torsdag 29. desember 2011

Dette er den første blogginnlegget jeg skrev, - i mai

Siden jeg var 12 år har jeg skrevet dagbok. Hver kveld har jeg skriblet ned noen ord om dagen som er gått, hva jeg er opptatt av, hva som har fått meg sint, glad eller lei. Som alle andre unge jenter var det mye om kjærlighet og gutter. Så ble det om fantastiske og engasjerte Blindernår og siden om den første tiden som fersk journalist i Aftenposten og Dagens Næringsliv. Så kom barna. Og alt ble så vidunderlig annerledes.
Men det siste par-tre årene har jeg ved siden av hverdagslykke, tidsklemma og spennende og krevende jobb i NRK funnet plass til noen ord om skrivingen min. Men disse tankene, slitet, opp- og nedturer har vært min helt private terapi.For det er ikke akkurat strake-veien frem å skrive en roman. Det har det ihvertfall ikke vært for meg. Bildet dere ser her, er tatt siste dagen i Aix før vi skulle reise hjem etter året vi bodde der nede. Det året jeg hadde planlagt til å bruke til å skrive en bok,

Men det var ikke lett å komme i gang med skrivingen. Livet i Provence var alt for spennende til å tilbringes bak en PC. Dessuten var det tusen ting å ordne for å komme i stand der nede. Hverdagslivets trivialiteter er det største hinderet for å skrive, men kan samtidig også være blant de største inspirasjonener til å komme i gang med skrivingen.

Nå vil jeg dele noen av erfaringene med flere. Denne bloggen skal bli min dagbok om skrivingen og om veien frem til å debutere.
For det er virkelig sant! Aschehoug vil gi ut boken min. Kriminalromanen kommer ut høsten 2011. Antatt-meldingen poppet inn på mail i vinter da jeg satt på jobb. Lykkefølelsen var sprudlende og boblende. Jeg greide ikke sitte stille,  gikk frem og tilbake i redaksjonen og hvisket "Herregud, herregud," tusen ganger, usikker på om jeg kunne dele nyheten.
Det kunne jeg!
Alt slitet hadde ikke vært forgjeves.
For det har vært en lang vei frem. Det å skrive bok er en ensom greie. Før Frankrike begynte jeg så smått. Jeg husker jeg satte meg ned med PCen på kjøkkenet første gang og begynte å skrive.  Barna var på skolen og jeg skulle på kveldsvakt som utenriksreporter i Dagsrevyen. Noen timer helt for meg selv. Jeg hadde en idé, noe som hadde skjedd meg en gang i forbindelse med jobb som jeg tenkte kunne være et godt plot for en kriminalroman.  I løpet av noen uker skrev jeg 50-60 sider.
Starten var oppsiktsvekkende og god, syntes jeg. Ingen andre enn familien visste om mitt lille skriveprosjekt.
Men så skjedde noe dramatisk og vondt. Virkeligheten ble for lik det jeg hadde skrevet om.
Jeg fikk vondt i magen.


Uten å nøle slettet jeg alt. Hvert ord, hvert avsnitt forsvant i den digitale søppelkassen.
Jeg følte meg slem fordi jeg hadde diktet frem en tragedie som lignet det virkelige liv. Boken jeg drømte om å skrive kunne ikke starte slik jeg hadde tenkt.
Bokideen var ikke død, men jeg orket ikke skrive mer.




Et halvt år senere reiste jeg til Provence med barna.  Prisen var høy for familien. Tre barn ble med meg til Sør-Frankrike: De to minste gikk på lokalskole, kunne minimalt med fransk og gråt hver morgen før skolen. Eldstemann hadde det bedre, han gikk på internasjonal ungdomsskole. Jeg var alene-mamma, mens mann og bikkje var igjen i Norge. Til tross for tårer, ble oppholdet en stor opplevelse og et eventyr for oss alle.Jeg gikk på universitetet i Aix og var reiseleder for alle våre besøkende i helgene. Men vi nøt livet og den milde vinteren i Provence. Og etterhvert da vi var blitt husvarme, kriblet det i fingerne etter å begynne å skrive. Med livet på lavere gir, blant vinstokker og gyllen sol  grep jeg fatt i skrivingen. Gamle dagbøker og notater var med som inspirasjon.
Et nytt plott tok form.
En vårdag i alpene brakk jeg beinet.Ikke på ski, men da jeg løp ned en bratt og veldig glatt bakke i mørke.
Lenket til sofaen, til et stillesittende liv i hele 6 uker, hadde jeg ikke noe valg. Jeg skrev som bare det. Ble sugd inn i den begynnende historien.
Det jeg hele tiden hadde klart for meg var at boken skulle hete PÅ DIREKTEN.  Jeg var i gang.
Resultatet forelå nå i høst, etter to og et halvt års skriving.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar