søndag 10. juni 2012

Syndere i sommersol!



I dag har jeg solt meg. Får vel egentlig ikke lov. Huden blir følsom og tørr av cellegift, og man bør oppholde seg minst mulig i solen.  Vanskelig for en som er veldig glad i sommeren.
Litt paradoksalt også siden D-vitaminer er viktig i kampen mot kreften.

Hver dag går jeg på lange turer, og smører først på meg solkrem faktor 50, uansett vær.  Kjemotherapien kan føre til at vi får pigmentflekker i ansiktet og på kroppen, dersom vi ikke beskytter oss mot solens stråler. Slike leverflekker/pigmentflekker  er ikke så vakkert, og bør helst unngås.
I dag følte jeg meg litt syndefull da jeg satte meg ut på terrassen her på hytta på Sørlandet, nesten i nettoen, og bare med solfaktor 20 i ansiktet og på kroppen.For en gangs skyld  hadde jeg veldig lyst til å kjenne solen herje med  kroppen min.
Da jeg helte opp et glass rosevin ( noen vil vel også si at det er galt og syndig for en kreftpasient å drikke vin, men jeg tenker at det som kjennes godt for meg hjelper meg til å bli sterkere) og fant en gammel Ernest Hemningway bok i hyllen var lykken komplett... I det fjerne tøffet en skjekte forbi, måkene svevde i luften, nabobarna løp hvinend  ned til brygga og det luktet søtt av duftsjasmin og syriner.
Av pur lykke fjernet jeg  hatten fra hodet og solte mine hårstrå og bleke nakke.

Etter tre dager med overskyet vær og regn her nede, var det balsam for sjelen å nyte sol og sommer.
Jeg er vanligvis ikke noe-sole-seg-menneske, er for rastløs til det, men i ettermiddag var det vidunderlig.
Jeg ble nok litt solbrent på knærne.Får jeg pigmentflekker får jeg se på det som livsglede-pletter.
For er det så farlig da?


Ja er det så farlig da?

Man går jo ikke fri for spor etter et halvt år på cellegift. Noen merker og nye linjer og  rynker har jeg nok fått. Og noen ekstra kilo har den siste cellegiften gitt meg. Taxolen fører til slitsom vannansamling i kroppen.
Men alt dette er uvesentlig.
 Det viktigste er tross alt å forbli krefttfri. Fortsatt synes jeg det er uvirkelig at jeg har fått sykdommen. Jeg som har gjort alt" riktig" , ammet tre barn, trent,spist sunt, kanskje også vært helsefantastisk.
Denne sykdommen rammer så vilkårlig.

Noen dager nå har jeg levd i kreftfri sone. Jeg har hatt noen skrivedager på hytta sammen med en annen som også skriver bok.  Vi har sittet i hvert vårt rom over PCen, gått turer, spist god mat, lest litt i hverandres manus og gitt hverandre tilbakemeldinger. Nyttig!
I roen her nede, ble noe nytt forløst. Jeg har stampet litt med manuset en stund, men plutselig fikk jeg en ide som fikk mye annet til å stemme og det var lett å skrive videre. Eller lett er det jo  som regel ikke. Lettere...
Før helgen fikk jeg den inspirerende nyhet om at debutboken min trykkes i nok et nytt opplag. Jippy! Det betyr at flere blir kjent med Christina Fiori Mørk, og det gjør meg om ikke lykkelig, så veldig fornøyd.
Min kollega er reist i dag og jeg og bikkja er igjen alene her ved sjøen. Nå satser jeg på inspirerende dager før jeg må hjem tirsdag for å få min 14.cellegiftkur. Da er det bare to igjen. Jeg har mest lyst til å spørre legen om å slippe de siste to, Jeg har så store bivirkninger nå. Den ene foten og leggen er så hoven av all ødemet. Ansiktet mitt også. Det er rundt og konturløst...  Men verst er at det gjør vondt å gå, men jeg trosser smertene og langer avgårde for det, Tenker at det er best for kroppen å være i bevegelse,
 Resultatet etter  denne dagen er fregner på nesen,røde roser på kinnene, solbrente knær og 700 nye ord i manus.
I alt har jeg skrevet 5000 ord her nede, og har fått laget noen ok scener.

Nå er det tid for makrellmiddag. Og etterpå skal jeg gå på tur med bikkja igjen før jeg setter meg ned med PCen igjen og prøver å skrive 700 nye ord...Akkurat nå er jeg på et spennende punkt i boken, Christina Fiori Mørk får kjørt seg.
Livet er ikke for pyser.
Og  nettopp derfor  kjennes det helt riktig å synde litt i sommersolen,

1 kommentar:

  1. Så fint! Nyt litt solbrenthet, vin og annet godt. Vit at du straks er ferdig, livet fortsetter der du slapp, en "ballast" rikere. Bruk den til hva du kan og vil. Livet er ikke for pyser, alt har en pris! Wenche.

    SvarSlett