Takk, Anbjørg!

Kjærlighetsgudinnen har lukket øynene og lagt ned pennen. Men hun vil leve videre i mange av oss.

Mange har skrevet og sagt  mye vakkert om Anbjørg Sætre Håtun det siste døgnet.

  Selv har jeg følt sorg og også kjent et stikk av redsel ved hennes bortgang.
Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Anbjørgs betydning for meg, men gjør det likevel etter at jeg i dag ble intervjuet av P2s Nyhetslunsj om Anbjørg, kreft og åpenhet.
Intervjuet fikk meg til å reflektere over hva Anbjørg har betydd for meg og for andre.

Du kan høre innslaget her: Fra Nyhetslunsj. Om Anbjørg, kreft og åpenhet

Med sin åpenhet om kreft, utmattelse og smerter har hun bidratt til å synliggjøre alvorlig sykdom.
Hun har gitt de svake og syke en stemme i det offentlige rom.
Samtidig sto hun for skjønnhet, livslyst og håp.
Som VGs kommentator skrev. Hun var mer enn en kjendis med en farlig sykdom.  Hun ble et symbol på vår tids åpenhet om det som tidligere var privat. Slik ble hun også en støtte og inspirasjon for mange andre i krevende og desperate situasjoner.


Jeg har skjønt lenge hvilken vei det gikk med flotte, fargerike og varme Anbjørg. Brystkreft med fjernspredning til andre organer har ingen lykkelig utgang.  Noen helbredende kur finnes ennå ikke. Det er bare snakk om tid.
Noen får mange år. Anbjørg fikk bare et år og to måneder etter tilbakefallet. Så urettferdig rammer kreften. Så vondt og smertefullt. Mine tanker går til hennes elskede Jon, hennes tvillingbror, søster og foreldre.  Anbjørg delte øyeblikkene med sin flotte familie på Instagram og Facebook, og mange føler nok at de kjente Anbjørg.
Jeg har krysset fingre og tær den siste tiden, da jeg forsto at slutten nærmet seg.

Selv snakket hun ikke mye om døden. Selv med sin fryktelige diagnose mistet hun aldri håpet. Hun fokuserte på livet og kjærligheten, og nøt hvert gode øyeblikk. Og fortsatte å  dele øyeblikkene i det offentlige rom.
Ikke bare de gode, men også de smertefulle øyeblikkene delte hun. Men alltid akkopagnert av kloke, vakre ord som fikk oss alle til å reflektere over våre egne liv.
 Hun løftet andre kreftsyke, ga andre håp og tro på gode dager. Med sine varme, velformulerte setninger ga hun mange aha-opplevelser. Selv når det er som mørkest finnes det liv, lys og håp.  Og det kommer alltid gode dager etter de vonde. Uansett. Hold fast på det.
Hennes budskap var; ta vare på kjærligheten, på vennskap, lev her og nå, nyt livet så lenge du har det. Hun sto for tro, håp og kjærlighet.
Eller for å bruke hennes egne ord: "Jeg lever med håp og kjærlighet så lenge jeg har livet."

Selv det å være kreftsyk ga hun et flott ord: chemo-babe kalte hun seg.
Hun brukte humor, og fortalte om service, forpleining og chemococtail når hun var innlagt for å få doser med cellegift.



Da jeg fikk kreftdiagnosen, tok jeg flere runder med meg selv og familien om hvor åpen jeg skulle være.  Jeg valgte åpenhet, inspirert  blant annet av Anbjørg.
Jeg fortalte om kreften første gang her på denne bloggen etter å ha informert mine nærmeste og jobben.
Fra Himmel til helvete
Det har jeg aldri angret på.

Jeg trådte i Anbjørgs fotspor. Med sin åpenhet om vanskelige tema som sykdom var hun en foregangskvinne. Etter henne var det enklere for oss andre å snakke om sykdom og kreft.

 Hun var med på å ufarliggjøre og synliggjøre de kreftsyke allerede  i 2004 da hun  fikk brystkreft første gang. Hun bød på seg selv. Da hun måtte slutte i NRK fordi hun hadde vært for lenge sykmeldt, skapte hun seg sin egen karriere. Hun brukte erfaringen fra å mestre sykdom til å skrive bøker, holde kurs og foredrag. Anbjørg ble om mulig  enda mer kjent etter at NRK-karrieren tok slutt. Det står det stor respekt av. Dama var ikke bare vakker og modig, hun hadde guts og tæl!

Anbjørg tok kontakt med meg da hun fikk tilbakefall av brystkreften i 2012 for å få råd og innspill. Hun kjente meg fra NRK og visste om bloggen min. Første gang hun hadde kreft fikk hun ikke cellegift, så selv om jeg var mindre erfaren som kreftpasient enn henne var hun vitebegjærlig på råd om hvordan hun skulle forberede seg på håravfall og på andre bivirkninger av cellegiften. Hun var begeistret for det jeg delte med henne av erfaringer og tanker. Sammen kunne vi fleipe om bivirkninger og ting vi gjorde for å lette livet på cellegift.
Siden hadde vi regelmessig kontakt.
Hennes varme og omtanke skinte igjennom i dialogen med meg; hun kalte meg alltid ord som  den vakre, du skjønne,  gode, du søte snille. Ord som mange er redde for å bruke om andre. Men hun var også raus med komplimenter.

Som meg likte hun ikke at folk snakket om å kjempe mot kreften. Det handler ikke om viljestyrke , om egeninnsats. Det handler om at kreften rammer vilkårlig og blindt. Kreft er ikke rettferdig. Kreft ( med få unntak) kan ikke forebygges.
Folk som meg kunne skrive om slike tanker her eller på Facebook, men Anbjørg nøyet seg ikke med det. Hun skrev kommentarartikler i Aftenposten og andre medier .
"Vi vil så gjerne at liv og helse skal være et resultat av vår egen innsats, men så er det en gang slik at mye handler om uflaks og tilfeldige hendelser vi ikke rår over, " sa hun da hun ble syk igjen .

Å vise svakhet er ikke vanlig. Men den som tør, kan bli sterkere.
For det å dele gir også den syke styrke.
Som henne opplevde jeg at det å være åpen om kreften ga meg kraft. Jeg ble løftet frem av andres heia-rop og hilsner.  Jeg brukte bloggen her for å informere mine venner, kolleger og naboer om sykdommen og behandlingsløpet. Jeg eide sannheten om meg selv og unngikk rykter og spekulasjoner. Etterhvert ga bloggingen mening, fordi så mange andre syke fant trøst og råd i mine historier.

Anbjørg var raus. Hun delte mye. Mer enn meg. Blant det sterkeste hun delte var sorgen over å aldri kunne bære frem et barn. I en av hennes kommentarartikler fortalte hun om to spontanaborter rett før hun fikk tilbakefall. Det var sterk lesning.
Hun postet også bildet av seg selv nyoperert, med et bryst. Modigere enn de fleste.

  Jeg glemmer aldri bildet hun la ut på Instagram i sommer. Med et nakent gråtende ansikt etter en nedslående beskjed fra sykehuset. Senere fikk vi vite at kreften hadde spredt seg til hjernen. Også det delte hun etterhvert. Hun fortalte om perioder hvor hun mistet språket.
I perioder delte hun nesten daglig  bilder og betraktninger som var en nytelse å lese. Etterhvert ble oppdateringene sjeldnere, ordene færre. Vi følgere ventet utålmodig på livstegn. Mange av oss ble nesten avhengig av gullkornene  og livsvisdommen hennes. Daglig sjekket vi Instagram for å få et livstegn.
Det siste hun skrev var  1. juledag. " Takk kjære liv.For at du har  skjenket meg en så nydelig familie.... (Her fortsatte mange vakre ord om familien og det fantastiske julemåltidet  de delte)Og til slutt: Dette er et måltid det til og med  vil gå gjetord om i himmelen!"
Som om hun visste at det ble det siste hun skrev.
For det kom ikke flere oppdateringer.
Og nå er det slutt.
Hvil i fred, Anbjørg. Du har betydd så mye for mange, og din livsvisdom vil leve videre i oss.

I Dagsnytt-studio med Kari Ørstavik

Så heldig jeg er!

Skrivero!

Jeg våkner imorges, strekker meg og kjenner bare en så god god lykkefølelse. Fylt av takknemlighet for alt hva livet mitt gir meg, står jeg opp og titter ut av vinduet. Ut på åpent hav, et snødekket kystlandskap, sørlandshus. Det er ro. I det fjerne hører jeg noen som måker snø. Vinden puster og bølgene som slår mot land.
Jeg vet at en spennende dag ligger foran meg.
Og jeg tenker hvor utrolig heldig jeg er.
Her er lille jeg som foredragsholder på en krimfestival. For et par år siden virket det helt usannsynlig.
Men tenk jeg var så heldig at jeg realiserte bokdrøm. Jeg kom gjennom nåløyet i forlaget og kan kalle meg krimforfatter!!

I dag skal jeg lede an i et krimplott som jeg har laget for anledningen på en cafe inne i Tvedestrand klokken elleve. Da jeg våknet i morges, fikk jeg en ny ide til plottet og løsningen som publikum skal gjette, og jeg har rablet det ned på arkene jeg før har skrevet.
Senere i dag skal jeg fortelle om skrivingen min og avsløre litt av bokprosjektet jeg har holdt på med mens jeg har vært syk. Det skjer her på bokhotellet på Gjeving klokken 16. Tom Egeland skal fortelle om sitt forfatterskap rett før, klokken 15 og Trude Teige klokken 17, rett etter meg.
Og senere i kveld blir det krimquiz med mer.

Fylt av glede og takknemlighet tenker jeg på alt jeg er så heldig å få oppleve.
Ikke bare har jeg hatt så mange spennende og givende år som journalist hvor jeg har fått se det meste av Norge og mye av verden gjennom mine reportasjereiser,- de siste to årene , også mens jeg har vært syk, har vært fylt med opplevelser, reiser, møte med lesere og med andre forfattere og bokfolk.
Hver gang jeg er på slike bokarrangementer tenker jeg på hvor fantastisk heldig jeg er,- og blir like glad hver gang folk kommer for å høre på meg. Møte med lesere er noe av det mest givende og morsomme med å være forfatter.

Kvelden i går var super. Mange trosset snøføyken og kjørte på glatte veier for å komme hit for å høre på oss seks forfattere,- alle mer etablerte og kjente enn meg.
Mer utførlig rapport kommer!
Dette måtte bare bli en spontan lykke-blogg!

I hele dag og  kveld blir det krim, god mat og samvær med lesere og forfatterkolleger. Gleder meg til dagen!
Men først nå, litt skriving og polering av det jeg i dag skal snakke om.
God lørdag!!

Trude Teige og meg ut på tur i snøføyka til Tvedestrand

Chris Tvedt til høyre fortalte om skriving med kona og kjæresten Elisabeth Gulbrandsen

På krimfestival med etablerte forfattere

Til helgen er jeg invitert til å spise kirsebær med de store. Er det ikke det ordtaket sier? Føler meg ihvertfall slik.

Jeg er invitert til Tvedestrand for å snakke om  forfatterskapet mitt sammen med langt mer etablerte krimforfattere som Hans Olav Lahlum, Tom Egeland, Trude Teige og Chris Tvedt. Hvordan jeg har havnet i så flott selskap med min eneste ene utgitte krimbok, vet ikke jeg. Men jeg tar det som et stort kompliment! For forfatterskapet mitt er ikke stort sammenlignet med disse.
Jeg føler meg veldig heldig, priviligert rett og slett.  Det er ikke gitt at en ukjent forfatter som meg blir invitert på festivaler, men jeg har så langt hatt flaks og fått være med på flere i løpet av min korte forfatterkarriere.

Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand

Festivalen heter Hans Olav Lahlums krimfestival og har program i tre hele dager,- fra fredag kveld til søndag. Om festvalen skriver arrangørene:   Norges mest spesielle krimfestival, med kriminalfilm, enkeltforedrag, krimgåter, samtaler og kriminelle påfunn. 
Les mer på Bokbyens hjemmeside:  bokbyen-skagerrak.no/hans-olav-lahlums-krimfestival/

Jeg skal delta på flere arrangementer for å snakke om forfatterskap, lese fra den nye boken, og jeg skal ogå lede an i et ambisiøst krimplott-opplegg lørdag formiddag i Tvedestrand sentrum.

Håper mange kjente og ukjente kommer!!

Festivalen har allerede fått mange oppslag i lokale media. Her fra Agderposten: Skal løse sørlandets krimgåte

Ja , Sørlandet og Tvedestrand har en spesiell plass i hjertet mitt. Vi har sommerhus der, og jeg har feriert på Sandøya og i Holmesund de siste 20 år. Og jeg er ofte på hytta, helt alene for å skrive. For det er når jeg er alene på en hytte i havgapet eller høyt til fjells på vidda at jeg skriver best de mest skumle scenene.

Og ja, jeg kan avsløre det nå siden det har stått i flere aviser. Den neste krimboken min har handling fra blant annet Sørlandet. Inspirasjon har jeg selvsagt funnet gjennom mine mange opphold der nede. Det blir mye røft vær, sprengkulde,  mye kaldt isvann, bølger, bløde konsonanter, nabokonflikter og familiehemmeligheter i den nye boken.

Bokblogger Geir Tangen har avslørt mer i denne bloggposten Et skremmende godt år.

Mulig jeg er vel åpenhjertig, i og med at jeg ennå ikke vet når boken kommer ut. Jeg håper på utgivelse til høsten, men i denne bransjen vet man aldri.

I sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Tvedestrand.

Og jeg har deltatt selv på flere bokarrangementer i byen. Den første hadde jeg to dager før jeg oppdaget kreften.

Så det er med litt andakt jeg drar ned dit nå for å fortelle om skriveprosjekt, ny bok,- om hvordan jeg utvikler plott og hvordan jeg jobber med skriving.

Dette skriver bokblogger Geir Tangen om meg.

 Jeg kommer med en oppfølger av På direkten, og håper på at den er klar til høsten. Boka har samme hovedpersoner i politietterforskeren Christina Fiori Mørk og journalisten Runa Jæger. Begge to befinner seg på et sted langs kysten , da Christina tilfeldig finner en drept person utenfor hytta si. Både Christina og Runa blir satt på store mentale og fysiske prøver i denne boken. Det er midtvinters, det er kaldt, det er mye isvann, snø og dårlig vær i et røft kystlandskap. Bok 2 har altså ikke handling i Oslo men i et øysamfunn . Jeg hadde lyst til å skape et nytt miljø rundt mine hovedpersoner, og handlingen dreier rundt  nabokonflikter , nedarvet fiendskap gjennom generasjoner , smålighet , farlige hemmeligheter og et mysterium fra krigens dager. Bok 2 har som «På direkten» også et fokus på dynamikken mellom media og politi. Planen min er å komme med i hvertfall to bøker til med Christina, og hver gang vil jeg ha handling fra nye miljøer. Jeg har skrevet manus mens jeg har vært kreftsyk, så det ligger mye vilje og smerte og livsglede i dette for meg, kan Remen fortelle.

Ja, boken ble skrevet mens jeg var syk.  Hver dag, med unntak av dager hvor jeg var for dårlig og svak, skrev jeg om formiddagen etter at barna var dratt på skolen. Manus og førsteutkast var klar før jeg begynte i jobb. Nå bruker jeg helger og fritid til å polere, kutte og forbedre. 
Til helgen blir kunsten å fortelle litt, pirre nysgjerrighet hos fremmøtte, uten å avsløre for mye.
Greier jeg det?

HER ER PROGRAMMET.

Hans Olav Lahlums krimfestival på Bokhotellet på Gjeving og i Tvedestrand, 17.-19. januar 2014 
Fredag 17. januar
Kl 1900 Bokhotellet: Hans Olav Lahlum åpner festivalen med foredraget. Hvem er de beste norske? Historiske krim og sjangere. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 2000 Bokhotellet: Middag med mord. Trude Teige, Tom Egeland, Anne Cecilie Remen og Hans Olav Lahlum leser for aller første gang fra bøker som ennå ikke er kommet ut! Kr 425,-
Kl 2200 Bokhotellet: Chris Tvedt/Elisabeth Gulbrandsen: Det skrivende ekteparet, advokat- og politikrim. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Lørdag 18. januar
Kl 0830-1000 Bokhotellet: Kriminell frokost med forfatterne

Kl 1100-1230 Hvem drepte urmageren i Tvedestrand? Lesere blir invitert til å løse historiens største krimgåte i den yndige lille Sørlandsby. Anne Cecilie Remen leder an i plottet, med introduksjon i Terna Kafé. Kr 100,- som inkluderer verdikort kr 50,- for kjøp av krimbøker i bokhandlene.
Kl 1230-1400 Vandring langs krimbokhyllene i bokbyen med Hans Olav Lahlum, Anne Cecilie Remen, Trude Teige, Chris Tvedt, Elisabeth Gulbrandsen og Tom Egeland som vegvisere. Gratis.

Kl 1500 Bokhotellet: Tom Egeland: Jo Nesbø og meg – de lange historiske spenn. Spenningsforfatter eller krimforfatter? Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1600 Bokhotellet: Anne Cecilie Remen letter på sløret. Kvinner i krim. De aller første smaksprøver på ny krim, der deler av handlinga foregår i Tvedestrand. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
Kl 1700 Bokhotellet: Trude Teige: Dei sanne historiene bak bøkene. Kr 100,- (50,- for boende gjester)
(for alle tre foredraga Egeland, Remen, Teige kr 200,-)

Kl 1900-2230 Bokhotellet: Kriminell helaften med et blodig måltid. Hans Olav Lahlum med kontrapunkt-krimquiz, der alle seks forfatterne er med. Filmsnutter. Flere andre innslag. Kr 495,- 

I  sommer bokbadet jeg Jørn Lier Horst i Museumshaven i Tvedestrand

Personlige hilsner er hyggelig å forfatte når jeg signerer bøker!

Lykkelig og uvitende. Jeg to dager før jeg oppdaget kreften på bokarrangement i Tvedestrand

Ventetid over: frisk og kreftfri!

Aldri igjen om jeg skal til kreftundersøkelser rett før jul. Det har vært lenge og vondt å vente på svar.
Men nå er svaret kommet: Undersøkelser, mammografi og blodprøver med mer viser at jeg er kreftfri.
Kreftfri.
Jeg lar ordene synke inn.
Kreftfri!
Glede. Lettelse. Ellevill lykke!  Ja, dere skjønner vel...

Jeg skrev bloggen om ventetid før jul. Kanskje litt dumt, siden mange har spurt meg den siste tiden uten at jeg har kunnet gi gode svar. Jeg har ikke visst det selv,- og har undertrykket frykt og usikkerhet.

Her forteller jeg om ventetid på radio Dagsnytt. Fra Dagsnytt,- intervju med meg

Kunsten med å ha vært kreftsyk en gang, er å slutte å ta bekymringer på forskudd. Jeg må lære meg å leve med perioder med uvisshet. Slik ble mitt liv.

Men for hver måned som går nå, dessto mindre risiko er det for at jeg får tilbakefall eller ny kreft, eller kreft med spredning.
Kreften min var liten, men den var særs aggressiv. Den mest alvorlige graden. Likevel er min prognose god,  cirka 75 prosent overlevelse, sier legene. Det må jeg holde fast på. Jeg skal ikke bli blant de 25 prosentene som får drittsykdommen tilbake og som dør.
Dessuten er dette lek med tall.
 Den største lærdommen etter å ha vært alvorlig syk og svekket er at jeg har forstått at helse er alt i livet. Uten helse faller det meste annet sammen.
Ta vare på helsa deres!
Den andre lærdommen er at jeg setter pris på hver eneste dag i livet, på hver eneste øyeblikk jeg får med barna mine og de jeg er glad i. At det å være frisk og ha noen å være glad i er det aller viktigste i livet.   At jeg aldri mer vil  klage over dårlig vær, dårlig service, en forkjølelse, køer eller andre detaljer. Jeg har nok heller ikke så stor sympati med venner eller kolleger som syter over slike uvesentligheter.
Jeg har dessuten lært meg å tenke hvor fantastisk heldig jeg har vært i livet. Tre flotte barn, fantastiske år som journalist  i Aftenposten, Dagens Næringsliv og NRK, spennende år i utlandet og at jeg rakk å realisere bokdrømmen før jeg ble syk.

Og ikke minst har jeg lært at jeg ikke er udødelig.  Før trodde jeg nesten det. Trodde aldri at noe kunne ramme meg,- supersterk og sunn som jeg var.

Det var mye rart som skjedde sist jeg var på Radiumhospitalet rett før jul. Det var rot i systemet, det var ikke bestilt alle undersøkelser, og det var feil tidspunkt på andre i forhold til den innkallingen jeg hadde fått ... Men jeg lar det være. Det var ergelig der og da, men det er en detalj.
Det vesentlige er at jeg har kommet meg gjennom en jul og nyttårsfeiring med venting uten å gå fra konseptene.
Hovedsaken nå er at jeg er kreftfri og at jeg lever uten smerter og vondter, bare noen detaljer av bivirkninger.

Å kunne fortelle barna og de jeg er glad i at jeg er kreftfri er en stor gave. Den største jeg kan gi og deres lettelse og glede er den største gaven jeg kan få. En lettelse som forteller noe om den smerten min sykdom har voldt andre.


Nå kan jeg senke skuldrene, og fortsette på livet.
Livet etter kreften.

2014 skal bli mitt år. Jeg bare vet det!

Og PS. Imorges mens jeg gikk i ventemodus etter burstafeiring for eldstemann på sengekanten i morges, rygget jeg rett inn i en flunk ny Audi som sto på tunet.  Forferdelig og unødvendig. En dum start på en dag som har inneholdt det meste,

Ventetid er verst

En ny runde.

Jeg har vært til ny runde med kreftundersøkelser.

Og da vi gikk inn på Radiumhospitalet var jeg utenfor meg selv. Nervene i spenn. Hadde sovet dårlig et  par dager før.

Kreftundersøkelser er ikke gøy. Usikkerhet er det verste. 

Registrerte alle de syke, de skallete , de bleke, de som lå i senger, de som satt i rullestoler.  Ikke min verden lenger , men samtidig veldig kjent. Ikke lenge siden . 

Jeg tenkte, skal Ikke tilbake i denne verden .

Fant avdelingen . Var presis , men ble bedt om å vente !

Det var rot med tid. På brevet jeg brakte med meg fra Radiumhospitalet til Radiumhospitalet  sto det klokken 09, i datasystemet klokken 12.30. 

Ikke tale om at jeg venter  så lenge , fortalte jeg den unge mannen i skranken. Han var imøtekommende .

Jeg ventet litt. Så lege og undersøkelser. Men så hadde de glemt å bestille mammografi og Ultralyd . Også blodprøver. 

Venting . Det ordnet seg . Alle undersøkelser ble gjenomført. Smertefullt er det . Særlig mammo mot det opererte brystet . Aner ikke hvorfor. Og igjen fikk jeg komplimenter . God hud , fin grohud, bra arr.  Brystene mine er "pene", umulig å se at jeg er operert og strålt. Fint det, men akkurat nå uvesentlig .  Tre og en halv time tok det med venting . . 

Ikke noe svar fikk jeg . Alt bra? Må vente . Vente .

Dro hjem. Tente stearinlys og fant en bok. La meg på sofaen . Sloknet. Sov i flere timer. Våknet av myke barnehender på kinnet. "Mamma, gikk det bra?!" Jeg reiste meg opp på albumene . Hodet verket.  "Håper det, tror det, men vet ikke så mye ennå. "

Smilte . "Ja , det går sikkert bra!" 

Ringte i dag. Alt bra?

Vet ikke . Må vente . Flere leger se, sjekke.

Som jeg hater ventetid . 

Og dumme meg som skrev på Facebook; "utenfor meg selv " og tagget Radium. Trodde jeg fikk beskjed straks. 

I stedet må jeg vente .

Og tro meg: det er verst for meg. 

Men det går helst bra! Fortsatt god advent !! 

  

Åpenheten har kostet

Sesongen for vinterbading er i gang. De kalde badene fyller meg med skrekk, glede og energi

I dag er det nøyaktig to år siden jeg fortalte omverden at jeg hadde fått kreft.
Beskjeden hadde jeg fått noen dager før.
Den gang følte jeg at jeg ikke hadde noe valg. Jeg måtte være åpen. Jeg kunne ikke gjemme meg.
Herregud,  eller som Christina Fiori sier, "mon dieu", jeg hadde akkurat realisert drømmen, jeg hadde debutert som forfatter!
Hvis jeg gikk i hi, kunne jeg jo ikke fortsette  å jobbe for at boken min skulle nå ut til nye lesere, jeg kunne ikke delta på bokarrangementer eller gi intervjuer.
Jeg valgte en åpen stil. Og jeg blogget.
Alle visste det samme. Jeg eide sannheten om min sykdom. Slik unngikk jeg spekulasjoner.

Denne bloggposten fortalte jeg om kreften: Fra himmel til helvete

Etterhvert fikk bloggingen sin egen dynamikk. Venner og kolleger fulgte meg. Andre kreftpasienter fant råd og trøst i bloggen.
Bloggen ble til og med lagt ut på VG.no, Budstikka, Aftenposten, Dagbladet,  Journalisten, NRK radios Ekko og mange andre omtalte bloggingen min.


Og ja, det ble mye AC, mye AC og kreft, mye AC og Christina Fiori Mørk, mye AC og bok.
Men selv om jeg var åpen, også i det offentlige rom, var det mye jeg aldri fortalte om.


Men mange ristet på hodet av meg. Jeg visste det.

Vi har valg, andre velger en annen stil.

Andre velger å gjemme seg. Isolere seg. Kanskje ikke fortelle om kreften, ihvertfall ikke om type kreft.
Jeg tok den helt ut, ville mange si.
Og muligens ble skrivingen også litt terapi for meg. Jeg fikk mye ut. Og de følelsene jeg ikke kunne dele på blogg gjorde jeg om til noe annet, større, verre eller bedre i det nye bokmanuset. For tenk, nesten hver dag i løpet av behandlingen skrev jeg litt. Ikke i de verste periodene, men ellers...


I går var jeg på tur med en god ny venninne. Ja, kreften har faktisk gitt meg nye venner. Vidunderlig er det. Vi tok bilde av oss selv der vi gikk på tur i solen og sendte det til legen som opererte oss begge. Kirurgen med gullskoene.
Fulle av latter, livsglede og latter ønsket vi å fortelle legen vår at vi var takknemlige og i god form
Etterpå snakket vi om hva kreften har gjort med oss. At vi selv om vi  prøver aldri helt blir som før.
At vi er glade som har hverandre. Fordi det er så mange andre som ikke forstår.


Da fortalte jeg henne hva jeg hadde hørt en venn hadde sagt om meg. "Er kreften blitt hobbyen hennes eller?" Noen har reagert på at jeg har blogget om kreften, noen mener jeg har vært for åpen, at  jeg ikke blir ferdig, at jeg ikke slutter helt å blogge om livet etterpå, at jeg svarer for mye når folk spør.
Min venninne sa. "Han tar feil, det er ikke hobbyen vår. Det er livet vårt."

Nettopp. Kreften er med oss selv om vi er friske. Tanken, frykten, smerten ligger der på lur, ikke alltid selvsagt. Men hver dag, noen ganger hyppigere enn andre, farer tankene og frykten gjennom oss.
Jeg som  før alltid tok god helse for gitt, vet at det er så langt fra sannheten.

Men jeg er lykkelig, enda mer lykkelig enn før,- bare litt trist av og til. Fordi sykdommen har gjort noe med meg og de jeg er glad i.

Å, jo, jeg har fått tilbake håret, mesteparten av energien, arret på puppen er vakkert og knapt synlig,  kroppen er min,  musklene er tilbake, neglene er vokst ut, øyevipper og øyenbryn likeså, hevelsene fra beina er borte, jeg lever, jeg jobber, jeg bader i kaldt vintervann,  løper, jeg er mamma og jeg skriver.
Men likevel. Jeg er endret.
Jeg har fått et mer alvor i livet. En mer intens tilstedeværelse.  En stor takknemlighet.
Jeg gir blaffen i trivialiteter og detaljer, og forstår  meg ikke på folk som klager over detaljer som forkjølelse, dårlig vær, dårlig service eller støv i krokene.
Jeg gleder meg over hvert sekund med barna, over reiser, over bading i kaldt vann, at kroppen min igjen er yogamyk, at kondisen er bra, at jeg har en jobb å gå til, at jeg har et nesten ferdig bokmanus, at alle rundt meg er friske, at jeg har gode venner og en flott familie, at jeg snart skal feire jul med de jeg er glad i.
Jeg lever og er uendelig glad for det!!
Likevel.
Å ha kjent på frykten, og ikke vite om jeg ville overleve noen uker, har gjort noe med meg.
Frykten ligger på lur. Den er bleknet, men den ligger der.
Og frykten og de vonde følelsene kjennes selvsagt ekstra sterke i tiden rundt nye undersøkelser. Tiden er der for meg nå,- snart.
Skrekken er tilbakefall. Skrekken er å få kreft på ny med spredning.
Jo, kreften var agressiv, men jeg har gode prognoser. Problemet er at legene ikke likevel helt vet. Noen av oss med gode prognoser får likevel tilbakefall.
Så mange sier. "Å, brystkreft, det er jo grei skuring. Legene er så flinke nå."
Det disse ikke vet er at behandlingen påvirker så mye i kroppen din, og at skulle vi få brystkreft igjen, brystkreft med spredning så er den uhelbredelig. Det finnes ingen effektiv kur mot metastaser. Brystkreftpasienter med fjernmetastaser dør.

Det er den vissheten og det alvoret som har tatt plass i meg og min  nye venninne. Som gir oss en intensitet, som gjør at tårene iblant kommer, men som også like mye kaller på latter


Jeg vet at mange ikke forstår. Folk er lei av kreft , lei av å høre om bivirkninger eller at livet er litt annerledes. Folk jeg trodde var venner er borte. Livet må gå videre, sier andre. Ja, livet går videre. Men det er et annet liv.
Jeg vil aldri få et like bekymringsløst liv igjen. Men kanskje det likevel er blitt et mer meningsfylt liv. Fordi jeg ikke tar noe for gitt lenger. Fordi jeg vet hvem som er venner, og fordi jeg vet hvem som er der uansett.
Og jeg vet med hånden på hjertet at jeg ikke kunne valgt en annen vei enn åpenhet.

Ut på tur med gode venner, det er terapi.

Naturopplevelser har alltid gitt meg mye.Men nå enda mer enn før!

Kroppen funker!

Krimgubber og kvinnelig pynt,- eller?

I helgen var jeg på krimfestival på Kongsberg.
Jeg var invitert der som forfatter, og fikk etterhvert også en annen rolle.

Landets første krimfestival viet en hel kveld til oss kvinnelige krimforfattere, og flere av oss fikk delta på scenen andre ganger i løpet av festivalen.

Menn i svart og grått. Menn med stor suksess. Og i bakgrunnen en ganske fersk forfatter som prøver seg med bok 2 .

Men en kvinnekveld, skulle det være nødvendig med slikt kvinnefokus i 2013?
Ja!!
Et annet sted i  landet, nærmere bestemt i Oslo i kveld , arrangerer Cappelen Damm krimfest.
Hvor mange kvinnelige krimforfattere står på scenen der?
En halv.
En halv? Det er ikke mulig. Jo, siden et ektepar har begått en krimbok.
En kvinnelig medforfatter. Og jammen meg står navnet hennes i liten skrift, den mannlige medforfatteren i fet.
Seriøst?

Menn, menn, menn og en liten flik av en kvinne.

Ellers bare menn. Alle dyktige, alle selger bra.
Men hvorfor gir ikke bransjen mer starthjelp til alle de kvinnelige forfatterne som kommer etter Unni Lindell, Karin Fossum og Anne Holt?
Jeg spør, slik jeg har undret og påpekt på denne bloggen før. Jeg spør, men har ikke alle svarene.

Mener dere virkelig at ingen flere kvinner er verdt å høre på, verdt å løfte frem?

Har det ikke slått  arrangører av litteraturarragementer at det kan være både berikende for miksen av programmet, for  publikum og ikke minst for forfatterne med både kvinner og menn som foredragsholdere, bokbadere, bokfortellere eller hva man skal kalle oss forfattere på scenen ?
Har det slått arrangørene at disse mannlige forfatterne i 40- og 50- og 60-årene er like, ( ok, et par er kanskje i trettiårene) de snakker likt, de tenker likt, og mange skriver likt.
Ja, jeg skriver med bred penn, men innrøm, det er en kime av sannhet i dette.
Menn, menn, menn, krimgubber eller krimgutter  hvis det har bedre valør.
Menn alt sammen.


 Og jammen ser de ganske like ut på scenen og. Grått i ulike sjatteringer, noen ikke fullt så grå, skjegg, blått, svart, jeans, jakke, skjorte, skjerf.
Men det verste er jo at de fremstår så like. De er stort sett enige. Det blir lite dynamikk av slikt.

Mannlige helter, mannlige kjeltringer, svake eller ikke alltid like svake, vakre kvinner som offer ( et hederlig unntak er Lahlum og Eystein Hannsen som har sterke kvinner som sine helter) utbroderende vold, krimhelter som drikker, som er frustrerte og skilte, jo det er mange likhetstrekk.
Men det selger jo, så jeg forstår også at bransjen satser på de sikre kortene i krimgubbene.

Og misforstå meg rett, jeg sluker også bøkene fra krimgutta. Leser  Jan Lier Horst,  Hans Olav Lahlum,  Tom Egeland, ØysteinWiik, Staalesen, Mæhlum,  Jo Nesbø og Torkel Damhaug og mange fler. Digger flere av dem veldig.  Forstår godt at dere selger, forstår godt at festivaler vil ha dere med. Og kjenner jeg dere rett, ville dere heller ikke forakte kvinnelig selskap oftere, eller hva?

Jeg har tro på blanda drops, både kvinner og menn på scenen og i sal, bak pc-en og i god stolen.



Vel. Regner med at dette kan være tema for flere bloggposter her. Verden går sakte fremover, saaakte.

Girl-power! Liv Rønneberg kjent fra Krimtimen på NRK intervjuer Alexandra Beverfjord og meg,

Men på Kongsberg tenker de bredere.
Der løftet de opp og frem oss kvinner.

Jo vi strålte på scenen, tror jeg!

At det er interesse for oss viser både dekningen i lokalavisen.
Flere av oss kvinner ble viet dobbeltsider. Jeg fikk en dobbeltside, Nytt blod-vinner et stort oppslag, Monika Yndestad, Sidsel Dalen likeså.
Og lokalavisen har også før skrevet om oss, kvinner og krim.

Primus motor bak festivalen på Kongsberg, Arve Fretheim , forteller at han ble inspirert av kritikken som noen av oss kvinnelige krimforfattere (å, som jeg hater å måtte slenge på kvinnelige)  kom med i våres mot Krimfestivalen i Oslo.
Der hadde arrangørene  i tre dager til ende viet plass til krimgubber i alle aldre, de fleste norske mannlige krimforfattere var representert, men bare 2-3 av de norske kvinnelige krimforfattere var funnet gode nok til å være med på scenen. Derimot hadde arrangørene invitert en bråte med utenlandske kvinnelige forfattere.
Jeg tvitret og skrev om dette på Facebook, og det ble oppslag om dette både på tv, radio og nett.

Her kan du lese hva jeg skrev etterpå.
KRIM, BARE FOR GUBBER


Kongsberg krim altså tok grep.  I år skal kvinnene synes på Kongsberg krimfestival.
Og vi kom.
Under tema; "Offer, purk eller skurk, men alltid like vakker " eide vi kvinner scenen. Fem kvinner på en scene en hel kveld. Alexandre Beverfjord, Marit Reiersgård, Sidsel Dalen, Monika Yndegård og meg, Anne Cecilie Remen. Arrangøren kalte oss "de mest talentfulle kvinnelige forfattere idag."
Slik ord varmer, både ferske og mer erfarne.

Action, uhygge og litt sex. Et flott oppslag om mitt forfatterskap, hvis jeg kan kalle det for det, i Kongsbergs avis, Laagendalsposten

Neste dag var det rom for flere kvinner blant menn på scenen. Trude Teige, Jorunn Thørring, Merete Junker og Monica Kristensen. Men de delte da altså fokus med krimgutta. De kom alle.
For det er veldig gøy og givende å møte interesserte lesere.
Og det funker kanskje aller best når det er både kvinnelige og mannlige forfattere på scenen samtidig.

Publikum strømmet til Kongsberg. Bøkene våre solgte. Vi strålte på scenen, leste fra bøkene våre, fortalte om handling, om skriveprosess, smilte, lo og hadde fantastiske dager.
Vi kvinner utfylte de mannlige forfatterne. Vi skapte variasjon for publikum.
Mye kunne jeg skrive om krimgubber i flokk, om oss kvinner som kommer etter Lundell og Holt, men det kan vente til en annen gang.
Jeg kunne også skrevet om krim skrevet av kvinner er annerledes, og ja, den er nok stort sett det, om hvordan er heller ikke tema her.

Jeg tenker at vi krimforfattere som er kvinner bør bli flinkere til å fremsnakke hverandre, kanskje vi burde på oss en variant av gubbevelde anført av Rivertonklubben.
For bare vent, vi kommer, hvis forlagene, bokhandlere og festivaler vil satse på oss.


Å, ja, jeg nevnte at jeg fikk en annen rolle også. Jo, en av kveldene ble det endring i programmet på grunn av sykdom eller så, og jeg ble spurt om å være bokbader.
Og jeg tok selvsagt den utfordringen.

Har fått invitasjon til neste års arrangement. Helgen i uke 43 neste år er allerede holdt av i kalenderen.

It`s a mens world!

Men unna vei, her kommer vi!

Ung bokselger!! Ung og ivrig etter å selge kvinnelig krim

Slik ser en operert pupp ut

Eller slik kan en operert pupp se ut.

Jeg lovet meg selv. Ikke naken hud. Ikke arr på denne bloggen.
Men nå kan jeg faktisk ikke dy meg.

Registrerer at andre stiller opp i all sin prakt og viser opererte bryst, andre viser flat brystkasse der brystet var før. Andre røde, dype arr. Og det er greit. Vi takler dette på ulik måte.
Men det som akkurat i dag provoserte meg var Dagbladet.no som slo opp på topp en naken brystoperert kvinne , bare for å vise henne frem. Og avisen slo opp mer enn det.
Blant de tre bildene de viste var det også et foto bakfra, med rompeballer og rompestreken  ( unnskyld språket) brettet ut i all sin prakt. Som førstesak på fronten på Dagbladet.no.
Og jeg lurer på hva har rumpeballer med brystkreft å gjøre?
Og visste den intervjuede kvinnen at tabloidavisen skulle slå henne så stort opp, spurte de om tillatelse til å bruke rompebildet på front?
Jeg lurer.



På en dag som dette, hvor det er så mye politikk å skrive om. Hallo, den blåblå snart-regjeringen har kommet med regjeringsplattformen...

Hvis avisen var opptatt av brystkreftkvinner, hvorfor ikke grave i hvordan den blå-blå regjeringen skal finansiere den 48-timers garantien om kreftdiagnose? Hvor mange flere radiografer, sykepleiere og leger må utdannes og ansettes?
Vil ikke dette gå ut over andre ting i en hardt presset helseverden?
Og hva er mistanke om kreft? Hvem skal definere om mistanken er velbegrunnet?
Hvorfor ikke fortelle at behandlingen kan varierer fra sykehus til sykehus, at kvinner må vente og purre opp for å komme til årskontroller? Det er så mye å gripe fatt i.
Ja, oppslaget med en naken og skallet kvinne med 3/4 dels pupp provoserte meg. Hva var nyhetsverdien?
Spekulativt uten tvil. Ønske om klikk er drivende. Det var ikke en gang avisens story.
Bilder og tekst var hentet fra damebladet Tara.
Der i et glanset damamagasin hører bildene mer hjemme enn i en nyhetsavis.
Historien hennes og budskapet hennes er legitimt. Det var hvordan Dagbladet slo opp tre ganske iøyenfallende bilder som jeg stusset over,
 Hennes motiv er greie. Hun er kjent blogger og journalist, hun ønsker å provosere og å ta bort mytene og mystikk om brystkreft. Hun vil vise seg frem hvordan hun er akkurat nå. Ikke på sitt vakreste.
For kreft , operasjon og cellegift er ingen skjønnhetskur eller energiboost for noen.
VG kjørte en annen variant av brystkreft-story i dag. Filmstjernen fra Forbrytelsen har også fått brystkreft. Media elsker åpenbart å skrive om oss.



Tilbake til Dagbladet. Bloggeren  mener det er for mange som sier at kreft har vært en velsignelse, og vil den rosa positiviteten til livs. Hun irriterer seg over alle de som sier at hun må tenke positivt, at det hjelper, at det bekjemper kreften. Hun er opptatt av at vi ikke skal skamme oss over kroppene våre, operert, strålet og cellegiftpreget.

Jeg er så enig .
Kreft har ikke vært noe annet enn styggedom, smerter, frykt og usikkerhet for meg.
Jeg er verken blitt et bedre eller klokere menneske.
Jeg er en tam kopi av meg selv.
Batteriene mine må lades opp hver dag. Usikkerhet om fremtid, om tilbakefall murrer i bakhodet mens jeg karrer meg tilbake til livet, til jobb, til romanskriving, til ferieturer, hytteturer.
Jeg er fortsatt ikke helt meg selv.

Likevel regner jeg med at jeg etterhvert blir mer som før.  Når et år eller mer til er passert.
Mer turbo-AC.
Kanskje.


Brystkreft forbinder mange menn, tror jeg, med tapt kvinnelighet.
Også kvinner.
Jeg husker da en ung mannlig Dagblad-journalist ringte meg og ville ha en kommentar på at Facebook stengte en norsk side  for brystkreftoperte.  Han sa "Det er jo en god del fordommer knyttet til brystkreft."
"Å, ja," sa jeg, "hvilke?"


Til stadighet får jeg spørsmål "Måtte du ta alt sammen?"
Nei, og hva så?
Spør folk en som har tarmkreft, hvor måtte du ta av tarmen? Eller en som har hatt testikkelkreft eller prostatakreft, har du fremdeles testikler intakt? Neppe!!
Folk er mer opptatt av om jeg måtte ta brystet eller begge  enn om jeg hadde spredning og er frisk.
For en underlig verden!

Jeg ser at folk stirrer dersom jeg går med utringete skjorter eller kjoler. Folk leter etter arr og merker.

Bryr meg ikke.
Jeg har fått et teoretisk forhold til mitt venstre bryst. Og  dette til tross, jeg føler meg like kvinnelig som før, med en levende og en teoretisk pupp.

Jeg har vært heldig. Man kan egentlig ikke se at brystet mitt er operert. Kirurgen med gullskoene har vært kjempeflink. Dessuten var svulsten bare 2 centimeter stor, den lå ikke langt inne i brystvevet, men nesten oppe på brystkassen. Kreften var kjempeaggressiv, og jeg hadde flaks at den lå der.ellers ville jeg oppdaget den for sent.
På grunn av tett brystvev og kulens plassering ville heller ikke en ordinær mammografi funnet kreften.
Det kunne vært noe å slått opp: Gir mammografi kvinner falsk trygghet?


Jeg har ikke fått stygt arr eller søkk i puppen, slik jeg var forberedt på.
Egentlig ville jeg at de skulle fjerne hele brystet.
"Ta det bort, " sa jeg til legen.
Men kirurgen med gullskoene ville ikke. Hun mente at jeg ville bli mer tilfreds med mitt eget bryst, så lenge det ikke var noen medisinske grunner til å fjerne det.
Derfor ser jeg lik ut på begge sider. Ikke noe forskjell i størrelse eller form.
Jeg kan fortsatt gå med utringning og bikini eller være naken i badstu uten å få mange nysgjerrige blikk.


Jeg sa tidlig at jeg ikke ville vise meg naken her, ville ikke vise frem arr, ikke naken hud.
Ikke bare er jeg reservert slik, likte aldri å sole meg toppløs på stranden den gang man gjorde slik. Jeg har også flere å tenke på. Barna hatet at jeg viste meg med bart skallet hode.
De ville blitt mega-flaue om jeg dyttet bildet av mine små nakne bryst på dere.
Derfor viser jeg bare det som synes over BH-en på bildet.

Jeg skammer meg ikke over mine bryst. De er egentlig som før,- utenpå.
.

Mitt venstre bryst er lite,- bruker BH i størrelse 75 b, som det høyre. Og det er  som nevnt ingen forskjell på brystene, annet enn et ørlite arr helt øverst, og huden på det venstre er mykt som hos en baby etter strålingen.
Jeg har et teoretisk forhold til det. Jeg lever , og det er hovedsaken.

Jeg skammer meg heller ikke over kreften og hva den har gjort med meg.
Jeg skammer meg ikke over puppene mine. Synes de egentlig er ganske fine, etter tre barn, et halvt liv og en tøff kreftbehandling.
Egentlig er jeg ganske stolt av puppene mine. De henger ikke en gang.


Og innrøm det gjerne. Dere lot dere narre av tittelen, ikke sant?

- Man kan ikke gjemme seg bak en blogg

En interessant dom i den danske varianten av Pressens Faglige utvalg ( organet som skal holde oss journalister i ørene, og som dømmer oss hvis vi ikke bryter pressens etiske regler)
Vi bloggere kan ikke gjemme oss bak at vi "bare" blogger.

Samme kriterier som gjelder media, gjelder også for bloggere.

Der stryker nok mange.
Som erfaren journalist ligger dette i ryggraden, og jeg har alltid så lenge jeg har blogget, etterstrebet å holde meg innen rammene.
Blogging har eksplodert.
Vi har rosa bloggere, matbloggere, mammablogger, motebloggere, politiske bloggere, kreftbloggere og bokbloggere,- og mange flere.
Noen mediefolk  blogger, men de fleste er drevet og skrevet av folk som ikke er flasket opp med etikk og presseregler.


Hvis dere vil lese dommen, finner dere artikkelen her. http://journalisten.dk/man-kan-ikke-gemme-sig-bag-en-blog

Dommen i danske PFU sier at en blogg må vurderes etter samme kriterier som en kommentarartikkel i en avis.
Vi må veie våre ord, vi må ikke henge ut andre, vi må ikke komme med æreskrenkelser, hvis noen kritiseres, bør de få samtidig imøtegåelse, med mere.

Her kan dere lese om  i Pressens faglige utvalg. http://no.wikipedia.org/wiki/Pressens_Faglige_Utvalg

Vi journalister må bedrive reportasjevirksomhet og annen journalistikk innenfor rammene av Vær varsom-plakaten. Les om den her.
http://presse.no/Etisk-regelverk/Vaer-Varsom-plakaten
eller her
http://no.wikipedia.org/wiki/Vær_Varsom-plakaten


Bakgrunnen for dommen er

Blogginnlegget "Ministerium sætter udbetalinger til Strand Consults ph.d.-stipendiat i bero” fra april måned får kritik i to  av fire punkter: Innlegget inneholder ukorrekte oplysninger, i tillegg til at  John Strand burde ha fått forelagt kritikken før publisering, altså hatt en sjanse til samtidig imøtegåelse.
Og der er akkurat denne regelen som norske journalister og redaktører bryter oftest, og som er gjen ganger i den norske PFU. 

Lisbeth Knudsen, chefredaktør på Berlingske, har den 23. maj i en e-mail skrevet til John Strand, at bloggene ikke ligger under for samme regler som en nyhet, og at rammerne er bredere for en blogg.

Men der tok hun altså feil.

Bra jeg har anonymisert de jeg har kritisert i min omtale av kreftbehandling  med mere altså... 
Og jeg har faktisk møtt leger som har vært kritisk undrende til min blogg, og som har minnet meg om Vær varsom-plakaten.
Det er mange rare dyr i skogen...
Håper og tror jeg kan min plakat.... 

Jeg rydder og sletter i bloggen

Som en del av det å vende tilbake til livet, har jeg bestemt meg for å rydde i denne bloggen.
Slette innlegg,  setninger og bilder som jeg nå synes er for personlig og utleverende.
Da jeg skrev bloggen under behandlingen, var det jo for å holde venner, kolleger og bekjente orientert.
Siden kom alle de andre følgerne med. Andre kreftpasienter som har funnet råd og trøst i mine skriverier.
Det er tross alt mye å hente i å søke opplysninger fra andre.

Jeg har vurdert å slette de fleste innleggene. Men samtidig så vet jeg at så mange følger bloggen fremdeles. Folk som står der jeg var for 21 måneder siden: Sjokkerte, redde og usikre på hva livet heretter vil bringe.
Hva betyr det å få kreft, hvordan er behandlingen, hvordan er det å miste håret, hva er det verste?

Jeg valgte å være åpen. Mange vil kanskje si for åpen. Men sammenfall av bokdebut og kreft ga meg ikke mye valg, tenkte jeg. Kunne ikke gjemme meg hvis jeg skulle selge bøker.


 Åpenhet har gitt meg oppdrift, kraft og styrke.







Fremdeles selv nå når den nesten har ligget brakk, søker flere hundre seg daglig til bloggen,
 Mange ender her ved å google kreftblogg.

Og det er nettopp denne googlingen som skremmer meg litt.
Hvis man googler Anne Cecilie Remen og bilder, finnes det alt for mange bilder der ute, jeg ikke vil skal være ute i det offentlige rom lenger.


Jeg vil ikke at så mange "syke" bilder av meg skal finnes på nett.
 Jeg er ikke herre over hva de brukes til av andre, selv om jeg har merket at de ikke kan brukes uten mitt samtykke.
Og jeg er ikke lenger like bekvem med at det finnes bloggposter som kan oppleves personlig  og kanskje vel sykelig i en annen sammenheng. Jeg vil ikke assosieres med kreften til evig tid.
Jeg er ex-kreftpasient.
Bilder og formuleringer som opplevdes helt naturlig underveis mens jeg var syk, fjerner jeg nå.
Det er en stor jobb, jeg må gå inn i hver bloggpost.  Fjerningen vil derfor  skje gradvis.
Og jeg er ikke helt sikker på om google-treff vil endres med det første.


Dette er et av innleggene jeg nå har redigert og slettet i .  Slik er jeg under parykken

Der skrev jeg: Ved å vise meg frem slik jeg ser ut under parykken ønsker jeg å si at jeg ikke skammer meg.
Slik er jeg nå!
 Jeg vil gi kreften et ansikt, mitt ansikt, et sannferdig ansikt.
Slik blir vi etter å ha fått cellegift. Hårløs hodeskalle, tynnere øyenbryn og færre øyenvipper..

Fjon erstatter det som før var et tykt hår med krøller eller fall ( avhengig av vær og vind)
Litt hoven i ansikt, veldig hoven i fingre og tær.

Jeg hadde et portrettbilde med ansiket mitt og det hårløse hodet. Jeg så vel ikke så ille ut, var heldig kanskje, men likevel bildet er voldomt for en som er uforberedt.

Og det viktigste er:

Dette er ikke meg lenger.

Og mange av bloggene fra i fjor sommer og ifjor høst har så redselsfulle bilder av en oppblåst hårløs AC, at det orker jeg ikke skal finnes noe annet sted enn på min PC. Likeså isbadende meg, trenger heller ikke finnes.


Hensikten med bloggen var at folk som brød seg om meg skulle kunne holde seg orientert om ståa og kreften. Slik fungerte  bloggen som en buffer og tidsbesparelse for meg. Jeg slapp å svare på mange spørsmål hver dag. Jeg slapp å fortelle den samme historien om igjen og om igjen. Jeg unngikk de verste spekulasjoner.
Folk visste hvordan det sto fatt med meg. Alle hadde samme versjon: Den som fantes her.

Mine venner, familie og kolleger trenger ikke å følge meg her lenger.
De møter meg på jobb, på trening, på fest eller, kjørende  i bakken, på butikken, på foreldremøter.
På alle livets arenaer.
Folk vet at jeg er kreftfri, at jeg er i livet igjen og at jeg er meg selv, stort sett.
Jeg er som dere alle andre, nesten.
Jeg vil ikke at folk som googler meg skal finne for mange utleverende bilder i fremtiden.

Derfor går jeg nå i gang og sletter. Hvor lang tid det tar før de er helt borte fra google, vet jeg ikke. Men heretter kan du ikke klikke deg inn og laste ned bildet, ihvertfall.

Jeg ønsker alle som kommer etter meg, alle de som får den sjokkartede beskjeden om at de har kreft. Hold ut! Den første tiden med uvisshet er aller verst. Siden blir behandlingen mer en jobb.
 Og langt der fremme venter livet. Litt annerledes kanskje, men likefullt ; det er ditt liv. Gjør det beste ut av det!

Takk alle som har vært innom bloggen min det siste halvannet året. Takk til alle dere som har sendt meg private meldinger eller som har lagt igjen hilsner på bloggen min. Det er fint å vite at bloggen har hjulpet andre til å komme seg gjennom kreftbehandling. Det er fint at pårørende lærer noe av å lese bloggen.

Her er klipp fra noen av kommentarene.

"Jeg har vært en fast leser av bloggen din siden jeg selv fikk diagnosen brystkreft i juli ifjor. Den har vært en uvurderlig støtte for meg underveis i min behandling. I innleggene dine har jeg funnet tips og råd - og ikke minst - livslyst og optimisme. Denne kampen skal vi vinne."

"Du har hele tiden vært mitt leksikon, både når det gjelder sykdommen, bivirkninger, behandling og nå tilfriskning. Du kommer ikke til å bli "hun bryskreftdama" for oss som har fått hjelp av deg og bloggen din. I min store familie, betegnes du som Anne Cecilie På direkten. Et sted hvor de kan lese mer enn det de føler at de får ut av meg. "

"Jeg har fulgt deg gjennom det siste året, og det har vært en ære og glede og fulgt deg på din tøffe reise."

"Dette var som å lese min egen historie som kreftsyk! Du har fortalt den på en veldig enkel, men sannferdig måte! "

"Kom tilfeldig over innlegget ditt og jeg må si det traff meg,rørte meg:)Skrevet på en enkel men så utrolig god måte.Jeg kjenner meg så til de grader igjen,tenkte:Jøss det er som høre min egen historie!"

"Jeg fikk samme diagnose som deg i januar i år og har gått igjennom akkurat samme operasjon og behandling. Derfor har jeg hatt stor glede av å lese hvordan du har opplevet sykdommen og behandlingen. For meg har sykdommen blitt litt mindre skummel."

"Jeg har vært igjennom nøyaktig samme kurer, og ble ferdig 14 dager før deg. Det har vært svært nyttig å lese om alle vonde bivirkninger jeg kjente igjen,jeg fikk ingen bekreftelse på at det var "normalt".
For meg har bloggen din vært viktig, du har klart å sette ord på følelser jeg kjente igjen, men som jeg ikke kunne dele med andre. For, ingen kan forstå, som ikke har følt på frykten og fortvilelsen det å få kreft er."

"Jeg har vært gjennom akkurat samme behandling som deg, men lå litt etter. Greit å lese andres/ dine erfaringer om sykdommen og behandlingen. Jeg har også lest boken din og kommer sikkert til å lese din neste bok også. "


Tilfeldig valgte kommentarer fra siste tiden. 
Takk for alle godord! De varmer.

Og takk til alle som har giddet å følge meg, og å  lese paadirekten!

Leserne har gitt bloggingen en større mening enn å bare orientere folk om min behandling og status.
Jeg har lært mye av dette.

Hvil i fred, Gregers

I  strålende solskinn tok flere hundre avskjed med Gregers fredag ettermiddag og kveld.
Den sterke, livsglade mannen som levde 12 år lenger med kreft enn legene ga ham.
Bisettelsen var vakker, enkel og selvsagt uendelig trist. Haslum krematoriums store kapell var fylt med familie, venner, kolleger og blomster.  Bjerketrærne vaiet utenfor de store vindusflatene i kapellet, himmelen var mørkblå, solen sendte gyldne stråler over naturen utenfor.  En perfekt Gregersdag.
Flotte taler, Gregers yndlingsmusikk, men da vi reiste oss for å ta endelig avskjed, og kisten ble senket, fikk Gregers oss alle til å le gjennom tårene.
Han hadde regissert hver minste detalj og ut av høytalerne dundret en melodi som var en så sterk kontrast til den triste stemningen vi var i der og da.

Det var helt magisk hva Gregers greide.
Han ga oss følgende glade og humoristiske sang:
Monthy Pytons "Allways look at the bright side of life."
Alle ordene fikk en ny mening og dybde.

Gregers ville at vi skulle le, tenke på det beste livet kunne gi og ikke deppe. Gregers hadde tenkt på hvordan vi skulle ha det under hans bisettelse.
Det var mer enn sterkt og magisk. Ingen ord kan forklare den stemingen, det lyset som la seg i kapellet.

Men for meg personlig fikk denne melodien meg til å strigråte. Jeg hadde greid å holde igjen til da.
Med hans siste beskjed til oss ble han så levende igjen.
Det var som om Gregers sto der i midtgangen, levende og engasjert, lang og senesterk, lys, smilende og glad.
Han ville at vi skulle gå ut av kapellet oppløftet og lykkelige over livet, med gode minner av ham, at vi skulle sette fra oss bilen og drikke vin og chaampagne på minnesamværet etterpå.

Og, ja, vi lo eller humret gjennom tårene.

Gregers mente at de 14 årene med kreft var de beste i hans liv. Han levde mer intenst, satte mer pris på hver dag, hver gode opplevelse, fant trøst og styrke i naturopplevelser og i samvær med de nærmeste.
Alt dette har han skrevet bok om. Og det er en sterk og personlig beretning samtidig som boken er full av råd til andre med kreft og deres pårørende. "Kreftens gleder", heter boken betegnende nok.

Jeg greier ennå ikke å se med så blide øyne på kreften. For meg representerer den smerte, frykt, et liv på vent.
Men da jeg besøkte Gregers på Hospice Stabekk et par uke før han døde, sa han oppmuntrende. "Etterhvert vil du skjønne at sykdommen har endret deg og fått deg til å sette mer pris på ting, og du vil kunne se at kreften har gitt deg styrke."

Jeg skrev om Gregers her. http://paadirekten.blogspot.no/2013/08/et-mte-med-en-mann-som-vil-d.html

Den siste SMS-en jeg fikk av ham to dager før han sovnet inn. Da lurte han på hvordan en jobb-tur til Myanmar hadde vært, og han ønsket meg lykke til med reportasjene jeg skulle lage. Og han fortalte at han hadde gode dager med konstruktive tanker . Resten er privat.

Så kort er det mellom liv og død. En dag en SMS og noen tanker, neste er man borte fra denne verden.

Det var første begravelsen eller bisettelsen jeg var i siden jeg fikk kreftsykdommen for 21 måneder siden. Jeg har mistet to andre tidligere kolleger i vinter, men var begge gangene forhindret fra å delta. Den ene var for Janina og den andre var for Kåre Valebrokk.   I vinter var jeg veldig lei meg for at jeg ikke kunne delta , men nå tenker jeg at jeg i vinter kanskje ikke ville hatt nok avstand til min egen sykdom til å takle slike avskjeder.

Det er sterkt å se hva denne kreften gjør med mennesker, og det var nok ekstra sterkt for meg å delta i en slik avskjed for Gregers, nettopp på grunn av kreften. Det minner meg om hvilken alvorlig sykdom det faktisk er,- og hvor usedvanlig ( bank i bordet) stor flaks og hell og lykke jeg har hatt som er blitt frisk.

Jeg har fått et mer realistisk syn på livet og døden. Tar ingenting for gitt lenger. Vet det er tilfeldigheter som avgjør hvem som får leve og hvem som dør tidlig.
Jeg var på den heldige siden av statistikken. For hver måned som går, blir jeg tryggere på at jeg ikke får tilbakefall ( det kommer helst de første par årene etter endt behandling).
Og jeg håper at jeg med tiden kan se på sykdommen og behandlingen med mer positive øyne,- at jeg lærer noe av Gregers livsvisom.
"Allways look on the bright side of life.  Always look on the light side. "
Og her er orginalen slik den ble spilt.
http://www.youtube.com/watch?v=jHPOzQzk9Qo

Hvil i fred, Gregers. Vi glemmer deg aldri.