fredag 22. juni 2012

Ja, det har vært fra himmel til et helsikes helvete, men nå er det snart over!



Den 11. oktober 2011 var jeg svimlende høy av lykke realiserte bokdrømmen med kriminalboken På direkten. Her fra lanseringsfesten i Store Studio. Tre uker  senere oppdaget jeg kreften, og livet ble snudd opp-ned.


Dette blogginnlegget nedenfor publiserte jeg 20. november 2011.
Tre uker før hadde jeg oppdaget  en svulst i brystet. Noen grusomme uker gikk mens jeg levde i uvisse.
Etter mange dagers overveielser valgte jeg å fortelle omverden om kreften min på denne måten. Jeg visste ikke da hva fremtiden ville by meg. Om jeg ville overleve sykdommen, eller om jeg ville dø av kreften.
Det var umenneskelige og tøffe uker i uvisshet.

Men:
Både jobben min i NRK som vaktsjef og min nye rolle som forfatter gjorde at jeg vanskelig kunne gjemme meg for omverden. Og derfor ønsket jeg å formidle alle den samme og usminkede versjon av sykdommen. Jeg valgte å være åpen og ærlig om kreften og behandlingen. Gjennom åpenhet unngikk jeg samtidig rykter og halvsannheter,som særlig florerer i journalistkretser og kanskje spesielt i NRK. (sorry kolleger, det er jo sant?!)
Jeg eide sannheten om min helsesituasjon.

Det er selvfølgelig masse jeg aldri har fortalt her, følelser og mer dramatiske ting underveis. Jeg har prøvd å balansere, være personlig, uten å bli for privat. Håper jeg har lyktes sånn nogenlunde med det.

 Men jeg opplever likevel ofte at folk sier min åpenhet er uvanlig og modig.
Så myteomspunnet, så skambelagt oppleves det kanskje å få brystkreft. Det går rett inn i kvinneligheten vår, eller i andres oppfatning av kvinnelighet.
Men jeg er så frekk at jeg hevder at min kvinnelighet ikke sitter i to perfekte bryst, men mer i helheten...
(Jeg hadde fikset å miste brystet, var innstilt på å fjerne hele greia, men kirurgen ville ikke og i dag har jeg et arr som er så lite og pent at det nesten ikke synes. Takk, kirurgen med gullskoene!)

Dessuten føler mange kvinner skyld. Har jeg gjort noe galt? Jeg vet at jeg ikke har gjort det. Riktig kosthold, trening, tre barn, amming, måtehold med alhohol, slank. Ingen grunn til å føle skyld.
Kreft er genetisk betinget, viser ny forskning.  Hos meg har kreften vokst på mine naturlige kvinnelige hormoner, thats it. En dag har en celle delt seg feil, og dermed har faenskapen utviklet seg og vokst i det skjulte på at østrogennivået i min kropp har vært høyt ( av naturlige årsaker).
Nå har cellegiften drept alle kreftceller som eventuelt hadde skjult seg i kroppen et sted etter operasjonen.
Denne bloggen var ment først å være en bokblogg. Men med innlegget om kreften eksploderte klikkene og jeg opplevde et "mildt press" til å fortsette. Slik har det fortsatt. Og har jeg ikke oppdatert bloggen på noen dager får jeg bekymringstelefoner, SMS-er og mailer.Venner, kolleger, familie, naboer,hyttevenner, gamlekjærester,venner og slekt i utlandet holder seg oppdatert på denne måten. For meg har det vært tidsbevarende.
Etterhvert har helt nye lese kommet til. Andre kreftpasienter og deres pårørende. Jeg ser at mange søker informasjon om sykdommen, om behandling, om bivirkninger etc. Til og med kreftsykepleiere og noen leger, vet jeg, er innom bloggen min.



Samtidig  som det har fylt et informasjonsbehov har sikkert bloggen vært en ventil for meg. En form for utblåsing av frustrasjon, glede, slit og ubehag.
Inntil medio desember trodde jeg at kroppen min hadde spredning, men den frykten delte jeg den gang ikke med dere lesere av bloggen. Og helt til februar visste jeg ikke hvor alvorlig kreften var og hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom. 


  


Det er mye jeg ikke har delt med dere, men jeg har forsøkt å oppdatere dem som bryr seg om helsesituasjonen min slik i grove trekk, samtidig som jeg har etterstrebet å skrive ganske generelt om kreften og behandlingen, slik som de fleste andre brystkreftpasienter opplever.

Nå går cellegiftbehandlingen mot slutten. "Bare" strålingen gjenstår.
Nå ved slutten  er på mange måter et vrak, samtidig som jeg er glad og sterk i kroppen. Likevel opplever jeg at jeg er litt "utenfor" meg selv. Har ikke glede av store fester og forsamlinger nå, blir så lett sliten av det.
Var hos Aschehoug på sommerseminar i  forlagets villa på Skillebekk i går, men der hvor jeg før hadde stortrivdes, var jeg rett og slett "satt ut." Parykk, hevelser,slitenhet er ingen god kombinasjon med masse mennesker. For folk som ikke kjente meg virket jeg sikkert sky og halvdau. ( og takk dere i Aschehoug som ga meg et soverom, jeg brukte det ikke, men det var godt å vite at det fantes,

Men snart, snart er jeg der igjen!

Jeg er kreftfri og har gode prognoser. Snart kan jeg bygge opp kroppen min etter ni måneders behandling. Ingen kan nå si hvor lang tid jeg trenger til det. Men det er en annen historie.

Men altså, slik startet denne kreftbloggingen, den 20 november ifjor, klokken 23.30 om kvelden. Selv om jeg hadde tenkt og vurdert dette nøye flere dager, gjorde det vondt i kroppen da jeg trykket på publiser, men jeg har ikke angret på åpenheten. Dere venner, kolleger, familieog også nye bekjente har løftet meg frem på en bølge av heia-rop.
Heia- dere sier jeg nå!!

Altså slik ble På direkten også en kreftblogg:

" Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd.
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen.
Den 11. oktober debuterte jeg som forfatter. Jeg var høy på glede og lykke. Min drøm hadde gått i oppfyllelse. To et halvt år slit ved siden av full jobb og liv som aktiv 3-barnsmor hadde ikke vært forgjeves. Jeg hadde realisert drømmen. Boken min var ute, "På direkten" fikk gode anmeldelser.
Jeg svevde!
For første gang på lang tid kunne jeg nyte livet, jeg kunne dra på kino med ungene med god samvittighet, kunne ha jentefester uten å tenke på at jeg heller skulle ha skrevet på boken min, kunne ha gode samtaler med mannen min uten å kjenne rastløsheten rykke eller jeg kunne rett og slett bare sløve, eller nesten bare sløve, en hel søndag.
Jeg mer enn svevde, jeg surfet på en lykkefølelse.
Men kjente meg likevel litt sliten. Bare bittelitt. Skjøv den tanken bort. Selvfølgelig var jeg litt utmattet. Jeg hadde jo tross alt kommet med bok. Jeg hadde presset meg til det umenneskelige.
Akkurat 3 uker senere, på Halloween-kvelden forsto jeg at jeg var syk. Datteren min hadde hatt hele klassen på skrekk og gru-fest. Jeg var den gærne ressursmammaen som holdt fest alene, mens mannen var i USA. Ryddet huset, satte meg ned med et glass rødvin og en god bok. Og kjente det. Kul på brystkassen. Der det bare er hud og ribbein. Blodet frøs til is.
To dager etter fikk jeg min verste forutanelse bekreftet.
Volvat, fordi det var ukelange køer til undersøkelse i det offentlige helsevesen.



På bildet over skriver jeg ned info om meg selv. Så ventet undersøkelser. Noen av dem smertefulle. Klarte ikke holde tårene tilbake.
Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han.
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine.
Kreft!


Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min,
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen.
Tre uker er snart gått siden sjokkbeskjeden. Barna fikk vite det, foreldre, søsken. noen utvalgte venner, noen gode naboer, barnas lærere og trenere, sjefen min i NRK og forlaget. Etterpå har jeg holdt masken. Har jobbet, har trent, hatt mammafester, vært på jobbseminar med kolleger, sprudlet på bokbad. Har grått i smug når jeg har hørt en vakker melodi, grått etter at jeg har kjørt barn på trening, når jeg kysser sovende barn. Har vært enda mer distre enn ellers.
Og håpet hele tiden at legen på Volvat tok feil.



I forrige uke. Alvor. Innkalt til sykehuset. Flere prøver. Mammografi, ultralyd, celleprøver, biopsy. Fikk konkret informasjon. Ikke mulig å rømme lenger. Dette er mitt liv. Jeg er syk. Kreften har regien over livet mitt. Vil ha det i mange måneder fremover.

Onsdag i forrige uke informerte jeg resten av mine beste venner og naboer om sykdommen. Torsdag morgen sendte jeg mail på jobben i NRK, ventet en time og dro så på jobben og møtte kolleger.
Siden er jeg blitt overveldet over alle vakre, varme og støttende mailer, smser, telefoner, blomster, gaver og besøk. Nesten så det blir for mye. Jeg makter ihvertfall ikke å svare alle med samme innlevelse. Har mistet oversikten over hvem jeg har svart. Hører dere: beklager.
Når jeg nå poster dette blogginnlegget vil mange andre få vite om min skjebne. Åpenhet er min stil. Men jeg kommer ikke til å dele alt med dere. Selv om jeg er utadvendt, er dette som har skjedd meg nå en tragedie først og fremst for meg og mine nærmeste. For dere andre er det en sjokkartet nyhet, jeg forstår det, men jeg makter ikke å møte alle reaksjonene.
Samtidig vil jeg at dere skal vite at alle mailene, sms-ene, telefonene og blomstene har rørt meg stort. Kjærlighet og omsorg som gir meg styrke.
For jeg akter ikke å dø. Jeg skal blir frisk. Og på den andre enden av den mørke tunnelen, tror jeg at det helt sikkert også kommer en bok.
I mellomtiden vil jeg at dere skal huske meg slik jeg var den 11. oktober. Omtrent slik.




Eller gjerne solbrun og glad, slik jeg var i sommer mens jeg leste korrektur og bare gledet meg til bokhøsten. Den eneste bekymringen jeg da hadde var om boken min ville bli slaktet.
På direkten har ikke fått slakt, men gode anmeldelser.





Men akkurat nå er ikke det viktig.
Det er kampen mot kreften som livet vil dreie seg rundt.

Om noen uker, i desember, er kulen, svulsten operert, i januar begynner cellegiftbehandlingen, jeg vil bli hårløs, stygg og skranten, men kampklar med parykk og penn.
Håper jeg greier å skrive på oppfølgeren mens jeg er under behandling.
Akkurat nå er jeg ikke sikker på om det blir om død og drap. Det føles veldig galt nå. Men det blir nok med Christina Fiori Mørk i hovedrollen. Skriving er god terapi."

Når jeg etterhvert står ved veis ende av behandlingen er det naturlig å slutte å blogge. Jeg slutter ikke nå straks, men det vil bli mindre hyppig innlegg nå som cellegiften snart er over. Jeg har fortsatt ting på hjertet, blant annet flere ting som jeg har reagert på som pasient og jeg kommer til å fortelle hvordan det kjennes å bli strålet på Radiumhospitalet til sensommer/høst.
Men så er jeg ikke pasient lenger.
For meg er det viktig å gå videre, ikke bli i brystkreftverden for lenge. Og da får det jo konsekvenser for bloggen..
 Med mindre jeg gjør den om til en bokblogg igjen.
For selvfølgelig blir det flere bøker. Selvfølgelig må jeg skrive mer om Christina Fiori Mørk. Og tenk hvilken brusende lykkefølelse det vil være den dagen jeg står med bok nummer to i hånden, kreftfri, med ny hårsveis, gladere og sprekere enn noensinne.
Slik må det bli!!

4 kommentarer:

  1. Slik skal det selvfølgelig bli! Gleder meg til å besøke bloggen din og lese mye om en frisk AC og neste bokprosjekt!

    SvarSlett
  2. Takk for det og takk for at du gidder å følge bloggen min!! Må nok døpe om eller få en ny adresse etterhvert. Vi får se. Denne bloggen er jo heller ikke så proff sånn rent utseendemessig eller med lenker etc. Kanskje, kanskje en dag får jeg tid til å gjøre noe med det.

    SvarSlett
  3. Jeg ønsker deg lykke til på ferden:-) uansett om det blir blogg, eller ikke.
    Det har vært en glede og opplevelse og følge deg på veien.
    Du har lært meg så mye. Du er bare så god, og du skriver bare helt herlig ♥
    Så glad det meste er over, en ubrukt sommer, ligger foran deg!

    Klem

    SvarSlett
  4. Vet du, jeg har glemt å titte efter den blå tunika'n hos H&M ;P

    SvarSlett