torsdag 2. februar 2012

Med parykken til fjells



Siste helg før ny cellegiftrunde. Tirsdag er det i gang igjen.
Egentlig er mandager min giftdag, men neste uke har jeg fått utsatt det med en dag.
Datteren min har bursta mandag den 6. februar. Det ville ikke blitt stor feiring med cellegift innabords.

Men nå fredag reiser jeg til fjells med familien og med venner.
Jeg pakker bager og sekker. Bikkja legger seg i hallen. Venter. Er redd for avskjed og kennel, slik hun må når vi reiser utenlands.

Men nei,Freia, du skal bli med. Selvsagt. Vi skal løpe på ski sammen som du elsker!





Vi blir 25 med smått og stort. Barn i alle aldre. Samt to hunder.
En tradisjon. Jønnhalt-turen gjør vi hvert år. Opp på mitt Venabygdsfjellet i Ringebu.
Der jeg har mine farsrøtter og fjellhytte.
Ungene elsker turen, det gjør vi voksne og.




De som har lest boken min, På direkten,vet at Christina Fioris nærmeste kollega og beundrer er Olaf Dynje. Han er politietterforsker, kommer fra en fjellgård i Ringebu, men elsker det urbane livet i hovedstaden. Drømmen hans er å bli skuespiller. Det gir ham visse utfordringer som ansatt i politiet. Han er oppkalt etter Dynjefjell som vi ser fra stuevinduene på hytta.
Når jeg først skrev en roman,måtte jo Ringebu være litt med i storyen.På samme vis som Briskeby i Oslo er det, som Frankrike og Korsika er det og Bærumsområdet er det...

Som Jan Kjærstad sa på et seminar jeg var på i går. En forfatter bruker 1/3 av ting som er selvopplevd, 1/3 del har han eller hun hørt eller observert med andre, og den siste 1/3 er fri fantasi.
Hva som er selvopplevd og hva som er fri fantasi, se det, jo det forblir en forfatters hemmelighet.


Dette tenker jeg på mens jeg pakker sakene mine, forfølger den siste ideen litt lengre ut og åpner esken med parykken. Har ikke sett på mitt fremtidige kunstige hår siden jeg hentet det. Hvordan blir det egentlig å være nesten hårløs?
Vil jeg føle at det lyser kreft av hele meg?


Dette med kreften har fått venner til å lure på om jeg dropper fjellturen,

Blir Jønnhalt-turen noe av nå, har de spurt.


Selvsagt.
Er opptatt av at barna skal leve et mest mulig vanlig liv, til tross for alt.
De skal ikke oppleve at ting vi bruker å gjøre blir endret.
Tradisjoner er viktig i en slik tid.








Da jeg sendte ut invitasjonen til den årvisse turen i november, fortalte jeg om kreften til disse fem vennefamiliene som blir med. Og jeg skrev at ett var sikkert, jeg kom til å være hårløs og bruke parykk på turen.

Men håret sitter fortsatt. Et lite under. Da jeg snakket med sykehuset i går var de overrasket over at jeg ikke hadde mistet håret.
Venner fleiper med at det er isbadingens skyld. Det kalde vannet får porer og hårsekker til å lukke seg.
Men det er nok like rundt hjørnet.



Så derfor pakkes esken med parykken ned i bagen sammen med nye skistøvler, anorakk, koseklær og raggsokker.

Ikke ideelt å miste håret i helgen, hvor alt skal være moro og hygge.
Men skjer det, så skjer det. Lite jeg kan gjøre.
Jeg kan heller ikke gjemme meg for verden.

Jeg takknemlig for hver jeg har fått lov til å beholde hårlokkene mine. De skulle etter normen ha falt av for 8-9 dager siden, på den tiende dagen av kuren.
Det er to uker siden jeg kuttet det av.
At håret mitt sitter fast får meg til å føle meg som alle andre.
Glemmer nesten at jeg er under kreftbehandling. Lever intenst her og nå.
Jeg velger å tenke positivt.
Lyspunktet er jo også at det snart bare er 12 uker igjen av kuren.Det er ikke lenger 15 lange uker. De tre har jo rast av gårde.
Og nå er jeg i god form igjen. Det har vært merkbart stigende utover uken. Turene blir lengre og hardere. Apetitten er tilbake. Sulten som en villhest.
Hevelsen i ansiktet er gått ned de siste par dagene, sier folk.

Nå er det fire dager igjen å lade opp batteriene til neste runde. Det fantastiske er også at skriveformen er tilbake. Jeg fikk et lite kreativt gjennombrudd denne uken. Noen inspirerte meg rett og slett. Sa noe og gjorde noe som fikk meg til å tenke. Der jeg sto bomfast før, er det nå lekende lett. Vel,om ikke lett, så leker fantasien med meg. Og et slikt gjennombrudd fører med seg så mye mer. Så mange nye historier og situasjoner som da dukker opp i hodet mitt. Jeg skyndter meg å notere det ned.
Heldig er jeg.

5 kommentarer:

  1. Det er en fryd å lese din blogg:) Du skriver som en god forfatter du:-)))
    Så herlig med fjelltur! NYT! Gratulerer med datteren til mandag! Mitt barnebarn fyller år den 6.februar også:) Jeg vil tenke på deg tirsdag, gode varme tanker. Tommelen opp for deg, du herlige, humoristiske vennen min.

    SvarSlett
  2. Takk.for varme tanker og gratulasjoner!

    SvarSlett
  3. Blir oppmuntret av å lese bloggen din. Jeg trenger mye oppmuntring for tiden, så tusen takk. Tok kontakt med St. Olav onsdag – 3 uker etter siste cg kur. Følte at jeg var glemt. Som pasient må en være frisk nok til å følge med. Legetime fikk jeg fort og var der i går. Sykepleier i dag. Nå er jeg godt informert om kort – og langtidsvirkninger av strålebehandling. I dag har jeg vært til forberedelser for stråling. Legen var veldig klar på at det er viktig med oppstart i neste uke. Et eller annet har sviktet. I papirene står det at min siste beh. var i uke 3. Den var i uke 2. Problemet er at de ikke har time i neste uke på tross av at de holder på til klokka er 22.00. Nå er jeg spent på hva de får til. Har en stund tenkt å formidle litt personlig erfaring om kvalme ved cg. Jeg var kvalm, slapp og uopplagt etter alle kurer. Tok tabletter mot kvalme behandlingsdagen + 2dager til. Var fortsatt kvalm men hadde veldig lite lyst på mer medisin og det unngikk jeg. Syntes det hjalp å spise ofte men lite. Drakk mye vann og hadde god hjelp av å drikke ingefærte (noen fortalte at ingefær er et bra middel mot kvalme og jeg tror på det). Passet også på å bruke ingefær i maten. Ønsker deg en fin helg. Alle gode tanker til deg på tirsdag. Da er du ferdig med 2/6.

    SvarSlett
  4. Blir oppmuntret av å lese bloggen din. Jeg trenger mye oppmuntring for tiden, så tusen takk. Tok kontakt med St. Olav onsdag – 3 uker etter siste cg kur. Følte at jeg var glemt. Som pasient må en være frisk nok til å følge med. Legetime fikk jeg fort og var der i går. Sykepleier i dag. Nå er jeg godt informert om kort – og langtidsvirkninger av strålebehandling. I dag har jeg vært til forberedelser for stråling. Legen var veldig klar på at det er viktig med oppstart i neste uke. Et eller annet har sviktet. I papirene står det at min siste beh. var i uke 3. Den var i uke 2. Problemet er at de ikke har time i neste uke på tross av at de holder på til klokka er 22.00. Nå er jeg spent på hva de får til. Har en stund tenkt å formidle litt personlig erfaring om kvalme ved cg. Jeg var kvalm, slapp og uopplagt etter alle kurer. Tok tabletter mot kvalme behandlingsdagen + 2dager til. Var fortsatt kvalm men hadde veldig lite lyst på mer medisin og det unngikk jeg. Syntes det hjalp å spise ofte men lite. Drakk mye vann og hadde god hjelp av å drikke ingefærte (noen fortalte at ingefær er et bra middel mot kvalme og jeg tror på det). Passet også på å bruke ingefær i maten. Ønsker deg en fin helg. Alle gode tanker til deg på tirsdag. Da er du ferdig med 2/6.

    SvarSlett
  5. Takk for hyggelig melding, så den først nå. Håper alt har gått bra med deg. Jeg er ferdig først nå, på grunn av utvidet kur,- høye ki67-verdier på kreften...

    SvarSlett