Venner for livet

AC og barndomsvenninnen Randi igår kveld. Jeg litt mer rund i formene siden sist.

Jeg er så heldig at jeg har mange gode venner .


En av mine beste venninner fra barndommen er Randi. Hun er mer enn det. Randi er en venn for livet. En bauta.
Hun og søsteren Runa utgjorde sammen med Tina og Anne mine bestevenninner fra oppveksten i Bærum. Ankeret og tryggheten i et ikke alltid hjertevarmt barne- og ungdomsmiljø.

I dag var Randi med meg til sykehuset. Som støtte under cellegiftkuren. Hun hadde reist langt for å være med på turen.
Men før jeg kommer inn på det:
Sammen gikk hun og jeg tidlig i morges opp bakken til sykehuset.  Jeg skulle få cellegift klokken 09, men måtte være der omtrent en time før, for å ta blodprøver.

Det var fortsatt kjølig, gnistrende sol, duftene av hekk og syrin kilte i nesen, og jeg kjente at det ville bli en fin sommerlig dag. Jeg var litt for godt kledd til været, men ofte så fryser jeg under cellegiftkuren.
Hver gang jeg drar til sykehuset sminker jeg meg og drar parykken over hodet.. Vil se minst mulig syk ut.
Cellegiftseansen er ikke noe jeg gleder meg til, for å si det slik.  Nysminket er greit, men ikke med finklærne eller mine beste sommerkjoler. Tenker at jeg etterpå vil kaste klærne jeg har brukt mens jeg har vært forgiftet.

Nesten som i traume går jeg fort opp bakken, går langs og rundt sykehuset, inn døren, trekker kølapp på laboratoriet,før jeg går innom kiosken for å kjøpe Farris og tyggegummi ( får dårlig smak i munnen av cellegiften), tar heisen opp til 8. etasje, går gjennom døren til kreftavdelingen, melder meg i resepsjonen og finner venteværelset.
I dag var verdiene mine igjen faretruende lave. De hvite blodlegemene lå akkurat på 1.0 som er smertegrensen for å få cellegift. Det betyr at jeg har null immunforsvar. Rart i grunnen at jeg ikke er blitt smittet av opptil flere syke barn i heimen.

For meg er det å få cellegift forbundet med smerte og litt uro. For den som er med meg, er det kjedelige timer.
Flere venner har tilbudt seg før å være med på sykehuset, men jeg har ikke trengt det før, for mannen min har vært med hver gang. Det er han og iPaden  i stolen og meg og cellegiften i sengen.

I dag var det altså Randi og meg. Det kjentes fint.
Det spesielle med Randi er at selv om  vi har vært nære venner alltid, sees vi ikke så ofte. Hun bor i USA med barna sine.
.Men nå er hun i Norge og ville være med meg på sykehuset for å ta del i min virkelighet nå og for å kunne være med meg sterkere i tankene senere. som hun sier: " For det er lettere når jeg vet hvordan det er, hvordan ting ser ut og hvordan det foregår og hvordan du har det."

Det er selvsagt ikke hvem som helst jeg ville ta med meg her på sykehuset. Det er meg på mitt mest sårbare.Meg på det mest slitne, leie,mest stresset,mest utenfor meg selv.
Det er en situasjon hvor du ikke akkurat viser frem praktsidene dine. Kanskje heller vrangsidene.

Det er noe helt spesielt med barndomsvenner. Vi kjenner hverandres liv inn og ut. 

Randi og jeg som noen og tyve-åringer.

Vi har delt hemmeligheter og opplevelser. Vi kan hverandres særheter, familie, har oversikt over hverandres kjærlighetsforhold, sorger og suksesser, har spurt om sjans for hverandre i tenårene, skiftet bleier på hverandres barn og vært på besøk hos hverandres besteforeldre og onkler.
Det nytter ikke å forstille seg overfor venner fra barndommen . Man kjenner hverandre inn og ut, stoler på hverandre og kan betro hverandre livets største hemmeligheter med ro og trygghet i sjelen .

Randi og jeg på interrail som 18-19-åringer.

Selv om vi ikke hadde sett hverandre på to år da Randi kom her i går kveld, var det som om vi tok den siste kopp teen sammen for to uker siden. Vi har selvsagt ofte kontakt på mail eller telefon, men det er noe annet å treffes ansikt til ansikt. Ingenting var forandret, bortsett fra kreften min da og at kroppen min er rundere enn sist på grunn av behandlingen.

I hele dag var Randi med som støtte og sekretær... (Jeg blir nummer mer distre av cellegiftrunden).
Hun satt der mens sykepleieren stakk i kroppen min, førte cellegiften inn i blodårene mine, mens legen lyttet til hjertet mitt ( denne cellegiften er en stor påkjenning på hjertet) og undersøkte mine opphovne føtter og ben.  Legen ville dessverre ikke gi meg noe medisin mot vann i kroppen. Han mente åpenbart
at jeg må tåle noen ekstra kilo underveis, jeg har ikke så mange andre bivirkninger.
Så ble vi hentet i bil av mannen min. Jeg litt groggy, men ellers i god form.

Etterpå satt vi på glassverandaen i solen, iført lys rosa sommerkjole, ditto skjerf og solfaktor 30.
Der fortsatte vi å snakke om livets underfundigheter, om kjærlighet, om gamle dager, om barna våre, om søsken og foreldre  og delte drømmer for fremtiden.
Resultatet  etter flere timer ute: fregner på nesen, lys beige legger og ingen kvalme.
.
Takk, Randi fordi du ville være med meg. Den 11. cellegiftrunden er historie. Aldri før har en cellegiftkur gått så bra
.
Nå er det  få uker til jeg er ferdig med denne runden.
Randi er blant mine nære venner . Alle trenger slike .
Jeg er likevel heldig. Jeg har mange
Kunne ramse opp flere. Bant annet to søstre også som jeg er så heldig å ha til naboer. Det er mange flere.

En annen god venn bor også utenfor Norge, og besøkte meg forrige helg .

Volker og AC, jeg rundt 20 år.

Min ungdomskjæreste Volker kom ens ærend fra Tyskland for å møte meg nå under kreftbehandlingen.  Slik gjør meg rørt. Det er ikke noe mystisk med vårt vennskap . Etter at det tok slutt mens jeg var tidlig i  20-årene, han tre å eldre, har vi vært venner .
Det er ikke rart. Det er bare godt.
En rød tråd i livet, en klippe i livet.
Vi kjenner hverandre ut og inn. Ektefellene våre har truffet hverandre, barna kjenner hverandre.Vi har hatt regelmessig kontakt i alle disse årene.

Lojale venner gjør kampen mot kreften så mye enklere!
Denne tiden har også lært meg å gjenkjenne en god venn fra en mer perifer venn. Når nyhetens interesse har lagt seg, er det de gode vennene som er der hele tiden.
Takk, verdens beste venner!!