjole og høyhæla sko og var kveldens om ikke dronning, så ihvertfall vertinne med kveldens bredeste smil.

En kveld  med huset fullt av vennlige mennesker, ikke rart jeg bare hadde jeg det supergøy!
 Glad! Takknemlig! Litt hyper.
Selv om det helt sikkert tar meg noen dager å hente inn krefter igjen.
Til uken reiser jeg på hytta for å sove, hvile, gå på turer, svømme i havet og kanskje skrive litt også.
Jeg er begynt på veien tilbake til livet.


onsdag 5. september 2012

Slutt å røyke da, kompis!



Hver dag da jeg gikk fra parkeringsplassen på Radiumhospitalet til hovedinngangen for å få min daglige kreftdøder-dose passerte jeg et leskur. Det luktet vondt allerede før jeg var fremme. Sur røyk.
Dere lesere har sikkert nå forstått hva det var.
Leskuret var et krypinn for røykere.
Der satt de sammenkrøpet med giftpinnen i munnen, kreftpasienter. De sugde nikotin inn i sine plagede kropper. Mange av dem i rullestol, andre så tynne og svake, at det var et under at de hadde klart skrittene til skuret.
Det er ikke mye forskerne vet om årsakene til kreft. Men de vet at røyking øker risikoen for å utvikle sykdommen.
Felles for menneskene i skuret var at de så usunne ut, mer usunne enn meg, følte jeg ihvertfall .
Mange av dem satt endatil med oksygenslange i nesen. Andre med stativ med instravenøs medisin, noen med cellegift.
Når solen skinte var hele plassen foran hovedinngangen full av  røykende kreftpasienter.
Jeg fikk vondt inne i meg.



Kreftbehandlingen koster mye menneskelig, av smerter og lidelse, den koster samfunnet masse, masse, likevel sitter dere der og røyker! Dere vet jo at røyking er en av risikofaktorene for å utvikle kreft. Dere må vite at kullosen motvirker effekten av cellegiften og strålingen?
Ok, jeg forstår sigaretten er vanedannende. men det er sukker og. Jeg var en godtemoms, da jeg fikk kreft , sluttet jeg med sukker. Vet kreften elsker sukker. Enkelt valg for meg.
Hvorfor er det ikke for dere, tenkte jeg.
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre eller klokere enn dere, men hvorfor slutter dere ikke med den giften nå når dere er syke?


En dag da jeg satt og ventet på at det ble min tur utenfor stråling 3, overhørte jeg en samtale mellom to andre pasienter, den ene en kvinne rundt 40 som fortalte at hun hadde barn hjemme, den andre var en  eldre mann som akkurat hadde mistet kona si i lungekreft. De snakket om sigarettene de savnet akkurat da.   Kvinnen sa at hun syntes det var pyton å sitte på venteværelse uten å kunne røyke. Jeg så opp da hun sa det, hun var nemlig tilkoblet et cellegiftapparat også.
"Etter behandlingen nå, som jeg gleder meg til å få meg en røyk! Et par timer uten er jo rene torturen."
Jeg hadde lyst til å filleriste kvinnen, men bøyde meg bare over boken min igjen.
Men hallo, hvor var hun? Hadde hun skjønt alvoret? Det er ingen fest å få spredning av kreften.
Det står advarsler på skjemaene vi får om at røyking reduserer effekten av behandlingen.



Men nå kommer jeg egentlig til det jeg ville fortelle, om møte med  kompisen som tittelen lovet. Eller kompiser er vi vel ikke, men gamle kolleger i mange år. Jeg vil ikke røpe mer.
Men altså; En dag jeg småløp innover korridorene for å rekke stråletimen min, møtte jeg  ham, en gammel god bekjent. En jeg har jobbet med i mange år.
Han satt og ventet utenfor et undersøkelserom.  Først kjente jeg ham ikke igjen. Han så annerledes ut. Blekere. Tynnere. Mindre selvsikker.  Redd.  Jeg stoppet og sa navnet hans, litt usikker på om det virkelig var ham. Men det var det.
Han reiste seg også litt usikker, men så kjente han meg igjen, til tross for  sixpence og kort hår.
Fordi det var åpenbart at vi var der i samme ærend, og jeg fortalte for å bryte isen at jeg hadde hatt kreft.Da fortalte han  jo det var jo derfor han var der. Hvordan kreft har du fått da? spurte jeg. Men jeg visste allerede svaret. Han var jo en storrøyker.  Og jo, han hadde fått lungekreft. Og han sa lakonisk at det tok noen tiår med røyking før han fikk sykdommen..
Vi utvekslet noen erfaringer, eller det var kanskje mest jeg som gjorde det, men så måtte jeg løpe videre.
Da jeg lå under strålemaskinen, tenkte jeg : "Søren hvorfor sa jeg ikke til han: " Slutt å røyke nå da! Behandlingen virker bedre hvis du lar være."
Tror han hadde fikset at jeg sa det.
Men jeg så ham ikke etterpå da jeg var ferdig. Heller ikke noen av de andre dagene på Radium .
Men hvis du leser dette, tenk over det da, kjære du gamle kollega, selv om det er deg og du har alltid røkt, det går an å la være?
Behandlingen virker bedre om du ikke røyker, og i fremtiden er det heller ikke lurt å røyke om du er redd for tilbakefall, eller?
Vi har livet kjærere enn en sigarettpakke eller en sjokolade, har vi ikke?
Og slapp av, jeg forteller ingen at jeg møtte deg der, ja jeg røper ikke hvem du er.

mandag 3. september 2012

Om "case"-enes tyranni i media




I dag løp-gikk jeg en lang tur alene med bikkja. Kjente jeg var møkk sliten i hodet etter det siste døgnet.  Skulle egentlig reist på hytta og hadde gledet meg til duggfriske bad i havet, lange turer, sove til jeg våknet av meg selv og stillhet  Men jeg utsetter turen til Sørlandet.
I dag fikk jeg ikke ro.

I morges våknet jeg av at det lå meldinger fra Journalistens redaktør  (fagbladet til oss journalister) på telefonen.  Fagbladet ville gjerne legge ut bloggen min fra i går på nettstedet Journalisten.no.  Bloggen   om at det er sunt for journalister å oppleve selv å bli intervjuobjekter. Skrev den etter at jeg var  brettet ut over to sider i søndagens VG. Jeg visste selvsagt at  reportasjen kom, hadde blitt intervjuet tidlig juli en gang. Likevel fikk både det bærende bildet, ingress, og totalpakka  meg til å skvette.  Det var dette jeg formidlet på bloggen igår. Om medias makt. Noen tanker om at ikke alle, og ihvertfall ikke jeg selv, alltid er hundre prosent bevisst den enorme makten vi utøver, hvordan det vi skriver, vinklingen vår, hva vi utelater kan påvirke enkeltmennesker og deres pårørende.


Det kunne  ikke skade om Journalisten gjenga bloggen, tenkte jeg.  Uansett ville det bli en liten sak  langt ned på siden eller i sidespalten. Kanskje det ville bidra til at en eller to journalister til reflekterte over hvilken makt vi journalister egentlig besitter.

http://journalisten.no/node/38132

Og plutselig raste det  inn med støttemeldinger  på mail, sms, twitter og via Face.  For blogginnholdet mitt endte som toppsak på Journalisten.no.  Formuleringen min "Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter.Da ville de kanskje bli litt mer ydmyke. "  ble  retweetet av mange på Twitter, og jeg fikk mange flere følgere. Mange mediefolk, redaktører.
Jeg fikk litt klump i halsen. Tenkte at dette også kunne oppleves voldsomt av VGs journalister. Min blogg blir lest av mange, i dag fikk den endatil nye lesere. Bloggen min kan oppleves urettferdig for reportasjeteamet.  Jeg har på den måten også litt makt som blogger,- jeg prøver å være bevisst den.

Før turen fant jeg frem gårsdagens VG som fortsatt lå i bilen,  bladde opp til sidene og så igjen på det fæle bildet av meg og på settingen, og grøsset. Det er ikke meg. Jeg er ikke dødssyk. Skal ikke dø av kreft, ihvertfall ikke nå midt i livet.
Mønstreet igjen bildet av meg med de tømmerstokk-bena. Kan ikke en gang huske at jeg noengang har sett så ille ut. Det er utrolig hva man holder ut, når man må, tenkte jeg. Og utrolig hvor fort man glemmer hvor fælt alt er. Hvor fæle bivirkningene av cellegiften er.
Et bilde av en kreftpasient er ferskvare. I sommer da bildet ble tatt  syntes jeg ikke at jeg så helt jævlig ut. Men det synes jeg nå.
Men det er jo mer enn bildet som ikke rimer. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Hvorfor denne reportasjen var annerledes enn andre reportasjer hvor jeg før var intervjuet.
Det handlet om mer enn at kreften er personlig, og at jeg er redd for barnas reaksjon. .Alt det jeg var sitert på i reportasjen stemte. Problemet var alt rundt. Alt det dystre. Kreft dør man av, var hovedbudskapet til artikkelen.

Jeg tenkte på alle de gangen jeg er intervjuet. Om jobbskifter, om kontroversielle saker, om omtale av millionsøksmål mot journalisten Anne Cecilie, ( ble frifunnet) om drapstrusler jeg har fått som journalist, om det å skrive bok, til og med om kreften, om puppekø, om bokhandlerenes makt, om stenging av Facebook for brystaksjonen.
Jeg har vært intervjuet på radio om drapstrusler, vært i alle store aviser med boken min og med kreften og jeg er blitt vekket av en Se og Hør reporter en lørdag morgen en gang om en sak hvor en kjendis hadde sterke oppfatninger om meg og min journalistikk.
Alle disse sakene har handlet om kalde eller myke fakta, noe med meg har vært fokus for artikkelen eller innslaget..

Plutselig  midt i en bakketopp i skogen forsto jeg hvorfor det denne gangen  var annerledes. Det handlet om mer enn at artikkelen var personlig, om liv og død.



Alle de andre gangene jeg før er blitt intervjuet har jeg vært en ressursperson, en aktør,  journalist, leder, forfatter, forfatter som fikk livet snudd på hodet av kreft. Den store forskjellen denne gangen var at jeg i søndagens VG var det vi på journalistspråk kaller et "case".  Et skarve case. Et eksempel avisen brukte for å illustrere og fortelle om en trend.   En som passer inn i historien, og ikke en person historien handler om.  Vi bruker case til helsestoff, til forbrukerstoff, til økonomisaker, you name it. Case skaper nærhet og identifikasjon, gjør artikkelen mer forståelig for leseren.

Jeg kjenner meg igjen, både som reporter og som leder. Har du et godt case, er saken reddet. Uten case, ingen sak.
I NRK bruker mange reportere som kanskje ikke har stort kontaktnett fellesmailen på huset til å spørre kolleger etter case til ditt og datt.(Akkurat det er veldig irriterende, og jeg lurer på om journalister ikke har nettverk)  Journalister bruker som regel vanlige folk som caser. Folk som ofte ikke kan mediespillet. Det er det enkleste.
For VGs journalister var jeg et case, men de visste jo at jeg var erfaren journalist og kunne spillet.
Men jeg var likevel litt amatør her, fordi jeg ikke forsto rekkevidden av det jeg stilte opp på.
Problemet med mitt case var at jeg egentlig ikke sto til sakens fokus. Jeg overlevde kreften, mens artikkelen påsto at  kreft er en sykdom vi kommer til å dø av.  Jeg var anti-historien i reportasjen. Ellre lyspunktet i den dystre reportasjen, om du vil. I Tv er det aldri en god måte å lage reportasje på,  Å komme med et negativt case, det blir forvirrende.
.
Det er derfor også at det oppleves så skremmende. Bilde av ugjenkjennelige oppblåste jeg i en reportasje som handler om hvilke sykdommer vi skal dø av. Jeg vil ikke og skal ikke dø av kreft nå ihvertfall, ikke før om minst 40 år!







søndag 2. september 2012

Journalist møter seg selv i døren




I dag skvatt jeg skikkelig. Visste at reportasjen kom i VG denne søndag. Men jeg skvatt av flere ting. Først av det gamle bildet, tatt for nesten to måneder siden, rett etter seks måneder på cellegift., før strålingen og før jeg fikk hår. Med parykk og blubbete, oppblåst kropp ( masse vann av cellegift) går jeg  i landets største avis langs stranden i Sandvika.
Reportasjen skulle egentlig stå på trykk i juli, men ble utsatt. Slikt skjer.
Men jeg og mine omgivelser kan se at bildet er gammelt, mens jeg ennå var syltet skikkelig på cellegift og alle medisinene jeg måtte spise for å tåle giften. Jeg er ganske ugjenkjennelig og ser ut som en kjempe.  Jeg tilbød avisen denne uken å få tatt et nytt bilde av meg. Jeg ser jo ganske annerledes ut nå enn jeg gjorde tidlig i sommer. Men de ville ikke det, eller trengte ikke det.

I dag ser jeg litt sunnere ut, håper jeg, selv om jeg ikke er der jeg var for ti måneder siden. Jeg er fortsatt preget av cellegiften, men jeg er slankere og ser vel nesten normal ut, med unntak av håret da.




Jeg skvatt også av vinklingen på artikkelen. Jeg trodde fokuset mer var "Før døde man av kreft, nå overlever de fleste. " I stedet var altså fokus: "Stadig flere dør av kreft , men Anne Cecilie var heldig."
Avisen tok kontakt med meg tidlig i sommer og jeg forsto altså at de ønsket å lage noe på hvordan det var å overleve en sykdom som før var dødelig, i tillegg til endring i sykdomsmønster i befolkningen. Jo da, de sa at de også ville skrive at mange dør av kreft.
 Har ikke turt å vise artikkelen til mine tre barn enda. Frykter deres reaksjoner. De er ikke lenger så redde for kreften. De vet jeg har bekjempet dritten.  Men det er voldsomt å se sin egen mor over to sider i avisen, med fokus på sykdom og død. Vil ikke at de skal bli urolige igjen for fremtiden.


Jeg fikk en varsel på mail om artikkelen fra Retriever i morges på telefonen ( forlaget Aschehoug abonnerer på en slik tjeneste for alle forfatterne sine) og jeg dro bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe VG og Dagbladet. Jeg leste artikkelen  i bilen og gjemte avisen.
Som barn av sin tid leser også mine unger mest nettaviser heldigvis, og artikkelen finnes bare på papir. Kanskje naivt, men jeg håper de slipper å se oppslaget.

For jeg skal ikke dø nå, jeg skal ikke dø av kreft. Og det står også i artikkelen. Det er bare at hovedinntrykket til artikkelen sier at man dør av kreft før ellers siden.
Jeg leste selvsagt sitatene mine på forhånd. Kan ikke klandre journalisten.  Men jeg ante jo ikke tittel , fokus og at man kjørte meg opp i ingress.Det har jeg heller ikke krav på å vite. Bare sammenhengen jeg brukes i.
Ja, ja.
Og igjen ser jeg hvor godt det er å bli minnet på hvor stor makt man har som journalist. Jeg har vært det i hele mitt yrkesarktive liv, men har nok ikke hele tiden vært så bevisst det.  Jeg har hatt fantastisk spennende jobber i landets største redaksjoner.  Aftenposten, Dagens Næringsliv,  NRK og Dagsrevyen før jeg ble frontsjef for NRK.no. Bølla-Remen kalte gutta meg i Dagens Næringsliv hvor jeg jobbet i mange år, fordi jeg var så tøff og pågående som journalist, med massevis av førstesideoppslag.  Av og til har jeg møtt folk i private sammenhenger som er blitt intervjuet av meg og som husker det godt og da får jeg ofte høre hvor nervøse de var for intervjuet, for mine motiver og for vinklingen.
Noen av dem med god grunn.
Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter, Da ville de kanskje bli litt mere ydmyke for makten vi besitter.(  Parantes bemerket : Dette beskrev jeg jo i krimboken min, På direkten. Hva skjer med journalister som selv blir forfulgt av pressekolleger, som kommer på topp i TV-sendinger og på førstesiden i avisene?  I min bokverden ble det drap av slikt)
Jeg har opp gjennom årene blitt intervjuet mange ganger.  Gjennom jobben som journalist flere ganger, og særlig årene da jeg var  økonomiredaktør i NRK. Og selvfølgelig mye med bokdebuten min i fjor før kreften, men de gangene var det bare gøy,  en lek. .Det er først nå med kreften at det blir så personlig. Jeg har valgt å være åpen også i media. Målet mitt har hele tiden vært å ufarliggjøre kreften. På tross av at VG skriver noe annet, så overlever de fleste av oss kreften.  Kreftbehandlingen blir bedre og mer målrettet.. Såvidt jeg husker ligger overlevelsesprosenten på  hele 70-80 prosent for kreft generelt, og på nærmere 90 prosent på brystkreft.






Ellers fryder jeg meg over at håret gror, og kjente , til tross for VG-oppslaget, på lykkefølelsen i dag da jeg kjørte min gamle Saab  cabriolet og merket hvordan vinden tok tak i håret. Formen svinger, humøret likeså.  Det er lett å overdrive i iver etter å leve normalt.  Hver dag blir jeg slik sett en erfaring rikere.


Og PS mandag formiddag: Journalisten har nå gjengitt bloggen min. Jeg ønsket ikke å ta journalisten bak reportasjen. Hun var søt og hyggelig. Men dette handler om at vi journalister ikke alltid ser hvordan nyansene kan virke store for de som blir intervjuet, og ikke minst deres pårørende. Flere venner skvatt også da de så bildet i gårsdagens VG.
Dessuten; det var akkurat dette som var budskapet mitt i kriminalromanen På direkten. Jeg ønsket å skrive om hva som skjer når journalister selv blir jaktet på, selv ender på førstesidene og på topp i Tv-nyhetene. Slikt blir det mord av, i min boks verden!


Og PS2. . Her er jeg omtrent samtidig, en uke før, men etter siste cellegiftkur i samme tunika som  bildet først her fra VG..Jeg så ikke ut på samme måte som et et oppblåst mumietroll. Fotografens bruk av vidvinkel og måten det er tatt nedenfra og opp gjorde meg til et unødvendig monster...