fredag 16. november 2012

Fra helvete til lykke,- igjen!

I solen i ettermiddag. Det går an å bli lykkelig igjen etter en kreftdiagnose


 I dag er det et år siden kirurgen med gullskoene så på meg med milde og alvorlige øyne og sa:
"Du har fått brystkreft. Den er 2,6 centimeter stor. Infiltrerende ductalt carciom.  HER2 negativ, østrogen og progesteron positiv kreft."

Jeg forsto ikke halvparten,  men nok til at diagnosen var alvorlig. Min verden gikk i svart. Jeg ble så grenseløs ulykkelig. Hullet jeg ramlet i var dypt og kølsvart.

Var så uendelig redd for å dø fra barna mine. Fryktet det verste, at jeg hadde fått spredning til skjelettet. Denne frykten skyldes at jeg ble utredet for reumatisme på Martina Hansen. Hele sommeren og  høsten hadde høyre bein vært så hovent og vondt. Oppsøkte åtte ulike leger. Var fortvilet over at ingen fant ut hva som feilte beinet mitt.
 Da jeg fikk den foreløpige diagnosen på Volvat den 3. november, fryktet jeg derfor at smertene i beinet slett ikke var  reumatisme, men endringer som skyldtes skyldtes spredning til skjelettet. Brystkreft sprer seg lett til skjelett, lever, lunger og hode, hvis den har fått herje uforstyrret i kroppen.. (Jeg hadde ikke reumatisme, hevelsen var trolig en effekt av at kroppen sa ifra at jeg hadde kreft. Kreft kan føre til reumatismelignende smerter)

Den 16. november ifjor, visste jeg fremdeles ikke om jeg hadde spredning, heller  ikke om jeg måtte fjerne hele brystet. Legen på sykehuset trodde ikke jeg hadde spredning, men kunne ikke si det eksakt, derfor ble jeg ikke rolig før mange uker senere da jeg fikk visshet om det.

Legen skrev ned kreften min, på et ark. Men noen måneder etterpå ble grad 2 oppjustert ti grad 3, den mest alvorlige kreftgraden.



Kreftdiagnosen på sykehuset gjorde at jeg fortalte flere enn mine nærmeste og sjefen om diagnosen. Først sendte jeg mail til kolleger og en rekke venner. Skjermet meg selv på den måten for andres reaksjoner.
Etter en tenkepause på noen dager, skrev jeg denne bloggposten.

Fra himmel til helvete


Denne grå novemberdagen ifjor fikk jeg diagnosen kreft. 


Først etter operasjonen ble jeg trygg på at kreften bare var lokal, at den ikke hadde spredd seg til lymfer og andre steder i kroppen.
Da følte jeg stor, grenseløs lykke.  Takknemlighet.  Jeg hadde hatt hell med meg, tross alt.

Første cellegiftkur i midten av januar. Redd, men ved mot.


Da jeg kom i behandling, etter operasjonen  og da jeg ble presentert for en behandlingsplan, fikk jeg en ny ro over meg, Jeg visste månedene ble jævlige, men det var en jobb jeg  måtte gjennom.  Ja, jeg så på kreftbehandlingen som en jobb. Jeg bet tenna sammen og gikk målbevisst til sykehuset hver gang, selv om jeg visste at både det å få cellegift på sykehuset var smertefullt ( mine blodårer skrek av smerte) og at dager i kvalmetåke ventet.
En skikkelig nedtur ble det selvsagt da jeg midtveis i FEC-kuren fikk vite at jeg måtte ha dobbelt så lang cellegiftkurtid som planlagt. Kreften min var svært aggressiv, viste det seg, og nær alle cellene i kreftsvulsten var i ferd med å dele seg.
Hvorfor de ikke oppdaget agressiviteten straks, forstår jeg enda ikke, men har ikke hatt krefter til å forfølge det. Kanskje jeg gjør det, og kanskje jeg også vil dele hvordan jeg fikk vite om den nye diagnosen. Ikke pen håndtering av en pasient det der.

AC denne uken. Nyter solen, og kjenner hvordan kreftene kommer tilbake for hver dag.


Likevel jeg kan ikke  klage : Jeg hadde så fantastisk flaks som oppdaget kulen selv. Vanlig mammografi ville aldri ha funnet den, fordi den satt så høyt opp, ovenfor det bløte i brystet. Det er rett og slett umulig å tenke på utfallet dersom jeg hadde oppdaget kreften noen måneder senere.
Jenter, ikke stol på mammografien!!

På tur i ettermiddag med datteren min. Lykkelig og takknemlig for livet. 



Jeg har i det siste lest at flere kjente kvinner sier at kreften har vært en velsignelse, at året har vært givende og verdifullt.
Jeg opplever det ikke slik. Dette har vært et år i helvete. Med smerter, kvalme, ubehag, håravfall, monsterkropp, vektøkning, hovne ledd, elefantføtter, vonde negler, masse fysiske smerter jeg ikke skal belemre dere med. Livet stoppet opp. Alt har vært på vent.

To ganger var jeg innlagt på sykehus underveis på grunn av bivirkningene.


Dette året har vært knalltøft.

Kreften og behandlingen tok fra meg det meste. Mitt aktive liv, utseendet mitt, kreftene mine, jobbidentiteten, reiselyst og evne, helsen min og så mye av det jeg liker aller best i livet.
 Men jeg har brukt tiden til å trene, gå turer, isbade, være mye med barna, skrive litt nesten hver dag og har prøvd å ta vare på meg selv ved å gå på Spa og hudpleie og slikt. Litt luksus opp i elendigheten.

Da behandlingen var ferdig i høst, fikk jeg først en utladning. Da kunne jeg slappe av, og kjente hvor umåtelig gjennomsliten jeg egentlig var. Jeg hadde bitt tenna så godt hardt sammen  underveis at jeg ikke hadde lyttet til hvor sliten kroppen min var.
10 måneder med operasjon, gift og stråling, det er ikke en nådig behandling mot kroppen.
Men bare slik ved nesten å ta liv av meg, fikk de has på kreften.
Og gradvis de siste ukene er formen på vei tilbake.

Nå er jeg etter alle solemerker kreftfri.
Jeg kan peke nese til kreften. Jeg sto den av. Jeg fikset alle cellegiftbehandlingene tross alt, strålingen likeså, medikamenter og all mulig skitt også.
Håret vokser. Det står rett opp som en børste, men nå er de første tegn kommet på at luggen er på vei nedover i pannen. Ikke mye pent foreløpig, men jeg lever!
Jeg har fortsatt bivirkninger av behandlingen, og det ene beinet volder meg store smerter ( bivirkning av cellegift) men for hver dag som går blir jeg mer meg selv.

Men livet blir selvsagt aldri helt som før. Jeg har fått en vekker, på hvor skjørt livet er, på at jeg skal dø en dag. Det skal vi alle. Men de fleste som er sånn midt i livet som meg, tenker ikke på det. Nå er jeg takknemlig for hver dag, for hver uke, hver måned som går uten at det er tegn på ny kreft.
Jeg er mer grådig på livet, på å få med meg opplevelser, rekke ting, realisere drømmer jeg har hatt.

Den siste uken har jeg vært på reise og levd i stillhet i et kloster.  Ladet batteriene og skrevet. Denne opplevelsen  var fantastisk og fortjener en egen bloggpost. Den kommer snart.
Snart skal jeg på helgetur med mellomste  barn og planlegger turer med de andre to og. Og snart er jeg i jobb igjen. Men det er et annet kapittel som er verdt noen linjer for seg selv.
Og snart, en gang i vinter, skal barna få den Afrika-turen jeg lovet dem før jeg ble syk. Før min sykdom kastet hele familien inn i et kaos.

Ja, det siste året har vært fra himmel til helvete.  Oktober bød livet meg på bokdebut. November på kreftdiagnose. Desember på operasjon. Januar på cellegift og ekstra sykehusopphold. Februar på cellegift og håravfall. Mars på cellegift og ny diagnose. April på ny cellegifttype. Mai på cellegift, Juni på cellegift og sykehusinnleggelse. Juli delvis behandlingsfri. Stråling. August stråling.  September ferdig med behandling. Bort med parykken. Håret kommer. Hevelsene forsvinner gradvis.
 Snart er jeg meg selv igjen.


Og til alle dere som har heiet meg frem, jeg husker alt, og er takknemlig for alt.  Omsorg og entusiasme fra dere har gjort jobben mot kreften lettere.


Hårløs, stygg og hoven i kropp og ansikt. Masse smerter. Som jeg led.

Dagen jeg fjernet håret og satte på meg parykken for første gang. 




Hvert år får rundt 3000 kvinner brystkreft. Rundt 88 prosent lever etter ti år.  Hvert år dør  omlag 270 kvinner av sykdommen.  Det gjelder å være på den riktige siden av statistikken.
 Det er en tøff kreftform og behandlingen er mer omfattende enn de fleste andre krefttyper. Omfatter flere tiltak. Store endringer i kroppen. Operasjon, cellegift, medikamenter og stråling. behandlingen er tøff for kropp og faktisk også for vårt hjerte.
Kreften kan gå på kvinneligheten løs og mange sliter med selvfølelsen etterpå.
Der har heldigvis ikke jeg vært så rammet.

Og til dere der ute som akkurat nå har fått en kreftdiagnose. Det er tøft, det er jævlig. Tillat deg å gråte og rase med en gang. Få gørra ut. Det gjør vondest den første tiden når livet er snudd på hodet, når uvissheten er størst og redselen hersker over alt. Men når du får endelig diagnose:  tørk tårene og se fremover. Da begynner jobben med å få kreften ut av kroppen.  Gå på den jobben med all entusiasme du har. Lev sunt, spis sunt, bruke tiden på gode opplevelser og på de menneskene som gir deg energi.


Nå teller jeg ned til dagene hvor jeg skal på sykehuset igjen.  To dager i desember er plottet inn på Radiumhospitalet.  Da får jeg beskjed om hvordan kroppen min har fikset å være uten cellegift. Hvis jeg er litt distre og alvorlig fremover, er det fordi jeg gruer meg sanseløst til dommen, gruer meg til nye vonde undersøkelser, til nye dager i uvisshet.
 Nåde dere kreftceller,- dere finner ikke på noe mer tull nå.... Hold dere i total ro.
Anne Cecilie vil ikke se noe mer til dere!

OG PS

Hvis året har hatt noe godt ved seg, så må det være at jeg er enda mer bevisst hvordan jeg vil leve livet. Setter enda mer pris på nære ting, naturopplevelser, samvær med de jeg er glad i , god mat, litteratur og musikkopplevelser.
Og aldri om jeg noensinne vil klage over livets små og store trivialiteter, som en forkjølelse, som en parkeringsbot eller en dårlig venn. Jeg gidder ikke  å bruke tiden på mennesker eller ting som ikke gir meg gode opplevelser.







onsdag 7. november 2012

Gode venner forsvinner ikke når du er syk



I magasinet KK som er ute nå er det et intervju med meg om  året som er gått og om vennskap.
 KKs reporter tok kontakt med meg i september. De hadde lyst å ha med meg i en reportasje de skulle kalle" Lean on". Hvem hadde vært min støtte i løpet av det tøffe året som er gått?"

Jeg grunnet litt over dette. Om jeg skulle stille opp.
Mannen min og barna mine har selvsagt vært den aller viktigste støtten, men jeg visste at mannen min aldri ville stille opp på slikt, og barna mine ville jeg ikke eksponere slik heller.
Jeg er jo journalist selv og er som regel positiv til mediehenvendelser.   Likevel er det intervjuer og opptak  jeg de siste månedene har sagt nei til, fordi alt ikke føles riktig, noe blir for personlig og nært. Selv om jeg har vært åpen om det helvete jeg har vært igjennom, har jeg ikke ønsket å være for utleverende.
Grensen har gått ved dørterskelen, ved inngangen til sykehuset, ved mine innerste tanker og følelser, ved mitt privatliv. Selv om jeg har brukt mine personlige erfaringer her på bloggen, har jeg søkt å være generell, målet har vært at andre kreftpasienter og pårørende skulle kunne kjenne seg igjen, i tillegg til å informere folk som bryr seg om min helsetilstand underveis.

Etter henvendelsen fra KK tenkte jeg også på at dette i såfall  ville være første gang jeg var i media etter at kreftbehandlingen var avsluttet . Var det lurt? Jeg vil ikke bli værende i kategorien "Hun journalisten med kreft". Jeg er på vei tilbake til livet. Jeg har bekjempet sykdommen. Jeg ser fremover.

Men denne serien  i KK handlet ikke om sykdom. Den handlet om hva som betyr noe og hvem som støtter deg når livet er i tøffeste laget.  Det handlet om åpenhet, om menneskelighet. Om  at det er viktig å ikke isolere seg selv når motbakkene kan virke uendelige.

Jeg sa derfor ja.
Da måtte det bli en venn. En venn som har vært en reell støtte. Jeg har mange venner. Er glad i mennesker, får energi av samvær med andre. Har samlet på gode mennesker hele livet.  Har derfor  venner og bekjente fra tidlig barndom, barneskole, ungdomstid, videregående, gymnasgutta, Parisår, Grenoble, studietid, kolleger, barselkolleger, ekskjærester, naboer, fra tiden i Aix en Provence,  forfattere, badeengler.  For mange kanskje. Og sikkert folk som er glemt i oppramsingen, som faller utenfor en kategori.
Men kreften har lært meg å sortere vennskap.
Kreften har vist at gode venner er blitt perifere,  kreften har vist at bekjente er blitt venner, kolleger er blitt venner, naboer er blitt nære.

Kreften har vist hvem som er de gode vennene. De som bryr seg om meg også når den første nyheten hadde lagt seg.
For i november i fjor var det kø på gårdsplassen da  nyheten om kreften sprakk her på bloggen.

Unntatt de aller nærmeste, fikk de fleste hørte om kreften her:

Fra himmel til helvete


Voldsomt var  alle reaksjonene.  Jeg er kjempetakknemlig for all støtten. Forstår at mange fikk sjokk den gang. Når jeg fikk kreft, tenkte mange, hvem kunne ikke få kreft da ? Mange ble nok minnet om sin egen udødelighet.
Uansett: Jeg kjente meg så verdsatt av mange.

 Det er ikke like trangt på gårdsplassen nå snart etter år etter at jeg fikk diagnosen.
Men  mange har har vært der for meg hele tiden.
 Med klemmer, sms, chat, turer, ski, hytteturer, lunsj, middager, fjellturer, båtturer, blomster, oppmerksomheter.  Som har regnet med meg selv om jeg har vært  redusert, stygg og hårløs.Som har bedt meg på fest, som har spurt om jeg vil på kino , om jeg vil løpe, om jeg vil isbade, om jeg vil gå på ski, selv om de kanskje har tenkt at det ikke nytter nå. Noen venner har til og med vært med meg på sykehus, når jeg har fått behandling.
Takk dere alle som har stilt opp for meg. Jeg har flust av tilbud om turer, om lunsjer, vinkvelder, hytteturer, alt dette fortsatt . Jeg går av og til i spagaten fordi jeg ikke er så flink til å si nei.

Og til dere som ikke har stilt opp. Som har glemt meg. Som har trykket på liker på Facebook hver gang jeg har ment noe der, men som har glemt å løfte telefonen på måneder, som ikke tar kontakt. Jeg er ikke sur, ikke lei, jeg bare konstaterer det og tenker at slik er livet.
Men forstår dere. Tiden løper, livet løper, og det er ikke så lett å prioritere en syk venn, dere er kanskje redd for kreft, dere synes kanskje at jeg var lenge syk, noen synes kanskje det er mye av meg i alle kanaler. Og mange tenker at AC, Cille, Remen,  Kremen, Anne Cecilie hun har så mange likevel. Det betyr ikke noe om jeg kommer, ringer eller ber henne ut på lunsj. Hun har så mange.
Det er ikke slik.
Uansett, det er ikke noe problem.

Jeg har fått flere bedre venner i løpet av kreften. Jeg har fått færre jeg kaller venner. Og jeg har faktisk fått helt nye venner. Gode ærlige og realle venner. Noen har selv kreft,eller har hatt kreft.
Alt dette tenkte jeg på, mens hodet mitt saumfor vennekretsen. For venner jeg ville ha pekt ut som bestevenner før kreften er ikke det lenger.
Jeg landet på Hedevig ganske fort, men det kunne også ha vært et par andre. Jeg er rik på vennskap, tross alt. Rik på kvalitet, ikke på kvantitet som jeg var før kreften.

 I samme reportasje er det tre andre frittstående intervjuer.
Med skuespiller  Janne Formo ( som har bestemoren som støtte)  Tine Johannessen (lillesøster til den fortsatt savnede Therese Johansen fra Drammen) og barne-tv- helten Kash King Gashamura med moren.

Her er artikkelen med meg. Gjengitt med tillatelse fra KKs reporter. 

"Når du får kreft mister du utseende ditt, jobbidentiteten, helsa og kontrollen over tilværelsen. I 2011 gikk jeg fra himmel til helvete på fire høstuker. Jeg var høy på glede og lykke. Ved siden av full jobb som frontsjef i NRK og aktivt liv som trebarnsmor hadde jeg realisert drømmen. Kriminalboka mi, ”På Direkten” varute. 20 dager etter lanseringen fikk jeg diagnosen kreft. At jeg, turbodamensom orket alt, som isbadet, klatret i fjell, hoppet i fallskjerm og alltidhadde vært opptatt av helse kunne rammes, var uvirkelig. En stund trodde jeg atjeg kom til å dø. Jeg har vært åpen om sykdommen, til og med blogget om den, mendelt de innerste tankene med noen få. Hedevig ble med helt inn. Vi erobretverden sammen som 25 åringer i en mannsdominert bedrift. Mens jeg fortsatte medjournalistikken, ble Hedvig hodejeger. Med henne kunne jeg snakke om alt, frykten,smerten og sinnet. Følelsen av urettferdighet mer enn uflaks. En dag deler toceller seg feil. Hedevig bringer ingenting videre. Jeg fikk sms’er som fortalte at hun er glad i meg. Og hun tør å gi meg motstand. Da håret begynte å falle av etter den andre kuren, sa hun: Ta de siste tustene! Du blir så mye flottere! Mens jeg følte meg som en oppblåst monstermamma, syntes hun at jeg så kjempekul utsom skallet. Varemerket, det lange håret og de lange tynne bena – cellegiften hadde att begge deler. Jeg får ofte høre at jeg er sterk. Sammen med Hedevig kan jeg være svak, og hun bruker det ikke mot meg. Hun har opplevd så mye i livet selv.For 23 år siden fikk hun en datter med en diagnose som gjorde at hun ble blind.Å møte alvoret gjør noe med deg, du blir mindre opptatt av fasade og tar ikkenoe for gitt. Under aksjonen, Aktiv mot kreft i våres, syklet hennes datter Oslo– Lillehammer med navnet mitt skrevet på armen. Hun syklet for meg da jeg varsom svakest av cellegift. Det var rørende. Hedevig vil nok si at jeg også har vært der for henne. I tiden før jeg mistet håret, gikk vi mye på cafè. Hun har gitt meg massasje og meditert sammen med meg. Mens jeg isbadet, har hun sittet badevakt på land og tenkt at jeg var helt gæern. På det sykeste begrenset jeg det til vassing. En av turene våre i Frognerparken ble spesielt sterk. Fra å være  unge kollegaer, var vi blitt voksne kvinner med barn og karrierer, og visnakket åpent om døden og det og ikke kunne være der for barna, om det skulle gå sånn. Det var det svimlende marerittet, og vi snakket om det på en god måte.  Kreften hadde vist seg å være mer aggressiv enn de først trodde. Jeg trengte flere og hardere kurer. Men jeg har bekjempet sykdommen og fikset de tøffe behandlingene. I dag kjenner en intens glede over livet, selv om frykten for tilbakefall kanskje alltid vil sitte der. Underveis har venner, kollegaer, gode naboer, isbaderjenter og turjenter, mannen og barna mine heiet meg fram. Men jeg har også opplevd at nære venner er blitt bekjente.Noen har vært helt fraværende, og jeg har tenkt at det er rart. Hedevig og jeghar det lange vennskapet. Venninnekjærligheten. For meg er hun en diamant."

Kjære Hedevig, kjære alle dere andre som har vært rundt meg dette året. Dere har gitt meg styrke og kraft. Og jeg lover å følge  deg og dere opp når livet blir i største laget...Mange av dere har lært meg hvordan en god venn er når oppoverbakkene er uendelige og bratte.
TAKK!