mandag 17. november 2014

- Brystene er helt fine

Ikke stort annet å si enn at alt er bra!

"Brystet ditt er helt lik slik det var på forrige kontroll. Det er helt fint," smilte legen mot meg.

Da hadde jeg ligger på ank en evighet.  Etter mammografien som gjorde like vondt som sist på det operert brystet og på det andre hvor det ikke gjør vondt, ble jeg bedt om å kle på meg og sendt videre innover i gangene.
Til ultralyden. Her ser de kjertlene og brystvevet bedre enn på mammografi.  Det er en tilleggsundersøkelse som ikke er standard, men som brukes når pasienten har tett brystvev samt kjertler,- og hvis man har gjort funn på mammografi.
Med meg var det bestilt ultralyd på forhånd av kreftlegen.
I uken før undersøkelsen har jeg vært urolig, jeg har grudd meg til denne viktige kontrollen. All statistikk forteller at det er nettopp nå , to års tid etter behandlingen at risikoen for tilbakefall er størst.
Brystkreft er ingen spøk om du får spredning. Da er den uhelbredelig. Den finnes ingen kur  som fjerner kreften helt fra kroppen

Les også Den verste dagen i året:

Jeg fant riktig dør, kledde av meg, hilste på røntgenlegen og la meg på benken.  Hun sa hun ikke fikk opp papirene mine, det var noe datatrøbbel. Hun forsvant.
Så lå jeg der, halvnaken, men med skjerfet mitt til å varme meg rundt livet. Fryser lett.
Da kom frykten. Visste at det var bare to muligheter. Enten er jeg frisk og kreftfri eller så finner de kreftceller. Tenkte på barna mine, at de måtte beskyttes mot mer vondt. Det holder nå.
 Minuttene på den harde, kalde benken var ulidelig lange. I korridoren utenfor hørte jeg stemmer og raske skritt. Bak et en halvåpen dør og et forheng på naborommet satt leger og analyserte
bilder på dataskjermene, andres bilder, og kanskje mitt også.
Pulsen gikk raskere, tårene presset, jeg bet meg i leppen.
Husket sist jeg lå slik og ventet på ultralyd, da jeg fikk den forferdelige kreftbeskjeden av legen på Volvat.

Her kan du lese om det:   Slik var det å få kreftdiagnosen. Fra himmel til helvete

Sendte en sms hvor jeg uttrykte hvor vondt jeg hadde det. Lukket øynene og prøvde å bare være tilstede i meg selv, ikke kjenne mer på frykten , ikke tenke det verste, bare tenke på planer, gode ting jeg skulle oppleve senere i dag, til helgen, til uken, senere. Alt det gode.
Endelig kom legen tilbake,  hun er en av over 30 leger jeg har møtt på min vei i helsesystemet siste årene. Hun smurte den kalde geleen på brystene, førte ultralyd-staven over først det venstre opererte brystet.
"Jeg forstår hvordan du har det nå. Denne tiden før kontroll er ubarmhjertelig tøff og vond for dere som har hatt kreft, sa hun.
Jeg nikket. Innstilte meg på det verste. Tårer.
 "Men dette brystet er helt fint, ingen forandring fra forrige gang."
"Er du helt sikker," spurte jeg.
"Ja, helt sikker,"  sa hun og fortsatte over på det andre brystet.
"Dette er like fint, " sa hun.
Bare smil og glede.
Men fortumlet kledde jeg på meg.
.
"Ingen kreft, ingen kreft," gjaller det i hodet mitt og jeg har lyst til å rope det høyt til de som går forbi på fortauet. Jeg smiler bredt for meg selv. Folk smiler tilbake.
Brystene mine er friske. Kreften har holdt seg borte. Jeg er blant de heldige.
Heretter faller risikoen for tilbakefall hvert år.
Nå kan jeg senke skuldrene.  Helt til neste kontroll.
Men nå er jeg pumpa...

Etter undersøkelsen fikk jeg den triste beskjeden om at Brystkraftkollega Synnøve er død. Hun har hatt uhelbredelig kreft lenge, men har holdt humøret oppe og har hatt et liv med mening og innhold. Her er hennes blogg. Uhelbredelig kreftsyk, jeg?
Hvil i fred, Synnøve.  Gode tanker til alle barna dine.
Sier det igjen: Kreft er en drittsykdom


søndag 16. november 2014

Den verste dagen i året

Så er dagen her.
Den verste dagen i året.
Eller i halvåret som det har vært for meg foreløpig.
Det er tid for sjekk av brystene.
Tid for mammografi og ultralyd.
Det er i morgen det skjer.
Dagene før kontroll er jeg på tuppa. Prøver å være glad, ikke bry mine omgivelser. Holder kjeft om min frykt for resultatet.
 Nå i helgen hadde jeg 20 nabovenninner her på fest, de hørte ikke et ord om den raskt forestående kontrollen.
Kan ikke bry venner og bekjente med slik. Alle tror jeg er kurert for kreft for evig og alltid, og at bekymringer for kreft er historie.
Slik er det ikke,
Folk som ikke har hatt kreft forstår ikke hvordan livet egentlig er snudd på hodet.
Jeg smiler, er glad, er midt i livet på alle måter.
 Men inni meg roterer uroen uken før kontroll, i blant ellers også. Jeg holder det bare for meg selv.
Og i tiden før kontroll kjenner  jeg på bryst, under armene der hvor lymfene er, stirrer på meg selv i speilet, ser jeg ikke litt mer sliten ut enn ellers?

To år siden jeg var skallet, uten vipper og bryn. Trodde ikke jeg skulle få hår igjen. Men vips er det tilbake, omtrent som før.


Jo, man leter etter tegn.
Fra å ha vært den mest bekymringsløse og kanskje røffeste kvinne i noen kilometers omkrets, er jeg mer på vakt,  jeg vet at god helse er ingen selvfølge.



Jeg gruer meg som en unge til morgendagens kreftundersøkelser.

En ting er at mammografi er vondt for en som er operert i puppen og hvor brystet er strålt. Innihampen noe så jævlig vondt, unnskyld uttrykket.
Jeg biter tenna sammen, lukker øynene mens det forferdelige apparatet knuser brystene mine flate som en pannekake mellom to glassplater.  Og holder pusten og følelsene inne.  Tårene renner, redselen roterer som en ildkule.
"Det må være nok nå, "hikster jeg. Nei, pust med magen, litt til får jeg beskjed om.
Runden med mitt normale friske bryst går som en lek, merker nesten ingenting.

Jeg gråter ikke ofte. Men etter kreften er jeg mer sippete og følsom.
Tankene går tilbake til tiden da jeg fikk den forferdelige kreftbeskjeden.

Det som rir meg akkurat nå  er selvsagt at jeg vet at det er en risiko for tilbakefall, og en risiko for spredning. Tankene om det er tydelig før kontroll.



I  høst var jeg på scanning av skjelett fordi legen gjorde noen mistenkelige funn.  Selv om jeg har hatt kreft måtte jeg vente i over fem måneder før jeg ble undersøkt. Det er vel neppe i overenstemmelse med de fagre kreftløftene til politikerne. Ventetiden var tøff.
Og tiden etterpå er enda tøffere, før man får resultatet,

Men svaret jeg fikk etter en tid var heldigvis oppløftende. "Null kreftceller i skjellettet."


Det er nok mye juks med tall innen kreftforskning. I dag sier man at cirka 80 prosent overlever brystkreft, 80 prosent er i live etter fem år.
Problemet er at det ikke finnes ordentlig forskning på hva som skjer etter at de fem årene er gått.
Jeg er sånn halvveis. Litt over to år siden jeg var ferdigbehandlet, ferdig forgiftet og strålet.
Og det er akkurat nå, i denne to års perioden at risikoen for tilbakefall er størst.

Man vet ikke hvem som får kreften igjen. Det eneste man vet er at 25 prosent får tilbakefall. Og er det tilbakefall med spredning har man foreløpig ikke funnet er kur. Pasienten blir aldri kreftfri. Pasienten dør etterhvert, noen før andre. Dette avhenger av krefttype og aggressivitet.
Til tross for alle smileys og tomler på Facebook og sosiale medier. Ingen er helbredet for brystkreft med spredning.  Det er den tøffe sannhet.
Heldigvis er jeg ikke der nå. Håper jeg.




Les også :Fra Himmel til helvete

Jeg har før fortalt om oss damene fra Radiumhospitalet. Vi var 12 for to år siden som gikk til behandling og som deltok på rehabilitering sammen. Vi trente oss tilbake til livet i et program som heter "Raskere tilbake." Vi var spredt i alder,fra 32 år til 65 år. Etter mindre enn et år døde den første. Hun som var yngst. Et stort ufattelig sjokk for oss alle, jeg er fortsatt ikke kommet over det.
 Så fikk en av oss kreft igjen, uten håp. Vi andre strever oss tilbake til jobb og livet.  Noen opp og nedturer og tilbakeslag opplever vi alle.
Livet og kreftene blir aldri som før.






 Men heldigvis skjer det fantastiske undere. En av de flotteste vakre jentene  i kreftgjengen vår fortalte i sommer at hun var gravid. Og vi jentene møttes nettopp ute på byen til sushi, den ene av oss med stor rund mage.
Nå denne uken tikket det inn på mailen et bilde av en vakker litn jentebaby.
Og for alle dere kvinner som får kreft og må gjennom cellegift og medikamenter. Det er håp : mensen og fertiliteten kan komme tilbake igjen.
Jeg har fått de tre barna jeg skal ha. Nå håper jeg bare at resultatene i morgen er strålende slik at jeg fortsatt kan være en sterk og frisk mamma for mine tre.
Kryss fingre og tær for meg, folkens!




søndag 17. august 2014

En sommer med mening og mål




Før sommeren begynte satte jeg meg noen mål.
Det ene var å bruke sommeren til å padle igjen. Det andre var å skrive igjen. Og det tredje var noe mer privat...
Padle har jeg ikke gjort på mange år, selv om vi i familien har to kajakker. De siste somrene har kroppen ikke vært med meg. Sommeren før jeg fikk kreft hadde jeg en mystisk hevelse i det ene beinet og kunne nesten ikke bevege meg.  (Åtte leger på tre ulike sykehus undersøkte meg, og jeg ble utredet for mye uten at noen fant ut av det. I  ettertid tror jeg nok at den hevelsen var et signal fra kroppen om at kreften hadde tatt bolig i meg)
 De neste to somrene var jeg enten syk på grunn av kreft og behandling eller av bivirkninger og seneffekt av behandlingen. Elefantlegger og hovne ledd og ankler har vært en del av moroa de siste par årene.
Jeg har ikke vært like smidig som før, og har vært en krøkke i båt og på svaberg. Padling har vært utelukket.

Denne sommeren er den første på flere år kroppen begynner å lystre meg. Endelig har jeg fått kroppen min noenlunde tilbake. Hevelsene er nesten borte ( cellegiften taxol gjør at du får vann i kroppen,- og dermed et oppblåst utseende, cellegift og annen behandling gjør kroppen stiv) og anklene har fått nesten den gamle bevegeligheten tilbake. Hvis jeg passer på å være i bevegelse det meste av dagen, trene og være på farten, er jeg nesten som før.
Og så deilig det er!
Derfor har jeg denne sommeren blitt en padler.  Ritualet er :Først tur med bikkja og en dukkert om morgenen, en kaffe på brygga og deretter gjerne en tur med kajakken. De første gangene "tvang" jeg mannen min til å være med. Etterhvert tok jeg turene ut på havet alene, inn langs skjær og holmer og rundt øya vår og inn tilbake i viken ved Skjeggestø. Fantastisk!!
Dessuten er det beste trening for armer, skulder, rygg og mage.



Det andre målet satt litt lenger inne. Å skrive handler om konsentrasjon. Å skrive krim eller skjønnlitteratur handler om å la fantastien gro, blomstre, om å leve seg inn i personene dine og i handlingen. For å kunne skrive, for å kunne la fantasien blomstre må hodet være fritt for tanker og bekymringer.  Du må ha fullstendig fokus.  Og det har dessverre vært noen mørke skyer over tilværelsen min de siste månedene.  Når hodet er i ferd med å eksplodere av bekymringer, er det ikke god grobunn for gode skriveøkter.
Det har vært veldig tøffe tak rundt meg det siste halvåret, uten at jeg nå vil gå nærmere inn på det nå. Og denne gangen handler det ikke om meg og helsa mi, men om andre som jeg er glad i.  Det er egentlig ikke til å tro at så store utfordringer står slik i kø for noen familier.

Men en gang i sommer, løsnet det likevel for meg, til tross for alt det vanskelige. Dager i ro ved havet gjorde godt. Et par bokarrangementer jeg var invitert på som forfatter i regi av Kystkulturuka minnet meg på at jeg har utålmodige lesere som vil ha mer fra min hånd. Takk alle som i sommer har mast på når neste bok kommer!!   Etterhvert tok  jeg fatt på skriving igjen. Manuset har ligget brakk i mange måneder, helt siden i vinter. Storyen er ferdig, manusutkast er dissikert av en ekstern konsulent og av redaktøren min i Aschehoug. Nå er det opp til meg å gjøre manus bedre, luke bort klisjeer, redigere, fjerne unødvendige sidehistorier, øke spenning noen steder, ta bort unødvendig spenning andre steder slik at denne boken blir bedre enn den forrige.  Jo, det blir bok . Den er bare litt forsinket. Boken er forsinket fordi livet mitt har vært i det største laget en stund.


På  noen av mine padleturer er jeg også blitt inspirert. Tid for meg selv, jo da flyr tankene og nye ideer dukker opp. Så ja, det er nok noe padling i det nye manuset. Og selvsagt er det mye sjø, kaldt vann og isbading i dette manuset og. Det måtte bli det.
Som mange av dere vet er Christina Fiori Mørk isbader. Som meg. Og i neste bok må jeg ta dette med isbading helt ut. Starten er guffen og creepy. Langt unna den eventyrsommeren vi har hatt på Sørlandet.
Mål nummer 3 var selvsagt å nyte sommeren, leve langsomt og være med de jeg er glad i, og gjøre livet bedre for de som trenger meg. Håper og tror jeg har fått til det.
I  morgen begynner barna på skolen igjen.  Sommerferien er over. Men jeg håper følelsen av sommer sitter lenge i hodet.






fredag 20. juni 2014

Ikke bli bitter!


Mange har lurt på hvorfor jeg ikke skriver mer på bloggen. Og jeg får stadig mail fra lesere som undrer.
Hva skjer?




Jeg har ikke et enkelt svar. Annet enn at livet har vært i største laget de siste månedene. Denne gang handler ikke livets skyggeside  om meg og min helse, men om andre, om andres liv og helse, litt om jobbsituasjon og noe mye verre, foreløpig lar jeg det ligge der.
Det har vært en tid hvor jeg ikke har ønsket å formidle så mye.
Når tiden er moden forteller jeg kanskje mer. Uansett har de siste månedene gitt meg rom til å tenke på livets forgjengelighet, at man ikke kan ta lykke og helse for gitt, at trygghet er en gave, at man ikke skal ta jobb for gitt, at det er en tid for alt.
 Livet handler om flaks og uflaks, kall det rettferdighet eller urettferdighet. Kall det å være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Kall det livets lotto-spill.
 Uansett: tilværelsen har de siste to og et halvt årene vist meg at livet ikke er en rett og slagen landevei.
Livet  inneholder ikke en utholdelig letthet.
Livet er her og nå,- det er tøft og røft, det byr på smerter og redsel, frykt for å miste, redsel for det ukjente, redsel for den neste katastrofen som kan ramme.
 Det gjelder å nyte de gode dagene, ikke ta lykke for gitt, men være takknemlig over alt livet likevel gir.

Fordi livet har vært og fortsatt er krevende, mer enn krevende har jeg heller ikke hatt kapasitet til å skrive.
Manus har ligget brakk i mange måneder.  Etter å ha levert det til redaktør i Aschehoug i vinter, skjedde det mye rundt meg. Alt for mye. Den ene katastrofen etter den andre.
Det er en tid for alt.

Nå har det vært en tid for å gi av min tid og overskudd til andre.
Jeg fikk ikke skrivesperre. Det handler altså mer om mangel på tid og mangel på overskudd. Jeg bestemte meg for å ta en skrivepause. Bestemte meg også for ikke å ha dårlig samvittighet for det.
For hallo, jeg er ikke en maskin, men jeg må stå i det som raser rundt meg, stå i livet.
For å skrive må man ha både tid og rom mentalt. Kreativitet kommer ikke når hodet sprenges av bekymringer.

Slik sett er det rart at jeg faktisk har vært i stand til å forfatte en ny historie med det som redaktøren min tross alt mener har et spennende plott, gode miljøskildringer og fint persongalleri mens jeg selv har vært så syk og svak.
Det ligger mye smerte i det bokmanuset som skal bli bok 2,- og de som har lest manus mener nok at det også er litt dystrere enn debuten.

Nå jeg har tenkt å bruke sommerferien på manus, forbedre, stryke med mer, slik at det blir så godt at det holder Aschehoug-nivå. Hvem vet kanskje blir det enda mer dystert med de siste måneder som ballast. Eller kanskje er det slik at heretter må det bare gå oppover?

Seminarmat for forfattere


Men altså: i går var jeg på Aschehougs sommerseminar for forfattere. Hyggelig, nyttig og  skikkelig påfyll. Godt å treffe forfatterkolleger igjen.

Blant  foredragsholderne var Aschehoug-forfatter Jan Kjærstad.

Han delte sine tanker, råd og boktips med oss forfattere som er så heldige å få utgitt bøker på Achehoug.

Hans hovedpoeng var;  Ikke bli bitter.  Vi kan ikke alle bli Jo Nesbø, vi kan ikke alle forvente at vi slår gjennom etter 20 år som Cecilie Enger eller få Nordisk råds litteraturpris en gang. Vær fornøyd med at vi  lykkes med å få utgitt bøkene , det er ingen selvfølge, vær glade og stolte over at vi har lesere.
Det han ikke sa var at vi ikke alle kan ha slik suksess som han har hatt, og at han også er blant vinnerne av den gjeve Nordisk råds litteraturpris.

"Det er påfallende ofte tungt å ikke være Jo Nesbø. Vi vil jo alle være Jo Nesbø, men vi kommer ikke til å bli det. Men av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, " sa han.

Ikke bli bitter fordi om boken eller bøkene dine ikke selger i mengder. Vær takknemlig for skriveglede, for skriveglede, tenker jeg, for at vi er så heldige at vi har en redaktør med tro på oss og et forlag som tar sjansen på å selge bøkene våre.

Jeg tenker at det med bitterhet gjelder på andre områder i livet også. Det er ikke alltid at ting blir som man har drømt om eller planlagt, men man bør ikke la nederlag eller problemer forsure livet. Det å ha evne til å gå videre, til å lukke døren eller boken og å starte på nytt,- ja det er en evne som virker mot bitterhet.

Det å gå videre hjelper også helt sikkert mot skrivesperre.




Her er direkte sitat fra foredraget til Jan Kjærstad, kopiert fra kronikken hans på Forfatterforeningens sider.



" Bli ikke bitre. Ikke sløs bort energien på å være sjalu eller klage over de begredelige forholdene i bransjen. Det er ikke Jo Nesbø som er fienden. Fienden er bitterheten, lammelsen, det at vi glemmer hvilket privilegium det er å kunne skrive, faktisk få antatt bøker. Og det går an å få oppmerksomhet, nå ut, selv om vi ikke skriver Min Kamp 1–6 eller vinner Nordisk råds litteraturpris. Vi glemmer at bøker kan bety noe, at bøker til og med kan skape betydelige ringvirkninger, selv om de ikke blir nevnt av Mette-Marit eller ikke selger i bøtter og spann.
Av og til holder det at noen få leser boka og blir betatt, og så formidler sin fascinasjon videre til andre. Det oppstår et rykte, en slags kult, og stadig nye, til og med nye generasjoner, finner frem til denne boka, så å si i det skjulte."


Skjeve perler i norsk prosa er tittelen.

I foredraget listet Jan Kjærstad opp ti bøker som har betydd mye for ham som forfatter. Bøker som ikke nødvendigvis er blitt storselgere, men som forlag har satset på og utgitt og som  hatt sine lesere og som har betydd mye for ham og hans utvikling som forfatter.
Eller for å bruke hans ord: Ti bøker til almenn oppbygging.


1. For synsvinkelskifteneKjell Askildsen, ikke novellene, men en roman fra 1969 : Omgivelser. Fire mennesker på en øy – en øy med et fyrtårn, bør jeg kanskje legge til. Jeg leste denne boka omtrent da jeg begynte å skrive selv, og jeg har siden alltid tenkt at få litterære grep er mer virkningsfulle enn å skifte synsvinkler.

2. For sin sjangerblandingCecilie Løveids debutbok Most, 1972. Om Veslemøy og Marit og den upålitelige John Wesley, om kjærlighet og natur og øya Most. Most er den første av Løveids fire punktromaner, eller lyriske kortromaner, som når et toppunkt med Sug. Løveid skriver med noe jeg vil kalle et språklig begjær eller kanskje bedre: begjær etter språk. Hun beveger seg i grenselandet mellom poesi og prosa, mellom drøm og virkelighet, mellom det folkloristiske og det episke, mellom logiske sammenhenger og frie assosiasjoner.

3. For hva den gjør med romFinn CarlingPiken og fuglen, 1952. En miniatyrroman med en ukonvensjonell behandling av rommet, en av de fiksjonsvariablene det eksperimenteres minst med. Romanen foregår i et tidløst landskap og er preget av en slags kulisser, men allikevel gjør Carling noe spennende, han lar personene gå inn i ”umulige” rom, hvis dere skjønner hva jeg mener. Det stemmer ikke hvis man forsøker å tegne det opp, og det er ikke så enkelt som at det dreier seg om parallelle universer. Det er mer rom i rom. Det er sikkert ikke tilfeldig at Carlings selvbiografi heter I et rom i et hus i en have.

4. For å våge noe allegorisk. Solveig ChristovTorso, også den fra 1952. 1952 var et godt år for norsk litteratur, det var også da Trygve Åslund ble født. Torso viser at det finnes alternativer til den psykologisk-realistiske fremstilling. Menneskene i romanen bor på en hylle i fjellveggen og lever i spennet mellom lengselen mot høyden og frykten for avgrunnen, og bare denne korte antydningen røper at Christov lar en symbolsk og allegorisk skrivemåte prege romanen. Boka ble naturligvis kritisert for å være ”for tørr”. Selv blir jeg fylt av safter når jeg møter en slik vilje til å skrive annerledes.

5. For sitt språk. Geir Pollens roman Hutchinsons Eftf, 1998. Jeg nyter det litt arkaiske, litt omstendelige språket, eller den stemmen som skapes når Pollen skriver om en antikvariatbokhandlers nysgjerrighet på en stamfar som var forfatter av pionerverket Fluefiskeriets Anvendelse i Norge, og om den selvsamme antikvariatbokhandlers pasjon for en kvinne som forsker på dronning Mauds selskapskjoler.

6. For på snaue 90 sider å skape forbausende mye undertekstMette Karlsvik: Flytårn, 2007. Historien om Flygelederen som sitter i flytårnet og har utsikt og oversikt. Samtidig et riss av Norges historie, fra steinalderen til i dag, fra tidlig innvandring til sen utvandring. Flygelederen har ikke fullt så god oversikt over følgene av å sitte i flytårnet, strålingen, eller over sine nærmeste etter at han innleder et kjærlighetsforhold til Nora. "Flyveleiaren snur seg mot Nora. Hestehalen hennar er eit mørkt, mjukt og tjukt spørsmålsteikn." En på samme tid enkel og dyp bok om samferdsel og kommunikasjon på mange plan.

7. For motet. Johan Borgen: Jeg, 1959. Jeg er full av beundring for en forfatter som etter en suksess som Lillelord-trilogien, og etter at folk roper mer, mer, skriver en tynn, utradisjonell roman som gjør at han mister ¾ av Lillelord-leserne. De fleste lesere falt antakelig av alt på første side der jeg-personen deler seg i to og jeg står ved huset og samtidig ser seg selv stå i skogkanten og gå innover stien. Men som Hans Herbjørnsrud skrev i Samtiden kort tid etter utgivelsen – og det viser hvilken betydning nettopp slike skjeve bøker kan ha: ”Vi unge har innlemmet Borgens metafysiske roman ”Jeg” blant våre hellige bøker...”

8. For sin sjeldne, tidlige prosamodernismeRolf Stenersen, Stakkars Napoleon, 1934. I denne boka finnes elementer som trekker tanken både til ekspresjonisme og surrealisme, i tillegg rommer den impulser fra psykoanalysen i form av stoff fra det underbevisste. Stakkars Napoleon er et av de første forsøkene i Norge på stream of consciousness. En rekke løsrevne innfall er bundet sammen av assosiasjoner og omkved, kanskje med døden som et slags sentrum. Boka fikk bare dårlige kritikker. Til og med Sigurd Hoel syntes romanen var så besynderlig og utilgjengelig at han først refuserte den. Stenersen sa for øvrig at han ville skrive som Ludvig Karsten malte, en påstand jeg finner meget ansporende.

9. For sin insistering på forskjellen mellom menn og kvinnerKari Bøge, Vivian, hvit, 1974. En kvessende og sanselig og originalt vinklet feminisme, og dét midt i den dogmatiske sosialrealismens glansperiode. Rett og slett et betimelig kvinnelitterært avvik, preget av en kroppslig, språkkritisk fortellemåte. Mye av handlingen, som dreier seg om frigjøring, foregår på det indre plan. For øvrig er også de typografiske løsningene i denne boka spennende.

10. For sine lange, melodiske setninger. Morten Claussen: Laura, 2003. Handlingen, eller ikke-handlingen, er lagt til rikmannssønnen Benjamins overdådige barndomshjem der han gjør alt for å ikke gjøre noe som helst, iallfall ikke dra tilbake til studier i London og til kjæresten Laura. Et særdeles vellykket eksempel på senmodernisme, og med et slags proustaktig språk som nav. Hvert av de 36 kapitlene, alle på 2-4 sider, består av én eneste setning. Som om hvert kapittel er fortalt i ett langt pust.

For å avslutte: Burde vi ikke starte en offensiv for de skjeve perlene? Jeg ser for meg at vi i de neste ukene snakker, blogger, tvitrer, skriver på facebook, skriver artikler om disse bøkene. Jeg ser for meg at vi får bokhandlene til å stille ut slike bøker, at vi får bibliotekene til å plassere dem ved utlånsskranken, at vi får forlagene til å gjenutgi disse sjeldne bøkene i noe de kaller Kultserien. Jeg ser i det hele tatt for meg at det bare blir skjeve bøker i sommerferien."

Sommertid er lesetid for mange. Sommertid er både lesetid og skrivetid for meg.  Jeg skal ihvertfall få med meg et par av Kjærstads perler i sommer. Håper noen av dere også gjør. Eller at dere selv finner en perle utenom sjokkselgerne.
God boksommer!
 Og husk at uansett hva livet og sommeren bringer, så er det faktisk lurt å ta Kjærstads ord til seg. Ikke bli bitter. Lær heller av egne erfaringer og gjør det beste ut av situasjonen. Når det går hardt nedoverbakke i livet, må oppturen snart komme igjen.
God sommer!!



Aschehougvillaen som arena for seminar og ikke bare fest


Hudløs og sminkeløs, men med hår igjen- når livet blir i største laget. Snapchat-bilde til en av mine 

fredag 28. februar 2014

Å vente på dommen

Min nye skrivehule!!! Bok 3 skal bli til der. Kanskje får dere se hvordan jeg har det der etterhvert.
For noen dager siden sendte jeg mitt omfangsrike manus fra meg til redaktøren min i Aschehoug.
114 405 ord.
Trolig for omfangsrik. Jeg må helt sikkert kutte. Og jeg er egentlig igang. Det er rart med det. Når du er ferdig, ser du på manuset ditt med nye sylskarpe øyne. Snåle greier.
Det er utkast 2 på manus.
Første utkast skrev jeg mens jeg var syk, og jeg leverte det fra meg før jeg begynte å jobbe i mai ifjor.
Etter en ukes tid hadde redaktøren min og jeg manusmøte, hvor vi i flere timer gikk gjennom manus.
Jeg fikk innspill, - som å kutte ut et par personer, utnytte potensiale i noen scener og å jobbe mer med siste halvdel av manus.
I juleferien og nå i vinterferien fikk jeg endelig fart på meg, jeg har knadd, kuttet og sydd tråder sammen til et mønster. Uups er det noen løse tråder igjen?
For ja, klart det var krevende å skrive på en ny roman mens jeg var syk.
Det ligger mye smerte, usikkerhet og store følelser i dette manuset.
Eller for å snu på det,det ligger mye vilje og livskraft i manus.
Venner som har lest manus sier likevel det er litt dystrere enn På direkten.
For man skriver ikke i vakuum.
Jeg kunne kanskje vanskelig skrive en hurra-meg-rundt humoristisk krim mens jeg var så syk som jeg var.
Og jeg var også i tvil om jeg kunne skrive krim, om jeg kunne leke med liv og død, mens jeg sloss for mitt eget liv.
Men så bestemte jeg meg for at skrivingen var en egen greie, skrivingen ga livet som kreftsyk innhold, det ga meg oppdrift og ikke minst glede.
Likevel.
Når du er under kreftbehandling er du litt ukonsentrert, og jeg merker fortsatt at hodet ikke er helt som før. Cellegiften preger meg litt fortsatt.
Men altså:
Skrivingen reddet meg, tenker jeg. Så fantastisk heldig jeg var, som hadde et skriveprosjekt mens jeg var syk.
Bok 2 har selvsagt Christina Fiori Mørk som hovedperson, med journalisten Runa Jæger som en viktig bifigur. Både Christina og Runa er utenfor sine vante miljøer.
Jeg har flyttet handlingen ut av Oslo-gryta, til et røft kystlandskap på Sørlandet.  Til et landskap og mennesker som jeg kjenner ganske så godt.
Christina er der fordi hun rømmer fra byen, hun er under etterforskning av Spesialenheten på grunn av en uheldig amorøs kontakt. Runa er på vinterferie med familien. Det blir ikke mye ferie for trebarnsmoren Runa . Christina kommer igjen i medias søkelys. Hun har det med å dumpe bort i vanskelige situasjoner.
Jeg er veldig fornøyd med starten. Der tar jeg Christina helt ut.
Men så er det alt det andre.
Å skrive bok er hardt arbeid. Intenst, puslespill.
Jeg kan fortelle mer om prosessen en annen gang.
Nå skal jeg innvie min nye skrivehule.
Frem til nå har jeg levd et omflakkende forfatterliv. Jeg har skrevet hvor som helst, når som helst. På kjøkkenet, i stuen, på fly, på tog, mye i svømmehaller mens barna har trent, jeg prøvde meg i sengen, men da sa mannen min stopp.
Men nå! Endelig har jeg hatt tid og skriverommet mitt i uthuset/låven på tunet er nesten slik jeg vil ha det.  En dagseng jeg kan sitte og skrive i. Er ikke skrivebord-menneske.  Bokhyller med bøker. Vakre glass, kunst og en kaffemaskin. Det er nymalt på gulv, vegger og tak.
Rommet var i gamle dager stallguttens værelse. Alt er nesten perfekt, jeg må bare ha et vindu til. Jeg må se ut på noe annet enn gårdplassen.
Et vindu på kortsiden på rommet gir meg utsikt til Oslofjorden, ut til Drøbaksundet. Jeg fortjener å få den utsikten, synes dere ikke?

Og jeg vet hvor bok 3 skal utspille seg.
Jeg vet hvem som dør.
Men vet jeg hvem gjerningsmannen er?
Nei. Jeg må skrive meg varm på mitt nye kontor,- som min mann sier. Jeg kaller det hule.
Og vet dere hva? I dag har Christina Fiori Mørk bursta.
Eller egentlig har hun ikke det. For hun er et skuddårsbarn med fødselsdag bare hvert 4. år.
God helg. Jeg skal skrive og kanskje gå på ski. Jo, mye på ski. Men det er en annen historie.
I mellomtiden venter jeg på dommen, og gjør mitt beste for å tenke ut plott til bok nummer 3 i min nye skrivehule.
Å vente på dommen fra redaktøren, er nok en ganske fæl periode i en forfatter-spires liv.
Men etter å ha vært gjennom et lite helvete, er jeg rustet til det meste i livet.
Dette er tross alt ikke blodig alvor. Det er en lek, det er en hobby og det går ikke på livet løs. Det er greit å ha perspektivet der mens man venter.




Manus og manusoversikt som jeg kaller det...

søndag 9. februar 2014

Takk, Hans Olav Lahlum, Tom Egeland, Trude Teige, Chris Tvedt/ElisabethG og ikke minst leserne!!

Snø, frost og krim. Tom Egeland, Han Olav Lahlum, Trude Teige, Elisabeth Gundersem, Chris Tvedt, og meg,- Anne Cecilie helt ytterst på høyre flanke,- på Krimfestival i Tvedestrand.
Tiden løper.
Jeg skulle selvsagt ha skrevet om dette  mens det var ferskvare, men mye skjer i livet,- derfor en forsinket rapport!!
Jeg jobber, skriver litt i helger og ledige stunder,  lever et ganske aktivt liv med trening, barn og alt det livet byr på.
Og ja, for den som lurer,- skriving er min altoppslukende hobby!
Min store glede i livet.

Men altså: En januarhelg var jeg invitert til Hans Olav Lahlums krimfestival i Tvedestrand sammen med etablerte forfattere som Lahlum selv, Tom Egeland, Trude Teige og Chris Tvedt og Elisabeth Gundersen.
Tenk lille jeg med bare en roman på samvittigheten og et nesten ferdig manus ble invitert på festival med så etablerte og vellykkete forfattere .
Ikke rart jeg føler meg heldig, lykkelig.


Men altså, fra fredag til søndag skulle vi forfattere underholde krimlesere med våre anekdoter, foredrag, historier og quiz på bokhotellet på Gjeving ved Lyngør.

Trude Teige og jeg kjørte sammen sørøver, i snøføyke, på veier  så hvite, det var rene skiløypa vi kjørte på.
Klar , ferdig, gå!
Klart vi var spente. Vegvesen og metreologene varslet dårlig vær og oppfordret folk å bli hjemme, om å la bilen stå.

Det snødde slik at skilt og veikryss var gjensnødde. Men krimdamene kom til slutt frem.




Bortsett fra metersvis med stolpesnø var parkeringsplassen på bokhotellet var nesten tom.  Spørsmålet kom det noen?

Chris Tvedt og hans bedre og vakre halvdel Elisabeth Gundersen var allerede ankommet  men   turtelduene holdt  på rommet for å forberede sitt stereo-show.


Peis og vin-hygge i resepsjonen lokket Teige og Remen som straks fikk mannlig selskap i blant annet Jan Kløvstad.


Ikke fritt for at vi var litt spente:
Turde folk å trosse det vanvittige været når avisene ba folk om å la bilen stå og bli hjemme?

For sannerlig det kom det folk. Først  ramlet Lahlum og Egeland inn i resepsjonen som  de reneste snømenn. Deretter den ene og den andre kriminteresserte.

Show!

For en helg!!
Snøfallet skapte en egen atmosfære. Uvær, mørk sjø, is. Det var fortettet stemning inne. Ikke akkurat "Shining", men likevel spennende nok!
Og ja, den hvite  myke verden utenfor gjorde noe med oss.
 Første kveld bergtok Chris Tvedt og Elisabeth forsamlingen med fortellingen om samarbeid, samskriving og samliv i løpet av mange år og mange bøker. Men først nå står Elisabeth frem med navn på cover. Vi mer enn ante hvor viktig hun har vært for Chris forfatterskap lenge.
 Jeg måtte spørre," hvordan får dere det til, hvordan unngår dere å drepe hverandre når dere jobber så tett, hvordan   unngår dere å bli skilt?"
Respekt.  Samarbeid. Lytte.
Jeg hadde aldri fått det til.
For meg er skriving mitt rom.
Hans Olav Lahlum åpnet festivalen, hans kunnskaper er imponerende, han er virkelig som et levende leksikon. Han trakk opp de store linjene i krimlitteraturen, og evner å få forsamling til å le og more seg.
I tillegg delte han norsk krimlitteratur i ulike kategorier.

Jeg var i ilden også den kvelden,- leste og fortalte.
God mat, hyggelige mennesker, lesere og kritikere.
Og jeg gikk til sengs med smil om munnen.

Neste morgen våknet jeg tidlig, lykkelig,  skrev litt, og tittet ut på den gråsvarte sjøen. Vinden pisket opp havet, og satte meg i skrivemodus. Det er jo slikt landskap jeg skriver om  i bok 2.
Slik ble det en research-tur og,- eller kall det etterkontroll. Manus er jo for det meste klart.
Og det skulle vise seg at det ble mer etterkontroll.




I Tvedestrand var Terna cafe full av krimelskere og et stort oppbud av lokale journalister. Jeg hadde fått i oppdrag om å lage et krimplott basert på historien /sagnet om den kriminelle urmakeren fra Tvedestrand. Gøy var det. Publikum var med på å gjette løsning. Jeg improviserte, og ga kollega Tom Egeland oppgaver. Intetanende ble han da også selveste skurken, for det var selvsagt ordføreren som drepte den kriminelle for å få ro i byen, for å dekke over underslaget han og bankdirektøren hadde begått.




Så ville Agderposten og Tvedestrandsposten ha intervjuer,- og det ble flotte oppslag i dagene som fulgte.

Her kan du lese hva Agderposten skrev: Tvedestrand-er-det-perfekte-åsted
Og her noe fra Tvedestrandsposten,- avisen la bare ut litt på nett Hvem drepte urmakeren

Trude Teige imponerte meg stort med sitt en time one-woman-show hvor hun trakk linjene fra sin egen familie og hvor hun levende fortalte om historiene bak bøkene. Rett og slett knallbra!!

Den siste kvelden fortalte jeg om skriveprosessen rundt bok 2 og jeg leste også fra manus. Tror jeg skremte noen. Jeg fikk ihvertfall supre tilbakemeldinger,- takk, takk!!
Hans Olav Lahlum utfordret meg på mine tanker om kvinner og krim. Hvorfor synes ikke flere kvinnelige krimforfattere på salgstatistikken, i media og i bokhandlere,- skriver vi ikke bra nok krim??
Noe å tenke på...

Jo, jeg mener at vi kvinner har noe å hente på å bli flinkere til å selge oss selv og bøkene våre. Vi er for beskjedne... i forhold til mange menn.
Som å banne i kirken?
Mulig, men jeg ser det også i jobben som journalist. Kvinner kvier seg til å stille opp som eksperter og intervjuobjekter, kvinner må føle de behersker alt før de tør, mens menn kanskje er flinkere til å gi f,- og å kaste seg ut på dypt vann.


Men det beste er at jeg faktisk fikk et par viktige innspill fra publikum. Fantastisk å ha lesere som gir innspill. Jeg leste nemlig fra en spesiell scene hvor Christina går for å isbade en tidlig kald vintermorgen og hvor det etterhvert skjer noe som er relativt creepy.
På vei ned til sjøen har hun en guffen opplevelse. Det flyr vesener i luften foran henne. Jeg hadde skrevet at det var flaggermus.  Dumme meg, jeg hadde ikke researchet godt nok. Flaggermus er selvsagt i dvale om vinteren, de henger der opp ned.
Så bra tabben ble oppdaget før manus gikk i trykken.
Så da måtte jeg skrive scenen på nytt.


Et par- tre dobbeltsider pluss innslag i NRK Sørlandet ble det.

Lørdagskvelden bød også på krim-quiz, god mat og bar.
Søndag på kriminell gudtjeneste.
Det var et fantastisk arrangement.



Hans Olav Lahlum intervjuet meg og utfordret meg på kvinner og krim


Jeg føler meg så uendelig takknemlig for å ha fått et bein til å stå på yrkesmessig. Bokverden gir meg så mye, og det er fantastisk å få mulighet til å bli kjent med så mange nye spennende mennesker.  Forfattere, bokbloggere, og lesere.

Her kan dere lese et par omtaler fra festivalen hos andre bloggere
Som her hos bokbloggeir: Varme hjerter i stolpesnø
og her fra Skrivehula: Rapport fra en krimfestival
Og her Agnes Matre sin,- hun er blogger og forfatter: Erna har rett jeg kan ikke en dritt


Agderposten

Jeg er priviligert.
Hele denne helgen tilbragte vi forfattere sammen med bokbloggere, kriminteresserte og med folk som bærer på en forfatterdrøm. Vi spiste frokost sammen, diskuterte, måket snø, spiste middag og hng i baren sammen. Vi utvekslet erfaringer, drømmer og skrivetips.
 Januarmørket, snøfallet og de høye snøfonnene skapte en egen intim atmosfære.Selv om jeg er inhabil, må jeg si at dette  var den beste krimfestivalen jeg noensinne har vært på.

Kommer gjerne igjen.  Hører du Hans Olav og arrangørene bak bokbyen!
Kanskje vi neste år  får forfattere og lese til å isbade sammen fra Gjeving brygge?
Det hadde vært noe!








.
























t

tirsdag 4. februar 2014

Nei, jeg har ikke gjort kreft til en hobby!

Skvatt litt da jeg dukket opp på topp på Bergens Tidendes nett
I dag har Bergens Tidende spandert spalteplass i papiravisen og i nettutgaven på meg og mine tanker om åpenhet om kreft og sykdom.

Det er selvsagt hyggelig å få slike spørsmål, men av og til sier jeg nei til slikt.

I dag var det til en god sak.
Likevel skvatt jeg da de kjørte meg på topp i morgentimene.  Og selvfølgelig med det mest saftige sitatet i saken.

Det er verdens kreftdag i dag.
Å ta bort fordommer og skam rundt kreft er blitt en greie for meg.
Kreft rammer så mange. En tredel av oss får denne drittsykdommen en gang i livet.
Likevel vekker det fortsatt oppsikt når man er åpen og forteller om frykt og smerte som kreftpasient.

Jeg hadde aldri noen ambisjoner om å bli en offentlig stemme i kreftsaken.


Bloggingen min  hadde ingen edle hensikter om å hjelpe andre eller å fronte kreftsaken, som jeg skriver i Bergens Tidende.
Her kan dere lese hele kronikken signert meg:

Blogging ble egenterapi

Jeg brukte bloggen for å informere mine venner og kolleger  kjapt og effektivt om kreften.

"Jeg hadde ingen edle motiver, jeg tenkte ikke på å gi kreften et ansikt eller å hjelpe andre. Med bloggingen ville jeg dele informasjon om behandlingen og helsen til folk rundt meg.

- Jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.
FOTO: PRIVAT
Å blogge var en effektiv og oversiktlig måte å holde folk orientert på og samtidig beskytte meg selv på. Det gjorde livet enklere. Ved å fortelle om kreften og behandlingen eide jeg sannheten om helsen min. Om kreften hadde sørget for at jeg mistet kontroll over det meste i livet, styrte jeg gjennom bloggen hva andre visste om sykdommen. Dessuten var det tidsbesparende. Jeg slapp å fortelle den samme historien 20 ganger om dagen. Kreften hadde tatt fra meg kreftene, og jeg var for syk til å dra på jobben. Men hodet mitt var ikke gått i stykker, noen linjer på Mac-en min i sofaen fikset jeg.
Mestring er viktig i livet, også for syke. Å skrive og å formidle er en viktig del av livet mitt. Jeg omskapte redselen for kreften til noe som ga meg skriveglede. Gjennom bloggen fikk leserne innblikk i uvisshet og ventetid før og etter operasjon, i smertene, i kvalme og bivirkninger av cellegift, i håravfall og parykkjøp, i møter med leger, med Nav og helsevesen, frustrasjoner over helsebyråkrati, kosthold, trening, nye bivirkninger, sykehusinnleggelse, prøver, turglede og hverdagslykke. Jeg skrev og tok «selfies» av meg selv og delte på bloggen, av og til hver dag, av og til bare noen dager i uken."

Men bloggen min vokste.


"Bloggen ble en slags helsedagbok. Jeg ga mye, men prøvde å balansere, ikke være for privat. Jeg var bevisst at jeg hadde tre barn i sårbar alder. Var jeg i tvil, spurte jeg barna til råds om tekst og bilder. Jeg viste meg aldri som styggest, som tristest, jeg delte ikke foto av arr eller operasjonssår, ikke nakne pupper, og jeg ventet med å vise mitt skallete hode til håret hadde begynt å gro igjen.
Og det var mange bivirkninger jeg ikke orket å formidle. Likevel traff jeg åpenbart noe med å fortelle om hvordan hverdagen til en kreftpasient kunne fortone seg. Bloggen min ble lest. Det mest leste blogginnlegget fikk over 20.000 klikk. Det sier seg selv at det ble flere enn venner og kolleger som søkte bloggen.
Etter hvert har jeg forstått at folk har brukt bloggen som en A-B-C i kreftbehandling. Andre kreftsyke og pårørende fant trøst i mine skriverier. Leger og sykepleiere leste den. Andre kreftpasienter tok kontakt som om jeg var ekspert, andre takket for at jeg formidlet tanker de også hadde, og mange var takknemlige for praktiske råd. Dette fylte meg med glede. Tenk, mine skriverier hjalp andre! Bloggingen utviklet seg og ga livet som pasient en ny dimensjon. Det kjentes meningsfullt å dele erfaringer."
Ja, det er meningsfullt at andre er takknemlige for mine tanker. De var ganske universelle tror jeg og har jeg forstått på alle tilbakemeldinger fra andre kreftpasienter.
Men å bli en halvoffentlig stemme i kreftsaken har også hatt sin pris.
Av og til blir jeg møtt med spørsmål om jeg har gjort kreft til en livstil. 
Nei, jeg har ikke det. Men livet blir aldri helt som før. Selv om jeg er kreftfri og har gode prognoser er livet mitt endret. Jeg har mindre energi, jeg har noen dumme bivrikninger og sist men ikke minst jeg har fått den lille frykten inne i meg som en svart liten flekk. Av og til blir den større. Når dere blir hoven på kjertlene i halsen, tenker dere at dere blir forkjølet. Jeg kjenner på usikkerhet og frykten blir litt større, det kan ikke være kreft da?
Dere som ikke har hatt kreft, vil aldri forstå denne fundamentale endringen vi får i vårt sinn.
Derfor sier dere at jeg må legge kreften bak meg.
Ja, jeg prøver etter beste evne.
Det blir bedre og bedre, men den lille svarte flekken ligger der på lur, erter meg, for så å forsvinne igjen.
Slik er det  bare.
Livskunsten nå blir å leve med slik usikkerhet, uten at den plager meg. Jeg må lære å gi blaffen samtidig som jeg er observant for kroppslige forandringer. 
Åpenhet har også ført til at noen tror jeg er grenseløs. Hva folk får seg til å spørre om.
Men nei, jeg svarer ikke på inntrengende spørsmål fra fremmede om jeg fjernet puppe, hvordan sexlivet mitt er, og hvordan barna taklet det.
Nei, det er hit men ikke lenger!!
Som jeg skrev:

" Det finnes ingen fasit for hvordan takle sykdom. Jeg vet at det eneste rette er å ha respekt for hverandres valg. Selvfølgelig er det ok å ikke være åpen. Og selv om man har valgt å være åpen er det helt greit å si. «Jeg har ikke lyst til å snakke om kreften akkurat nå.»




onsdag 22. januar 2014

Takk, Anbjørg!

Kjærlighetsgudinnen har lukket øynene og lagt ned pennen. Men hun vil leve videre i mange av oss.

Mange har skrevet og sagt  mye vakkert om Anbjørg Sætre Håtun det siste døgnet.

  Selv har jeg følt sorg og også kjent et stikk av redsel ved hennes bortgang.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Anbjørgs betydning for meg, men gjør det likevel etter at jeg i dag ble intervjuet av P2s Nyhetslunsj om Anbjørg, kreft og åpenhet.
Intervjuet fikk meg til å reflektere over hva Anbjørg har betydd for meg og for andre.

Du kan høre innslaget her: Fra Nyhetslunsj. Om Anbjørg, kreft og åpenhet

Med sin åpenhet om kreft, utmattelse og smerter har hun bidratt til å synliggjøre alvorlig sykdom.
Hun har gitt de svake og syke en stemme i det offentlige rom.
Samtidig sto hun for skjønnhet, livslyst og håp.
Som VGs kommentator skrev. Hun var mer enn en kjendis med en farlig sykdom.  Hun ble et symbol på vår tids åpenhet om det som tidligere var privat. Slik ble hun også en støtte og inspirasjon for mange andre i krevende og desperate situasjoner.


Jeg har skjønt lenge hvilken vei det gikk med flotte, fargerike og varme Anbjørg. Brystkreft med fjernspredning til andre organer har ingen lykkelig utgang.  Noen helbredende kur finnes ennå ikke. Det er bare snakk om tid.
Noen får mange år. Anbjørg fikk bare et år og to måneder etter tilbakefallet. Så urettferdig rammer kreften. Så vondt og smertefullt. Mine tanker går til hennes elskede Jon, hennes tvillingbror, søster og foreldre.  Anbjørg delte øyeblikkene med sin flotte familie på Instagram og Facebook, og mange føler nok at de kjente Anbjørg.
Jeg har krysset fingre og tær den siste tiden, da jeg forsto at slutten nærmet seg.

Selv snakket hun ikke mye om døden. Selv med sin fryktelige diagnose mistet hun aldri håpet. Hun fokuserte på livet og kjærligheten, og nøt hvert gode øyeblikk. Og fortsatte å  dele øyeblikkene i det offentlige rom.
Ikke bare de gode, men også de smertefulle øyeblikkene delte hun. Men alltid akkopagnert av kloke, vakre ord som fikk oss alle til å reflektere over våre egne liv.
 Hun løftet andre kreftsyke, ga andre håp og tro på gode dager. Med sine varme, velformulerte setninger ga hun mange aha-opplevelser. Selv når det er som mørkest finnes det liv, lys og håp.  Og det kommer alltid gode dager etter de vonde. Uansett. Hold fast på det.
Hennes budskap var; ta vare på kjærligheten, på vennskap, lev her og nå, nyt livet så lenge du har det. Hun sto for tro, håp og kjærlighet.
Eller for å bruke hennes egne ord: "Jeg lever med håp og kjærlighet så lenge jeg har livet."

Selv det å være kreftsyk ga hun et flott ord: chemo-babe kalte hun seg.
Hun brukte humor, og fortalte om service, forpleining og chemococtail når hun var innlagt for å få doser med cellegift.



Da jeg fikk kreftdiagnosen, tok jeg flere runder med meg selv og familien om hvor åpen jeg skulle være.  Jeg valgte åpenhet, inspirert  blant annet av Anbjørg.
Jeg fortalte om kreften første gang her på denne bloggen etter å ha informert mine nærmeste og jobben.
Fra Himmel til helvete
Det har jeg aldri angret på.

Jeg trådte i Anbjørgs fotspor. Med sin åpenhet om vanskelige tema som sykdom var hun en foregangskvinne. Etter henne var det enklere for oss andre å snakke om sykdom og kreft.

 Hun var med på å ufarliggjøre og synliggjøre de kreftsyke allerede  i 2004 da hun  fikk brystkreft første gang. Hun bød på seg selv. Da hun måtte slutte i NRK fordi hun hadde vært for lenge sykmeldt, skapte hun seg sin egen karriere. Hun brukte erfaringen fra å mestre sykdom til å skrive bøker, holde kurs og foredrag. Anbjørg ble om mulig  enda mer kjent etter at NRK-karrieren tok slutt. Det står det stor respekt av. Dama var ikke bare vakker og modig, hun hadde guts og tæl!

Anbjørg tok kontakt med meg da hun fikk tilbakefall av brystkreften i 2012 for å få råd og innspill. Hun kjente meg fra NRK og visste om bloggen min. Første gang hun hadde kreft fikk hun ikke cellegift, så selv om jeg var mindre erfaren som kreftpasient enn henne var hun vitebegjærlig på råd om hvordan hun skulle forberede seg på håravfall og på andre bivirkninger av cellegiften. Hun var begeistret for det jeg delte med henne av erfaringer og tanker. Sammen kunne vi fleipe om bivirkninger og ting vi gjorde for å lette livet på cellegift.
Siden hadde vi regelmessig kontakt.
Hennes varme og omtanke skinte igjennom i dialogen med meg; hun kalte meg alltid ord som  den vakre, du skjønne,  gode, du søte snille. Ord som mange er redde for å bruke om andre. Men hun var også raus med komplimenter.

Som meg likte hun ikke at folk snakket om å kjempe mot kreften. Det handler ikke om viljestyrke , om egeninnsats. Det handler om at kreften rammer vilkårlig og blindt. Kreft er ikke rettferdig. Kreft ( med få unntak) kan ikke forebygges.
Folk som meg kunne skrive om slike tanker her eller på Facebook, men Anbjørg nøyet seg ikke med det. Hun skrev kommentarartikler i Aftenposten og andre medier .
"Vi vil så gjerne at liv og helse skal være et resultat av vår egen innsats, men så er det en gang slik at mye handler om uflaks og tilfeldige hendelser vi ikke rår over, " sa hun da hun ble syk igjen .

Å vise svakhet er ikke vanlig. Men den som tør, kan bli sterkere.
For det å dele gir også den syke styrke.
Som henne opplevde jeg at det å være åpen om kreften ga meg kraft. Jeg ble løftet frem av andres heia-rop og hilsner.  Jeg brukte bloggen her for å informere mine venner, kolleger og naboer om sykdommen og behandlingsløpet. Jeg eide sannheten om meg selv og unngikk rykter og spekulasjoner. Etterhvert ga bloggingen mening, fordi så mange andre syke fant trøst og råd i mine historier.

Anbjørg var raus. Hun delte mye. Mer enn meg. Blant det sterkeste hun delte var sorgen over å aldri kunne bære frem et barn. I en av hennes kommentarartikler fortalte hun om to spontanaborter rett før hun fikk tilbakefall. Det var sterk lesning.
Hun postet også bildet av seg selv nyoperert, med et bryst. Modigere enn de fleste.

  Jeg glemmer aldri bildet hun la ut på Instagram i sommer. Med et nakent gråtende ansikt etter en nedslående beskjed fra sykehuset. Senere fikk vi vite at kreften hadde spredt seg til hjernen. Også det delte hun etterhvert. Hun fortalte om perioder hvor hun mistet språket.
I perioder delte hun nesten daglig  bilder og betraktninger som var en nytelse å lese. Etterhvert ble oppdateringene sjeldnere, ordene færre. Vi følgere ventet utålmodig på livstegn. Mange av oss ble nesten avhengig av gullkornene  og livsvisdommen hennes. Daglig sjekket vi Instagram for å få et livstegn.
Det siste hun skrev var  1. juledag. " Takk kjære liv.For at du har  skjenket meg en så nydelig familie.... (Her fortsatte mange vakre ord om familien og det fantastiske julemåltidet  de delte)Og til slutt: Dette er et måltid det til og med  vil gå gjetord om i himmelen!"
Som om hun visste at det ble det siste hun skrev.
For det kom ikke flere oppdateringer.
Og nå er det slutt.
Hvil i fred, Anbjørg. Du har betydd så mye for mange, og din livsvisdom vil leve videre i oss.






I Dagsnytt-studio med Kari Ørstavik