mandag 17. september 2012

Sorry, men mye kjedelig på Bokfestival



I helgen har jeg vært på bokfestival i Oslo. Byen var full av bøker, forfattere og stolte forleggere i tre hele dager .

 Å,  denne deilige forventning som lyser ut av alle forfatteres øyne når de forteller om sitt nye bokprosjekt.  Jeg kommer aldri til å glemme den sitrende følelsen jeg hadde for nesten et år siden da jeg holdt min første bok i hånden.

Neste år er jeg der kanskje igjen på scenen foran publikum stolt og ivrig fortellende om min nye roman. Jeg synes det er skikkelig gøy å være med på bokarrangement, elsker å møte lesere, jeg har lært meg  faktisk å like å være på en scene. Har ikke alltid gjort det.  Men jeg har lært meg at det er viktig å være godt forberedt, ha en story, en rød tråd, samtidig som man må ha evnen til å improvisere.
Ikke sjelden endrer jeg litt etter å ha sett ut hvem som sitter i salen. Hvis det bare er veldig godt voksne damer leser jeg for eksempel ikke de mest pirrende sexscenene i boken. Hvis det er mange menn i salen  derimot... satser jeg på rå action!

Men altså Oslo Bokfestival. I helgen har jeg bare vært tilhører. Bokfestivalen er for forfattere som har en rykfersk bok, ikke for fjorårets debutanter.
Jeg skal ikke fortelle om hvordan det var å være ute i den store verden med mitt ultrakorte hår, annet enn at det var mange som ikke kjente meg igjen... uhu... Men det går jo over. Heller ikke at det er andre gang jeg var i sentrum siden påsketider, kreften min er ikke en del av denne bloggposten.

Det er morsomt å høre andre forfattere fortelle om sine bøker, og jeg hadde på forhånd plukket ut seanser som jeg tenkte var matnyttige for egen del eller som jeg bare hadde lyst til å høre på.
Men jeg må si at  mange av disse showene var kjedelige.
Det ble for mye litt av alt.
Tror både forfattere og arrangører hadde hatt mye å hente på å spisse hver seanse tydeligere.
Jeg vil ikke henge ut noen spesielle, men i helgen var jeg på flere seanser hvor tittel på bokshowet ikke sto til innholdet.
Men enda verre. Mange av bokarrangementene var direkte kjedelige. Med lite fremdrift, dårlig fokus, lite spennende fortellinger og lite energi og utstråling fra forfatteren. Det er alt for mange sjenerte og forsiktige forfattere!
Unntak finnes selvsagt. Krimforfatter Trude Teige er tydelig på scenen, hun er proff, hun er journalist og er dreven i å tenke ut en story som fenger på scenen. Hvordan hun hadde fått ide til sin siste krim var direkte spennende å høre på.  Hun ga av seg selv og fortalte hvordan hun ble inspirert til å utvikle plottet. Jeg gikk prompte og kjøpte boken hennes, Svik.
En annen jeg alltid synes det er spennende å høre på er Jan Kjærstad. Han gir av seg selv. forteller om frustrasjoner og usikkerhet, og at det ikke er en strak vei å skrive. Dessuten har en på sin måte ustråling.

Aslak Nore og Øystein Wiiks felles seanse om spioner og røvere var også lyttbar, selv om forhåndsomtalen lovet mer enn showet.  Bøkene deres," En norsk spion" og "Hvit panter" er nok veldig forskjellige, men likevel var seansen vellykket: Den hadde en form for rød tråd fordi forfatterne evnet å spille på hverandre, hverandres bøker og helter,- og bruke humor. Og Wiik, kan jo i likhet med Jo Nesbø, spille på mer en sitt forfatterskap på scenen. Wiik legger nok mer i forberedelsene enn de fleste av oss andre forfattere. Selv om få av oss forfattere kan synge, kunne nok mange av oss snappe opp litt inspirasjon fra hans bok-musikk-show.
Ikke for å kopiere. Det handler mer om at vi forfattere må jobbe med å finne hver vår stil i møte med leserne.


Jeg tenker ihvertfall at det er nyttig å se andre forfattere fortelle, og tar det med meg hjem som inspirasjon. Tenker at det er så viktig å vise energi og utstråling når man forteller om boken sin, være begeistret, holde på den sitrende forventningen. Alt for mange flinke forfattere er for beskjedne på scenen. Forlagene gjør dyktige forfatterne en bjørnetjeneste ved å ikke veilede dem i å fortelle kort, konsist og spennende om bøkene sine.
  Jeg fikk selvsagt ikke med meg alt i helgen, og det var sikkert flere strålende seanser som en kritisk  sjel om meg ikke fanget opp. Og jeg er sikkert for kresen, er bortskjemt gjennom alle årene som journalist. For de fleste publikummere  og bokelskere er det jo stas å se forfattere og kjendiser snakke, og ha mulighet for å møte dem etterpå, kjøpe en bok og få en hilsen i boken.

Jeg tenker likevel  at arrangørene kanskje må være flinkere til å finne gode intervjuere. Spørsmålene blir ofte for slappe, det er dårlig dramaturgi i rekkefølgen på spørsmålene, det er for lite tempo og energi på scenen. Det er ikke alltid at det er forfatterens skyld at showet blir kjedelig.

Om jeg fikk med meg noen triks til mitt nye bokprosjekt? Nei, forfattere flest er nok ikke så rause på å dele sine hemmeligheter.

Og PS: Nå risikerer jeg vel slakt av mine egne bokarrangement. Og bare for å si det. Jeg er ikke dreven eller noe spesielt god, jeg er ikke utlært på dette, men jeg tenker på jobben på scenen som en salgsjobb, du skal selge deg selv som forfatter og - hvor du har få minutters nådetid. Fenger du ikke fra start, er løpet kjørt, og publikum kjeder seg. Jeg får hetta hvis jeg merker at folk kjeder seg.
Kjedelig dette?

Og PS2 : Sist uke er brukt til å lade batterier på hytta. Sove, sove, sove, gå på turer, sove, skrive, bade i havet og sove.





2 kommentarer:

  1. Du har så rett og skriver så levende. De fleste forfattere er så tamme og kjedelige, mangler utstråling. Men det gjør ikke du!!! Du har en så sterk personlighet og utstråling man merker allerede første gang man møter deg.
    Hilsen en beundrer

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hyggelig tilbakemeldin, anonym!

    SvarSlett