fredag 9. desember 2011

- Nå tar jeg den helt ut



Forventningene kiler i mellomgulvet,
Når som helst tar jeg det helt ut. En av landets største aviser skriver om meg og kreftsykdommen min. Da er det lett å gjemme seg. Bli hjemme og finne trøst hos dyrene, hos barna. Ikke møte folks blikk.



Jeg kjenner at jeg ikke liker det. Miste kontrollen over informasjonen om meg selv.
Dumt, selvsagt siden jeg vet alt om dette spillet. Og spesielt siden jeg med åpne øyne har gått inn i det.
Jeg ville jo gjerne ha medieoppmerksomhet i forbindelse med bokutgivelsen. Og det har jeg fått i bøtter og spann. Over 20 artikler er det blitt totalt. Masse godord. En dag for flere uker siden fortalte redaktøren min at en av de store avisene var interessert i å lage noe på meg og bruk av sosiale medier.
Det likte jeg selvsagt.
Først var avisen opptatt av hvor offensivt jeg brukte sosiale medier i forkant og etterkant av boklanseringen, Twitter, Facebook, Christina Fiori som lever sitt eget digitale liv utenfor boken. Menn som blir fascinert, forfattere som vil bruke henne som kilde, journalister som tror hun er reell.
Så snudde kreften livet mitt opp ned.
Og etterhvert med innleggene på bloggen som omhandlet kreften, var løpet kjørt. Avisen ville ha hele pakka, meg, bok og kreften, himmel og helvete som jeg selv skrev for en måned siden. Etter noe om og men, lot jeg teamet komme.
Saken var ferdig onsdag kveld, og jeg vet ikke når reportasjen kommer i avisen.
Det er jo mulig selvsagt at saken ikke kommer på trykk,- fordi vaktsjefen eller utgavesjefen likevel ikke mener det er en god historie. Og det er også mulig at jeg ikke kjenner meg igjen i reportasjen, joda, selvsagt har jeg godkjent sitatene, men saken kan være kuttet, mellomtitlene kan være misvisende, tittelen spekulativ og bildene jævlig. De ba om et bilde av meg fra sykehuset, som jeg har vist her på bloggen for å vise kontrastene i livet mitt de siste ukene. Det satt langt inne. Jeg spurte alle barna om det var OK. Tenkte meg om en gang til. Bildet var allerede publisert på blogg, avisen kunne bare ta en skjermdump og blåse det opp i avisen. Ved selv å godkjenne det, kunne jeg styre hvordan det ble brukt. Jeg satte som forutsetning at det skulle være lite, ikke bærende og ikke oppslagsbilde.





Jeg har valgt å kjøre en åpen linje, fortelle om kreften til alle. Til mange flere enn det egentlig er naturlig til,- her på bloggen. Det ble en konsekvens av bloggingen om boken min at jeg til slutt også ble åpen om det helvete jeg opplevde i november. Men dette har jeg fortalt om før.
Hvert år rammes flere tusen kvinner av brystkreft. På Facebook er det en lukket gruppe for brystkreft-rammede. Over 600 kvinner er med. Her er mange triste enkeltskjebner og de fleste har det så mye verre enn meg.
Kreft er blitt en folkesykdom. Omtrent 1/3 av oss rammes av det en gang i løpet av livet. En av ti kvinner får brystkreft. Over 80 prosent overlever kreften.
Likevel er kreft forbundet med taushet, den visse død, isolasjon og tristesse. Hvis jeg kan hjelpe andre ved å takle den nye livssituasjonen, med å vise at det går an å være ute i det offentlige rom med kreft, så tenker jeg at dette har en mening.
For jeg er tøffere enn kreften. Håper jeg.



Når jeg i dag var innom begge bokhandlerne hvor jeg skal ha signeringer i helgen, Ark i Gamle Sandvika på lørdag (Klokken 13-15) og Nye Storli søndag (15-16) på Storsenteret, tenkte jeg igjen på om det egentlig er så lurt.





Tenk hvis artikkelen står i morgen, og potensielle kjøpere kjenner meg igjen fra avisen. Tenk om de kanskje ikke vil kjøpe boken av en syk forfatter.Tenk hvis de mener jeg er spekulativ.
Jeg vil ikke bare være den kreftsyke forfatteren: Jeg vil være AC, Anne Cecilie, den dama i hjørnetannen( huset vårt kalles det av naboene), NRK-journalisten, Budstikka-spaltisten, den aktive mammaen som alltid er med på alt som gøy og slitsomt er.
Jeg vil ikke mure meg inne, selv om jeg er syk.
Da jeg var på jobb idag, ble jeg igjen overveldet av den varmen og interessen jeg får fra kolleger. Mange vil snakke, noen vil klemme,noen oppmuntrende smil. Alt dette hadde jeg aldri fått dersom jeg hadde holdt sykdommen for meg selv. Varmen og alle de vakre ordene gjør meg trygg og sterk. Selvfølgelig skal jeg være i denne verdenen,- også som behandlende.

Mange sier at jeg ikke ser syk ut.Føler meg full av energi, stort sett. Kanskje er jeg ikke syk lenger heller, kanskje har legene fått bort all kreften. Men fortsatt lever jeg på tå hev. Jeg vet ikke om jeg ligger på sykehuset neste fredag, om en ny stor operasjon venter. I så fall må julebordet i NRK passere.
Jeg tenker at alle vi kreftsyke ikke kan puttes i en bås. Jeg vet ikke mye om fremtiden. Men jeg vet en ting: Denne perioden lærer meg mye, gjør meg sterkere og den gir meg et bein til. Den kunnskapen jeg får som kreftbehandlende er unik.
Dette skal jeg bruke til noe. Både som journalist, forfatter og medmenneske.

Og PS, etter at jeg skrev dette i natt, våknet jeg i morges til nyhetsvarsel fra Retriever. Intervjuet med meg står i Dagbladet i dag. Vet ikke om jeg tør kjøpe avisen. Håper jeg ikke angrer.

3 kommentarer:

  1. Hei !
    Fant din blogg - via din artikkel - som jeg leste på nettet- da jeg er bosatt i GBg .
    Gratulerer med bok ! SÅ utrolig kjipt med brystkreftdiagnosen- men jag- som også har brystkreft- kan faktisk glede meg med deg- når du sier at den ikke var aggressiv- og at den ikke var spridd til lymfkjertlene !. SOm lege- og brystkreftpasient vet jeg jo at det betraktlig gjör prognosen bedre ! - Også veldig fint å höre hvor utrolig raskt du fikk hjelp !! Jeg hadde desverre utrolig mye uflaks- det gikk hele 7 månder fra jeg selv oppdaget den, sökte hjelp- til jeg ble operert. EN forsinkelse som nok kan koste meg livet. Men jeg blir glad av å höre at helsevesenet har fungert for deg !
    Kjenner meg igjen i mnge av dine tanker. Flott at du blogger - også om kreften- for meg har det värt en fntastisk stötte- å treffe likesinnede " der ute "- samt også deilig å få ventilert mine tanker fölelser - som en slags therapi : )
    Lykke til ! Klem Ingrid

    SvarSlett
  2. Anne Cecilie! Du er beintøff! Har kjempestor respekt for deg! Heier masse på deg! Klem Kristin

    SvarSlett
  3. Takk. leste kommentarene først nå. Håper det går bra for deg, Ingrid!!

    SvarSlett