- Når virkeligheten overgår våre verste mareritt

Dette er en dag hvor jeg skulle ønske jeg hadde skrevet alt annet enn en kriminalroman. Det forferdelige drama på Utøya og i hjertet av Oslo er verre enn noen kriminalforfatter kunne tenkt seg.
Det gjør meg flau over at jeg har diktet opp voldshandlinger, over å beskrive sorg og sjokk i en fantastiverden.
Hvorfor skal forfattere bidra til å skremme folk, tenker jeg i dag. Hvorfor skal vi underholde folk med redselsfulle scener når virkeligheten er så mye verre enn noen kriminalforfatter kunne tenke seg?

Kanskje naive spørsmål, men akkurat nå kjennes det slik for meg.

Den 22. juli vil for alltid være brent inn i vår bevissthet som en helvetes-dag.
Først sjokket over at vår trygge hovedstad Oslo er gjort om til en krigssone. Bilder av sårede mennesker på gaten, meldinger om døde i regjeringsbygget. Et par timer etter meldinger om skyting på den vakre øya i Tyrfjorden hvor unge AUFere er samlet til sommerleir. Sjokkert forstår vi at barn og unge er skutt og drept av en desperado. Ungdommens sommerparadis er gjort om til helvete på denne jord.
Det er ikke til å fatte. De lidelser og skrekk disse barn og unge må ha gjennomlevd.
Det er ikke til å holde ut.
Stakkars barn, stakkars foreldre, stakkars AUF, stakkars Norge.

Katastrofen er total, uendelig, nye skrekkhistorier kommer hvert minutt.
Antall drepte stiger og nærmer seg nå 100.
Selv kjenner jeg folk med savnede og berørte barn fra Utøya. Vår eldste har venner som var på øya.
Norge er et lite land. I dag virker det som om alle kjenner noen som på en eller annen måte er rammet.
Alle følger med på nyhetene hvor omfanget av det uvirkelige dramaet vokser for hver time. Hele Norge holder pusten, verdens øyne er rettet mot tragedien i det ellers fredelige Norge.
Jeg får mailer fra venner i utlandet som er bekymret.De lurer på om vi er trygge.

Rundt meg her på Sørlandet er det stille på sjøen og alle flaggene vaier på halv stang.
Akkurat nå kjenner jeg en form for tristhet over at jeg har diktet frem et drama, en kriminalroman hvor uskyldige dør.
Akkurat nå skulle jeg ønske jeg hadde skrevet en vakker kjærlighetsroman, noe folk ble varme i sjelen av og fant trøst i.
Jeg er faktisk litt flau over at Tvedestrandsposten i dag har bilde av meg på førstesiden og en dobbeltside i avisen. Det virker smakløst i dag å snakke om sine tanker om hva som får folk til å drepe.
Alle andre dager ville jeg kanskje vært stolt over oppslaget.
I dag er jeg flau over at jeg får to sider om min skarve kriminalroman.
Jeg kaster avisen bort i aviskurven og konsentrer meg om å følge med på nyhetene.
Akkurat nå vil jeg kjenne på gode følelser. Og jeg føler hvor stolt jeg er av landet vårt,over samholdet, over politikere, over NRK og andre media,over modige og kloke ungdommer, men fremfor alt kjenner jeg hvor stolt jeg er av å ha en statsminister som Jens Stoltenberg.
- Vi skal ta Utøya tilbake, sier Stoltenberg. - Vi skal ikke la oss skremme til taushet.

Stoltenberg, andre regjeringsmedlemmer og kongehuset har i dag oppsøkt de pårørende og overlevende på Sundvolden.
En gråtkvalt Stoltenberg fortalte media etterpå: – Jeg har forsøkt å formidle støtte og varme på vegne av hele nasjonen og hele verden.

Det kjennes godt og trygt at vi har en statsminister som maner til omtanke og som understreker at vi ikke skal la 22. juli forandre samfunnet vårt.
Vi kan trekke pusten. Landet vårt gjennomgår et traume, men på den andre siden etter sjokket og den første sorgen, vil kanskje ikke Norge blir så annerledes likevel.

I ettermiddag ville barna bade. De ville ut i båt. For oss som ikke er direkte rammet av katastrofen er det nok viktig å la livet gå videre. Derfor har vi også bestemt oss for å ikke avlyse den planlagte middagen med venner i kveld.
Det er viktig å vise barna at det er sommer og lykkelig ferietid, tross alt. Og vi voksne trenger å møte venner og være nær hverandre disse dagene.