onsdag 7. november 2012

Gode venner forsvinner ikke når du er syk



I magasinet KK som er ute nå er det et intervju med meg om  året som er gått og om vennskap.
 KKs reporter tok kontakt med meg i september. De hadde lyst å ha med meg i en reportasje de skulle kalle" Lean on". Hvem hadde vært min støtte i løpet av det tøffe året som er gått?"

Jeg grunnet litt over dette. Om jeg skulle stille opp.
Mannen min og barna mine har selvsagt vært den aller viktigste støtten, men jeg visste at mannen min aldri ville stille opp på slikt, og barna mine ville jeg ikke eksponere slik heller.
Jeg er jo journalist selv og er som regel positiv til mediehenvendelser.   Likevel er det intervjuer og opptak  jeg de siste månedene har sagt nei til, fordi alt ikke føles riktig, noe blir for personlig og nært. Selv om jeg har vært åpen om det helvete jeg har vært igjennom, har jeg ikke ønsket å være for utleverende.
Grensen har gått ved dørterskelen, ved inngangen til sykehuset, ved mine innerste tanker og følelser, ved mitt privatliv. Selv om jeg har brukt mine personlige erfaringer her på bloggen, har jeg søkt å være generell, målet har vært at andre kreftpasienter og pårørende skulle kunne kjenne seg igjen, i tillegg til å informere folk som bryr seg om min helsetilstand underveis.

Etter henvendelsen fra KK tenkte jeg også på at dette i såfall  ville være første gang jeg var i media etter at kreftbehandlingen var avsluttet . Var det lurt? Jeg vil ikke bli værende i kategorien "Hun journalisten med kreft". Jeg er på vei tilbake til livet. Jeg har bekjempet sykdommen. Jeg ser fremover.

Men denne serien  i KK handlet ikke om sykdom. Den handlet om hva som betyr noe og hvem som støtter deg når livet er i tøffeste laget.  Det handlet om åpenhet, om menneskelighet. Om  at det er viktig å ikke isolere seg selv når motbakkene kan virke uendelige.

Jeg sa derfor ja.
Da måtte det bli en venn. En venn som har vært en reell støtte. Jeg har mange venner. Er glad i mennesker, får energi av samvær med andre. Har samlet på gode mennesker hele livet.  Har derfor  venner og bekjente fra tidlig barndom, barneskole, ungdomstid, videregående, gymnasgutta, Parisår, Grenoble, studietid, kolleger, barselkolleger, ekskjærester, naboer, fra tiden i Aix en Provence,  forfattere, badeengler.  For mange kanskje. Og sikkert folk som er glemt i oppramsingen, som faller utenfor en kategori.
Men kreften har lært meg å sortere vennskap.
Kreften har vist at gode venner er blitt perifere,  kreften har vist at bekjente er blitt venner, kolleger er blitt venner, naboer er blitt nære.

Kreften har vist hvem som er de gode vennene. De som bryr seg om meg også når den første nyheten hadde lagt seg.
For i november i fjor var det kø på gårdsplassen da  nyheten om kreften sprakk her på bloggen.

Unntatt de aller nærmeste, fikk de fleste hørte om kreften her:

Fra himmel til helvete


Voldsomt var  alle reaksjonene.  Jeg er kjempetakknemlig for all støtten. Forstår at mange fikk sjokk den gang. Når jeg fikk kreft, tenkte mange, hvem kunne ikke få kreft da ? Mange ble nok minnet om sin egen udødelighet.
Uansett: Jeg kjente meg så verdsatt av mange.

 Det er ikke like trangt på gårdsplassen nå snart etter år etter at jeg fikk diagnosen.
Men  mange har har vært der for meg hele tiden.
 Med klemmer, sms, chat, turer, ski, hytteturer, lunsj, middager, fjellturer, båtturer, blomster, oppmerksomheter.  Som har regnet med meg selv om jeg har vært  redusert, stygg og hårløs.Som har bedt meg på fest, som har spurt om jeg vil på kino , om jeg vil løpe, om jeg vil isbade, om jeg vil gå på ski, selv om de kanskje har tenkt at det ikke nytter nå. Noen venner har til og med vært med meg på sykehus, når jeg har fått behandling.
Takk dere alle som har stilt opp for meg. Jeg har flust av tilbud om turer, om lunsjer, vinkvelder, hytteturer, alt dette fortsatt . Jeg går av og til i spagaten fordi jeg ikke er så flink til å si nei.

Og til dere som ikke har stilt opp. Som har glemt meg. Som har trykket på liker på Facebook hver gang jeg har ment noe der, men som har glemt å løfte telefonen på måneder, som ikke tar kontakt. Jeg er ikke sur, ikke lei, jeg bare konstaterer det og tenker at slik er livet.
Men forstår dere. Tiden løper, livet løper, og det er ikke så lett å prioritere en syk venn, dere er kanskje redd for kreft, dere synes kanskje at jeg var lenge syk, noen synes kanskje det er mye av meg i alle kanaler. Og mange tenker at AC, Cille, Remen,  Kremen, Anne Cecilie hun har så mange likevel. Det betyr ikke noe om jeg kommer, ringer eller ber henne ut på lunsj. Hun har så mange.
Det er ikke slik.
Uansett, det er ikke noe problem.

Jeg har fått flere bedre venner i løpet av kreften. Jeg har fått færre jeg kaller venner. Og jeg har faktisk fått helt nye venner. Gode ærlige og realle venner. Noen har selv kreft,eller har hatt kreft.
Alt dette tenkte jeg på, mens hodet mitt saumfor vennekretsen. For venner jeg ville ha pekt ut som bestevenner før kreften er ikke det lenger.
Jeg landet på Hedevig ganske fort, men det kunne også ha vært et par andre. Jeg er rik på vennskap, tross alt. Rik på kvalitet, ikke på kvantitet som jeg var før kreften.

 I samme reportasje er det tre andre frittstående intervjuer.
Med skuespiller  Janne Formo ( som har bestemoren som støtte)  Tine Johannessen (lillesøster til den fortsatt savnede Therese Johansen fra Drammen) og barne-tv- helten Kash King Gashamura med moren.

Her er artikkelen med meg. Gjengitt med tillatelse fra KKs reporter. 

"Når du får kreft mister du utseende ditt, jobbidentiteten, helsa og kontrollen over tilværelsen. I 2011 gikk jeg fra himmel til helvete på fire høstuker. Jeg var høy på glede og lykke. Ved siden av full jobb som frontsjef i NRK og aktivt liv som trebarnsmor hadde jeg realisert drømmen. Kriminalboka mi, ”På Direkten” varute. 20 dager etter lanseringen fikk jeg diagnosen kreft. At jeg, turbodamensom orket alt, som isbadet, klatret i fjell, hoppet i fallskjerm og alltidhadde vært opptatt av helse kunne rammes, var uvirkelig. En stund trodde jeg atjeg kom til å dø. Jeg har vært åpen om sykdommen, til og med blogget om den, mendelt de innerste tankene med noen få. Hedevig ble med helt inn. Vi erobretverden sammen som 25 åringer i en mannsdominert bedrift. Mens jeg fortsatte medjournalistikken, ble Hedvig hodejeger. Med henne kunne jeg snakke om alt, frykten,smerten og sinnet. Følelsen av urettferdighet mer enn uflaks. En dag deler toceller seg feil. Hedevig bringer ingenting videre. Jeg fikk sms’er som fortalte at hun er glad i meg. Og hun tør å gi meg motstand. Da håret begynte å falle av etter den andre kuren, sa hun: Ta de siste tustene! Du blir så mye flottere! Mens jeg følte meg som en oppblåst monstermamma, syntes hun at jeg så kjempekul utsom skallet. Varemerket, det lange håret og de lange tynne bena – cellegiften hadde att begge deler. Jeg får ofte høre at jeg er sterk. Sammen med Hedevig kan jeg være svak, og hun bruker det ikke mot meg. Hun har opplevd så mye i livet selv.For 23 år siden fikk hun en datter med en diagnose som gjorde at hun ble blind.Å møte alvoret gjør noe med deg, du blir mindre opptatt av fasade og tar ikkenoe for gitt. Under aksjonen, Aktiv mot kreft i våres, syklet hennes datter Oslo– Lillehammer med navnet mitt skrevet på armen. Hun syklet for meg da jeg varsom svakest av cellegift. Det var rørende. Hedevig vil nok si at jeg også har vært der for henne. I tiden før jeg mistet håret, gikk vi mye på cafè. Hun har gitt meg massasje og meditert sammen med meg. Mens jeg isbadet, har hun sittet badevakt på land og tenkt at jeg var helt gæern. På det sykeste begrenset jeg det til vassing. En av turene våre i Frognerparken ble spesielt sterk. Fra å være  unge kollegaer, var vi blitt voksne kvinner med barn og karrierer, og visnakket åpent om døden og det og ikke kunne være der for barna, om det skulle gå sånn. Det var det svimlende marerittet, og vi snakket om det på en god måte.  Kreften hadde vist seg å være mer aggressiv enn de først trodde. Jeg trengte flere og hardere kurer. Men jeg har bekjempet sykdommen og fikset de tøffe behandlingene. I dag kjenner en intens glede over livet, selv om frykten for tilbakefall kanskje alltid vil sitte der. Underveis har venner, kollegaer, gode naboer, isbaderjenter og turjenter, mannen og barna mine heiet meg fram. Men jeg har også opplevd at nære venner er blitt bekjente.Noen har vært helt fraværende, og jeg har tenkt at det er rart. Hedevig og jeghar det lange vennskapet. Venninnekjærligheten. For meg er hun en diamant."

Kjære Hedevig, kjære alle dere andre som har vært rundt meg dette året. Dere har gitt meg styrke og kraft. Og jeg lover å følge  deg og dere opp når livet blir i største laget...Mange av dere har lært meg hvordan en god venn er når oppoverbakkene er uendelige og bratte.
TAKK!



3 kommentarer:

  1. Tusen takk for at du deler tankene dine om vennskap. Du sier så treffende at gode venner har blitt perifere og at bekjente har blitt gode venner. Den erfaringen deler jeg.
    Erfaringen har fått meg til å tenke over om jeg selv er en god venn når det gjelder...

    SvarSlett
  2. Takk for en vakker historie om et nært vennskap med en som har tålt deg når du var lengst nede. Min erfaring er den samme som din. Noen nære venner har blitt bekjente og mer perifere venner har stått der med meg gjennom tykt og tynt og har endt opp som de næreste vennene. Det er tider der det røyner på virkelig vennskap viser seg :-)

    Jeg tenker det mest verdifulle er å ha venninner som tåler en uten masken. Som tåler å høre om dager som ikke er bra. Der det ikke er nødvendig å klistre på seg et smil og late som alt er ok. Venninner som ikke går. Som står stødig. Som er der uansett. Som tåler en på dagene som ikke er gode. Som tåler de dagene også.

    Lykke til videre. Jeg har funnet deg på Twitter og kommer til å følge deg videre her også :-)

    Klem Anita

    SvarSlett
  3. Tusen takk, både Grethe og Anita for vakre tilbakemeldinger. og for at dere forteller at dere har samme type erfaring. Gode venner er gull verdt å ha, både i gode og mindre bra dager. Bekjente kan man treffe på solskinnsdager. Det kommer nok av dem etterhvert...

    SvarSlett