onsdag 1. august 2012

Kreft er en jævlig sykdom!



Hver dag blir jeg minnet om det. For en jævlig sykdom kreften er. Hva den gjør med før friske, spreke mennesker.
Da jeg i dag småløp bortover korridorene på Radiumhospitalet for å rekke stråletimen min, ble jeg igjen minnet på det . Hadde forsovet meg, og var fem minutter for sent ute.  Der jeg lett på foten ,forholdsvis lett da,  løp bortover de lange og dystre korridorene møtte jeg mange forskjellige pasienter.Alle mye svakere enn meg. Mange mye eldre og mange mye yngre. Bleke, innsunkne eller oppblåste, uten hår, uten vipper og bryn, rynkete. Noen liggende i sengen mens de ble trillet til undersøkelser. Andre lutrygget med bena slepende etter seg, trillende på utstyret hvor de får cellegiften intravenøst fra.

Men et bilde etset seg spesielt fast hos meg.
 Jeg holdt nesten på å løpe henne ned. Ut av en dør ble en tynn,tynn kvinne trillet ut i rullestol. Hun var blekere enn snøen, så uendelig svak, uten et eneste hår på hodet,  hun forsvant i rullestolen, og foran munnen hadde hun munnbind for å beskytte seg mot bakterier og smitte. Hun kunne være 20 eller 35 år, umulig å si. Hun ble trillet av en ung mann,kanskje en kjæreste, en bror eller venn.
Men det er blikket hennes jeg husker. Fullt av redsel.
For en drittsykdom!
All angst, dødsfrykt, smerte, forgiftning, amputasjon av kroppdeler, forbrenning, all den dritten kreftpasienter må gjennom.
 Og tenk, en av tre av oss rammes av vederstyggligheten en gang i løpet av livet.

Der jeg styrtet  bortover gangen, tenkte  jeg på hvor  sprek jeg følte meg, på hvor heldig jeg er.!
Ja, jeg fikk kreft, og ja, de siste åtte månedene har vært innihampen jævlig, men jeg er frisk, jeg er kreftfri. Jeg slapp fra jævelskapen med skrekken. Jeg har fått en smakebit på hva kreft innebærer, og jeg har vært så heldig. Kreften ble oppdaget forholdsvis tidlig, ingen spredning,  brystet mitt et kreftfri og ser attpåtil pent ut ,takk igjen kirurgen med gullskoene, jeg er i stand til å ta del i store deler av mitt vanlige liv.  Ikke helt, men mye, Jeg smiler, ler og er glad hver dag. Jeg lever fullt og helt!!

Heldigvis, viste det seg,var stråleterapeutene på strålerom 3 enda mer forsinket med dagens pasienter. Brystet mitt tåler strålingen bra. Foreløpig. Noe godt skal man ha igjen for å ha fet hud. Stråleterapeutene sier at vi med slik hud ofte blir mindre brent/sår.
Etter strålingen smører jeg meg alltid inn med en krem som sykehuset anbefalte. Etter altså, ikke før strålingen. To ganger om dagen gjør jeg det.  I  dag smurte jeg meg inn i bilen før det bar rett på tur med Tine, en kvinne som også er rammet av kreft, som jeg såvidt har kjent for mange år siden, men som tok kontakt med meg igjen på grunn av denne bloggen.



 Hun er en av mine faste turkamerater. I dag stilte vi opp på avtalt sted på Fornebu, begge med parykker og sommerklær. Vanligvis går vi på tur i marka med  praktiske turklær, skaut eller lue på hodet. I dag gikk vi på et nytt område på Snarøya, der hvor flyplassen lå før. Området er blitt så vakkert. Og turen ble toppet med en svømmetur i fjorden og god prat.
Barna på stranden gjorde store øyne da jeg tok av meg parykken før svømmeturen.



Slikt er ikke hverdagskost. Men mitt hode er ikke like skrekkinngytende som før. Håret gror, og tror jeg hiver parykken om et par uker. Ja, muligens vil jeg bruke den fortsatt til fest, vi får se...vanskelig å si på forhånd.
Da jeg gikk opp av vannet kom en flokk med gjess flyvende lavt over oss.
"Pass på at de ikke rapper med seg parykkene!" ropte jeg og vi knakk sammen i latter.
Det er godt å ha noen likesinnede å snakke med, le med, ha galgenhumor med og dele bekymringer og urolige tanker med.  Ikke så lett for andre å sette seg inn i hva vi har gjennomfått. Både hun og jeg er kommet helskinnet ut av kreften (bank i bordet), men jeg blir aldri helt den samme igjen. Et alvor, en tilstedeværelse har kommet inn i mitt liv.Aldri om jeg tar livet eller god helse for gitt igjen. Aldri om jeg vil finne meg i å gjøre ting halvveis, aldri om jeg vil utsette drømmer. Vi har fått et liv, og ingen av oss har fått noen garanti for hvor lenge det vil vare.
Og jeg skal gjøre alt som står i min makt for å unngå å få sykdommen igjen. Å være slank, spise, sunt gå på lange turer, få blodpumpa opp hver dag , trene flere dager  i uken, le og elske er noen av virkemidlene mine. Planen min er fortsatt å bli 97 år, dø med et stort smil rundt munnen, det lange håret surret inn i en kul topp, et ferdig bokmanus i laptopen på fanget, omgitt av barnebarn og gjerne olderbarn.
Mitt mål det!

6 kommentarer:

  1. Foe en rørende og vakker blogg du har...Ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til videre med planene dine :)

    SvarSlett
  2. Tusen takk for hjertevarm hilsen!

    SvarSlett
  3. Så bra skrevet. Er så hjertens enig i dine siste linjer her. Viktige erkjennelser. Ha en fortsatt fin og strålende august.

    SvarSlett
  4. Hei. Datt tilfeldigvis innom denne bloggen etter og ha googlet "hodeplagg" For en fantastisk flott blogg. Jeg er i samme situasjon og har i dag barbert bort håret etter 1 cellegift for 2,5 uke siden, må innrømme at dette er tøfft! Har du noen tips til hvor man kan få kjøpt hodeplagg, synes ikke jeg finner noen gode nettsider....

    SvarSlett
  5. Så hyggelig tilbakemelding. Paahodet.no har turbaner og skjerf, og det finnes flere nettsteder som selger slikt. Det samme gjør Ruhs i Oslo,samt radiumhospitalet. Jeg har i stedet brukt mye skjerf som jeg har surret rundt hodet, billigere enn de ferdige turbaene.
    Hvis du er på Facebook finnes det en lukket gruppe som heter Brystkraft hvor du kan bli medlem. der kan du få mange tips om mye. Lykke til!!

    SvarSlett
  6. Jeg vet venninner har kjøpt fra Pamfilius by Katrine

    SvarSlett