mandag 25. juni 2012

Mitt nye kallenavn:; Michelangelo-babe

Rett fra Radium og undersøkelser. I morgen venter legen med fløyelsøyne og den aller siste cellegiften.




I dag møtte jeg legen som har bestemt hele behandlingen min.
La meg kalle ham professoren.
Det var han som i februar avgjorde at jeg skulle få en mer aggressiv og omfattende kreftbehandling enn jeg først ble fortalt ved juletider.
Dette skyldes at professoren og teamet på Radiumhospitalet etter en stunds dyrking av kreftsvulsten fant  høye verdier på et protein som heter  KI 67 i svulsten. Dette betyr at kreften min var mer aggressiv og hurtigdelende enn de først trodde. Brystkreft er omlag 70 ulike sykdommer, store variasjoner altså og mange ulike behandlinger. De blir mer og mer skreddersydd til pasienten.
Jeg hadde flaks som fikk professoren interessert i mitt tilfelle. Hadde kreftprøvene mine blitt på sykehuset som opererte meg, hadde de ikke funnet dette proteinet, fordi det visstnok ikke er standard undersøkelse. Men kirurgen med gullskoene som opererte meg,var usikker og sendte prøvene videre til den beste ekspertisen i landet.

Jeg får full rulle eller Rolls Royce-behandling om du vil, for meg kan den godt hete Porsche-behandling Først  operasjon, så cellegiften FEC, så Taxol og så stråling og til slutt medikamenter. En svært voldsom og utmattende behandling.

I dag mønstret professoren  min stakkars hovne og oppblåste kropp og ansikt som seks måneder på gift har bidratt til , han smilte og sa trøstende. "Du er snart deg selv igjen, du blir like flott igjen som du var før du ble syk.". Han nølte litt før han fortsatte, kanskje mente han at jeg ikke var fornøyd.
 "Ja, men du er  helt fin nå også da , selv om du er litt  Michelangelo-babe," sa han med glimt i øyet.
Da brøt jeg ut i boblende latter. Humor kan fortrenge mye i en slik alvorstund hvor jeg skulle bli orientert om videre behandling.Hallo! Det er jo jeg som pleier å gi leger kallenavn. men i dag fikk jeg smake egen medisin. Velfortjent kanskje. Men Michelangelo-babe, kan leve med det, enn så lenge. Fyldig som på maleriet "The origanal Sin". Særlig ille er bena og føttene, spes på høyre side.  Hevelsene er ikke bare stygge. Det er vondt, kjempevondt.




Selv om AC, Cille, turbo-dama,  Rampa-Remen, Bølla-Remen ( journalisten), monstermamma ( når jeg herjer og leker med ungene) fjellgeit og andre kallenavn er mer treffende under mer vanlige omstendigheter.
Jo da, litt oppblåst englefaktor over meg nå.  Det er som jeg er polstret med et ekstra lag. Som om  kinnene mine har løftet seg i ansiktet, som om øynene mine er omringet av et lag med fett. Griseøyne!  Det er væskeansamling i vevet som Taxol-giften forårsaker.
Mumietroll kaller jeg meg selv for tiden. Skalle-Per har mannen min kalt meg, og flodhest erter barna mine meg med.
Hevelsene oppleves verre enn å miste håret. Også fordi det er smertefullt i ledd, særlig i bena. Og sammen med hårfallet kan dere jo tenke dere at man føler seg lekker.
Det er uvant å være så stor. Det er rart å se øyne med glisne øyevipper og tynne, nesten ikke-eksisterende bryn. Men i blant skammer jeg meg over at jeg tenker slik. Jeg blir jo frisk, jeg er frisk og det er hovedsaken. Jeg har bekjempet kreften, jeg lever og kan være her for barna mine.

I dag har jeg altså vært på Radium for å forberede strålingen jeg skal få når cellegigiften er over .
Det er frivillig som all kreftbehandling, men det er ingen vei utenom.
Uten stråling har jeg 35 prosents risiko for å få kreft igjen, med stråling bare 5 prosent .
 Jeg satser på at jeg er på den riktige side av statistikken .
Fordi jeg ikke fjernet brystet, må jeg stråle området hvor svulsten lå. Fordi jeg ikke hadde spredning til lymfekjertler, slipper jeg unna med å stråle bare området rundt arret. Mens dette pågår blir jeg litt hoven og solbrent.
25 strålinger skal jeg ha i alt.
Men etter en tids heling er jeg som før igjen.
De tok blodprøver , røntgen,CT av hjertet og lungene, for å vite hvordan form jeg er i og hvor organene nøyaktig ligger i forhold til brystet som hadde kreft. Fordi jeg hadde kreft på venstre side, vil både en del av hjertet og lungene få litt stråling, dessverre. De ligger jo rett ved brystet.
Men professoren forsikret at jeg ikke vil få problemer. Jeg er i god form. Hjertet er sterkt, lungene har godt kapasitet og store.
"Uvanlig gode lunger, du har lunger som en sanger." sa radiologen som tok bildene.
Litt klokere, og litt roligere på veien videre forlot jeg sykehuset i dag. I morgen skal jeg på det lokale sykehuset og få min siste dose av cellegiften Taxol. 16 cellegiftkurer er det blitt siden 16. januar. Den 26 juni er det slutt på stevnemøtene med legen med fløyelsøyne og de hvite englene på kreftavdelingen i åttende etasje. Vemodig? Nei, det kan det umulig være. Likevel sier mange at reaksjonene kan bli sterke for kreftpasienter når vi er ferdige med behandlingen.
Utslitt og nedkjørt av måneder med cellegift, og uten den daglige eller ukentlige kontakten med leger og sykepleiere, kan nye følelser dukke opp- Overlatt til oss selv kan usikkerhet og frykt for tilbakefall komme. Men den jobben skal og må jeg fikse. Jeg skal ikke få kreft igjen. Aldri noensinne!! "Du er på bunn nå, sa professoren. Ja, nå begynner jobbem ned å trene meg opp igjen, hvile,sove og leve livet i passe doser, slik at jeg kan finne mest mulig tilbake til meg selv, AC i farta, på direkten, fortest mulig.

1 kommentar:

  1. Vennen min, jeg forstår du har smerter og det er vondt, men jeg må få si, jeg syntes bildet av deg er flott ♥
    Godt du blir fulgt opp på Radiumen. Jeg ble sendt av en lege her i byen, til en onkolog på Radiumen, mye fordi min svulst var så stor!
    Jeg er som deg, evig takknemlig for det. Super oppfølging:)
    Du er snart tilbake til ditt gode jeg igjen, Anne Cecilie:)
    Jeg har hatt stor glede og lærdom av dine velskrevne innlegg, med snert og klokskap. Du er bare så god, sant :O)
    Husk jeg forstår, men jeg klamrer meg til håpet,om du vil fortsette å skrive her, i en eller annen form!
    Lykke! Imorgen - en bra dag, tross alt - FERDIG !!!

    God klem.

    SvarSlett