Fest for livet

Jeg er glad i å markere livets høydepunkter. Vi har ofte fest i vårt hus. Heldigvis liker både små og store  det, og vi har en stor omgangskrets. Vi er priviligerte slik.

Da jeg begynte på cellegiften rett etter nyttår hadde jeg fest for venner, gode naboer og kolleger.
Det var min egoistiske måte å samle alle de jeg hadde lyst til å se før jeg vinket ha det til denne verden... ihvertfall med hår og med god helse..
På festen lovet jeg at jeg skulle ha fest i månedsskiftet august -september, etter en god sommer med oppbygging av kroppen. Ville være i form til fest, tenkte meg,  behandlingen skulle jeg jo være ferdig med i mai.
Det jeg ikke visste da var at kreften var tøffere og mer aggressiv og behandlingen skulle vare ut august.  (jeg måtte ha tre måneder ekstra med cellegift.Hele juni, juli og august gikk med.)
 Sommeren forsvant.
Så jeg er akkurat ferdig med behandling. Har ikke akkurat fått hentet meg inn ennå.

Men fest  ble det som lovet.
Kan ikke gå fra noe jeg har sagt, selv om mann og flere mente det var galskap.
Men jeg er sta. Dessuten; Hvile kan jeg gjøre etterpå.

Denne gang  var det også av egoisme. Slik prøvde jeg å se alle og takke alle sammen. har ikke krefter til å treffe alle jeg vil ennå.
Jeg samlet et utvalg  av folk som har vært der det siste året til uformell fest i hage og hus. Heldigvis var det sol og varmt, så vi spiste ute.
 Badeengler, turkamerater, nabovenner hyttevenner gode kolleger, flørtepuser, lunsjvenninner, fransk-jenter, barndomsvenner, studievenner,nye venner, chat-venner, forfattervenner, barna og mannen min.
I løpet av kvelden var 70-80 innom. Jeg kunne ha invitert mange flere, men et sted må man sette grensen.
Et par hundre franske pølser, og jeg skal ikke  fortelle hvor mye vin og øl som forsvant.
Men jeg hadde en stor kveld som varte lenge.
Det var mye å ta igjen!

Det å få kreft, er en ensom greie. Du mister utseendet ditt, du mister helsa di, du mister jobbidentitet og du mister også kontroll på livet ditt. Kreftbehandlingen tar fra deg alt. I bytte gir den deg smerte, frykt og ubehag.
Du kjenner deg naken, du ser kjernen i deg selv.

 Jeg har valgt å være åpen om sykdommen. Men smertene har jeg holdt for meg selv. Smerten, frykten, tankene, jeg har ihvertfall ikke delt det med mange. Noen veldig få har fått en liten titt inn til mine innerste tanker, inn i sjelen min.
Det har tro meg vært tunge stunder. Kreft er en jævlig sykdom som gjør deg redd, en  jævlig behandling som volder deg smerter og ubehag.

Det er om å gjøre å ikke miste sjelen din, motet og humøret på veien.
Av og til har jeg lurt på om jeg har orket det.
Men selvsagt har jeg det. Neste time, neste dag har alt sett lysere ut.

Året har lært meg mye.
 Jeg vil bruke livet mitt på det som betyr mest for meg. Ikke vits å gå på akkord med seg selv. Kjærlighet til barna er større enn alt annet.
Jeg har sett hvem som er venner og hvem som bare er bekjente. Men livet byr på herlige overraskelser. Bekjente er blitt venner, og jeg har til og med fått helt nye venner!
Men viktigst: Jeg har bekjempet dritten, jeg har fikset behandlingen, jeg døde ikke av den agressive behandlingen, jeg beholdt vettet og motet med god hjelp av hundrevis av gode støttespillere, familie, venner, naboer, ekser, kolleger.
Så mange gode folk har fulgt meg opp på alle mulige måter. Mailer, telefonsamtaler, chat, turer, gode middager, lunsjer, uventede besøk, isbading, hytteturer, blomster på døren, spa, smågaver, massasje, latter, ærlige samtaler. Gode folk som har vært der for meg hele tiden, ikke bare i starten da kreften hadde nyhetens interesse.
Så mye å feire, så mye å markere.
Denne kvelden kastet jeg parykken for godt, tok på meg  rød kjole og høyhæla sko og var kveldens om ikke dronning, så ihvertfall vertinne med kveldens bredeste smil.

En kveld  med huset fullt av vennlige mennesker, ikke rart jeg bare hadde jeg det supergøy!
 Glad! Takknemlig! Litt hyper.
Selv om det helt sikkert tar meg noen dager å hente inn krefter igjen.
Til uken reiser jeg på hytta for å sove, hvile, gå på turer, svømme i havet og kanskje skrive litt også.
Jeg er begynt på veien tilbake til livet.

Når pasienten vet mer enn legen

Cellegift dagen før 17.mai. Ikke ideelt.

Men kreftlegene er opptatt av tidsskjema. At jeg skal få mest mulig gift inn i kroppen på kortest mulig tid.Slik dreper de enhver liten kreftcelle som skulle ha lurt seg et sted i kroppen.

I dag var det altså  tid for tiende cellegiftrunde.

Nå går jeg på autopilot.

Kølapp, stikk i armen, blodprøver, venting, legetime, få rom, finne årer som egner seg, stikk i armen, saltvann, medisiner og cellegift. Sove. Sove lenge.

Jeg er en erfaren pasient. Kan gamet og sjargongen og vet hvilke verdier som er vitale. Hvilke verdier som gjør at jeg kan få cellegift.

Har før skrevet om et utall av leger og sykepleiere som behandler meg, stikk i strid med fagre ord da jeg ble registret som kreftpasient..

I dag opplevde jeg på ny å få enda en ukjent  lege. En lege som ikke ante noe om meg, men som i tillegg virket lettere parkert med hensyn til behandlingen.

En eldre lege.

Fort fikk jeg en følelse av at han var urutinert. Det er slik man merker.

Så spurte jeg om han var ny.

Da fortalte han at han var pensjonert lege og vikar i blant.

Jeg hadde med meg en smørbrødliste over spørsmål om behandlingen fremover.

Noe visste han, annet ikke.

Så spurte jeg ham om verdiene mine etter blodprøvene.

Og fikk et lite hakeslepp.

Han visste ikke hvordan tolke svaret. Han visste ikke hvor grensen for hvor lave verdiene på de hvite blodlegemene kunne være for at man fikk cellegift.

Han smilte avvæpnende og unnskyldte seg.

Jeg kunne selvsagt svaret.

"Grensen er 1.0," sa jeg

"Ja, da går det bra. Du har 1.4."

De hadde falt fra forrige gang.

 Situasjonen var komisk. Jeg fikk plutselig lyst til å le.

Selvsagt kunne jeg blitt sint. Kanskje burde jeg det. Men hva ville jeg ha vunnet på det?

De andre kreftlegene jeg før har fått under cellegiftbehandlingen, var opptatt. Den ene tror jeg var syk.

Da kalte de inn denne pensjonerte legen for å stemple unna. Cellegift er litt samlebånd. Behandlingen følger nasjonale normer. Jeg får dose cellegift basert på krefttypen min, svulstens størrelse, spredning eller ei,  alder og vekt og høyde. Umulig å bomme.

Men poenget er at vi pasientene ikke kan få cellegiften hvis verdiene på alt de måler er for lave.

Jeg ønsker ikke å oute denne legen, det er ikke han som skal henges ut. Han gjorde jobben så godt han kunne.

Den pensjonerte legen ble satt på vakt for å løse en bemanningskrise.

Nok en gang ble jeg ikke imponert over norsk helsevesen.

Men nå må jeg la bekymringene hvile. Praktisk arbeid venter.

Nå må jeg stryke bunadsskjorter, ja først må jeg finne dem da, hvor kan de være? Så lete etter flagg og rydde huset til 17.mai.
Spennende er det også ¨å se om bunadsskoene mine er passe etter cellegiften og om bunaden strammer mer enn i fjor.
 Vi får huset fullt i morgen, som tradisjonen er, eller forhåpentlig hagen full, hvis været tillater det.

 For meg er det viktig å holde på tradisjonene i denne perioden av livet.For barnas skyld.

Så får jeg heller hvile godt etterpå.

God 17. mai!