Sorry, men mye kjedelig på Bokfestival

I helgen har jeg vært på bokfestival i Oslo. Byen var full av bøker, forfattere og stolte forleggere i tre hele dager .

 Å,  denne deilige forventning som lyser ut av alle forfatteres øyne når de forteller om sitt nye bokprosjekt.  Jeg kommer aldri til å glemme den sitrende følelsen jeg hadde for nesten et år siden da jeg holdt min første bok i hånden.

Neste år er jeg der kanskje igjen på scenen foran publikum stolt og ivrig fortellende om min nye roman. Jeg synes det er skikkelig gøy å være med på bokarrangement, elsker å møte lesere, jeg har lært meg  faktisk å like å være på en scene. Har ikke alltid gjort det.  Men jeg har lært meg at det er viktig å være godt forberedt, ha en story, en rød tråd, samtidig som man må ha evnen til å improvisere.
Ikke sjelden endrer jeg litt etter å ha sett ut hvem som sitter i salen. Hvis det bare er veldig godt voksne damer leser jeg for eksempel ikke de mest pirrende sexscenene i boken. Hvis det er mange menn i salen  derimot... satser jeg på rå action!

Men altså Oslo Bokfestival. I helgen har jeg bare vært tilhører. Bokfestivalen er for forfattere som har en rykfersk bok, ikke for fjorårets debutanter.
Jeg skal ikke fortelle om hvordan det var å være ute i den store verden med mitt ultrakorte hår, annet enn at det var mange som ikke kjente meg igjen... uhu... Men det går jo over. Heller ikke at det er andre gang jeg var i sentrum siden påsketider, kreften min er ikke en del av denne bloggposten.

Det er morsomt å høre andre forfattere fortelle om sine bøker, og jeg hadde på forhånd plukket ut seanser som jeg tenkte var matnyttige for egen del eller som jeg bare hadde lyst til å høre på.
Men jeg må si at  mange av disse showene var kjedelige.
Det ble for mye litt av alt.
Tror både forfattere og arrangører hadde hatt mye å hente på å spisse hver seanse tydeligere.
Jeg vil ikke henge ut noen spesielle, men i helgen var jeg på flere seanser hvor tittel på bokshowet ikke sto til innholdet.
Men enda verre. Mange av bokarrangementene var direkte kjedelige. Med lite fremdrift, dårlig fokus, lite spennende fortellinger og lite energi og utstråling fra forfatteren. Det er alt for mange sjenerte og forsiktige forfattere!
Unntak finnes selvsagt. Krimforfatter Trude Teige er tydelig på scenen, hun er proff, hun er journalist og er dreven i å tenke ut en story som fenger på scenen. Hvordan hun hadde fått ide til sin siste krim var direkte spennende å høre på.  Hun ga av seg selv og fortalte hvordan hun ble inspirert til å utvikle plottet. Jeg gikk prompte og kjøpte boken hennes, Svik.
En annen jeg alltid synes det er spennende å høre på er Jan Kjærstad. Han gir av seg selv. forteller om frustrasjoner og usikkerhet, og at det ikke er en strak vei å skrive. Dessuten har en på sin måte ustråling.

Aslak Nore og Øystein Wiiks felles seanse om spioner og røvere var også lyttbar, selv om forhåndsomtalen lovet mer enn showet.  Bøkene deres," En norsk spion" og "Hvit panter" er nok veldig forskjellige, men likevel var seansen vellykket: Den hadde en form for rød tråd fordi forfatterne evnet å spille på hverandre, hverandres bøker og helter,- og bruke humor. Og Wiik, kan jo i likhet med Jo Nesbø, spille på mer en sitt forfatterskap på scenen. Wiik legger nok mer i forberedelsene enn de fleste av oss andre forfattere. Selv om få av oss forfattere kan synge, kunne nok mange av oss snappe opp litt inspirasjon fra hans bok-musikk-show.
Ikke for å kopiere. Det handler mer om at vi forfattere må jobbe med å finne hver vår stil i møte med leserne.


Jeg tenker ihvertfall at det er nyttig å se andre forfattere fortelle, og tar det med meg hjem som inspirasjon. Tenker at det er så viktig å vise energi og utstråling når man forteller om boken sin, være begeistret, holde på den sitrende forventningen. Alt for mange flinke forfattere er for beskjedne på scenen. Forlagene gjør dyktige forfatterne en bjørnetjeneste ved å ikke veilede dem i å fortelle kort, konsist og spennende om bøkene sine.
  Jeg fikk selvsagt ikke med meg alt i helgen, og det var sikkert flere strålende seanser som en kritisk  sjel om meg ikke fanget opp. Og jeg er sikkert for kresen, er bortskjemt gjennom alle årene som journalist. For de fleste publikummere  og bokelskere er det jo stas å se forfattere og kjendiser snakke, og ha mulighet for å møte dem etterpå, kjøpe en bok og få en hilsen i boken.

Jeg tenker likevel  at arrangørene kanskje må være flinkere til å finne gode intervjuere. Spørsmålene blir ofte for slappe, det er dårlig dramaturgi i rekkefølgen på spørsmålene, det er for lite tempo og energi på scenen. Det er ikke alltid at det er forfatterens skyld at showet blir kjedelig.

Om jeg fikk med meg noen triks til mitt nye bokprosjekt? Nei, forfattere flest er nok ikke så rause på å dele sine hemmeligheter.

Og PS: Nå risikerer jeg vel slakt av mine egne bokarrangement. Og bare for å si det. Jeg er ikke dreven eller noe spesielt god, jeg er ikke utlært på dette, men jeg tenker på jobben på scenen som en salgsjobb, du skal selge deg selv som forfatter og - hvor du har få minutters nådetid. Fenger du ikke fra start, er løpet kjørt, og publikum kjeder seg. Jeg får hetta hvis jeg merker at folk kjeder seg.
Kjedelig dette?

Og PS2 : Sist uke er brukt til å lade batterier på hytta. Sove, sove, sove, gå på turer, sove, skrive, bade i havet og sove.

Fest for livet

Jeg er glad i å markere livets høydepunkter. Vi har ofte fest i vårt hus. Heldigvis liker både små og store  det, og vi har en stor omgangskrets. Vi er priviligerte slik.

Da jeg begynte på cellegiften rett etter nyttår hadde jeg fest for venner, gode naboer og kolleger.
Det var min egoistiske måte å samle alle de jeg hadde lyst til å se før jeg vinket ha det til denne verden... ihvertfall med hår og med god helse..
På festen lovet jeg at jeg skulle ha fest i månedsskiftet august -september, etter en god sommer med oppbygging av kroppen. Ville være i form til fest, tenkte meg,  behandlingen skulle jeg jo være ferdig med i mai.
Det jeg ikke visste da var at kreften var tøffere og mer aggressiv og behandlingen skulle vare ut august.  (jeg måtte ha tre måneder ekstra med cellegift.Hele juni, juli og august gikk med.)
 Sommeren forsvant.
Så jeg er akkurat ferdig med behandling. Har ikke akkurat fått hentet meg inn ennå.

Men fest  ble det som lovet.
Kan ikke gå fra noe jeg har sagt, selv om mann og flere mente det var galskap.
Men jeg er sta. Dessuten; Hvile kan jeg gjøre etterpå.

Denne gang  var det også av egoisme. Slik prøvde jeg å se alle og takke alle sammen. har ikke krefter til å treffe alle jeg vil ennå.
Jeg samlet et utvalg  av folk som har vært der det siste året til uformell fest i hage og hus. Heldigvis var det sol og varmt, så vi spiste ute.
 Badeengler, turkamerater, nabovenner hyttevenner gode kolleger, flørtepuser, lunsjvenninner, fransk-jenter, barndomsvenner, studievenner,nye venner, chat-venner, forfattervenner, barna og mannen min.
I løpet av kvelden var 70-80 innom. Jeg kunne ha invitert mange flere, men et sted må man sette grensen.
Et par hundre franske pølser, og jeg skal ikke  fortelle hvor mye vin og øl som forsvant.
Men jeg hadde en stor kveld som varte lenge.
Det var mye å ta igjen!

Det å få kreft, er en ensom greie. Du mister utseendet ditt, du mister helsa di, du mister jobbidentitet og du mister også kontroll på livet ditt. Kreftbehandlingen tar fra deg alt. I bytte gir den deg smerte, frykt og ubehag.
Du kjenner deg naken, du ser kjernen i deg selv.

 Jeg har valgt å være åpen om sykdommen. Men smertene har jeg holdt for meg selv. Smerten, frykten, tankene, jeg har ihvertfall ikke delt det med mange. Noen veldig få har fått en liten titt inn til mine innerste tanker, inn i sjelen min.
Det har tro meg vært tunge stunder. Kreft er en jævlig sykdom som gjør deg redd, en  jævlig behandling som volder deg smerter og ubehag.

Det er om å gjøre å ikke miste sjelen din, motet og humøret på veien.
Av og til har jeg lurt på om jeg har orket det.
Men selvsagt har jeg det. Neste time, neste dag har alt sett lysere ut.

Året har lært meg mye.
 Jeg vil bruke livet mitt på det som betyr mest for meg. Ikke vits å gå på akkord med seg selv. Kjærlighet til barna er større enn alt annet.
Jeg har sett hvem som er venner og hvem som bare er bekjente. Men livet byr på herlige overraskelser. Bekjente er blitt venner, og jeg har til og med fått helt nye venner!
Men viktigst: Jeg har bekjempet dritten, jeg har fikset behandlingen, jeg døde ikke av den agressive behandlingen, jeg beholdt vettet og motet med god hjelp av hundrevis av gode støttespillere, familie, venner, naboer, ekser, kolleger.
Så mange gode folk har fulgt meg opp på alle mulige måter. Mailer, telefonsamtaler, chat, turer, gode middager, lunsjer, uventede besøk, isbading, hytteturer, blomster på døren, spa, smågaver, massasje, latter, ærlige samtaler. Gode folk som har vært der for meg hele tiden, ikke bare i starten da kreften hadde nyhetens interesse.
Så mye å feire, så mye å markere.
Denne kvelden kastet jeg parykken for godt, tok på meg  rød kjole og høyhæla sko og var kveldens om ikke dronning, så ihvertfall vertinne med kveldens bredeste smil.

En kveld  med huset fullt av vennlige mennesker, ikke rart jeg bare hadde jeg det supergøy!
 Glad! Takknemlig! Litt hyper.
Selv om det helt sikkert tar meg noen dager å hente inn krefter igjen.
Til uken reiser jeg på hytta for å sove, hvile, gå på turer, svømme i havet og kanskje skrive litt også.
Jeg er begynt på veien tilbake til livet.

Slutt å røyke da, kompis!

Hver dag da jeg gikk fra parkeringsplassen på Radiumhospitalet til hovedinngangen for å få min daglige kreftdøder-dose passerte jeg et leskur. Det luktet vondt allerede før jeg var fremme. Sur røyk.
Dere lesere har sikkert nå forstått hva det var.
Leskuret var et krypinn for røykere.
Der satt de sammenkrøpet med giftpinnen i munnen, kreftpasienter. De sugde nikotin inn i sine plagede kropper. Mange av dem i rullestol, andre så tynne og svake, at det var et under at de hadde klart skrittene til skuret.
Det er ikke mye forskerne vet om årsakene til kreft. Men de vet at røyking øker risikoen for å utvikle sykdommen.
Felles for menneskene i skuret var at de så usunne ut, mer usunne enn meg, følte jeg ihvertfall .
Mange av dem satt endatil med oksygenslange i nesen. Andre med stativ med instravenøs medisin, noen med cellegift.
Når solen skinte var hele plassen foran hovedinngangen full av  røykende kreftpasienter.
Jeg fikk vondt inne i meg.

Kreftbehandlingen koster mye menneskelig, av smerter og lidelse, den koster samfunnet masse, masse, likevel sitter dere der og røyker! Dere vet jo at røyking er en av risikofaktorene for å utvikle kreft. Dere må vite at kullosen motvirker effekten av cellegiften og strålingen?
Ok, jeg forstår sigaretten er vanedannende. men det er sukker og. Jeg var en godtemoms, da jeg fikk kreft , sluttet jeg med sukker. Vet kreften elsker sukker. Enkelt valg for meg.
Hvorfor er det ikke for dere, tenkte jeg.
Jeg sier ikke at jeg er noe bedre eller klokere enn dere, men hvorfor slutter dere ikke med den giften nå når dere er syke?

En dag da jeg satt og ventet på at det ble min tur utenfor stråling 3, overhørte jeg en samtale mellom to andre pasienter, den ene en kvinne rundt 40 som fortalte at hun hadde barn hjemme, den andre var en  eldre mann som akkurat hadde mistet kona si i lungekreft. De snakket om sigarettene de savnet akkurat da.   Kvinnen sa at hun syntes det var pyton å sitte på venteværelse uten å kunne røyke. Jeg så opp da hun sa det, hun var nemlig tilkoblet et cellegiftapparat også.
"Etter behandlingen nå, som jeg gleder meg til å få meg en røyk! Et par timer uten er jo rene torturen."
Jeg hadde lyst til å filleriste kvinnen, men bøyde meg bare over boken min igjen.
Men hallo, hvor var hun? Hadde hun skjønt alvoret? Det er ingen fest å få spredning av kreften.
Det står advarsler på skjemaene vi får om at røyking reduserer effekten av behandlingen.

Men nå kommer jeg egentlig til det jeg ville fortelle, om møte med  kompisen som tittelen lovet. Eller kompiser er vi vel ikke, men gamle kolleger i mange år. Jeg vil ikke røpe mer.
Men altså; En dag jeg småløp innover korridorene for å rekke stråletimen min, møtte jeg  ham, en gammel god bekjent. En jeg har jobbet med i mange år.
Han satt og ventet utenfor et undersøkelserom.  Først kjente jeg ham ikke igjen. Han så annerledes ut. Blekere. Tynnere. Mindre selvsikker.  Redd.  Jeg stoppet og sa navnet hans, litt usikker på om det virkelig var ham. Men det var det.
Han reiste seg også litt usikker, men så kjente han meg igjen, til tross for  sixpence og kort hår.
Fordi det var åpenbart at vi var der i samme ærend, og jeg fortalte for å bryte isen at jeg hadde hatt kreft.Da fortalte han  jo det var jo derfor han var der. Hvordan kreft har du fått da? spurte jeg. Men jeg visste allerede svaret. Han var jo en storrøyker.  Og jo, han hadde fått lungekreft. Og han sa lakonisk at det tok noen tiår med røyking før han fikk sykdommen..
Vi utvekslet noen erfaringer, eller det var kanskje mest jeg som gjorde det, men så måtte jeg løpe videre.
Da jeg lå under strålemaskinen, tenkte jeg : "Søren hvorfor sa jeg ikke til han: " Slutt å røyke nå da! Behandlingen virker bedre hvis du lar være."
Tror han hadde fikset at jeg sa det.
Men jeg så ham ikke etterpå da jeg var ferdig. Heller ikke noen av de andre dagene på Radium .
Men hvis du leser dette, tenk over det da, kjære du gamle kollega, selv om det er deg og du har alltid røkt, det går an å la være?
Behandlingen virker bedre om du ikke røyker, og i fremtiden er det heller ikke lurt å røyke om du er redd for tilbakefall, eller?
Vi har livet kjærere enn en sigarettpakke eller en sjokolade, har vi ikke?
Og slapp av, jeg forteller ingen at jeg møtte deg der, ja jeg røper ikke hvem du er.

Om "case"-enes tyranni i media

I dag løp-gikk jeg en lang tur alene med bikkja. Kjente jeg var møkk sliten i hodet etter det siste døgnet.  Skulle egentlig reist på hytta og hadde gledet meg til duggfriske bad i havet, lange turer, sove til jeg våknet av meg selv og stillhet  Men jeg utsetter turen til Sørlandet.
I dag fikk jeg ikke ro.

I morges våknet jeg av at det lå meldinger fra Journalistens redaktør  (fagbladet til oss journalister) på telefonen.  Fagbladet ville gjerne legge ut bloggen min fra i går på nettstedet Journalisten.no.  Bloggen   om at det er sunt for journalister å oppleve selv å bli intervjuobjekter. Skrev den etter at jeg var  brettet ut over to sider i søndagens VG. Jeg visste selvsagt at  reportasjen kom, hadde blitt intervjuet tidlig juli en gang. Likevel fikk både det bærende bildet, ingress, og totalpakka  meg til å skvette.  Det var dette jeg formidlet på bloggen igår. Om medias makt. Noen tanker om at ikke alle, og ihvertfall ikke jeg selv, alltid er hundre prosent bevisst den enorme makten vi utøver, hvordan det vi skriver, vinklingen vår, hva vi utelater kan påvirke enkeltmennesker og deres pårørende.


Det kunne  ikke skade om Journalisten gjenga bloggen, tenkte jeg.  Uansett ville det bli en liten sak  langt ned på siden eller i sidespalten. Kanskje det ville bidra til at en eller to journalister til reflekterte over hvilken makt vi journalister egentlig besitter.

http://journalisten.no/node/38132

Og plutselig raste det  inn med støttemeldinger  på mail, sms, twitter og via Face.  For blogginnholdet mitt endte som toppsak på Journalisten.no.  Formuleringen min "Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter.Da ville de kanskje bli litt mer ydmyke. "  ble  retweetet av mange på Twitter, og jeg fikk mange flere følgere. Mange mediefolk, redaktører.
Jeg fikk litt klump i halsen. Tenkte at dette også kunne oppleves voldsomt av VGs journalister. Min blogg blir lest av mange, i dag fikk den endatil nye lesere. Bloggen min kan oppleves urettferdig for reportasjeteamet.  Jeg har på den måten også litt makt som blogger,- jeg prøver å være bevisst den.

Før turen fant jeg frem gårsdagens VG som fortsatt lå i bilen,  bladde opp til sidene og så igjen på det fæle bildet av meg og på settingen, og grøsset. Det er ikke meg. Jeg er ikke dødssyk. Skal ikke dø av kreft, ihvertfall ikke nå midt i livet.
Mønstreet igjen bildet av meg med de tømmerstokk-bena. Kan ikke en gang huske at jeg noengang har sett så ille ut. Det er utrolig hva man holder ut, når man må, tenkte jeg. Og utrolig hvor fort man glemmer hvor fælt alt er. Hvor fæle bivirkningene av cellegiften er.
Et bilde av en kreftpasient er ferskvare. I sommer da bildet ble tatt  syntes jeg ikke at jeg så helt jævlig ut. Men det synes jeg nå.
Men det er jo mer enn bildet som ikke rimer. Tenkte på det mens jeg gikk tur. Hvorfor denne reportasjen var annerledes enn andre reportasjer hvor jeg før var intervjuet.
Det handlet om mer enn at kreften er personlig, og at jeg er redd for barnas reaksjon. .Alt det jeg var sitert på i reportasjen stemte. Problemet var alt rundt. Alt det dystre. Kreft dør man av, var hovedbudskapet til artikkelen.

Jeg tenkte på alle de gangen jeg er intervjuet. Om jobbskifter, om kontroversielle saker, om omtale av millionsøksmål mot journalisten Anne Cecilie, ( ble frifunnet) om drapstrusler jeg har fått som journalist, om det å skrive bok, til og med om kreften, om puppekø, om bokhandlerenes makt, om stenging av Facebook for brystaksjonen.
Jeg har vært intervjuet på radio om drapstrusler, vært i alle store aviser med boken min og med kreften og jeg er blitt vekket av en Se og Hør reporter en lørdag morgen en gang om en sak hvor en kjendis hadde sterke oppfatninger om meg og min journalistikk.
Alle disse sakene har handlet om kalde eller myke fakta, noe med meg har vært fokus for artikkelen eller innslaget..

Plutselig  midt i en bakketopp i skogen forsto jeg hvorfor det denne gangen  var annerledes. Det handlet om mer enn at artikkelen var personlig, om liv og død.

Alle de andre gangene jeg før er blitt intervjuet har jeg vært en ressursperson, en aktør,  journalist, leder, forfatter, forfatter som fikk livet snudd på hodet av kreft. Den store forskjellen denne gangen var at jeg i søndagens VG var det vi på journalistspråk kaller et "case".  Et skarve case. Et eksempel avisen brukte for å illustrere og fortelle om en trend.   En som passer inn i historien, og ikke en person historien handler om.  Vi bruker case til helsestoff, til forbrukerstoff, til økonomisaker, you name it. Case skaper nærhet og identifikasjon, gjør artikkelen mer forståelig for leseren.

Jeg kjenner meg igjen, både som reporter og som leder. Har du et godt case, er saken reddet. Uten case, ingen sak.
I NRK bruker mange reportere som kanskje ikke har stort kontaktnett fellesmailen på huset til å spørre kolleger etter case til ditt og datt.(Akkurat det er veldig irriterende, og jeg lurer på om journalister ikke har nettverk)  Journalister bruker som regel vanlige folk som caser. Folk som ofte ikke kan mediespillet. Det er det enkleste.
For VGs journalister var jeg et case, men de visste jo at jeg var erfaren journalist og kunne spillet.
Men jeg var likevel litt amatør her, fordi jeg ikke forsto rekkevidden av det jeg stilte opp på.
Problemet med mitt case var at jeg egentlig ikke sto til sakens fokus. Jeg overlevde kreften, mens artikkelen påsto at  kreft er en sykdom vi kommer til å dø av.  Jeg var anti-historien i reportasjen. Ellre lyspunktet i den dystre reportasjen, om du vil. I Tv er det aldri en god måte å lage reportasje på,  Å komme med et negativt case, det blir forvirrende.
.
Det er derfor også at det oppleves så skremmende. Bilde av ugjenkjennelige oppblåste jeg i en reportasje som handler om hvilke sykdommer vi skal dø av. Jeg vil ikke og skal ikke dø av kreft nå ihvertfall, ikke før om minst 40 år!

Journalist møter seg selv i døren

I dag skvatt jeg skikkelig. Visste at reportasjen kom i VG denne søndag. Men jeg skvatt av flere ting. Først av det gamle bildet, tatt for nesten to måneder siden, rett etter seks måneder på cellegift., før strålingen og før jeg fikk hår. Med parykk og blubbete, oppblåst kropp ( masse vann av cellegift) går jeg  i landets største avis langs stranden i Sandvika.
Reportasjen skulle egentlig stå på trykk i juli, men ble utsatt. Slikt skjer.
Men jeg og mine omgivelser kan se at bildet er gammelt, mens jeg ennå var syltet skikkelig på cellegift og alle medisinene jeg måtte spise for å tåle giften. Jeg er ganske ugjenkjennelig og ser ut som en kjempe.  Jeg tilbød avisen denne uken å få tatt et nytt bilde av meg. Jeg ser jo ganske annerledes ut nå enn jeg gjorde tidlig i sommer. Men de ville ikke det, eller trengte ikke det.

I dag ser jeg litt sunnere ut, håper jeg, selv om jeg ikke er der jeg var for ti måneder siden. Jeg er fortsatt preget av cellegiften, men jeg er slankere og ser vel nesten normal ut, med unntak av håret da.

Jeg skvatt også av vinklingen på artikkelen. Jeg trodde fokuset mer var "Før døde man av kreft, nå overlever de fleste. " I stedet var altså fokus: "Stadig flere dør av kreft , men Anne Cecilie var heldig."
Avisen tok kontakt med meg tidlig i sommer og jeg forsto altså at de ønsket å lage noe på hvordan det var å overleve en sykdom som før var dødelig, i tillegg til endring i sykdomsmønster i befolkningen. Jo da, de sa at de også ville skrive at mange dør av kreft.
 Har ikke turt å vise artikkelen til mine tre barn enda. Frykter deres reaksjoner. De er ikke lenger så redde for kreften. De vet jeg har bekjempet dritten.  Men det er voldsomt å se sin egen mor over to sider i avisen, med fokus på sykdom og død. Vil ikke at de skal bli urolige igjen for fremtiden.


Jeg fikk en varsel på mail om artikkelen fra Retriever i morges på telefonen ( forlaget Aschehoug abonnerer på en slik tjeneste for alle forfatterne sine) og jeg dro bort til nærmeste bensinstasjon for å kjøpe VG og Dagbladet. Jeg leste artikkelen  i bilen og gjemte avisen.
Som barn av sin tid leser også mine unger mest nettaviser heldigvis, og artikkelen finnes bare på papir. Kanskje naivt, men jeg håper de slipper å se oppslaget.

For jeg skal ikke dø nå, jeg skal ikke dø av kreft. Og det står også i artikkelen. Det er bare at hovedinntrykket til artikkelen sier at man dør av kreft før ellers siden.
Jeg leste selvsagt sitatene mine på forhånd. Kan ikke klandre journalisten.  Men jeg ante jo ikke tittel , fokus og at man kjørte meg opp i ingress.Det har jeg heller ikke krav på å vite. Bare sammenhengen jeg brukes i.
Ja, ja.
Og igjen ser jeg hvor godt det er å bli minnet på hvor stor makt man har som journalist. Jeg har vært det i hele mitt yrkesarktive liv, men har nok ikke hele tiden vært så bevisst det.  Jeg har hatt fantastisk spennende jobber i landets største redaksjoner.  Aftenposten, Dagens Næringsliv,  NRK og Dagsrevyen før jeg ble frontsjef for NRK.no. Bølla-Remen kalte gutta meg i Dagens Næringsliv hvor jeg jobbet i mange år, fordi jeg var så tøff og pågående som journalist, med massevis av førstesideoppslag.  Av og til har jeg møtt folk i private sammenhenger som er blitt intervjuet av meg og som husker det godt og da får jeg ofte høre hvor nervøse de var for intervjuet, for mine motiver og for vinklingen.
Noen av dem med god grunn.
Flere journalister skulle selv prøve å bli objekter, Da ville de kanskje bli litt mere ydmyke for makten vi besitter.(  Parantes bemerket : Dette beskrev jeg jo i krimboken min, På direkten. Hva skjer med journalister som selv blir forfulgt av pressekolleger, som kommer på topp i TV-sendinger og på førstesiden i avisene?  I min bokverden ble det drap av slikt)
Jeg har opp gjennom årene blitt intervjuet mange ganger.  Gjennom jobben som journalist flere ganger, og særlig årene da jeg var  økonomiredaktør i NRK. Og selvfølgelig mye med bokdebuten min i fjor før kreften, men de gangene var det bare gøy,  en lek. .Det er først nå med kreften at det blir så personlig. Jeg har valgt å være åpen også i media. Målet mitt har hele tiden vært å ufarliggjøre kreften. På tross av at VG skriver noe annet, så overlever de fleste av oss kreften.  Kreftbehandlingen blir bedre og mer målrettet.. Såvidt jeg husker ligger overlevelsesprosenten på  hele 70-80 prosent for kreft generelt, og på nærmere 90 prosent på brystkreft.

Ellers fryder jeg meg over at håret gror, og kjente , til tross for VG-oppslaget, på lykkefølelsen i dag da jeg kjørte min gamle Saab  cabriolet og merket hvordan vinden tok tak i håret. Formen svinger, humøret likeså.  Det er lett å overdrive i iver etter å leve normalt.  Hver dag blir jeg slik sett en erfaring rikere.


Og PS mandag formiddag: Journalisten har nå gjengitt bloggen min. Jeg ønsket ikke å ta journalisten bak reportasjen. Hun var søt og hyggelig. Men dette handler om at vi journalister ikke alltid ser hvordan nyansene kan virke store for de som blir intervjuet, og ikke minst deres pårørende. Flere venner skvatt også da de så bildet i gårsdagens VG.
Dessuten; det var akkurat dette som var budskapet mitt i kriminalromanen På direkten. Jeg ønsket å skrive om hva som skjer når journalister selv blir jaktet på, selv ender på førstesidene og på topp i Tv-nyhetene. Slikt blir det mord av, i min boks verden!


Og PS2. . Her er jeg omtrent samtidig, en uke før, men etter siste cellegiftkur i samme tunika som  bildet først her fra VG..Jeg så ikke ut på samme måte som et et oppblåst mumietroll. Fotografens bruk av vidvinkel og måten det er tatt nedenfra og opp gjorde meg til et unødvendig monster...

Hagefest igjen , og så....

Var der i år igjen,  på hagefesten. Ja, nettopp den hagefesten. Aschehougs.  Ifjor surfet jeg frem mellom bordene, glassene, mennene, folket i hagen til Aschehougvillaen. I rød kjole, med langt blondt flagrende hår.  Ok, litt usikker, men mest verdensvant, suveren, - hallo hadde jo realisert bokdrømmen. Den gang var jeg full av sitrende forventning om hva bokhøsten ville by på. Tenk., jeg var debutant, tenk jeg hadde realisert bokdrømmen. Den gang, et halvt liv siden kjente jeg jo en god del av fiffen, kjendisene, kultureliten, politikerne, næringslivslederne eller de skarve journalistene som befant seg i den et par-tre mål hagen på Skillebekk.
Den gang visste jeg ikke hvor fantastisk gøy det var å komme ut med bok, møte lesere og journalister.

Den gang visste jeg heller ikke om kreften som banket i brystkassen min.
Er det ikke bra vi ikke vet alt hva livet byr på?

I dag var første gang jeg var ute i åpent landskap med mitt ultrakorte hår. Første gang ble helt fremmede mennesker.  Frem til i dag har jeg vist meg uten parykken til familie, venner, naboer og folk som jeg møter på butikken eller når jeg løper en tur med bikkja. Forrige dagen, nesten som en prøveklut,  snek  jeg meg en tur til byen med bart hode.
Idag var det også første gang siden april/mai siden mine føtter tålte å bli kjørt ned i høyhælte trange sko.
Dobbelt seier!

Synes jeg hørte at det var 1200 inviterte til Aschehougs hagefest. Her under utdelingen av ærespris til Ragnar Hovland. Jeg seestil høyre langt fremme i bildet....

I dag møtte jeg masse folk slik jeg nå er. Fortsatt blubbete av cellegiften, kort på håret, klokere og klar for livet. Som Signy Fardal , på bildet over, vi jobbet i mange år sammen som journalister i Dagens Næringsliv.
Litt utenfor meg selv minglet jeg og pratet med hundrevis av kjente, halvkjente og nye mennesker.
Mange visste jeg at jeg har vært syk.
"Du kler kort hår, " sa mange.
"Kul, litt annen image med det korte," sa andre.
"Du har pen hodefasong", sa noen.
Andre igjen noe så rart som: :"Du har pene ører".
Hallo, jeg er kreftoverlever, og kan ikke være opptatt av overfladiske verdier som utseende. Eller er det lov?
Jo, jeg er litt forfengelig oppe i det hele. Jeg tenker at det må være lov.
Uansett.  Jeg hadde det gøy i kveld. Nå er jeg frisk! I fjor var jeg det ikke, uten å vite om det.
 I år surfet jeg ikke. Jeg duvet rundt. Om jeg ifjor kjente mange., så kjente jeg enda flere nå.  Så mange som jeg er blitt kjent med det siste året.

En av jeg traff er Gunnhild Corwin, en gammel bekjent fra barndommen. Vi var naboer og jeg var barnevakt for hennes barn. Hun er forfatter av blant annet den nydelige "Idas dans" om hennes kreftsyke datters siste måneder.  Gunnhild var den som påvirket meg til å reise til Paris etter videregående. Så mye som det året har påvirket hele livet mitt!

Aschehougs hagefest er en institusjon. Se og bli sett-faktoren er stor.  Jeg blir også litt flau på min stand, journaliststanden, når jeg ser blitsene  eksplodere når noen unge babes poserer ved inngangen.  Aner ikke hva disse jentene har gjort for noe annet enn at de er unge, pene, og av og til sees i magasiner og tv. Underlig å se.
Ellers var de jo alle der. Eks-statsministre, nåværende statsråder, eksstatsråder, fallerte politikere, matmilliardærer, eks oljesjefer, stjerneforfattere som Jo Nesbø, Unni Lindell og Tom Egeland. Sangere, skuespillere...

I år ble jeg ikke med på nachspielet. Det sparer jeg til neste år.

Den vanskelige bok nummer 2

Joda, jeg skriver. Har gjort det nesten hver dag under kreftbehandlingen. Det betyr ikke at jeg er ferdig. Det betyr ikke at jeg har et super-langt manus.
For jeg har strøket masse, jeg har ombestemt meg med plott. Jeg har virret fælt.
Det er det vanskeligste, finne et godt, troverdig plott. Noe ingen har skrevet om før.

Men nå har jeg storyen, plottet og alle sidesporene. Og ikke minst; jeg har stemningen i boken.

Ideen, eller hovedideen altså,  fikk jeg ifjor, før På direkten kom. Når, hvor og hvordan kan jeg selvsagt ikke røpe..
Siden har jeg ombestemt meg og flikket litt på motiv og gjerningsperson. Men nå sitter det!
Ja, det har sittet en stund altså.
Jeg har en god start, og jeg vet hvor jeg skal.
Da er jeg ganske langt. Jeg vet også hvor og hvordan boken  slutter.
Det er slik jeg skriver. Jeg starter med å skrive starten. Siden prøver jeg å skrive kronologisk, lever meg inn i handlingen og dikter underveis.
Andre forfattere lager et skikkelig detaljert synopsis før de starter skrivingen, men det funker ikke for meg.
Det blir for kjedelig rett og slett.
Jeg får en ide om start og slutt, og funderer og tenker på motiv og persongalleri før jeg starter jobbingen. Jeg lager et dokument hvor jeg skriver ned plott, steder og personer,- og løse tråder etterhvert det er mitt arbeidsverktøy. Diktingen, manus er et helt annet dokument.

Da jeg fikk kreft og var redd for å dø, var jeg noen uker usikker på om det var en god ide å fortsette å skrive kriminalbøker. Det å dikte opp andres død og elendighet kjentes akkurat da ikke helt riktig. Men nå tenker jeg at det er godt for meg å ta spøkelser, fantasier og mareritt helt ut.
Men det har ikke vært like lett hele tiden. Kreftbehandlingen har tatt mye fokus, tid og tankekapasitet.

Midt under den verste behandlingen i sommer fikk jeg skrivesperre. Slikt skjer.
I stedet for å bli der  i tåka, gjorde jeg noe nytt. Jeg skrev scener lengre frem i handlingen. Da gjelder det selvsagt å ha tunga rett i munnen.
Mye av det å utvikle et manus handler om tid og modning. Jeg tenker på  manuset når jeg går tur, når jeg kjører bil, handlingen murrer i bakhodet når jeg lager middag og rett som det er tar jeg frem notatboken eller iPhonen og skriver ned ideer eller gode formuleringer. Samtidig er det viktig å skrive litt hver dag, ikke bli rusten i språket.


Bok 2 er regnet for å være bøygen. Samtidig har jeg gjort dette før, unngår kanskje noen av de verste fallgruvene.
Dessuten har jeg med med meg noe gratis fra bok 1. Christina Fiori Mørk er med videre. Jeg synes jeg har skapt en kul krimheltinne.

Christina Fiori Mørk  er politiførstebetjent og fersk etterforskningsleder. Hun har langt ravnsvart hår og ser ut som en Ponchathontas. Det er mye paradokser i henne.

 Vakker, beintøff, men sårbar innerst inne.  Hun snuser, kjører en gammel rød Porsche, går gjerne med høye hæler og tar på seg en stygg gammel saueskinnjakke for ikke å fryse. Hun hater den norske vinteren, med bader likevel året rundt i havet. Hun er  isbader altså, og går gjerne ut i mørke vintermorgenen og bader alene, hun løper i svarte skauen midt på natten.
 Slikt kan det  bli creepy scener av.
 Hun kan ikke fordra norske frokoster og andre særnorske tradisjoner. Jeg måtte gi henne litt Middelhav, derav Fiori-navnet. Siden jeg selv kjenner meg mer enn hjemme der nede i Sør-Frankrike. Hun er halvt korsikansk. Hun savner, lyset frodigheten og livet ved Middelhavet.
Det er mye savn i hennes liv. Mye tap.


Når hun skal avhøre menn med makt kler hun seg deretter. Åpner gjerne en ekstra knapp i skjorten, tar på seg ekstra høye støvletter, men ler av det hele.
Hun trives like godt hengende i et taus i en fjellvegg som ute på cafeer eller med fiffen i Paris og på rivieraen.

Hun er singel, eller hun har forsåvidt et ganske aktivt og krevende kjærlighetsliv, noe som ikke blir mindre utfordrende i neste bok..
Det er gøy å skrive disse scenene.

Anmelderne  likte henne og sa også at det lå materiale til flere bøker med henne som hovedperson, og jeg fortsetter der første bok sluttet. Utfordringen nå er å utvikle henne uten å gjenta ting fra forrige bok.

Men bok nummer 2 er frittstående, og du skal kunne lese På direkten etter å ha lest den nye boken. Det  blir kunsten. For det skjer dramatiske ting i Christina Fioris liv i På direkten  som jeg spinner videre på i bok 2.


Flere av bipersonene fra første bok er med. Men jeg leker meg med å skifte litt sted og klima for deler av handlingen. Dere som har lest På direkten forstår kanskje hvorfor.

For å skrive godt, trenger jeg fullt fokus.  Ned med Facebook og nettaviser. Men jeg har registrert de siste dager at to TV2-journalister er kommet med en roman som ligner på min På direkten. Om spisse albuer i Tv-verden , store ambisjoner, mannssjåvinistiske sjefer og hemmelige kjærlighetsforhold.

Skrivingen er god terapi, god hvile for meg. Og jeg kan skrive hvor som helst. I svømmehaller, på tog, på terrassen eller på kjøkkenet midt i barnekaos.  Starter og avslutter dagen med skriveøkter. Det fine er at jeg kan gjøre noe fornuftig og styre tempo selv. Er jeg sliten en dag, blir det mindre tid med skriving, og kanskje heller å lese andres litteratur.
Det er viktig å lese bøker uansett hver dag, det blir aldri bortkastet. Akkurat nå leser jeg Fifty Shades of Grey, og boken har ingen fan i meg. Det er en banal historie, med dvelende sex og alt for lite indre og ytre handling. Boring! På den andre siden av skalaen ligger Gabi Gleichmanns debutroman Udødelighetens elixir fremme på stuebordet, klar til lesing. Han er forfatter på samme forlag, Aschehoug og har samme redaktør som meg. Gleder meg til å starte på den!

Men den viktigste jobben min nå er å bygge opp kroppen etter en beinhard behandling. Jeg går på turer, trener og hviler, det er aller viktigst. Helsen kommer foran alt annet.

Når kommer så bok nummer 2 ?
Kanskje neste år. Kanskje.

Og jøss dette ble jo en bokblogg

Slik har jeg overlevd krefthelvete

Jeg er ferdig med behandlingen!!
Nå kan jeg innrømme det.
Det har vært 10 grusomme måneder med frykt, smerte,uvelhet, kvalme, oppblåst kropp og ansikt, vektøkning, hårtap og masse bivirkninger man ikke deler med andre, ihvertfall ikke på en blogg.
Uker med uvisshet, operasjon, 16 cellegiftkurer og 25 strålinger. Det er heavy kost. Da jeg i februar fikk vite at jeg skulle få mer omfattende cellegiftkur enn først planlagt fordi kreften var mer aggressiv  ( skulle egentlig "bare" få 6 kurer) enn legene først trodde, bestemte jeg meg for at jeg rett og slett måtte ta en dag ad gangen, en behandling av gangen.

Det gjorde så vondt å få cellegift. Mine blodårer ble såre og slitne. Det var en utfordring.

 Ellers kunne jeg drukne i den overveldende følelsen av hvor omfattende behandling jeg skulle gjennom.
Likevel, selv om  det har vært et helvete på ti måneder, har det vært håndterbart. Jeg har levd i nået og jeg har visst at det jævlige måtte til for å bekjempe kreften.

Da jeg ble syk bestemte jeg meg også for at jeg skulle fylle hver dag med positive opplevelser, og at jeg hver dag skulle gå tur.

Isbade har jeg gjort i hele vinter. Dette er fra mars.

Endeløse turer, god og sunn mat,  lunsjer med  gode venner, Spa, hudbehandling, helgeturer, kino, isbading, ski, kos med barna, en god bok og skrive litt selv hver dag. Og selvsagt hvile, hvile!! Selv om jeg nok har e ADHD light har jeg også forstått og kjent at behandlingen krever hvile.
Slik har jeg holdt det gående. Levd her og nå. Ikke tenkt på morgendagen og ihvertfall ikke neste uke.
Jeg har fylt livet med fine mennesker som har gitt meg energi, alltid vært glad for besøk, aldri vært for syk til det, og  nesten aldri vært for syk til å prøve å dra i selskaper til venner ( ja, etter noen dager etter kur ihvertfall ) eller familieselskaper. Jeg har ikke vært noen partyløve denne perioden, men har prøvd å være ute blant folk og heller reist tidlig hjem.  Jeg har også hatt gjester selv, og vi har arrangert konfirmasjon for eget barn nå i sommer .
Jeg har ikke villet gjemme meg, leve isolert.
Jeg har selvsagt vært obs på smittefare, og jeg har minst en gang reist hjem da jeg har fortstått at vertskapet hadde syke barn i huset. Ellers har jeg latt være å klemme alle og enhver og heller ikke tatt hvermansen i hånden. En gang da jeg var som svakest, kjøpte jeg en ekstra kinobillett da jeg skulle på kino med barna, slik at jeg unngikk å sitte tett opp til en fremmed.
Selv om jeg har hatt verdier på de hvite blodlegemene helt nede på faretruende 0,3, har jeg ikke blitt syk. Ikke en dag! Mange kreftpasienter med så lave verdier ender på isolat på sykehus. Jeg slapp billig unna. Da jeg var svak, tok jeg hensyn til det hvilte mye, men aldri uten en tur først!

Tror kanskje jeg at jeg kan takke god grunnhelse, kosthold og et aktiv pasientliv for at jeg ikke ble syk.

Innimellom har jeg også vært på boksigneringer og opplesinger av krimboken min som jeg kom med 3 uker før kreften snudde livet mitt opp-ned. Det at jeg har hatt boken min og nytt skriveprosjekt har vært en velsignelse

.
 Jeg har vært for syk og nedkjørt i immunforsvar med mer til å jobbe i NRK, men har kunnet pusle med boken min når jeg har hatt overskudd til det.
Alt dette har vært med på å holde humøret oppe. For jeg har ikke falt ned i dype depresjoner som jeg hører andre kreftpasienter kan få. Men klart det har vært dager som har vært tyngre enn andre.

 Morgener etter cellegift hvor jeg har våknet til kvalme, smerter, til oppblåst ansikt og hovne bein. Følt meg fæl og har sett ut som et monster. Men så går det over, og humøret kommer tilbake. Galgenhumor har hjulpet meg på veien. Det er lov å le av seg selv! Og le av seg selv med andre.
Dessuten tror jeg at åpenheten har gitt meg styrke. Jeg har ikke skjult sykdommen og fått støtte av så mange mennesker.

Og jeg vil benytte sjansen til å takke dere alle venner, kolleger, naboer og lesere for at dere har heiet på meg og gitt meg oppmuntrende heiarop. Hadde jeg ikke vært åpen om sykdommen hadde jeg gått glipp av deres entusiastiske støtte. Takk, takk! Det har betydd mye for meg. og har gitt meg kraft underveis. Det er helt sant!!

Da jeg fikk kreftdiagnosen den 3. november ble jeg så fortvilet og redd. Trodde noen uker jeg skulle dø. Trodde jeg hadde spredning til sjelettet. Dette kommuniserte jeg jo ikke med omverden da jeg fortalte om kreften her på bloggen den 20. november.
Men jeg har formidlet mye her på bloggen. Mye, men samtidig er det mye jeg har holdt tilbake. Jeg har ikke vist dere bilder av operasjonssår, av kvalme-AC, men dere har etterhvert fått se min nakne skalle, mitt oppblåste ansikt og kropp.

Siden har åpenheten ballet på seg, og jeg har også flere ganger vært i media med kreften min. Det kommer et slikt intervju med meg nå til helgen i VG.
Ringen er sluttet.
Nå er jeg ferdig.
Jeg er en kreftoverlever. Nå skal jeg bygge opp kroppen igjen etter ti måneders råkjør. Jeg har holdt meg gående for å makte det tøffe kjøret. Nå ser jeg ikke bort fra at luften vil gå litt ut av ballongen og jeg har behov for litt hvile!!
Og vær så snill, ikke plag meg med spørsmål om når jeg skal begynne å jobbe igjen. Det er alt for tidlig å si. Har allerede fått mange spørsmål om det i helgen. Legene sier jeg må skyndte meg langsomt, ellers risikerer jeg fatigue, utmattelse som kan være vanskelig å bli kvitt.  Men ett er sikkert; jobbe skal jeg!
Og bloggen da?
Jeg kommer til å skrive et par kreftinnlegg til, har blant annet noe på hjertet som nok kan oppleves som kritikk av helsevesenet og noen flere råd på veien til andre kreftpasienter og deres pårørende.

. Men siden er det slutt. Bloggen må bli bokblogg igjen. Ellers dør bloggen hen.

Jeg vil ikke høre din forferdelige krefthistorie

Åpenhet fører med seg mye. Mest har det vært positivt for meg.
Men det har også ført med seg at  mange vil dele sine krefterfaringer  med meg. Og som regel er det ikke fortellerens egen historie jeg får høre. Det er noen de kjenner som har hatt kreft.  Og det er ikke alltid glad-historier som blir formidlet.
Jeg er  høflig  lyttende til historien uten å kommentere.
I blant spør jeg til slutt."Hvordan gikk det?" og angrer i det samme.
For jeg hører ofte." Hun er død."

Et par ganger når venninner eller andre nære har villet fortelle meg om deres venninne, nabo, kollega, eller tante som døde av brystkreft, har jeg sagt at dette vil jeg ikke høre på.
Ofte tar  ikke folk det budskapet, men fortsetter å fortelle. Da har jeg lyst til å stikke fingerne i ørene,  men jeg har  altså ikke gjort det.
Nå tenker jeg at jeg skal si tydeligere fra. Jeg orker ikke høre om alle de triste kreftskjebnene folk kjenner til.  Hallo, de aller fleste overlever en kreftdiagnose og lever lenge, lenge etterpå!

Hvis jeg trenger info, søker jeg det opp. Det er selvfølgelig helt greit og mer enn det at folk som selv er rammet av kreft deler sine tanker med  meg, her eller i det virkelige liv. Det er ikke dette jeg vil slippe.

 Det jeg ikke ønsker er å få servert livshistorier og tragiske skjebner når jeg er ute, når jeg er i selskap etc, hvis jeg ikke ber om det,  av folk som ikke bærer på sin egen krefthistorie, men i stedet videreformidler andres skrekkhistorier.. Sensasjonsfortellinger ønsker jeg ikke.
Mulig noen vil synes jeg er selvopptatt, men altså jeg vil ikke høre om tanta, bestemoren eller naboens  triste skjebne akkurat nå. Kanskje jeg fikser det bedre senere.
Men om bestemoren din fikk kreft som 45-åring og døde som 92åring, er det selvfølgelig noe helt annet!
Og jeg er selvsagt lyttende hvis du selv er sterkt personlig berørt, det er alle de"kjenner noen som fikk den fæle sykdommen og døde fra barna sine" som jeg ikke orker å høre akkurat nå.

OK?

Noe helt annet: Ønsker  heller ikke at dere skal helbrede med deres religiøse greier, slik jeg har opplevd noen ganger nå. Både totalt fremmede som har påstått at de kunne helbrede meg hvis de får legge hendene sine på meg, eller andre mer nære som sier det hjelper å be for meg.
 Hvis du tror selv så intenst, be gjerne, men ikke be om min tillatelse til det. .
Jeg tror ingen gud bestemmer at jeg får kreft eller ei igjen. Er kreften i såfall en straff?
Måtte gud forby!

Ok?

I ti måneder har jeg vært i daglig kontakt med helsevesenet, kunnet spørre sykepleiere og leger om ting jeg lurer på. Snart skal jeg greie meg alene, ( utenom kontrollene da).
Når jeg nå nærmer meg slutten på behandlingen, vet jeg at tankene om tilbakefall er vanlig å få. Frykten for spredning eller tilbakefall kan lett bli dominerende i en kreftoverlevers liv. Mange blir deprimerte og fylt av en tomhetsfølelse når behandlingen er over .
 Merkelig nok, men reelt for de det gjelder. For min egen del ønsker jeg å fokusere på at jeg selv har blitt kvitt kreften, at det er over 84 prosents overlevelse, og at jeg tross en aggressiv kreftform har gode prognoser.
Jeg skal jobbe med meg selv for å forhindre at negative tanker tar regi. Dette er kanskje i seg selv, verdt en blogg.
Kanskje kunsten er å leve i nået, slik jeg har gjort hele tiden underveis i behandlingen.

Tilbake til livet akkurat nå.
Strålingen går greit. Huden er litt rød, men ikke mer enn som om jeg har vært i solen  en dag og glemt solkrem. Noen fordeler er det å ha små bryst, det er ikke så mye som kan henge og skape hud-mot-hud-irritasjoner som er vanlige ved brystkreft.
Håret vokser, det er fortsatt tynt,men det popper ut hele tiden små korte hår. Jeg bruker ikke parykken lenger til hverdags,men i helgen tok jeg den på da jeg skulle være fin på party. Vippene vokser,og hurra er nå i bøye-seg-modus.Overfladisk og skikkelig deilig glede å se ansiktet komme gradvis tilbake.
 I går var jeg på Radium hele dagen. De ville sjekke det ene beinet mitt som er så hovent og vondt. De fryktet blodpropp var årsaken. Men jeg visste jo at det ikke er tilfelle. Har vært slik siden mai på grunn av den helvetes Taxolen.(cellegift, den gir meg vann i kroppen) Og ultralyden viste også det. Vevet mitt er fult av vann. Det sprenger og gjør  veldig vondt. Ingen vet når det slipper, men de regner med at det vil gjøre det i løpet av noen uker. Jeg går til fysio og får massasje i lymfene. Håper det hjelper.  I mellomtiden må jeg leve med et hovent ben. Det er tross alt til å¨leve med.

Nå hiver jeg parykken!

Nå har jeg bestemt meg. Kaster parykken. Ja, ikke bokstavelig da.  Jeg legger den pent i esken jeg kjøpte den i.  ( Er litt overtroisk og. Kaster jeg parykken, får jeg garantert bruk for den senere)
 Kanskje tar jeg den frem til fint forsatt noen uker. Skal på to partyer i helgen, 40- år og 50 årsselskaper. Føler jeg meg fin nok til å gå uten parykk her?

Mannen min sier ja. Han synes,at jeg lenge har vært penere, med mitt ekte hår enn kjøpehåret. Jeg er ikke helt sikker.
 Mitt ekte nye hår er som tynt babyhår. Det er det første håret som startet å vokse under cellegiftkuren, og blir nok tykkere etterhvert når giften er  helt borte fra kroppen min. Alle sier det. Vi får kraftigere hår etter cellegifthelvete, og mitt var tykt fra før. Nå  er  håret så mykt, så mykt. Som alt på kroppen min akkurat nå. Den lille datteren min sier jeg har mykere hud en henne.  Øyenbryn, vipper alt som vokser ut er så jomfruelig! Øyebryn og vipper har vokst rekordfort. For et par uker siden var jeg blankskurt her!

Lykke,lykke! Det er nesten som å bli født på ny.
Jeg er stolt av å ha fått hår tilbake. Viser frem mine nye øyebryn og bryn til alle venner jeg møter.
Det er jo bare få uker etter cellegiftslutt og jeg er fortsatt under strålebehandling, alt vokser så mye raskere enn jeg har blitt forespeilet.

 Da jeg klippet meg kort etter cellegiftstart hadde jeg jo mye penere kort hår enn nå. Den gang syntes jeg håret var skrekkelig, følte meg stygg og fæl.

Så rart er livet. Nå er jeg fylt med stor takknemlighet.  Med stolthet. Med pur , ren barnslig glede!
 Alt vokser frem,alt kommer tilbake.

I ettermiddag har jeg til og med gått i butikker med mitt ultrakorte hår.
Klart noen ser. Det er ikke vanlig med så kort hår på kvinner.
Men jeg gir blaffen,stort sett.

For aller, aller viktigst:  Jeg bekjempet kreften!


Når flere av dere nå etterhvert vil se meg med mine nye korte sveis, er det noen regler jeg gjerne vil dere skal følge
.
Regel 1: Dere trenger ikke si jeg kler det. Ingen kler så kort hår.
Regel 2. Dere trenger ikke ta på det! (Ja, mange har allerede gjort det.) Hater det.
Regel 3:Dere trenger heller ikke kommentere hårfargen.  Den er ikke slik den var før kreften, men alle sier den kommer tilbake etterhvert.. Må bare ha litt tålmodighet.

Behandle meg som dere behandler alle andre. Dere kommenterer ikke andres hår på den måten, og dere tar vel heller ikke på det. Ja, jeg vet jeg skrev noe lignende da jeg fikk parykken. Bare se, men ikke røre, het det blogginnlegget. Samme regel gjelder nå altså.

 For meg er dette blodig alvor. Jeg er jeg,  jeg er ikke en sirkushest.



Om noen uker eller måneder er jeg som dere igjen. Ihvertfall utenpå.

Bort med den farlige sminken og kremene

De siste dagene har jeg vært på tokt på eget bad.
Jeg har gått gjennom sminken min, kremer, sjampoer og balsam. Ok, det siste har jeg ikke brukt så mye av på noen måneder da, men det finnes likevel på badet mitt.

Jeg har sortert i tre bunker. Godkjent, ikke godkjent, og usikker.
Det er kreftfremkallende stoffer jeg har vært på jakt etter. Parabener og annet uhumskheter.
Parabener er et stoff som brukes som konserveringsmiddel i kremer, sjampoo, balsam og hårgele. Det finnes flere typer parabener, og noen kremer inneholder mange forskjellige. Parabener går inn i blodet og forstyrrer hormonbalansen i kroppen.

Sminke og kremer med parabener er ikke godkjent av meg..

Gjett hvilken bunke dette er? Den minste?

Godkjent selvsagt!

Den største er den jeg ikke har funnet ut av. Det står ikke innhold på tubene og heller ingen strekkode som jeg kan scanne og bruke på hormon-appen til Forbrukerrådet. (Den er forresten genial- og bør brukes ute i butikken eller på parfymeri når du kjøper inn kremer.)

Mens denne ikke er godkjent. Fysj, full av parabener:

Da jeg kom ned her på hytta for helgen gjorde jeg det samme. Sjekket kremene for innhold og brukte Forbrukerrådets app for hormonsjekk. Nesten all solkremen vår, lyste rødt med advarsel: Kremen inneholder 2 kreftfremkallende stoffer, eller :kremen inneholder fire kreftfremkallende stoffer.





Kremene til venstre på bildet er ikke godkjent. Bare de tre til venstre inneholder ikke hormonfarlige og kreftfremkallende stoffer.
 Nedslående er det å oppdage at solkremen for barn er spesielt farlig. Hallo! Hva tenker kosmetikkindustrien på?

Jeg innrømmer det gjerne. Hadde hørt om parabiner før, men før kreften var jeg ingen bevisst innkjøper eller bruker av sminke og kremer. Slik mange av oss som ikke er rammet av kreft eller annen sykdom er, tenker jeg.
 Jeg skal heller ikke bli hysterisk nå, men jeg tenker at jeg skal gjøre alt som står i min makt for å hindre at jeg får kreft igjen.  Da er det enklest å begynne i det små. Endre vaner og rutiner som ikke koster meg stort.
Kreftforskningen er blitt oppmerksom på parabener og andre stoffer som går inn og påvirker arvestoffet vårt,  later som de er hormoner i kroppen vår, kan gi  oss voksne kreft og som  påvirker barn og unges forplantningsevne etc.

Jeg har aldri vært noen storforbruker av dyre kremer, har i stedet unnet meg skikkelig ansiktsbehandling i ny og ne. Mange av mine venninner mener jeg vil få mer rynker fordi jeg ikke bruker disse antirynkekremer etc.  Jeg  har fnyst av dette og har i stedet brukt  rimeligere kremer jeg har funnet på apoteket og brukt solvett.  Likevel er det blitt noen spontan-kjøp av såkalte vidunderkremer opp igjennom årene.
Mange har jeg ikke brukt og de har i stedet tatt plass i baderomskap eller i kjøleskapet.
Flesteparten av disse kremene finner nå veien til søppelbøtten.

Så langt har jeg funnet ut at de fleste kremer av merket Clinique er godkjent, pluss mange fra  Vichy og de kremene jeg har kjøpt på apoteket er godkjente. Oljen  fra Decleor som jeg har brukt under hele kreftbehandlingen er også fri for parabener, det samme er mange av produktene fra Body shop.

Akkurat i disse dager er jeg storforbruker av bodylotion på grunn av kreftbehandlingen.
Hver dag smører jeg inn kroppen og spesielt brystet med en hormon og parabenfri krem som Radiumhospitalet anbefalte. Brystet får dosen etter den daglige strålingen. Den strålte huden er oppsiktsvekkende fin. Huden ser bare ut som den har fått litt sol. Gyllenbrun altså, og foreløpig ikke rød. Tenk det, slik flaks!
Jeg har jo lest om andre pasienter som blir røde og solbrente og som til og med får åpne sår.
Kanskje jeg har flaks. Bank i bordet....
Hver dag bader jeg i sjøen. Saltvann er bra for huden og særlig for den strålte huden.
Strålingen går som dere da skjønner  rimelig bra. Men jeg føler meg selvsagt veldig som pasient nå. Hver dag på Radium. Likevel fyller jeg dagene med mye posititvt, lange turer og god, sunn mat. Sommerkveldene med gode venner og de siste uken også med familien som er kommet hjem fra ferie.
Dessuten altså: tillegner meg ny kunnskap om parabener og andre kunstige stoffer i kremer og sminke.

Kremer og sjampooer som heretter blir kjøpt inn skal jeg være sikker på er ikke kreftfremkallende. Og det jeg har lært er at dyrt ikke nødvendigvis er sunt!

Kreft er en jævlig sykdom!

Hver dag blir jeg minnet om det. For en jævlig sykdom kreften er. Hva den gjør med før friske, spreke mennesker.
Da jeg i dag småløp bortover korridorene på Radiumhospitalet for å rekke stråletimen min, ble jeg igjen minnet på det . Hadde forsovet meg, og var fem minutter for sent ute.  Der jeg lett på foten ,forholdsvis lett da,  løp bortover de lange og dystre korridorene møtte jeg mange forskjellige pasienter.Alle mye svakere enn meg. Mange mye eldre og mange mye yngre. Bleke, innsunkne eller oppblåste, uten hår, uten vipper og bryn, rynkete. Noen liggende i sengen mens de ble trillet til undersøkelser. Andre lutrygget med bena slepende etter seg, trillende på utstyret hvor de får cellegiften intravenøst fra.

Men et bilde etset seg spesielt fast hos meg.
 Jeg holdt nesten på å løpe henne ned. Ut av en dør ble en tynn,tynn kvinne trillet ut i rullestol. Hun var blekere enn snøen, så uendelig svak, uten et eneste hår på hodet,  hun forsvant i rullestolen, og foran munnen hadde hun munnbind for å beskytte seg mot bakterier og smitte. Hun kunne være 20 eller 35 år, umulig å si. Hun ble trillet av en ung mann,kanskje en kjæreste, en bror eller venn.
Men det er blikket hennes jeg husker. Fullt av redsel.
For en drittsykdom!
All angst, dødsfrykt, smerte, forgiftning, amputasjon av kroppdeler, forbrenning, all den dritten kreftpasienter må gjennom.
 Og tenk, en av tre av oss rammes av vederstyggligheten en gang i løpet av livet.

Der jeg styrtet  bortover gangen, tenkte  jeg på hvor  sprek jeg følte meg, på hvor heldig jeg er.!
Ja, jeg fikk kreft, og ja, de siste åtte månedene har vært innihampen jævlig, men jeg er frisk, jeg er kreftfri. Jeg slapp fra jævelskapen med skrekken. Jeg har fått en smakebit på hva kreft innebærer, og jeg har vært så heldig. Kreften ble oppdaget forholdsvis tidlig, ingen spredning,  brystet mitt et kreftfri og ser attpåtil pent ut ,takk igjen kirurgen med gullskoene, jeg er i stand til å ta del i store deler av mitt vanlige liv.  Ikke helt, men mye, Jeg smiler, ler og er glad hver dag. Jeg lever fullt og helt!!

Heldigvis, viste det seg,var stråleterapeutene på strålerom 3 enda mer forsinket med dagens pasienter. Brystet mitt tåler strålingen bra. Foreløpig. Noe godt skal man ha igjen for å ha fet hud. Stråleterapeutene sier at vi med slik hud ofte blir mindre brent/sår.
Etter strålingen smører jeg meg alltid inn med en krem som sykehuset anbefalte. Etter altså, ikke før strålingen. To ganger om dagen gjør jeg det.  I  dag smurte jeg meg inn i bilen før det bar rett på tur med Tine, en kvinne som også er rammet av kreft, som jeg såvidt har kjent for mange år siden, men som tok kontakt med meg igjen på grunn av denne bloggen.

 Hun er en av mine faste turkamerater. I dag stilte vi opp på avtalt sted på Fornebu, begge med parykker og sommerklær. Vanligvis går vi på tur i marka med  praktiske turklær, skaut eller lue på hodet. I dag gikk vi på et nytt område på Snarøya, der hvor flyplassen lå før. Området er blitt så vakkert. Og turen ble toppet med en svømmetur i fjorden og god prat.
Barna på stranden gjorde store øyne da jeg tok av meg parykken før svømmeturen.

Slikt er ikke hverdagskost. Men mitt hode er ikke like skrekkinngytende som før. Håret gror, og tror jeg hiver parykken om et par uker. Ja, muligens vil jeg bruke den fortsatt til fest, vi får se...vanskelig å si på forhånd.
Da jeg gikk opp av vannet kom en flokk med gjess flyvende lavt over oss.
"Pass på at de ikke rapper med seg parykkene!" ropte jeg og vi knakk sammen i latter.
Det er godt å ha noen likesinnede å snakke med, le med, ha galgenhumor med og dele bekymringer og urolige tanker med.  Ikke så lett for andre å sette seg inn i hva vi har gjennomfått. Både hun og jeg er kommet helskinnet ut av kreften (bank i bordet), men jeg blir aldri helt den samme igjen. Et alvor, en tilstedeværelse har kommet inn i mitt liv.Aldri om jeg tar livet eller god helse for gitt igjen. Aldri om jeg vil finne meg i å gjøre ting halvveis, aldri om jeg vil utsette drømmer. Vi har fått et liv, og ingen av oss har fått noen garanti for hvor lenge det vil vare.
Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å unngå å få sykdommen igjen. Å være slank, spise, sunt gå på lange turer, få blodpumpa opp hver dag , trene flere dager  i uken, le og elske er noen av virkemidlene mine. Planen min er fortsatt å bli 97 år, dø med et stort smil rundt munnen, det lange håret surret inn i en kul topp, et ferdig bokmanus i laptopen på fanget, omgitt av barnebarn og gjerne olderbarn.
Mitt mål det!