Bare På direkten

h

Det kan bli litt mye Anne Cecilie og På Direkten nå for mine omgivelser. Forstår det. Men det nærmeste døgnet går jeg inn i en form for unntakstilstand.
Lanseringsfest i Store Studio, bokbad, boksignering og intervjuer.

En venn sendte meg dette bildet i dag.

Fra Ark i Sandvika.
Anne Cecilie alt sammen i et vindu.
Spennende for meg.
Skummelt for meg.
Men fremfor alt gøy.
Drømmen er realisert.
Dermed basta!
Yr av forventning drar jeg hjem fra jobben, henter barn og handler middag, før jeg går på tur med bikkja og legger lapper i naboenes postkasser om bokbadet i Sandvika senere denne uken.
Så drar jeg på shopping.
Jeg er på jakt etter røde sko. Jo mer knall dess bedre, til festen i Store Studio. Mannen min rynker på nesen. Han liker meg best i flagrende sommerkjoler og flate sko. Han synes det er doris med høye hæler.
Akkurat nå hører jeg ikke på ham. I morgen skal jeg ha røde, høye lakksko som matcher den sorte og røde silkekjolen.
Det er "once in a life time". Akkurat i morgen har jeg lov til både å synes og ruve litt. Har jeg ikke? Være litt "glam" for en kveld, likssom.
Etterpå blir det hardt arbeid igjen.
Og snart har jeg fått tilbake bakkekontakten min.

- Ikke terningkast to. Svimeslått av glede!

Jeg fikk ikke terningkast 2. Heller ikke 3. Jeg fikk terningkast 4, tenk fire! da landets største avis VG som den første anmeldte min debutbok På direkten.
4! Fire!
Jeg er yr av glede, så lettet, høy og glad. Fire det er bra det. Kjempebra! De siste dagene har jeg fryktet et mye verre resultat.

Spennende dager

For noen dager siden hadde jeg besøk av en reporter fra Rampelys-redaksjonen. Hun skulle lage en reportasje på meg og boken min. På hvordan jeg har jobbet bevisst for å lykkes, at jeg tok permisjon og flyttet til Frankrike for å fullføre drømmen min. Reportasjen ble grei og står på trykk i dagens VG. Men for noen dager siden fikk jeg beskjed av VG at omtalen av boken, kritikken altså, ville stå på trykk samme dag.
Siden har jeg grudd meg. Aschehoug har tidligere fortalt meg om skrekkeksempler hvor slakt har stått samtidig med koselige reportasjer.
Forfatteren ser dum ut, i slike tilfelle.

Terningen ble 4

Men så får jeg altså terningkast 4 av den ganske så kritiske Sindre Hovdenakk i VG. Solid krimdebut fra erfaren journalist, skriver han, og vil gjerne at jeg skriver flere bøker. Er selv i utlandet i dag, men en venn ringte og leste opp kritikken av meg. Noen skjønnhetsfeil, har Hovdenakk funnet, skriver han. Jeg er dårlig kjent på østkanten, mener han og mine veivalg der er ikke alltid de mest naturlige, men dessto bedre kjent er På Oslo vest, Bærum og Frankrike. Det stemmer jo. Jeg er litt melodramatisk når det gjelder kjærlighetsforhold. Hm, kan hende det. Og en person skifter navn i løpet av historien Ja, jeg så da jeg lste boken mellom to permer at Hans-Olav et sted er blitt til Olav. Ergelig, og sløvt av meg. Og pressemenn får i overkant hard medfart, mener han. Men alt i alt, er jeg enig i det han skriver og er kjempefornøyd. Og så lettet. Hovdenakk mener jeg skriver godt, holder spenningen oppe, og vil ha flere bøker fra meg. Sier at jeg er en av få kvinnelige forfattere som evner å skrive gode actionscener.Hurra!

- Men jeg venter på dommen, spøker det.

Det er i grunnen ganske jævlig. Nå venter jeg bare på dommen. På at de beryktende litteraturanmelderne skal fortelle hva de mener om boken min.
For de fleste skal ha fått boken min allerede. "På direkten" er ferdig fra trykkeriet en uke før tiden og er på vei ut til landets bokhandlere og til landets kulturredaksjoner.
Jeg risikerer å bli rumpekjørt av kritikerne FØR lanseringsfesten. Det var ikke planen.
Lanseringsfesten skulle være full av sitrende forventninger. Dagen skulle være fri for negative tanker.
Slik blir det kanskje ikke. Trykkeriet jobbet raskere enn forlaget hadde beregnet.

Frivillig selvpisking.
- Det er selvvalgt, sier mannen min når jeg røper min bekymring. - Du trengte ikke utsette deg for dette, det er helt frivillig.
Ja, selvfølgelig, dette er noe jeg har ønsket å gjøre selv, ingen har presset meg. Det å skrive roman har vært min greie de siste årene. Jeg hsr vært en tøff og pågående reporter som har vært vant til å få både klager og injuresøksmål mot meg. Men dette, det er så annerledes enn alt annet jeg har vært med på.
Boken har vært livet mitt de siste årene. Boken har vært meg.

VG først ut.
Mens jeg venter ferierer vi noen dager i Spania. Eldstesønnen leser boken min hver ledig stund og bedyrer den er spennende. De to minste tror at mamman er en av verdens beste forfatter. Eller blant de nest beste
Akk...

VG er trolig den første avisen som har noe etter at boken er kommet ut. En hyggelig og bestemt reporter fra Rampelys var hjemme hos meg for å lage en reportasje på bokdebuten min for noen dager siden. Veldig gøy, selvsagt, at landets største avis er interessert i mitt prosjekt. Journalisten spurte og grov om boken og hovedpersonen, og var i tillegg interessert i om det spøkte i vårt gamle og innholdssrike hjem. Joda, det gjelder å skape myter, å utvikle en varemerke, selvsagt har vi spøkelser i huset.
Jeg fikk reportasjen til gjennomsyn i går kveld. Det ble en grei artikkel, med meg og alle dyrene og barna mine, samt om husspøkelset. I mailen opplyste reporter at reportasjen kom til å bli fulgt av en bokanmeldelse.
Jeg svelget tungt.
Siden har jeg grudd meg. Vet hvor røffe og tøffe bokanmeldere kan være. Hvor vilkårlig ontalen kan være, hvordan kritikken kan variere fra avis til avis. Jeg ser for meg både terningkast en og to. Lurer på hvordan jeg vil takle slakt, og undres hvordan "hjemme hos reportasjen" egentlig vil ta seg ut sammen med en katastrofal omtale. Riktig flaut, ganske kleint, er jeg redd for.
De nærmeste dagene har jeg avtale med et par andre aviser, og en bokblogger har allerede skrevet ferdig en reportasje.
Jeg tror jeg er rustet til å takle filleristing, men jeg vet ikke helt om jeg er klar til å møte folks reaksjon etterpå. Om jeg er klar for skuffelser i barnas øyne. Jeg forberede familien på at det kan bli alt annet enn hyggelige ord i avisen og sier høyt at "det gjør ikke noe."
Den beste kur mot rampelysnerver er å begynne på nytt. Leve meg inn i mitt nye bokprosjekt og stenge det gamle ute.
For det er jo en lek og helt selvvalgt, ikke sant?

- Dette er starten på boken.

De aller første ordene, de første setningene og sidene i boken min kommer her. Det er en uke til boken min offisielt blir lansert.
Selv er jeg på ferie og leser for første gang "På direkten" mellom to omslag.
Det er spennende og skummelt. Annerledes enn å lese på et World-dokument på PCen. Alle ordene fremstår mye tydeligere.
Det er bare å lukke øynene og hoppe ut i det. Ikke mer jeg kan gjøre nå.
Og altså her kommer de første setningene.
De aller første setningene skrev jeg for tre år siden, rett frem, uten egentlig å nøle noe særlig. Ideen var der.
Slik begynner På direkten altså:


Prolog

Fremdeles kan jeg huske dagen da livet ble snudd opp ned. Hver minste detalj står klart for meg som om det var i går.
Solen skinte etter en kraftig regnskur. Glad og våt syklet jeg hjem fra skolen. Jeg husker hvordan jeg dro inn luktene av syrin og våt jord, hvordan jeg gledet meg til rene, tørre klær, til nybakte boller og kakao.
Bakken hjemover var lang. Bena gikk som trommestikker, oppover, oppover.
Over bakketoppen dukket det store hvite huset opp, jeg slapp bena ned fra pedalene og lot sykkelen trille bortover alleen.
Etter noen sekunder forsto jeg at noe var galt.
En politibil sto ved inngangsdøren. Gårdsplassen myldret av fremmede menn med kameraer på magen.
De kom springende mot meg. Ropte. Tok bilder.
Hjertet dundret mot ribbena. Redd hoppet jeg av sykkelen, kastet den fra meg, løp inn, smalt døren igjen og ble stående andpusten innenfor.
”Mamma! Pappa! Hvor er dere?” Stemmen gjallet i den luftige hallen.
Ingen svar.
Jeg åpnet to dører og tittet inn på kjøkkenet. Mamma satt ved spisebordet iført rosa morgenkåpe. Ryggen ristet.
På bordet foran henne sto et brett med ustekte boller.
Jeg løp bort til mamma, la armene om skuldrene hennes, kinnet mot hennes. Huden var våt og kald. Hun sa ingenting, bare hikstet.
”Mamma, mamma,” sa jeg.
Hun bøyde seg over bordet, la hodet i hendene og strigråt. Tafatt ble jeg stående - håpet at det gikk over - at hun snart tok meg i armene og trøstet meg.
Radioen surret i rommet ved siden av. En monoton stemme messet frem dagens børskurser.” Kjøper Hydro, selger.”
Jeg forlot mamma og åpnet døren til TV-stuen. Gardinene var trukket for. Rommet luktet en blanding av våt ull, tobakk og etterbarberingsvannet Old Spice.
Bestefar tittet opp fra avisen og klappet på sofaen ved siden av seg..
”Er du hjemme allerede? Kom og sett deg her. Det er noe jeg må fortelle deg.”
”Er det noe med pappa?”
Den tykke, grå luggen falt ned i pannen hans. Bestefar tok av seg de sorte brillene. De klare blå øynene så nakne og redde ut.
”Ja, det er noe med faren din,” sa han. I munnviken hadde det samlet seg spytt. ”Men det er ikke alvorlig, Han har bare fått problemer med jobben.”
Bestefar strøk meg over håret. Kjærtegnet kjentes trygt og beroligende.
Jeg trodde på ham.
”Men hvor er han? Og hva gjør alle mennene på tunet vårt?”
”Det er bare noen dumme journalister. Ikke bry deg om dem, de forsvinner snart.”
”Politibilen, da? Hjelper politiet oss mot journalistene?”
Han hevet de buskete øyenbrynene.”Faren din ordner opp i dette.”
Jeg reiste meg brått. Pappa.
Stormet innover i huset. Gjennom spisestuen, dagligstuen, videre inn i finstuen, til rommet innenfor. Kontoret, det aller helligste, hvor vi ikke fikk lov til å være.
Pappa sto med ryggen til ved skrivebordet. Det grå telefonrøret dekket det ene øret.
”Pappa, hva skjer her,” ropte jeg.
Han vendte seg om, høy og mager. La fingrene over munnen, som for å hysje. Ristet på hodet og pekte strengt mot døren. Skuldrene mine sank sammen. Jeg snudde meg tvert om.
På vei ut hørte jeg lyden da pappa trakk gardinene for vinduet.
Ned trappen fra annen etasje kom to menn i politiuniform. De bar på røde og blå mapper.

Neste dag skulle landets største avis ha bildet av pappa på førstesiden. Bildet hvor han trakk for gardinene var blåst opp under tittelen, ”Olsen har gått i dekning.”
Fotografene som denne ettermiddagen lusket rundt huset for å forevige dramaet, vendte tilbake hele sommeren. Avisene fortsatte å smøre bilder utover førstesidene. Pappa ble landets mest omtalte mann.
Jeg husker skammen som brant i kinnene. Sjokket. Skuffelsen over at pappa hadde mistet grep. Mammas fortvilte gråt, pappas bitterhet og sinne.
De flakkende blikkene til naboene. Det var slutt å handle på kreditt. Læreren behandlet meg plutselig forsiktig. Klassekameratene tisket og stengte meg ute. Pappa klandret journalistene for ulykken som fulgte familien. Uten journalistenes snoking ville alt ha blitt ryddet opp i firmaet, ingen ville ha mistet jobben og familien ville ha beholdt alt.
Fra den dagen blir jeg kvalm av duften av syriner.
--

Dermed er boken i gang. Og vi blar over til kapittel en hvor dere møter journalist og programleder Maria Bergstrøm for første gang.

Slik er Petter i boken.

Jeg har tidligere fortalt om Christina Fiori Mørk, hovedpersonen i På direkten. Den vakre, litt ensomme og sårbare politikvinnen som får oppdraget med å etterforske journalistdrapet.

Den andre viktige personen i boken er Petter Rollheim. Han jobber som vaktsjef i TVselskapet TV24, landets største kommersielle TV-stasjon.

Petter Rollheim, er akkurat passert 40, han er rutinert vaktsjef i TVnyhetene i TV24. Han sitter midt i det i uvirkelige drama hvor programleder Maria Bergstrøm får et dødelig anfall på direktesendt TV.
Vi følger ham i kaoset som oppstår, de valgene han tar vil vise seg å bli skjebnesvangre.



Han bor i min barndoms gate; Eilert Sundts gate på Briskeby. I annen etasje i huset på bildet. Dette er faktisk mitt barndomshjem. Ikke legg noe mer symbolsk i det enn at jeg kjenner hver syrinbusk i gaten, hvert trappetrinn og kjøkkeninngang i huset.
Petter har ikke bil og sykler uansett vær.
Han er fraskilt, har to sønner og prøver å være en god far, men får det ofte ikke helt til. Han har et hemmelig kjærlighetsforhold som både kolleger og familie ville reagert på. Han gjør mange rare og lite kloke ting for å skjule dette forholdet.
Etterforskningen blir etterhvert en stor prøvelse for ham. Den tabloide vaktsjefen som ber reporterne om å være mer pågående og oppsøkende, får selv merke hvor tøft det er å bli jaktet på av pressekolleger.
Drapet, etterforskningen og pressejakten gjør at han gjennomgår en stor personlig krise.

Her møter du ham i en scene i boken:

"Det ble stille rundt ham. Kollegene hadde strømmet til jobb etter at nyheten om Marias dødsfall sprakk. Alle var nysgjerrige. Selv de som hadde mislikt Marias suksess hadde kommet på jobb. Ikke overraskende ivret flere kolleger etter å dekke dødsfallet. De vaket rundt Petter for å få oppdrag. Jo større tragedien var, desto mer ønsket journalister å ta del i den. Det var det som skilte pressefolk fra vanlige mennesker, tenkte Petter. Tragedier og store katastrofer ga oss kick. Jo verre, dess mer tente journalistene, selv når det rammet en av deres egne.
Han var likedan. Bare ikke i dag."

Å synes, det er selve drivkraften

I boken blir vi kjent med mange av hans kolleger. Sensasjonslystne kolleger, krevende sjefer, vanskelige sjefer og reportere som er mer opptatt av å synes på TV enn å grave opp nyhetene selv. Vi møter kameratene hans, blant annet den usympatiske Kringle som jobber i Dagsrevyen.
Vi får også innblikk i hans vanskelige forhold til eksen, til de to sønnene og hans litt sjalusipregete forhold til lillebroren.


Petter roter seg bort i mange situasjoner fordi han skjuler forholdet han hadde til den drepte Maria Bergstrøm.

Her tenker han tilbake på Maria.

"De kjente luktene i entreen overveldet ham. Søt krydderaktig lukt. Noen sekunder hvilte han hodet mot veggen og følte nærværet av Maria gjennom hver eneste pore.
Minnene flimret hakkende forbi som i en gammeldags super8-film. Alle de ulike smilene hennes.
Det engasjerte rykket i munnviken når hun var på sporet av en god nyhet. Det profesjonelle strålende, men litt stive i studio. Det glade når de så hverandre igjen etter flere dagers fravær.
Det ertende smilet da hun i går hadde dyttet ham overende på kjøkkengulvet. Det sensuelle da hun hadde ligget oppå ham med gnistrende øyne.
Ertende dro Maria genseren hans opp. Varme og søkende lot hun fingrene løpe over magen hans.
”Gjett hva? Lyst… Lyst på deg,” sa hun. Begjæret traff ham som et søtt dolkestøt. Han rullet rundt med henne. Hun lo høyt og støyende, pusten hennes kilte ham i ørene.
De elsket der og da på de hvitmalte furuplankene. Etterpå lå de utmattet på gulvet, mens hun hvilte på albuen, med hodet støttende i hånden, og så uutgrunnelig på ham gjennom den viltre hårmanken.
”Det er dette jeg liker aller mest med deg. Spontaniteten og pågangsmotet ditt,” sa han.
Hun smilte og lente seg over ham: ”Hm, hva mener du?” sa hun lavt.
”Du slutter aldri å overraske meg. Selv om det koster meg, au, såre knær.”
Med en grimase reiste han seg opp, ryggen verket.
”Dette var en ny arena for meg, men kanskje ikke for deg.”
Hun lo og reiste seg i en flytende bevegelse.
”Kom, la oss ta en dusj,” hvisket hun.
Maria tok trappen i to trinn ad gangen. Leende snudde hun seg mot ham øverst i trappen. ”Kommer du, eller er du pudding?”
De hadde elsket igjen før de sovnet. "

Og her litt senere, skjuler han seg for en innbruddstyv.

"Petter krøp sammen i fosterstilling. Pulsen dunket i øregangene. Svetten rant nedover pannen, ned langs neseroten til overleppen.
Døren knirket og gikk opp. Tydelige åndedrag hørtes fra døråpningen, som den andre nettopp hadde løpt.
Pusten til Petter stoppet og lungene kjentes for trange. Svettedråper rant ned på overleppen og han kjente den salte smaken i munnen. Når han hørte den andres pust, kunne sikkert den andre oppfatte hans. Han lukket munnen, pustet gjennom nesen og kjente panikken stige.
Så hørte han skritt over gulvet. Treplankene vibrerte under vekten.
En skarp lyd skar gjennom rommet, gardinene ble trukket for, hender famlet i mørket og en lampe ble tent.
Et sekund lukket Petter øynene, som for å sperre virkeligheten ute, men så åpnet han dem igjen. Han måtte følge med.
Personen romsterte og bladde i papirer. Skuffer ble åpnet og smalt igjen. Petter lukket munnen. Ville ikke tenke på hvem som kunne være i rommet. Det kunne være hvem som helst, en nabo, en i familien, en kollega, men vedkommende var neppe invitert av Maria.
Sto Marias telefon på lydløs? Hånden hans for til baklommen.
Tenk om noen ringte eller sendte en SMS, Maria abonnerte på nyhetstjenester fra NTB, TV24.no og NRK, nyhetsmeldinger som kom hele døgnet.
Han trakk mobilen forsiktig oppover i lommen, men telefonen gnisset mot stoffet. Han stoppet og lyttet. Det var musestille.
Petter lå urørlig med hånden i baklommen.
Sengeteppet skjulte delvis utsikten, men han skimtet mørke støvler og mørkgrønne bukser.
Plutselig vandret eieren av støvlene rundt i rommet, som om personen lette etter noe, eller noen. Var han avslørt?
Den andre stoppet. Vedkommende hev etter pusten. Petter lukket munnen. Livredd for at åndedrettet skulle avsløre ham.
Døren til kottet ble åpnet og hender klappet på hyllene. Noe ramlet på gulvet. Petter kjente fallet som en vibrasjon mot kinnet.
”Shit,” sa mannen.
Stemmen lød kjent. Mørk, litt hes som om han var storrøyker. Petter lukket munnen, livredd for å røpe seg. Støvet kilte i neseborene. Under sengen lå lodotter og en mørk bh.
Støvlene skiftet retning, noen sekunder sto føttene stille før de gikk mot Petter og stoppet ved ham.
Tenk om den fremmede ante hans nærvær, kjente lukten hans, hørte pusten hans. Han hadde lest at sterk frykt fikk kroppslukten til å bli sterkere. Når som helst kunne den fremmede bøye seg, titte under sengen og dra ham frem med makt. Han lukket øynene, angsten bruste gjennom ørene.
Det var stille et sekund før nattbordskuffen ble dratt ut, perler og mynter klirret, innholdet ble endevendt, en lås ble åpnet og skuffen smalt igjen. Rasling med papir.
Det knirket over hodet hans. Mannen satte seg på sengen.
Varmen, tenkte Petter og ble samtidig iskald.
Tenk hvis det fremdeles var varmt etter ham i sengen og mannen kjente det. Hvis…, han orket ikke forfølge tanken."




Petter er klønete, gjør dumme valg for å skjule sannheten. Dette gjør ham raskt til mistenkt.

Her er det av de første møtene med etterforskningsleder Christina Fiori Mørk:

"Petter snudde hodet bort og lot blikket vandre mot politikvinnen.
Hun rynket pannen og fiklet med opptakeren. Hendene var kraftige, med blodårer på håndbaken. Uniformen var byttet ut med sorte bukser og åpen, hvit skjorte. Flott ansikt, fyldig munn, klar elfenbenshvit hud, rett nese, høye kinnben, markerte øyebryn, usminket, ravnsvart langt hår med kobberøde tråder. Hun så ut som en voksen utgave av Poncahontas.
Politikvinnen beveget leppene. ”Avhør med vitnet Petter Rollheim, klokken 11.02.”
Hun startet med formalia og vurderte ham med intense, blå øyne.
Han lyttet og svarte, svettet i håndflatene, pulsen banket i tinningen og mobilen brant mot låret. Hvordan skulle han fortelle om telefonen uten å dumme seg ut? Han flyttet hendene og så at bordplaten ble flekket av svette."



Petter Rollheim liker ikke Christina Fiori Mørk og blir frustrert over at en slik vakker kvinne er en pågående politikvinne som skaper problemer for ham.
Han er svak. Hun er sterk.

- Her er boken min!

For første gang holder jeg et eksemplar av boken min mellom hendene. Det føles helt magisk, merkelig og uvirkelig.
Rød og grønn, tykk og god, glinsende. Mitt verk! Mine ord og setninger mellom to permer. Drømmen er blitt virkelig. "På direkten" er blitt trykket og er snart på vei ut i bokhandlerne.

Bare se, ikke dele

I går ettermiddag fikk jeg mail fra redaktøren min om at de første prøveeksemplarene var kommet fra trykkeriet. Kom og hent! sa hun.
Jeg hadde allerede reist fra jobb, og ventet derfor til i morges med å hente dem.
Ivrig kjørte jeg bilen inn til byen, en fantastisk solmorgen i kø. Som vanlig litt sen i avtrekkeren. Derfor hadde jeg ikke tid til å parkere i Ibsen-huset, slik jeg vanligis gjør når jeg besøker Aschehoug. Nå vrengte jeg bilen inn på Sehesteds plass, parkerte under et parkering-forbudt-skilt og løp inn i resepsjonen. Resepsjonsvakten fant ikke bøkene med en gang. Men jeg gjenkjente fargene ved siden av noen andre bøker.
Der ligger boken min, nesten ropte jeg, fikk dem, løp ut til bilen igjen, ingen bot, heldigvis, og rygget ut i gaten.
På rødt lys bladde jeg andektig litt i sidene, men uten å lese noe egentlig. Heller ikke senere i dag har jeg gjort noe annet enn å stryke hånden over omslaget. Har ikke hatt tid til å lese, og vet heller ikke om jeg tør. Tenk om jeg finner skrivefeil!!
Men lurer likevel på om jeg tar med med boken ut på byen i kveld, langt nd i vesken, når jeg skal treffe den også debuterende Sidsel Dalen på Lorry. Eller kanskje ikke.
Jeg får tenke meg om mens jeg gjør lekser med det mellomste barnet, kjører den yngste på svømming mens jeg stuper inn i yogatime.
Selv om det er sperrefrist til den 11. oktober, skader det vel ikke å ta boken med i vesken. Så vet jeg likssom hvor jeg har romanen. Den er ikke bare drøm lenger...
Snart kan jeg kalle meg forfatter.
Jippy!

- For en fest!

Alle som kjenner meg, vet at jeg elsker å arrangere fester. Mamma-fester, Luciafester, Halloweenfester, burstafester,17-mai-lunsjer og middager med gode venner.
Jeg greier selvsagt ikke å la sjansen gå fra meg nå heller. Det er "once in a life-time",- jeg debuterer med bok for svingende. Akkurat som om det ikke skulle være verdt en gedigen fest.
Derfor har jeg sendt invitasjon til venner og bekjente, naboer, kolleger og gamle kolleger , samt folk fra forlaget og noen forfattere. Regner med at vi blir rundt 150- 200 gjester den kvelden 11. oktober. Allerede nå to uker før har 100 meldt seg, mange av dem på Facebook-siden til lansereringfesten for "På direkten."
Jeg ber stort sett folk som har vist interesse for prosjektet mitt, men har oppdaget at noen også har invitert folk videre. Mitt ønske er at Store Studio skal bli fylt av varme og entusiasme akkurat den kvelden boken blir lansert.
Gjestene vil få nydelig musikk, en smakebit av boken, lest av min gamle sjef, en av NRKs beste programlederstemmer, Viggo Johansen, og det blir bokbad med meg.

Noe i glasset

Men gjestene fortjener mer. De må ha mat og drikke i kroppen!
I kveld har jeg derfor hatt møte med kokken Albert. Folk må få bitte-litt i magen uten at det trengs tallerkner. Fingermat, heter det.
Og folk må få noe i glasset. Kokkens øyne gikk på kryss og tvers da han hørte omfanget av lanseringsfesten... i mellomtiden regnet han ut hva bestillingen ville koste.
Jeg svelget og lukket øynene.

Eget produksjonsnummer

Tidligere i dag gjorde jeg en ubehagelig oppdagelse. Skjenkebevilling! Jeg må ha skjenkebevilling, selv om lanseringsfesten er privat. Jeg arrangerer nemlig festen i NRKs storstue. Har vært så heldig å leie Store Studio på jobben. Men Tore på jobben som hjelper meg med det praktiske med festen, minnet meg på det i dag. Jeg må kjøpe alt drikke gjennom kantinen i NRK, til restaurantpriser....
Og jeg må leie vakter, og jeg må ha lydmann. I det hele tatt, min lille fest er blitt til et prosjekt, med eget kostnadsnummer og produksjonssted i god NRK ånd.
Sukk. Selv om alle gjestene hadde kjøpt en bok hver blir det ikke mye igjen av forskuddet fra forlaget!!!
Likevel håper jeg at kvelden blir et minne for livet.
Så får jeg heller våkne opp til en blåonsdag...

En smugtitt på personene i boken min

Etter flere oppfordringer vil jeg gi leserne av bloggen en liten titt på persongalleriet i boken.
Handlingen utspiller seg altså i tre miljøer. Politiet i Oslo, i en Tv-stasjon som blir gjenstand for en dramatisk etterforskning og Extrabladet hvor man satser bredt og tungt på å være best på TV-drapet.

"På direkten" har tre fortellerstemmer, i tillegg til morderstemmen.

Jeg begynner med hovedpersonen Christina Fiori Mørk
Hun er førstebetjent ved volds og sedelighetsavsnittet på Oslo Politihus og får i oppdrag å være etterforskningsleder for journalistdrapet. Vi blir også kjent med noen av hennes kolleger og sjef i 6. etasje på Politihuset.

Korsikanske aner
Christina Fiori Mørk. Hun har som navnet bærer preg av, litt utenlandske aner. Familien på morsiden kommer fra Korsika.
Hun er 33 år, er høyreist og med langt mørkt hår. Hun er nylig blitt singel og har et turbulent privatliv.
På grunn av en spesiell familiesituasjon bor hun nå i barndomshjemmet på Nesøya. Rett ved sjøen.
Hun har en greie med vann, og bader i sjøen hver dag året rundt.
Hun elsker og frykter fart, og kjører en gammel Porsche cabriolet.

Første møte med Christina

Slik møter leserne Christina første gang i boken:

"Vindusviskerne feide bort et florlett lag med snøkrystaller fra frontruten. Snø hadde ingen lyd og ingen lukt. Først når den smeltet, fremkalte den lukter, tenkte førstebetjent Christina Fiori Mørk.
Likevel minnet det første snøfallet henne om lukten av død og om bunnløs sorg. Disse frosne krystallene som skapte hysterisk julestemning hos andre, fikk henne til å føle seg uendelig ensom. Det var ingenting hun hatet mer enn adventstid, snø og jul.
Nysnøen lå foreløpig som en hvit kulisse i Bjørvika, men værmeldingen varslet kraftig snøfall i løpet av natten. Hun svingte inn på plassen foran det fire etasjer høye glassbygget mellom Operaen og Havnelageret. Fjorden lå mørk og ugjestmild mellom bygningene. En rød og grønn klode lyste opp glassveggen på TV-bygget.
Christina skuttet seg.
Da hun satte foten på bremsen, oppdaget hun bleke fantomansikter utenfor TV24.
”Slimålene er på plass,” sa politibetjent Olav Dynje fra passasjersetet og dunket den kraftige hånden mot dashbordet. I det hun stanset bilen, åpnet han døren og løp ut. Uniformsryggen hans forsvant inn i TV-bygget.
Da så hun det. Klyngen med journalister stormet mot politibilen.
Christina pustet og dyttet bildøren opp. Flokken av reportere omringet henne straks hun satte føttene på den våte asfalten. En sverm med mikrofoner kretset rundt ansiktet hennes."


Du kan bli bedre kjent med Christina fremover på Facebook-profilen hennes. 160 har allerende blitt det. Søk på Christina Fiori Mørk, så finner du henne.

- Bokhandlernes makt.

"Det er anmeldelsene som teller," sier Trygve, en av sjefene i Aschehoug. Det er lite vits i å få forhåndsomtale, mener han.
Jeg hadde lunsj med ham og redaktøren min i dag. Siste planlegging av lanseringsfest og medieplan sto på agendaen.
"Hvis det står mye om boken din i avisene nå før den er ute, går folk i bokhandleren og spør etter den. Finner de den ikke der, kommer de ikke tilbake igjen om kjøper den når den er kommet," fortsetter forleggeren.

Tja, er det slik? Jeg konstaterer at jeg har vært heldig med omtale, men registrerer at flere av de mindre forlagene er flinke til å lage happeninger av sine ferske debutanter.

Når jeg vandrer i bokhandlere for tiden, leter jeg ikke så mye etter nye, spennende titler. Jeg ser etter hvilken skjebne mine samtidige debutanter har fått. Hvor lett er det å få øye på deres bøker?
Det er ikke akkurat oppmuntrende.
Synd, for det er i de gammeldagse bokhandlerne slaget om leseren fortsatt står.

Derimot snubler man i store stabler og reklameplakater for suksessforfattere som Jo Nesbø. Jeg titter nysgjerrig og misunnelig på megareklamer til Ragde og andre etablerte forfattere.
Folk går gjerne i bokhandelen for å kjøpe en bok de har lest om, som "Gjenferd", med seg på kjøpet napper de kanskje en bok til. Hvis den ser spennende ut.
For en forfatter er det derfor viktig å få en synlig eksponering i bokhandelen.
Det ser ut som om bokhandlerne hermer etter hverandre. Foreløpig har jeg ikke oppdaget noen storsatsning noe sted på årets debutanter.

For de siste ukene har jeg gått på aktiv leting etter debutantene. Sidsel Dalens Dødelige dråper har jeg måtte lete etter, og kjøpte det ene eksemplaret i min lokale Ark i Sandvika, og har oppdaget den hos Norli, gjemt bak mange andre. Tom Bakkelis roman "Terrorjegerne" fant jeg lett, men heller ikke den var plassert i øyenfallende her ute i Bærum. Men i Oslo sentrum på Narvesen kiosken ved Continental eier Bakkeli og Kagge forlag et helt vindu.

Demians "Urak" har fått en ekstra fin eksporing et par steder, og anbefaling, det samme hadde Olav Rokset i en av bokhandlerne jeg oppsøkte. "Juletre til Afrika" av Aschehoug- kollega Svein Tarald Framnes måtte jeg få hjelp av betjeningen for å finne.

Mer heldig er min gamle nabo fra barndommen Gunnhild Corwin. Hennes "Etter dansen" var plassert i rekker på enden av en hylle, godt synlig, sentralt i butikken.
Jeg kjenner et par bokhandlere. De har sagt at de vil gjøre noe greier på meg, ha opplesningsseanse og signering. Kanskje blir det noe av.
Skulle ønske jeg hadde flere bekjente blant landet bokhandlere. Det hadde kommet godt med.
- Det som er viktig er å få gode omtaler," sier Aschehougs Trygve. "Da oppdager bokhandlerne deg og kjøper inn flere eksemplarer. "
Ikke så mye trøst i det for ukjente debutanter.

- Smakebit av boken min

Viggo Joahansen har vært min sjef i NRK, og jeg overtok jobben som økonomiredaktør etter ham. I kveld leste han fra boken min i Store Studio. Her følger det han leste.

PÅ DIREKTEN

Kapittel 2


TV24, Oslo sentrum, 1. desember.
”Jepp. Da er vi er i gang,” sier Petter Rollheim. Han reiser seg fra
stolen, øreklokkene over det blonde, krøllete håret. Øynene henger på monitoren mens den røde og grønne vignetten ruller over TV-skjermen. Han knytter hendene, flytter urolig på føttene.
Selv med mange års fartstid som vaktsjef, kiler det i magen når en direktesending går på luften. Så mange detaljer som skal stemme. Så mye som kan gå feil.
Adrenalinet fosser gjennom kroppen når de første bildene dundrer over TV-en. I kveld er det ekstra spennende. Ikke bare har kveldsteamet en toppsak alle medier vil misunne dem. Nesten like stort er det at Maria Bergstrøm sitter bak mikrofonen. Hun er tøff, sjarmerende, vakker og en helvetes god intervjuer. Sendingene dirrer under hennes programledelse. Gjennom intervjuene får hun ut nyheter og innrømmelser fra maktpersoner som ingen andre klarer.
Han har store forventninger til intervjuet med både Krekars advokat og med justisministeren.
Det er lenge siden de har jobbet sammen. Han simpelthen elsker det, like mye som han vet hun hater det. Likevel kan han ikke unngå å kjenne hvordan stoltheten sprenger i brystet. Han er stolt over å være hennes, stolt over å gjøre henne til kveldens gudinne.
Maria er først ut, deretter Tor Hagem. Programlederne leser annenhver headline som om ordene er stafettpinner. Bare stemmene høres, mens bildene ruller over skjermen.
Krekarutsending, NSB-korrupsjon, en gladsak om norsk filmsuksess i utlandet, ny uro i Midtøsten før sporten får siste headline. En velkomponert sending. God stoffmiks.
Men likevel hører Petter at noe er fundamentalt galt. Marias stemme skjelver under headlinebildene.
Da programlederparet kommer i bildet er det åpenbart at hun har problemer. Det vakre ansiktet er stivt, den fyldige munnen forvridd og de grønne øynene virrer. Maria som ellers har tydelig diksjon, spiser opp lydene.
Petter hiver etter pusten og reiser seg halvveis i stolen.
”Vi begynner med utvik…ling…en i Krekar-saken. TV24 kan i kveld avsløre at mulla Krekar er u-t-vist fra Norge,” stotrer Maria med blanke øyne og rosa hud.
Petter stryker seg over haken. Hånden dirrer.
Han er vant til å takle uforutsette ting. Feil innslag blir sendt på luften, teksting faller ut, mikrofoner svikter, programledere får hosterier, latteranfall eller stirrer inn i feil kamera.
Men aldri har han opplevd noe i nærheten av dette. Med mange hundre direktesendinger bak seg, har Maria steinkontroll. Alltid. Nå virker hun dopet, syk og fullstendig forvirret.
Han kaster et blikk på kjøreplanen, river av telefonrøret og taster inn nummeret til regien. En etasje under desken har producer kontroll over sendingen og kan se inn i studio gjennom en glassvegg.
Petter blir alt annet enn oppløftet av samtalen. Maria klaget over smerter sekunder før sendingen startet.
”Maria er sjuk,” sier producer. ”Hva gjør vi?”
Hånden rundt telefonrøret blir klam. Han flytter telefonen og tørker håndflaten på buksen.
”Gi beskjed til Tor om at han må være innstilt på å kjøre mye av sendingen alene,” stønner han. ”Hvis ikke dette blir bedre, må vi få Maria ut av studio.”
De blir enige om å kutte kamera som går tett på henne. Petter er redd sendingen blir katastrofal. Han frykter sjefenes reaksjoner.
Men fremfor alt er han redd for Maria.
Hun vil være sønderknust når sendingen er over. Bedre blir det ikke hvis media blåser opp hendelsen. Spekulasjoner vil florere. Kolleger vil godte seg.
Petter strammer kjevemusklene. Ti sekunder gjenstår av reportasjen. La henne være skjerpet og strålende, ber han.
Tre sekunder igjen. Han reiser seg. Ett.
Kamera 2 fanger Tor. Med oppsperrede øyne stirrer den mannlige programlederen inn i kamera, svetteperler glinser på overmunnen. Idet han begynner på introen, høres et dempet skrik og Marias hode faller fremover. Pannen smeller i studiobordet. Hun blir liggende halvveis inn i bildet med det blonde håret som en vifte rundt hodet. En hårlokk ligger over Tors fingre.
Petter blir fylt av panikk, bøyer seg over pulten og holder igjen skriket som tvinger seg frem gjennom strupen.
Tor Hagem stiller det første spørsmålet til advokaten som er med på link. ”Hvordan reagerte mulla Krekar på utsendelsen?”
Ved siden av Hagem løfter Maria hodet. Venstre del av ansiktet blir synlig, det er forvridd i krampetrekninger. En rallelyd kommer ut av munnen hennes.
Petter hører ikke hva advokaten svarer og tror neppe at seerne får det med seg heller.
Bildene som strømmer ut fra TV-studio overdøver alt annet.
Maria hoster. Brekker seg. Lager fremmede lyder. Tar seg til halsen. Løfter hodet. Hun ser ikke inn i kamera. Øynene ruller.
Han vil dra ut strømmen, kutte sendingen, men rekker ikke å tenke før alt blir så uendelig mye verre.
Maria nikker på hodet, mister balansen, ramler bakover og drar stolen med seg i fallet. Idet hun lander med hodet på studiogulvet, lyder et kraftig smell

Dette er bare halvparten som gjengis fra kapittel .
Får du lyst til å lese videre?
Håper det.

HER ER RESTEN AV SCENEN

”Overta for meg,” roper han til Sofie. Påtroppende kveldsvaktsjef forflytter den uformelige, svartkledde kroppen over til vaktsjefplass. En svak svettelukt trenger gjennom den søte parfymen hennes.
Det eneste som står i hodet på Petter, er at Maria må reddes. Sendingen kjennes uviktig. Den er allerede spolert.
”Ring Krokan, sjekk med hovedkontrollen om vi kan kutte programmet,” roper han og løper gjennom redaksjonslokalet, ned den brede trappen, ned til hallen og gjennom et par dører. Han springer til regirommet, drar adgangskortet gjennom automaten og dytter opp døren. Så en dør til. Det smeller i metall når døren fyker igjen.
Fem-seks ansikter snur seg mot ham, spørrende. Like fort vender blikkene seg mot monitorene. Folket i regien styrer direktesendingen. De er kule TV-folk, de er vant til det meste, de elsker skandaler på lufta, men helst ikke fra kolleger.
Et par hoder dreier seg langsomt tilbake mot Petter. Panikken står skrevet i trekkene deres. Ingen sier noe. Men han vet de venter på hans avgjørelse. Han venter på nyhetssjefen. Hvor pokker blir Krokan av?
Svetten renner langs halsen, nedover kragebena. Petter stirrer på rekken av små og store tv-skjermer. Den største monitoren i midten viser Tor Hagem i intervju med advokat Meling. Maria synes ikke på skjermene, men gjennom glassveggen skimter han henne på gulvet. De lange bena ligger urørlig, den ene foten mangler sko.
Han biter seg i munnhulen. Kjøreplanen forteller at det er 50 sekunder igjen av intervjuet.
Det holder ikke. Han kan ikke vente mer.
”Avbryt intervjuet, kjør neste sak,” roper han til producer. ”Vi må ut av studio. Nå, sier jeg!”
Producer skotter på ham, knipser med fingrene og sier: ”Kamera 2.”
”NÅ!,” skriker han.
En reportasje om situasjonen i Gaza er neste post.
”Kjør VB,” sier producer og gir signal om at neste reportasje skal på luften.
Petter puster i lange, grunne hiv. Det kjennes som om brystet er fullt av stein.
Han prøver å tenke klart, dytte bort følelsene, handle rasjonelt. Maria må reddes når sendingen forlater studio.
Han snur seg mot PC-en. Kjøreplanen viser at han har ett minutt og 38 sekunder til rådighet. Tiden det tar å spille av reportasjen.
”Ring etter ambulanse!” roper han og stormer ut av regien. Den lydtette døren smeller igjen, han løper ned trappen og inn i studio. Ryggen er våt og munnhulen knusktørr.
Luften i studio er tett av fremmede lukter. Frykt, svette, oppkast og noe annet udefinerbart, en bitter, vemmelig lukt. Innspillingslederen og en fotograf bøyer seg over Maria og løfter den tynne, slappe kroppen.
De røde tallene over promten, som viser teksten programlederne leser, avslører at det er 58 sekunder til Tor skal på lufta. Et kort øyeblikk møter Petter det nakne blikket til kollegaen. Tor putter noe i munnen og drikker vann. En impuls får Petter til å løfte tommelen, så snur han seg og stormer etter kollegene. Døren går igjen og de er i lydkontrollen. Her er det dørgende stille. Blikket faller på Marias gapende munn. Hun lager ingen lyder lenger.
Som i sakte film ser han kollegene legge henne på skinnsofaen.
Huden er lyseblå. Leppene grå som metall. Øynene er lukket. Sikkel renner fra den åpne munnen. I pannen pipler blod fra et sår.
”Kommer en lege?” spør fotografen.
Petter kan ikke svare. Tør ikke tenke, kan ikke engang blunke. Det eneste han makter, er å løfte bena og komme seg bort til henne. Han bøyer seg og kjenner hvordan blodet suser i øregangene, hvordan svetten siler nedover magen, hvordan frykten setter seg fast i spinalnervene. Med klønete hender åpner han de øverste skjorteknappene hennes. Legger langfinger og pekefinger på halspulsåren.
Han trekker hånden til seg. Hun er iskald og våt, men pulsen banker lett. Redd lener han seg over Maria og legger munnen over hennes. Leppene er kjølige og slappe, ikke varme og søkende. Hun lukter vammelt av oppkast og blod. Han svelger og puster luft inn i henne, presser håndflatene ned på brystkassen og legger den andre hånden over.
Trykker. En gang, to ganger.
Alt skjer på autopilot.
Han gjør munn til munn på kvinnen han i går kveld elsket med. Han nøler og ser opp. Frykten blir et øyeblikk erstattet av vemod. Han stirrer på de buete øyevippene, på den sminkede huden og den myke, livløse munnen. Med en ny visshet om hva hun betyr for ham, bøyer han seg og fortsetter å blåse luft inn i munnen hennes.
Han har aldri sagt det til henne, men med de kalde leppene hennes mot sine forstår han det.
Han elsker Maria, for pokker, han elsker henne.


Aschehoug har laget et hefte de kaller Krimhøst. Her har de smakebiter av seks ulike kriminalromaner som forlaget utgir i år.
Min roman "På direkten" er en av de utvalgte. Heldige jeg. Og kapittel to er altså med på denne smakebiten.
De andre som får presentert deler av romanene sine er Øistein Wiik (Slakteren) ,Sidsel Dalen(Dødelige dråper), Stein Morten Lier (Bunnen av Himmelen), Kurt Aust (Når døde hvisker) Arild Aspøy(Fredsfyrster).

Om å møte en forfatterstjerne

I dag har datteren min truffet sitt store forbilde. Ikke en Idolstjerne, men en vaskeekte forfatter. Cecilia Samartin, forfatteren av Senor Peregrino deltok på Bokfestivalen på Operaen i helgen.
Den cubanske lille kvinnen har tatt nordmenn med storm. Samartin har solgt imponerende 800.000 bøker i Norge. Vi har bidratt til fire av dem.

Ingerid og jeg dro for å høre foredraget om å følge sine drømmer med henne og flere andre forfattere.
Heseblesende stormet vi rett fra tur og inn i Operaen, fikk billetter og løp opp til balkongen, for å oppdage at vi var alt for tidlig ute til å oppleve Samaratin.
Ingerid led seg gjennom flere forfattere hun ikke har noe forhold til, før det til slutt var tid for Cecilia Samartin. Fra hovedscenen fortalte hun hvorfor hun måtte komme med en oppfølger på historien om den undervakre Jamilette med det groteske fødselsmerke og den isolerte og på mange måter ødelagte Senor Perigrino.
Jeg har en datter som hoppet rett fra Aurora i blokk Z til voksenlitteratur sommeren hun var 10. Da var vi på seiltur i Kroatia og hun leste gjennom alle sine medbrakte bøker før ferien var halvveis. En av Samartins bøker var med i sekken og Ingerid slukte den.
I fjor høst hørte hun fascinert på historien "Senor Perigrino" på lydbok mens vi kjørte til diverse aktiviteter. Det ble vår greie.
"Kan vi ikke kjøre litt tidlig i dag, mamma, så får vi høre litt mer på lydboken," spurte hun. Og jeg ofret meg. Ikke at det var noe stort offer da. Det er egentlig veldig hyggelig å lytte på lydbøker med barna. Det skaper et fellesskap som er godt å hvile i, en herlig samtidig opplevelse, et nærvær. Ingerid gledet seg til hver kjøretur. Det samme gjorde jeg etterhvert.

Men i dag ble datteren min litt skuffet. For inntil nå har hun på barns vis trodd at det var forfatterens stemme vi hørte gjennom høytalerne.
Likevel gleder hun seg til å lese bok nummer to om Jamilette og insisterer på at vi først må høre oppfølgeren på lydbok sammen, før hun kan lese den. Slik kaller jeg å være hekta på den magiske stemningen en historie kan skape.


Etter foredraget gjorde vi i dag noe jeg har gjort før. Vi stilte oss i signeringskø. En haug med damer sto i kjempelang kø for å få Samartins underskrift. Ingerid var den desidert yngste.

Da Ingerid kom frem til forfatteren slo Samartin hendene sammen av begeistring for at det "lille" barnet foran henne leste bøkene hennes. (Ingerid er høy for alderen og er nesten like lang som den lille kvinnen).
Forfatteren pratet interessert med Ingerid og meg, poserte på bilder og spurte Ingerid om hva hun ville bli når hun ble stor. Ingerid fikk en hyggelig hilsen i boken og gikk med stjerner i øynene derfra.
Da vi satte oss inn i bilen, la hun boken varsomt fra seg i baksetet og snudde seg mot meg.
"Også jeg vil bli forfatter når jeg blir stor," sa hun. "Tenk å være så berømt og samtidig være så snill."

Store studio er mitt,- for en kveld!

Å holde lanseringsfest er en selvfølge. Jeg elsker å ha gjester, jeg elsker fest, liker liv og røre. Og det er bare en gang i livet jeg er så heldig å være bokdebutant.
Så ja, jeg inviterer familie, barn og mann, venner, naboer,eks-kjærester,gamle flammer, kolleger, folk fra Aschehoug, kanskje noen andre forfattere til lanseringsfest tirsdag den 11.10.11.
Etter å ha ringt og mailet diverse steder, fant jeg ut at kanskje jobben min, kanskje NRK hadde egnet lokale.
Torunn på jobb, foreslo Garasjen, hvor de store sende-bussene holder til. Røft og tøft.Flere av nyhetsavdelingens fester har vært her. Brukes til dansing på NRKs egne fagdager.
Men nå er de blitt mer restriktive medutleie av Garasjen. Ikke så rart kanskje, alle bussene og teknisk utstyr må flyttes på.
Men da tenkte jeg: Det hadde vært fantastisk med et studio! Jeg gikk til sentralbordet og spurte om de visste hvem som visste om man kunne leie et av studioene. Fikk et navn på et ark, og gjenkjente det. En av gutta som jeg hadde med å gjøre under Fagdagen i sommer. Jeg ringte. Han lyttet til mine behov, sjekket med planer og kaldendere, brukte noen dager med å komme tilbake. Jeg purret ham opp.
Og yes, oui! På SMSen som tikket inn fredag formiddag: Store studio er ditt. Du kan bruke det på lanseringsfesten for boken din.
Senere på fredag gikk jeg til Dagsrevysjefen og spurte om jeg kunne få låne en av programlederne. En bestemt en.
Jo, etter en betenkning sa hun ja. "Men jeg tror ikke han vil," føyde hun til.
En time etter fikk jeg grepet tak i TV-stemmen før overleveringsmøtet og fikk spurt ham. "Kan du? Vil du?"
Og ja, jeg fikk ja. Jeg er hoppende glad. Konturene av en lanseringsfest begynner å forme seg.
Litt musikk, litt bokbad, litt vin, og vips så er vi der....