Cellegift, bokbad og bloggkonkurranse

Fredag  skal jeg på bokarrangement i Asker bibliotek. Klokken 12  i morgen er det forhåpentlig kommet noen publikummere som ønsker å høre om  kriminalromanen min På direkten, hvordan jeg skriver og får ideer fra.

 Kanskje du kommer? Eller kanskje du kjenner noen som tilfeldigvis har fri i morgen og som er interessert i krimbøker?
Tips dem da vel!
Jeg synes det er så givende å treffe lesere. Jeg får energi av det.
I kveld skal jeg planlegge hva jeg skal lese og hvordan jeg legger opp seansen.
Litt spenning, litt kjærlighet, litt vonde følelser, litt glede.
Kunsten er å lese litt, akkurat passe, slik at forsamlingen ikke kjeder seg, bruke humor og være personlig.
 Kanskje vil jeg røpe bitt-litt fra neste bok også. Bare kanskje. Det er vel ikke så lurt å fortelle og skryte for mye av et romanprosjekt som ikke er antatt, langt mindre ferdig.

Det er ikke første gang jeg deltar på bokbad i cellegift-"rus", men det er første gang det skjer rett etter kuren. De andre gangene har det vært en knapp uke eller mer etterpå.
 Nå er det bare to dager.
Håper jeg ikke dåner, at jeg ikke plutselig blir overmannet av tørste, blir svett, blir kald, kjenner at det prikker overalt i kroppen.
Håper at ingen merker hva jeg er igjennom. At ingen ser at jeg har parykk på hodet.

Må nok slappe av i kveld etter en aktiv dag med litt skriving,  tur med NRK-kollega, en tur til hudpleier ( Ja, i tillegg til trening og turer  er det min hemmelige oppskrift på å føle meg vel under cellegiftkuren. Hudpleie og SPA!) og besøk hjemme av en god nabovenninne.

 Kjenner nå  veldig godt at jeg har fått cellegift i over 4 måneder. Batteriene blir utladet fortere enn før. Kroppen knirker.
Denne cellegiften jeg går på nå for hender og føtter til å hovne opp. Det gjør vondt. Må kjøpe meg nye joggesko i størrelse kajakk, tenker jeg..

Men i morgen må jeg være fit for fight.Pen i tøyet, på håret og med høye sko!
Image, heter det.
Får heller lïde litt etterpå.

Ellers har jeg altså blitt oppfordret fra flere, også av Budstikkas egne journalister, om å være med i avisen konkurranse om å bli Asker og Bærums beste blogger. Jeg har ingen ambisjoner om å vinne, men når jeg først er med så er det fint med noen stemmer. I skrivende stund har jeg fått 68 stemmer.

       

Hvis du har lyst til å stemme på min blogg, gå inn på Budstikka.no. Der finner du artikkelen som geleider deg til avstemmingen. Du kan stemme på flere bloggere samtidig.

I går var jeg nummer fem på listen blant de over 100 bloggerne som er med, i dag er jeg nummer 6, men nå tror jeg at jeg ryker ned til syvende eller lavere i løpet av dagen.
Andre bloggere mobilierer flere tilhengere enn jeg makter.

Som barna mine sier: "Det er de unge bloggerne som vinner."
Ja, de har helt sikkert rett.
 Men hvis jeg med min deltakelse kan bidra til å få bort noen fordommer rundt kreftsykdommen er jeg fornøyd. Vise at det går an å ha et fint liv også mens man er under røff behandling. Vise at man ikke trenger å ligge syk og kvalm hele tiden, at du ikke trenger å bli skranten
Kreft er ikke ensbetydende med døden lenger. Over to tredeler overlever kreft, og brystkreftpasienter har enda bedre utsikter.
Jeg er en kreftoverlever! Basta.

Jeg er glad jeg blogger, jeg er glad jeg skriver på ny roman om Christina Fiori Mørk. Uten å ha noe å gjøre mellom slagene, hadde jeg lettere blitt deppa og lei.
Det ville ikke holde for meg å fylle dagene med turer, trening, spa og familie. Jeg trenger mer i livet også nå .
Selv om jeg er under behandling, har jeg ikke mistet meg selv på veien.
Jeg er et aktivt menneske som liker å ha tusen baller i luften.
Nå må jeg altså bare være litt oftere til lading  : )

Og nå teller jeg ned. Til uken er det bare 5 uker igjen før jeg er ferdig med kurene.
Jippi!
Da kan sommeren komme.
Håret kan flagre i vinden.
Målet mitt er å bestige Galhøpiggen i sommer. Dessuten er det et par fjell i Frankrike jeg også har planer om å nå toppen i  løpet av sommeren.
Det er greit å sette seg noen mål, er det ikke?

Og PS: Stem da,hvis ikke på meg, så på en av de over 100 bloggerne. Gå til Budstikka.no og klikk deg inn!

Argh! Sykehusene i Vestre Viken er ikke på nett med hverandre!

I dag opplevde jeg igjen hvor utrolig lite effektivt norsk helsevesen er. Papirarbeid og sviktende datasystemer.  Dette er temaer som jeg har vært innom før på bloggen.
Men det var nye opplevelser i dag.

Jeg bor i Bærum og hører derfor til Vestre Viken helseforetak. Flere sykehus er i denne enheten, og jeg blir behandlet på i alt tre sykehus.
I dag skulle jeg få cellegift . Men først skulle jeg to timer før ta ultralyd av det operterte brystet . Jeg fikk innkalling i posten og noterte tidspunktene. Tenkte det var praktisk og fint med at det skjedde samme dag.
Men det var ikke praktisk.
Etter at jeg i morges hadde tatt medisinene mine mot cellegiften, oppdaget jeg at det var på Drammen jeg skulle ta ultralyd. Mens cellegiften som vanlig blir gitt på Bærum sykehus.

 Sløvt selvsagt å ikke se det før. Men konvoluttene og brevarkene fra sykehuset ser like ut. Vestre Viken står det.

Men jeg forstår ikke at systemet ikke har fanget opp at dette kolliderte med cellegiften min.
 Lenge har jeg stått oppført med cellegift onsdag klokken 11 på Bærum sykehus.
Ultralyd i Drammen klokken 10, var selvsagt et veldig stramt tidsskjema for en som går på heavy cellegift. Unødvendig mye stress for en stakkars pasient.

Den som hadde booket meg inn på ultralyd hadde ikke sjekket dette opp mot behandlingen min.
Jeg forstår ikke hvordan noen i dette systemet ikke så dette.
Men det er et tegn på at datasystemenet i Vestre Viken ikke samsnakker.

Dagen ga meg flere eksempler på det.
Etter at jeg  først hadde vært på Bærum og tatt blodprøver klokken ni, satte jeg meg i bilen og dro til Drammen.
Og her må jeg nesten ta en liten omvei.  Jeg må nevne  synet som møtte meg utenfor  Brystdiagnostisk senter ved Drammen sykehus.

Slik ser det ut ved inngangspartiet. Søppelcontainere. Inngangsdøren til Brystdiagnostisk senter er rett bak containeren lengst til venstre.
Vakkert ikke sant?
De sto der sist også, i vinter.

Jeg gikk inn døren ved siden av containerne.
Opp to trapper.
I resepsjonen ble jeg avkrevd 320 kroner for undersøkelsen.
Jeg stusset.
"Jeg er kreftpasient og har fått frikort," sa jeg . "Det er registrert i systemet til Børum sykehus "
"Men det ser vi ikke her."
"Men er ikke Drammen og Bærum en del av samme helseforetak,  Vestre Viken? Snakket ikke data-systemene sammen?"
"Nei, ikke akkurat dette."
Jeg dro bankkortet mitt. Pengene får jeg igjen. Det blir bare litt saksbehandling for en eller to ansatte i NAV.
Jeg tenkte at dette er som vi leser om i media. Helseforetakene våre har store problemer.NAV likeså. Det er ikke rart mye av budsjettet til helseforetakene går til administrasjon..
Som hun var tankeleser ga hun med et skjema  i hånden, som jeg  åpenbart skulle fylle ut.
Men dette hadde jeg sett før.
"Disse opplysningene har dere fra før,"sa jeg.
"Å har vi?"
" Ja, jeg ble operert her i desember."
"Ble du? Da trenger du ikke fylle ut."
Så tenkte jeg etterpå. Hvorfor finnes det ikke en PC på venteværelse hvor pasienten selv kan registrere seg i stedet for at det sitter noen på et kontor og kopierer informasjonen?
Venting . På venterommet satt kvinner med frykt i øynene. Noen hadde med seg mannen sin. Jeg har vært der før. Nå er jeg erfaren., men kjenner fortsatt frykten. Særlig på dager som i dag. Med både undersøkelse og cellegift.
Så ble det tatt ultralyd av brystene mine og en prøve. Alt var normalt! Ikke noe spor av noen som helst fremmede celler. Igjen en bekreftelse på at jeg er kreftfri.
Men tiden gikk.
Jeg måtte ringe Bærum og si jeg ble forsinket. Blodprøvene var fine, forkjølelsen nesten borte og jeg fikk cellegiften. Den niende i rekken. Noen smerter er det, og jeg er super søvnig etterpå .
Kjenner jeg er behandlingslei.
Jeg fortalte sykepleierne om opplevelsene. De smilte gjenkjennende og ristet på hodet.
"Ja, alle datasystemene våre snakker ikke sammen; men pasientjournalene skal gjøre det."
Ja, men ikke i praksis.

Syk og svak, men klar for ny cellegift!

Jeg er blitt forkjølet. Er blitt smittet av de to minste  barna som har vært skikkelig syltet og dårlige den siste uken. Vanskelig å la være å kose og være nær barn selv om de er aldri så syke.

Som cellegiftpasient bør man ikke blir syk. Hvis  feberen stiger til  38,  må jeg rett inn på sykehus. På isolat. De hvite blodverdiene som beskytter deg mot sykdom og smitte er lave under cellegiftperioden. Immunsystemet tåler ikke en omgang med feber uten at det får konsekvenser.
Som syk er ny cellegiftkur utelukket og vil isåfall bli utsatt noen dager. Kreftlegene liker ikke utsettelser. Helst vil de pøse på med mest mulig intensiv behandling for å drepe alle spor av skjulte kreftceller.
Nå håper jeg at forkjølelsen gir seg i løpet av natten.
Jeg kan ikke få utsettelse av cellegiften.
Har for mye program til det.
På fredag skal jeg ha bokbad på Asker Bibliotek i forbindelse med  Kulturuken i kommunen. Og til helgen venter jeg besøk fra utlandet.

To blondiner på tur.

Dessuten vil jeg være ferdig med cellegifthelvete til planlagt tid.Innen Sankt Hans skal jeg være giftfri!

I dag har jeg vært på  en par timers tur i marka rundt Dæhlivann med en annen kvinne i samme situasjon som meg. Måtte ta dette bilde av parykkene våre som "luftet" seg mens eierne var på tur, med henholdvis lue og skjerf.
Jeg bruker ikke parykken ute på tur, nå er den på hodet bare når jeg skal pynte meg, når jeg skal bort eller ha gjester.
Ellers går jeg nå med et av de utallige skjerfene surret rundt hodet.

Det er noen "fordeler" med å være sykmeldt: Hver dag er jeg ute på lange turer. trekker inn masse lys og sol som er bra mot kreften ,følger våren tett på ute i naturen og føler meg ganske priviligert, tross alt!

  Kreften har gitt meg flere nye bekjentskap. Det er godt å treffe andre i samme situasjon. Det er ikke alt man snakker med venninner eller familie om. Vi som har samme diagnose og går på cellegift har et litt spesielt felleskap hvor det kjennes naturlig å snakke om ting vi ellers kanskje holder for oss selv.
Jeg kjenner at batteriene nå fort går tomme, og må lade meg opp oftere. Fire måneder med cellegift kjennes på kreftene. Det er ikke mye turbudame igjen av meg!

Nå krysser jeg fingre og tær for at mine blodprøver er gode nok for cellegift i morgen.
Bare seks uker igjen nå.

1 år i dag: Fra blogg om bokdrøm til kreftblogg

I dag mandag 7. mai er det akkurat et år siden jeg skrev de første linjene her på bloggen. I løpet av den tiden har  På direkten ( paadirekten.blogspot.com.) fått over 55.000 klikk.

Det begynte som en enkel bokblogg. Jeg ville dele erfaringer med venner og kolleger om det å lykkes med å komme ut med bok.
Det første innlegget datert lørdag 7. mai 2011 kalte jeg:  " Bokblogg , min dagbok om veien frem til roman."

Noen måneder før var manuset "På direkten" antatt hos Aschehoug. Jeg hadde realisert drømmen om å få utgitt en kriminalroman. Jeg var sprudlende, hoppende lykkelig. To og et halvt års ensomt arbeid ved siden av full jobb og tre barn var ikke forgjeves!!


Etterhvert ble det kjent  på jobb og i omgangskrets at jeg hadde lyktes med bokdrømmen.
 Ofte fikk jeg spørsmål om hvordan det hadde vært å skrive bok, hvordan jeg fikk tid til skriving, hvordan ideene kom, hvordan skape troverdige personer , hvordan jeg gjorde research og så videre.
Først kladdet jeg ned noen tips på et dokument jeg skulle sende til noen interesserte
Men så: bestemte  jegmeg for å dele mine erfaringer med flere.
 Skrive blogg. Den måtte hete På direkten selvsagt.
På bloggen fortalte jeg om små og store gleder og bekymringer underveis i skrivingen, delte skriveråd, episoder fra researchen,  tanker før lanseringen, om de første avisintervjuene,om bokomslag, om korrektur og grugleding, om lansering og frykt for anmeldelser..

Etterhvert  så  jeg at jeg kunne bruke bloggen for å skape interesse for boken min og for mitt videre forfatterskap.
Et fem måneder gikk.

Min redaktør Mia Bull-Gundersen gjennomfører det første bokbadet med meg 11.oktober.

 Boken ble lansert 11. oktober 2011, jeg svevde på en lykkebølge, var aktiv på bokbad, løp rundt til bokhandlere for å selge meg og boken min, fikk masse hyggelige presseoppslag og positive anmeldelser.

Bloggen fikk mange trofaste lesere. Folk som var nysgjerrige

Det mest leste innlegget var "Slik er det å debutere." Her la jeg ut mine sprudlende inntrykk fra lanseringsfesten og masse bilder av gjestene og av meg selv, alltid smilende.
Ingen bekymring i livet.Heldige jeg.

Tre uker gikk. Jeg oppdaget svulsten i brystet. Fikk kreftdiagnose.
Triste, ulykkelige meg.

Bokdebuten var ikke viktig lenger. Fokuset var å vinne over kreften.
 Jeg vurderte å legge ned hele bloggen. Den virket totalt meningsløs. Jeg fortalte familie, gode venner, , sjefen i NRK og nære kolleger om kreften. Noen flere dager gikk.

Jeg måtte fortelle flere om kreften. Til jobben i NRK sendte jeg mail til kolleger i Dagsrevyen, utenriks,øko og NRK.no om min kreftdiagnose. Så sendte jeg  mail til mange venner. Orket ikke fortelle alle den samme historien, møte folks sjokk, se frykten i andres øyne. Jeg brukte det skrevne ord for å fortelle folk om situasjonen min. Fant ut at jeg på den måten oppnådde flere ting: Jeg skjermet meg selv for folks reaksjoner, og jeg sparte tid og krefter. Slapp å fortelle samme historien om igjen og om igjen.
Bloggen levde i mellomtiden sitt  meningsløse liv  hvor jeg fortsatt skrev innlegg om boklanseringen, om intervjuer med meg i media, om bokbad. Jeg fortsatte bloggingen, men følte at alt jeg skrev var halvveis, kunstig, uten engasjement.
Noen uker gikk. Da datoen for operasjon var satt, funderte jeg. Spurte mannen min til råds. Han var enig med meg. Jeg kunne skrive om kreften på bloggen. Så slapp jeg å bekymre meg for om jeg hadde fortalt alle om diagnosen.
Slik ble fra Himmel til helvete. til.
Bloggen begynte slik:

 "Denne høsten har inneholdt alt. Nervøse debutantnerver, sitrende glede, adrenalinkick, redsel og den dypeste fortvilelse. I løpet av noen få høstuker har jeg vært gjennom den største opp- og nedturen jeg noengang har opplevd."
Unner ingen å være gjennom den samme nedturen."

Og så fortsatte jeg med å fortelle om da jeg fikk diagnosen.

"Legen så på meg over de firkantede stålinnfattede brillene.
"Dette er dessverre alvorlig," sa han. 
Jeg forsto det. Gråt mer, gråt masse, frøs. skalv over hele kroppen, mens ordene sank inn i meg.
Jeg har kreft. Ondartet svulst.
Jeg. AC. Sunnheten selv. Turbodamen som orker alt. Som alltid har tusen baller i luften. Jobb, unger, bok, bikkje, katt og kattunger, mammafester, FAU, festkomiteer, gjestespaltist, hageentusiast, kaospilot. Som sover 5-6 timer i døgnet, hvis jeg er heldig.
Hallo. Det er ikke mulig. Ingen i min familie har kreft.Foreldre er aktive, ikke syke. Jeg- som alltid har vært opptatt av helse og sunnhet, vært vegetarianer i mange år. Som har tenkt jeg er udødelig. Usårlig.
Jeg som skal dø med latter i munnviken med barn og barnebarn rundt meg i en alder av 97 år, ....... har fått kreft.
Jeg kan dø nå midt i livet. Dø fra barna mine. 
Kreft!
Men jeg skal pokker ikke dø. Jeg skal sloss. Jeg skal bekjempe dritten, de onde kreftcellene skal ikke få spise opp kroppen min.
Men dette jeg gjør nå er vanskelig. Fortelle omverden om sykdommen."
Sitat slutt.

Klikktallene på bloggen eksploderte.  Mailboksen min ble full, SMS-er tikket inn, telefonen ringte uten stopp. Blomsterhav på døren.
Journalister ringte. Dagbladet lagde story på meg hvor de brukte tittelen fra bloggen.
Fra himmel til helvete.


Min sykdom og skjebne var  ute i det offentlige rom.

Hadde vel ikke tenkt å skrive så mye mer. Ihvertfall ikke ofte. Men responsen fortsatte. Ikke så mye direkte her på bloggen. Men på Facebook og Twitter hvor jeg legger ut lenke til bloggen, og på mail. Det var inspirerende.
Siden fulgte operasjon 1. desember.

Få dager etter operasjonen var jeg klar for bokarrangement.

Etter nyttår startet maraton-løpet med cellegift.

Jeg  har fortsatt å dele mine erfaringer som kreftpasient. Har skrevet om operasjonen, om å vente på resultater, om  usikkerhet og ventetid, om den helt forferdelige cellegiftkuren, om kosthold, om møter med helsevesenet, om NAV, om  hvordan jeg isbader på søndager, om smått og stort i livet til en som skal bli kreftoverlever.

 Mange venner og kolleger holder seg på den måten orientert om behandlingen min. Om helsa mi.
 Jeg slipper å snakke om kreften hver gang jeg møter folk. Lesere av bloggen vet det  jeg vil de kan få vite. Det er masse jeg ikke skriver om her. Kanskje jeg deler dette når alt er over, kanskje ikke. Ting som nå blir for privat og vondt.
Men det viktige er: Med bloggen  eier jeg informasjonen om meg selv, jeg  slipper rykter og spekulasjoner.
Det er en vanskelig balanse. Jeg prøver å være åpen, uten å være for privat. Jeg prøver å avmystifisere kreften.
Senest i helgen skrev avisene med fete overskrift om kreftdød i forbindelse med kreftsykdommen. Jeg merker jeg blir like irritert hver gang.
Kreft er en alvorlig sykdom, men de fleste overlever kreft nå.
Med blogging og åpenhet ønsker jeg å vise at  kreft ikke er ensbetydende med lange sykehusopphold og død. At det ikke bare er kvalmetokter, smerter og slappe dager på sofaen.

Leve som normalt:  Normalt for meg er å bade i sjøen selv om gradestokken  viser  minus

 At det går an å leve nesten normal  med kreftbehandling.  Være glad, være mamma, være journalist og forfatter. Fortsette å isbade, gå på ski, løpe, være med på venneturer, gå på fest, på cafe, reise,skrive, delta på bokarrangement. Være lykkelig, være forfengelig, være litt mer ettertenksom, være sliten,  frustrert, av og til litt ulykkelig.
Være menneske.
Utleverende vil kanskje noen kalle bloggen min. Men jeg prøver å balansere. Det er svært mye jeg ikke forteller om tanker, om behandling og undersøkelser.
 Gi såpass at de med kreft kjenner seg igjen, og gi såpass at de som ikke har filla peiling ,skal forstå litt av  den beinharde behandlingen .
Jeg er under en tøff behandling, men jeg gjemmer meg ikke for det.

Jeg får cellegift, mister hår og bryn, blir sliten, men pynter meg og sminker meg, trener og er sosial og er stort sett glad og på farten.

Etterhvert har bloggen  fått nye lesere. Folk som ikke kjente meg fra før. Andre kvinner med brystkreft leser bloggen min, det gjør menn og pårørende også. Til stadighet får jeg hyggelige meldinger fra lesere som forteller at bloggen min hjelper dem.

I blant er det back to basic, av og til  skriver jeg rene bokinnlegg her også..
Men jeg ser at klikkene blir høyest de gangene jeg skriver om kreften. De gangene jeg skriver nært og personlig.

Hva jeg skal gjøre med bloggen når behandlingen er ferdig, vet jeg ennå ikke.  Men tror kanskje ikke det er liv laga for På direkten da.
På direkten er her og nå.
Snart et tilbakelagt kapittel.
Snart er jeg  lykkelig kreftoverlever, og mye klokere enn jeg var i høst.
Blogge vil jeg fortsette med, tror jeg. Som forfatter er det en flott måte å kommunisere med sine lesere på, og en fin måte å bli kjent med nye lesere også.
For flere bøker blir det!
Skal jeg fortsette med blogging, må jeg etablere en ny blogg.
Hva bør den hete? Har dere forslag til meg?

Kreftpasient med kølapp

Som kreftpasient føler jeg meg ikke alltid helt i slaget. Spesielt ille er det selvsagt den dagen jeg får cellegift. Gruer meg på forhånd og sover ikke alltid like godt natten før.
Gruer meg til smerter, til kvalme og til ubehag.
Føler meg rett og slett litt liten akkurat da.
Men det er mer enn forgiftningen, smertene og kvalmen som skaper ubehag.


Selve behandlingssystemet får meg til å føle meg som en liten mygg i et stor helsemonster.
I og med at jeg ikke bor i en storby, men rett utenfor Oslo, i forstadskommunen Bærum får jeg behandling på tre sykehus. Ja, du leser riktig. Tre sykehus! Operasjon på Drammen sykehus, cellegift på Bærum sykehus og  stråling på Radiumhospitalet i Oslo.
Slik er praksis i mange helseregioner,dessverre. For de av oss som ikke bor  midt i en storby er kreftbehandlingen spredt til flere sykehus. Jeg har ikke lang reisevei. Andre i distriktene må reise i timevis for å få behandlingen sin. Det kan være rimelig utmattende for en nedkjørt kreftpasient.

Da jeg fikk kreftdiagnosen på Drammen sykehus, hadde jeg samtaler med leger og sykepleier  der om hva kreften innebar. Der på det lille samtalerommet fikk jeg et ark i hånden med navn på min kontaktperson i vestre Viken.. En sykepleier som skulle være min. En eneste person som skulle geleide meg gjennom systemet og behandlingen
Intensjonen er super. Men problemet er at det ikke virker.
Denne sykepleieren har jeg sett en eneste gang. Den ene gangen på samtalerommet etter mammografi, ultralyd og biopsy som fastslo at jeg hadde brystkreft.
  En eller to ganger prøvde jeg å ringe henne før operasjonen da MR-undersøkelsen stadig ble utsatt fordi MR-maskinen var ødelagt, men da fikk jeg ikke henne i tale.
 Siden er jeg blitt operert og behandlet av tre leger, møtt og fått behandling av av over ti-tolv sykepleiere, blitt scannet, fått CT, ultralyd, mammografi og diverse undersøkelser av et stort antall radiografer  og andre helsemedarbeidere. Noen undersøkelser er foretatt på Bærum, andre på Drammen sykehus.

Det er masse flotte sykepleiere på Bærum sykehus, jeg kaller dem de hvite englene. De gir meg cellegift, men også tid og omsorg underveis i den flere timer lange og  for meg smertefulle cellegiftbehandlingen. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde en kreftsykepleier, eller ihvertfall to som byttet på å behandle meg. En som kjente meg, mitt tilfelle, ut og inn.
Men det er  kanskje for mye forlangt!
Selve organiseringen av helseforetaket får meg  til å føle meg litt liten.  Til å tenke: er det noen som egentlig har den fulle oversikt over min helsesituasjon?
Ennå vet jeg ikke når jeg skal på stråling, og om hvordan denne sommeren egentlig blir for meg.

Jeg har  bestemt meg for å be om å få utlevert alle papirer, epikriser og notater på meg selv. Idiotisk at jeg ikke har bedt om det før kanskje.

Men det er mer som gjør meg oppgitt.
 Min åttende cellegiftkur fikk jeg onsdag denne uken. Før jeg kan få cellegiften, må jeg gjennom diverse blodprøver. Som kreftpasient får du lov til å trykke på knappen Øyeblikkelig hjelp på blodtakingsstedet. Men denne onsdagen måtte jeg vente en halvtime. Det er ikke første gang oppholdet på venteværelset blir langvarig.  Det er en unødvendig belastning for en pasientgruppe som fra før har lavt immunforsvar og helst ikke bør oppholde seg på et venterom sammen med 10-20-30 andre syke og hostende pasienter. Jeg forstår ikke hvorfor  kreftavdelingen på Bærum sykehus ikke har en egen lab. Det er ihvertfall ikke mangel på pasienter!
Jeg vet at de ansatte der undrer seg over det samme.

Og det er  mer. Etter at jeg har stått eller sittet ved siden av snørrete unger og hostende voksne, tar jeg heisen opp til åttende etasje, til kreftavdelingen. Etter å ha blitt registrert i resepsjonen går jeg til venteværelse, for å vente på at prøvene er analysert og på møte med kreftlegen min.   På venteværelse treffer jeg pasienter som ikke er ved sine fulle fem.. For i samme etasje etasje som krefteavdelingen holder demensavdelingen og minneavdelingen til. .De deler venterom med oss kreftpasienter.

Jeg synes faktisk det er ganske spesielt.  Som kreftpasient er du i en form for unntakstilstand, kall det sjokk, utenfor-deg-selv- følelse. Om du ikke har dødsangst, så hender det at tanken på død spøker i bakhodet. Du trenger ikke da dele sofa med en dement som ligger mer enn hun sitter, som snakker usammenhengende og som får deg til å tenke på livets slutt. Synes rett og slett det også er uverdig for dem, disse gamle som har mistet hukommelsen og minnet sitt, å måtte dele venteværelse med andre type pasienter på samme måte som det er unødvendig å utsette oss kreftpasienter for dette. Flere ganger har jeg sittet på venteværelset med  åpenbart demente pasienter som prøver å fylle ut et skjema de ikke forstår. Det er til å grine over.
 Jeg synes at disse pasientene også burde vært skjermet fra andre menneskers nysgjerrige blikk.

Jeg har mer på lager. Noe av det mest frustrerende jeg har opplevd som cellegiftpasient dreide seg om en sprøyte.

Neulaste-sprøyten er kostbar.. Sykehuset vil helst ikke betale for den livsnødvendige medisinen.

 Neulasta som jeg skulle få etter cellegiftkur 3 og 4 for å øke verdien på de hvite blodlegemene, som da var nede på et  faretruende lavt nivå.  Det betydde at immunforsvaret mitt var helt borte.  Faren for infeksjoner var stor. Uten sprøyten måtte man utsette kuren, og det vil kreftlegene helst ikke. Problemet er at denne sprøyten er dyr. Den koster 11.000-12000 kroner.  Derfor  skrev legen at sprøyten var livsnødvendig for meg  på et skjema, og  så måtte jeg og søke NAV/Helfo om støtte for denne sprøyten. Sykehuset ville ikke betale for den og kunne derfor ikke gi meg den heller.  Jeg måtte  hente sprøyten selv på apoteket etter kuren, oppbevare  sprøyten i kjøleskapet natten over, og få time hos fastlegen neste dag. Før jeg sovnet etter kuren, ringte jeg fastlegen og bestilte time.
 Neste dag, kvalm,sliten og uggen setter jeg meg i bilen  og drar til fastlegen. Må igjen sitte på et venteværelse stappfullt av basiller og syke folk. Lang ventetid.  Da det endelig blir min tur er jeg svimeferdig. Dumper ned på stolen til legen og bretter opp  ermet. Drar opp sprøyten , lukker øynene og forbereder meg på nok et stikk i mine slitne blodårer. Men da sier fastlegen min.
"Denne sprøyten kjenner jeg ikke. Jeg må lese meg opp på dette."
Hun forsvinner. Jeg blir sittende der hos  forværelsedamen. Er nesten på gråten. Venter ti minutter.
Legen kommer ut igjen. "Denne sprøyten kan jeg ikke sette. Den kan skape store reaksjoner hos pasienten. Jeg tør ikke dette. Sprøyten må settes av en kreftlege."
Tårene spretter. Jeg kjenner at batteriene er flate. "Men hva skal jeg gjøre? Sykehuset vil ikke sette den. Dessuten stenger kreftavdelingen nå. Den må gis dagen etter cellegift," forklarer jeg.
Legen forsvinner. Hun ringer sykehuset. Jeg er i ferd med å besvime. Er så sliten.
Etter noen minutter kommer fastlegen min ut igjen. Hun har ringt sykehuset. Kreftavdelingen holder åpent til jeg kommer med sprøyten min.
"Ja,men de vil jo ikke sette den," protesterer jeg, tørst og svimmel.
"Jo, de gjør det nå," sier hun myndig.
Utslitt reiser jeg meg. Sjangler ut til bilen. Lurer på om jeg orker å kjøre til sykehuset eller heller stoppe hjemme. Vil helst stupe i seng. Men fornuften vinner.
Jeg får sprøyten likevel på sykehuset.
Hvem betalte for sprøyten? Staten eller helseforetaket? Aner ikke.
Episoden viser at systemet har sine svakheter, budsjettfokus og pengekrangel, ting som ihvertfall ikke er til det beste for  pasientene..

Og så er det alle de rare brevene jeg har fått fra NAV. De er verdt ti blogger i seg selv. Jeg er sikker på at det er for mange byråkrater i helse-Norge. Når jeg blir frisk nok til å starte i jobben i NRK igjen, gleder jeg meg til å grave i helse-sektorens pengebruk og byråkrati. Her er det mye godt stoff.
Har du noen gode eksempler, del dem gjerne med meg!

Og PS: Siste cellegift gikk helt greit. Jo, giften er vond å få i mine slitne blodårer, men det hjelper når de vanner den ut med saltvann. Jeg sover resten av dagen og gulper litt neste mellom karusellrundene. men er ellers glad og ganske blid tror jeg. Nå er jeg i god form og  teller ned Bare seks og en halv uke igjen !

Hvil i fred, Alexander.

Vi var på vei ut døren barna og jeg for å gå en lang tur i skogen søndag da vi fikk den tragiske nyheten om Alexander Dale Oens tragiske død.
Så ufattelig vondt. Som et av barna sa: "Det er den første jeg kjenner som dør. Og stakkars kjæresten hans."
Alexander var Bærumsvømmer. Han var en del av mine barns svømmemiljø. En mye eldre klubbkamerat som de traff på trening,  på stevner, som de så opp til, og som de i likhet med hele svømmeklubben var stolt av. Et stort idrettsmenneske. Vårt OL-håp.

Han var et forbilde, ikke bare for sine idrettsprestasjoner, men for sitt gode smil, raushet og humor.
Den blonde kjæresten var av og til der i svømmehallen på Hundsund. Barna mine tenker  mye på henne nå.

Det hendte også jeg traff  Alexander i svømmehallen.  En stor, utrolig muskuløs og bredskuldret fyr med stort glis og med svømmebriller over pannen.
Nå lever han ikke lenger.
Et slag så vondt.Ufattelig. Uvirkelig.  En ung toppidrettsmann som får hjertestans på treningsleir. Og så er det ikke mer liv i den så sterke, trente kroppen.
Kjære, kjære. Ufattelig. Vondt.
Igjen blir vi minnet på hvor kort det er mellom glede og vitalt liv til sorg og brutal død.
Hvordan skjebnen leker med oss.
Det er ikke første gang en ung toppidrettsutøver får hjerteproblemer. Hva er det med idretten som får unge, trente folk til å kollapse, tenker jeg.

Som min yngste sønn sier."Det er bra Alexaner ikke visste hva som ville skje med ham. Han døde sikkert lykkelig. "

Jeg blir satt to år tilbake i tid.
 En søndag forfjor vår  da 4 av oss i familien hadde vært avgårde på helgetur, men eldstemann, Eirik, bodde hos en kamerat  fordi han ville spille en viktig fotballkamp.
Rett før Eidsvoll duret mobilen min. Det var Eiriks trener.
 Jeg så¨på telefonen og fikk dårlig følelse før jeg tok den.
Trener, nå? De spilte jo kamp.
Det var den telefonen en foreldre frykter. Eirik hadde fått problemer med hjertet på fotballbanen, fortalte treneren.  Mitt hjerte nær stanset før det banket iherdig og vondt mot brystbeinet.
Eirik segnet om etter å ha scoret, men rakk å si "hjertet mitt."
 En mamma som var tilskuer fanget opp situasjonen. Hun og en annen  mamma fikk ham på sykehuset.
Treneren ante ikke hvordan tilstand Eirik var i akkurat da han ringte. Prøvde klønet å trøste.
Fortvilet forsøkte jeg å ringe sykehuset, brukte to tre mobiler samtidig, ringte Eirik, ringte mammaer som hadde tatt ham med. Ikke svar.
Dette var den lengste timen jeg noensinne har opplevd. Hjertet var utenfor kroppen min. Mannen min og jeg, vi sa ikke et ord på bilturen, på en eller annen måte greide vi å skjerme de to små i baksetet for hva som hadde skjedd med storebroren deres.
Det var grusomt ikke å vite, ikke å være hos barnet mitt da han ble syk.
Endelig fremme på sykehuset
. De to minste ble igjen i bilen for å passe bikkja, sa vi til dem.
Det var vondt å se sønnen vår ligge på intensiven blek og redd med masse ledninger koblet til kroppen, med apparater som pipet. Eirik hadde en puls på 170.  Situasjonen var under kontroll, men likevel litt ustabil.
  Han hadde fått betennelse på hjerteposen.Ble på sykehuset i fire-fem dager.Ble sykmeldt og hadde treningsforbud noen uker.
 Eirik hadde ufattelig flaks. Det kunne ha endt helt annerledes.
I dag to år etter er Eirik en superpigg, sprek ung gutt som trener masse.

Som jeg skulle ønske at Alexander ikke hadde vært alene da han fikk hjertestans.

Mine tanker går til Alexander Dale Oens foreldre, familie og søte kjæreste som mistet ham så alt for tidlig.
Norsk svømmemiljø og Bærumsvømmerne har mistet sitt største talent noensinne.
Hvil i fred, Alexander.

Slik kjentes det å miste håret

Her dingler parykken min på stativet sitt. Den gjør stadig oftere det.
Snart er min parykktid over. Tiden har gått fort, tross alt.

I helgen gikk jeg på tur rundt Dæhlivann med en kvinne som er i ferd med  å miste håret. Hun behandles også for brystkreft, og skal snart ha kur nummer to. Nå kjenner hun at noe skjer i hodebunnen. Håret er i ferd med å løsne.
Vi deler erfaringer. Og ler litt av oss selv.
I bilen hennes ligger parykken klar i en eske, nøyaktig slik jeg også hadde den. Kjøpehåret var med meg den siste tiden før det store hårfallet.

Turen med henne satte meg tilbake i tid.
Det er snart tre måneder det skjedde med meg. Jeg husker hvordan jeg grudde meg skikkelig til å miste   håret. Jeg husker den hovne hodebunnen før hårene falt. Glemmer aldri  fortvilelsen og maktesløsheten da de første hårene løsnet.
Håret som la seg på flisene og i avløpet i dusjen. Klærne som hele tiden ble fulle av løse lokker.
En hel uke med hårfall holdt jeg ut, til etter cellegift-omgang to. Da gjorde jeg kort prosess. Frisøren min klippet meg piggkort dagen etter cellegiftrunde nummer to.

Slik så jeg ut da håret forsvant. Veldig tynt.

Siden  ble det tynnere.


Men jeg har hele tiden hatt noen hårstrå her og der. Det har vært godt. Håret har jo ikke bare en estetisk funksjon. Det varmer og beskytter hodebunnen også-.
Etterhvert ble jeg vant til nye meg. Vant til å møte speilbildet mitt. Men overfor andre  har jeg hele tiden skjult  hårtapet under enten parykk, skjerf , lue eller hatt.

AC i dag i farta

Men jeg har ikke blitt deppa eller lei meg på grunn av den triste hårprakten.. Vet det er midlertidig, og lever bra med parykken eller hodeplagg.
I ettermiddag hadde vi familieselskap med tre generasjoner og 14 til bords ute i hagen. Jeg lagde all maten og elsker det å ha krefter til det.

Det er ingen selvfølge lenger. Jeg sover mye for tiden.

Jeg nyter dagene mellom cellegiften, prøver å få med meg mest mulig.

Forrige gang jeg fikk cellegift, var det en godt voksen dame på samme rom  på kreftavdelingen på Bærum sykehus som hadde ishette på hodet under cellegiftbehandlingen. Det så både komisk og vondt ut. Ishetten skal sikre at pasientene ikke mister alt håret. Jeg hadde hørt om dette før, til og med blitt rådet til det av noen, men har aldri reflektert over å bruke det.
Kirurgen min sa da jeg ble operert at hun ikke anbefalte det.


Av en venninne hørte jeg forleden om en felles bekjent som har brukt slik ishette under behandlingen. Hun bor i et annet distrikt i landet hvor ishette åpenbart er mer utbredt enn her i Oslo-området. Behandlingen gjorde at hun beholdt mesteparten av håret og slapp parykk-tilværelsen. Nå som håret vokser ut igjen, føler hun at hun ser litt spesiell ut. Det nye håret kommer ut som krøll midt i det andre glatte.

Slik ser jeg ut akkurat i dag, med skjerf og spirende hår på topplokket.

Nå gror håret på hodet mitt. Hver morgen står jeg andektig foran speilet, ser på mine hårduster, oppdager nye hår og fører hånden min over hodet. Det er mykt som silke å ta på.
At noe så hverdagslig som noen hårstrå kan skape slik glede og smil.
Hurra, endelig er det ikke bare forfall.
Jeg er spent på hårfargen. Blir den mørkere, som jeg hører flere sier de blir.Eller blir jeg grå? Mange får grått hår etter cellegift. Får jeg krøller?

Jeg ser noen rødblonde hårstrå i fronten, men det er for tidlig å vite om jeg får tilbake hårfargen min og fallen min..
Svaret på hårgåten vil jeg nok ikke få før i sommer, når jeg er ferdig med all behandling. Håret man får under cellegift, er ikke slik det blir. Det er som dun. Fargeløst egentlig, men mykt som silke altså.
Datteren min stryker meg stadig over håret.
"Det er så godt å ta på," sier hun.
Nå i helgen spiste vi frokost på glassverandaen og jeg kjente solen varme på hodebunnen min. Deilig.
Tror at jeg ikke vil drøye for lenge før jeg utvider den parykkløse sfæren.
Det er bare å venne seg til det for naboer, venner og bekjente.
Det er ikke  en zoombie som er ute og går.
Det er AC på vift, som er glad for den  nye look-en, tross alt.  Og kanskje viser jeg meg slik jeg er her på bloggen snart og. Uten skjerf. Hvis jeg er modig nok. Det var tross alt mindre smertefullt å tape håret enn jeg trodde på forhånd.

Mat mot kreft

b

Bollekinn eller ei. Kreften har fått meg til å bli mer bevisst kostholdet.Sukker og rødt kjøtt er på fy-listen min.

Har sovet meg gjennom den siste Taxolkuren.  Ansikt og fingre er oppblåst av cellegiften. Hater det, men vet det snart forsvinner. For nå teller jeg virkelig ned! Snart bare åtte uker igjen.
I mellomtiden fører jeg min egen private kamp mot kreften ved å spise sunt.

Jeg har alltid vært kostholdsfreak.  Helt siden jeg var i tenårene.  Har alltid likt sunn mat.  Grov mat. Hjemmelaget mat.  Ren mat. I lange perioder i livet har jeg ikke spist kjøtt heller.
 Men jeg har alltid vært håpløs glad i søtsaker. Er en skikkelig godterigris. Jo søtere og mer klissent jo bedre. Er glad i lakris, karameller, sjokolade, vingummi, colaflasker.  Jeg har spist godteri hver dag, stort sett, men er spesielt sugen på søtt før den månedlige perioden.

 En annen svakhet jeg har er potetgull. Nam nam. Særlig sørlandchips.Men det har jeg begrenset til helger og til ferie.

Men disse tingene unngår jeg nå.
Kreftforskning viser at dette er fy-fy-mat. Kreftceller vokser på sukker.

Kreftceller trives med fett fra potetgull, nyter grillet mat og rødt kjøtt.

Men legene sier at jeg har gjort alt riktig i livet for å unngå kreft. Litt sjokolade eller lakris har ikke gitt meg kreft.
Dette er livets lotto med meg.

Likevel sluttet jeg med søtsaker tvert da jeg fikk konstatert kreft. Det har ikke vært et stort offer. Hadde ikke lyst på det lenger. Jeg visualiser bare at dette er mat som kreftcellene vokser på.

Jeg vil ikke ha kreft igjen, og da er det et enkelt valg.
Kostholdet er gradvis lagt om. Ikke rødt kjøtt, ikke sukker, ikke potetgull (ok synder av og til da!)

Nei-mat er altså:

All søt mat

Potetgull, peanøtter

Stekt og grillet kjøtt

Rødt kjøtt

Røkte kjøttprodukter 

All ferdig bearbeidet mat. Inneholder for mye tilsetningsstoffer, farlige E-stoffer.

Sterkt krydret mat 

Unngå:

Brus 

Brennevin.

Søt hvit vin.
Pepsi max og andre light produkter

Jeg er ikke fanatisk. Jeg spiser det jeg får når jeg er invitert bort. Vil ikke ha spesialbehandling.

Ja-mat

Spis alt du orker av 

Bær, bringebær, jordbær, blåbær,  frukt, særlig sitrusfrukter og kiwi. 

Grønnsaker: Tomater, agurk,  avocado, kål., løk, hvitløk.

Løk og kål er mat som kreften spesielt ikke liker.
Gurkemeie og kanel er krydder som skal holde kreft unna.

Fråts i grønnsaker. Kreften liker ikke grønt.

Mandler, ubearbeidede nøtter.

Biola, surmelk, bra for magen under cellegift.

Drikk masse masse vann. Renser ut cellegiften av kroppen.

Kanel, ingefær. Utrensende effekt.

Fisk i alle varianter minst 3-4 ganger i uken.

Ved akutt behov for søtt: Rosiner, tørket aprikos eller annen tørket frukt.

En liten bit mørk sjokolade daglig skal også være OK mot kreft.

Jeg får ikke lov av kreftlegen å spise kosttilskudd nå. Alle vitaminer skal komme gjennom maten. Kjemiske vitaminprodukter anbefales ikke.

Dette kan jeg begynne med når jeg er ferdig med behandlingen. Mange kreftpasienter får underskudd på vitaminer av cellegiften, særlig D-vitaminer. 

Da er det viktig å komme seg ut, uansett vær, få litt dagslys på kroppen.

Her følger noen kostholds-eksempler

Til frokost:

• Jeg spiser blåbær, bringebær og jordbær hver dag sammen med firkorn, knuste linfrø, solsikkekjerner og 5-6 knuste mandler. Heller masse frisk natur biola over. Nam, nam! Gir energi og masse antidioksanter mot kreften. Med dette i magen har jeg overskudd til å starte dagen med en lang tur.
• Eplejuice. Grønn te.
• Men jeg drikker kaffe og.

Frokosten min: Bær, nøtter og korn. Med kald Biola over.

Fiber holder magen i gang, biola sørger for å smøre slimhinnene.

Til lunsj:

• Grovbrød med hakkete tomater, litt olje, et fedd hvitløk, litt fersk hakket løk  og basilikum. Jeg lar tomatene godgjøre seg i oljen med hvitløk, løk, salt og pepper en halvtime. Kutter opp fersk basilkum på tomatblandingen. Bruchetta på norsk.
• Grovbrød med avocada-skiver, rødløk, parmesanost og rømme. Krydre etter smak
• Diverse salater, med tomater, ruccula, spinat, tomater, pinjekjerner, tunfisk eller kylling.
• Krabbeskjell med rømme, sitron og grovt brød.
• Tomatsalat med avocadobåter, løk, enten mozzarella eller parmesanost. Dryss frisk basilikum over. 
• Stekt grønn asparges. Grill pinjekjerner i tørr panne. Serveres med flak av parmesanost.

Mellommat:

  Smoothie i alle varianter.
  Eller frukt i hånden.

Middag:

• Fisk i alle varianter. Laks, makrell, torsk,breiflabb, sei.
• Masse grønnsaker i stedet for poteter. Tomat, salat ,avocado er mine favoritter.
• Krydder mot kreft: Gurkemeie, ingefær, hvitløk og kanel. Snik det inn i maten!

• Løksuppe.  ( Løk er bra mot kreft) med grovt brød til 
• Spinatsuppe med grovt brød til.

• Kylling istedet for rødt kjøtt.

• En slager her hjemme er hel stekt kylling i ovn.

 Smører kylling inn med smør, hele saltflak. dyttet hvitløkfedd under huden, rasper sitronskall og sitronsaft over. stekes i ovnen cirka en time i ildfast form. Vend kyllingen underveis slik at den blir godt stekt på alle sider.
Lag saus av sjyen: Bland det med fløte.
Serveres med grønn salat og  stekte grønnsaker.

• Salma-fisk kan spises rå, men en annen fin variant:

Skjær salmalaks i egnete biter, hakk ingefær og hvitløk og strø over.

Lag avokadokrem av knus,t moden avocado med et par skjeer rømme og sitron, salt og pepper.

Varm opp olivenolje i en kjele. I det den koker ta den av og hell  straksoljen over salmalaksen. Fisken  blir da kokt på utsiden, med deilig rå kjerne inne i. Dryss hakket koriander oppå. Spises med avokadoblandingen og eventuelt råris.

• Blåskjell. Stek rødløk og hvitløk gyllen. Kutt opp persille eller koriander. Hell blåskjellene over løken. Hell på en liten dert hvitvin.La det koke opp til skjellene åpner seg. Hell over  dæsj fløte eller kokosmelk og strø mer ferske krydder, persille eller koriander over..
• Tunfisk. Kjøp fersk tunfisk. Mariner i olje og sitron, koriander, hvitløk og raspet ingefær. Rull i sesamfrø. Stek på begge sider et par minutter slik at  kjernen i fisken fortsatt er rosa.  Serveres med stekte grønnsaker og en salat. Bruk rømme eller avokadoblanding i stedet for saus.

Bon appétit!

Unn deg et glass vin med god samvittighet. Det gjør ihvertfall jeg!

Har noen gode eksempler på mat mot kreft, tar jeg gjerne imot tips!

Måneansikt og pølsefingre

Labradoren Freia er sliten etter dagens tur rundt Dæhlivann.

En uke er gått siden siste cellegift, og nå er det på`n igjen onsdag.
Gruer meg til smertene under cellegiftbehandlingen, gruer meg til smaken av cellegift, gruer meg til uvel-følelsen. Gruer.

 Men jeg kan ikke klage. Det går jo egentlig greit. Har færre bivirkninger enn de fleste andre pasienter jeg hører om av denne cellegiften. Ok, jeg reagerer nok mer på cellegiften Taxol enn på FEC som jeg fikk i vinter. Av FEC ble jeg bare kvalm og mistet håret. Av Taxol blir jeg oppblåst i kropp og ansikt. Det er effekten av både cellegiften og de allergidempende medisinene jeg får for å dempe mulig reaksjoner av cellegiften. Ingen skjønnhetskur dette. Måneansikt, pølsefingre og hovne tær. Gifteringen min som egentlig er litt for stor, sitter bom fast. Umulig å få over de hovne fingerleddene. Hallo! Jeg som egentlig har lange, slanke fingre og tær, føler meg ikke hjemme med disse monster-delene på kroppen min. Eller som to venninner sa i dag; du har likssom litt botox-ansikt nå.
Ja, ja, takk for det likssom.

Men trøster meg med at det er forbigående. Til sommeren har jeg fått tilbake ansiktet mitt, hendene mine, tærne og litt mer hår har jeg sikkert også. Håret, eller dunet, på hodet fortsetter å vokse.

 Barna sier det er ok at jeg viser bilder av mitt nakne hode nå, men jeg er ikke klar.

 Nummenhet og prikking i fingre, håndledd og ankler er en annen bivirkning jeg kjenner godt. Jeg innbiller meg at dette blir mindre hvis jeg beveger kroppen mye, får sirkulasjonen opp. Har fylt også denne uken med masse turer i skog og mark og litt løping i bakker. Jeg føler meg priveligert når jeg er i skogen og opplever endringene våren gir fra dag til dag. Blåveis og hvitveis har blomstret en hel måned, men nå er knoppene på trærne irrgrønne, fuglene synger så vakkert.

 Bikkja mi blir sliten av alle de lange turene og snorker på puten sin etterpå mens jeg skriver litt på ny bok eller leser andres før huset blir fylt av aktive barn om ettermiddagen.

Jeg ble bokbadet i Fredrikstads vakre bibliotek av bibliotekar Hanne Utne.

I helgen var jeg på på bokbad i Fredrikstad, hvor min mor er oppvokst. Her har jeg masse gode barndomsminner fra, turer med bestefar på vollene i Gamlebyen, cafebesøk på Cewex, bading i Skjebergkilen og klatring i trærne i min bestefars hage. Fordi jeg har den lokale tilhørighet til Fredrikstad har jeg fått flere oppslag i lokalavisene der, både i høst og nå før besøket mitt. Både Fredrikstad blad og Demokraten hadde artikler på meg og boken min før besøket og jeg ble også intervjuet på lokalradioen. Derfor var arrangementet med meg i det vakre biblioteket også godt besøkt. Til og med en slektning kom som jeg ikke hadde møtt siden bestefar levde, og noen gamle kolleger fra Dagens Næringsliv , samt mange andre. Det er inspirerende å møte lesere og få lov til å fortelle om boken min og hvordan jeg tenker og jobber.

 Føler meg ganske så heldig at jeg har "På direkten". Hvis ikke jeg hadde hatt bokprosjektene mine hadde jeg nok flydd på veggen. Slik sett var det bra at jeg kom med bok rett før kreften. Det var kanskje ikke bra for boksalget, men det var megabra for min mentale helse og velvære!

Det gjør så vondt å få cellegift,- men hurra nå vokser håret!

Det gjør så vondt å få den nye type cellegiften. Igjen var jeg gjennom et lite smertehelvete da jeg fikk den andre dosen Taxol onsdag denne uken.
Likevel. Smertene er fort glemt. Det viktigste nå er at jeg er enda et skritt nærmere slutten på behandlingen.
For nå teller jeg ned.
Snart er det 15 uker siden jeg begynte på cellegiften, nå gjenstår bare få uker før jeg er ferdig. Ferdig!
Ok da, for å være nøyaktig, ni uker , med like mange cellegifter.
Men jeg ser likevel enden av tunnelen veldig tydelig.

Og det utrolige er at håret vokser på hodet mitt.Nå!!!

Ok, det er ikke ikke noe prakthår. Det er mykt dun som på en gåsunge.
Som datteren min sier:"Det er så godt å ta på."
Enig. Det er deilig å dra hånden over hodet mitt nå.
For hver dag som går, ser jeg at nye hårstrå popper ut. At noen lyse fjon kan gi slik en glede!

Men så var det dette med det vonde. At det er så smertefult å få cellegiften er en ny opplevelse.
Som forrige gang måtte sykepleierne underveis skifte blodåre hvor de førte cellegift intravenøst. Men denne gangen var ikke det tilstrekkelig. Etter noen minutter begynte det å svi og sprenge i blodåren, armen og hånden der giften passerte.
De måtte avbryte, gi meg mer saltvann i blodårene for å "vanne" ut giften, men dette var heller ikke tilstrekkelig. Først da de ga meg saltvann parallelt med giften, hjalp det.
Mulig de må operere inn en veneport hvor cellegiften føres inn. Blodårene mine er slitne og såre av all cellegiften. .
Som legen sa etter at blodprøvene var ferdig analysert. "Det er stygge verdier du har. Nå synes det på blodprøvene at du er i en voldsom benhandling."
Det er ikke mer enn tre-fire uker siden at han sa at jeg hadde verdier som en helt normal frisk kvinne.
Men dette er egentlig litt gode nyheter, dette viser at cellegiften biter. Det synes nå godt på beinmargen min, på det meste.
Paradoksalt da at håret vokser nå, at jeg ikke har noe særlig bivirkninger.


For jeg kan ikke klage. Selv etter de forferdelige sjokktimene med smerte på sykehuset, har det gått bra. Jeg har selvsagt vært mer sliten enn ellers, men i dag føler jeg meg nesten som meg selv.




Og i skrivende stund er huset fylt av 21 barn.

Datteren min har burstaselskap. Mens jeg pyntet bord og hus med rosa lys og blomster, husket jeg plutselig at sist gang jeg hadde hele klassen hennes her på fest, var den dagen jeg oppdaget kreftsvulsten. På Halloween-kvelden, den 31. oktober, fant jeg kulen på brystkassen.

Da var jeg redd. Skitredd.
Og reddere ble jeg dagene og ukene etterpå.
Frykten har heldigvis sluppet taket.
Nå er jeg bare behandlingslei.
Kreftlegen min på sykehuset sier at jeg har vært "flink", fordi jeg har vært aktiv og ikke mistet humøret, slik de fleste kreftpasienter gjør.
Før eller siden blir jeg kanskje deppa.
I dag tidlig, da jeg akkurat hadde smurt nistepakker og fått tre unger avgårde på skolen, ringte telefonen. En journalist ville ha meg med i radiosendingen. Så derfor pratet jeg på lokalsending i Østfold i formiddag. Anledningen var at jeg på lørdag skal til Fredrikstad og snakke om boken På direkten Gleder meg til å møte lesere på Fredrikstad bibliotek.
Jeg føler meg så heldig!
Alt fokuset omkring forfatterdebuten min og skrivingen har hjulpet meg gjennom behandlingen. "På direkten" og den nye romanen fyller både tiden min og hodet mitt.
Jeg blir gira og glad.
Boken og skrivingen gir meg energi.Jeg er så glad jeg har noe meningsfullt å jobbe med mellom slagene nå som jeg er sykmeldt. Legene mener det er bare bra å skrive litt og jobbe med bokbad, dersom jeg begrenser meg og lytter til kroppens signaler.
Selv om det var fortvilet å få en kreftdiagnose bare tre uker etter boklanseringen, har jeg også på en måte vært redningen.
For alt rundt boken min har holdt meg oppe, jeg har ikke deppet og vært lei meg.Selv om jeg er gjennom en beinhard behandling, har det hele tiden skjedd noe positivt rundt meg og boken min.
Nå har jeg snart gitt opp å telle hvor mange medieoppslag jeg har hatt. Men dagens er tredje radiointervju og jeg tror jeg har fått over 40 oppslag i aviser, med smått og stort. Alt fra portrettintervjuer til mindre artikler om boksigneringen. Ikke verst for en kreftpasient.
Bare vent til jeg kommer med neste bok uten å være under behandling.
Da blir det mange bokbad da!!!

Et mareritt i bakken vår

Denne uken gjennomgår mange familier marerittet på ny.
Vi har fått se Anders Behring Breivik i fri utfoldelse i sal 250 i Oslo Tingrett. Et menneskemonster med ekstreme holdninger.
Som journalist savner jeg jobben, kjenner det rykker i foten etter å jobbe. Men som mor og kvinne er jeg på mange måter glad for at jeg slipper. Jeg blir alt for lett engasjert og rørt ved hendelser som berører barn.

Jeg er nesten symptomfri etter siste cellegiftbehandling, og følger som mange andre rettssaken på nettet og TV. Oppslukt av rettsdrama glemmer jeg rent hva som skjer med min egen kropp for tiden.
Alt dette er jo uansett forbigående, ikke sant?
Min kreftdiagnose blir uvesentlig og liten i forhold til marerittet som alle de 77 familiene gjennomgår. De som mistet en datter, bror, sønn, mor eller far i denne ufattelige terrorhandlingen.




Så akkurat i disse dager føler jeg meg litt dum som har kommunisert så mye om egen diagnose og behandling. Jeg lever og har det bra, tross alt, tross den dritt-giften, tross den hersens kreften.
Det er så mange andre som har det så mye verre.


Nederst i bakken vår bor en familie som har fått livet sitt snudd opp ned. En av de 77 familier som ble hardt rammet av den grufulle terrorhandlingen.
En bestefar og bestemor er knust etter Anders Behring Breivik brutalitet.

Jeg ante ikke om deres Utøya-historie før nylig. Men jeg har stusset over at jeg aldri ser dem lenger. De er ikke ute i hagen som de ellers alltid er om våren og sommeren, luker i bed, klipper busker eller gress, de har en flott velstelt hage, jeg møter dem aldri ute på tur med hunden, men har ofte sett den lille terrieren løs i hagen deres når jeg går forbi. Jeg er jo mye på tur om dagen, men har altså ikke sett det blide og hyggelige paret på lenge.
Det var tilfeldig at jeg hørte om deres store tap. Dette er en av familiene som ikke har snakket i det åpne rom om sin sorg og tap. De er en av de usynlige ofrene for Anders Behring Breiviks galskap.
En dag nylig da jeg gikk tur forbi huset deres, stoppet jeg og ble ropt inn i hagen til naboen deres på den andre siden av veien, som akkurat hadde fått ny valp.Jeg og bikkja gikk inn i hagen og bikkja mi løp og lekte med den søte valpen. Mens vi voksne småpratet, nikket jeg mot nabohuset på den andre siden av veien og spurte om det hadde skjedd noe med det eldre paret, om en av dem var blitt syke, siden jeg aldri møtte dem lenger.
"Å, har du ikke hørt det? Hele familien er knust, de mistet det ene av to barnebarn på Utøya. De har det alle så tungt," fortalte han.


Jeg gikk trist hjem. Tenkte på de to jentene jeg i årevis hadde sett lekende i hagen til besteforeldrene, på at vi har fått avlagte leker fra det eldre paret og husket plutselig at vi i år ikke hadde fått julekort fra dem som ellers. Mens jeg gikk opp bakken hjem, lurte på om jeg burde ta kontakt med naboene. På om jeg burde gå innom med en blomsterbukett en dag. Kanskje nå. Men kanskje de vil være alene med sorgen? Kanskje de føler at et uventet besøk er påtrengende? Kanskje de ikke orker å snakke med andre om dette akkurat nå.


Men så tenker jeg at jeg er blitt glad når naboer jeg knapt kjenner har kommet innom med blomster, vin, smykker, til og med bilder etter at de fikk høre om min diagnose.

i dag gikk jeg forbi huset deres igjen. Det virket helt dødt og forlatt. Bare den lille terrieren løp bjeffende mot oss.
Da bestemte jeg meg. Til helgen når det ikke er noen sendinger fra rettsaken mot deres barnebarns morder går jeg innom dem med en blomsterbukett og et kort.

Men først må jeg i morgen gjennom neste cellegift. Nå er det over 14 uker siden jeg startet på cellegiften. Nå har jeg bare ti uker igjen. Håret på hodet gror faktisk, og jeg har ikke noe å klage over.
Jeg får livet mitt tilbake, jeg er snart ferdig med behandlingen og kan være mamma 100 prosent, begynne å jobbe igjen og fylle livet med alle hverdagslige gjøremål.

Det eldre paret i bakken vil aldri få sitt gamle liv tilbake.



Jeg legger ved lenken til bloggen jeg skrev 23. juli, dagen etter Utøya-massakren og bomben i Regjeringskvartalet.