torsdag 14. juni 2012

Puff, som å stikke hull på en ballong!



I dag var jeg hos akupunktør. Var hos henne forrige uke også, etter den 13. cellegiftrunde. Da var jeg kjempeplaget av hevelser etter Taxolen. Elefantføtter, måneansikt og pølsefingre som jeg har omtalt før her på bloggen. Det er  helt sant, selv om jeg ikke har lagt de verste bildene ut her, ser dere som har fulgt med meg en stund endringene i utseende mitt. Alt dette er forbigående, og vil være borte i juli en gang.

På bildet over av hendene mine, ser dere også tydelig "putene" som er på fingrene mine. Det er vann som cellegiften holder igjen i kroppen min. Studerer dere bildet nøyere, oppdager dere til venstre en liten, tynn nål, og en annen nederst til høyre på bildet, på armen. Akupunkturnåler..

Etter forrige akupunktør besøk gikk hevelsen i ansikt, ben og føtter noe ned.
Og stikk i strid med legens spådommer ble ikke hevelsen verre etter denne ukens cellegiftrunde, den ble ikke likedan en gang, den ble faktisk mindre.
Jeg spurte legen om bruk av alternativ medisin og om bruk av akupunktør da jeg fikk cellegift igjen på tirsdag, den 14. i rekken.  Han sa det ikke kunne skade, men det skinte igjennom at troen på at det ville hjelpe, ikke var sterk.
Men jeg ble ihvertfall ikke frarådet å prøve.

I morges sa datteren min " Stakkars deg, mamma, du er så hoven i ansiktet."
Jeg så det selv  i speilet og var glad for at jeg skulle til akupunktøren igjen senere på dagen.

Fast i troen  gikk jeg på mine hovne føtter inn i klinikken, men jeg kunne selvsagt ikke vite 100 prosent  om forklaringen  på redusert hevelse skyldtes nålestikkene. Det kunne være en annen årsak, en såkalt spuriøs effekt som vi sa på statsvitenskapen, eller det kunne være tiden som hjalp.
Jeg la meg ned på benken.
Med sikker presisjon satte hun nåler i  mine hender, føtter og i pannen.
Etter tre kvarter på benken var jeg frisk rød i kinnene og hevelsen var på vei ned  rundt øynene,føttene var myke og smidige igjen.
Slik har det fortsatt med resten av dagen.
Glad blir jeg av det!  Og samme datter foreviget dette bildet av meg i dag.
Bollekinn!




Da jeg gikk på vekten nå, viser den også en liten nedadgående tendens. Det er lenge siden.
Men likevel dette er ingen mirakelkur. Fortsatt har jeg masse masse vann i kroppen etter den herskens cellegiften.
Likevel det er så deilig at noe virker! Deilig å kunne  løpe uten å få vondt i bena, i føttene, i tærne.

Det er vel unødvendig å si at jeg har bestilt flere timer hos damen med de magiske nålene.

Men nå, nå  er jeg klar for en tur på byen i kveld.
Ja, ja, ikke ordentlig da, men ut å spise. Jentekveld. På Tjuvholmen.
Vil smake på utelivet, bylivet. Ja, dere vet. Ha det gøy rett og slett. Ikke snakke om kreft, men alt annet som livet byr på. Og det er mye!
Kanskje tør jeg skifte ut de flate, praktiske skoene også med noe med mer hæl. For forfengelighetens skyld.

2 kommentarer:

  1. Hei.Håper du hadde det koselig på byen. Har lenge tenkt å sende en liten hilsen fra Trøndelag hvor jeg sitter og følger bloggen din. Oppdaget den i min higen etter informasjon, og synes du er flink til å formidle dine opplevelser. Lett gjenkjennelig alt for meg. Nå gleder jeg meg til å lese boken din når jeg bare får tak i den. Utsolgt ved første forsøk, men de skulle bestille opp. Så da har jeg noe å se frem til i skyggen, med capsen, med høy faktor, pløsen kropp og jevnt over kvalm. Men har stort sett godt humør og fantastiske venner og en flott familie rundt meg. Lykke til med oppløpet til resten av et fantastisk liv. Stor klem fra Sissel

    SvarSlett
  2. Takk for hyggelige ord. Det er så fint å vite at andre likesinnede leser bloggen. Det gir skrivingen min her på bloggen mening. Og tusen takk for at du vil kjøpe boken min. Ja, den er utsolgt og blir trykket opp i nytt opplag nå. Tror den skal være i butikkene til helgen. Ha en fin leseopplevelse og lykke til med din behandling!!

    SvarSlett