fredag 25. mai 2012

Kreftens herjinger



Snart er jeg ferdig med den tøffeste del av kreftbehandlingen. En svært agressiv cellegiftperiode på nesten et halvt år. To tre måneder lenger enn jeg først ble forespeilet.
Det har vært en tøff tid. Samtidig har tiden gått fort.

 Da jeg fikk diagnosen ble jeg slått i bakken
Tanken eller frykten for kreft hadde jeg aldri en dag hatt.
Men kreften hadde vært der en stund. Jeg hadde trolig gått med svulsten i brystet i et par år. Utrolig flaks at jeg ikke har spredning
Jeg hadde stadiet to på kreften. Det finnes fire stadier.
Jeg har tenkt tilbake på om jeg var sliten det siste året før jeg fant kulen.
.Men jeg kjente meg ikke slik. Tvertimot hadde jeg en ufattelig energi. Ja, rent  bortsett fra en mystisk betennelse i en skulder og hevelse i en fot, som irriterte meg og som bidro til at jeg en periode var delvis sykmeldt.
Dette førte til at jeg et par måneder før kreften ble  utredet for reumatisme.
Dette til tross, jeg var turbo, var glad, aktiv, sov lite.

Likevel når jeg ser på gamle bilder ,synes jeg at jeg ser litt dratt ut.
Men det skyldes trolig at jeg over tid hadde presset meg mye. Full jobb som frontsjef ,altså utgavesjef for NRK.no, en spennende, variert og uhyre stressende jobb, tre unger å følge opp og et bokmanus som trakk til seg min oppmerksomhet hvert ledige friminutt.

I ettertid har leger sagt til meg at de reumatiske lidelsene var en effekt av kreften. Kroppen min sa i fra om at noe var galt, men jeg lyttet ikke til det.

Slik så jeg ut i fjor sensommer. Hadde masse overskudd, men ringer under øynene avslører søvnmangel---




Slik rett før boken min kom, på høstferie i Spania bare dager før den var ute.Avslappende og gode dager med familien gjorde godt for kropp og sjel.




Slik på dagen for lansering av bokdebuten min, På direkten.





Sprudlende,høy på livet, en vanvittig lykkefølelse der i NRKs Store Studio hvor hele livet mitt , familien min, venner, naboer, ekskjærester, kolleger, tannlegen min, fysioteratpeuten, frisøren min, alle var de samlet for å feire bokdebuten min. På direkten var ute på markedet.
Jeg fløy!


Men lykken varte ikke lenge. Knappe tre uker.

Slik så jeg ut to dager før jeg oppdaget svulsten, fortsatt sprudlende glad, på bokbad i Tvedestrand.







Dagen før operasjonen, på debutantkveld på Litteraturhuset. Jeg var innlagt på sykehuset og hadde  gått gjennom store undersøkelser. Om ettermiddagen fikk permisjon for å dra på arrangementet, i bilen til Litteraturhuset bestemte jeg meg for å fjerne brystet. Da jeg leste fra boken min foran en fullsatt sal, var jeg rocka følelesmessig, men holdt masken.
 Neste morgen overtalte kirurgen meg til å beholde brystet. (Foto: Ida Zachariassen Sagberg)




Fem dager etter operasjon , litt mørbanket og sliten, litt utenfor meg selv, ble jeg intervjuet og fotografert av Dagbladet (foto : LarsEyvind Bones). Senere den dagen bar det videre til bokarrangement på Hamar, med en kjent forfatterkollega.



Siden fulgte mange bokarrangementer måneden etter operasjon og før cellegiften startet.
Her er jeg rett før jeg begynte med cellegift, på en boksignering i Sandvika.




To dager før cellegiftstart ,  fylte jeg huset med 60-70 venner for å markere at nå begynte jeg på cellegift:



Når jeg er ferdig med alt, skal jeg ha en stor fest i hagen, i slutten av august. En leve-livet fest for de som har fulgt meg opp denne krevende tiden..

Men først må jeg snurre tiden nesten et halvår tilbake.
Etter den første cellegiften, med nyklippet hår før det begynte å falle:




Ja, her hadde det begynt å tynnes ut. Dette bildet er tatt tre dager før jeg kvittet meg med alt og klippet det piggkort.






Da håret falt,og jeg prøvde parykken for første gang på nesten skallet hode.



Og her slik jeg ser ut nå, stakkars meg.


Slik i svart-hvitt. Er fortsatt ikke klar til å vise den brutale sannhet i farger. Kanskje jeg blir klar i morgen?



Jeg storkoser meg med sol og sommer, men det er varmt under parykken.
Kaster den av meg når jeg ikke skal være fin.



Eller ,det er ikke synd på meg. Vil ikke ha noen medlidenhet fra dere eller stakkars-meg-følelse fra meg selv.
-Jeg er jo helbredet for kreft, sier legene.

Det er paradoksalt. Men da  jeg var virkelig kreftsyk sprudlet jeg av overskudd.

Nå er jeg kreftfri og frisk, men ser ikke bra ut og har selvsagt mindre energi enn jeg pleier.

Cellegiften dreper alle hurtigvoksende celler i kroppen min. Det er det som bidrar til at jeg ser syk ut. Jeg er oppblåst i kroppen, i ansiktet, har hårfjoner på hodet, fått svært tynne og triste øyenbryn ( som jeg sminker for første gang i mitt liv) har fått ømfiendtlig, men myk hud, elefantfingre, oppsvulmede ben...tørr hals.
.
I det hele tatt: Dette er ingen skjønnhetskur.

Selv om det ikke er viktig i den store sammenhengen lurer jeg, undrer jeg hvor mye av denne tiden vil synes i ansikt og kropp?
 Hvor store spor vil den sette på kroppen min?
Svaret får jeg en gang til høsten, eller senere.
Jeg får gjøre det beste ut av det. Uansett så har jeg vært heldig! Og jeg er mer enn noen gang glad, takknemlig for alt jeg har i livet, alt jeg har fått til. Tre flotte barn, spennende jobb i NRK at jeg lyktes med å skrive en roman, at jeg har mange gode venner og at mine foreldre fremdeles er spreke.
Det viktigste:
Jeg er kreftfri, jeg er frisk og jeg akter å leve så lenge at jeg til slutt blir en kul gammel dame som kjører cabriolet, er skibums i alpene, skriver bøker både fra mitt kommende hus i Frankrike og hjemme i Norge, omringet av glade barnebarn og dyr.
Jeg skal bli utgammel!
God helg!

Nyt sommeren og grip dagen: Lev her og nå. Du vet aldri hva neste dag bringer.

7 kommentarer:

  1. Heia! Ja, det synes. Kjenner igjen samme spor som hos en god venninne. I dag, noen år senere, er hun like vakker, frisk og ung igjen, bare med mye mer krøller i håret. Du er modig som viser fram alle sider. Mange mange klemmer.

    SvarSlett
  2. Jeg har fulgt deg trofast her på bloggen din, og jeg er så imponert over deg!
    Du har vist så mange sider av deg, og du skriver som en drøm!
    Håper du får en herlig pinse - nyt!

    Klem

    SvarSlett
  3. Tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger!!

    SvarSlett
  4. Fantastisk flott skrevet, kjenner meg så igjen. Klem

    SvarSlett
  5. Anette Schiølllørdag, 26 mai, 2012

    Ærlig og godt skrevet, samtidig som det ikke skremmer livet av meg som er på startstreken til et halvt år med cellegift - ser at du tross utfordringene kan nyte livet - tusen takk :) skal ærlig innrømme at jeg gjerne skulle rømt fra denne kroppen, men vi klarer det vi må klare! God pinse til deg, Anne Cecilie!

    SvarSlett
  6. Hei Anne Cecilie!
    Vi har vært kolleger og blir det på et vis igjen. Jeg ble operert for brystkeft jan. 2011. Konstatert spredning i april 2011, og "slapp" dermed med 2 kurer da de håpet av anti - hormoner ville gjøre susen. Det holdt til februar iår, da var det spredning til flere lymfer og hode. Og håret er borte for 2. gang. Men det er alltid håp. Jeg er på min 2. cellegift i år og det later til å virke!!!!!
    Enig med deg at det er mange tøffe tak, samtidig leser jeg mellom dine linjer at det er masse som får en til å gå videre og glede seg over store og små hendelser. Som deg har jeg fantastiske barn, masse venner og familie og nesten en hel bygd som bærer oss frem. Det gir hver dag masse gleder og hyggelige tilbakemeldinger. Så til dere som står foran kreftprosess. Ja, verden kan rase sammen, men det er som regel et grunnfjell hos alle som gir fotfeste og kraft til å våkne til mange gode dager i resten av et liv!
    Janina Ziolko

    SvarSlett
  7. Takk for at du deler Janina. Jeg visste ikke at du hadde vært syk. Sikkert veldig tøft å få det slik så fort igjen. Jeg er også forberedt på at jeg får kreft en gang. Kanskje, eller trolig, er det jeg kommer til å dø av.Men ikke nå. Og heller ikke du. Livet er kort, men det er flott. Også som kreftsyk. Ta gjerne kontakt på annen måte hvis du vil. Ønsker deg masse masse krefter til å sloss mot den forbaskede kreften!!

    SvarSlett