tirsdag 17. desember 2013

Ventetid er verst

En ny runde.

Jeg har vært til ny runde med kreftundersøkelser.

Og da vi gikk inn på Radiumhospitalet var jeg utenfor meg selv. Nervene i spenn. Hadde sovet dårlig et  par dager før.
Kreftundersøkelser er ikke gøy. Usikkerhet er det verste. 

Registrerte alle de syke, de skallete , de bleke, de som lå i senger, de som satt i rullestoler.  Ikke min verden lenger , men samtidig veldig kjent. Ikke lenge siden . 
Jeg tenkte, skal Ikke tilbake i denne verden .
Fant avdelingen . Var presis , men ble bedt om å vente !
Det var rot med tid. På brevet jeg brakte med meg fra Radiumhospitalet til Radiumhospitalet  sto det klokken 09, i datasystemet klokken 12.30. 
Ikke tale om at jeg venter  så lenge , fortalte jeg den unge mannen i skranken. Han var imøtekommende .
Jeg ventet litt. Så lege og undersøkelser. Men så hadde de glemt å bestille mammografi og Ultralyd . Også blodprøver. 
Venting . Det ordnet seg . Alle undersøkelser ble gjenomført. Smertefullt er det . Særlig mammo mot det opererte brystet . Aner ikke hvorfor. Og igjen fikk jeg komplimenter . God hud , fin grohud, bra arr.  Brystene mine er "pene", umulig å se at jeg er operert og strålt. Fint det, men akkurat nå uvesentlig .  Tre og en halv time tok det med venting . . 
Ikke noe svar fikk jeg . Alt bra? Må vente . Vente .
Dro hjem. Tente stearinlys og fant en bok. La meg på sofaen . Sloknet. Sov i flere timer. Våknet av myke barnehender på kinnet. "Mamma, gikk det bra?!" Jeg reiste meg opp på albumene . Hodet verket.  "Håper det, tror det, men vet ikke så mye ennå. "
Smilte . "Ja , det går sikkert bra!" 
Ringte i dag. Alt bra?
Vet ikke . Må vente . Flere leger se, sjekke.
Som jeg hater ventetid . 
Og dumme meg som skrev på Facebook; "utenfor meg selv " og tagget Radium. Trodde jeg fikk beskjed straks. 
I stedet må jeg vente .
Og tro meg: det er verst for meg. 
Men det går helst bra! Fortsatt god advent !! 

  



onsdag 20. november 2013

Åpenheten har kostet

Sesongen for vinterbading er i gang. De kalde badene fyller meg med skrekk, glede og energi

I dag er det nøyaktig to år siden jeg fortalte omverden at jeg hadde fått kreft.
Beskjeden hadde jeg fått noen dager før.
Den gang følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte være åpen. Jeg kunne ikke gjemme meg.
Herregud,  eller som Christina Fiori sier, "mon dieu", jeg hadde akkurat realisert drømmen, jeg hadde debutert som forfatter!
Hvis jeg gikk i hi, kunne jeg jo ikke fortsette  å jobbe for at boken min skulle nå ut til nye lesere, jeg kunne ikke delta på bokarrangementer eller gi intervjuer.
Jeg valgte en åpen stil. Og jeg blogget.
Alle visste det samme. Jeg eide sannheten om min sykdom. Slik unngikk jeg spekulasjoner.

Denne bloggposten fortalte jeg om kreften: Fra himmel til helvete

Etterhvert fikk bloggingen sin egen dynamikk. Venner og kolleger fulgte meg. Andre kreftpasienter fant råd og trøst i bloggen.
Bloggen ble til og med lagt ut på VG.no, Budstikka, Aftenposten, Dagbladet,  Journalisten, NRK radios Ekko og mange andre omtalte bloggingen min.


Og ja, det ble mye AC, mye AC og kreft, mye AC og Christina Fiori Mørk, mye AC og bok.
Men selv om jeg var åpen, også i det offentlige rom, var det mye jeg aldri fortalte om.


Men mange ristet på hodet av meg. Jeg visste det.

Vi har valg, andre velger en annen stil.

Andre velger å gjemme seg. Isolere seg. Kanskje ikke fortelle om kreften, ihvertfall ikke om type kreft.
Jeg tok den helt ut, ville mange si.
Og muligens ble skrivingen også litt terapi for meg. Jeg fikk mye ut. Og de følelsene jeg ikke kunne dele på blogg gjorde jeg om til noe annet, større, verre eller bedre i det nye bokmanuset. For tenk, nesten hver dag i løpet av behandlingen skrev jeg litt. Ikke i de verste periodene, men ellers...


I går var jeg på tur med en god ny venninne. Ja, kreften har faktisk gitt meg nye venner. Vidunderlig er det. Vi tok bilde av oss selv der vi gikk på tur i solen og sendte det til legen som opererte oss begge. Kirurgen med gullskoene.
Fulle av latter, livsglede og latter ønsket vi å fortelle legen vår at vi var takknemlige og i god form
Etterpå snakket vi om hva kreften har gjort med oss. At vi selv om vi  prøver aldri helt blir som før.
At vi er glade som har hverandre. Fordi det er så mange andre som ikke forstår.


Da fortalte jeg henne hva jeg hadde hørt en venn hadde sagt om meg. "Er kreften blitt hobbyen hennes eller?" Noen har reagert på at jeg har blogget om kreften, noen mener jeg har vært for åpen, at  jeg ikke blir ferdig, at jeg ikke slutter helt å blogge om livet etterpå, at jeg svarer for mye når folk spør.
Min venninne sa. "Han tar feil, det er ikke hobbyen vår. Det er livet vårt."

Nettopp. Kreften er med oss selv om vi er friske. Tanken, frykten, smerten ligger der på lur, ikke alltid selvsagt. Men hver dag, noen ganger hyppigere enn andre, farer tankene og frykten gjennom oss.
Jeg som  før alltid tok god helse for gitt, vet at det er så langt fra sannheten.

Men jeg er lykkelig, enda mer lykkelig enn før,- bare litt trist av og til. Fordi sykdommen har gjort noe med meg og de jeg er glad i.

Å, jo, jeg har fått tilbake håret, mesteparten av energien, arret på puppen er vakkert og knapt synlig,  kroppen er min,  musklene er tilbake, neglene er vokst ut, øyevipper og øyenbryn likeså, hevelsene fra beina er borte, jeg lever, jeg jobber, jeg bader i kaldt vintervann,  løper, jeg er mamma og jeg skriver.
Men likevel. Jeg er endret.
Jeg har fått et mer alvor i livet. En mer intens tilstedeværelse.  En stor takknemlighet.
Jeg gir blaffen i trivialiteter og detaljer, og forstår  meg ikke på folk som klager over detaljer som forkjølelse, dårlig vær, dårlig service eller støv i krokene.
Jeg gleder meg over hvert sekund med barna, over reiser, over bading i kaldt vann, at kroppen min igjen er yogamyk, at kondisen er bra, at jeg har en jobb å gå til, at jeg har et nesten ferdig bokmanus, at alle rundt meg er friske, at jeg har gode venner og en flott familie, at jeg snart skal feire jul med de jeg er glad i.
Jeg lever og er uendelig glad for det!!
Likevel.
Å ha kjent på frykten, og ikke vite om jeg ville overleve noen uker, har gjort noe med meg.
Frykten ligger på lur. Den er bleknet, men den ligger der.
Og frykten og de vonde følelsene kjennes selvsagt ekstra sterke i tiden rundt nye undersøkelser. Tiden er der for meg nå,- snart.
Skrekken er tilbakefall. Skrekken er å få kreft på ny med spredning.
Jo, kreften var agressiv, men jeg har gode prognoser. Problemet er at legene ikke likevel helt vet. Noen av oss med gode prognoser får likevel tilbakefall.
Så mange sier. "Å, brystkreft, det er jo grei skuring. Legene er så flinke nå."
Det disse ikke vet er at behandlingen påvirker så mye i kroppen din, og at skulle vi få brystkreft igjen, brystkreft med spredning så er den uhelbredelig. Det finnes ingen effektiv kur mot metastaser. Brystkreftpasienter med fjernmetastaser dør.

Det er den vissheten og det alvoret som har tatt plass i meg og min  nye venninne. Som gir oss en intensitet, som gjør at tårene iblant kommer, men som også like mye kaller på latter


Jeg vet at mange ikke forstår. Folk er lei av kreft , lei av å høre om bivirkninger eller at livet er litt annerledes. Folk jeg trodde var venner er borte. Livet må gå videre, sier andre. Ja, livet går videre. Men det er et annet liv.
Jeg vil aldri få et like bekymringsløst liv igjen. Men kanskje det likevel er blitt et mer meningsfylt liv. Fordi jeg ikke tar noe for gitt lenger. Fordi jeg vet hvem som er venner, og fordi jeg vet hvem som er der uansett.
Og jeg vet med hånden på hjertet at jeg ikke kunne valgt en annen vei enn åpenhet.




Ut på tur med gode venner, det er terapi.

Naturopplevelser har alltid gitt meg mye.Men nå enda mer enn før!

Kroppen funker!

tirsdag 29. oktober 2013

Krimgubber og kvinnelig pynt,- eller?

I helgen var jeg på krimfestival på Kongsberg.
Jeg var invitert der som forfatter, og fikk etterhvert også en annen rolle.

Landets første krimfestival viet en hel kveld til oss kvinnelige krimforfattere, og flere av oss fikk delta på scenen andre ganger i løpet av festivalen.
Menn i svart og grått. Menn med stor suksess. Og i bakgrunnen en ganske fersk forfatter som prøver seg med bok 2 .



Men en kvinnekveld, skulle det være nødvendig med slikt kvinnefokus i 2013?
Ja!!
Et annet sted i  landet, nærmere bestemt i Oslo i kveld , arrangerer Cappelen Damm krimfest.
Hvor mange kvinnelige krimforfattere står på scenen der?
En halv.
En halv? Det er ikke mulig. Jo, siden et ektepar har begått en krimbok.
En kvinnelig medforfatter. Og jammen meg står navnet hennes i liten skrift, den mannlige medforfatteren i fet.
Seriøst?

Menn, menn, menn og en liten flik av en kvinne.

Ellers bare menn. Alle dyktige, alle selger bra.
Men hvorfor gir ikke bransjen mer starthjelp til alle de kvinnelige forfatterne som kommer etter Unni Lindell, Karin Fossum og Anne Holt?
Jeg spør, slik jeg har undret og påpekt på denne bloggen før. Jeg spør, men har ikke alle svarene.

Mener dere virkelig at ingen flere kvinner er verdt å høre på, verdt å løfte frem?

Har det ikke slått  arrangører av litteraturarragementer at det kan være både berikende for miksen av programmet, for  publikum og ikke minst for forfatterne med både kvinner og menn som foredragsholdere, bokbadere, bokfortellere eller hva man skal kalle oss forfattere på scenen ?
Har det slått arrangørene at disse mannlige forfatterne i 40- og 50- og 60-årene er like, ( ok, et par er kanskje i trettiårene) de snakker likt, de tenker likt, og mange skriver likt.
Ja, jeg skriver med bred penn, men innrøm, det er en kime av sannhet i dette.
Menn, menn, menn, krimgubber eller krimgutter  hvis det har bedre valør.
Menn alt sammen.


 Og jammen ser de ganske like ut på scenen og. Grått i ulike sjatteringer, noen ikke fullt så grå, skjegg, blått, svart, jeans, jakke, skjorte, skjerf.
Men det verste er jo at de fremstår så like. De er stort sett enige. Det blir lite dynamikk av slikt.

Mannlige helter, mannlige kjeltringer, svake eller ikke alltid like svake, vakre kvinner som offer ( et hederlig unntak er Lahlum og Eystein Hannsen som har sterke kvinner som sine helter) utbroderende vold, krimhelter som drikker, som er frustrerte og skilte, jo det er mange likhetstrekk.
Men det selger jo, så jeg forstår også at bransjen satser på de sikre kortene i krimgubbene.

Og misforstå meg rett, jeg sluker også bøkene fra krimgutta. Leser  Jan Lier Horst,  Hans Olav Lahlum,  Tom Egeland, ØysteinWiik, Staalesen, Mæhlum,  Jo Nesbø og Torkel Damhaug og mange fler. Digger flere av dem veldig.  Forstår godt at dere selger, forstår godt at festivaler vil ha dere med. Og kjenner jeg dere rett, ville dere heller ikke forakte kvinnelig selskap oftere, eller hva?

Jeg har tro på blanda drops, både kvinner og menn på scenen og i sal, bak pc-en og i god stolen.



Vel. Regner med at dette kan være tema for flere bloggposter her. Verden går sakte fremover, saaakte.



Girl-power! Liv Rønneberg kjent fra Krimtimen på NRK intervjuer Alexandra Beverfjord og meg,


Men på Kongsberg tenker de bredere.
Der løftet de opp og frem oss kvinner.


Jo vi strålte på scenen, tror jeg!


At det er interesse for oss viser både dekningen i lokalavisen.
Flere av oss kvinner ble viet dobbeltsider. Jeg fikk en dobbeltside, Nytt blod-vinner et stort oppslag, Monika Yndestad, Sidsel Dalen likeså.
Og lokalavisen har også før skrevet om oss, kvinner og krim.

Primus motor bak festivalen på Kongsberg, Arve Fretheim , forteller at han ble inspirert av kritikken som noen av oss kvinnelige krimforfattere (å, som jeg hater å måtte slenge på kvinnelige)  kom med i våres mot Krimfestivalen i Oslo.
Der hadde arrangørene  i tre dager til ende viet plass til krimgubber i alle aldre, de fleste norske mannlige krimforfattere var representert, men bare 2-3 av de norske kvinnelige krimforfattere var funnet gode nok til å være med på scenen. Derimot hadde arrangørene invitert en bråte med utenlandske kvinnelige forfattere.
Jeg tvitret og skrev om dette på Facebook, og det ble oppslag om dette både på tv, radio og nett.

Her kan du lese hva jeg skrev etterpå.
KRIM, BARE FOR GUBBER


Kongsberg krim altså tok grep.  I år skal kvinnene synes på Kongsberg krimfestival.
Og vi kom.
Under tema; "Offer, purk eller skurk, men alltid like vakker " eide vi kvinner scenen. Fem kvinner på en scene en hel kveld. Alexandre Beverfjord, Marit Reiersgård, Sidsel Dalen, Monika Yndegård og meg, Anne Cecilie Remen. Arrangøren kalte oss "de mest talentfulle kvinnelige forfattere idag."
Slik ord varmer, både ferske og mer erfarne.

Action, uhygge og litt sex. Et flott oppslag om mitt forfatterskap, hvis jeg kan kalle det for det, i Kongsbergs avis, Laagendalsposten

Neste dag var det rom for flere kvinner blant menn på scenen. Trude Teige, Jorunn Thørring, Merete Junker og Monica Kristensen. Men de delte da altså fokus med krimgutta. De kom alle.
For det er veldig gøy og givende å møte interesserte lesere.
Og det funker kanskje aller best når det er både kvinnelige og mannlige forfattere på scenen samtidig.

Publikum strømmet til Kongsberg. Bøkene våre solgte. Vi strålte på scenen, leste fra bøkene våre, fortalte om handling, om skriveprosess, smilte, lo og hadde fantastiske dager.
Vi kvinner utfylte de mannlige forfatterne. Vi skapte variasjon for publikum.
Mye kunne jeg skrive om krimgubber i flokk, om oss kvinner som kommer etter Lundell og Holt, men det kan vente til en annen gang.
Jeg kunne også skrevet om krim skrevet av kvinner er annerledes, og ja, den er nok stort sett det, om hvordan er heller ikke tema her.

Jeg tenker at vi krimforfattere som er kvinner bør bli flinkere til å fremsnakke hverandre, kanskje vi burde på oss en variant av gubbevelde anført av Rivertonklubben.
For bare vent, vi kommer, hvis forlagene, bokhandlere og festivaler vil satse på oss.


Å, ja, jeg nevnte at jeg fikk en annen rolle også. Jo, en av kveldene ble det endring i programmet på grunn av sykdom eller så, og jeg ble spurt om å være bokbader.
Og jeg tok selvsagt den utfordringen.

Har fått invitasjon til neste års arrangement. Helgen i uke 43 neste år er allerede holdt av i kalenderen.




It`s a mens world!

Men unna vei, her kommer vi!






Ung bokselger!! Ung og ivrig etter å selge kvinnelig krim


tirsdag 8. oktober 2013

Slik ser en operert pupp ut

Eller slik kan en operert pupp se ut.

Jeg lovet meg selv. Ikke naken hud. Ikke arr på denne bloggen.
Men nå kan jeg faktisk ikke dy meg.


Registrerer at andre stiller opp i all sin prakt og viser opererte bryst, andre viser flat brystkasse der brystet var før. Andre røde, dype arr. Og det er greit. Vi takler dette på ulik måte.
Men det som akkurat i dag provoserte meg var Dagbladet.no som slo opp på topp en naken brystoperert kvinne , bare for å vise henne frem. Og avisen slo opp mer enn det.
Blant de tre bildene de viste var det også et foto bakfra, med rompeballer og rompestreken  ( unnskyld språket) brettet ut i all sin prakt. Som førstesak på fronten på Dagbladet.no.
Og jeg lurer på hva har rumpeballer med brystkreft å gjøre?
Og visste den intervjuede kvinnen at tabloidavisen skulle slå henne så stort opp, spurte de om tillatelse til å bruke rompebildet på front?
Jeg lurer.



På en dag som dette, hvor det er så mye politikk å skrive om. Hallo, den blåblå snart-regjeringen har kommet med regjeringsplattformen...

Hvis avisen var opptatt av brystkreftkvinner, hvorfor ikke grave i hvordan den blå-blå regjeringen skal finansiere den 48-timers garantien om kreftdiagnose? Hvor mange flere radiografer, sykepleiere og leger må utdannes og ansettes?
Vil ikke dette gå ut over andre ting i en hardt presset helseverden?
Og hva er mistanke om kreft? Hvem skal definere om mistanken er velbegrunnet?
Hvorfor ikke fortelle at behandlingen kan varierer fra sykehus til sykehus, at kvinner må vente og purre opp for å komme til årskontroller? Det er så mye å gripe fatt i.
Ja, oppslaget med en naken og skallet kvinne med 3/4 dels pupp provoserte meg. Hva var nyhetsverdien?
Spekulativt uten tvil. Ønske om klikk er drivende. Det var ikke en gang avisens story.
Bilder og tekst var hentet fra damebladet Tara.
Der i et glanset damamagasin hører bildene mer hjemme enn i en nyhetsavis.
Historien hennes og budskapet hennes er legitimt. Det var hvordan Dagbladet slo opp tre ganske iøyenfallende bilder som jeg stusset over,
 Hennes motiv er greie. Hun er kjent blogger og journalist, hun ønsker å provosere og å ta bort mytene og mystikk om brystkreft. Hun vil vise seg frem hvordan hun er akkurat nå. Ikke på sitt vakreste.
For kreft , operasjon og cellegift er ingen skjønnhetskur eller energiboost for noen.
VG kjørte en annen variant av brystkreft-story i dag. Filmstjernen fra Forbrytelsen har også fått brystkreft. Media elsker åpenbart å skrive om oss.



Tilbake til Dagbladet. Bloggeren  mener det er for mange som sier at kreft har vært en velsignelse, og vil den rosa positiviteten til livs. Hun irriterer seg over alle de som sier at hun må tenke positivt, at det hjelper, at det bekjemper kreften. Hun er opptatt av at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre, operert, strålet og cellegiftpreget.

Jeg er så enig .
Kreft har ikke vært noe annet enn styggedom, smerter, frykt og usikkerhet for meg.
Jeg er verken blitt et bedre eller klokere menneske.
Jeg er en tam kopi av meg selv.
Batteriene mine må lades opp hver dag. Usikkerhet om fremtid, om tilbakefall murrer i bakhodet mens jeg karrer meg tilbake til livet, til jobb, til romanskriving, til ferieturer, hytteturer.
Jeg er fortsatt ikke helt meg selv.

Likevel regner jeg med at jeg etterhvert blir mer som før.  Når et år eller mer til er passert.
Mer turbo-AC.
Kanskje.


Brystkreft forbinder mange menn, tror jeg, med tapt kvinnelighet.
Også kvinner.
Jeg husker da en ung mannlig Dagblad-journalist ringte meg og ville ha en kommentar på at Facebook stengte en norsk side  for brystkreftoperte.  Han sa "Det er jo en god del fordommer knyttet til brystkreft."
"Å, ja," sa jeg, "hvilke?"


Til stadighet får jeg spørsmål "Måtte du ta alt sammen?"
Nei, og hva så?
Spør folk en som har tarmkreft, hvor måtte du ta av tarmen? Eller en som har hatt testikkelkreft eller prostatakreft, har du fremdeles testikler intakt? Neppe!!
Folk er mer opptatt av om jeg måtte ta brystet eller begge  enn om jeg hadde spredning og er frisk.
For en underlig verden!

Jeg ser at folk stirrer dersom jeg går med utringete skjorter eller kjoler. Folk leter etter arr og merker.

Bryr meg ikke.
Jeg har fått et teoretisk forhold til mitt venstre bryst. Og  dette til tross, jeg føler meg like kvinnelig som før, med en levende og en teoretisk pupp.

Jeg har vært heldig. Man kan egentlig ikke se at brystet mitt er operert. Kirurgen med gullskoene har vært kjempeflink. Dessuten var svulsten bare 2 centimeter stor, den lå ikke langt inne i brystvevet, men nesten oppe på brystkassen. Kreften var kjempeaggressiv, og jeg hadde flaks at den lå der.ellers ville jeg oppdaget den for sent.
På grunn av tett brystvev og kulens plassering ville heller ikke en ordinær mammografi funnet kreften.
Det kunne vært noe å slått opp: Gir mammografi kvinner falsk trygghet?


Jeg har ikke fått stygt arr eller søkk i puppen, slik jeg var forberedt på.
Egentlig ville jeg at de skulle fjerne hele brystet.
"Ta det bort, " sa jeg til legen.
Men kirurgen med gullskoene ville ikke. Hun mente at jeg ville bli mer tilfreds med mitt eget bryst, så lenge det ikke var noen medisinske grunner til å fjerne det.
Derfor ser jeg lik ut på begge sider. Ikke noe forskjell i størrelse eller form.
Jeg kan fortsatt gå med utringning og bikini eller være naken i badstu uten å få mange nysgjerrige blikk.


Jeg sa tidlig at jeg ikke ville vise meg naken her, ville ikke vise frem arr, ikke naken hud.
Ikke bare er jeg reservert slik, likte aldri å sole meg toppløs på stranden den gang man gjorde slik. Jeg har også flere å tenke på. Barna hatet at jeg viste meg med bart skallet hode.
De ville blitt mega-flaue om jeg dyttet bildet av mine små nakne bryst på dere.
Derfor viser jeg bare det som synes over BH-en på bildet.

Jeg skammer meg ikke over mine bryst. De er egentlig som før,- utenpå.
.

Mitt venstre bryst er lite,- bruker BH i størrelse 75 b, som det høyre. Og det er  som nevnt ingen forskjell på brystene, annet enn et ørlite arr helt øverst, og huden på det venstre er mykt som hos en baby etter strålingen.
Jeg har et teoretisk forhold til det. Jeg lever , og det er hovedsaken.

Jeg skammer meg heller ikke over kreften og hva den har gjort med meg.
Jeg skammer meg ikke over puppene mine. Synes de egentlig er ganske fine, etter tre barn, et halvt liv og en tøff kreftbehandling.
Egentlig er jeg ganske stolt av puppene mine. De henger ikke en gang.


Og innrøm det gjerne. Dere lot dere narre av tittelen, ikke sant?





fredag 4. oktober 2013

- Man kan ikke gjemme seg bak en blogg

En interessant dom i den danske varianten av Pressens Faglige utvalg ( organet som skal holde oss journalister i ørene, og som dømmer oss hvis vi ikke bryter pressens etiske regler)
Vi bloggere kan ikke gjemme oss bak at vi "bare" blogger.

Samme kriterier som gjelder media, gjelder også for bloggere.

Der stryker nok mange.
Som erfaren journalist ligger dette i ryggraden, og jeg har alltid så lenge jeg har blogget, etterstrebet å holde meg innen rammene.
Blogging har eksplodert.
Vi har rosa bloggere, matbloggere, mammablogger, motebloggere, politiske bloggere, kreftbloggere og bokbloggere,- og mange flere.
Noen mediefolk  blogger, men de fleste er drevet og skrevet av folk som ikke er flasket opp med etikk og presseregler.


Hvis dere vil lese dommen, finner dere artikkelen her. http://journalisten.dk/man-kan-ikke-gemme-sig-bag-en-blog

Dommen i danske PFU sier at en blogg må vurderes etter samme kriterier som en kommentarartikkel i en avis.
Vi må veie våre ord, vi må ikke henge ut andre, vi må ikke komme med æreskrenkelser, hvis noen kritiseres, bør de få samtidig imøtegåelse, med mere.

Her kan dere lese om  i Pressens faglige utvalg. http://no.wikipedia.org/wiki/Pressens_Faglige_Utvalg

Vi journalister må bedrive reportasjevirksomhet og annen journalistikk innenfor rammene av Vær varsom-plakaten. Les om den her.
http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten
eller her
http://no.wikipedia.org/wiki/Vær_Varsom-plakaten


Bakgrunnen for dommen er

Blogginnlegget "Ministerium sætter udbetalinger til Strand Consults ph.d.-stipendiat i bero” fra april måned får kritik i to  av fire punkter: Innlegget inneholder ukorrekte oplysninger, i tillegg til at  John Strand burde ha fått forelagt kritikken før publisering, altså hatt en sjanse til samtidig imøtegåelse.
Og der er akkurat denne regelen som norske journalister og redaktører bryter oftest, og som er gjen ganger i den norske PFU. 
Lisbeth Knudsen, chefredaktør på Berlingske, har den 23. maj i en e-mail skrevet til John Strand, at bloggene ikke ligger under for samme regler som en nyhet, og at rammerne er bredere for en blogg.

Men der tok hun altså feil.
Bra jeg har anonymisert de jeg har kritisert i min omtale av kreftbehandling  med mere altså... 
Og jeg har faktisk møtt leger som har vært kritisk undrende til min blogg, og som har minnet meg om Vær varsom-plakaten.
Det er mange rare dyr i skogen...
Håper og tror jeg kan min plakat.... 

tirsdag 17. september 2013

Jeg rydder og sletter i bloggen

Som en del av det å vende tilbake til livet, har jeg bestemt meg for å rydde i denne bloggen.
Slette innlegg,  setninger og bilder som jeg nå synes er for personlig og utleverende.
Da jeg skrev bloggen under behandlingen, var det jo for å holde venner, kolleger og bekjente orientert.
Siden kom alle de andre følgerne med. Andre kreftpasienter som har funnet råd og trøst i mine skriverier.
Det er tross alt mye å hente i å søke opplysninger fra andre.

Jeg har vurdert å slette de fleste innleggene. Men samtidig så vet jeg at så mange følger bloggen fremdeles. Folk som står der jeg var for 21 måneder siden: Sjokkerte, redde og usikre på hva livet heretter vil bringe.
Hva betyr det å få kreft, hvordan er behandlingen, hvordan er det å miste håret, hva er det verste?

Jeg valgte å være åpen. Mange vil kanskje si for åpen. Men sammenfall av bokdebut og kreft ga meg ikke mye valg, tenkte jeg. Kunne ikke gjemme meg hvis jeg skulle selge bøker.


 Åpenhet har gitt meg oppdrift, kraft og styrke.







Fremdeles selv nå når den nesten har ligget brakk, søker flere hundre seg daglig til bloggen,
 Mange ender her ved å google kreftblogg.

Og det er nettopp denne googlingen som skremmer meg litt.
Hvis man googler Anne Cecilie Remen og bilder, finnes det alt for mange bilder der ute, jeg ikke vil skal være ute i det offentlige rom lenger.


Jeg vil ikke at så mange "syke" bilder av meg skal finnes på nett.
 Jeg er ikke herre over hva de brukes til av andre, selv om jeg har merket at de ikke kan brukes uten mitt samtykke.
Og jeg er ikke lenger like bekvem med at det finnes bloggposter som kan oppleves personlig  og kanskje vel sykelig i en annen sammenheng. Jeg vil ikke assosieres med kreften til evig tid.
Jeg er ex-kreftpasient.
Bilder og formuleringer som opplevdes helt naturlig underveis mens jeg var syk, fjerner jeg nå.
Det er en stor jobb, jeg må gå inn i hver bloggpost.  Fjerningen vil derfor  skje gradvis.
Og jeg er ikke helt sikker på om google-treff vil endres med det første.


Dette er et av innleggene jeg nå har redigert og slettet i .  Slik er jeg under parykken

Der skrev jeg: Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.

Jeg hadde et portrettbilde med ansiket mitt og det hårløse hodet. Jeg så vel ikke så ille ut, var heldig kanskje, men likevel bildet er voldomt for en som er uforberedt.
Og det viktigste er:
Dette er ikke meg lenger.

Og mange av bloggene fra i fjor sommer og ifjor høst har så redselsfulle bilder av en oppblåst hårløs AC, at det orker jeg ikke skal finnes noe annet sted enn på min PC. Likeså isbadende meg, trenger heller ikke finnes.


Hensikten med bloggen var at folk som brød seg om meg skulle kunne holde seg orientert om ståa og kreften. Slik fungerte  bloggen som en buffer og tidsbesparelse for meg. Jeg slapp å svare på mange spørsmål hver dag. Jeg slapp å fortelle den samme historien om igjen og om igjen. Jeg unngikk de verste spekulasjoner.
Folk visste hvordan det sto fatt med meg. Alle hadde samme versjon: Den som fantes her.

Mine venner, familie og kolleger trenger ikke å følge meg her lenger.
De møter meg på jobb, på trening, på fest eller, kjørende  i bakken, på butikken, på foreldremøter.
På alle livets arenaer.
Folk vet at jeg er kreftfri, at jeg er i livet igjen og at jeg er meg selv, stort sett.
Jeg er som dere alle andre, nesten.
Jeg vil ikke at folk som googler meg skal finne for mange utleverende bilder i fremtiden.

Derfor går jeg nå i gang og sletter. Hvor lang tid det tar før de er helt borte fra google, vet jeg ikke. Men heretter kan du ikke klikke deg inn og laste ned bildet, ihvertfall.

Jeg ønsker alle som kommer etter meg, alle de som får den sjokkartede beskjeden om at de har kreft. Hold ut! Den første tiden med uvisshet er aller verst. Siden blir behandlingen mer en jobb.
 Og langt der fremme venter livet. Litt annerledes kanskje, men likefullt ; det er ditt liv. Gjør det beste ut av det!




Takk alle som har vært innom bloggen min det siste halvannet året. Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger eller som har lagt igjen hilsner på bloggen min. Det er fint å vite at bloggen har hjulpet andre til å komme seg gjennom kreftbehandling. Det er fint at pårørende lærer noe av å lese bloggen.

Her er klipp fra noen av kommentarene.

"Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne."

"Du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. "

"Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise."

"Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! "

"Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!"

"Jeg fikk samme diagnose som deg i januar i år og har gått igjennom akkurat samme operasjon og behandling. Derfor har jeg hatt stor glede av å lese hvordan du har opplevet sykdommen og behandlingen. For meg har sykdommen blitt litt mindre skummel."

"Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er."

"Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også. "


Tilfeldig valgte kommentarer fra siste tiden. 
Takk for alle godord! De varmer.
Og takk til alle som har giddet å følge meg, og å  lese paadirekten!
Leserne har gitt bloggingen en større mening enn å bare orientere folk om min behandling og status.
Jeg har lært mye av dette.



søndag 15. september 2013

Hvil i fred, Gregers



I  strålende solskinn tok flere hundre avskjed med Gregers fredag ettermiddag og kveld.
Den sterke, livsglade mannen som levde 12 år lenger med kreft enn legene ga ham.
Bisettelsen var vakker, enkel og selvsagt uendelig trist. Haslum krematoriums store kapell var fylt med familie, venner, kolleger og blomster.  Bjerketrærne vaiet utenfor de store vindusflatene i kapellet, himmelen var mørkblå, solen sendte gyldne stråler over naturen utenfor.  En perfekt Gregersdag.
Flotte taler, Gregers yndlingsmusikk, men da vi reiste oss for å ta endelig avskjed, og kisten ble senket, fikk Gregers oss alle til å le gjennom tårene.
Han hadde regissert hver minste detalj og ut av høytalerne dundret en melodi som var en så sterk kontrast til den triste stemningen vi var i der og da.

Det var helt magisk hva Gregers greide.
Han ga oss følgende glade og humoristiske sang:
Monthy Pytons "Allways look at the bright side of life."
Alle ordene fikk en ny mening og dybde.

Gregers ville at vi skulle le, tenke på det beste livet kunne gi og ikke deppe. Gregers hadde tenkt på hvordan vi skulle ha det under hans bisettelse.
Det var mer enn sterkt og magisk. Ingen ord kan forklare den stemingen, det lyset som la seg i kapellet.

Men for meg personlig fikk denne melodien meg til å strigråte. Jeg hadde greid å holde igjen til da.
Med hans siste beskjed til oss ble han så levende igjen.
Det var som om Gregers sto der i midtgangen, levende og engasjert, lang og senesterk, lys, smilende og glad.
Han ville at vi skulle gå ut av kapellet oppløftet og lykkelige over livet, med gode minner av ham, at vi skulle sette fra oss bilen og drikke vin og chaampagne på minnesamværet etterpå.

Og, ja, vi lo eller humret gjennom tårene.

Gregers mente at de 14 årene med kreft var de beste i hans liv. Han levde mer intenst, satte mer pris på hver dag, hver gode opplevelse, fant trøst og styrke i naturopplevelser og i samvær med de nærmeste.
Alt dette har han skrevet bok om. Og det er en sterk og personlig beretning samtidig som boken er full av råd til andre med kreft og deres pårørende. "Kreftens gleder", heter boken betegnende nok.

Jeg greier ennå ikke å se med så blide øyne på kreften. For meg representerer den smerte, frykt, et liv på vent.
Men da jeg besøkte Gregers på Hospice Stabekk et par uke før han døde, sa han oppmuntrende. "Etterhvert vil du skjønne at sykdommen har endret deg og fått deg til å sette mer pris på ting, og du vil kunne se at kreften har gitt deg styrke."

Jeg skrev om Gregers her. http://paadirekten.blogspot.no/2013/08/et-mte-med-en-mann-som-vil-d.html

Den siste SMS-en jeg fikk av ham to dager før han sovnet inn. Da lurte han på hvordan en jobb-tur til Myanmar hadde vært, og han ønsket meg lykke til med reportasjene jeg skulle lage. Og han fortalte at han hadde gode dager med konstruktive tanker . Resten er privat.

Så kort er det mellom liv og død. En dag en SMS og noen tanker, neste er man borte fra denne verden.

Det var første begravelsen eller bisettelsen jeg var i siden jeg fikk kreftsykdommen for 21 måneder siden. Jeg har mistet to andre tidligere kolleger i vinter, men var begge gangene forhindret fra å delta. Den ene var for Janina og den andre var for Kåre Valebrokk.   I vinter var jeg veldig lei meg for at jeg ikke kunne delta , men nå tenker jeg at jeg i vinter kanskje ikke ville hatt nok avstand til min egen sykdom til å takle slike avskjeder.

Det er sterkt å se hva denne kreften gjør med mennesker, og det var nok ekstra sterkt for meg å delta i en slik avskjed for Gregers, nettopp på grunn av kreften. Det minner meg om hvilken alvorlig sykdom det faktisk er,- og hvor usedvanlig ( bank i bordet) stor flaks og hell og lykke jeg har hatt som er blitt frisk.

Jeg har fått et mer realistisk syn på livet og døden. Tar ingenting for gitt lenger. Vet det er tilfeldigheter som avgjør hvem som får leve og hvem som dør tidlig.
Jeg var på den heldige siden av statistikken. For hver måned som går, blir jeg tryggere på at jeg ikke får tilbakefall ( det kommer helst de første par årene etter endt behandling).
Og jeg håper at jeg med tiden kan se på sykdommen og behandlingen med mer positive øyne,- at jeg lærer noe av Gregers livsvisom.
"Allways look on the bright side of life.  Always look on the light side. "
Og her er orginalen slik den ble spilt.
http://www.youtube.com/watch?v=jHPOzQzk9Qo

Hvil i fred, Gregers. Vi glemmer deg aldri.



onsdag 21. august 2013

Et møte med en mann som vil dø

Noen møter sitter i kroppen. Noen øyeblikk varer lenge. Noen møter med mennesker vibrerer i sjelen, sitter i bevisstheten lenge etter at de er over. Øyeblikkene setter avtrykk.
 En slik magisk stund opplevde jeg igår.
Jeg besøkte en gammel kollega fra Dagens Næringsliv på Hospice Stabek. Stedet for folk som skal dø av kreft.

Gregers. Han har hatt kreft siden jeg sluttet i avisen.
I alle år har han stått på, med en voldsom energi har han overlevd det ene tilbakeslaget etter det andre som sykdommen har gitt.
Men nå har kreften fått overtaket.

Det er i dyp respekt for et unikt menneske at jeg skriver denne bloggen.

Jeg visste møtet ville bli sterkt.
Derfor satt jeg i bilen noen minutter før jeg skrudde av motoren og krysset plenen for å gå inn i den lave mursteinsbygningen  i eplehagen. Solen skinte, sensommerdagen var så vakker at det kjentes unaturlig å skulle forholde seg til døden.
Jeg tok inn situasjonen.
Jeg visste jeg ville møte en merket mann. En mann midt i livet som har stoppet all behandling. Som til tross for lykke og livsglede har fått nok. 15 år med cellegift , stråling, medisiner og stamcellebehandling har kostet.
Nå er det stopp.

Han vil ikke ha mer gift og medikamenter i kroppen sin.


 Gregers vil dø.
Ikke noe mer livsforelengende behandling. Ikke en dråpe, ikke en pille.

Selv om jeg har vært gjennom tøffe tak  og er midt i livet har jeg aldri møtt døden.
Ingen rundt meg har dødd.

Døden er fjern og skremmende for de fleste av oss.
Døden er noe vi pakker bort, noe vi ikke snakker om.
Noe de færreste av oss har et reflektert syn på.

Jeg visste møtet ville minne meg om  min egen udødelighet. På den forbannete sykdommen som tok bolig i kroppen min. Jeg var ( knock wood ) heldig og slapp unna med skrekken og noen skrubbsår.
Ikke alle er like heldige.

Da jeg åpnet døren til Hospice Stabæk visste jeg at innenfor der bodde  kun mennesker som skulle dø. Her får de pleie, omsorg, smertestillende, ro og trygghet.


Jeg visste jeg kunne bli redd, jeg kunne komme til å tenke mer på mulighet for tilbakefall og spredning.
Jeg nølte, svelget, men fortsatte innover korridorene i huset.  Store dører merket med siffer. Stillhet. Lukter. En pleier fortalte meg hvor jeg fant Gregers. Og ja, jeg var ventet.
Og der endelig. Fant min gamle kollega bak en avis på Tv-rommet. Han reiste seg, smilte og vi klemte hverandre.

"Her skal jeg daue, " sa Gregers likefrem da han etter å ha vist meg hybelen sin,  siden strenet vi gjennom korridorer fordi han ville vise frem hele Hospicet,  til slutt endte vi på en lys dagligstue med vinduer fra tre kanter..
Som den naturligste ting i verden snakket vi om  sykdom, om felles kolleger, om gleden ved barn, om skriving,  om den varme sensommeren og ikke minst om døden.
Gregers er ikke redd for å dø. Han gleder seg faktisk til å dø, sier han.
Han er ikke sentimental. Han forteller om det likefremt, som den naturligste ting i livet.
Og døden er jo det.  En del av livet vårt. Det er det eneste vi vet om. En dag skal vi alle dø.

Gregers fikk sommeren på seg av legene.
Nå er sommeren på hell.  Gregers har fått drukket vann fra en fjellbekk i sommer, han har vært på tur i skogen, han har fått være mye sammen med familie og venner. Og han nyter å være giftfri, kroppen er ikke plaget av cellegift mer. Bare av kreften.

Han er så levende. Ufattelig å høre det han sier som en sannhet. "Jeg skal daue. Og det skjer ganske snart."

Han har stoppet all behandling fordi han ikke vil ha et dårlig liv med kreft. Han har hatt så mange gode.
Timingen er perfekt, mener han. Han er lykkelig, han har  et godt liv med kjæresten, han har to døtre, han er til og med  akkurat blitt bestefar.  Han har mange gode venner og kolleger. Livet hans er harmonisk.
Han har alt. Og mer enn alt.  Unntatt det vesentligste; en god helse.
Øynene hans stråler når han forteller om hvor lykkelig han er.  Selvfølgelig ville han helst ha levd til han ble en gammel mann. Men kreften lar seg ikke trylle bort. Den er der som en rammebetingelse.
"Når livet mitt er så bra som nå, da er det på mange måter riktig å forlate det,"sier han med styrke.


Han har akseptert skjebnen sin. Han er ikke bitter over kreften. Tvertimot mener han at årene som kreftsyk har vært gode, endatil lykkelige.
"Årene med kreft har kanskje vært de beste i mitt liv. Jeg har levd intenst og blitt mer bevisst hva som gjør meg lykkelig."
Det er en ro rundt Gregers. En tilstedeværelse og oppmerksomhet mange av oss friske kunne lære mye av.
Gregers fikk besøk av datter og søster mens jeg var der. Jeg så at han ble sliten. Spurte om jeg skulle gå.
Men nei, han ville at jeg skulle bli litt til.
Mer fin samtale. Så mye vi skulle snakke om.
Til slutt ble det tid for avskjed.


Jeg ble rørt da jeg gikk. Tårene kom. Men jeg følte meg på mange vis klokere, sterkere. Kanskje Gregers klokhet vil smitte, kanskje jeg til slutt heller ikke vil være redd for å dø?

For jeg fikk med meg Gregers helt ferske bok, Kreftens gleder. Hans personlige beretning om livet med kreft. Jeg har bladd i den, og det er så mange gullkorn å øse av, kjære Gregers. Håper mange pårørende, venner av kreftsyk og pasienter selv kjøper boken. Etter at Gregers fikk dødsdommen, satte han seg ned og skrev sin historie og sine beste råd som kreftpasient.  Ukuelig, energisk og optimistisk som alltid.
Og for den som lurer, jeg spurte Gregers før jeg gikk om jeg kunne skrive om besøket på bloggen.
"Selvsagt, " sa han. Åpenhet har vært hans linje alle de 15 årene med kreft.

 Hospice Stabek er et fredelig sted. Ikke så skremmende å besøke som jeg trodde før jeg gikk inn.

De som jobber her sier at de ikke jobber med døden, men med resten av livet. Vi gir dager til livet, har jeg lest i Dagens Medisin.
Det er vakkert og betryggende sagt.
Les om Hospicet her Et sted for døende og engler


Å tenke på døden rett som det er, vil gjøre livet ditt mer vitalt, sier Per Fugeli. Det faktum at livet er avgrenset, gir det mer potens.
Gregers er et levende eksempel på det.

 Et sted har jeg lest at vi dør som vi har levet. De som er urolige og usikre, blir det når de skal dø. De som er trygge, er det også trygge og tilfredse  i møtet med døden.
Gregers er like levende, glad og energisk nå som kreftsvekket og døende som da han var pågående og arbeidssom reporter  i Dagens Næringsliv.
Det er beundringsverdig. Mange har mye å lære av Gregers.
Leger som har spurt dødende om hva de angrer på i livet, forteller at døende sier at de ikke angrer på ting de har gjort. Det er det de aldri gjorde, de angrer på.
Tror Gregers har lite å angre på.





Gregers skriver hilsen i boken Kreftens gleder til meg. 

torsdag 15. august 2013

For mye papirarbeid i helsevesenet

Oppgitt over å måtte fylle ut papirskjemaer. Helse-norge er  ikke i dataalderen. Bildet er fra forsommeren iår da jeg var til nye undersøkelser på Radiumhospitalet.

Jonas Gahr Støre vil ha helseløft. Han vil ha en million flere behandlinger i helse-Norge.
Og ja, det er mye å gripe fatt i.
Helsevesenet vårt er fullt av køer og lang ventetid for kritisk syke.
Jeg er en amatør i helse, men jeg har vært aktiv pasient og bruker i over halvannet år, og har fått noen erfaringer og ditto tanker.

Et par eksempler : Hvorfor får kreftpasienter ikke time til stråling og cellegift etter klokken 15 på norske sykehus? Ville ikke flere pasienter bli behandlet dersom man fikk flere unna per døgn?
Jo, det ville selvsagt koste. Flere helsearbeidere ville måtte jobbe på ettermiddag og kveld, men hadde det ikke vært verdt sparte liv og lidelser?
Hvorfor må kreftpasienter betale for undersøkelser og cellegift? Når vi når nivået for frikort får vi pengene refundert, men det tar tid ,- og  tenk hvor mange mennesker som adminstrerer  hele ordningen.  Disse kostnadene kunne vært brukt på behandling i stedet for byråkrati.
Dessuten; Burde ikke de titusener av kreftpasienter og andre kritisk syke overhodet slippe å betale for undersøkelser og behandlinger?


Kunne ikke helsevesenet behandlet flere fortere, dersom de fjernet noe av adminstrasjon og papirarbeid? Hvor mange flytter egentlig papirer i helsevesenet?

Ofte har det slått meg at helsevesentet kunne vært mer effektivt dersom de på alvor gikk inn i dataalderen.
Støre og Jens Stoltenberg snakker om å ruste opp IKT  i helsevesenet.
Det er på tide.
Hvorfor har ikke sykehus og andre helseinstitusjoner dataterminaler hvor pasientene registerer seg for eksempel?
Hvor mange ganger har jeg ikke fylt ut papirskjemaer som forteller det samme som skjema fra forrige besøk? Hvorfor er ikke journalen min tilgjengelig  på data for alle sykehusene som har behandlet meg?

Da jeg var under kreftbehandling, ble jeg også frustrert over manglende effektivitet, over uendelig papirarbeid , over stadig nye leger, over MR-maskiner og annet som ikke virket.

I dag slo det meg igjen. Jeg var på Folkehelseinstituttet for å få vaksiner til en utenlandsreise. Der  fylte jeg ut et skjema for hvilke vaksiner jeg skulle ha,  om jeg hadde vært syk, om jeg hadde allergi eller diabetes eller andre sykdommer. Jeg leverte skjemaet fra meg til en helsesøster som så gikk med det til resepsjonen og så sto hun der til skrankedamen hadde lagt inn opplysningene om meg i datasystemet.


Les også .
Kreftpasient med kølapp

Når pasienten vet mer enn legen

Når datamaskinene ikke snakker med hverandre


Hallo, hvor mer effektivt hadde det ikke vært om jeg skrev selv alt inn på en PC, så kunne både helsesøster og lege lese dette etterpå, uten dette dobbeltarbeidet.
Med et  datasystem kunne pasientene logge seg inn med noe tilsvarende bank-id og skrive inn personalia og sykehistorie der.
Klart dette ville bety store investeringer, men på sikt ville helsevesenet helt sikkert spare store ressurser på dette, eller hva Jonas Gahr Støre?

Her intervjuer jeg helseminister Jonas Gahr Støre i juni om noe helt annet



lørdag 3. august 2013

Lenge å vente,- men det var ikke ny kreft

Sommer, sol og ferie. Lykke. Og midt i det hele, kreftprøver og venting. Midt i usikkerheten har jeg vært lykkelig. Her på dette bildet ante jeg ikke noe om resultatene av  de nye kreftprøvene


Endelig kan jeg puste ut.

Siste uker har vært et helvete. Egentlig. Det merker jeg nå.
For jeg har ventet på svar  på om jeg hadde fått nytt tilbakefall på kreften.
Dette har jeg holdt for meg selv. Noen få har vært innvidd i dette.
Selv om det er heavy" greier, har jeg likevel kjent på lykkefølelsen. Gledet meg over livet her og nå, ønsket intenst at lykken skulle stå meg bi, som det heter.
Jeg har gledet meg over sommer, sol, morgenbad, store frokoster med familien, middager med venner, overnattingsgjester på hytta.
Jeg har vært takknemlig for at det gikk så bra med meg, og jeg har prøvd å la være å kjenne på den mørke følelsen.
Redselen for at jeg var på den gale siden av statistikken.

For å håndtere slike forferdelige perioder som jeg nå har vært igjennom, prøver jeg nettopp å leve i øyeblikket, se det flotte ved det jeg opplever her og nå. Være til stede akkurat her, akkurat nå i dette gyldne øyeblikk.
Ikke la frykten og usikkerheten ta kontroll over livet.
Men det kan holde hardt.

For noen uker siden ble det tatt kreftprøver av meg. Jeg var henvist til Radium av fastlegen, både hun og jeg var engstelige for en ny kul i brystet. Det er helt tilbake til månedsskiftet april- mai at jeg oppsøkte legen.  Etterpå gikk mange uker  før jeg fikk brev om innkalling til undersøkelse på Radiumhospitalet, og så var det nye uker å vente.
Imens gikk jeg på jobb, skrev på manus, var mamma og levde midt i livet. Noen få har visst om mitt lille nye helvete.
Kreftprøvene ble tatt rett før jeg reiste på ferie. Først mammografi, så ultralyd av brystet, og dere aner ikke hvor ulidelig det er å ligge der på benken mens legen kjører ultralydstaven med kald gele over brystet.  Først lukket jeg øynene og prøvde å tenke på noe helt annet. Sol og sommerferie som ventet. Men hun brukte lang tid, og nysgjerrig og utålmodig som jeg er , åpnet jeg øynene. Skulle selvsagt ikke gjort det. Alle bevegelser, alle stopp med staven, endring i mimikk rundt øynene, tolket jeg.
Jeg lå lenge på benken, mens legen stirret inn i ultralydskjermen.
Forsto at hun gjorde et funn.
Så ble jeg sendt ut på venteværelse. Uliderlig.
Holdt mannen min i hånden.
Og ble hentet inn igjen.
Legen sa "Det er en cyste der, og vi må ta en kreftprøve av den."
 Da spratt tårene ut av øynene mine. Det er ikke mulig, det må ikke være slik.
 Å  ta slike prøver er ikke bare vondt og etterlater et blåmerke på puppen, det er også tøft mentalt.
Da jeg forlot Radiumhospitalet sa de at de skulle ringe meg om det var kreft i cysten.


MIDT I DET HELE SNAKKET JEG OM USIKKERHET VED Å VENTE PÅ DAGSNYTT uten å røpe at jeg sto midt i det.
Du kan høre innslaget her:
MEG I DAGSNYTT I SOMMER

Ukene gikk. På ferie, men likevel greide jeg ikke helt å senke skuldrene. Uroen lå der, roterte med ulik styrke i meg.
 Hvor lang tid tar det å dyrke frem slike prøver?
Ved alle anrop med 22-nummer først , skvatt jeg de påfølgende ukene. Men det var aldri Radiumhospitalet.
Til slutt ringte jeg sykehuset. Og den som tror at en tidligere kreftpasient har et rødt nummer og et navn å kontakte , må tro om igjen. Virkeligheten  er langt fra helseministerens fagre ambisjoner om en koordinator til hver kreftpasient . Jeg  ringte sentralbordet, ba om brystdiagnostisk avdeling, og ble satt over fra person til person. Til slutt kom jeg til rett sted. Jeg hørte kvinnen som svarte, tastet på PC-en og hun formidlet at hun fant meg i systemet.
Men da sa hun noe som fikk meg til å dirre.
"Du har vært inne her på  bakgrunn av mistanke om kreft ser jeg... "Kremt, kremt. "Nei, dette kan jeg ikke si noe om. Jeg må få en lege til å ringe deg."
Magen min gjorde kolbøtte.
"Når da?"
"Det kan jeg ikke si noe om. Så fort en lege har anledning."
Man trenger ikke stor innlevelse for å skjønne hvor uliderlig det var å vente.
Timer gikk, en arbeidsdag gikk, og da telefonen til slutt ringte, hadde jeg mest lyst til å ikke ta den.
Men feighet gjør deg ikke friskere.
En ny kvinnestemme med en svak aksent, ingen av de legene jeg har møtt på min vei , på den andre enden av telefonen.
Hun sa: "Du har vært hos oss og tatt prøver etter mistanke om tilbakefall av kreft."
"Ja." Tusen tanker roterte. Prøver hun nå å si at jeg har kreft...?
"Og det er tatt kreftprøver."
Nei, nei! Skrek det i meg.
"Ja, det er negativt"
"Negativt?? Hva betyr det, har jeg kreft."
"Nei, nei, prøven var fin, det var ingen kreft. Det var en cyste med melkerester."
Lettelsen var uendelig. Uker med usikkerhet var over.
En kul med melkerester. Det var alt.
Jeg kunne nyte sommer og sol med familie og venner.


Frisk pupp!! Det kan nesten ikke synes hva jeg har vært gjennom. Arret etter kreften synes såvidt til høyre over  føflekken over badedraktskanten til høyre (mitt venstre bryst har vært gjennom såkalt brystbevarende operasjon, og kirurgen har vært svært dyktig)

Men med denne historien ønsker jeg å vise hvor  lite effektivt systemet er. Det tar alt for lang tid å få tatt livsnødvendige prøver. Hvis jeg hadde hatt tilbakefall, ville kreften fått god tid på å vokse siden begynnelsen av mai.. Hvorfor blir ikke tidligere kreftpasienter prioritert bedre? Måneder med å vente fra mistanke til svar holder bare ikke. Og historien min forteller også hvor liten man føler seg i møte med det store sykehusmonsteret. Hvorfor har man som tidligere kreftpasient et telefon-nummer og en person å forholde seg til??
Og hvorfor veier ikke sykehusansatte mer sine ord i møte med pasienter?

 For egen del må jeg lære meg å leve med at usikkerhet er blitt en del av livet. Kreften har gjort noe med meg. Kanskje blir jeg aldri like bekymringsløs som jeg var før.
Men likefullt er det viktig å fortrenge disse følelsene. Leve grådig, ta for meg av livet, og leve her og nå. Ingen av oss har uansett noen garanti for livslang lykke.
Men mens jeg lever skal jeg søren meg være glad og lykkelig, takknemlig for alt jeg har!!











lørdag 6. juli 2013

Tilbake hvor alt startet





Jeg er tilbake på eventyrøya mi.
I Christina Fioris rike. Her hvor jeg for flere somre siden en dag på stranden bestemte meg for å skrive bok.
Korsika. La Corse. Ile de beauté! 
Jo. det var nettopp her hvor mine bokdrømmer startet.

Det har betydd mye for meg å komme tilbake etter kreften.
Har ikke vært her siden før bokdebuten og siden før kreften.
Landsbyen vår sto på hodet da vi kom tilbake nå.  
Madammen på hotellet, ekteparet i butikken, landsbyens lokale Casanova, bakeren, presten, gubbene på benken ved postkontoret, alle kom de glade mot oss, kysset meg på begge kinn og viste at de er begeistret for å se oss igjen.
Det er 12 år siden vi besøkte øya for første gang, og vi kommer ofte tilbake. Øya har det beste Middelhavet kan by på. Og det fine er at det ikke er mange nordmenn rundt her. Mest franskmenn og italienere.
Har reist øya på kryss og tvers, men har funnet vårt sted her, i det vakreste av det vakre på skjønnhetens øy. Mare e monte.  (korsikansk språk ligner det italienske)
Fjell, Strand , klipper og krystallrent vann, nydelig mat, vin og fantastiske mennesker. 

Og her på stranden leser jeg manuset mitt til bok 2. Har printet ut de over 300 sidene og leser på stranden, mens jeg noterer endringer jeg ser må til.
Og det magiske er.
Her og nå  denne uken fikk jeg ideen til hvordan bok 3 skal starte.
 Christina Fiori er jo halvt korsikansk.  Ikke rart at jeg tenker på henne her. Bakgrunnen preger henne.
Hun har mye av det uvørne, stolte, det litt annerledes i seg.
Og for meg er det naturlig å bruke mye av mine kunnskaper om denne vakre øya, dette stolte, reserverte og kanskje litt skumle folk i en ny roman.
Det vidunderlige med å være forfatter, er at du egentlig kan jobbe hvor som helst. Også mens du ligger på en solfylt vakker strand mens barna svømmer, spiller ball og leker, mens du selv svømmer eller går på tur i de fantastiske fjellene her, eller mens du drikker morgenkaffen på den lokale baren i skyggen av et enormt platan-tre.
Jeg er heldig,  jeg kan fantasere og gjøre mine mareritt, følelser, gleder og tanker tusen ganger mer spennende, farlige i bokform. Forstørre, dramatisere, leke.
Føler meg som verdens mest heldigste menneske.