tirsdag 12. juni 2012

Nå er jeg leii, kjempelei



Jeg er kjempelei av behandlingen. Da jeg kom hjem fra sykehuset i dag, måtte jeg likevel smile. Katten Rufus satt utenfor og ventet på meg.
 Har mest lyst til å hoppe av akkurat nå. Har fått cellegift i 5 måneder. Det er lang tid.
Men nå er det bare to kurer igjen. Fikk min 14 cellegift i dag.
Kreftsykepleieren tilkalte lege før kur ble satt, fordi jeg har så store bivirkninger av Taxolen.
Oppblåst ansikt, svulne føtter og legger. Det er sjelden folk får så store bivirkninger av Taxol. Men jeg er i god form ellers og legen mener at dette må jeg tåle. "Dette er ingen skjønnhetskur. Vi tar bare medisinske hensyn," fikk jeg høre.
Den satt.
Og ny kur ble satt.
Det gjorde vondt å få kuren.
Det som har skjedd med meg er at blodårene mine er blitt så såre og slitne av all giften. Vanligvis blir vann i kroppen kanalisert gjennom blodårer og ut av kroppen.  Nå på grunn av Taxolen går dette vannet ut i vevet i kroppen min og forårsaker måneansikt, pølsefingre, hovne føtter og legger og mange kilo oppblåsthet etter cellegiften.


Etter forrige kur så jeg ikke ut, men den verste hevelsen ble gradvis bedre dagene etterpå.
Men smerter i ledd er der konstant.

Idag var jeg redd før cellegift. Redd for de kroppslige reaksjoner etterpå. Redd for hevelser og smerter. Legen sa at det neppe ble bedre de siste gangene. Vi får bare håpe at reaksjonene ikke blir verre enn forrige gang.
Foreløpig virker det ikke slik.
Jeg har fått vanndrivende middel, men det hjelper ikke mot vann som er kommet inn i vevet og kroppen min.
Jeg gleder meg til jeg er ferdig. Gleder meg til å få tilbake ansiktet og kroppen min, og selvsagt håret.
Vet det sikkert høres overfladisk ut, men jeg synes disse fysiske endringene er tøffe å bære i tillegg til alle smertene og ubehaget jeg får av dritten.
Men ja, jeg vet, cellegiften er min venn, og min forsikring mot spredning og tilbakefall. Jeg gjentar det for meg når jeg møter ansiktet mitt i speilet, når jeg kjenner de stive leddene, tørrheten i hals og lignende.
Snart er det over.
Snart kan jeg leve livet som dere andre. Snart kan jeg være ordentlig mamma igjen. Snart kan jeg være fjellgeit den ene dagen og gå på høye hæler den neste.
Ingen skal fortelle meg at dette ikke er tøffe tak. Men likevel er det håndterlig.
De fleste dagene underveis i kurene har ikke vært som denne

1 kommentar:

  1. Husk blomstene i hagen, ikke løvet som falt.
    Husk de gylne øyeblikk, ikke de tunge stunder.
    Se stjernene som stråler, ikke mørket som kommer.
    Tell smilene du møter. ikke dine egne tårer.
    La det triste gå forbi, da har livet så mye å gi..

    Tøffe Anne Cecilie! Nå er du snart ferdig -hurra!
    5 måneder, er en tøff omgang, forstår deg så vel.

    God klem

    SvarSlett