onsdag 8. februar 2012

Mitt nye liv, nesten skallet!




I dag har jeg vært alt fra Kojak, til Julie Andrews til Kjetil Rekdal, - på håret.

Det begynte nesten før jeg sto opp.
"Du ser snart ut som Kojak," sa mannnen min da jeg kom ned til frokost i morges
Håret hadde falt i store fjoner i løpet av natten, det var tørt, livløst,som på en dødssyk 90-åring.
Jeg lo tilbake, hadde nesten glemt hvordan jeg så ut og jeg greier å se det komiske i alvoret. Det komiske i gravalvoret.

Det er løshår overalt, på PC-en,på kåpen ,på hodeputen og på badet.
For hver dag føler jeg at jeg blir blassere.

"Men du har mer sminke på øyene,fortsatte han "For mye kanskje?"
Nei, har ikke det, bare et lag med maskara,helt som normalt, men øynene synes bedre når håret blir tynnere. Og jeg kommer til å fortsette å sminke meg litt, selv om jeg føler meg aldri så gusten,stygg og grå.
Kanskje til og med sminke meg mer, hvis jeg føler for det. Har aldri vært heftig med sminke før,så hvorfor ikke nå?
Det er som om hårfargen min er blitt blassere, mer kommunefarget. Kanskje de blondeste hårstråene har falt av først. Cellegiften gjør at alt håret blir dødt og livløst.




På bildet over,fra bilen på vei hjem fra jobb forrige dagen,falt noen av de første hårstråene. Mer om det magiske som skjedde da snart.

I morges mente eldstesønn at jeg lignet Kjetil Rekldal på håret.
Tilbaketrukket. Tynt og blast, med andre ord.
Ikke et kompliment, selv fra en fotballspillende sønn.
Det har gått fort nedover.
For noen dager siden var sønnene mine enige om at håret minnet om noe annet.
"Du er pen med håret slik tilbakestrøket, kult som Madonna liksom," sa mellomste.
Vel,det var i overmåte pent sagt.
Siden er det blitt tynnere.
Nå i morges forsto jeg at det totale hårfallet var på tide.
Hårtapet ble mye verre det siste døgnet, etter cellegiftkur i går.
Selve kuren har jeg taklet bra. Jeg er mindre utslått enn forrige gang. Er mindre kvalm og har mindre vondt i hodet. Vet det kan endre seg. Det kan bli verre igjen allerede i morgen. Men håper ikke det, selvfølgelig.

"Stakkars deg," sa datteren min og strøk meg over kinnet før hun gikk til skolen.
Alt håp var ute for håret mitt. Fordi håret har sittet så lenge etter første kur har mange sagt at det ikke er sikkert jeg mister håret.
Men det gjør jeg av denne hestekuren. Det finnes i alt 50 ulike cellegiftkurer. Den jeg får, er noe av det sterkeste som finnes.
Alle som får FEC cellegift mister håret.
Noen har foreslått sånn kuldehette man har på hodet når man får cellegift. Det skal hindre håravfall. Noen sykehus bruker det. Men nei, jeg orker ikke lide mer enn nødvendig. Ha en pose med kuldegrader på hodet når jeg får cellegift, liksom. Nei, ikke aktuelt her.


Noen mister øyenbryn og øyevipper også. Men der er det foreløpig ikke noe tegn på og ikke sikkert at jeg gjør.Nå skal jeg jo bare ha to FEC kurer til! Før jeg begynner på en ny type kur, tror ikke den er like røff.

Det første hårfallet merket jeg for en uke siden. Jeg var på jobb, kvelden før hadde jeg vært på boklansering hos Hans Olav Lahlum. Var i slaget, med unntak av hevelsen i ansiktet følte jeg meg nesten som før. Og det beste var at håret satt bom-bom fast. Flere tullet med å dra i lokkene mine, men ikke et hårstrå falt.
Men da jeg neste dag sto og pratet med kollega Jarle Roheim Håkonsen på jobb, skjedde det noe.
Først småpratet vi, jeg fikk en klem og han fortalte om kona som var rammet av kreft for noen år siden. Mye hardere rammet enn meg. Hun er helt frisk nå.

Han fortalte også at han hadde lang erfaring med kreftpasienter. Hadde som ung i lengre tid jobbet som reiseleder for små kreftrammede barn. Unge som sto i sluttfasen av livet.
"Jeg har kjent 60 som er borte," sa han stille. " Men med deg går det bra! Se bare på kona mi."
Han ga meg en klem til og kommenterte den da nye hårlooken. Kortere enn vanlig. Syntes frisyren kledde meg,og trodde det var parykk.
"Nei, det er mitt," sa jeg. Det sitter bomfast bare prøv."
Så dro han i håret mitt, og fikk et litt flaut uttrykk i ansiktet. I hendene hans lå en stor floke av mitt hår.

Tror verken Jarle eller jeg noensinne vil glemme det øyeblikket. >Så magisk for meg, nært og nakent, midt i de travle redaksjonslokalene i NRK.
Da jeg kjørte hjem fra jobb den ettermiddagen falt en dust med hår på kåpeermet.
JA,da jeg har en uvane med å fikle meg i håret.

Dagene gikk. Håret satt fast. Men da helgen kom, økte hårfalleti i styrke. Men alle vennene mine og familien sa likevel at jeg var kul med den korte nye frisyren.

Nå skal det bort. Bort.
Og jeg er så heldig av at jeg er omgitt av vakre, snille mennesker. En av dem er Camilla hos Petite frisørene i Sandvika, Da jeg ringte til frisøren min i dag og lurte på om hun hadde en time for å kutte det bort, i dag eller i morgen, sa hun.
"Du vil vel ikke komme hit?"
"Jo,det går bra."
"Jeg kommer heller hjem til deg i ettermiddag. Må bare skaffe barnevakt."
"Ta dem med hit,sa jeg. "Huset er likevel fullt av unger, bikkjer og katter. Noen lekekamerater finner de sikkert."
Mens jeg ventet på det store hårfallet,gikk jeg ut i vintersolen med bikkja, og etterpå satte jeg meg ned ved PCen i sofaen. Skrev litt mer på boken om Christina Fiori Mørk. Hvis det ikke var for at Kjell Ola Dahl hadde tatt tittelen hadde jeg kalt den "Isbaderen". Christina bader i sjøen året rundt, hver morgen, både for sportens skyld,men også for å holde en skrekk på armlengdes avstand. Dette morgenritualet fører henne likevel ut i farlige situasjoner i løpet av kriminalromanen På direkten.
I neste bok får hun mer enn vannskrekk, vanskelige drap og en håpløs forelskelse å bakste med. Hun roter seg inn i noe skikkelig trøbbel, både i kjærlighetsliv og jobb. Flere drap skjer og. Jeg greier omsider å beskrive at folk dør.


Camilla klippet av meg de triste hårlokkene. Vemodig. Det blir mange måneder til jeg kan gre mitt eget hår.
Hun klippet meg en-to centimeter kort. Er advart mot å barbere hodet. Det kan bli betennelser i hårsekkene når alt håret faller av.For det gjør det.
Da Camilla var ferdig utbrøt hun: " Du ligner jo Julie Andrews i Sound of Music!"
Og ja, jeg så at det ikke var for ille.Er likevel ikke klar for å vise meg frem her. Det får holde overfor familie og nære venner.
Men kort hår så mindre ille ut enn jeg trodde. Jeg har ikke hatt kort hår siden jeg var 11 år .Men det er en annen historie.
Kanskje jeg vil trives likevel med det første korte håret som vokser ut.
Men det ble bedre da jeg trakk på meg parykken.
Vi justerte og lo litt før den satt på plass. Skillet er på omvendt side enn der jeg pleier å ha det oppdaget jeg nå.



Kanskje blir et svett og ubehagelig. For tidlig å vite.
Vil sikkert bruke cap,skjerf i ulike varianter, med kule stråhatter til våren og sommeren.
Foreløpig har jeg kjøpt en eneste parykk. En blond en som dere ser, tynnere, rettere og kortere enn jeg var. Det er vanskelig å finne gode parykker med fall og krøll i. De blir fort stygge, sier ekspertene.




Men jeg har sagt jeg skal ha flere parykker. Muligens vil jeg også få meg en lengre til fest, kanskje prøve en mørk en og. En sjanse i livet til å ha mørkt hår.
Jeg vet ikke hvordan det vil bli å løpe eller gå på ski med parykk. Kanskje det vil føles i veien. Kanskje jeg bare vil tre en lue over mitt bare hodet.
Når jeg svømmer, er det jo praktisk med bart hode. Men når og hvis jeg isbader igjen, må jeg nok gjøre det med en tykk, tykk lue.

Men jeg tviler på at jeg vil bevege meg skallet rundt omkring ute blant folk. Kanskje hiver jeg parykken til sommeren når det første håret vokser ut. Hvis jeg liker det.
Dette er en ny verden. Men også en detalj og parantes i livet.

2 kommentarer:

  1. Selvom jeg jo ikke vet helt hvordan du ser ut in real life- så ser du lekker ut med parykken !
    Jeg har INGEN- absolutt INGEN bilder av meg selv fra for to år siden da jeg mistet håret under FEC-kuren. Har sett mange andres bilder av seg selv uten hår. Tror det både var forfengelighet , men også det at det for meg ble for sterk konfrontasjon : du har cancer Ingrid ( eller har hatt skal man jo si) ( Da visst jeg jo ikke at jeg fremdeles hadde cancer- en helt egen NY primärcancer i det andre brystet - som jeg behandles for nå ). Har ingen aning om jeg tar bilder denne gangen heller. Og baaaare närmeste familie har sett meg uten hår.

    Ferie: Mine planlagte ferier som er lenger bort enn Oslo ( som er ferie for meg som bor i GBG ) - de feriene skal jag ta i det jeg er FERDIG med kurene. Derfor lot jeg også min mann og barn reise uten meg etter nyår til Gran Canaria mens jeg koste meg hjemme i Oslo. Det kjenns tryggere å väre i Skandinavia under kuren- under TAXOTÈRE ble jeg skikkelig dårlig og lå inne i over tre uker på sykehus. Da er det godt å väre i " hjemlandet ".

    Vet du mine öyevipper og bry mistet jeg helt mot slutten- da jeg fikk Taxotère.

    De sier til meg at jeg ikke trenger miste de på Taxol- sansynligvis IKKE- hvilket er FANTASTISK- for jeg kan love deg at de betyr MYE når man har mistet håret- og når man kaster av åarykken og er kortt-kort på håret.

    I mitt fall så fikk jeg laaaaaange öyevipper tilbake- slik at mange komenterte det, öyelgeer, frisörer- folk som kom meg på närt hold.- Så det er aldrig så galt at det ikke er godt for noe !

    Jeg liker å finne positivie ting i det vi må gå igennom - fex at cellegiftene fikk meg til å :
    endelig komme meg til tannlegen ( har tannlegeskrekk )
    Endelig fikk jeg guttefrisyren jeg aaaaldrig turte klippe ( bare det at den ikke ble slik jeg trodde- for jeg har fått otrolig mye mer kröller i " gave" etter kurene- som nå som det er langt er veldig kult : )

    Nå med andre gangen med primärcancer- så er fordelene- att: jeg får en chanse til med cellegifter for å ta kål på evnt resterende cancerceller fra " sist ", - jeg har nå symmetri- da jeg nå tok bort siste brystet, og det er faktisk mye enklere enn med ett ekte og en protese.
    det at jeg nå også har blitt symmetrisk med to armströmper pga lymfödem- istedenfor bare på en arm- er litt vanskligere å svelge, - MEN - har allerede funnet en kul nettside "lymphdivas" - som har armströmper i alle farger og mönster, med og uten blingbling : ) Så nå er det bare å handle inn matchende strömper med vesker, sko , klär osv. Det hele blir nemlig så utrolig mye mer göy å leve med om man finner det positive i ting.
    Det er ikke noe vansklig å finne negative saker, väre sur på legen som ( igjen ) gikk glipp av at jeg gikk rundt med cancer- når jeg selv signaliserte mine mistanker.- Men å tenke slik i hverdagen gjör livet surt!

    Så nå skal jeg ut i det vakkre väret, nyte av dagen- og av att mitt hår fremdeles henger på : ) - og ha lunch med en venninne, etterfulgt av en deilig tur !

    PS- spörsmål til deg. Har de sagt noe om alkohol til deg ? Når jeg spör så er svaret at jeg ikke sakl konsumere vin dagen för og etter kur. Ellers ok- man vet lite om dette, det er en gruppe i Stockholm som forsker på det nå. iom at jeg elsker vin, så har jeg koser jeg meg altid med det når tilfellet byr seg- som heldigvis er ofte ! Undrer på hva du gjör ?!

    mvh Ingrid

    SvarSlett
  2. Takk for at du deler din historie. Jeg har foreløpig vært "heldigere"enn deg med et lite inngrep hvor de bare fjernet selve svulsten. Jeg har fått et pent lite arr, som nok med tiden nesten ikke vil synes. Om fremtiden har ingen av oss noen garanti.
    Om alkohol:Med måte, et glass vin i ny og ne,gjør ingen skade. Selv har jeg ikke lyst på vin dagene etter kur og heller ikke rett før. Ellers så har jeg unnet meg vin, men ikke noe sterkere.

    Om reising: jeg har fått beskjed om at jeg ikke bør reise utenlands under FEC-kuren. Men tror det går under Taxolkuren som jeg får fra april, det har jeg ihvertfall hørt at andre gjør.
    Lykke til!

    Om

    SvarSlett