torsdag 31. mai 2012

Med kreft på direkten


Blogg, bok og kreft. Aftenpostens aftenutgave ga meg i går en helside. Jeg har vært priviligert. Har fått mye media på boken min og så på paradoks med kreft og bokdebut i løpet av noen uker.
Ja, jeg har gitt mye av meg selv, men det meste beholder jeg helt for meg selv.
Tro det eller ei.
De færreste vet og forstår hvilken tøff og smertefull kamp dette er.
Jeg snakker med få eller ingen om de verste bivirkningene.
De fleste mener jeg virker kjempesprek og ikke ser syk ut. Bare litt hoven og rar i ansiktet.
Men nå  merker jeg at det butter. Fem måneder på cellegift tar på både kropp og sinn.
Jeg blir fort sliten. Lei. Flat.
Likevel kan jeg ikke gjøre noe annet enn å stå i det.


Jeg vant ikke bloggkonkurransen til Budstikka. Det visste jeg jo. Bloggen min har mange tekniske mangler blant annet. Den er sær. Men det var gøy å bli vurdert som såpass potent at jeg kom til finalen!

I dag har jeg gått på  tur Brønnøya rundt med en venninne jeg har kjent nesten hele livet. Kinnene er røde etter den nesten to timer lange  turen langs sjøen. I dag gikk jeg med skjerf surret rundt pannen bare. Både sol og vind røsket tak i mitt tynne hår på bakhodet.  Ikke vakkert syn håret mitt nå, men det fikk de forbipasserende tåle. Smiler jeg litt ekstra blidt, så legger ingen merke til håret, tenker jeg.
"My smile is my make-up," står det på et kjede jeg har fått av en god venn. Det trøster jeg meg med...

Lurer jo veldig på hvordan det nye håret blir. Hvor fort det vil vokse.
Får jeg slikt hår igjen? Vilt og rufsete slik det var sommeren før kreften invaderte kroppen og livet mitt.




Eller  slik det fortsatt var fem dager etter kreftoperasjonen. Litt mer ryddig, men fortsatt mye hår.




Så mye håret gjør med uttrykket. Jeg hater parykken min. Går mindre og mindre med den. Føler at den er et fremmedelement på hodet mitt.
Men bruker den når jeg skal være fin, som når jeg er i selskap eller på jentekveld eller på shopping med barna.

Jeg tar meg i å mønstre  kvinner med piggkort hår som jeg ser på gaten eller i butikken. Har de også akkurat gått gjennom cellegiftkur?
Jeg lever i en cellegiftboble, men begynner mer og mer å bli utålmodig etter å få tilbake både kreftene mine, livet mitt og mitt gamle utseende.

Når går den forbannete hevelsen ned i kropp og ansikt? Må innrømme at jeg er veldig lei av å se ut som et Mumietroll. Cellegiften Taxol binder vann i kroppen, pølsefingre, oppblåst ansikt og hovne bein er noe av det jeg synes er tøffest.
Det er nesten verre enn å miste håret.
Jeg har alltid vært slank. Nå føler jeg meg blubbete.
Men det er nå prisen jeg betaler for å bekjempe kreften.
Kreftlegen min mener jeg må tåle dette. At jeg er blitt forskånet for mange bivirkninger.
Jeg lurer også på når jeg får tilbake min gamle energi. For en som alltid har hatt mer energi enn de fleste, er det tøff å kjenne seg sliten etter en helt vanlig og ganske slapp dag.
Etter 20 minutter på Sandvika Storsenter i dag med mine to minste barn, var jeg helt kake. Flate batterier.

Uansett, nå  må jeg mobilisere krefter. I helgen skal vi fylle stuene med 40 gjester.
Resten av dagen  i dag og i morgen skal brukes til å rydde hus, pynte., forberede tale og lage billedshow for husets fjortis som konfirmerer seg på lørdag. Ingen perfekt timing med slik stor fest midt oppe i cellegiftkuren.
Men livet går videre også selv om man er midt i kreftbehandling.
Snart er min cellegifttid over.
Litt over tre uker igjen.
Som jeg gleder meg. Da har jeg virkelig blogget meg ut av kreften!!

2 kommentarer:

  1. Heisann Anne Cecilie - og masse ros til deg for koselig og lesverdig blogg! På tross av dystert tema...
    Jeg ligger litt før deg i løypa, var ferdig med cellegift i august i fjor. Håret? Joda, det var liksom "det verste"... Kastet parykken like etter jul, så du forstår det tok sin tid før jeg turde vise meg fram i "all min prakt".
    Men det jeg skulle si, hvis du ikke vet det, så finnes det en shampo og balsam som heter FAST, merke NISIM, som altså skal få håret til å vokse fortere. Jeg bruker denne, måtte jo prøve! De første månedene brukte jeg også et ekstrakt til hodebunnen fra samme serie. Kan jo ikke vite sikkert om det hjelper, men når tro kan flytte fjell, kan det kanskje få hår til å vokse fortere også? :-)
    Ønsker deg lykke til med konfirmasjon i helgen :-)
    Ja - også må du huske å hvile deg litt innimellom! Det er kanskje du som forventer mest av deg selv, ikke alle de andre...? Selv om de andre ikke kan forstå hvor matt man kan bli...
    Take care - klem fra Astrid

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hyggelig melding og for tips om sjampo. konfirmasjonen var veldig vellykket, og jeg ble pumpa, sov 17 timer etterpå. så derfor ikke kommentaren din før nå! god sommer til deg, hvis du leser dette!!

    SvarSlett